RG-1980-84

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1979-06-22
Publisert:	RG-1980-84
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 22. juni 1979 i sak nr. 158/1978
Parter:	Takservice A/S (advokat Bjarne Rørstad) mot Ivar Dimmen (advokat Stig Rekdal).
Forfatter:	Lagdommerne Helge Barsett, Odd Nørstebø, sorenskriver Einride Einarson
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §373, Avtaleloven (1918) §38, Straffeloven (1902) §294, §172, §180

Saken gjelder krav om fastsettelsesdom for erstatningsbetingende brudd på konkurranseklausul i arbeidsavtale.

Ivar Dimmen ble ansatt som tekkesjef i Takservice A/S, Ålesund, i april 1971. Det ble ikke inngått noen skriftlig arbeidsavtale, og spørsmålet om konkurranseklausul ble ikke berørt i forbindelse med ansettelsen.

Den 26/6 1975 ble det inngått slik skriftlig avtale mellom Dimmen og Takservice A/S:

«Det er i dag inngått følgende avtale mellom Takservice A/S og Ivar Dimmen.

Ivar Dimmen er ansatt som tekkesjef i vårt firma, og ansvarsområdet sorterer direkte under disponent.

Gjensidig oppsigelsesfrist er 3 måneder, regnet fra det førstkommende månedsskiftet etter oppsigelsesdato.

Etter en eventuell oppsigelse forplikter han seg til å bevare taushet

Side:85

ovenfor uvedkommende om fabrikasjonsmetoder, forretningshemmeligheter, driftsresultater og budsjetter.

Det er videre enighet om at Dimmen ikke uten videre kan ta ansettelse i eller drive noen forretning som driver i samme bransje som firmaet. Firmaet kan her, om ønskelig, hevde konkurranseforbud gjort gjeldende og må da straks eller senest 14 dager etter oppsigelsen opplyse om dette vil bli krevd. Konkurranseforbudet kan maksimalt gjelde i 12 mnd. Blir konkurranseforbudet krevd, har han krav på en halvpart av den lønn som han hadde ved fratredelsen dersom han får annet arbeide, i motsatt fall full lønn.

Dersom firmaet skulle bli nedlagt, er Dimmen automatisk fri alle avtaler.»

I forbindelse med at Dimmen ble ansatt som sjef for Takservice A/S's avdeling i Ålesund, ble det 1/2 1977 inngått en ny avtale om konkurranseforbud. Avtalen har denne ordlyd:

«Det er i dag inngått følgende avtale mellom Takservice A/S og Ivar Dimmen:

Ivar Dimmen er ansatt som avdelingssjef i vårt firma, og ansvarsområdet sorterer direkte under disponent.

Gjensidig oppsigelsesfrist er 3 måneder, regnet fra det førstkommende månedsskiftet etter oppsigelsesdato. Etter en eventuell oppsigelse forplikter han seg til å bevare taushet ovenfor uvedkommende om fabrikasjonsmetoder, forretningshemmeligheter, driftsresultater og budsjetter.

Det er videre enighet om at Dimmen ikke uten videre kan ta ansettelse i eller drive noen forretning som driver i samme bransje.

Firmaet kan her om ønskelig hevde konkurranseforbud gjort gjeldende og må straks, eller senest 14 dager etter oppsigelse opplyse om dette vil bli krevd.

Konkurranseforbudet kan maksimalt gjelde i 12 mndr.

Blir konkurranseforbudet krevd, har han krav på full lønn som skal utbetales på vanlig måte i den tiden forbudet gjelder, minus det han måtte tjene i samme periode.

Dersom firmaet skulle bli nedlagt er Dimmen automatisk fri alle avtaler.»

Samtidig med konkurranseforbudsavtalen ble det inngått slik lønnsavtale:

«Det er i dag inngått følgende lønnsavtale imellom Takservice A/S og avdelingssjef Ivar Dimmen.

Lønn: kr. 100 000,-, hvorav kr. 90 000,- skal betales som vanlig lønn, og resten som andre ytelser.

Videre vil firmaet holde fri bil av meget god standard, og fri telefon. Denne avtalen blir gjort gjeldende fra 1.1.77.»

Den 28/4 1977 sa Dimmen opp sin stilling til fratredelse 31/7 1977. Takservice A/S meddelte i brev til Dimmen den 9/5 1977 at firmaet ville gjøre konkurranseforbudet i avtalen av 1/2 1977 gjeldende.

I august 1977 startet Dimmen A/S Industritak, med virksomhet i samme bransje som Takservice A/S. Ifølge meddelelse i Norsk Lysingsblad for 3/9 1977 ble konstituerende generalforsamling holdt 2/8 1977. Ivar Dimmen er enestyre for selskapet.

Side:86

Ved stevning av 4/11 1977 reiste Takservice A/S søksmål mot Dimmen ved Ålesund byrett. Under hovedforhandlingen la Takservice A/S ned slik påstand:

«1. Ivar Dimmen kjennes erstatningsansvarlig overfor Takservice A/S for brudd på inngått arbeidsavtale av 1/2 1977.

2. Ivar Dimmen betaler saksomkostninger til Takservice A/S.»

Byretten tok Dimmens påstand om frifinnelse til følge. Det ble ikke tilkjent saksomkostninger. Byretten har datert sin dom 12/6 1978. Dette må være feil, fordi hovedforhandlingen først ble avsluttet den 13/6 1978.

Takservice A/S har anket byrettens dom til lagmannsretten med samme påstand som for byretten og med krav om saksomkostninger for lagmannsretten. Dimmen har tatt til gjenmæle mot anken med påstand om stadfestelse av byrettens dom og med krav om saksomkostninger.

Ankeforhandling ble holdt i Ålesund den 14. og 15. juni 1979. Som partsrepresentanter for Takservice A/S møtte styremedlem Olav Sunde og styreformann Karl Johan Sunde. Ankemotparten møtte personlig. Partene avga forklaring. Dessuten ble det avgitt forklaring fra 5 vitner som også hadde avgitt forklaring for byretten. Det ble fremlagt dokumenter inntatt i ankeutdrag. Dessuten ble fremlagt brev av 20/3 1977 og 8/7 1977 fra Takservice A/S til Ivar Dimmen, samt kopi av Norsk Lysingsblad for 3/9 1977. Saken står for lagmannsretten i samme skikkelse som for byretten.

Takservice A/S gjør gjeldende:

at det foreligger en rettslig bindende avtale av 1/2 1977 hvori Dimmen forplikter seg til ikke å drive konkurrerende virksomhet i 12 måneder etter fratreden fra sin stilling i Takservice A/S.

at konkurranseklausulen er reellt begrunnet. Avtalen må sees i sammenheng med at Dimmen fra 1/2 1977 trådte inn i en stilling som øverste forretningsmessige og tekniske leder av firmaets Ålesundavdeling, slik at han derved ville få en total innsikt i firmaets drift og konkurransegrunnlag.

at det ikke er noen omstendigheter ved avtalen om konkurranseforbud eller ved arbeidsgiverens forhold som etter avtalelovens §38 kan gi Dimmen rett til å fragå avtalen.

Når det gjelder de argumenter Dimmen har anført til støtte for det syn at han er ubundet av konkurranseforbudsavtalen, hevder Takservice A/S

at det ikke forelå noen form for tvang eller press fra arbeidsgiverens side når Dimmen undertegnet de to konkurranseforbudsavtaler i henholdsvis 1975 og 1977.

at Dimmen hadde en så sentral stilling i firmaet at han hadde inngående kjennskap til firmaets forretningshemmeligheter.

Side:87

at det ikke oppsto noen vesentlig uoverensstemmelse mellom styret i Takservice A/S og disponent Elbert Olsen i dennes oppsigelsestid, og at forholdet mellom Olsen og styret under enhver omstendighet ikke hadde noen innflytelse på Dimmens arbeidsforhold i firmaet.

at det var nødvendig å stenge firmaets telefon i Dimmens hjem i juli 1977 fordi telefonnummeret var oppført i telefonkatalogen som firmaets telefonkontakt etter kontortid og at telefonnummeret også ble benyttet i firmaets reklameannonser. Det ville være uholdbart for Takservice A/S om Dimmen skulle få beholde firmaets telefonnummer etter fratredelse.

at det fra firmaets side ikke ble gjort noe forsøk på å frata Dimmen den firmabil som sto til hans disposisjon i henhold til lønnsavtalen, og at Dimmen uten påtrykk frivillig leverte bilen tilbake til Takservice A/S den 1/8 1977.

at det fra firmaets side ikke ble gjort noe forsøk på å holde tilbake den avtalte lønnsjustering da utbetalingen av denne skulle skje i juni 1977. Ved en feil fra den kontorfunksjonær som skulle sørge for at lønnsjusteringen kom inn i det EDB-behandlede lønnsregnskap, ble differansen mellom den tidligere og den oppjusterte lønn forsinket i 2 uker. Hele etterbetalingen ble imidlertid utbetalt i juni måned 1977 slik det var forutsatt fra begge parter da justeringen ble avtalt 1/2 1977. Det har i alle år vært fast praksis i firmaet at lønnsjusteringer utbetales på etterskudd i juni måned hvert år.

Dette var Dimmen kjent med.

at full lønn i den karenstid på 12 måneder som er avtalt i konkurranseforbudsavtalen løpende er overført til Dimmens lønnssjekk-konto, men at Dimmen har nektet å heve pengene. Takservice A/S har således fullt ut oppfylt sine forpliktelser etter konkurranseforbudsavtalen. Feriepenger for tidsrommet 1/5 - 31/7 1977 er overført til samme lønnskonto.

Ivar Dimmen gjør prinsipalt gjeldende at han er ubundet av konkurranseforbundsavtalen etter reglene i avtalelovens §38 første ledd, fordi avtalen er utilbørlig og fordi den går lenger enn nødvendig. Subsidiært mener han at konkurranseforbudsavtalen må kjennes ugyldig etter §38 tredje ledd, fordi han hadde rimelig grunn til å si opp sin stilling på bakgrunn av styrets behandling av disponent Elbert Olsen. Den senere utvikling i oppsigelsestiden bekrefter Dimmens syn. Atter subsidiært mener Dimmen at han etter alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper hadde rett til å heve arbeidsavtalen, og derved også konkurranseforbudsavtalen, på grunn av arbeidsgiverens mislighold av sine forpliktelser.

Når det gjelder de konkrete omstendigheter som begrunner hans syn gjør han gjeldende:

at han ble presset av disponent Elbert Olsen til å undertenge

Side:88

konkurranseforbudsavtalen av 26/6 1975 under trussel om at han ikke kunne regne med lønnsforhøyelser og ikke hadde noen fremtid i firmaet hvis han nektet å underskrive, og at konkurranseforbudsavtalen av 1/2 1977 må ses i sammenheng med den påtvungede avtale av 1975.

at han sa seg villig til å overta disponent Olsens funksjoner i firmaets avdeling i Ålesund da Olsen sa opp sin stilling ved årsskiftet 1976/77. Styret i Takservice A/S behandlet imidlertid Olsen på en særdeles ufin måte i dennes oppsigelsestid, og da forsto Dimmen at han ville få et uholdbart arbeidsforhold i firmaet. Dette var årsaken til at han i april sa opp sin stilling til fratredelse 31/7 1977. Han hadde på dette tidspunkt ingen tanker om å starte noen konkurrerende virksomhet.

at konkurranseforbudsavtalen av 1/2 1977 og lønnsavtalen av samme dato begge er ledd i en sammenfattende avtale, slik at brudd på avtalen fra arbeidsgivers side når det gjelder hans lønnsvilkår må berettige ham til å fragå sine forpliktelser etter hele avtalen.

at arbeidsgiveren har brutt sin del av den sammenfattede avtale ved å stenge den hjemmetelefon han hadde rett til og ved å gjøre forsøk på å ta tilbake den bil han skulle disponere, samt at arbeidsgiveren ikke utbetalte den lønnsøkning han var tilsagt fra 1/1 1977. Lønnsøkningen ble først utbetalt etter at han i juni fikk en advokat til å reise krav om utbetaling. Han har heller ikke fått utbetalt feriepenger for tidsrommet 1/5 - 31/7 1977.

at det ikke skjedde noen vesentlig endring i Dimmens arbeidsområde i hele den tid han var ansatt i firmaet som kan begrunne et konkurranseforbud. Han er ikke gitt innsikt i noen forhold av en slik betydning for firmaet at dette kan begrunne et konkurranseforbud. Konkurranseklausulen har intet annet formål enn å binde Dimmen sterkest mulig til firmaet fordi dette var avhengig av ham.

at det ved vurderingen av konkurranseforbudsavtalen må ses hen til at taktekking er Dimmens yrke og at det var innenfor denne bransje han måtte finne sitt utkomme etter at han sluttet i Takservice A/S.

at firmaets opptreden overfor ham sett under ett ga ham grunn til å regne med at han ikke ville få utbetalt den lønn han var tilsikret i konkurranseforbudsavtalen. Han kunne derfor ikke ta risikoen ved å innrette seg etter avtalen.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

Lagmannsretten finner at den foran gjengitte konkurranseforbudsavtale mellom Ivar Dimmen og den daværende styreformann i Takservice A/S av 1.2.1977 etter sin ordlyd ikke kan etterlate noen tvil om at Dimmen i avtalen forpliktet seg til å avstå fra å starte konkurrerende virksomhet i inntil 12 måneder ved fratreden fra sin

Side:89

stilling som avdelingssjef i Takservice A/S. Det kan ikke ses å foreligge noen omstendigheter i forbindelse med avtalens inngåelse som etter alminnelige avtalerettslige prinsipper kan rokke ved avtalens gyldighet.

Ivar Dimmen har i sin prosedyre for lagmannsretten prinsipalt gjort gjeldende at avtalen må settes til side etter reglene i avtalelovens §38 første ledd, fordi den utilbørlig innskrenket hans adgang til erverv og i alle tilfelle går lenger enn det som er nødvendig for å verne firmaet mot konkurranse. Lagmannsretten finner at det ikke foreligger omstendigheter ved avtalen som kan gjøre den uforbindende etter §38, 1. ledd. Avtalen av 1/2 1977 ble inngått i forbindelse med at Dimmen skulle overta hele den tekniske og forretningsmessige, daglige ledelse av firmaets avdeling i Ålesund. Taktekkingsvirksomhet innebærer ikke bruk av tekniske metoder som kan begrunne beskyttelse i en konkurranseforbudsavtale. En slik begrunnelse er heller ikke påberopt fra ankende parts side. Virksomheten er imidlertid basert på anbud i sterk konkurranse fra andre firmaer i samme bransje. Den sentrale stilling Dimmen innehadde i Takservice A/S, ga ham inngående kjennskap til firmaets anbudspolitikk og de forretningsmessige forhold vis a vis leverandørene, slik at han i særlig grad hadde muligheter til å bruke sin innsikt til konkurranse. Fra anbud sendes ut og til avtaler sluttes, går det vanligvis ganske lang tid. Takservice A/S hadde etter det opplyste en rekke anbud ute til enhver tid til bedømmelse av hovedentreprenører eller byggherrer. Det er Dimmens kjennskap til slike anbud som i særlig grad har vært påberopt av ankende part som begrunnelse for konkurranseforbudsklausulen. Lagmannsretten finner med bakgrunn i dette forhold at konkurranseforbudsklausulen hadde en reell bakgrunn og at konkurranseforbudet ikke går lenger enn det som måtte anses påkrevet fra firmaets side. Det har også vist seg i praksis at Dimmen ble en konkurrent av betydning. Lagmannsretten finner heller ikke at konkurranseforbudet i utilbørlig grad innskrenker Dimmens adgang til erverv. Retten legger herunder vekt på at karenstiden var begrenset til 12 måneder og at Dimmen var sikret full lønn i karenstiden.

Subsidiært har Dimmen gjort gjeldende at konkurranseforbudsavtalen er uforbindende etter reglene i avtalelovens §38 tredje ledd. Han har i denne forbindelse særlig vist til at han sa opp sin stilling i firmaet fordi han mente at hans arbeidsforhold ville bli uholdbare etter den «behandling» som han påstår at disponent Elbert Olsen ble gjenstand for fra styreformannens side i Olsens oppsigelsestid. Han måtte på denne bakgrunn regne med at firmaet ikke ville oppfylle sine forpliktelser overfor ham og hele situasjonen ga ham rimelig grunn til å si opp sin stilling i firmaet. Lagmannsretten finner at Dimmen ikke har ført bevis for at arbeidsgiveren har unnlatt å oppfylle noen av sine forpliktelser overfor ham på en måte som kunne gi ham rimelig grunn til oppsigelse. At det mot slutten av oppsigelsestiden oppsto visse uoverensstemmelser mellom Dimmen og arbeidsgiveren med hensyn til lønnsutbetaling, firmabil og hjemmetelefon, må ses som en følge av oppsigelsen og har intet å gjøre med dens begrunnelse. Den påståtte uoverensstemmelse mellom den fratredende disponent Elbert Olsen og styrets formann foreligger det nokså uklare

Side:90

opplysninger om for lagmannsretten. Under enhver omstendighet kan det ikke sees å foreligge opplysninger som gjør det sannsynlig at den påståtte uoverensstemmelse mellom Olsen og styrets formann berørte Dimmens arbeidsforhold på en slik måte at den kan begrunne anvendelse av avtalelovens §38 tredje ledd.

Atter subsidiært har Dimmen gjort gjeldende at lønnsavtalen og konkurranseforbudsavtalen av 1/2 1977 må ses som en sammenfattet avtale som han hadde rett til å heve på grunn av arbeidsgiverens mislighold. I sin misligholdsbegrunnelse har Dimmen vist til at han ikke før i siste halvdel av juni fikk den lønnsforhøyelse han var lovet i lønnsavtalen av 1/2 1977. Etter Dimmens mening skulle lønnsforhøyelsen vært utbetalt løpende fra avtaletidspunktet. Lagmannsretten finner det, på grunnlag av bevisførselen under ankeforhandlingen, godtgjort at det var fast praksis i firmaet å etterbetale eventuelle lønnsjusteringer hver juni måned. Denne praksis må Dimmen ha kjent til og innrettet seg etter. Han har heller ikke reist noe krav om utbetaling av lønnsforhøyelsen før etter at han ble kjent med at andre ansatte hadde fått etterbetalt sine lønnsforhøyelser i begynnelsen av juni 1977. At utbetalingen av Dimmens lønnsforhøyelse ble forsinket med et par uker på grunn av en feil fra arbeidsgiverens side, kan etter lagmannsrettens syn ikke begrunne en heving av arbeidsavtalen, herunder konkurranseforbudsavtalen, fra Dimmens side.

Dimmen har også begrunnet arbeidsgiverens mislighold med at det ble gjort forsøk på å frata ham firmabilen og at hans hjemmetelefon ble stengt i begynnelsen av juli 1977. Hvorvidt Dimmen hadde noe krav på å beholde firmabilen og firmaets telefon etter sin fratreden og inntil karenstiden på 12 måneder var utløpet, kan være høyst tvilsomt. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å foreta noen vurdering av arbeidsavtalen i denne relasjon. Når det gjelder bilen, finner lagmannsretten det godtgjort at Dimmen selv frivillig og uten påtrykk fra arbeidsgiverens side leverte bilen tilbake den 1. august 1977. Når det gjelder telefonen i Dimmens hjem, finner lagmannsretten at det fra firmaets side var rimelig grunn til å stenge denne. Telefonnummeret var oppført i telefonkatalogen som en firmakontakt etter kontortid, og telefonnummeret var dessuten benyttet i firmaets reklameannonser. Det ville, som anført av ankende part, være uholdbart for firmaet å la Dimmen disponere et telefonnummer som måtte anses som et kontaktledd mellom firmaet og dets kunder etter at han hadde fratrådt. Særlig måtte dette være uholdbart etter at firmaet var blitt kjent med at Dimmen, ved henvendelser bl.a. til andre ansatte i firmaet, gjorde det klart at han hadde til hensikt å starte en konkurrerende virksomhet i strid med konkurranseforbudsavtalen. Lagmannsretten finner således at det fra arbeidsgiverens side ikke foreligger mislighold av arbeidsavtalen med hensyn til firmabil og hjemmetelefon som kan begrunne heving av avtalen.

Etter det foran anførte finner lagmannsretten at Dimmen, ved å starte et konkurrerende taktekkingsfirma i strid med konkurranseklausulen inntatt i arbeidsavtale av 1/2 1977, har gjort seg skyldig i et avtalerettslig rettsbrudd som gjør ham erstatningsansvarlig for det tap Takservice A/S derved har lidt.

Side:91

Anken fra Takservice A/S fører etter dette frem. Lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålslovens §172, 1. ledd, jfr. §180 annet ledd, og vil tilplikte Dimmen å betale saksomkostninger til Takservice A/S såvel for byretten som for lagmannsretten. I omkostningsoppgave for byretten krevde prosessfullmektigen for Takservice A/S, advokat Rørstad, et salær på kr. 4 750 og dekning av utgifter med kr. 1 003,75. I omkostningsoppgave for lagmannsretten har han krevet et salær på kr. 6 500. Hertil kommer ankegebyr kr. 360 og utgifter til utdrag kr. 1 350, tilsammen kr. 1 710. Lagmannsretten finner å kunne tilplikte Dimmen å betale saksomkostninger for byretten med kr. 5 750 og for lagmannsretten med kr. 8 210.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Ivar Dimmen kjennes erstatningsansvarlig for eventuelt tap som Takservice A/S har lidt som følge av brudd på arbeidsavtale av 1. februar 1977.

2. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Ivar Dimmen til Takservice A/S saksomkostninger for byretten med 5 750 - femtusensjuhundreogfemti - kroner og for lagmannsretten med 8 210 - åttetusentohundreogti - kroner.

Av byrettens dom (dommerfullmektig Torstein Leipsland):

Nærværende sak gjelder krav om fastsettelsesdom for at vilkårene for erstatningsansvar i kontraktsforhold er til stede.

Bakgrunnen for søksmålet er i korthet følgende:

Saksøkte har vært ansatt hos saksøker fra april 1971 til 1/8 1977.

Da saksøkte begynte i firmaet Takservice A/S, ble han ansatt som tekkesjef, men da Elbert Olsen som hadde vært disponent i firmaet fra det startet, sa opp og sluttet til påske 1977, ble saksøkte ansatt som avdelingssjef for Spjelkaviksavdelingen av Takservice A/S, idet firmaet på dette tidspunkt ble delt i en Trondheim - og en Spjelkavikavdeling, med hver sin avdelingssjef.

Imidlertid sa saksøkte ganske snart opp sin stilling. Dette skjedde i brev av 28. april 1977. Fratredelse, 1/8 1977.

Da saksøkte sa opp sin stilling som avdelingssjef for Spjelkavikavdelingen, gjorde saksøker under henvisning til inngått arbeidsavtale av 1/2 1977 gjeldende den i avtalen inntatte bestemmelse om konkurranseforbud i 12 måneder. Det er enighet mellom partene om at konkurranseforbudet ble gjort gjeldende i rett tid.

Etter saksøktes oppfatning var konkurranseforbudet ikke bindende for ham og han anså derfor arbeidsforholdet og avtalen som opphørt fra og med 1/8 1977 og startet et konkurrerende firma, A/S Industritak i august 1977.

Saksøker har hele tiden hevdet at avtalen av 1/2 1977 var bindende og at saksøkte ved å starte et konkurrerende firma i august 1977 har brutt kontrakten og derved påført saksøker et betydelig økonomisk tap. Saksøker anla derfor første nærværende sak som et fullbyrdelsessøksmål, men da hovedforhandlingen skulle begynne gjorde saksøkers prosessfullmektig det klart at man ville begrense denne saken til et fastsettelsessøksmål fordi karenstiden fortsatt løper og vil løpe frem til 1/8 d.å. Dette medfører at det på det nåværende

Side:92

tidspunkt er umulig å fastslå det endelige tap.

Hovedforhandling ble holdt den 12. og 13. juni 1978. Det ble avgitt partsforklaring av formannen i styret i Takservice A/S Olav Sunde og saksøkte Ivar Dimmen. Videre ble det avhørt 6 vitner og foretatt den dokumentasjon som rettsboken viser.

Advokat Rørstad nedla slik påstand:

«1. Ivar Dimmen kjennes erstatningsansvarlig overfor Takservice A/S for brudd på inngått arbeidsavtale av 1/2 1977.

2. Ivar Dimmen betaler saksomkostninger til Takservice A/S.»

Advokat Rekdal nedla slik påstand:

«1. Ivar Dimmen frifinnes.

2. Takservice A/S dømmes til å betale Ivar Dimmen saksomkostninger.»

- - -

Retten skal bemerke:

Den 1/2 1977 ble det inngått følgende avtaler mellom partene:

«Det er i dag inngått følgende avtale mellom Takservice A/S og Ivar Dimmen:

Ivar Dimmen er ansatt som avdelingssjef i vårt firma, og ansvarsområdet sorterer direkte under disponent.

Gjensidig oppsigelsesfrist er 3 måneder, regnet fra det førstkommende månedskifte etter oppsigelsesdato. Etter en eventuell oppsigelse forplikter han seg til å bevare taushet overfor uvedkommende om fabrikasjonsmetoder, forretningshemmeligheter, driftsresultater og budsjetter.

Det er videre enighet om at Dimmen ikke uten videre kan ta ansettelse i eller drive noen forretning som driver i samme bransje som firmaet.

Firmaet kan her om ønskelig hevde konkurranseforbud gjort gjeldende og må straks eller senest 14 dager etter oppsigelsen opplyse om dette vil bli krevd.

Konkurranseforbudet kan maksimalt gjelde i 12 måneder.

Blir konkurranseforbudet krevd har han krav på full lønn som skal utbetales på vanlig måte i den tiden forbudet gjelder, minus det han måtte tjene i samme periode. Dersom firmaet skulle bli nedlagt er Dimmen automatisk løst fra alle avtaler.»

Lønnsavtale

«Det er i dag inngått følgende lønnsavtale i mellom Takservice A/S og avdelingssjef Ivar Dimmen.

Lønn: kr. 100 000,- hvorav kr. 90 000,- skal betales som vanlig lønn, og resten som andre ytelser.

Videre vil firmaet holde fri bil av meget god standar, og fri telefon.

Denne avtalen blir gjort gjeldende fra 1/1 1977.»

Av de ovenfor gjengitte avtaler fremgår at saksøkte var ansatt som avdelingssjef i firmaet Takservice A/S på det tidspunkt han sa opp sin stilling, nemlig 28/4 1977. Det er ellers på det rene at saksøkte ble ansatt som tekkesjef i firmaet da han begynte i april 1971. Han hadde da disponent Elbert Olsen som sin nærmeste overordnede.

Ved årsskiftet 1976/77 sa disponent Elbert Olsen opp sin stilling og fratrådte til påske 1977. Da Elbert Olsen sa opp sin stilling ble saksøkte tilbudt stillingen som disponent, men på bakgrunn av en del omstendigheter som ikke vedrører nærværende sak, ble det til at firmaet Takservice A/S ble delt i to avdelinger, en Trondheimsavdeling og en Spjelkavikavdeling og saksøkte ble ansatt som

Side:93

avdelingssjef for sistnevnte avdeling. Denne stillingen sa saksøkte så opp den 28/4 1977, med fratredelse 1/8 1977.

Da saksøkte sa opp sin stilling, gjorde saksøker gjeldende det konkurranseforbud som ble inntatt i avtalen av 1/2 1977.

Under henvisning til avtalelovens §38 første ledd, 2. alt., har saksøkte gjort gjeldende at konkurranseforbudet må anses uforbindende for ham, idet det går lengre enn det må anses påkrevet for å verne mot konkurranser. Videre er gjort gjeldende at dersom konkurranseforbudet ikke er ugyldig etter Avtalelovens §38 første ledd, så må samme paragrafs 2. eller tredje ledd komme til anvendelse og medføre at konkurranseforbudet ikke er bindende for saksøkte.

Retten vil først bemerke at saksøktes stilling var av en slik overordnet karakter at avtalelovens §38 annet ledd ikke er anvendelig. De bestemmelser som har relevans i denne sak er derfor Avtalelovens §38, 1. og tredje ledd.

Saksøker har gjort gjeldende at saksøkte ble faglig opplært i bedriften, og lærte/fikk innblikk i firmaets kundekrets, kalkyler, moderne teknikker for taktekking på industribygg og andre bedriftshemmeligheter som firmaet satt inne med.

Retten vil bemerke at saksøkers virksomhet neppe kan sies å omfatte anvendelse av noen spesielle tekniske kunnskaper som kan karakteriseres som bedriftshemmeligheter. Retten vil her vise til vitnet Elbert Olsens uttalelser på dette punkt. Hva angår kundekretsen - så må det antas at både underleverandører til Takservice A/S og kjøpere av Takservice A/S sine ytelser ikke kan sies å representere «bedriftshemmeligheter» av betydning. Hva angår de kalkyler som benyttes, så har retten forstått det slik at man som utgangspunkt for disse anvender underleverandørenes prislister som er lett tilgjengelig for dem som måtte ha behov for dem. Etter dette må det antas at saksøker ikke har sittet inne med noen bedriftshemmeligheter eller «know how» som det var maktpåliggende at ikke kom til andres kunnskap eller som saksøker ellers hadde en beskyttelsesverdiginteresse av å få beholde for seg selv. Noe reelt behov for en avtale om konkurranseforbud, motivert ut fra saksøkers anførsler i retten, kan retten ikke se at det var noe reelt grunnlag for. Saksøkers interesse i å opprettholde en slik avtale om konkurranseforbud, kan derfor ikke tillegges særlig stor vekt.

Retten har funnet det bevist at formålet fra saksøkers side ved å innta konkurranseforbudet i arbeidsavtalen, var å binde saksøkte sterkere til bedriften. Det kan her vises til vitnet Elbert Olsens uttalelser på dette punkt. Det var for øvrig Elbert Olsen som i 1975 foranlediget og underskrev på firmaets vegne den første arbeidsavtalen med saksøkte, som på dette tidspunkt kun var tekkesjef i firmaet.

Da saksøker ikke er i besittelse av noen bedriftshemmeligheter eller noen «know how» utover det som er alminnelig kjent for firmaer som driver i denne bransjen, finner retten at konkurranseforbudet inntatt i avtalen mellom partene, står svakt rent rettslig.

Ettersom formålet med konkurranseforbudet var å binde saksøkte til firmaet og ikke å hindre at bedriftshemmeligheter eller «know how» som firmaet alene satt inne med, ble brukt i konkurranse med dem, finner retten at avtalen på dette punkt gikk lenger enn påkrevet for å verne mot konkurranse og må derfor sies å være i strid med Avtalelovens §38 første ledd. Dette medfører at avtalen på dette punkt må anses ugyldig. En viss støtte for dette synspunkt vil retten anta at man kan finne i Pål Bergs, Arbeidsrett 1930 89, 4.

Side:94

avsnitt hvor det heter «interessen av å opprettholde konkurranseforbudet kan også vær falt bort, fordi de drifts- eller forretningshemmeligheter som forbudet skulle verne om er blitt alminnelig kjent.»

Saksøker har henvist til Urke-saken, Rt-1964-238 flg. og hevdet at den saken er avgjørende for nærværende sak. Retten kan ikke si seg enig i det. Spørsmålet dengang var om omstendighetene ved arbeidsforholdets opphør fritok arbeidslederen for taushetsplikt vedrørende produksjonsprosessen av et produkt, hvis produksjonsprosess ikke var alminnelig kjent. Høyesterett tok ikke stilling til om Urke hadde overtrådt Straffelovens §294 nr. 2 fordi den fant at den taushetsplikt han hadde påtatt seg etter arbeidskontrakten måtte omfatte produksjonsprosessen. Høyesterett tok heller ikke, i motsetning til de underordnede retter, standpunkt til om omstendighetene vedrørende oppsigelsen medførte at kontraktens karensklausul falt bort, jfr. Avtalelovens §38 tredje ledd. I nærværende sak har ikke saksøkte røpet- eller tatt i bruk noen produksjonsprosesser eller lignende bedriftshemmeligheter eller «know how» som saksøker alene sitter inne med. Problemstillingen i nærværende sak er om hvorvidt konkurranseforbudet strekker seg lenger enn påkrevet for å verne mot konkurranse. For avgjørelsen av dette spørsmål synes Urke-saken å gi liten veiledning.

Saksøker har hevdet at et sentralt moment i saken er at saksøkte i karenstiden har rett til full lønn. Retten finner ikke å funne tillegge dette vesentlig vekt, bl.a. fordi dette moment har størst relevans i vurderingen av om et konkurranseforbud utilbørlig innskrenker adgangen til erverv. Ved avgjørelsen av om et konkurranseforbud strekker seg lenger enn påkrevet for å verne mot konkurranse, spiller vederlaget for å overholde konkurranseforbudet en underordnet rolle. Det avgjørende for retten har vært at de interesser som har medført at lovgiverne har innsett behovet for - og aksepterer avtaler om konkurranseforbud, i denne sak har liten gjennomslagskraft. Behovet for å knytte medarbeidere fastere til en bedrift bør søkes ivaretatt på en positiv måte, ikke ved hjelp av svakt begrunnede avtaler om konkurranseforbud.

Ettersom retten er kommet til at punktet om konkurranseforbudet, inntatt i avtale av 1/2 1977 mellom partene, må anses ugyldig, representerte det ikke noe kontraktsbrudd fra saksøktes side da han begynte et konkurrerende firma i august 1977. Det grunnlag som er anført for at saksøkte skal være erstatningsansvarlig faller derfor bort og saksøkte må bli å frifinne.

Etter rettens oppfatning var denne sak så tvilsom at det var fyllestgjørende grunn for den tapende part til å la den komme for retten. Det kan her vises til at det på området foreligger lite rettspraksis og litteratur. Retten finner derfor at saksomkostningene må bli å oppheve, jfr. Tvml. §172 annet ledd.

- - -