Rt-1969-643

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-06-07
Publisert:	Rt-1969-643
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 88/1969
Parter:	Fredrik Wilhelm Grieg m.fl. (høyesterettsadvokat Claus Wiig) mot staten ved Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten ved høyesterettsadvokat Jørgen Wilberg).
Forfatter:	Leivestad, Bølviken, Endresen, Heiberg, Bahr
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §28, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§49, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50

Dommer Leivestad: Saken gjelder spørsmål om erstatning for ulempe ved støy, eksos og lukt, og ved skjemmet utseende for 6 eiendommer som er berørt av ekspropriasjon i medhold av veglovens §50 av grunn m.v. til motorvei gjennom Fana.

Midhordland herredsrett avgav 15. september 1966 skjønn over de erstatninger som tilkom et større antall saksøkte, og fastsatte under dette erstatning for ulempe ved støy, eksos og lukt for de 6 eiendommer ankesaken gjelder.

Vegdirektoratet og de fleste saksøkte begjærte overskjønn.

Midhordland herredsrett avgav 26. juni 1967 overskjønn, og tilkjente erstatning for støy m.v. for 4 av de 6 eiendommer anken gjelder, mens slik erstatning ikke ble tilkjent for 2 av eiendommene.

Underskjønnet hadde bygget på at ved ekspropriasjonen skjedde en grunnavståelse som gav anledning til drift av en motorvei som var årsak til støyulempe. Hvor denne ulempe førte til redusert eiendomsverdi, måtte ekspropriatene ha krav på erstatning. Forholdet ved en motorvei var et annet enn ved en flyplass hvor støyen rammet en uavgrenset krets av eiendommer.

Overskjønnsretten derimot mente at alminnelige ulemper som rammet alle i strøket, ikke skulle erstattes ekspropriatene, bare de spesielle ulemper som skrev seg fra at det ble ekspropriert fra deres egen eiendom.

Overskjønnsretten kom i tråd med synspunktene i Ryggedommen, Rt-1960-59, til at grannelovens toleransegrense måtte være bestemmende slik at ekspropriatene bare ville ha krav på erstatning for ulempe ved støy m.v. som oversteg hva de etter granneloven måtte finne seg i.

Side:644

Saksforholdene går fram av underskjønnets og overskjønnets grunner.

Fredrik Wilhelm Grieg som eier av Hop søndre gnr. 41 bnr. 32, Inger Grieg Høye, Kate Bjørn-Hansen, Ole Friele og Johanne Kippenbrock som eiere av Søndre Hestetre gnr. 41 bnr. 670, Carsten Andersen, eier av Vestli gnr. 40 bnr. 203, Elna von Erpecom, eier av Skjoldhaug gnr. 40 bnr. 20, stiftelsen Libertas, eier av Skjold gnr. 40 bnr. 55 og 797, og Dagny Bartz-Johannesen, eier av Skjoldbo gnr. 40 bnr. 67 og 172, har anket over skjønnet på grunn av feil ved rettsanvendelsen og saksbehandlingen.

For så vidt ankene gjelder andre forhold enn spørsmål om erstatning for støy, eksos og lukt, og skjemmet utseende, er de nektet fremmet.

De ankende parter hevder at det ikke er treffende når overskjønnet sier at motorveien medfører en generell forandring av støyforholdene som det ikke skal ytes erstatning for, og viser til Rygge-dommen. Støy fra en flyplass rammer et meget stort område, støy fra motorveien et belte på omkring 500 meters bredde langs veien. At støyplagen rammer også eiendommer det ikke eksproprieres fra, gir ikke hjemmel for å nekte ekspropriatene erstatning for plage som ikke overstiger det man etter rettens mening må finne seg i etter naborett. Overskjønnets avgjørelse står i strid med Oddernes-dommen, Rt-1964-1124, og samsvarer dårlig med Osvik-dommen, Rt-1967-78.

Det er etter de ankende parters oppfatning uriktig når overskjønnet mener at de måtte være forberedt på en utvikling som kunne medføre anlegg av en motorvei. De hadde søkt utpreget landlige, rolige omgivelser, og hadde ingen grunn til å vente en motorvei der; den er da heller ikke bygget for å tjene dette strøk.

Subsidiært gjør de ankende parter gjeldende, at om det skulle være slik at de ikke skulle ha krav på erstatning for støy som ligger under det man kan kalle en naborettslig tålegrense, foreligger det likevel en uriktig rettsanvendelse, idet denne grense er trukket feilaktig. Overskjønnet har lagt en uriktig norm til grunn ved å nekte erstatning for støy som ifølge den audiofysisk sakkyndige er over en rimelig tålegrense.

Subsidiært hevder de ankende parter at det foreligger en feil ved saksbehandlingen og skjønnsgrunnene, når retten sier at den ikke kan fiksere grensen for hvilket støynivå som overstiger den naborettslige toleransegrense ut fra et støynivå beregnet i dBa. Det var tvist og inngående forhandling om dette, og partene må ha krav på en begrunnelse i samsvar med skjønnslovens §28. Den begrunnelse som er gitt for de enkelte eiendommer, tilfredsstiller ikke lovens krav. De tilkjente erstatninger er så små at de gir grunn til å tro at tålegrensen er satt urimelig høyt.

Når det gjelder erstatning for estetisk ulempe, hevder de ankende parter at saken står som når det gjelder støy, de må ha full erstatning for den estetiske forstyrrelse motorveien fører til i omgivelser som før var naturskjønne og fredfylte.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

Side:645

«1. At Midhordland herredsretts overskjønn oppheves for så vidt angår spørsmålet om ulemper ved støy, eksos og lukt fra motorvegen og ulemper ved skjemmet utseende.

2. At de ankende parter tilkjennes saksomkostninger.»

Staten ved Samferdselsdepartementet har tatt til gjenmæle og hevder at det ikke foreligger noen feil ved rettsanvendelse eller saksbehandling. For noen eiendommers vedkommende har overskjønnet uttalt at det ikke foreligger noen verdiforringelse. Her kan det ikke under noen omstendighet være grunnlag for opphevelse av skjønnet.

Ikke enhver skade eller ulempe som rent logisk kan sies å være en følge av en ekspropriasjon kan kreves erstattet. Det må være en rettslig relevant årsakssammenheng, og det må være en ikke uvesentlig ulempe. Det må være en ulempe som rammer den enkelte som følge av ekspropriasjonen, ikke en generell ulempe som rammer alle i strøket. Overskjønnet har funnet at motorveien fører til en generell forandring av støyforholdene i strøket. For dette kan ekspropriatene ikke kreve erstatning med mindre ulempene er så store at de etter granneloven kan kreve skadebot. Og da kan de ikke kreve erstatning for mer enn det som overstiger det som man må tåle i naboforhold. Dette er fastslått for flyplasser ved Rygge-dommen, og det samme må gjelde for en motorvei. Å gi erstatning for all støyulempe, også den som man må tåle i naboforhold, ville være en urimelighet, idet det uten grunn ville stille ekspropriater i en priviligert stilling i forhold til andre naboer av veien med samme støy.

Etter ankemotpartens mening foreligger det heller ikke noen uriktig rettsanvendelse eller feil ved saksbehandlingen i forbindelse med den grense overskjønnet har fulgt for det støynivå som også ekspropriatene må tåle.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.

De ankende parter tilpliktes in solidum å betale sakens omkostninger.»

Audiofysiker Gordon Flottorp har vært oppnevnt som sakkyndig også for Høyesterett og har gitt skriftlig uttalelse og muntlig forklaring.

Jeg finner at anken ikke kan føre fram, idet jeg ikke kan se at det foreligger noen feil ved rettsanvendelsen eller saksbehandlingen.

Det er på det rene at trafikken på motorveien vil skape en støy som vil sjenere naboer på begge sider. I uttalelse til Høyesterett har den sakkyndige audiofysiker Flottorp gitt uttrykk for at han regner med et støynivå på inntil 60 dBa utenfor vinduene som tolerabelt. Ut fra dette har han beregnet at med en døgntrafikk på 20-40.000 biler og en hastighet på 60-80 km/t vil et område på 200-300 m på begge sider av veien bli «støyforurenset», altså få et støynivå over 60 dBa. Støyen vil være sterkere jo nærmere veien man kommer. Han regner med at et belte på ca. 500 m langs veien på den måte vil være lytebeheftet;

Side:646

terrengformasjonene og andre forhold vil imidlertid gjøre at bredden av beltet og styrken av støyen vil variere atskillig.

I den utstrekning støyen rammer alle eiendommer innenfor et bredt belte langs motorveien, antar jeg på samme måte som overskjønnsretten at det må være riktig å se forholdet slik at det dreier seg om en ulempe som er felles for området, og at de som er ekspropriater bare kan kreve erstatning for så vidt deres eiendommer i særlig grad blir utsatt for støy. Overskjønnet har her bygd på og ført videre de synspunkter som er kommet til uttrykk i Rygge-saken, Rt-1960-59, og uttalt i senere dommer om flyplasstøy, Rt-1967-1119 og Rt-1968-455. Jeg antar at disse synspunkter gir uttrykk for alminnelige prinsipper som må komme til anvendelse også hvor det dreier seg om støy av liknende art, selv om den skriver seg fra andre kilder, i dette tilfelle en motorvei.

Hvor støyen representerer en særlig og verdiforringende ulempe for enkelte eiendommer som har avgitt grunn til ekspropriasjonsformålet, vil dette gi grunnlag for erstatningskrav som kan forlanges avgjort ved ekspropriasjonsskjønn. Det som da kan kreves erstattet, antar jeg bare er det som representerer en særulempe, og ikke det som svarer til den alminnelige ulempe for hele området. Også her mener jeg at overskjønnet har bygget på synspunkter som er fulgt i de nevnte avgjørelser om flyplasstøy.

Hvor det gjelder en offentlig vei må det være et utgangspunkt at alle eiendommer i strøket uten erstatning må tåle en viss grad av ulempe, som vanlig vil følge med et veianlegg. Det er et moment av betydning at en vei tjener felles samfunnsinteresser, og normalt også gir dem som har eiendom nær veien kommunikasjonsmessige fordeler. Disse synspunkter fører til at hvor ulempene ikke overstiger en rimelig «tålegrense» får eiendommene ikke noen erstatning; hvor ulempene overstiger denne grense, kan erstatning bare kreves for det overskytende.

Hvor grensen skal trekkes mellom det som er en alminnelig ulempe og som ikke kan kreves erstattet, og det som er erstatningsbetingende særulempe, vil bero på et skjønn. Her vil grannerettslige prinsipper som fremholdt av overskjønnsretten være av betydning ved bestemmelsen av tålegrensen i de enkelte tilfeller.

Overskjønnet har bygd på at de områder motorveien her går igjennom, har vært særlig fredelige; men de ligger nær Bergen, og en utvikling som innebærer anlegg av en moderne vei var noe man måtte regne med. Motorveiens naboer har ikke noe krav på erstatning for at omgivelsene ikke blir like rolige og fredelige som før. - I dette ligger så vidt jeg kan se ikke noen feilaktig rettsanvendelse; og i hvilken grad bedømmelsen av den faktiske situasjon er treffende, kan Høyesterett ikke prøve.

Jeg er enig med overskjønnet i at tilsvarende synspunkter som for støy må komme til anvendelse når det gjelder estetiske ulemper for ekspropriatenes gjenværende eiendom. Det vil si at den forringelse av naturskjønnheten som motorveien medfører som rammer hele området og er felles for naboene i strøket, ikke kan

Side:647

kreves erstattet ved skjønnet, bare det som betegner en verdiforringende særulempe som følge av ekspropriasjonen for eksproprierte eiendommer.

Jeg kan ikke finne at det er noen feil ved skjønnsgrunnene at retten ikke har angitt eksakt i tall hvilket støynivå som representerer tålegrensen for de eiendommer saken gjelder. Det er riktig at spørsmålet om den naborettslige toleransegrense var omtvistet, og at partene kan kreve en begrunnelse i samsvar med skjønnslovens §28. Men jeg mener at den begrunnelse som er gitt etter de foreliggende forhold er tilfredsstillende. Overskjønnsretten uttaler at den ikke kan fiksere toleransegrensen i støynivå beregnet i dBa, men foretar en konkret vurdering på grunnlag av den sakkyndiges utredning og alle relevante forhold. Dette er også i samsvar med hva den sakkyndige selv har tilrådet, slik som gjengitt av overskjønnsretten.

Den grense for det tolerable som den sakkyndige i tilslutning til teknisk kyndige instanser har gått ut fra, er på det rene, og hans beregninger av støynivået i tall for de enkelte eiendommer har foreligget. Når da skjønnsretten i tilknytning til sine generelle merknader foretar en vurdering og gir uttrykk for sin oppfatning av støyplagen for hver enkelt eiendom, om den er erstatningsbetingende eller ikke, må dette være en tilstrekkelig begrunnelse av avgjørelsen.

Anken har ikke ført fram. Saken dreier seg om ekspropriasjonsrettslige spørsmål av prinsipiell betydning. Jeg finner derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Heiberg og Bahr: Likeså.

Av underskjønnet (byrettsdommer Per Lorentzen med skjønnsmenn):

- - -

3. Støyulemper.

Som tidligere nevnt har retten oppnevnt audiolog Flottorp ved Rikshospitalet, Oslo, som støysakkyndig. Den sakkyndige har foretatt befaring og avgitt erklæring, dok. 1 ad. 42. Den fremtidige støy er beregnet etter vitenskapelige måleenheter, basert på aktuell trafikk og fremtidig maksimal trafikk, 40 000 kjøretøyer pr. døgn. De oppgitte støytall refererer seg til de mest støyende kjøretøyer, fortrinnsvis lastebiler, og til topptrafikk i løpet av døgnet. Den sakkyndige har uttalt at toleransegrensen ut fra ideelle krav er 60 DBa målt ved husvegg. Dette svarer til 35 DBa inne i hus. De angitte støytall angir den grense, ut over hvilken stemmen vesentlig må heves i en normal samtale. Økning av støy ut over den nevnte grense har en progressiv virkning på øret. Den sterkeste flyplasstøy for

Side:648

tilgrensende eiendommer ligger på noe over 90 DBa. - Ellers er det slik at mennesker reagerer meget forskjellig på støy. - - -

Retten er kommet til at Ryggedommen ( Rt-1960-59) ikke er avgjørende for det spørsmål som her er reist. Det er likhetsprinsippet som førte til resultatet for flyplasstøy. Det er dog ikke et slikt område og en slik uavgrenset krets av eiendommer som rammes i forhold til motorvegen. - Det er riktignok så at eiendommer som ikke berøres ved grunnavståelse kan få støyplager, uten at de tilkjennes erstatning nå, men dette er først og fremst en forskjell i eierens prosessuelle stilling.

Retten bygger på at grunnavståelsen gir anledning til drift av motorvegen, som i sin tid vil være årsak til mulig støyulempe i forhold til berørte eiendommer.

Retten er enig med partene i at erstatning vil være avhengig av om det må antas at eiendommer som følge av støyeksponering vil bli redusert i verdi. Også dette vil være avhengig av et konkret skjønn. Av momenter i denne sammenheng skal nevnes: Etter opplysningene i saken er kjøperpresset på eiendommer i Fana så stort at en neppe kan regne med at støyulemper av en viss grad tillegges betydning av en kjøper. Det gjelder tomter av vanlig størrelse eller bebygget med hus av alminnelig standard. Naturligvis vil øket støy for bestående hus føles som en ulempe. Men slik ulempe behøver ikke få økonomiske følger. Det kan være en ikke økonomisk skade, som ikke erstattes. For slike eiendommer kan det imidlertid bli en støyplage av en grad som reduserer verdien. - For de eiendommer på strekningen Hop-Skjold som fortjener betegnelsen eksklusive, kan situasjonen være en annen. De ligger i et utpreget fredfylt område og representerer en prisklasse som har relasjon til et langt mindre publikum. For slike eiendommer er ikke prispresset det samme, og her er det lettere for å anta at støy vil føre til verdireduksjon. Endelig skal det nevnes at eiendommer nær Nordås Bruk på forhånd er eksponert for industristøy, og eiendommer ved den eksisterende Fanaveg i betydelig grad av trafikkstøy. - - -

Av overskjønnet (justitiarius K. Roll-Matthiesen med skjønnsmenn):

- - -

De fullstendige alminnelige skjønnsforutsetninger lyder:

«1. EKSPROPRIASJONENS FORMÅL.

1.1 Det skal eksproprieres grunn til Vegtype A, Motorveg, bygget etter vegnormalens klasse I a.

1.2 Vegtype A er fri for direkte vegforbindelse med eiendommene langs vegen, og vegtilslutningene er fastlagt etter en samlet plan, som ikke kan påregnes endret etter at vegen er bygget. Motorvegen tillates bare trafikert av motorkjøretøyer.

Tillatte krysninger av motorvegen, herunder fotgjengerkrysninger vil bli anlagt som vist på fremlagt kart.

1.3 Vegklasse 1 a er veg med fire kjørefelt, midtdeler og banketter. Dette utgjør en samlet vegbredde på 29 m. Der hvor stigningsforholdene tilsier det, får vegen et tilleggsfelt, «krabbefelt», for tyngre kjøretøyer. Den samlede vegbredde blir da 30,5 m. I tillegg til de her nevnte bredder kommer nødvendig grunn til skråninger for fyllinger, skjæringer, grøfter, gjerde o.l.

Side:649

2. EKSPROPRIASJONENS OMFANG.

2.1 Det eksproprieres grunn til eiendom for anlegg av veg som angitt under pkt. 1.1-3. Omfanget av ekspropriasjonen fremgår i det vesentlige av kart, planer og normalprofiler fremlagt for skjønnsretten, og ved utstikning i marken som foretas i tilstrekkelig tid forut for skjønnet.

2.2 Det er utarbeidet arealtabeller som viser hvor stort grunnareal det antas å bli ekspropriert fra hvert takstnummer.

For disse arealer fastsettes grunnerstatningene til pris pr. m2 for hvert enkelt takstnummer.

Hvis det senere under anlegget av tekniske grunner skulle vise seg nødvendig å benytte grunn ut over det som er påvist, forutsettes slik grunn erstattet etter de enhetspriser som er fastsatt under dette skjønn. Grunneierne kan dog kreve at denne pris justeres i henhold til Statistisk Sentralbyrås «Beregnet skyldmarkverdi for vanlige jordbrukseiendommer», relativ serie - 1938 = 100. Jfr. pkt. 4.5. Avvikelser i vertikaltraseen skal dog ikke overstige pluss/minus, 0,5 m og paralellforskyvning av ekspropriasjonsgrensen skal ikke være over størrelsesorden 1-2 m.

2.3 Hus innenfor eiendomsområdet for motorvegen eksproprieres til eiendom. Frist for fraflytning fastsettes for hvert enkelt takstnr. Jfr. pkt. 4.5.

2.4 Det forutsettes pålagt byggegrenser på hver side av vegen i 30 meters avstand fra midtlinjen av hver kjørebane. Innenfor dette område må det ikke oppføres noe byggverk eller del av byggverk. Heller ikke må det her plasseres opplag, anlegg eller annen større innretning. Nåværende bebyggelse utenfor eiendomsområdet for motorvegen, men innenfor den nevnte bygrense, kan ikke uten tillatelse av Vegvesenet utvendig påbygges eller ombygges. Spørsmålet om og i hvilken utstrekning Vegvesenet kan pålegges å betale erstatning som følge av at slik tillatelse nektes innvilget, holdes utenfor nærværende skjønn. Det samme gjelder krav basert på at bebyggelse som nevnt etter brann eller nedrivning ikke tillates gjenoppført på samme sted.

2.5 I tilfelle hvor det etter Vegvesenets skjønn er nødvendig å anlegge og å ha liggende veg over annen manns grunn fram til avkjørsel, eksproprieres rett til dette. Bredden på disse veger er angitt på fremlagt kart.

3. VEGVESENETS FORPLIKTELSER.

3.1 Vegvesenet bekoster oppsatt gjerde ved grenselinjen til eiendomsområdet for motorvegen. Oppførelsen og senere vedlikehold besørges av Vegvesenet. Det vil i alminnelighet bli brukt et 1,10 m høyt gjerde.

3.2 Skråninger skal tilsåes og- eller beplantes. Disse arbeider utføres av Vegvesenet i samarbeid med landskapsarkitekt eller hagebrukskyndig.

3.3 Konstruksjoner vedr. broer, underganger og gjennomføringskanaler, eller varerør for kabler og ledninger innen eiendomsområdet for motorvegen vedlikeholdes og repareres av Vegvesenet.

Reparasjon og vedlikehold av ledninger forøvrig må i alle tilfelle utføres av eierne. Vegvesenet må varsles før slikt arbeid kan igangsettes over eiendomsområdet for motorvegen. Spørsmålet om erstatning for eventuelt økt ulempe som motorvegen forårsaker for reparasjon eller vedlikehold av de her nevnte ledninger, søkes løst ved minnelig overenskomst i hvert enkelt tilfelle.

Side:650

3.4 Når eksisterende offentlige eller private veger blir brutt av motorvegen, vil forbindelsen bli gjenopprettet i samsvar med fremlagte planer. Disse planer omfatter også de avkjørsler og tilførselsveger som Vegvesenet vil bekoste og besørge opparbeidet.

3.5 Grunneieren må senest ved sluttprosedyren meddele om han selv vilforeta hugst og beholde trær og virke på det eksproprierte området.

Eksproprianten foretar ellers hugsten og beholder da selv det som er hugget. Hvis grunneierne dels vil hugge selv og dels overlater hugsten til Vegvesenet, forbeholder Vegvesenet seg å hugge og fremdrive alt virke under ett. Vegvesenet beholder også da det fremdrevne virke. Trær og virke under 0.025 m3 inngår i takstene. Trær over 0.025 m3 måles i baret av autorisert tømmermerker etter tømmermålingens gjeldende regler. Skjønnsretten fastsetter ikke erstatning for slikt virke, idet dette betales etter gjeldende pris på avvirkningstiden for hvert sortiment. Derimot fastsetter skjønnsretten de driftsomkostninger pr. m3 som eksproprianten kan fratrekke. Utgifter ved måling er grunneieren uvedkommende.

4. FORHOLD SOM HOLDES UTENFOR SKJØNNET:

4.1 Forsåvidt veganlegget nødvendiggjør omlegging av eksisterende offentlige og private kloakker, drensledninger og vannledninger samt elektriske anlegg, herunder telefon, besørges dette foretatt av Vegvesenet når vegen anlegges og er derfor skjønnet uvedkommende.

4.2 Vegvesenet vil anlegge varerør eller gjennomføringskanaler for kloakk, vannledning m.v. i tilfelle hvor det fremlegges sakkyndig utarbeidet reguleringsplan, godkjent av de kommunale regulerings- eller bygningsmyndigheter, eller på lignende måte påvises et konkret behov for slike anlegg. Varerør kan ikke påregnes anlagt etter at motorvegen er bygget.

4.3 Skade og ulempe ved mulig økt overvann på de eiendommer som berøres av motorveganlegget holdes utenfor skjønnet. Det samme gjelder skade og ulempe ved anlegg og vedlikehold som må utføres for å avlede overvann. Spørsmål om erstatning søkes løst ved minnelig overenskomst i hvert enkelt tilfelle.

4.4 Ulemper som oppstår i forbindelse med anlegget av vegen, sa som flytting av gjerde, anlegg av opplagsplasser, driftsplasser, plassering av brakker m.v., holdes utenfor skjønnet. Disse ulempene forutsettes ikke å vedvare ut over anleggstiden. Spørsmålet om erstatning for eventuelle ulemper som nevnt tas opp til forhandling med den enkelte grunneier. Det samme gjelder for tilfeldig og uberegnelig skade og ulempe ved selve anleggsarbeidet.

4.5 Spørsmålet om økt ulempe som følge av utvidelse eller innskrenkninger i pkt. 2.2 holdes utenfor skjønnet. Det samme gjelder utgifter i forbindelse med fraflytning som nevnt i pkt. 2.3.

5. FORSKJELLIGE BESTEMMELSER.

5.1 Ut over det som er nevnt, påtar ikke vegvesenet seg noe arbeid eller forpliktelser, unntatt hvor det uttrykkelig er anført i de spesielle forutsetninger.

5.2 Vedlikehold, såvel sommer som vinter, av omlagte private veger, herunder driftsveger, gårdsveger, tilførselsveger, avkjørsler og nye veger som Vegvesenet har ervervet rett til etter pkt. 2.5 er Vegvesenet

Side:651

uvedkommende. Det samme gjelder vegbanen hvor slike veger er lagt i bro eller undergang. Jfr. pkt. 3.3.

5.3 Forholdet mellom kommunen og Vegvesenet holdes utenfor skjønnet.

5.4 Enhver som berøres av anlegget får sitt særskilte takstnr. Eventuelle spesielle forutsetninger for de enkelte takstnumre vil bli nevnt og notert under befaringen.

5.5 Takstene omfatter enhver erstatning som pliktes for avståing av grunn og rettigheter og for skade og ulempe av enhver art i anledning av ekspropriasjonen. Takstene omfatter også skader som er oppstått ved forberedelse av ekspropriasjonen, stikningsskader, målearbeider, grunnundersøkelser o.l., medmindre noe annet er avtalt med den enkelte grunneier.

5.6 Av den endelig fastsatte erstatning svares rente etter en rentefot som blir å fastsette av skjønnet. Renteplikten løper fra det tidspunkt eksproprianten i henhold til beslutning eller fravikelseskjennelse kan forlange å bli innsatt i besittelsen mot å betale erstatning i henhold til skjønnslovens bestemmelser.

Hvis tiltredelse har funnet sted før den nevnte tid blir det adgang for grunneierne til forskuddsutbetaling av erstatninger etter nærmere overenskomst i hvert enkelt tilfelle. For den del av det endelige erstatningsbeløp som ikke utbetales forskuddsvis, svares rente fra tiltredelsesdagen. Også denne rentefot fastsettes av skjønnet.

5.7 Hvis ikke annet blir bestemt, kan de berørte skog- og jordbrukseiendommer drives som før, inntil Vegvesenet blir innsatt i besittelsen eller tiltrer de eksproprierte arealer. Driften må innrettes slik at Vegvesenets stikk og andre faste markeringer ikke skades eller rives ned. Erstatning for mulig ulempe ved dette fastsettes ved skjønnet.

5.8 Forutsetningene forutsettes endret eller supplert.» - - -

I overskjønnet har saksøkerne for samtlige bygninger utenfor eiendomsområdet for motorveien, men i eller innenfor byggegrensen, stillet opp følgende spesielle skjønnsforutsetninger:

«Det forutsettes at Vegvesenet for sitt vedkommende etter søknad vil tillate:

a. at nåværende bebyggelse ombygges eller påbygges, såfremt den ikke ved dette kommer nærmere motorvegen og ikke blir vesentlig høyere enn idag, samt

b. at nåværende bebyggelse gjenoppføres etter brann el. l. skade, såfremt bebyggelsen får ialt vesentlig samme grunnflate og høyde som den nåværende, og heller ikke kommer motorvegen nærmere enn nåværende, bebyggelse.»

De saksøkte har fremholdt at det for underskjønnet påberopte kjøpelyte til en viss grad avbøtes ved dispensasjonen i de nye spesielle skjønnsforutsetninger, men ikke fullt ut. Det vil fremdeles være et hefte, som kan føre til reduksjon i omsetningsverdien. Dette tap må erstattes slik det foreligger i dag. Overskjønnsretten kan ikke gi de saksøkte medhold. Dersom de saksøkte vil utvide grunnflaten for bestående hus, vil de ikke være interessert i å komme nærmere motorveien. Det er utvidelse her veivesenet ikke vil gå med på. Derimot vil de saksøkte kunne utvide på den annen side. Også vedkommende høyden vil det være spillerom. Den

Side:652

bebyggelse det gjelder, tilsvarer forøvrig en naturlig utnyttelse. Overskjønnsrettens syn er at det ikke oppstår noe tap når det gis dispensasjon for ombygging, påbygging eller gjenoppførelse som forutsatt. Erstatning på det av de saksøkte påberopte grunnlag - kjøpelyte - vil ikke bli gitt. Men de nye spesielle forutsetninger er vanlige forutsetninger. Skulle veivesenet bryte forutsetningene, vil de saksøkte ha krav på at veimyndighetene påstevner nytt skjønn, dersom enighet ikke blir oppnådd.

Underskjønnet tok heller ikke standpunkt til de saksøktes krav om at forutsetningenes pkt. 2.2, tredje ledd, jfr. pkt. 4.5 skulle settes til side. De saksøkte gjør her gjeldende at saksøkerne i skjønnsforutsetningene ikke kan forbeholde seg rett til en fremtidig ekspropriasjon utover det som oppgis som ekspropriasjonens gjenstand for skjønnsretten mot en gjennomsnittserstatning i stedet for full erstatning ut fra de konkrete forhold og at eventuell ulempeerstatning må bli å avgjøre ved skjønn påstevnet av ekspropriantene, som synes å forutsette at de saksøkte også her skal tvinges til å gå til søksmål for eventuelt å bli tilkjent erstatning for disse poster.

Overskjønnsretten peker på at en ekspropriant ensidig har rett til å oppstille skjønnsforutsetninger angående ekspropriasjonens omfang og måten den rent faktisk skal gjennomføres på. Det er ikke dette som skjer ved forutsetningenes pkt. 2.2, tredje ledd, jfr. pkt. 4.5. Disse forutsetninger gjelder i virkeligheten prinsippene for og fremgangsmåten ved fastsettelse av ekspropriasjonserstatning for grunn ved senere utvidelse av ekspropriasjonens oppgitte omfang og for økt ulempe som følge av utvidelsen.

Hvor saksøkerne har kunnet tenke seg at utvidelse av ekspropriasjonen ville medføre særulemper, har saksøkerne under de spesielle forutsetninger for en rekke eiendommer forutsatt at ekspropriasjonsgrensen ikke skal komme nærmere enn vist på de fremlagte kart. For disse saksøkte vil pkt. 2.2 i de alminnelige forutsetninger ikke få betydning og brytes de spesielle forutsetninger vil saksøkerne måtte holde nytt skjønn. Men for de saksøkte, for hvilke det ikke er oppstillet slike spesielle forutsetninger, vil spørsmålet måtte løses.

I første omgang skal motorveien få et kjørefelt i hver retning. Det kan gå 10-15-20 år før de to øvrige kjørefelter blir anlagt. Først ved byggingen av de to siste kjørefelter kan det komme til å vise seg om det blir aktuelt med utvidelse av det omfang for ekspropriasjonen, som nå er oppgitt for disse saksøkte. En erstatning for grunn som tas om 10-20 år på grunnlag av enhetspriser fastsatt ved nærværende overskjønn og med justering i henhold til Statistisk Sentralbyrås «Beregnet skyldmarkverdi for vanlige jordbrukseiendommer», kan for tomtegrunn, som avståingen i de fleste tilfelle gjelder, ikke antas å komme til å representere den virkelige verdi. På dette grunnlag setter overskjønnsretten til side forutsetningenes pkt. 2.2, tredje ledd, jfr. pkt. 4.5. Vedkommende saksøkte vil ha krav på at den grunnerstatning han tilkommer ved senere utvidelse av ekspropriasjonen og for økt ulempe som følge av utvidelsen, skal fastsettes ved skjønn, påstevnet av saksøkerne, jfr. veglovens §50, sammenholdt med §49.

De saksøkte har også krevet at forutsetningenes pkt. 3.3, annet ledd, pkt. 4.3 og punkt 4.4 skal settes til side.

Saksøkerne har anført at ved større skader vil de ikke motsette seg

Side:653

å holde skjønn, men at de vil gardere seg mot nytt skjønn ved bagatellskader. Etter overskjønnsrettens mening kan spørsmålet om det skal holdes etterfølgende skjønn eller ikke, ikke ensidig bero på saksøkernes vurdering i det enkelte tilfelle. Normalt vil disse erstatningsposter bli avgjort ved etterfølgende avtale. Men skulle enighet ikke oppnåes, kan det ikke være riktig at vedkommende saksøkte skal henvises til selv å påstevne skjønn eller gå til søksmål ved de alminnelige domstoler. Det antas å følge av vanlige regler at de saksøkte her har krav på at erstatningen, når minnelig overrenskomst ikke kommer i stand, blir fastsatt ved ettertakst eller skjønn, påstevnet av saksøkerne. I denne henseende setter man til side de heromhandlede skjønnsforutsetninger. - - -

Ad. 2. b. Støy og andre ulemper for motorveien.

Overskjønnsretten er enig med underskjønnsretten i at det bare kan bli spørsmål om erstatning dersom ulempene vil føre til at vedkommende eiendom blir redusert i verdi.

Så vidt man forstår har underskjønnsretten fastsatt erstatningen for støyulemper ut fra den betraktning at støyen vil følge av - ha sin årsak i - virksomheten på det område som eksproprieres og at de saksøkte som ekspropriater ifølge Grunnlovens §105 har et vidergående erstatningsrettslig vern enn de naboer som ikke avstår grunn til motorveien, for hvilke naboer alene naborettslige regler er avgjørende.

Overskjønnsretten deler ikke et slikt syn og skal bemerke:

I ekspropriasjonsretten er det sikker praksis at det i ekspropriasjonserstatningen ikke skal gjøres fradrag for de alminnelige fordeler som et anlegg tilfører et distrikt og at det bare er de særfordeler en ekspropriat oppnår ved at et anlegg anbringes nettopp på hans eiendom som kan trekkes fra den erstatning han får. Motstykket til dette er at alminnelige ulemper som rammer alle i strøket ikke skal erstattes selv om de rammer også dem som det eksproprieres fra. Gjenstand for erstatning er bare de spesielle ulemper som skriver seg fra at det eksproprieres fra en bestemt eiendom.

Støyulempene ved driften av motorveien vil ramme en større krets av eiendommer i nabolaget. Åstedsbefaringen gjorde det klart at også en rekke eiendommer som ikke berøres av ekspropriasjonen vil bli støybelastet. Anlegget av motorveien vil føre til at det blir en helt generell forandring av støyforholdene. Denne generelle forandring vil gjelde for alle som har eiendom i nærheten av motorveien, uten hensyn til om de må avstå grunn til veien. De ulemper som følger av den generelle forandring, er etter overskjønnsrettens vurdering ikke ulemper som særskilt blir påført de saksøkte ved ekspropriasjon av grunn fra deres eiendommer. Mellom disse alminnelige ulemper som rammer alle i strøket og som alle må finne seg i uten erstatning, og særulempene som har sin årsak ekspropriasjon fra vedkommende eiendom og er erstatningsmessige, må det trekkes en grense.

I tråd med de synspunkter overskjønnet og Høyesterett har gitt uttrykk for i Ryggesaken - Rt-1960-59 ff. - er overskjønnsretten kommet til at grannelovens toleransegrense vil være bestemmende for de saksøktes erstatningsrettslige posisjon og at de saksøkte vil ha krav på erstatning bare for de ulemper som driften av motorveien vil medføre og som måtte overstige det de etter granneloven må finne seg i.

Side:654

Tilsvarende synspunkter kommer til anvendelse når det gjelder estetiske ulemper for gjenværende eiendom, så som skjemmet utseende som følge av anlegget av motorveien.

Deler av det område motorveien vil gå igjennom, er særlig fredelige. Her er det en rekke vakre og kostbare hus, som eierne har bygget eller kjøpt nettopp fordi det gjaldt områder som nevnt. Imidlertid gjelder det områder nær en større by. En naturlig utvikling måtte tilsi at utbygging av veinettet kunne bli aktuelt. En utvikling som innebar anlegg av en moderne vei, var etter overskjønnsrettens mening påregnelig. Motorveiens naboer har derfor ikke noe naborettslig krav på erstatning for at de ikke lenger vil bo i like fredelige og rolige omgivelser som før. Men en rekke eiendommer som ved å avstå grunn får motorveien i sin umiddelbare nærhet, vil bli påført en støymengde av slikt omfang at ulempene blir større enn hva som må anses for rimelig, jfr. grannelovens §2. Eierne av disse eiendommer vil for ulemper utover det rimelige - merulemper som følger av at toleransegrensen ansees for overskredet - bli tilkjent erstatning.

Audiofysiker Gordon Flottorp har også for overskjønnet vært oppnevnt som støysakkyndig. Han har etter ny befaring utarbeidet skriftlig tilleggserklæring vedkommende en rekke av de berørte eiendommer og har gitt en mere generell redegjørelse om støymåling, støyutbredelse, støyens innvirkning på mennesket etc. (overskjønnets dok. nr. 49). Under hovedforhandlingen avga Flottorp forklaring. Det fremgår at Flottorp ikke har foretatt prinsipielle endringer i sin utredning for underskjønnet (underskjønnets dok. nr. 93 med tabellariske oversikter over forventet støynivå for de aktuelle eiendommer). Flottorp har fastholdt at han anser tolererbart støynivå utenfor husveggene for å være inntil 60 dBA og at toleransegrensen således blir 60 dBA.

Flottorp avslutter sin forklaring for overskjønnet slik:

«Til slutt må jeg igjen understreke at den tallmessige behandling av støysituasjonen er preget av en rekke usikkerhetsmomenter. Den må derfor ikke betraktes som værende absolutt normerende, men kun som en hjelp til den skjønnsmessige vurdering av situasjonen for hver enkelt eiendom.»

Overskjønnsretten finner ikke å kunne fiksere grensen for hvilket støynivå som overstiger den naborettslige toleransegrense ut fra et støynivå beregnet i dBA. Man vil for den enkelte eiendom under hensyntagen til den sakkyndiges utredninger og alle relevante forhold foreta en konkret vurdering. - - -

Side:655