Rt-1960-883

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-06-30
Publisert:	Rt-1960-883
Stikkord:	Barnefordeling
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 112/1960
Parter:	Fru B (tidligere fru A) (overrettssakfører Signe Marie Stray Ryssdal - til prøve) mot A (høyesterettsadvokat Ove S. Andersen).
Forfatter:	Roll Matthiesen, Bendiksby, Heiberg, Endresen. Mindretall: justitiarius Wold
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §41, Skifteloven (1930) §50, Lov om born i ekteskap (1956) §8, §9

Dommer Roll Matthiesen: Holt herredsrett avsa den 26. mars 1958 dom med denne domsslutning:

«1. Fru A og A's felles barn, C, født xx.xx.1945, D, født xx.xx.1946, E, født xx.xx.1950 og F, født xx.xx.1952, skal være hos fru A som også skal ha foreldremyndigheten over dem.

2. A tilpliktes å betale oppfostringsbidrag til hvert av de nevnte fire barn med kr. 80 månedlig og underholdsbidrag til fru A med kr. 100 månedlig. Bidragene betales til fru A i et samlet beløp på kr. 420 forskuddsvis den første i hver måned.

Side:884

Bidragene løper fra det tidspunkt hustruen overtar foreldremyndigheten også over de tre barn som er på - - -

3. A skal ha rett til å ha barna hos seg 1 måned hver sommer.

4. Begjæringen om at punkt i i dommen skal kunne fullbyrdes før den er rettskraftig tas ikke til følge.

4. Saksomkostninger ilegges ikke.»

A påanket dommen til Agder lagmannsrett for så vidt angikk herredsrettens avgjørelse av barnefordelingsspørsmålet. Under ankeforhandlingene begrenset han sitt krav til å gjelde foreldremyndigheten over C, D og F, idet han godtok herredsrettens dom om at E skulle være hos moren. Lagmannsretten avsa den 4. september 1959 dom med slik domsslutning:

«1. A tilkjennes foreldremyndigheten over C, D og F.

2. A betaler oppfostringsbidrag til E med kr. 200 pr. måned.

Bidraget løper fra 1. september 1959 og betales forskuddsvis den første hver måned.

3. A har samværsrett med E.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Fru B har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Hun har fått fri sakførsel og fritagelse for rettsgebyrer, og hun har nedlagt sådan påstand:

«I. Prinsipalt:

1. Fru B tilkjennes foreldremyndigheten over sine barn C, D og F.

2. A tilpliktes å betale oppfostringsbidrag til C, D, E og F etter rettens fastsettelse.

3. A skal ha rett til å ha C, D, E og F hos seg en måned hver sommer.

Subsidiært:

Fru B skal ha rett til å ha de barn hun ikke får foreldremyndigheten over hos seg en måned hver sommer.

II. A dømmes til å betale saksomkostninger til fru B for herredsretten og til det offentlige for lagmannsretten og Høyesterett.»

A, som også har fått fri sakførsel, har nedlagt følgende påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Fru B dømmes til å betale saksomkostninger til A for herredsretten og lagmannsretten.

3. Fru B dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for Høyesterett.»

Det er på det rene at påstandene er slik å forstå at partene subsidiært krever foreldremyndigheten over 2 eller 1 av de 3 barn. Det er enighet mellom partene om at retten skal fastsette bidrag til de eller det barn fru B nå måtte få foreldremyndigheten over, og at det av lagmannsretten fastsatte bidrag til E skal opptas til revisjon, hvis fru B helt eller delvis får medhold i sitt krav i denne sak om foreldremyndigheten. Videre er det enighet mellom partene om at den som ikke får foreldremyndigheten skal tilkjennes samværsrett.

Side:885

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Holt herredsrett, Setesdal herredsrett og Lyngdal herredsrett til avhør av partene og 11 vitner. Det er fremlagt noen nye dokumenter, som jeg imidlertid ikke finner grunn til å komme nærmere inn på.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til supplering av saksfremstillingen nevner jeg at partene ble skilt ved bevilling av 21. august 1958 og at A den 5. september 1959 inngikk ekteskap med G, født xx.xx.1941. I dette ekteskap ble det den 5. mars 1960 født en sønn. A bor nå med familien på eiendommen - - - i X, som tilhører skilsmisseboet. Under skiftebehandlingen gjorde begge parter krav på å få overta eiendommen i medhold av skiftelovens §50. Ved Holt herredsretts dom av 12. april 1960 ble eiendommen utlagt til A etter nevnte lovbestemmelse for skiftetakst kr. 35 000. Fru B har meddelt at hun akter å gjøre sin odelsrett gjeldende, og hun uttok den 23. mai 1960 forliksklage i saken. Hun har fra oktober 1959 hatt en leilighet i Y, men hun har nå kjøpt og overtatt en leilighet på 3 rom og kjøkken i - - - ved Z. Kjøpet av denne leilighet er kommet i stand for å ha til disposisjon en tidsmessig bolig for seg og de barn hun får omsorgen for. Men det er hennes mening igjen å bosette seg på - - - i X når hun har løst eiendommen på odel og forholdene ikke gjør det vanskelig for henne å bo der.

Jeg er kommet til at fru B bør tilkjennes foreldremyndigheten over D og F og at A bør tilkjennes foreldremyndigheten over C.

A har under prosedyren for Høyesterett erkjent at fru B er skikket til å ha omsorgen for barna. Det foreligger heller ikke noe som gir grunn til å anta noe annet, og jeg legger derfor til grunn at hun er skikket til å oppdra barna. Jeg nevner imidlertid spesielt at det etter min mening ikke kan rettes noen bebreidelse mot fru B fordi hun i august 1956 reiste på besøk til slektninger i Amerika, et fravær som skulle vare i 9 måneder, men kom til å vare noe lenger. Separasjonen var da et faktum, og det var rimelig at hun gjerne ville bort en tid, også fordi hun håpet at de ekteskapelige uoverensstemmelser kunne bli utjevnet etter en tids atskillelse. Det var enighet mellom partene om reisen, og det var også sørget for betryggende hjelp til stell av de 3 hjemmeværende barn. Det kan etter min mening heller ikke bebreides fru B at hun etter sin hjemkomst i august 1957 har hatt liten kontakt med de 3 barn. Ansvaret herfor må først og fremst tillegges A som da hadde anbrakt barna hos besteforeldrene i Æ, hvor fru B ikke var velsett. Hennes forsøk på ved midlertidig forføyning å få truffet bestemmelse om at barna skulle bringes tilbake til - - - i X førte ikke frem, og hennes påstand om at herredsrettens dom skulle gis foregrepen tvangskraft ble ikke tatt til følge. Etter min mening må fru B gis honnør for at hun av hensyn til barna avholdt seg fra å søke ytterligere kontakt så lenge barnefordelingssaken pågikk. Og hun har sikkert ikke regnet med at det skulle gå så lang tid før endelig avgjørelse i saken foreligger.

Fru B har på sin side erkjent at A er skikket til å ha omsorgen for barna. Opplysningene i saken viser også at barna har hatt

Side:886

det godt hos ham og at det har vært et bra forhold mellom dem og A's nye hustru. Men når man skal treffe en avgjørelse for tiden fremover, kommer man ved vurderingen ikke bort fra det faktum at hun ennå bare er 19 1/2 år gammel og at hun selv har fått et barn. Det ville være for meget å vente om hun i denne alder skulle makte å være mor ikke bare for sitt eget barn, men også for A's barn av første ekteskap. Muligheten for flere barn i det nye ekteskap er jo også til stede.

Ved avgjørelsen av saken skal det her som ellers først og fremst tas hensyn til det som er best for barna. Når jeg ut fra dette og på bakgrunn av en samlet vurdering av hele forholdet skal ta standpunkt, finner jeg at spørsmålet stiller seg forskjellig for de 2 yngste barn på den ene side og det eldste barn på den annen side. Jeg behandler først de 2 yngste barn.

D er snart 14 år, og hun er således fremdeles i en alder hvor hun trenger en mors omsorg. Når hennes egen mor er skikket til å ha omsorgen for henne og moren kan by henne gode forhold, kan jeg - slik omstendighetene for øvrig ligger an - ikke innse at moren ikke skal få den rett og det ansvar som er forbundet med foreldremyndigheten over henne. F er bare 7 1/2 år gammel, og hun må således fremdeles betegnes som liten i relasjon til lovens §8. Det som jeg har sagt om D gjelder derfor i enda høyere grad henne. Jeg kan ikke se det som noen avgjørende innvending, at dette resultat medfører at de 2 barn må flytte fra - - -. Selv om man må tillegge miljøet og de tilvante forhold atskillig betydning ved avgjørelsen av barnefordelingsspørsmål, er det ikke noen grunn til å tro at ikke pikene - muligens etter noen omstillingsvanskeligheter - vil finne seg til rette hos moren. Det må i denne forbindelse erindres at barna bodde i Æ hos besteforeldrene i tiden fra juli 1957 til august 1959 og at de fant seg til rette der. Det siste opphold på - - - i X har således vart i 10-11 måneder, eller et forholdsvis kortvarig tidsrom. Det er opplyst at D er kommet inn på realskolen i Ø fra høsten, og det foreligger ikke noen opplysning om at hun kan komme inn på realskolen i Z. Skolespørsmålets løsning kan ikke få avgjørende betydning, og det må vel for øvrig antas at det kan løses på en tilfredsstillende måte.

Under prosedyren for Høyesterett har det fra A's side vært anført at det er usikkert om fru B kan by barna trygge økonomiske forhold, og at også dette taler for at barna må bli hos ham. Hertil er å si at A selvsagt må bidra etter evne til barnas oppfostring, og fru B kan etter det opplyste også regne med støtte fra sin familie. Hennes økonomi er derfor etter min mening ikke noen hindring for det resultat jeg er kommet til.

C er over 15 år, og han er ferdig med folkeskole og framhaldsskole. Det er opplyst at han har oppgitt en plan om å gå på realskole og at han er interessert i å gå på Risøy ungdomsskole for sjømenn. Da han imidlertid ikke kan komme inn der før han er 16 år, har han gitt uttrykk for ønske om å gå til sjøs. Det har også vært nevnt at han skulle begynne i A's transport- og entreprenørforretning.

Side:887

Avgjørelse er ikke truffet, men han er nå i den alder at han må velge det yrke han vil gå inn i. Faren vil da være den nærmeste til å gi ham råd og støtte, og dette blir særlig fremtredende hvis han skulle velge å gå inn i farens virksomhet. Hensett hertil mener jeg at A, som faktisk alene har hatt foreldremyndigheten over ham de siste 4 år, bør få foreldremyndigheten over C, da dette må antas å være best for gutten. Det kan til en slik avgjørelse innvendes at barna derved blir delt som tidligere, men nå på en annen måte. Jeg kan imidlertid ikke finne dette avgjørende når hans alder tas i betraktning. Men jeg tilføyer at skulle han selv ønske å bo sammen med sine søsken hos moren for en tid, bør A ta under overveielse å samtykke heri. Og et klart ønske fra guttens side i denne retning kan også være et moment som taler for revisjon av avgjørelsen etter lovens §9 annet ledd. Jeg nevner i denne forbindelse at det foreligger opplysninger om at C selv har gitt uttrykk for at han ønsker å være hos faren, noe jeg imidlertid ikke har tillagt særlig vekt i betraktning av at moren praktisk talt har vært avskåret fra kontakt med ham i de siste 4 år.

Partene er som før nevnt enige om gjensidig samværsrett, og det er ikke noen betenkeligheter ved å gi dom for dette. Jeg antar at det er unødvendig å fastsette detaljerte bestemmelser om utøvelsen av denne rett, idet jeg har forstått det slik at partene vil ordne den praktiske gjennomførelse i forståelse med hverandre. Man må i det hele tatt kunne forutsette at partene for fremtiden utelukkende vil handle ut fra det som er best for barna når barnefordelingsspørsmålet nå får sin endelige løsning.

Tilbake står bidragsspørsmålet. A er enig i at han skal betale bidrag til de barn fru B får omsorgen for, og spørsmålet dreier seg derfor bare om størrelsen av bidragene. A driver transport- og entreprenørvirksomhet, og han har anskaffet kostbare driftsmidler som har satt ham i betydelig gjeld. Han anskaffet således i 1959 en bulldozer til kr. 140 000. Han beskjeftiger 7-8 mann i sommertiden og 2-3 mann om vinteren. Hans selvangivelse for inntektsåret 1959 viser en inntekt på kr. 11 200 etterat bidraget til E er trukket fra med kr. 2 400. Betydelige beløp til avskrivning på driftsmidler er da utgiftsført. Etter det opplyste er bedriften i fremgang, og det er derfor grunn til å regne med stigende inntekt. Hensett hertil antar jeg at bidraget til hvert barn bør settes til kr. 200 pr. måned.

Jeg finner at saksomkostninger ikke bør pålegges for noen av rettene.

Jeg stemmer for denne

dom:

I. Fru B tilkjennes foreldremyndigheten over døtrene D født xx.xx.1946 og F født xx.xx.1952.

A tilkjennes foreldremyndigheten over sønnen C født xx.xx.1945.

Side:888

II. A skal ha rett til å ha sine barn D, E og F hos seg i 1 - en - måned hver sommer, og fru B skal ha rett til å ha sønnen C hos seg 1 - en - måned hver sommer.

III. A dømmes til å betale oppfostringsbidrag til sine barn D født xx.xx.1946, E født xx.xx.1950 og F født xx.xx.1952 med 200 - to hundre - kroner pr. måned for hver. Oppfostringsbidragene betales forskuddsvis den første i hver måned og løper for E fra 1. september 1959 og for D og F fra det tidspunkt fru B overtar omsorgen.

IV. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg og Endresen: Likeså.

Justitiarius Wold: Når det gjelder foreldremyndigheten over barna D og F, er jeg enig med førstvoterende. Men i motsetning til ham mener jeg at moren også bør tilkjennes foreldremyndigheten over sønnen C.

Jeg er enig i at gode grunner kan tale for at faren nok er den nærmeste til å beholde foreldremyndigheten over C, som nå er 15 år og etter de opplysninger som foreligger synes nær knyttet til sin far. Faren vil også best kunne yte C hjelp og veiledning når han om ikke lenge skal tre ut i ervervslivet. Særlig gjelder dette, som også nevnt av førstvoterende, dersom sønnen skal gå inn i farens bedrift.

Når jeg likevel finner at moren bør ha foreldremyndigheten også over C, er det fordi jeg tillegger det særlig stor vekt i denne sak at søskenforholdet ikke brytes opp. C har alltid vært sammen med sine 2 søstre, og jeg antar at det både for søstrene og for ham vil være av vesentlig betydning at søskenflokken holdes sammen lengst mulig. Dette er i mange tilfelle det verdifulleste barna har tilbake når foreldrenes ekteskap går i stykker, særlig hvor barna er så vidt gamle som her og har vennet seg til å leve sammen som søsken. Jeg viser til Rt-1953-957, særlig side 959.

Moren har også gitt uttrykk for at hun ikke vil motsette seg at C, dersom han måtte ønske det, arbeider sammen med faren, og det foreligger i det hele intet som gir grunn til å anta at moren ikke i enhver henseende vil ha C's sanne vel for øye. På den annen side vet man intet om hvorledes det vil virke på C om han nå blir satt i en annen stilling enn sine søsken. Dette moment har etter min mening særlig vekt i dette tilfelle, hvor faren har stiftet ny familie og har fått barn i det nye ekteskap. Dertil kommer at C ikke er eldre enn at han fremdeles trenger en mors kjærlighet og omsorg, selv om han kanskje ikke forstår det nå etterat han i 4 år ikke har bodd sammen med sin mor. Jeg nevner også at moren etter min mening kan være til god hjelp og støtte for C dersom han skal søke videre utdannelse, liksom C som den eldste vil kunne være til hjelp og støtte for sine søsken og moren i det hjem barna og moren skal få sammen.

Side:889

Med hensyn til samværsretten, oppfostringsbidragene og spørsmålet om saksomkostninger er jeg enig med førstvoterende. - - -

Av herredsrettens dom (sorenskriver Toralf Hald):

Saksøkeren, fru A, er født xx.xx.1923. Saksøkte, A, er født xx.xx.1921. De ble kjent med hinannen i 1942 og ble forlovet 1/2 års tid etter. Ekteskapet ble inngått 18. november 1944. Mannen var 23 år, hustruen 21 år. Hustruen var da gravid og det første barn ble født 4 måneder etter bryllupet.

Det er i ekteskapet 4 barn: C, født xx.xx.1945, nå 13 år, D, født xx.xx.1946, nå 11 1/2 år, E, født xx.xx.1950, nå 7 år, F, født xx.xx.1952, nå 5 år.

De første år av ekteskapet bodde A's i A og flyttet våren 1947 til hustruens barndomshjem - - - i X. A kjøpte og overtok denne eiendom i 1949 og her har så ektefellene senere bodd sammen til sommeren 1956.

Forholdet mellom ektefellene har vært dårlig gjennom flere år, og ved fylkesmannen i Aust-Agders bevilling av 7. juli 1956 ble ektefellene separert etter ekteskapslovens §41.

I forbindelse med separasjonen ble ektefellene enige om følgende:

«Med hensyn til fordelingen av barna, ønsker ektefellene å treffe den foreløpige ordning at hustruen - som om kort tid skal reise til USA for å oppholde seg der et års tid - tar med seg E og har foreldremyndigheten over ham i denne tid, mens mannen beholder de 3 øvrige barn her med foreldremyndigheten over disse for samme tidsrom. Når skilsmisse blir aktuelt, vil spørsmålet om fordelingen av barna bli tatt opp påny.»

Hustruen reiste 10. august 1956 til USA med sønnen E og ble der omtrent 1 år på besøk hos sin søster og 2 brødre. Under oppholdet i USA gikk E på skole der fra 24. oktober 1956 til 7. juni 1957. Hun kom tilbake til Norge 31. juli 1957 og reiste til ektefellenes bolig på - - - i X, hvor hun siden har bodd i våningshuset sammen med E, mens mannen har bodd alene i et værelse i uthusbygningen.

Omkring 20. juli 1957 - noen dager før hustruens hjemkomst - anbrakte mannen de 3 barn han i henhold til ektefellenes avtale hadde foreldremyndigheten over hos sine foreldre på - - - i Æ. Hans far og mor er henholdsvis 68 og 61 år. Gården på - - - eies og drives av mannens 30 år gamle, ugifte bror.

Ektefellene er enige om at den fremtidige avtale om fordelingen av barna som ble truffet i forbindelse med separasjonen, ikke lenger står ved makt.

Mannen har 2 lastebiler, traktor, kompressor og personbil. Foruten transportvirksomhet, dels alene og dels med leiet hjelp, driver han entreprenørvirksomhet i forbindelse med grubedrift. Han har bygget garasje på eiendommen og har også et lite verksted der for det nødvendige vedlikehold av transportmateriellet. Han har hatt meget å gjøre i sin forretning og er kjent for å være meget arbeidsom og flink, vel ansett.

Hustruen, som nå er 34 år, er oppvokset på - - - i X som den yngste av 10 søsken. Hun har 7 års folkeskole, 1 års ytterligere skole svarende nærmest til framhaldsskole, handelskurs og realskolekurs og avsluttet sin utdannelse ved Møglestue husmorskole i 1942 hvor hun traff A. Før de

Side:890

giftet seg vikarierte hun 1/2 år som kokke på X gamlehjem og hadde huspost 1/2 år. Hennes lærer og lærerinne i folkeskolen har bare godt å si om henne og betegner henne som en meget evnerik og kvikk elev. - - -

Retten bemerker:

Foreldremyndigheten. Etter lov nr. 9 av 21. februar 1956 §8 annet ledd, skal spørsmålet om enten faren eller moren skal ha foreldremyndigheten over fellesbarna først og fremst avgjøres ut fra hva er best for barna. Dernest bestemmes at barna bør være hos moren, særlig så lenge de er små, såfremt moren ikke er uskikket til å oppdra dem. Moren er derved gitt en fortrinnsrett, men en fortrinnsrett som dog ikke går utover hva barnets eget tarv tilsier. Det må derfor først avgjøres om moren er uskikket til å oppdra sine barn. Er hun ikke uskikket, beror det på en konkret vurdering om barnas tarv tilsier at retten fraviker hva loven for så vidt har oppstillet som det gjennomsnittlig beste for barna, nemlig at de bør være hos moren.

Spørsmålet om moren er uskikket til å oppdra sine barn foranlediger følgende:

Det må antas at det i dette ulykkelige ekteskap har forekommet episoder mellom ektefellene i større utstrekning enn det som er vanlig og at ektefellene kan ha opptrådt ubehersket. Men det er intet som tyder på at hustruen herunder har lagt for dagen mindre sinnslikevekt enn man under slike forhold vanligvis kan vente og noen grunn til å anta at hun har opptrådt mer ubehersket enn mannen er det neppe. Derved kan nok være skapt et dårlig miljø med derav følgende skadelige virkninger for barna. Men for dette dårlige miljø må også mannen ta sin del av ansvaret og det er neppe noen grunn til å legge større ansvar på hustruen enn på mannen for så vidt. Hustruen har erkjent at hun under svangerskapet med det yngste barn, F, og en tid etter fødselen var nervøs og nedfor. At denne nervøse tilstand kan ha bidratt til å gjøre F sterkt nervøs og miljøskadd, kan retten ikke utelukke muligheten av. Men retten ser på denne nervøsitet som en forbigående tilstand betinget av den psykiske påkjenning de ulykkelige ekteskapelige forhold utvilsomt har vært, den psykiske og fysiske påkjenning med svangerskapet og fødselen, den arbeidsbyrde som har hvilt på hustruen med 4 små barn sammen med en plagsom yrkesnevrose i høyre arm. Denne nervøse periode er for lengst over og det er intet som tyder på at hustruen før eller siden har vært plaget av nervøsitet, slik at det av den grunn skulle være betenkelig å overlate henne barna.

Det er intet holdepunkt for at hustruen har forsømt sine plikter som mor ved stadige fravær fra hjemmet. Har hun vært borte fra hjemmet, har hun i regelen hatt barna med seg. Det er da også nettopp at hustruen hadde barna med når hun besøkte den nå 73 år gamle H mannen klandrer henne. Fru A har forklart at H er en gammel venn av hennes foreldre og at hun har kjent ham så langt tilbake hun kan huske. Det har aldri falt henne inn at det skulle være galt for barna om de ble med når hun besøkte ham, og at de skulle ta noen skade av å overnatte der, noe som skjedde noen få ganger. Noe «forhold» til H er ikke påberopt og at hustruen ved denne handlemåte har vanskjøttet barna, kan ikke antas. Heller ikke finnes hensynet til barna satt til side ved hustruens reise til USA. Det ligger nær å anta at reisen skjedde i forståelse med mannen, i hvert fall er det uimotsagt opplyst at han tilbød seg delvis å dekke reiseomkostningene. Hustruen har forklart at hun reiste med den tanke at en slik atskillelse muligens

Side:891

kunne redde ekteskapet. Hustruens søster, fru I, har som 12. vitne forklart at fru A før sin avrelse ga uttrykk for dette overfor henne. Under enhver omstendighet reiste hun ikke før de 3 barn som forble hjemme, var sikret forsvarlig stell under hennes fravær. Hun fikk således sin mann til skriftlig å erklære at han ikke uten hustruens samtykke skulle avskjedige den hushjelp som var ansatt for å stelle hus og barn mens hun var fraværende, og som hun visste ville stelle godt for barna.

At hustruen har hatt til hensikt å emigrere, finnes det intet bevis for.

Heller ikke er fremkommet opplysninger som gir grunn for å anta at hustruen har holdt barna borte fra sin far eller at hun har søkt å påvirke dem til å reagere mot ham. Noen skjevhet i hustruens oppdragelse av barna for så vidt som skulle gjøre henne uskikket, foreligger således ikke.

Det er også anført som en omstendighet der skulle gjøre hustruen uskikket at hun har holdt barna bort fra samkvem med andre barn. Lærer K, der har hatt de to eldste barn som elever, har som 1. vitne forklart at han ikke har merket at de virker forkuet eller redde. De lekte sammen med de andre barn slik som barn pleier å leke. Lærerinne frk. L, 6. vitne, har likeledes hatt C og D samt E som elever. Hun forklarer at de var som barn flest og gikk inn i skolemiljøet uten vanskelighet. Det ligger nær å anta at var barna blitt isolert i noen nevneverdig grad, ville dette vist seg nettopp i omgangen med de øvrige barn på skolen. Dette taler også mot mannens anførsel om at hustruen skal ha straffet barna, og da særlig C korporlig for bagateller og i en altfor stor utstrekning. Om E's fravær fra skolen det siste år, forklarte lærerinnen frk. L at det skjedde etter avtale med fru A og gutten, der betegnes som svært gløgg, har ikke tatt noen skade av det.

Både lærer K og lærerinnen, frk. L, betegner barna som villige og snille. De kom alltid rene og ordentlige på skolen, de var veloppdragne og godt forberedt. I det hele var det disse vitners inntrykk at barna kom fra et hjem med god oppdragelse.

Spørsmålet om foreldremyndigheten har retten overensstemmende med §9 i loven av 21. desember 1956 etter partenes ønske forelagt barnevernsnemnda i X til uttalelse. Rettens brev til barnevernsnemnda er datert 14. desember 1957 og nemndas svar er av 16. s. m. Retten er ikke klar over hvilke undersøkelser nemnda kan ha anstillet fra den mottok rettens brev den 15. desember til den dagen etter gir et kategorisk uttalelse om et så alvorlig spørsmål som det foreliggende. Ny forespørsel fra retten datert 11. januar 1958 ble besvart 13. s. m. med at man bygget på de opplysninger som ble avgitt av nemndas medlemmer. Barnevernsnemndas standpunkt er at A bør beholde de 3 barn han hadde foreldremyndigheten over under hustruens fravær i USA, mens hustruen får beholde det barn hun hadde med seg til USA. Barnevernsnemndas standpunkt bygger imidlertid på at fru A «stakk» av fra de 3 barn hun nå gjør krav på, og at det så vidt nemnda hadde forstått var hennes tanke å slå seg til for godt i USA. En uttalelse som bygger på så feilaktige premisser, kan retten ikke tillegge vekt.

Retten kommer således til det resultat at hustruen ikke er uskikket til å oppdra barna.

Standpunkt må da tas til om barnas tarv allikevel tilsier at mannen får foreldremyndigheten.

Side:892

Om A's forutsetninger for å oppdra barna er å si at det er rettens inntrykk at han er så skikket som en mann der er sterkt opptatt av sitt yrke kan beregnes å være. Begge ektefeller må antas å være sterkt knyttet til sine barn.

Får A foreldremyndigheten over barna, vil han ansette husholderske. Får han på skiftet mellom ektefellene anledning til å overta eiendommen - - - i X, vil han bosette seg der med barna. A's arbeidsvirksomhet må antas å være av et slikt omfang at han nødvendigvis vil være meget borte fra hjemmet. Barna vil derfor i stor utstrekning måtte overlates til husholdersken og seg selv.

Får fru A foreldremyndigheten, vil hun samle alle barna i X, eventuelt i sitt barndomshjem på - - - i X. Hun vil helt kunne ofre seg for dem og gi dem den omsorg en mor kan gi sine barn. Det er disse to muligheter som blir å stille mot hinannen, ikke et fortsatt opphold på - - - i Æ.

Det foreligger intet grunnlag for å ta den 7 år gamle E fra sin mor. Det er da også mannen klar over når han erklærer at han på grunn av E's tilknytning til sin mor vil finne det rimelig at gutten forblir hos henne. Den vel 5 år gamle F er utvilsomt liten i lovens forstand og bør følge sin mor. Den 11 1/2 år gamle D vil i årene fremover ha behov for den omsorg og rettledning en mor kan gi sin datter. Retten er ikke i tvil om at disse 3 barns tarv tilsier at de følger sin mor. Igjen står da den 13 år gamle C. Det er rettens syn at han ikke er eldre enn at han også vil ha behov for en mors omsorg og at hans tarv er best tjent med at han i de få år han har igjen av sin barndom, får være hos sin mor sammen med sine 3 søsken. Begge ektefeller har da også gitt uttrykk for at en deling av barna ikke er noen heldig løsning. Det er fra mannens side anført som grunn for å gi ham foreldremyndigheten, særlig over C, at han vil kunne gi barna bedre økonomiske forhold og C et bedre startgrunnlag ved å la ham gå inn i sin forretning. Hustruen har under hovedforhandlingen erklært at hvis C, når han blir noen år eldre, måtte ønske å komme til sin far, vil hun ikke motsette seg det og gutten vil da om faren måtte ønske det, kunne gå inn i forretningen. For øvrig er hustruen betegnet som et arbeidsomt og dyktig menneske, som sannsynligvis vil gjøre hva hun kan for å skaffe barna en god utdannelse. Hennes søster, som er lærerinne og ugift, har som 13. vitne uttalt at hun vil hjelpe så langt hun makter. Dessuten har N, som er gift med fru A's søster, skriftlig lovet økonomisk hjelp til utdannelse for de barn fru A får foreldremyndigheten over. Det er ubestridt opplyst at N, som er bosatt i USA, er godt stillet økonomisk og således i stand til å hjelpe.

De 3 barn som er anbrakt på - - - i Æ, har kun vært der fra omkring 20. juli 1957 og det antas ikke å volde dem noen vanskeligheter å komme tilbake til sin hjembygd, til den skole de har gått på i flere år og sine venner der. Det vil under det pågående offentlige skifte av fellesboet måtte bestemmes hvem av ektefellene kan overta - - - i X og da må den ene av dem flytte fra. Derved vil unngåes de vanskeligheter som det nåværende nære naboskap mellom ektefellene fører med seg, vanskeligheter som barna helst bør spares for.

Mannen har anført at barna, særlig C, helst vil være hos sin far og at hustruen også av den grunn ikke bør få barna. Han viser til den skrivelse sognepresten i X den 14. januar 1958 sendte begge prosessfullmektigene i denne sak. Retten finner ikke - om sådanne ytringer fra barna virkelig

Side:993

er fremkommet overfor faren - å kunne tillegge dem noen vekt av vesentlig betydning. Ingen av de 3 barn kan antas å være kommet så langt i utvikling og forstand at de kan gjøre seg opp en selvstendig og begrunnet mening om hva gavner dem best. Den henvendelse sognepresten lille julaften 1957 gjorde på - - - i Æ etter anmodning av A, uten å rådføre seg med fru A, som dog var den annen i høy grad interesserte part i forholdet, gjaldt utelukkende spørsmålet om å reise til moren i julen og retten anser den også av den grunn for å være av liten bevisverdi i denne forbindelse.

Etter en samlet vurdering finner retten at barnas eget tarv tilsier at de 4 barn bør få være sammen under sin mors foreldremyndighet. - - -

Bidragsplikten. A er så vidt forståes enig i at han foruten oppfostringsbidrag til barna også må yte underholdsbidrag til hustruen, idet hun nå blir så sterkt bundet til stellet for barna at hun er avskåret fra å ta arbeid utenfor hjemmet. Mannen har oppgitt sin årlige nettoinntekt til ca. kr. 10 000. Han er ikke i ligningen oppført med noen formue. Hustruen har ikke hatt noe å bemerke til mannens oppgaver for så vidt og retten legger de oppgitte formues- og inntektsforhold til grunn for fastsettelsen av bidragenes størrelse. Etter en vurdering av mannens evne til å yte bidrag av den etter forholdene for tiden beskjedne inntekt, fastsettes de månedlige bidrag til kr. 80 til hvert av de 4 barn og kr. 100 til hustruen, i alt kr. 420. Bidragene betales i et samlet beløp forskuddsvis den første i hver måned, og løper fra det tidspunkt hustruen overtar foreldremyndigheten også over de 3 barn som er på - - - i Æ. Inntil så skjer er det rettens forutsetning at A som hittil betaler det avtalte månedlige bidrag på kr. 200 til E. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Reidar Borge og Harald Loe og sorenskriver A. B. Steffensen):

- - -

Under ankeforhandlingen kom det frem opplysninger om at den ankende part med det aller første skal gifte seg med sin hushjelp G. G er bare 19 år gammel, men etter den ankende parts mening en kvinne som vil stelle hans hjem på en utmerket måte for de 3 barn. Dette har hun allerede vist, idet den ankende part like før skoleårets begynnelse hentet hjem de 3 barn fra - - - i Æ til - - - i X og siden da har hun stellet for dem. Forholdet mellom de 3 barn og deres tilkommende stemor ser ut til å skulle bli det aller beste. - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

Partene er enige om at sønnen E skal være hos sin mor som skal ha foreldremyndigheten over dette barn. Lagmannsretten skal derfor bare ta standpunkt til hvem som skal ha foreldremyndigheten over de øvrige 3 barn.

Her vil man først bemerke at ingen av partene har villet påstå for lagmannsretten at den annen er uskikket til å ha barna, noe retten er enig med partene i. Videre skal bemerkes at C som er født xx.xx.1945 og D som er født xx.xx.1946 ikke er å anse som små i lovens forstand. Den fortrinsrett som er tillagt noen i henhold til §8 annet ledd i lov nr. 9 av 21. februar 1956 kommer derfor ikke til anvendelse for disse barns vedkommende. Hvorvidt bestemmelsen i og for seg vil kunne finne anvendelse på F som er født xx.xx.1952, finner lagmannsretten det unødvendig

Side:894

å ta standpunkt til. En finner det nemlig godtgjort at dette barn er så sterkt knyttet til sine 2 eldste søsken, og da særlig til D, at det ikke kan bli spørsmål om å skille henne fra disse.

En finner det også unødvendig å ta nærmere standpunkt til hvorvidt det er faren eller moren som kan by barna de beste fremtidsmuligheter. Men man vil likevel nevne at mens mannen driver sin forretning, som for øvrig må sies å være i fremgang, har hus og hjem, så synes morens muligheter for å by barna noe tilsvarende mer uvisse og problematiske.

Etter en vurdering av samtlige forhold er lagmannsretten kommet til det resultat at de 3 barns tarv tilsier at de blir hos faren. En har da lagt avgjørende vekt på at disse barn nå har vært hos sin far i over 3 år og at de har hatt det godt der. En opprivning fra disse tilvante forhold med derav etterfølgende miljøforandring antar lagmannsretten vil være så skadelig for disse barns vedkommende, at en slik endring ikke bør gjennomføres. En peker i denne forbindelse også på at F nå har vært så lenge borte fra sin mor at barnet neppe kan ha særlige erindringer eller forestillinger om henne.

En har videre lagt vekt på at C og D iallfall ved et par anledninger har gitt uttrykk for at de vil være hos faren. Dette skjedde senest for noen dager siden da 9. vitne lærer K, spurte begge barn hvor de helst ville være. De svarte begge at de ville være hos faren, og lagmannsretten finner ingen grunn til å anta at denne deres uttalelse ikke er i samsvar med deres virkelige ønske. Lagmannsretten har også den bestemte oppfatning at lærer K's forespørsel til barna skjedde på en meget forståelses- og hensynsfull måte.

Etter opplysninger som fremkom under ankeforhandlingen skal A med det første gifte seg med sin nåværende hushjelp G som er 19 år gammel. Lagmannsretten har nøye vurdert hensynet til barnas tarv på bakgrunn av det nye ekteskapet som faren nå skal inngå. Etterat foran nevnte 9. vitne, lærer K, har gitt G de beste skussmål, må lagmannsretten anta at forholdet mellom stemoren og de 3 barn har alle muligheter for å bli godt. A's forestående ekteskap bør derfor ikke være utslagsgivende for at han ikke skal få foreldremyndigheten.

Etter foranstående vil A bare bli kjent bidragspliktig for E's vedkommende. A har opplyst at hans fortjeneste i dag kan settes til ca. kr. 10 000 pr år. I betraktning av hans forsørgelsesbyrde og at han skal gifte seg igjen, settes bidraget til kr. 200 pr. måned. I mangel av andre opplysninger bestemmes at det bidrag som fastsettes ved dommen skal løpe fra 1. september 1959. - - -

Side:895