RG-1980-678

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1979-11-30
Publisert:	RG-1980-678
Stikkord:	Lov av 21
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 30. november 1979 i sak nr. 20/1979.
Parter:	A (advokat Dag Christiansen) mot B (advokat Helge Guntvedt).
Forfatter:	Lagdommerne Helge Barsett, Jonas Madsø, Erik Sølberg
Lovhenvisninger:	Lov om born i ekteskap (1956) §8, Tvistemålsloven (1915) §148, §180, §423, §426, Ekteskapsloven (1918) §41, §56

I ekteskapssak reist av B mot A, avsa Namdal herredsrett den 14.11.1978 dom med slik slutning:

«1. B, født xx.xx.45 og A, født xx.xx.45 separeres, jfr. ekteskapslovens §41.

2. B skal ha foreldremyndigheten over fellesbarna C født xx.xx.65, D, født xx.xx.68 og E, født xx.xx.76.

Side:679

3. A skal ha samværsrett med barna etter avtale med B.

4. B tilpliktes å betale underholdsbidrag til A med kr. 1 000,- - etttusen - pr. måned fra 1.12.1978 til og med juni 1969 og deretter med kr. 500,- femhundre - pr. måned til og med juni 1980.

5. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

For herredsretten krevde B foreldremyndigheten til alle de tre fellesbarna, mens A gjorde krav på foreldremyndigheten bare til E.

A har påanket herredsrettens dom til lagmannsretten med slik påstand:

«1. A tilkjennes foreldremyndigheten til sønnen E f. xx.xx.1976.

2. B betaler i oppfostringsbidrag til E f. xx.xx.1976 og hustrubidrag til A et beløp pr. måned nærmere fastsatt etter lagmannsrettens skjønn.

3. B erstatter det offentlige sakens omkostninger.»

B har tatt til gjenmæle med påstand om stadfestelse av herredsrettens dom og om å bli tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten.

A har i ankesaken fått oppnevnt prosessfullmektig etter reglene i tvistemålslovens §423. Også B har bedt om at det oppnevnes prosessfullmektig for ham. Lagmannsretten har på bakgrunn av hans økonomiske evne ikke funnet å kunne etterkomme begjæringen.

Ankeforhandling ble holdt i Namsos den 13. og 14. november 1979. Herunder møtte begge parter og avga forklaring. Det ble dessuten avgitt forklaring av 7 vitner hvorav 5 var nye for lagmannsretten. Overlege ved familievernkontoret i Trondheim Johan Christian Cappelen var av ankende part innstevnt som vitne. Han ble under ankeforhandlingen oppnevnt som sakkyndig og avga forklaring som sådan.

Under ankeforhandlingen tok partene opp forliksforhandlinger om samværsretten til barna. Det ble inngått et slikt rettsforlik:

«Samværsretten gjennomføres slik:

I

Under forutsetning av at B overtar omsorgen også for E, skal barna være hos moren minst én week-end (fredag - søndag) hver måned.

B bringer barna til Trondheim og moren bringer dem tilbake til - - - søndag middag.

Moren skal likeledes ha barna hos seg minst 14 dager i sommerferien, 2. hver påske, første gang påsken 1980.

I julen skal barna være hos den ene til og med 3. juledag og hos den andre fra og med 4. juledag til og med 1. nyttårsdag. Julen 1979 skal barna i første periode være hos faren.

Samvær i skoleferien skjer etter nærmere avtale.

II

Under forutsetning av at A får foreldremyndigheten til E, skal samværsretten utøves som foran nevnt hva angår C og D.

B skal imidlertid ha E minst én weekend hver måned og 14 dager i sommerferien. I påsken og julen forholdes som nevnt under pkt. I, slik at barna er sammen.»

Om saksforholdet vises det til herredsrettens dom. Det skal imidlertid her gjengis enkelte hovedpunkter:

Partene ble gift i juni 1965. Etter noen år oppsto det vanskeligheter

Side:680

i ekteskapet. Hustruen ønsket separasjon, men ektemannen motsatte seg dette. I begynnelsen av juni 1978 forlot hustruen familien og oppholdt seg 3 uker hos en omtrentjevnaldrende mann i Roan. Ektemannen fikk i dette tidsrom sin svigermor til å ta seg av det minste barnet. Da A kom til Trondheim fra Roan fikk hun bo hos en søster på Heimdal. Hun hentet da det minste barnet hos sin mor, og har senere hatt omsorgen for dette. B har hatt omsorgen for de to eldste barna siden hustruen flyttet fra familien i juni 1978. A er senere flyttet inn i egen leilighet i - - - i Trondheim. Hun har leiligheten på fremleie og har bare ettårige avtaler. B disponerer en enebolig i Namsos som tjenestebolig. Denne har vært familiens bolig siden de flyttet til Namsos fra Skorovatn i 1970. Samtidig med stevningen i ekteskapssaken den 8.8.1978 begjærte B midlertidig separasjon etter tvistemålslovens §426 med krav om foreldremyndigheten til samtlige tre barn. I kjennelse den 8.9.1978 besluttet herredsretten midlertidig separasjon og ga foreldremyndigheten over de to eldste barna til faren mens moren fikk foreldremyndigheten til det minste. Under hovedforhandlingen i herredsretten var partene enige om å ordne samværsretten til barna ved minnelig avtale. De kom imidlertid ikke frem til noen ordning før ut på sommeren 1979. Fra da av har B hatt samvær med det minste barnet 2 ganger pr. måned. Under disse samvær, som har foregått hos hans foreldre i Malvik, har også de to eldste barna vært med.

A gjør i ankesaken gjeldende at herredsretten ensidig har lagt vekt på hennes adferd bakover i tiden og har unnlatt å vurdere hennes nåværende og fremtidige situasjon og at hun har et godt og velbalansert forhold til det minste barnet. Herredsretten har heller ikke lagt vekt på at hennes tidligere adferd skyldtes vansker i ekteskapet, de problemer hun hadde på grunn av flere aborter, samt at hun frem til operasjonen i 1969 var plaget av struma. E's fødsel skapte også problemer for henne fordi han ble født ved keisersnitt og det gikk infeksjon i såret. De opplysninger som er gitt om hennes ubalanserte adferd i ekteskapet må sees i lys av de vanskeligheter hun hadde. Hun lever nå et mer rolig og avbalansert liv og har i handling vist at hun har evne til å ta seg av E på en utmerket måte.

Av momenter som taler for at hun får foreldremyndigheten til E har hun pekt på

at han er så liten at han har behov for daglig kontakt med sin mor,

at han nå har bodd hos henne i Trondheim i halvannet år og at det er uheldig å bryte opp et slikt tilvennet forhold,

at E er plaget av falsk krupp og derfor har et særlig behov for morens daglige omsorg,

at det er stor aldersforskjell mellom E og hans to brødre, og at det å skille disse fra hverandre ikke har noen avgjørende betydning,

at B vil få praktiske vansker med å ha foreldremyndigheten til E fordi han ikke har noen som på forsvarlig måte kan ta seg av den daglige omsorg for barnet,

at §8 i lov om barn i ekteskap gir en legalpresumpsjon for at et så lite barn skal være hos sin mor.

Det er ikke fra B's side bestridt at han må betale oppfostringsbidrag

Side:681

for E hvis hun får foreldremyndigheten. Hun mener at B også må ha plikt til å betale underholdsbidrag til henne. Hvis hun ikke får foreldremyndigheten til E, må den overgangstid som herredsretten har fastsatt for underholdsbidraget gjøres lengre. Hvis hun får foreldremyndigheten, bør underholdsbidraget ikke være tidsbegrenset.

B har i ankesaken gjort gjeldende at det vil være best for E at faren får foreldremyndigheten. Det hevdes ikke - som for herredsretten - at moren er uskikket til å ha foreldremyndigheten, men hennes tidligere adferd gjør det i høy grad usikkert hvordan hun vil kunne klare å ta seg av E. Den for lagmannsretten oppnevnte sakkyndige har uttalt at han ikke kan utelukke at A vil få tilbakefall hvis hun støter på problemer. Sannsynligheten for at det kan oppstå slike problemer er etter B's mening store. Hun har eksempelvis ingen fast og sikker boligsituasjon, og hennes slektninger i Trondheim (mor og søster) synes ikke å ha særlige muligheter til å yte henne noen bistand hvis hun kommer i vanskeligheter. Det vil være av vesentlig betydning at E får vokse opp sammen med sine brødre. B kan også gi E en langt større familietilhørighet enn moren har muligheter til. B har et nært forhold til sine foreldre i Malvik, og de tre barna setter meget stor pris på å besøke disse. B har også et godt forhold til sin svigermor, slik at kontakten med mormoren kan opprettholdes dersom han får foreldremyndigheten. Hvis A får foreldremyndigheten vil trolig forholde mellom E og besteforeldrene på fars siden ødelegges fordi A står i et dårlig forhold til disse. Det kan ikke legges noen vekt på at E blir utsatt for et miljøskifte hvis faren får foreldremyndigheten. Siden partene kom til en ordning med samværsrett sommeren 1979 har E vist meget positive reaksjoner på samværet med sin far, sine brødre og sine besteforeldre. Han viser tydelig motvilje mot å reise tilbake til sin mor ved avslutningen av samværene med faren og brødrene. E er dessuten så liten at han ikke har festet seg særlig til et bestemt miljø. Det er ingen praktiske problemer for B ved å ha den daglige omsorg for E. Han har klart omsorgen for de to eldste siden hustruen flyttet hjemmefra i 1978 på en utmerket måte, og siden januar 1979 har han stått for husstellet alene uten leiet hjelp. E er lovet plass i Barnas Hus i Namsos.

Dette er et daghjem som har et meget godt omdømme. Her kan E være den tid på dagen da B må skjøtte sitt arbeid. Besteforeldrene på begge sider er også villige til å yte bistand i omsorgen hvis det skulle oppstå situasjoner hvor dette blir nødvendig. Økonomisk vil også familien - sett under ett - komme bedre ut av det hvis alle tre barna er samlet hos faren. Den bolig B har i Namsos vil gi E et tryggere og bedre miljø enn den leilighet moren disponerer i en boligblokk i Trondheim. Boligblokken må sies å være lite barnevennlig. Når det gjelder bidragsspørsmålet mener B at herredsrettens fastsettelse av underholdsbidrag til A bør stå ved lag. Hvis hun får foreldremyndigheten må hun kunne ta seg arbeid mens gutten er i barnehave eller daghjem. B aksepterer imidlertid å betale oppfostringsbidrag for E. Ut over et slikt oppfostringsbidrag makter han ikke å betale noe til hustruen uten at det vil gå ut over de to eldste barna som han fortsatt skal ha foreldremyndigheten til.

Side:682

Lagmannsretten skal bemerke:

Det er ikke for lagmannsretten - som for herredsretten - påstått at A er uskikket til å ha foreldremyndigheten over E. Etter bevisførselen for lagmannsretten er det heller ikke noe som kan tyde på at hun vil være uskikket. Det er ikke fremkommet negative opplysninger om hennes nåværende forhold til det minste barnet. Den oppnevnte sakkyndige, overlege Cappelen, har uttalt at det kan være grunn til å anta at hennes ubalanserte opptreden overfor barna i den tid det ekteskapelige samliv besto har sammenheng med forholdet til ektefellen, samt fysiske og psykiske vansker i forbindelse med flere aborter og med hennes strumasykdom. Den sakkyndige mener at hun nå er kvitt sine nervøse plager og at hun viser en rolig avbalansert adferd. Han har imidlertid på spørsmål svart at det ikke kan utelukkes at hun får tilbakefall til ubalansert opptreden hvis hun støter på vesentlige problemer i fremtiden. Lagmannsretten finner det etter bevisførselen godtgjort at A har latt sine personlige problemer gå ut over barna samt at hun selv har vært klar over dette, og ved flere anledninger har måttet kalle ektefellen hjem fra arbeidet fordi hun var redd for sine egne reaksjoner overfor barna. Men om hun nå ikke har noen - problemer som kan skape uheldige reaksjoner overfor det minste barnet, som hun for tiden har omsorgen for, og selv om det ikke foreligger noen negative opplysninger om hennes nåværende forhold til det minste barnet, finner lagmannsretten at hennes tidligere adferd etterlater en viss tvil om hun på samme måte som barnas far har evnen til å møte eventuelle vanskeligheter på en slik balansert måte at det ikke vil gå ut over barnet. Denne side av forholdet har ingen avgjørende betydning for spørsmålet om foreldremyndigheten, men sett i sammenheng med de øvrige forhold som retten må ta i betraktning når spørsmålet om foreldremyndighet skal avgjøres, taler den for å gi foreldremyndigheten til faren. Blandt de øvrige forhold legger retten en ikke ubetydelig vekt på at B etter det opplyste har vist at han har maktet foreldreansvaret på en upåklagelig måte, både under ekteskapet og etter at han ble alene med de to eldste barna. Han må også antas å kunne gi barnet en mer harmonisk familietilhørighet i videste forstand enn det A har muligheter til. Retten sikter her til det faktum at B har et godt forhold til barnets besteforeldre både på fars- og morssiden mens A står i et lite godt forhold til farforeldrene og åpenbart står i et noe labilt forhold til sin mor. Av ikke uvesentlig betydning i denne forbindelse er det også at E får vokse opp sammen med sine to brødre hvis faren får foreldremyndigheten, Det er riktignok pekt på at det er en noe stor aldersforskjell, men den positive virkning av daglig samvær mellom søsken, kan etter lagmannsretten syn ikke derved sies å være bortfalt. Ved at de er noen år eldre enn E kan de også være til hjelp i farens omsorg for den minste og de kan være til betydelig støtte for sin yngste bror etter hvert som denne blir eldre. På grunn av den georgafiske avstand mellom barnas foreldre, er det grunn til å anta at det vil bli vanskelig å opprettholde en jevn og intim kontakt mellom barna hvis foreldremyndigheten blir delt.

E er så liten at han klart faller inn under legalpresumpsjonen for at han bør være hos sin mor (§8 annet ledd i lov om barn i ekteskap).

Side:683

De opplysninger som er fremkommet under bevisførselen for lagmannsretten må imidlertid oppfattes slik at han føler seg særdeles vel i samværet med sin far. Det er således ubestridt opplyst at han viser sterk uvilje mot å avslutte de samvær med faren som er gjennomført siden sommeren 1979. Den faktiske situasjon kan således ikke sies å være til særlig støtte for å legge avgjørende vekt på legalpresumpsjonen. Fortrinnsretten for en mor etter §8 annet ledd synes heller ikke lenger å være så grunnfestet hverken i rettspraksis eller i de utenrettslige meningsytringer om spørsmålet. Det kan i denne forbindelse pekes på at Barnelovutvalget av 1975 i sin utredning til Justisdepartementet i september 1977 enstemmig går inn for å sløyfe den nevnte legalpresumpsjon (NOU 1977: 35). I det foreliggende tilfelle bør det også tillegges en viss vekt at det dreier seg om en gutt, og at han derfor - etter hvert som han blir eldre - trolig vil ha vel så stort behov for en fars som en mors omsorg.

Også når det gjelder boligsituasjonen synes faren å kunne by på bedre forhold enn moren. Han disponerer enebolig i Namsos, mens hun bare bor på fremleiebasis i en stor leiegård i Trondheim. Leieforholdets varighet er svært usikker og hun har ikke gitt opplysninger om andre alternativ er enn at hun kan reise til Roan hvis fremleieforholdet opphører. A har hevdet at B vil få praktiske problemer med å gjennomføre omsorgen for E fordi han må være hjemmefra på arbeid det meste av dagen. B har opplyst at E står som nr. 1 på venteliste for å komme inn i Barnas Hus i Namsos. Det er til lagmannsretten innlevert skriftlig bekreftelse for dette fra vedkommende kommunale administrasjon. Frem til det tidspunkt da E kommer inn på Barnas Hus vil B ha ham hos en nabofrue som dagmamma i den tid han selv er på arbeide.

Utenom arbeidstiden vil han selv ta seg av barnet. Han har forsøkt å leie kvinnelig hjelp til en del av husarbeidet, men dette har hittil strandet på at de to eldste barna ikke har akseptert de kvinnene som han har vært i kontakt med. Han har nå fått kontakt med en 17 år gammel pike fra Nordland som ønsker å flytte til Namsos. Hun er villig til å påta seg husarbeidet, og B har skaffet henne hybel i Namsos. Det synes som om de to eldste barna vil akseptere denne piken, men det er hittil ikke truffet noen endelig avgjørelse. Hvis det heller ikke blir noe av å få henne som hushjelp, mener B at han vil kunne klare husarbeidet tilfredsstillende i sin fritid, slik han nå har gjort det siden januar 1979. Begge parters prosessfullmektiger, som er vel kjent med Barnas Hus, har opplyst at dette daghjemmet har et meget godt rennomé, og at det er meget sterk konkurranse blandt foreldre i Namsos om å få plassert sine barn der. Etter de foreliggende opplysninger finner lagmannsretten at B ikke vil få større problemer med den praktiske gjennomføringen av omsorgen for det minste barnet, enn det enslige foreldre vanligvis har. A har opplyst at hun er innstillet på å søke lønnet arbeid hvos hun får daghjemplass for E i Trondheim. I så fall må det antas at hennes praktiske problemer med omsorgen ikke vil bli mindre enn de som vil oppstå for B.

A har også hevdet at det vil være uheldig med et miljøskifte for E ved å overlate omsorgen til B etter at barnet nå i ca. 1 1/2 år har bodd hos sin mor i Trondheim. Lagmannsretten finner ikke å kunne

Side:684

legge noen vesentlig vekt på et slikt miljøskifte. Det vises i denne forbindelse til det som foran er anført om E's positive reaksjon på samvær med sin far som kommer til uttrykk ved at han viser sterk uviUe mot å avslutte samværene.

Endelig har A hevdet at E plages av falsk krupp, og at han derfor har et særlig behov for å være hos sin mor. Det er opplyst at lidelsen er avtagende og at anfallene nå forekommer mer sjelden og ikke lenger er så sterke. Lagmannsretten antar at barnets far vil kunne takle dette problemet på forsvarlig måte, og finner at den nevnte lidelse hos barnet ikke kan sies å trekke i noen bestemt retning ved avgjørelsen av spørsmålet om foreldremyndigheten.

Etter en samlet vurdering av alle foreliggende omstendigheter er lagmannsretten kommet til at det vil være best for E at B får foreldremyndigheten. Herredsrettens avgjørelse i dette spørsmål vil således bli stadfestet.

Også når det gjelder bidragsspørsmålet har lagmannsretten kommet til at herredsrettens avgjørelse må bli å stadfeste. A har opplyst at hun regner med å kunne få arbeid på et pleiehjem i Trondheim uten særlige vansker. Hun har praksis i slikt arbeid fra tiden før ekteskapet. Det synes da ikke å være grunnlag for å forlenge den overgangsperiode som er fastsatt for underholdsbidraget i herredsrettens som.

B har begjært beslutning om foregrepet tvangskraft etter tvistemålslovens §148 hvis lagmannsretten stadfester herredsrettens dom i spørsmålet om foreldremyndigheten. Han har særlig begrunnet dette med at A har tilkjennegitt at hun kommer til å anke en dom som stadfester at B gis foreldremyndigheten til E. Lagmannsretten finner at det i saken ikke foreligger slike særlige omstendigheter som kan begrunne foregrepet tvangskraft. Begjæringen herom vil derfor ikke bli tatt til følge.

A's anke har ikke ført frem. Lagmannsretten finner at saksforholdet har budt på så mange tvilsspørsmål at A må ha hatt en særlig grunn til å få prøvet barnefordelingsspørsmålet også i ankeinstansen. Saks omkostninger vil derfor ikke bli tilpliktet,jfr. tvistemålslovens §180 første ledd, annet alternativ.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Tore Stenhamar):

B, født xx.xx.1945 og A født xx.xx.1945, ble gift 05.06.1965. De har 3 barn: C, født xx.xx.1965, D, født xx.xx.1968 og E, født xx.xx.1976. Etter at de giftet seg, bodde ektefellene først i hans barndomshjem til han var ferdig med militærtjenesten og til de julen 1976 flyttet til Skorovatn hvor han hadde fått arbeid som reparatør ved det mekaniske verkstedet. Høsten 1970 flyttet de til Namsos, idet han hadde fått stilling som verksmester ved - - - Vulk. Han er nå disponent i - - - Vulk A/S og disponerer som tjenestebolig en enebolig med boligllate 110-120 m2 bestående av 2 stuer, 3 soverom, kjøkken og bad i - - - vei 5, Namsos.

Side:685

A flyttet hjemmefra i begynnelsen av juni 1978. Hun har nå en leilighet på stue, 2 soverom, kjøkken og bad og wc i - - - 26 B, Trondheim, et leieforhold som varer et år.

Ved Namdal herredsretts kjennelse av 8.9.1978 ble partene midlertidig separert, og det ble blant annet bestemt at fellesbarna C og D skulle være hos B og E hos A inntil videre.

Partene er enig om separasjon. Det er også enighet om at de to eldste guttene skal være hos faren og at han skal ha foreldremyndigheten over dem. Partene er i første rekke uenig om hvem av dem som skal ha foreldremyndigheten over E.

- - -

Retten har ved vurderingen av spørsmålet om hvem som skal ha foreldremyndigheten over E måttet bygge på dagens situasjon med de usikkerhetsfaktorer det fører med seg. Det er gått så kort tid siden samlivsbruddet at det også for partene selv er uklart hvordan de vil innrette seg i tiden framover. Det gjelder små og store praktiske spørsmål i dagliglivet, men på sikt også forhold av så stor betydning som om partene vil knytte seg til en ny livsledsager, de er jo fortsatt unge mennesker.

Selv om avgjørelsen på mange måter både følelsesmessig og praktisk, får betydning for partene selv, har de begge gitt uttrykk for at de ønsker den løsning som vil være best for E.

Et forhold som har vært trukket fram, finner retten mindre tungtveiende i den forbindelse. Det gjelder det uheldige i et miljøskifte. I den tid som er gått siden samlivsbruddet, har E bodd forskjellige steder. I de siste to måneder har han og saksøkte bodd i hennes leilighet i Trondheim. Han kan ikke sies nå å ha slått rot i et miUø på en slik måte at dette kan være utslagsgivende for avgjørelsen av spørsmålet om han bør flytte til Namsos eller bli boende i Trondheim.

Saksøkeren har hevdet at E ikke bør skilles fra sine søsken, og at det vil være av stor betydning for ham å vokse opp sammen med sine brødre. Retten er enig i at dette kan bety meget, kanskje særlig for samhørigheten mellom brødrene i voksen alder.

Hvilken betydning det vil ha for ham å bo sammen med de eldre brødrene nå i den første tid, vil avhenge meget av brødrenes holdning og levevis. Det er jo, som saksøkte har framholdt, stor aldersforskjell mellom dem. Når det gjelder forholdet søsknene imellom, har retten ingen faste holdepunkter. I rettspraksis forekommer det sjelden at en søskenflokk blir delt. I den dom som er referert i Rt-1960-883, hvor søsknene ble delt, uttalte daværende høyesterettsjustitiarius, som var i mindretall og stemte for at de fire søsken skulle være sammen:

«C har alltid vært sammen med sine to søstre, og jeg antar at det både for søstrene og for ham vil være av vesentlig betydning at søskenflokken holdes sammen lengst mulig. Dette er i mange tilfelle det verdifulleste barna har tilbake når foreldrenes ekteskap går i stykker, særlig hvor barna er så vidt gamle som her og har vennet seg til å leve sammen som søsken.»

Den samme søskenfølelse er i dag ikke tilstede mellom E og hans eldre brødre, naturlig nok, men retten finner likevel at søskensamhørigheten, slik den vil kunne utvikle seg, er et moment i favør av at E bør være hos faren.

For avgjørelsen av spørsmålet om hvem skal ha foreldremyndigheten over E har loven om barn i ekteskap et direktiv i §8 annet ledd, 2. punktum. For

Side:686

et barn som er så lite som E, sier loven at moren i regelen skal ha foreldremyndigheten, om ikke retten kommer til at det er bedre for ham å være hos faren. Slik loven er utformet, forutsetter den en helhetsvurdering som grunnlag for avgjørelsen. Det er ikke lenger slik, som før lovendringen i 1969, at moren skal ha foreldremyndigheten om hun ikke direkte er uskikket. Til støtte for sin avgjørelse har retten innhentet uttalelser fra barnevernsnemndene i Namsos og Trondheim.

Uttalelsen fra barnevernsnemnda i Trondheim. konkluderer med denne vurdering:

«A har nå greidd å skape ein heim for seg og E. Ho har etter mi vurdering realistiske framtidsplaner og det ser ut til at ho greier å ordne tilvære på ein tilfredsstillande måte og å ta hand om E. Denne vurderinga er drøfte med sosialkurator Aud Bendixen. 5. distrikt, Trondheim sosialkontor. Ho seier seg samd i denne ut i frå 2 samtalar med klienten på sitt kontor vedrørende søknad for sep./skilte.

Ved barnefordelingsspørsmålet må ein ta omsyn til at E berre er to år og vurdere den påkjenning/skade det er for eit barn med for mange flyttingar og separasjoner frå kjente forhold.»

Uttalelsen fra barnevernsnemnda i Namsos har denne sammenfatning:

«Det synes å være åpenbart at C og D bør få være der de er, noe de også selv har uttrykt ønske om, og at B får foreldremyndigheten over dem.

Når det gjelder E vil en uttale følgende: Det synes godtgjort at B vil være skikket til å ha foreldremyndigheten over E. Imidlertid finner en ikke grunn til å fraråde at A fortsatt får ha foreldremyndigheten over E. Her må en også ta i betraktning det forhold at A allerede i flere måneder har hatt eneansvaret for E, og at dette synes å ha gått relativt bra.»

Som det fremgår av referatet foran av partenes anførsler, har disse gitt uttrykk for forskjellige oppfatninger om hvilken vekt man kan legge på uttalelsene. Det synes åpenbart at uttalelsen fra Trondheim barnevernsnemnd bygger på et spinkelt grunnlag. Kuratoren har hatt en samtale med saksøkte og har hatt drøftelser med en annen kurator som har hatt to samtaler med saksøkte på sitt kontor om økonomisk støtte. Til gjengjeld er konklusjonen klar: Det ser ut til at saksøkte greier å ordne tilværelsen på en tilfredsstillende måte og å ta hånd om E.

Kuratoren fra Namsos barnevernsnemnd har hatt samtaler med begge parter og med de to eldste guttene. Hennes konklusjon for saksøkerens vedkommende er at det synes godtgjort at han vil være skikket til å ha foreldremyndigheten over E. Uttalelsen om saksøkte er mer nølende: «imidlertid finner en ikke grunn til å fraråde» at hun får ha foreldremyndigheten. I sin vurdering av saksøkte har hun imidlertid gitt et mindre forbeholdent uttrykk, idet hun med reservasjon for at hun bare har hatt en samtale med henne, sier at hun har fått inntrykk av at hun er en kvinne med ressurser, rede til å ta ansvaret for sitt yngste barn.

Om familielivet hittil og det grunnlag dette gir for antagelser om den beste løsning for fremtiden, har retten hørt forklaring fra partene og åtte vitner. Det synes som om ekteskapet fikk en uheldig start. Partene var kanskje for unge da de giftet seg fordi de ventet barn - delvis under påtrykk fra omgivelsene. Saksøkte ble alene med barnet hos svigerforeldrene mens saksøkeren avtjente verneplikten. Selv om dette var den best mulige løsning, ble det, som så ofte når en ung mor kommer i huset til en svigermor med erfaring både som

Side:687

husmor og flerbarnsmor, svigermoren overtok stellet, og saksøkte «følte at ungen ikke hørte henne til».

Nære naboer fra Skorovatntiden og fra Namsos, har forklart at de reagerte på saksøktes håndtering av barna. Kjeftbruk, stamping i gulvet, spenn og slag som ledd i barneoppdragelsen har omgivelsene tolket som utslag av et ubalansert sinn, av nervøse plager. Ektefellen fikk samme medfarten, og han har forklart at han bevisst lot henne avreagere på seg for å skjerme barna. Under weekendbesøk hos hans foreldre, har man tydeligvis «gått på tærne» for å avverge raseriutbrudd og forlangende om hjemreise fra saksøktes side. Det er innrømmet av saksøkte at hun i angstperioder måtte ringe til mannen og be ham komme hjem fra arbeidet fordi hun var redd for å skade barna.

Saksøkte forklarer utslagene av nervøsitet som naturlige følger av fysiske lidelser, som struma mens de bodde i Skorovatn, aborter og fødsel ved keisersnitt med plager av et sår som ikke ville gro og i lengere tid måtte dreneres. Dette i sammenheng med at mannen ga henne liten støtte og lot henne være meget alene til fordel for jobben. Hun brøt ut av ekteskapet og flyttet for en kortere tid til en mann som hadde vist henne en annen forståelse enn ektefellen hadde gjort, og hun mener at de psykiske plager er borte etter at hun og E er kommet for seg selv.

Undersøkelser av rettspraksis viser at det forekommer i relativt mange separasjonssaker at en av partene - som oftest moren - har hatt nerveproblemer. Når dette har forbindelse med vanskelig forhold i ekteskapet, og vedkommende senere er blitt frisk, har retten sett helt bort fra dette, jfr. som eksempel Rt-1974-348. Rettens inntrykk er imidlertid at saksøkte ikke er kvitt sine nerveproblemer ved å komme ut av ekteskapet. Det er på det rene at mange av de forhold som etter saksøktes oppfatning har utløst nevrosene, har tilknytning til det ekteskapelige forhold, for eksempel abortene. Retten må også anta at saksøkeren i liten utstrekning har maktet å gi henne aktiv hjelp i hennes vanskelige perioder. Den oppfatning retten har fått, er imidlertid at de ytre forhold, som har utløst nevrosene, egentlig ikke er ekteskapsavhengige. Retten har inntrykk av at saksøkeren kan ha rett i sin antagelse om at nye problemer saksøkte måtte møte, enten dette er sykdom eller annet, kan føre til tilbakefall, som så kan gå ut over barnet. Det er å beklage at saksøkte ikke har vært villig til å gjennomføre en undersøkelse hos en psykiatrisk sakkyndig for å få dette nærmere belyst.

Saksøkeren har som sin motivering for å kreve foreldremyndigheten over E angitt at saksøkte trenger behandling og han er redd for at hennes nervøsitet ellers kan gå ut over gutten. Han gir uttrykk for at det ikke er noe ønskemål å ha en to års gammel unge i huset, men at han vil gjøre hva han kan for å redde ham. Han innrømmer at saksøktes psykiske tilstand kan være forårsaket av forhold i ekteskapet, men hans holdning er ellers preget av en viss selvrettferdighet og følelse av egen prektighet. Men det er ganske klart at han gjennom årene har tatt ganske usedvanlig stor del i omsorgen for barna, i stellet av og oppdragelsen av dem. Han har gode forutsetninger for å kunne gi E et godt hjem. Vanskeligheten han står overfor er at han for å opprettholde sin inntekt, må bruke mye tid på arbeidet. Han kan innrette sin arbeidstid fleksibelt, men arbeidet i et bilgummiverksted er på den annen side preget av sesongmessige toppbelastninger som krever innsats langt ut over vanlig arbeidstid. Han vil være avhengig av hjelp i huset. For tiden har han hjelp av sin søster, som må antas også å kunne gi E god omsorg. Selv om hun

Side:688

har tilsagn om ytterligere permisjon fra sitt arbeid i Oslo, er hun forlovet og hennes hjelp til broren og hans barn må under enhver omstendighet bli forholdsvis kortvarig. Hvem som siden kommer i huset, vet man ikke.

Saksøkte har for det første året sikret seg en tilfredsstillende leilighet, og hun vil, selv om økonomien nå antas å bli trang, kunne gi E et materielt sett godt hjem, også når det gjelder daglig stell. Selv om hun får ham inn på daginstitusjon, er det imidlertid grunn til å anta at han blir mer isolert i Trondheim enn i Namsos. Det er i den forbindelse nærliggende også å ta i betraktning at hun etter rettssaken lett kan komme i et mer spent forhold til guttens besteforeldre på farssiden og at hun er røket uklar med sin mor og har erklært at hun ikke vil sette sine ben i barndomshjemmet mer, mens saksøkeren har et godt forhold til svigermoren.

At alle barna er hos faren, vil gi den økonomisk sett beste totalløsning. Skal E være hos moren, må faren betale oppfostringsbidrag og bidrag til moren som han riktignok får skattelettelse for, men som vil gi mer igjen anvendt i en felleshusholdning for alle barna.

En avgjørelse i dag av spørsmålet om hvor E skal være, hindrer ikke at dette spørsmål kan tas opp til ny behandling og avgjørelse, hvis det viser seg at forholdene utvikler seg annerledes enn det er mulig å forutse i dag. Man kan imidlertid ikke se bort fra at avgjørelsen kan bli den endelige, også om forholdene endrer seg noe. Enten moren eller faren får foreldremyndigheten, vil man senere kvie seg for å ta risikoen på et miljøskifte.

På grunnlag av de faktiske opplysninger retten har fått seg forelagt og på grunnlag av de inntrykk retten sitter igjen med av de personer som er berørt, finner retten at det vil være best for E å være hos faren i Namsos. Retten må derfor etter loven avsi dom for at saksøkeren skal ha foreldremyndigheten.

Partene er enige om at saksøkeren skal ha foreldremyndigheten over C og D, og guttene har gitt uttrykk for at de helst vil fortsette å bo i hjemmet i Namsos. Retten vil avsi dom for at saksøkeren skal ha foreldremyndigheten over dem. Det er klart at A må ha vanlig samværsrett med barna. Avstanden på 20 mil mellom Namsos og Trondheim kan gjøre det praktisk vanskelig for saksøkte å besøke barna i Namsos selv om hun har egen bil, og det er forståelig om hun også av andre grunner finner det mindre ønskelig. Det må være rimelig at hun får ha barna hos seg i leiligheten i Trondheim, og siden familien hittil jevnlig har besøkt barnas besteforeldre i - - - kan det ikke by på praktiske problemer å gjennomføre dette i hvertfall en gang i måneden.

A og barna må også gis anledning til å være sammen i lengre tid i ferier. Etter uttalelser som er falt under hovedforhandlingen, må retten gå ut fra at partene i fellesskap kan finne fram til en ordning av samværsretten uten at retten fastsetter i detalj hvordan den skal gjennomføres.

Saksøkeren krever ikke oppfostringsbidrag fra saksøkte, selv om han skal ha alle barna hos seg. Retten finner heller ikke at saksøktes økonomi tilsier at hun skal betale oppfostringsbidrag.

Saksøkte har hevdet at hun, selv om hun ikke skal ha omsorgen for E, har krav på underholdsbidrag etter ekteskapslovens §56 annet ledd, idet hun trenger det fordi hennes utsikter til selv å sørge for et passende underhold er blitt forringet som følge av ekteskapet. Retten finner det klart at så er tilfelle. Saksøkte gikk inn i ekteskapet 19 1/2 år gammel og har siden ikke

Side:689

hatt anledning til å skaffe seg utdannelse eller praksis som grunnlag for et yrke. På den annen side er hun ennå ikke fylt 33 år og må antas, med tiden til full rådighet, å kunne skaffe seg et passende arbeid i løpet av forholdsvis kort tid. Hun vil trenge økonomisk støtte i en overgangsperiode. På grunnlag av de opplysninger som er lagt fram om saksøkerens økonomiske forhold fastsettes bidraget til kr. 1 000 pr. måned fra 1.12.1978 til 30.6.1979 og deretter kr. 500 pr. måned i et år til og med juni 1980. Viser forhold retten nå ikke har oversikt over, at denne avgjørelse bør endres, vil det være anledning til senere å ta bidragsspørsmålet opp til fornyet prøving.

Det bemerkes at separasjon må gis etter ekteskapslovens §41, idet partene er enige.

Begge parter har hatt prosessfullmektig oppnevnt på det offentliges bekostning og har lagt ned påstand om at motparten skal betale erstatning til det offentlige for saksomkostninger. Erstatning for saksomkostninger vil ikke bli tilkjent.

- - -