RG-1980-737

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1979-09-17
Publisert:	RG-1980-737
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 17. september 1979 i sak nr. 98/1978 A
Parter:	Karl Strøm Jenssen (advokat Øyvind Miller) mot Forsikringsselskapet Storebrand (høyesterettsadvokat Markus Andresen).
Forfatter:	Lagdommerne Bård Gaarder, Hans Chr. Rittun, sorenskriver Knut Sandvik
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, Renteloven (1888) §3, Straffeloven (1902) §47, §48, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Veitrafikkloven (1965) §11, §17, §23, §3, Veitrafikkloven (1965), Folketrygdloven (1966) §11-8, §3-2, Folketrygdloven (1966), §3-1, §3-2, Forsinkelsesrenteloven (1976)

Karl Hugo Strøm Jenssen reiste med stevning den 6. juni 1977 til Vesterålen herredsrett søksmål mot forsikringsselskapet Storebrand med krav om erstatning etter en trafikkulykke 23. april 1975.

Storebrand tok til gjenmæle i saken og påsto seg frifunnet for kravet.

Herredsretten avsa den 10. mai 1978 dom med slik slutning:

«1. Forsikringsselskapet Storebrand frifinnes.

2. Karl Hugo Strøm Jenssen dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å erstatte forsikringsselskapet Storebrand saksomkostninger med kr. 5 840,- - femtusenåtte hundreogførti.»

Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten vises til dommen.

Karl Hugo Strøm Jenssen med advokat Øyvind Miller som prosessfullmektig har rettidig påanket dommen og nedlagt påstand om erstatning. Forsikringsselskapet Storebrand med Markus Andresen som prosessfullmektig har tatt til gjenmæle i saken og nedlagt påstand om at herredsrettens dom stadfestes.

Hovedforhandling for lagmannsretten ble holdt 4. og 5. september 1979. Det ble avhørt vitner og avgitt partsforklaring samt foretatt dokumentasjon og åstedsbefaring som rettsboken viser.

Den ankende part har i det vesentlige anført:

Han er som følge av skader han pådro seg i en trafikkulykke på Andenes om kvelden den 23. april 1975 100% ufør såvel ervervsmessig som medisinsk. Han kjørte ved ulykken en uregistrert motorsykkel 175 cm3 og kolliderte med en personbil tilhørende lensmannsbetjent Solsvik, som er ansvarsforsikret i Storebrand. Grunnlaget for erstatningskravet er lensmannsbetjent Solsviks kjøring. Han kjørte for fort etter forholdene og viste ikke den nødvendige aktsomhet foran krysset Kong Hansgt./Kirkegt., der kollisjonen skjedde.

Den ankende part fikk en bot på kr. 500,- for sine forhold ved kjøringen, mens politiets etterforskning av lensmannsbetjent Solsviks kjøring førte til at saken mot han ble henlagt p.g.a. bevisets stilling. Boten er senere omgjort til påtaleunnlatelse.

Den omstendighet at saken er henlagt for såvidt gjelder

Side:738

lensmannsbetjentens kjøring, har ingen betydning for erstatningsspørsmålet. Selv om betingelsene for straff ikke foreligger kan kjøringen meget vel føre til erstatningsplikt.

På grunnlag av de foreliggende bevis er det på det rene at Solsvik kjørte for fort da kollisjonen inntraff. I sin første egenrapport etter ulykken har han selv angitt farten til 40 km/t idet han kjørte inn i krysset. Det har han senere endret til 30 - 35 km/t i en tilleggsrapport dagen etter ulykken. Det må være riktig å legge den første rapporten til grunn. De tekniske bevis som foreligger og den analyse bilsakkyndige Neslein på grunnlag av disse har foretatt, tyder likeledes på at farten må ha vært 40 km/t. Dersom Solsvik hadde latt bilen bli stående etter kollisjonen, slik at oppmåling kunne vært foretatt, ville hastigheten kunne vært fastslått temmelig nøyaktig. Når han i strid med gjeldende bestemmelser i vegtrafikkloven i stedet flytter bilen, må Solsvik/Storebrand være ansvarlig for den usikkerhet som derved er oppstått mht. hastigheten. Det må derfor legges til grunn at farten ved inngangen til krysset Kong Hansgt./Kirkegt. ikke var mindre enn 40 km/t.

Selv om farten ikke har vært høyere enn 30-35 km/t er dette en for høy hastighet etter forholdene. Solsvik visste at hans kollega lensmannsbetjent Kristiansen forfulgte en motorsyklist (den ankende part) og at Kristiansen befant seg i Prinsensgt. som er paraleligt. øst for Kong Hansgt. Han burde derfor regne med at den ankende part kunne komme i stor fart fra venstre i krysset Kong Hansgt./Kirkegt. Videre kjente han til at motorsykkelen var uten lys og at føreren var uten hjelm. Han burde derfor ikke har kjørt fortere enn at han kunne stoppet momentant. Slik han faktisk kjørte ville han ikke en gang ha vært i stand til å stoppe for trafikk fra høgre.

Når det gjelder spørsmålet om hvor i krysset kollisjonen fant sted, kan skissen lensmannsbetjent Larssen tegnet i forbindelse med rekonstruksjonen ikke legges til grunn. Etter bilsakkyndige Nesleins rettslige forklaring må støvet som er markert på skissen i alt vesentlig skrive seg fra bilen. Kollisjonen må derfor ha skjedd før det sted den er markert på Larssens skisse, - sannsynligvis omtrent midt i krysset. Dette bekreftes også av motorsykkelens og førerens posisjon etter ulykken.

Det erkjennes at også den ankende part har kjørt ureglementert. Han har ikke overholdt sin vikeplikt og kjørt en uregistrert motorsykkel. Han må imidlertid ha holdt en forholdsvis moderat fart ned Kirkegt. mot krysset Kirkegt./Kong Hansgt. Etter Nesleins forklaring kan hastigheten ikke ha vært høyere enn 17-20 km/t i selve kollisjonsøyeblikket, og han kunne ikke bremset ned til denne farten dersom hastigheten hadde vært så høy som vitneforklaringene kan tyde på.

Når lensmannsbetjent Solsvik til tross for den ankende parts uregelmenterte kjøring likevel må tillegges hovedansvaret for kollisjonen, skyldes det at han ikke overholdt trafikkreglenes bestemmelser om å vise særlig aktsomhet når han kjører inn i vegkryss. Førere av utrykningskjøretøyer er etter vegtrafikklovens §11 i tillegg pålagt en særskilt aktsomhetsplikt dersom de fraviker trafikkreglene. For bruk av privatbiler i forbindelse med utrykning er strl. §47 og §48 hjemmelen, og føreren må under utrykning utvise en ekstrem grad av aktsomhet.

Side:739

Det har Solsvik ikke gjort.

Både lensmannsbetjent Kristiansen og Solsvik har dessuten overtrådt de generelle regler som gjelder for forfølgelse av motorvogner. Det var unødvendig å ta opp forfølgelsen av en motorsykkel bare fordi den kjørte uten lys og var uregistrert. I hvert fall burde Solsvik ha avholdt seg fra å kaste seg inn i jakten. Hensett til at den ankende part kjørte uten lys og uten hjelm, var faren for en alvorlig ulykke som følge av aksjonen en nærliggende mulighet og den samlede situasjon tilsa at han burde av stått fra å delta i forfølgelsen. Hans inntreden og etterfølgende uforsvarlige kjøring kan derfor ikke anses berettiget etter bestemmelsene i strl. §48 tredje ledd.

Når det gjelder ansvarsforholdet erkjennes det at det ikke kan sees bort fra den ankende parts medvirkning ved ulykken. Ved ansvarsfordelingen må imidlertid lensmannsbetjentenes forhold ses under ett. Lensmannsbetjent Kristiansens helt unødvendige forfølgelse av den ankende part førte til at denne kjørte fortere enn forsvarlig, og Solsvik som helt ubedt og unødvendig kastet seg inn i aksjonen forårsaket ulykken. På dette grunnlag kan skylden for ulykken bare belastes den ankende part med 1/4. Dersom Solsviks forhold ses isolert, må skylden for han reduseres til 50%.

Det er på det rene at den ankende part er blitt 100% ufør etter kollisjonen. Han oppebærer uførepensjon med brutto kr. 4 072,- og netto kr. 3 516,-. Ved beregning av inntektstapet er gjennomsnittsinntekten for trålmannskapet på den tråler den ankende part arbeidet før ulykken, lagt til grunn. Rikstrygdeverkets kapitaliseringstabeller og rentefaktor er brukt for å kapitalisere det fremtidige inntektstap. Ved beregningen av ménerstatningen er det regnet 63% av grunnbeløpet født xx.xx.79 kapitalisert med Rikstrygdeverkets kapitaliseringsfaktor.

Han nedla slik påstand:

1. Forsikringsselskapet Storbrand dømmes til å betale Karl Hugo Strøm Jenssen erstatning etter rettens skjønn for

a) lidt tap begrenset oppad til kr. 58 500,-

b) fremtidig tap begrenset oppad til kr. 228 750,-

c) ménerstatning begrenset oppad til kr. 201 750,-

for beløpene under a og c med tillegg av 5% årlig rente fra 4.4.77 og til 31.12.77 og med 10% årlig rente fra 1.1.78 og til betaling skjer. For beløpet under b med tillegg av 10% fra 1.7.79.

2. Karl Hugo Strøm Jenssen tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Ankemotparten har i det vesentlige anført.

Den ankende part har snudd saken på hodet ved i så sterk grad å rette søkelyset mot lensmannsbetjent Solsviks kjøring. Solsviks kjøring er fullt forsvarlig uten hensyn til om den betraktes som utrykningskjøring eller ordinær kjøring, og uansett om farten ved inngangen til krysset Kong Hansgt./Kirkegt. var 30 eller 40 km/t. Ansvaret for kollisjonen må helt og holdent tillegges den ankende parts uvettige kjøring.

Det foreligger heller ingen grunn til skylddeling. Skaden den ankende part pådro seg ved kollisjonen skyldes utelukkende den ankende parts kjøring. For det første overholdt han ikke vikeplikten, han hadde

Side:740

ikke førerkort for motorsykkel og hadde liten eller ingen trening i å kjøre motorsykkel på trafikkerte steder. I tillegg har både bilsakkyndige Neslein og Noet karakterisert motorsykkelen som livsfarlig å kjøre. Dessuten viser promilleprøve tatt av den ankende part at han under kjøringen må ha hatt over 0,5 promille alkoholkonsentrasjon i blodet da ulykken inntraff. Det er mulig at han i tillegg til har tatt nervetabletter - Vival - før kjøringen. Selv om han ikke kan straffes for promillekjøring, må det få sivilrettslige følger at han kjørte med promille.

På grunnlag av de avgitte forklaringer kan det også med sikkerhet sies at han kjørte på venstre side av Kirkegt. og at kollisjonen inntraff da Solsvik på det nærmeste var ute av krysset. Den rekonstruksjon som ble foretatt umiddelbart etter ulykken med bl.a. bilsakkyndige Noet til stede viser det samme. Det må legges mer vekt på disse bevis enn på bilsakkyndig Nesleins erklæring og beregninger. Han har bare sett en skisse av ulykkesstedet men ikke vært der personlig.

Bilsakkyndige Neslein har beregnet den ankende parts hastighet i kollisjonsøyeblikket til 17-20 km/t. Det sier imidlertid ikke noe om farten før kollisjonen inntraff. Dersom han ikke kjørte fortere enn antydet er det underlig at han ikke klarte å styre unna Solsviks bil. Det ville ikke vært noe problem for en trenet motorsykkelfører med motorsykkel i alminnelig god stand. En alminnelig aktsom trafikkant ville dessuten blitt oppmerksom på Solsviks bil lenge før den kom til krysset fordi han varslet både med lydsignal og ved å kjøre med fjernlys. Når den ankende part likevel ikke klarte å unngå kollisjonen skyldes det at han var uøvet og kjørte på venstre side av gaten med en motorsykkel som var livsfarlig å kjøre.

Dersom retten skulle komme til at Solsvik ikke har vært så aktsom som han burde, er den ankende parts forhold så graverende at det ikke kan bli tale om skylddeling. Hans påkjørsel av Solsvik nærmer seg forsettet. Det eneste som kan bebreides Solsvik er at han ikke hadde tenkt over at den ankende part kjørte uten lys. Hverken Solsvik eller Kristiansen kan bebreides at de opptok forfølgelsen av den ankende part. Han kjørte uten lys og med så stor fart at han representerte en fare både for seg selv og andre. De ville forsømt sine tjenesteplikter dersom de ikke forsøkte å stanse han.

Når det gjelder beregningen av inntektstapet - både det faktiske og det fremtidige - bygges det på gjennomsnittslønnen for trålgaster. Den ankende part har før ulykken hatt en mindre inntekt enn dette gjennomsnittet og det er den virkelige inntekt det må tas utgangspunkt i. Utsiktene for trålernæringen er dessuten ikke de beste.

Ved kapitaliseringen av tapet i fremtidig erverv har den ankende part lagt Rikstrygdeverkets kapitaliseringsfaktor til grunn. I den er det regnet med en for lav rentefot. Ved erstatningsutmålingen må det tas hensyn til den rente skadelidte kan få ved å plassere erstatningen på vanlig rentebærende måte.

Når det gjelder ménerstatningen er det ikke riktig å regne renter av beløpet lenger tilbake enn 1.1.79, idet det er grunnbeløpet pr. denne dato som er lagt til grunn for beregningen av erstatningens størrelse.

Når det gjelder det tap i fremtidig erverv kan renter av dette beløp eventuelt bare regnes fra 1.7.79.

Side:741

Han nedla slik påstand:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Karl Hugo Strøm Jenssen dømmes til å betale saksomkostninger til Storebrand for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Den 23. april 1975 ca. kl. 20.50 ble den ankende part skadd i en trafikkulykke i krysset Kong Hansgt./Kirkegt. på Andenes med den følge at han ble 100% ufør såvel medisinsk som ervervsmessig. Den ankende part kjørte selv en uregistrert 175 cm3 motorsykkel, mens den andre som var innblandet i ulykken, lensmannsbetjent Solsvik, kjørte sin egen personbil. Bilen var forsikret i Storebrand. Partene er enige om hendelsesforløpet fram til tidspunktet umiddelbart før ulykken skjedde, og det vises for så vidt til herredsrettens dom. Partene er ikke enige om hvor i krysset kollisjonen skjedde og om den ankende part kjørte på venstre side i Kirkegt. eller ikke. Videre er det uenighet om det var nødvendig og berettiget at lensmannsbetjentene Kristiansen og Solsvik forfulgte den ankende part og om Solsvik ved og umiddelbart før kollisjonen kjørte så aktsomt som han burde.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten mht. hvor i krysset kollisjonen skjedde. Lagmannsretten legger til grunn at kollisjonen fant sted nærmere midten av krysset enn det herredsretten er kommet til - sannsynligvis umiddelbart etter at Solsviks bil (bakparten) passerte midten. Lagmannsretten bygger sin oppfatning på bilsakkyndige Nesleins rettslige forklaringer til Oslo byrett den 21. april 1978 og 6. mars 1979. Når både lensmannsbetjent Solsvik og lensmannsbetjent Larssen mener at de var kommet ut av krysset da kollisjonen inntraff, er det naturlig at de opplevde situasjonen slik. De satt begge i forsetet og Kirkegt., som de krysset, er ikke mer enn ca. 6 meter bred, slik at bilens forpart praktisk talt var ute av krysset før bakparten hadde passert midten. Lensmannsbetjent Kristiansen har forklart at han så at den ankende part kjørte på venstre side av Kirkegt. og kolliderte med Solsviks bil som da nesten var passert krysset Kirkegt./Kong Hansgt. Vitnets observasjon ble gjort i samme øyeblikk han rundet hjørnet Prinsensgt./Kirkegt. og det er lite vitnet kan ha sett av den ankende parts kjøring i Kirkegt. fram til ulykkesstedet. Også kollisjonen må ha skjedd umiddelbart etter at vitnet kom fram til Kirgegt., og det hele må ha foregått så fort at det er mulig at vitnet kan ha tatt feil mht. hvor bilen befant seg da kollisjonen inntraff. Det må derfor være sikrere å legge bilsakkyndige Nesleins beregninger til grunn. De bygger på det funn som ble gjort mht. støvnedfall og motorsykkelens og den ankende parts plassering i gaten etter ulykken.

Selv om lagmannsretten er kommet til at kollisjonsstedet er noe nærmere midten av krysset enn det herredsretten er kommet til, er det likevel overveiende sannsynlig at den ankende part fra han kom inn i Kirkegt. og fram til kollisjonsstedet har kjørt på venstre side av gaten. Det er da lagt vekt på at han var under forfølgelse og forsøkte å unnslippe. Uten at hastigheten kan angis nøyaktig er det, etter de forklaringer som er gitt, klart at hastigheten da han svingte inn i Kirkegt. må ha vært så høy at det ikke har vært mulig for han å komme inn

Side:742

i høgre kjørebane. Det er heller ikke sannsynlig at han på den forholdsvis korte strekningen - ca. 50-60 meter - fram til kollisjonsstedet har klart å komme over på riktig side. Når det gjelder den ankende parts fart i selve kollisjonsøyeblikket er den av bilsakkyndige Neslein anslått til 17-20 km/t. Lagmannsretten har ikke grunn til å bedømme hastigheten anderledes, men farten i kollisjonsøyeblikket kan i dette tilfelle ikke si noe om hastigheten før kollisjonen skjedde. Det må formodes at den ankende part forsøkte å bremse ned da han oppdaget bilen slik at farten var betydelig redusert i kollisjonsøyeblikket. I forhold til den stand motorsykkelen var i og den ankende parts ringe kjøreferdigheter har nok farten vært helt uforsvarlig.

Ankemotparten har hevdet at den ankende part også var påvirket av alkohol i kollisjonsøyeblikket. På grunnlag av den ene blodprøven som ble tatt etter ulykken og de forklaringer som foreligger om den ankende parts alkoholkonsum før ulykken, finner retten ikke sannsynliggjort at han under kjøringen hadde så høy alkoholkonsentrasjon i blodet som 0,5 promille. Det er heller ikke godtgjort at han pga. alkoholkonsumet eller bruk av nervetabletter var uskikket til å kjøre motorsykkel.

Den ankende part har anført at det var unødvendig for lensmannsbetjentene Kristiansen og Solsvik å oppta forfølgelse av den ankende part hensett til de forseelser han var mistenkt for da forfølgelsen ble påbegynt.

Lensmannsbetjent Kristiansen har forklart at han anså den ankende parts kjøring for farlig, selv om det ikke oppsto konkrete farlige situasjoner under forfølgelsen - før ulykken skjedde. Han kunne muligens fått vite den ankende parts navn ved å spørre noen av de personer som oppholdt seg i Storgt. da han opptok forfølgelsen. Slik situasjonen framsto for Kristiansen, kan han imidlertid ikke sies å ha overskredet grensene for hva som er forsvarlig ved å oppta forfølgelsen av den ankende part. Det må være fullt berettiget å forsøke å stanse en person som kjører en uregistrert motorsykkel og fortsette forfølgelsen når det viser seg at vedkommende kjører så farlig at han kan være en fare for andre trafikkanter. Det må her også legges vekt på at forfølgelsen av den ankende part foregikk over en forholdsvis kort strekning og var uten dramatikk før ulykken skjedde. Dersom forfølgelsen hadde fortsatt over en lengre strekning og det hadde oppstått farlige situasjoner kunne det nok reises spørsmål om ikke forfølgelsen burde vært avbrutt.

Når det gjelder lensmannsbetjent Solsviks forhold, må det vurderes isolert. Han har ikke deltatt i forfølgelsen i den forstand at han «la seg på hjul» med Kristiansen eller den ankende part, og derved provosert den sistnevnte til å øke farten eller ta større sjanser under kjøringen. Den ankende kan ikke ha vært klar over at han ble forfulgt av mer enn én «politibil». Slik Solsvik faktisk deltok i forfølgelsen kan den hverken karakteriseres som unødvendig eller uforsvarlig, og det måtte være fullt berettiget at han forsøkte å hjelpe sin kollega med å lokalisere den flyktende motorsyklist. Det er heller ikke grunn til å anta at Solsviks kjøring fra Storgt. til Kong Hansgt. og sørover til denne krysset Kong Hansgt./Kirkegt. var uforsvarlig. Mellom kryssene holdt han 50 km/t

Side:743

og foran hvert kryss bremset han ned og varslet med lydsignal. I tillegg kjørte han med tente fjernlys.

Når det gjelder hastigheten ved inngangen til krysset Kong Hansgt./Kirkegt. har Solsvik i sin forklaring til lagmannsretten gitt uttrykk for at det nok ikke er direkte galt å si at han ved inngangen til krysset holdt en hastighet av 40 km/t. Dette støttes også av hans første egenrapport. Lagmannsretten legger derfor til grunn at Solsvik kjørte i ca. 40 km/t ved inngangen til krysset. Solsvik visste på dette tidspunkt at lensmannsbetjent Kristiansen befant seg i Prinsensgt. - paralleligt. øst for Kong Hans gt.

Lagmannsrettens flertall - lagdommer Gaarder og sorenskriver Sandvik - mener at Solsvik da han kjørte inn i krysset Kong Hansgt/Kirkegt. måtte regne med som en nærliggende mulighet at motorsyklisten kunne komme ham i møte fra venstre i dette krysset. Slik Solsvik hadde lagt opp forfølgningen, måtte han ha vurdert som mest sannsynlig at motorsyklisten og Kristiansen kjørte sørover i Prinsensgt. Han hadde således sett Kristiansen svinge sørover på hjørnet av Salberggt./Prinsensgt. Solsvik måtte da gå ut fra at motorsyklisten kunne svinge til høyre et eller annet sted i Prinsensgt. og kjøre mot Kong Hansgt. Han måtte også regne med uregelmentert kjøring - bl.a. høy fart - fra motorsyklistens side. Solsvik visste dessuten at den ankende part kjørte uten lys på sykkelen og uten hjelm. Alt dette innebærer at Solsvik hadde plikt til å utvise den ytterste forsiktighet da han kjørte inn i krysset. Spesielt måtte han være oppmerksom på trafikk fra venstre, og han måtte være forberedt på å kunne stanse før han var kommet ut i krysset. Hvis Solsvik ikke hadde kjørt fortere enn at han kunne ha klart dette, ville ikke ulykken ha inntruffet. Han kunne ikke innrette sin kjøring på at motorsyklisten, om han dukket opp fra venstre, ville overholde trafikkreglene, bl.a. vikeplikten, jfr. bl.a. Rt-1969-806. Den omstendighet at han hadde tatt opp forfølgning av motorsyklisten medfører ikke at aktsomhetskravet kan settes lavere enn det lagmannsrettens flertall her har gitt uttrykk for. Dette må gjelde selv om Solsvik kunne påberope seg vegtrafikklovens §11. Heller ikke var Solsvik i en slik situasjon at det etter strl. §47 §48 var berettiget å redusere kravet til aktsomhet fra hans side. Flertallet er etter dette kommet til at noe av skylden for kollisjonen må tilskrives Solsvik.

På den annen side må motorsyklistens kjøring karakteriseres som meget uforsvarlig. Motorsykkelen var uregistrert og i meget dårlig stand - bilsakkyndige Noet betegnet den i rapport av 23. mai 1975 som livsfarlig. Dessuten kjørte den ankende part uten lys. Han hadde ikke førerkort for motorsykkel, og hans kjøreferdigheter synes ikke å ha vært gode. Videre overholdt han ikke sin vikeplikt for Solsvik som kom fra høgre i krysset. Han kjørte også noe til venstre for vegens midtlinje. Dette siste synes likevel ikke å ha øket faren for kollisjon.

Således var det mulig for Solsvik tidligere å oppdage trafikk som kom midt i eller på venstre side av Kirkegt. enn trafikk som holdt til høyre. Videre hadde Solsvik en større veglengde til å stoppe på slik den ankende part kjørte, enn om han hadde holdt helt til høyre i vegbanen.

Side:744

Den ankende parts meget uforsvarlige kjøring må i alle fall føre til at han selv må bære en vesentlig del av tapet. Men Solsviks uaktsomme kjøring da han kom til krysset var ikke så ubetydelig i forhold til den ankende parts uforsvarlige kjøring at forsikringsselskapet helt kan fritas for ansvar. På grunnlag av en skjønnsmessig sammenlikning av de to motorvognføreres forhold er lagmannsrettens flertall kommet til at den ankende part bør bære 3/4 av skaden og forsikringsselskapet 1/4.

Den ankende part har gjort gjeldende et økonomisk tap fra skadedagen og fram til 30. juni 1979 på kr. 78 000,- og et tap i framtidig erverv på kr. 305 000,-. Videre hevder han at full ménerstatning vil utgjøre kr. 269 000,-. Erstatning kreves med 3/4 av disse beløp, idet han erkjenner at han selv må bære 1/4 av skaden.

Ved beregningen av tapet er det forutsatt en samlet netto arbeidsinntekt i 1975 på kr. 36 480,- etter fradrag av skatt, i 1976 på kr. 48 320,-, i 1977 på kr. 55 434,- og fra og med 1978 et netto tap på kr. 55 000,- pr. år. Det er gjort fradrag for netto utbetalt uføretrygd (brutto utbetalt v skatt). Netto tap er etter dette beregnet til kr. 15 085,- for 1975 stigende til kr. 19 875,- for 1977. Fra og med 1978 er nettotapet beregnet til kr. 16 350,-. Som egen post i tapet fram til 30. juni 1976 er krevd dekket utgifter til juridisk bistand med kr. 2 500,-.

Lagmannsrettens flertall har ingen vesentlige innvendinger mot den ankende parts beregning av tapet fram til 30. juni 1979. Tapet må likevel fastsettes skjønnsmessig, og flertallet har funnet å ville sette det til kr. 75 000,- regnet fram til 15. september 1979.

Den ankende part, som er født xx.xx.1950, har brukt Rikstrygdeverkets kapitaliseringsfaktor for 29-årig mann med forutsatt pensjonsalder 67 år ved beregningen av det samlede tap i framtidig erverv. Kapitaliseringsfaktoren bygger på en grunnlagsrente på 4 pva., noe Storebrand mener er for lavt. Flertallet er enig i at etter dagens rentesatser synes 4% p.a. å være noe lavt. På den annen side bygger kapitaliseringsfaktoren på andre usikkerhetsmomenter som kan slå ut i motsatt retning. Dødelighetsrisikoen kan f.eks. synke, og det kan meget vel tenkes at den ankende part ville fått en reell stigning i sin framtidige arbeidsinntekt som medfører at det årlige tap ville ha blitt ikke uvesentlig høyere enn de beregnede kr. 16 350,-. Så stor usikkerhet som knytter seg til beregningen av tapet i framtidig erverv, finner flertallet derfor å kunne ta utgangspunkt i Rikstrygdeverkets kapitaliseringsfaktor. Ved erstatningsutmålingen kan det etter erstatningslovens §3-1 bl.a. tas hensyn til vesentlig økonomisk støtte - utenom trygde- og forsikringsytelser - som skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skader, og til forholdene ellers I Ot.prp. nr. 4 (1972-73) er det forutsatt at det ved totalvurderingen av den samlede erstatningsdekning som finnes rimelig, blir tatt hensyn til den ménerstatning som blir tilkjent. Flertallet er kommet til at det vil være riktig å ta et visst hensyn til ménerstatningen ved utmålingen av erstatning for tap i framtidig erverv. Man legger her vekt på at ménerstatningen vil utgjøre et betydelig beløp, samtidig som det knytter seg betydelig usikkerhet til helt ut å følge Rikstrygdeverkets kapitaliseringsfaktor ved beregningen av tapet i framtidig erverv. Ved

Side:745

erstatningsutmålingen må det også tas hensyn til den skattefordel den ankende part oppnår ved at erstatningen ikke beskattes som inntekt. Det lar seg imidlertid ikke gjøre med noen form for sikkerhet å beregne hva denne fordel utgjør. Etter en samlet skjønnsmessig vurdering er flertallet kommet til at tapet i framtidig erverv bør settes til kr. 250 000,-.

Ménerstatningen skal etter erstatningslovens §3-2 «fastsettes under hensyn til ménets medisinske art og dets betydning for den personlige livsutfoldelse». Den ankende part er blitt 100% medisinsk og yrkesmessig ufør etter ulykken. Etter dommen i Rt-1977-782 skal ménerstatning fastsettes etter domstolenes frie skjønn. Videre sier førstvoterende med tilslutning fra de øvrige dommere:

«Det betyr likevel ikke at størrelsen av ménerstatning i yrkestilfellene er uten interesse. Ved fastsettelsen bør det ses hen til hva slik erstatning, tillagt en tredjedel, ville gi til resultatet. Under tilbørlig hensyn til forholdene i det individuelle tilfelle, vil dette kunne gi en grovt skissemessig antydning om erstatningsnivået. I denne forbindelse er det ett særskilt forhold jeg finner grunn til å berøre. Når erstatning etter lov om folketrygd §11-8 utbetales som éngangsbeløp, fastsettes det ved kapitalisering av grunnbeløpet på skadetidspunktet. I den utstrekning erstatningen i yrkesskadetilfellene er til veiledning ved fastsettelsen av erstatning etter §3-2 i loven om skadeerstatning, finner jeg det mer riktig å basere sammenligningen på en kapitalisering av grunnbeløpet på domstidspunktet, mens kapitaliseringsfaktoren må baseres på skadetidspunktet.»

Med utgangspunkt i denne rettsoppfatning finner flertallet det her rimelig å legge vesentlig vekt på hva ménerstatning etter folketrygdloven tillagt en tredjedel ville ha utgjort. Ved denne vurdering har flertallet videre tatt utgangspunkt i grunnbeløpet på domstidspunktet og kapitaliseringsfaktoren på skadetidspunktet. Dessuten har flertallet funnet det riktig å ta et visst hensyn til at Rikstrygdeverkets kapitaliseringsfaktor baserer seg på 4% rente p.a., mens det alminnelige rentenivå i dag er betydelig høyere. Dette moment kommer inn med større tyngde ved kapitalisering av ménerstatningen for tap i framtidig erverv, der den omstendighet at arbeidsinntektene kunne ha vist en reell økning i framtiden vil trekke kapitaliseringsfaktoren oppover. Etter en samlet skjønnsmessig vurdering er flertallet kommet til at erstatningen bør settes til kr. 250 000,-.

Siden den ankende part selv må bære 3/4 av skaden, vil erstatningen utgjøre 1/4 av de tapsbeløp flertallet ovenfor er kommet fram til.

Den ankende part har krevd rente med 5% p.a. av allerede lidt tap fra behandlingen av forliksklagen 4. april 1977 til 31. desember 1977 og deretter med 10% p.a. Rentepåstanden blir tatt til følge, jfr. lov av 29. juni 1888 §3 og morarenteloven av 17. desember 1976. Videre har han krevd 10% rente p.a. av erstatningen for tap i framtidig erverv fra 1. juli 1979. For ménerstatningen er lagt ned samme rentepåstand som for det allerede lidte tap. Erstatning for tap i framtiden er fastsatt for tiden etter 15. september 1979, og renteplikten vil løpe fra forkynnelsen av dommen. Ved fastsettingen av ménerstatningen er også forholdene på domstidspunktet lagt til grunn, og rente vil også her bli tilkjent fra forkynnelsen av dommen, jfr. Rt-1977-782 (785).

Side:746

Mindretallet lagdommer Rittun - er kommet til at annet resultat enn flertallet, men er enig med dette i at Solsvik har kjørt uforsvarlig fort inn mot krysset Kong Hansgt./Kirkegt. Situasjonen var heller ikke slik at strl. §47 eller §48 kan komme til anvendelse.

Selv om Solsvik hadde holdt en lavere hastighet er det likevel tvilsomt om han hadde fått øye på motorsyklisten så tidlig at kollisjonen kunne vært unngått. Etter Solsviks egen forklaring fikk han først øye på motorsyklisten umiddelbart før sammenstøtet skjedde, mens han ikke hadde sett han da han så mot venstre idet han kjørte inn i krysset. Selv med det aktsomhetskrav som er lagt til grunn mht. hastigheten ville formodentlig Solsvik ha kommet inn i krysset før han hadde fått øye på motorsyklisten og sammenstøtet ville ikke vært til å unngå.

Under enhver omstendighet er Solsviks medvirkning til kollisjonen så liten i forhold til den skyld som er utvist fra den ankende parts side at den ankende part må bære hele ansvaret for kollisjonen og følgene av den. Det er den ankende parts forhold som er den helt dominerende årsak til ulykken og skaden. Han har uten tilstrekkelig kjøreferdigheter kjørt en motorsykkel med så alvorlige mangler at den er betegnet som livsfarlig, ikke overholdt vikeplikten, kjørt på venstre side av gaten, ikke brukt hjelm og holdt en uforsvarlig stor fart.

Etter flertallets avgjørelse er saken dels vunnet dels tapt og etter tvml. §180 annet ledd jfr. tvml. §174 første ledd bærer hver av partene sine omkostninger både for herredsretten og lagmannsretten.

For mindretallet fremstilte saken seg som så tvilsom at det foreligger slike særlige omstendigheter at unntaksregelen i tvml. §180 første ledd må komme til anvendelse.

Domsslutning:

1. Forsikringsselskapet Storebrand v/styrets formann dømmes til innen to uker fra forkynnelsen av dommen å betale til Karl Hugo Strøm Jenssen som følger:

a) Erstatning for lidt tap fram til 15. november 1979 med kr. 18 750 - kronerattentusen sjuhundreogfemti -. I tillegg kommer 5% rente p.a. fra 4. april 1977 til 31. desember 1977 og 10% rente p.a. fra 1. januar 1978 til betaling skjer.

b) Erstatning for tap i framtidig erverv med kr. 62 500,- - kronersekstitotusenfemhundre - med 10% rente p.a. fra forkynnelsen av dommen til betaling skjer.

c) Ménerstatning med kr. 62 500,- - kronersekstitotusenfemhundre - med 10% rente p.a. fra forkynnelsen av dommen til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsretten eller lagmannsretten.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Simon Hals):

Den 23.04.75 ca. kl. 20.50 kolliderte saksøker på sin uregistrerte Tempo motorsykkel med Mazda personbil, YT 10834, tilhørende lensmannsbetjent Jonni Solsvik, Andenes, og kjørt av ham. Bilen var ansvarsforsikret hos saksøkte.

Side:747

Kollisjonen skjedde i krysset Kong Hansgt./Kirkegaten på Andenes, og saksøkeren ble påført så store hodeskader at han senere har vært ansett som 100% invalid. Fra 01.04.75 har han hatt full uførepensjon.

Etter forgjeves forliksmegling har saksøkeren v/advokat Tor Hodneland, Andenes, i stevning av 06.06.77 påstått saksøkte dømt til å betale erstatning begrenset oppad til kr. 400 000,- med renter og saksomkostninger.

Saksøkte har tatt til gjenmele og i tilsvar av 24.06.77 v/h.r. advokat Andresen, Bodø, påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger.

Hovedforhandling i saken ble avholdt den 08.05.78. Saksøkeren møtte og avga forklaring, to vitner ble avhørt, og det ble foretatt dokumentasjon som rettsboken viser.

Det ble under hovedforhandlingen også foretatt åstedsbefaring.

Saksøkeren har under hovedforhandlingen nedlagt slik endelig påstand:

1. Storebrand dømmes til å betale til Karl Hugo Strøm Jenssen erstatning etter rettens skjønn for

a) lidt tap begrenset oppad til kr. 80 000,-,

b) fremtidig tap begrenset oppad til kr. 230 000,-, og

c) mén-erstatning begrenset oppad til kr. 190 000,-, for samtlige beløp med tillegg av 7% årlig rente fra 4.4.1977 til betaling skjer.

2. Karl Hugo Strøm Jenssen tilkjennes saksomkostninger for herredsretten. Saksøkte har fastholdt påstanden fra tilsvaret.

I faktisk henseende legger retten til grunn at det den 23.04.75 om ettermiddagen og kvelden foregikk trafikkontroll på Andenes. Kontrollen var spesielt rettet mot mopeder og motorsykler. Det var om kvelden tusmørke og regnvær.

Under kontrollen ble benyttet private biler, idet lensmannsbetjent Solsvik kjørte sin YT 10834 sammen med lensmannsbetjent Jan Larssen, mens lensmannsfullmektig Nils Kristiansen benyttet sin bil, YT 17249 og han hadde med seg lensmannsbetjent Ragnar Lyssand.

Ca. k. 20.45 oppdaget Kristiansen en mann som kom kjørende på motorsykkel i Tore Hunds gate mot Storgaten. Sykkelen var uten lys, og Kristiansen opptok forfølgelsen.

I egen rapport av 23.04.75 oppsatt av lensmannsfullmektig Kristiansen og undertegnet av ham og betjent Lyssand, heter det i denne forbindelse.

Ca. kl. 20.45 stanset jeg og betjent Lyssand i krysset Tore Hundsgt. X Storgt., på vestsiden av krysset, hvorfra vi kunne se trafikken i Storgt.

Vi fikk da se en mann som kom kjørende alene på en motorsykkel i Tore Hundsgt. fra Kinoen mot Storgt. Sykkelen hadde ikke lys tent, og vi fant dette påfallende, da det var tusmørkt p.g.a. regnvær og påfallende nattemørke. Sykkelen svingte til venstre og kjørte sørover i Storgt., og vi så da at den var uregistrert. Jeg kjørte straks etter sykkelen, men greide ikke å ta innpå den, da den holdt en vanvittig stor fart, anslagsvis mellom 80-90 km/t.

Imidlertid så vi at sykkelen sakket farten foran krysset Storgt. X Kirkegt., og den foretok der en U-sving og kom tilbake nordover Storgt. mot oss. Jeg svingte da bilen over mot venstre fortaukant for å avskjære sykkelen, men mannen svingte da sykkelen inn på fortauet og kjørte forbi foran fronten på min bil, og fortsatte nordover Storgt. i retning mot «Værret».

Jeg svingte etter og kjørte i samme retning som sykkelen, og så da at den svingte til høyre inn i Tore Hundsgate. Jeg svingte da inn i et smug som går mellom Storgt. og Kong Hansgt. I det vi kom ut i Kong Hansgt., så vi sykkelen kjøre sørover Prinsensgt. i kollossal fart. Vi kjørte etter, og

Side:748

så da at sykkelen svingte til høyre inn i Kirkegt. Da vi kom til krysset Prinsens gt. X Kirkegt. så vi sykkelen kjøre på venstre side av Kirkegt. og inn i bakre del av en bil som da var nesten passert krysset Kirkegt. X Kong Hansgt. Mannen på sykkelen ble slengt opp i luften og kastet 45 meter gjennom luften før han landet med hodet først i asfalten.

Betjentene Solsvik og Larssen har i udatert egen rapport gitt slik redegjørelse:

Kl. 20.25 stanset vi to mopeder i Salberggt. og disse fikk hvert sine skriftlige pålegg grunnet feil og mangler ved mopedene. Kl. 20.45 stanset vi to ungdommer på en tråsykkel utenfor Storgaten 41. Idet vi opptok personalia på de forannevnte ungdommene ble betjent Solsvik oppmerksom på at lfm. Kristiansen som sto parkert ca. 200 m lenger nede i Storgaten, gjorde en manøver slik at hans bil ble stående på tvers i veibanen. Betjent Solsvik ble i dette øyeblikk også oppmerksom på en ureg. motorsykkel uten lys som snudde rett foran flm. Kristiansen sin bil, kjørte opp på fortauet og fortsatte i stor fart nedover Storgaten. Betjent Solsvik gjorde da betjent Larssen som var opptatt med å skrive oppmerksom på forholdet, og betjent Solsvik kjørte så etter flm. Kristiansen som vi antok opptok forfølgelse av motorsykkelen.

Vi så at flm. Kristiansen tok av til høyre uten at vi kan si hvilken gate dette var i på grunn av tett parkerte biler på høyre side av gaten. Vi kjørte inn i Tore Hundsgate og derfra inn i Kong Hansgt., vi kunne på dette tidspunkt ikke se noe til motorsykkelen eller flm. Kristiansen sin bil. Da vi kom til krysset Kong Hansgt. - Salberggt. kunne vi se baklysene på flm. Kristiansen sin bil i det den svingte til høyre og inn i Prinsensgate. På hjørnet Kong Hansgt. - Salberggt. stod det en gruppe ungdommer som pekte videre oppover Kong Hansgt. Vi fortsatte da oppover Kong Hansgt. i håp om å lokalisere hvor motorsykkelen hadde tatt veien.

Vi vil her presisere at vi på dette tidspunkt ikke forfulgte motorsykkelen, da vi ikke hadde hatt øyekontakt med denne siden vi sto parkert ved Storgaten 41.

I det vi kjørte videre oppover Kong Hansgt. hadde betjent Solsvik bilen i tredje gir og han vil anslå farten til å ha vært ca. 50 km/t, foran hvert kryss skiftet betjent Solsvik ned i andre gir og reduserte farten slik at han hadde oversikt til sidene før han kjørte gjennom kryssene. En vil her anmerke at under hele denne kjøringen ble signalhornet på bilen brukt støtvis for å gjøre andre trafikanter (Kjørende - gående) oppmerksom på oss.

Da vi nærmet oss krysset Kong Hansgt. - Kirkegt., ca. 25 m fra krysset girte betjent Solsvik ned i andre gir og han brukte signalhornet før og i det han kjørte inn i krysset. I begynnelsen av det foran nevnte krysset har en god oversikt til venstre oppover Kirkegaten, og en har mindre god oversikt mot høyre nedover Kirkegaten på grunn av bilens plassering i veibanen.

Betjent Solsvik forsikret seg om at det ikke kom trafikk fra høyre før han kjørte inn i krysset, og han skimtet også over mot venstre uten å oppdage noe kjøretøy. Betjent Solsvik vil anslå farten til å være ca. 40 km/t i det han kjørte inn i krysset, dette på grunn av at han girte ned i andre gir før krysset, samtidig som han slapp gasspedalen.

Betjent Solsvik skimtet av en eller annen grunn over til venstre da han så og si var kommet igjennom forannevnte kryss, og han kunne da såvidt se en motorsykkel uten lys, komme i meget stor fart nedover Kirkegaten, i venstre kjørebane. Etter denne difuse registrering merket betjent Solsvik

Side:749

ingen ting før han like etter hørte et svakt smell i bakre del av bilen, og han stoppet da straks ca. 10 m fra kollisjonspunktet. Kl. var da 20.50.

I en tilleggsrapport av 25.04.75 har Solsvik angitt at farten maksimalt må ha vært mellom 30-35 km/t da han kjørte inn i krysset.

Etter ulykken ble det kl. 21.30 tatt blodprøve av saksøkeren, og den viste en alkoholkonsentrasjon på 0,31 promille etter fradrag av sikkerhetsmargin på 0,14 promille.

I forbindelse med kollisjonen ble det foretatt politietterforskning, herunder rekonstruksjon, hvor bilsakkyndige Magne Noet var til stede. Han undersøkte også kjøretøyene. Den 13.05.75 avga han sålydende rapport:

Etter anmodning fra politimesteren har undertegnede foretatt teknisk kontroll av de impliserte kjøretøyene samt deltatt i rekonstruksjonen.

Kjøretøyet som ble ført av den skadde - Karl Hugo Strøm Jenssen, Stave - var en Tempo Taifun, motor nr. 3130742, ramme nr. 11261, 175 ccm. Motorsykkelen var ikke registrert og for øvrig i meget dårlig stand. Alt lys var defekt, støtdemper/forgaffel var slitt og foringen på venstre side var løsnet eksosanlegget var løst - frieksos ved sylinderuttaket, dekkene hadde tilfredstillende mønsterdybde, men bakhjulet var praktisk talt fritt for luft. Motorsykkelen ble prøvekjørt i f.m. rekonstruksjonen. For bruk i trafikken må den betegnes som livsfarlig - både p.g.a. de tekniske manglene og at bakhjulet hadde altfor lite luft.

Det andre kjøretøyet - en Mazda SUA 1500, 1969 mod., tilh. Jonni Helge Solsvik, Andenes, ble prøvekjørt og brukskontroll utført på Andenes. Ingen feil ble påvist foruten at lyset virket svakt.

Fredag 3. ds. ble bilen også kontrollert i vår kontrollhall på Sortland. Bilen var i teknisk god stand unntatt hovedlyset som var for svakt. Ellers virket alt tilfredstillende. Hovedlysene hadde en fjernlysbelysning på ca. 12 lux på hver side i lyktenes senter 25 m foran bilen. Det ble opplyst at fjernlys ble brukt da ulykken skjedde. Tatt i betraktning at ulykken inntraff ca. kl. 20.50 og at det ikke var særlig mørkt er det all grunn til å anta at bilens lys har vært mer en tilfredstillende - for å se og bli sett.

Rekonstruksjonen bygde på de gitte opplysninger vedr. kjøretøyenes fart og plassering i kjørebanen umiddelbart før ulykken og i ulykkesøyeblikket. Kollisjonen skjedde i krysset Kirkegaten/Kong Hansgate. Kryssets geometriske forhold og kjøretøyenes antatte plassering i kjørebanen ga vesentlig bedre sikt til venstre enn til høyre sett fra Kong Hansgt., og motsatt sett fra Kirkegt. - (Retning fra kirken mot Storgt.). Det vises forøvrig til skisse fra Andøy lensmannskontor. Prøvekjøringen viste at bilføreren kunne observere tilfredstillende til venstre når bilen var 10,9 m fra antatt kollisjonspkt. Bilføreren opplyste å ha kjørt med 30-35 km/t, dvs. at han hadde brukt 1,1-1,3 sek. på 10,9 m. Prøvekjøring med 30-35 km/t ga en stoppeposisjon ca. 2,5 m inn i krysset - tenkt utfra nødvendig stopp for trafikk fra høyre.

Prøvekjøring med motorsykkelen og en tilsvarende motorsykkel i tilfredstillende stand viste at høyeste sannsynlige fart vedkommende hadde i kollisjonsøyeblikket var 50-55 km/t. Med denne farten ville motorsyklisten ha kjørt 15,5-19,5 m på den tiden bilen brukte i h.t. ovennevnte. Det virker usannsynlig at motorsyklisten hadde vært så langt fra krysset når bilen kjørte inn i krysset.

Under rekonstruksjon-kjøring med bilen i 30-35 km/t - viste det seg at det var meget vanskelig å oppdage motorsykkelen uten lys mot et mørkt nybygg som bakgrunn.

Side:750

Sammenstilling av kjøretøyene ble gjort etter de skader som kunne påvises. Skadene var relativt små og etter alt å dømme tror man at motorsykkelen hadde kjørt inn i bilens venstre bakhjul. De forskjellige sammenstillingsfasene ble forsøkt gjentatt og fotografert. Det vises derfor til foto vedr. dette.

Som konklusjon er jeg kommet til at bileieren ikke kan pålegges skyld i ulykken - dette verken med sin kjøring eller p.g.a. kjøretøyets tekniske tilstand. Riktignok var bilens hovedlys for svakt, men utfra opplysninger om at det ble brukt fjernlys og de aktuelle lysforhold anser jeg det helt usannsynlig at det har hatt noen medvirkende årsak for ulykken. Vedr. motorsykkelføreren er det for meg utvilsomt at han er eneansvarlig for ulykken. Kjøretøyet var ikke i forskriftsmessig og forsvarlig stand, bl.a. p.g.a. at alt lysutstyr var defekt, feil med styring, eksosanlegg, og bakhjulet var praktisk talt fritt for luft. Videre var motorsykkelen ikke registrert. Iflg. opplysninger hadde vedk. holdt en uforsvarlig stor fart slik at han umiddelbart før ulykken hadde kjørt på venstre side av kjørebanen.

Etterforskningen endte med at saksøkeren ble ilagt en bot på kr. 500,- for overtredelse av vegtrl. §3, §17 og §23, samt trafikkreglene §23 og §19, nr. 1 litra a.

Etter det opplyste er ikke boten betalt, og såvidt forståes er det ikke gjort noe for å inndrive den.

Sakene forsåvidt angår lensmannsbetjent Solsvik og lensmannsfullmektig Kristiansen ble henlagt etter bevisets stilling.

Under saksforberedelsen har bilsakkyndig G. Neslein etter saksøkerens begjæring vært oppnevnt som sakkyndig, og han har den 07.03.78 avgitt slik erklæring:

Jeg har mottatt saksdokumentene og studert disse med tanke på en uttalelse om kjøretøyenes hastighet i kollisjonsøyeblikket.

Av politiets skisse og forklaringen fra ulykkesstedet fremgår det ikke eksakt målte avstander. Av skissen kan avstandene imidlertid måles så noenlunde.

Lensmannsbetjent Solsviks bil synes å være inntegnet med sin skadede bakskjerm og støtfanger over det sted hvor det ble funnet skittnedfall fra skjermen.

Dette blir helt riktig i det lensmannsbetjent Solsvik i sin forklaring sier at han holdt en hastighet på 30-35 i krysset.

Skadestedene på skjerm og støtfanger er målt på tilsvarende bil til å ligge mellom 50 - 65 cm over bakken.

I det sykkelen tørner inn i skjerm/støtfanger vil det derfor gå vel 0,3 sekund før skitten når bakken der den ble funnet.

Med andre ord, når bilen har hatt en hastighet på mellom 30 - 35 km/t må kollisjonen ha skjedd minst 2,5-3 m lenger tilbake i bilens fartsretning.

Bilen er i dette øyeblikk omtrent midt i krysset.

Sykkelen, og trolig også syklisten, vil ved kollisjonen bli bragt noe med i bilens fartsretning og vil således kunne bli liggende der de lå etter ulykken.

Det er ikke funnet synlige bremse eller skrapespor etter hverken sykkel, bil eller syklist. Dette kan trolig henge sammen med at veibanen var våt da ulykken hendte. Av denne grunn er det ikke mulig å beregne bilens hastighet under kollisjonen.

At den imidlertid stoppet ca. 10 m fra punkt B (skittnedfallet) vil med 35 km/t si at Solsvik har bremset forholdsvis moderat (med ca. 3,9 m/sek2 ) uten å ha låst noen hjul.

Side:751

Heller ikke er det framkommet at bilen ble omstyrt ved kollisjonen med motorsykkelen. Tvert om har lensmannsbetjent Larssen gitt uttrykk for at han kun hørte et svakt smell på venstre side bak.

Setter man, på politiskissen, inn motorsykkelen i kollisjonsøyeblikket, ca. 2,5 - 3 m før der skittnedfallet er avmerket, vil det være ca. 7 m fra syklistens plass på setet og til der han ble liggende etter kollisjonen.

Sykkelen vil på sin side ha rotert bak bilen idet denne fortsetter ut av krysset, og blir liggende ca. 4 meter lenger fremme.

At syklisten har beveget seg lenger enn sykkelen må bety at han ikke på samme måte som sykkelen er bremset av bilen ved kollisjonen.

Fotografiene av bilen viser heller ikke nevneverdige merker etter syklisten.

Karosseriformen bak gir også syklisten anledning til å «sveve» over bakre del av bilen uten å komme nær denne.

Av fotoene går det også frem at de frontale skader på motorsykkelen må sies å være små. Dette tyder på at dens hastighet i kollisjonsøyeblikket ikke kan ha vært høy. Å beregne den er så vidt jeg kan se ikke mulig.

Syklistens utgangshastighet derimot for å «sveve» over kuffertrommet på politibilen og bli liggende ca. 7 m lenger fremme kan være rettledende grunnlag for en hastighetsberegning.

Det må med en gang sies at det ikke er mulig å fastslå de helt eksakte forhold, men såvidt jeg kan forstå er det ikke noe moment som vil kunne komme til syklistens disfavør.

Bilens kofferthøyde er målt til å være ca. 90 cm.

Videre har jeg erfaring for at en person sklir/tomler med en retardasjon på ca. 3 m/sek2 på asfaltdekke. (Vått dekke hadde ingen målbar betydning).

Dette betyr at han må ha hatt en utgangshastighet på ca. 20 km/t (5,5 m/sek) i det han forlater sykkelen/bilen under kollisjonen. Sykkelens hastighet i det kollisjonen begynner kan derfor ikke ha vært meget høyere.

Hvis syklisten/sykkelen hadde hatt en hastighet på 50 km/t i kollisjonsøyeblikket ville hans svev på samme måten over kofferten samt sklistrekning etter nedfallet blitt over 34 m og ikke som nå kun 7 m.

Hvilken hastighet sykkelen kan ha hatt lenger borte på det siste kvartalet er noe helt annet.

Etter bytegningen (dok. 6) som trolig er i målestokk 1:1000 synes det som om kvartalet er ca. 50-60 m langt.

Lensmannsbetjentene Solsvik og Larssen's forklaringer at sykkelen kom med stor fart, kan skyldes at sykkelen uten lys plutselig og overraskende kommer til syne øyeblikket før kollisjonen var et faktum.

Hvis de derimot har sett sykkelen langt borte i kvartalet, hvor den kan ha hatt ulovlig høy hastighet, ville til gjengjeld neppe kollisjonen ha funnet sted idet Solsvik trolig ville fått tid til å avverge kollisjonen.

- - -

Retten bemerker:

I faktisk henseende er der divergerende oppfatninger på to punkter, nemlig hvorvidt saksøkeren kjørte på sin venstre side av Kirkegaten umiddelbart før kollisjonen, og om kollisjonen skjedde midt i krysset eller på venstre side i forhold til saksøkeren.

Etter rettens mening kan det etter bevisførselen ikke være tvilsomt at saksøkeren kom kjørende på venstre side av gaten. For det første ble han observert der av Solsvik, og for det annet - og det er etter rettens mening

Side:752

avgjørende - så ble han også observert av lensmannsfullmektig Kristiansen, jfr. dennes foran siterte egenrapport, hvor det angående dette heter:

I det vi kom ut i Kong Hansgt., så vi sykkelen kjøre sørover Prinsensgt. i kollosal fart. Vi kjørte etter, og så da at sykkelen svingte til høyre inn i Kirkegt. Da vi kom til krysset Prinsensgt. X Kirkegt. så vi sykkelen kjøre på venstre side av Kirkegt. og inn i bakre del av en bil som da var nesten passert krysset Kirkegt. X Kong Hansgt.

Retten finner det i og for seg naturlig at saksøkeren - med den farten han må ha hatt - har kommet over i venstre vegbane etter å ha svinget inn i Kirkegaten, og så har han fortsatt kjøringen på venstre side.

Hvorvidt selve kollisjonen skjedde midt i krysset eller på venstre side i saksøkerens kjøreretning, kan være noe uklart. Hvis det støvnedfall som er konstatert, skrev seg fra bilens venstre bakskjerm, kan det være sannsynlig at kollisjonen har skjedd noe lengre tilbake, jfr. den sakkyndige erklæring.

Det har imidlertid fra saksøkte vært antydet at nedfallet kan skrive seg fra motorsykkelen, og da ville det - såvidt skjønnes - har blitt liggende nokså nøyaktig på kollisjonsstedet. På grunn av den usikkerhet som foreligger, finner retten å måtte bygge på lensmannsbetjent Kristiansens direkte observasjon, jfr. sitatet foran. Han så saksøkers kjøring i Kirkegaten og også selve kollisjonen, som etter hans mening skjedde etter at bilen nesten hadde passert krysset, altså på venstre side i saksøktes kjøreretning.

For vurderingen av saksøkerens kjøring finner imidlertid ikke retten at det har vesentlig betydning å fastslå kollisjonsstedet nøyaktig.

Hans kjøring må uansett karakteriseres som fullstendig uforsvarlig.

Både bil sakkyndig Noet og den oppnevnte sakkyndige Neslein har karakterisert motorsykkelen som «livsfarlig». Neslein har i sin rettslige forklaring i den anledning spesielt vært inne på at sykkelens bakhjul praktisk talt var uten luft. Selv utfra Nesleins vurdering av kollisjonsstedet mener han at «en øvet sykkelist med luft i hjulene antagelig ville ha kunnet svinge bak bilen og unngått kollisjonen».

Under åstedsbefaringen har retten også konstatert at en som kommer kjørende Kirkegaten mot det aktuelle kryss, har god oversikt over trafikken fra høyre i Kong Hansgate, og det er ikke for retten tvilsomt at man med noenlunde forsvarlig kjøring uten vanskelighet ville ha kunnet stoppe i tide.

I den foreliggende situasjon, hvor Solsvik kjørte med fjernlys, måtte en allminnelig aktsom trafikkant også ha blitt oppmerksom på at det kom et kjøretøy fra høyre før han så selve bilen, noe som jo ytterligere gir bedre tid til å stoppe.

Den eneste forklaring på saksøkerens kjøring må være, at han av en eller annen grunn totalt har neglisjert all annen trafikk. Retten er derfor langt på veg enig med saksøkte når det i prosedyren er anført at det hele minner mer om en påkjørsel enn om en kollisjon.

Spørsmålet blir så om lensmannsbetjent Solsvik ved sin kjøring har medvirket til skaden og i tilfelle i hvor stor grad.

Retten kan ikke finne at så er tilfelle.

Riktignok hadde han - som anført av saksøkeren - en skjerpet aktsomhetsplikt fordi han jo måtte regne med at saksøkeren var forfulgt og derfor kunne ta visse sjanser.

Det måtte imidlertid etter rettens mening ligge helt utenfor det påregnelige for ham at saksøkeren skulle kjøre på en slik måte som han gjorde uten

Side:753

å ta hensyn til trafikkreglenes krav om vikeplikt for trafikk fra venstre.

Et vesentlig moment er også at saksøkeren jo kjørte uten lys, slik at Solsvik ikke har oppdaget ham før det var for sent å foreta seg noe. Solsvik var ganske visst klar over at saksøkeren kjørte uten lys, men retten kan ikke være enig når saksøkeren i sin prosedyre har hevdet at han derfor måtte være forberedt på at motorsykkelen kunne komme «som et skudd ut av natten» og innrette kjøringen etter det, dvs. å kjøre så sakte at han kunne ha stanset på halvmeteren.

Å stille slike krav vil for det første avskjære politiet i å utføre en noenlunde effektiv kontroll.

For det annet vil det føre til det paradoksale resultat at en som driver slik uvettig kjøring som saksøkeren, på det nærmeste skulle gå fri ansvaret for den skade han derved påførte seg, og det kan man selvsagt ikke godta.

Lensmannsbetjent Solsvik har som vitne erkjent at han nok ved angjeldende anledning kjørte noe fortere enn han ordinært ville ha gjort, men retten kan ikke finne at han etter forholdene har kjørt med uforsvarlig høy hastighet, og det pekes da spesielt på at han både kjørte med fulle lys, og at han gav lydsignal.

I alle fall - og det er det vesentligste - kan ikke retten finne at der er noen påregnelig årsakssammenheng mellom den fart Solsvik holdt, eller den måte han kjørte på, og kollisjonen, men at denne ene og alene skyldtes saksøkerens ureglementerte kjøring.

Retten kan etter dette ikke finne at det er noe å bebreide lensmannsbetjent Solsvik for hans kjøring, og saksøkeren må da selv bære det hele ansvar for den skade han ble påført.

Saksøkte må etter dette bli å frifinne, og det finnes unødvendig å komme inn på partenes øvrige anførsler og likeledes på spørsmålet om et eventuelt erstatningskravs størrelse.

Saksøkeren har tapt saken fullstendig. Retten har heller ikke vært i tvil om resultatet, og saksøkte må derfor tilkjennes saksomkostninger.

- - -