RG-1980-994

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1980-02-18
Publisert:	RG-1980-994
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 18. februar 1980.
Parter:	Arild Eidem (advokat Robert Robertsen) mot Storebrand v/Styrets formann (advokat Tor A. Børseth).
Forfatter:	Lagdommerne Gaute Gregusson, Kjell H. Jakobsen, Hans Chr. Rittun
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §2A, §4, §5, §7, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §10, Bilansvarslova (1961)

Arild Eidem, f. 1944, Gravdal, med advokat Robert Robertsen som prosessfullmektig, tok den 23.5. 1978 ut stevning til Lofoten herredsrett mot forsikringsselskapet Storebrand, med påstand om erstatning i medhold av bilansvarsloven, stor kr. 87 000,- - under hovedforhandlingen redusert til kr. 60 000,- - etter at han den 30. oktober 1976 kom til skade under lossing av lyktestolper fra Mareno Arntzen Merzedes Bentz lastebil YT - 16399, trafikkforsikret i Storebrand. Under lossingen trillet en av stolpene ned fra lasteplanet og traff Eidem i høyre fot, med et komplisert brudd til følge. Han var sykmeldt i 11 måneder, frem til 30. september 1977.

Storebrand v/høyesterettsadvokat Markus Andresen tok til gjenmæle, og påsto seg frifunnet.

Lofoten herredsrett - med sorenskriver Siderow Nordgaard som settedommer - avsa dom i saken den 16. desember 1978, med slik slutning:

«1. Forsikringsselskapet Storebrand frifinnes.

2. Hver av partene skal bære sine omkostninger.»

Arild Eidem v/advokat Robertsen har i rett tid påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett. Storebrand v/h.r.advokat Andresen har tatt til gjenmæle også i ankeomgangen.

Ankeforhandling ble holdt i Stamsund 6. februar 1980. Den ankende part møtte sammen med sin prosessfullmektig, og ga forklaring. For ankemotparten møtte prosessfullmektigen v/advokat Tor Børseth. Det ble avhørt ett vitne - det samme som for herredsretten - åstedet ble befart og lastebilen besiktiget, og dokumentasjon ble foretatt slik rettsboken viser.

Saken foreligger i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten. Om det nærmere saksforhold vises til herredsrettens dom.

På vegne av Arild Eidem gjøres gjeldende:

Herredsrettens bevisvurdering er i det vesentlige korrekt. Rettsanvendelsen er imidlertid feilaktig. Skaden er et utslag av den typiske fare lastebilen representerer som transportmiddel, sammenholdt med det øvrige trafikkbildet. Ankemotparten og herredsretten har festet seg ved at bilens tekniske innretninger ikke ble brukt under lossingen av stolpen. Det synes iallfall lagt vekt på at den innretning som ble benyttet, nemlig lastekarmen, ikke var «bevegelig». Synspunktet er imidlertid alt for snevert. Det har ikke støtte i lovforarbeidene, jfr. Innstillingen fra Motorvognansvarkomitéen, 60, første spalte øverst, der det anføres at skade oppstått under lossing bør gå inn under trafikkforsikringen dersom den kan føres tilbake til «motorvognenes egne innretninger (kran, bevegelig lasteplan, lastelem m.v.) eller dens plassering i trafikken». Det kan iallfall ikke sluttes av dette at det skal være en betingelse for inntreden av ansvar at «lastelem m.v.» - i motsetning

Side:996

til lasteplan - skal være «bevegelig». Bilens «tekniske innretninger» kan m.a.o. ikke fortolkes så snevert at bare slike innretninger som står i forbindelse med motoren, eller er bevegelige på annen måte, kommer inn under begrepet. Årsaken til at man i dette tilfelle valgte å benytte seg av en ubevegelig innretning (lastekarmen) - nemlig sikkerhetsmessige overveielser - må trekkes inn i helhetsvurderingen. Herredsretten synes bl.a. på dette punkt ikke å ha oppfattet lovmotivene korrekt. I hvert fall er de ikke korrekt gjengitt i dommen.

Det er på det rene at man av sikkerhetsmessige grunner valgte å tippe stolpene manuelt over lastekarmen, i stedet for å benytte bilens hydrauliske tippanordning. Lastekarmen er en «innretning» ved bilen, selv om den ikke kan beveges. Den var av sentral betydning ved manøvreringen av stolpene fra lasteplanet og ut i veikanten. Arbeidet pågikk over flere dager, og samtlige stolper - både før og etter uhellet - ble tippet manuelt over karmen. Det var bare denne ene stolpen 30.10. 1976 man var uheldig med, idet den begynte å gli langs lastekarmen, slik at Arntzen og Eidem mistet kontrollen over den. Det er hele lossesituasjonen, inklusive bakgrunnen for at man valgte manuell tipping, samt bilen som nødvendig ledd i transporten, karmen som «tippmekanisme», og bilens plassering på veien som samlet bringer skadetilfellet inn under bilansvarslovens §4. Det følger ikke av denne bestemmelse, slik den er tolket i rettspraksis, at det er en betingelse for ansvar at bilen eller dens innretninger har vært i noen bestemt aktivitet. Kan det konstateres at bilen har vært «et virkende element» i årsaksrekkefølgen, jfr. Rt-1968-878, går tilfellet inn under det objektive ansvar.

I Eidems tilfelle inntraff skaden i en arbeidssituasjon, hvor bilen, lastekarmen og stolpen er «virkende elementer». Skadetilfellet ville ikke ha inntrådt uten bilen. Hendelsesforløpet var påregnelig som følge av den arbeidssituasjon som forelå. Den ukjente bil, som fikk Eidem til å returnere tilbake til lastebilen etter at stolpen var begynt å gli ned langs etter karmen, har mer perifer tilknytning til den skade som oppsto. Det utløsende moment var lossingen og det forhold at stolpen rauset.

Når Storebrand påstår ansvarsfrihet bl.a. med den begrunnelse at det ikke var noen teknisk svikt eller feil ved lastekarmen, bemerkes at selve utgangspunktet er galt. Ansvaret er ikke betinget av at det foreligger teknisk svikt eller mangler. Det er nettopp lovgrunnen for det objektive ansvar.

Herredsretten har korrekt lagt til grunn at lastebilen ved uhellets inntreden var i funksjon som «køyredoning». Den var ved anledningen i bruk til transport, selv om den akkurat i skadeøyeblikket sto stille. Unntaksbestemmelsen i bilansvarslovens §2a kommer derfor ikke til anvendelse. Ankemotpartens anførsler på dette punkt er juridisk uholdbare, og i strid med rettspraksis. I den forbindelse vises til RG. 1979 510. Bilen er i funksjon som «køyredoning» også når den står stille, dersom dens laste- og losseinnretning er i bruk. Som fremholdt foran var lastekarmen i dette tilfelle i bruk som losseinnretning.

I hvert fall er bilens «plassering i trafikken» (jfr. Innstillingen 1.c.) en medvirkende årsak til skadetilfellet. Herredsretten har på dette

Side:997

punkt kort og godt slått fast at lastebilen «her står utenfor årsaksrekken i enhver forstand». Dette er galt. Lastebilens funksjon som transportmiddel langs fylkesveien, hvor det er trafikk, er «et virkende element» i årsakssammenhengen. Det var nettopp bilens plassering i trafikken som gjorde at man valgte manuell tipping fremfor hydraulisk, fordi stolpene ved tipp rett bakut ville ha havnet i veibanen, i stedet for utenfor veikanten. Lastebilen og de 15 - 20 dugnadsarbeiderne representerte i trafikksammenheng en uvanlig situasjon. Den øvrige trafikk langs veien var i høyeste grad påregnelig. Selve bilens plassering i trafikken tilsier derfor i seg selv at tilfellet går inn under ansvarsordningen.

Herredsrettens bemerkninger og ankemotpartens anførsler om den ankende parts rolle som «medhjelper» er for det første faktisk feilaktig, idet både Arntzen og Eidem tilhørte dugnadsgjengen på lik linje, og det var en ren tilfeldighet at det nettopp var Eidem som deltok i lossingen av omhandlede stolpe. Men for det andre er forholdet rettslig irrelevant, etter endringen 25.5. 1973 av bilansvarslovens §5 pkt. b. Etter endringen går enhver som rammes av trafikkskade, også fører og medhjelper, inn under loven. Herredsrettens feilaktige lovanvendelse på dette punkt synes å ha virket inn på resultatet.

Den ankende part bestrider ankemotpartens subsidiære anførsler om at erstatningen i tilfelle må reduseres i medhold av lovens §7 fordi Eidem angivelig har medvirket til skadetilfellet. For det første aksepterer loven en viss grad av uaktsomhet fra skadelidtes side, uten at det får konsekvenser for erstatningsutmålingen. Men for det andre er Eidem intet å bebreide. Han hadde ingen grunn til å betvile Arntzens vurdering av hvordan stolpene tryggest kunne bringes fra lasteplanet og ut i veikanten, og dessuten hadde den helt tilsvarende arbeidsoperasjon vært brukt flere ganger uten komplikasjoner. Metoden brukes stadig vekk av Kraftforsyningens egne folk. Det nødvendige var gjort for å varsle den øvrige trafikk om at det pågikk arbeid på og ved veien, i og med at bilens varsellys var i funksjon.

Hvis det imidlertid anses godtgjort at Arntzen/Eidem - slik ankemotparten hevder - kan bebreides noe i forbindelse med arbeidsoperasjonen og skadetilfellet, må det være desto klarere at det foreligger ansvar for ankemotparten på subjektivt grunnlag.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«1. Forsikringsselskapet Storebrand v/styrets formann, Oslo, betaler til Arild Eidem, Gravdal, kr. 60 000,- med tillegg av 10 % årlig rente fra 29.5. 1978 til betaling skjer.

2. Forsikringsselskapet Storebrand erstatter sakens omkostninger til Arild Eidem for herredsretten og lagmannsretten.»

På vegne av Forsikringsselsskapet Storebrand gjøres gjeldende at herredsrettens resultat bygger på korrekt anvendelse av loven. Det innebærer imidlertid ikke at premissene tiltres reservasjonsløst. Det er således ikke riktig at det forhold at lastekarmen var våt spilte noen som helst rolle for hendelsesforløpet. Arntzen og Eidem visste for øvrig at både stolpen og karmen var våte. I den utstrekning dette har spilt inn, burde det skjerpet aktsomheten. Stolpen skulle under enhver omstendighet vært sikret med tau i forkant. Den

Side:998

sikkerhetsmessige vurdering var m.a.o. ikke god nok. Når lossingen foregår på den måte som her ble benyttet, er poenget nettopp at tyngdepunktet hele tiden skal forskyve seg etter hvert som stolpen skyves eller rulles langsetter lastekarmen, slik at mer og mer av stokken kommer på yttersiden, inntil den tipper over. Det skal da lite til før man, som i dette tilfelle, mister kontrollen.

Skadetilfellet faller utenfor bilansvarslovens ordning. Bilen har i dette tilfellet intet med skaden å gjøre. Det samme gjelder dens innretninger, så som lastelem og karm. Verken bilen eller dens innretninger var «virkende elementer» i årsaksrekken. Det var menneskelig håndkraft som utløste skaden. Den kunne inntrådt hvorsomhelst. Det har ikke vært lovens mening at den skal komme til anvendelse under alle forhold hvor en bil er inne i bildet, om enn aldri så perifert.

Dugnadssituasjonen i seg selv, med mange arbeidsfolk på veien, sammenholdt med måten stolpen ble håndtert på, skapte risikomomentet. Storebrand bebreider ikke Eidem at han bedømte rømningsveien feil, men at han ikke på forhånd tok tilstrekkelige sikkerhetsforanstaltninger, ved sikring av stolpen og ved utsetting av vakter på veien for å stanse eller dirigere trafikken under den farefulle lossing. Den ankende part har selv, bl.a. i ankeerklæringen, karakterisert veistrekningen som en «trafikkert fylkesvei».

I dette tilfellet «gjer» ikke Arntzens lastebil skaden, jfr. lovens §4, som klart forutsetter en viss aktivitet fra bilen eller dens innretninger. Skadetilfellet har ingen naturlig sammenheng med bilens tilstand eller egenskaper, jfr. Innstillingen 58, 1. spalte, midten. Det tilfellet den ankende part viser til, RG. 1979 510, er ikke relevant i den foreliggende sak. Det dreide seg der om et skadetilfelle i forbindelse med lessing av tømmer på en tømmerbil. Derimot er tunellrasdommen, Rt-1968-878, relevant. Der, som her, spilte/spiller bilen en helt passiv rolle i hendelsesforløpet. Både etter loven, forarbeidene og rettspraksis faller slike tilfelle utenfor ansvarsregelen i §4.

Det følger av dette at ansvar er utelukket allerede i medhold av lovens §2a. Bilen har her vært «nytta til anna enn køyredoning». Nærmest ligger det å sammenligne med en arbeidsplatting. Lossingen har intet med bilen å gjøre, og for øvrig er det ikke naturlig å bruke en ordinær lastebil til slik transport, hvor stolpen stikker ut over lastekarmen både foran og bak.

Av rettspraksis kan utledes at bilen eller dens innretninger må ha utgjort et aktivt element i hendelsesforløpet for at ansvar skal kunne gjøres gjeldende. Heller ikke har bilens plassering i trafikken vært noen årsak til ulykken.

Selv om det er så at bilansvarslovens §5 ble endret i 1973, som påpekt av den ankende part, vil det fortsatt være riktig å ta hensyn til om tilskadekomne er aktivt med i årsakssammenhengen, eller om han er en tilfeldig, utenforstående trafikant. Eidem og Arntzen må identifiseres, idet de opererte sammen. Iallfall er Eidem mer medhjelper, enn utenforstående. Det er i denne forbindelse vist til Innstillingen 59, 2. spalte, nederst.

I tilfelle ansvar ikke anses utelukket etter §2a §4, anføres subsidiært at det må reduseres i medhold av §7 annet og første ledd,

Side:999

idet skadelidte har opptrådt uaktsomt ved håndteringen av stolpen, og ved å unnlate på forhånd å sikre seg rømningsvei om noe gikk galt, f.eks. ved å sørge for at trafikken ble stoppet under lossingen. Selv om man mener at Eidem bare er lite å bebreide, bør erstatningskravet reduseres, i og med at bilen sto stille.

For så vidt angår graden av uaktsomheten, særlig i relasjon til §7 første ledd, har ankemotparten pekt på at arbeidsoperasjonen ble utført på en riksvei med en relativt høy trafikktetthet. Det fremlagte brev av 24.1. 1980 fra vegsjefen i Nordland vedrørende «årsdøgntrafikken» i 1978 (2 år etter uhellet), viser at det gjennomsnittlig passerer 2 700 biler pr. døgn over angjeldende strekning.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes, dog således at Arild Eidem dømmes til å betale saksomkostninger til Storebrand.

2. Arild Eidem dømmes til å betale saksomkostninger til Storebrand for lagmannsretten.»

Lagmannsrettens bemerkninger:

Gravdal Huseierforening v/formannen, Mareno Arntzen, tok omkring midten av 1970-årene opp spørsmålet med Vestvågøy kommune om å få satt opp gatelys i bygda. Kommunen kunne etter det opplyste av økonomiske grunner ikke engasjere seg i dette, men sa seg villig til å overta drift og vedlikehold av et slikt anlegg, hvis huseierforeningen i egen regi skaffet stolper og satte dem opp, og ellers fikk anlegget igang. Fra Kraftlaget fikk huseierforeningen overta en del stolper fra en nedlagt kraftledning. Foreningen sørget for å ta stolpene ned, og fraktet dem til en lagringsplass ved den omhandlede vei strekning på Rv. 818. Herfra ble stolpene i Større og mindre antall ad gangen fraktet med Mareno Arntzens Mercedes Benz lastebil, og tippet ved de enkelte stolpefester langsetter veien. Arbeidet ble utført på dugnad av 15 - 20 medlemmer av huseierforeningen, og pågikk over flere dager. Samtlige stolper ble tippet manuelt over bilens høyre lastekarm, på den måte som er beskrevet foran under partenes anførsler. Ulykkesstolpen kunne være den ca. 20. i rekken. Den ble fraktet alene med bilen fra lagringsplassen og et par hundre meter frem til tipp-stedet, på høyre side i kjøreretningen. Stolpen stakk med sin tyngste ende ut over hjørnet av høyre og front-lastekarmen med et par meter, og tilsvarende i bak-kant, hvor lastelemmen var fjernet. Lastekarmen er ca. 5 meter lang, og bilen 2,40 m bred. Stolpen lå noe diagnonalt på/over lasteplanet, dog ikke så meget at den stakk ut i veibanen utenfor bilens venstre side. Partene er enige om at stolpen kunne være 9-10 meter lang, med en vekt på flere hundre kilo, antagelig opp til 1/2 tonn.

Arntzen og Eidem tok tak i stolpen i bak-kant, og forsøkte som ved tidligere anledninger å rulle/skyve den nedover høyre lastekarm, for at stolpen i forkant skulle komme lengre og lengre ut over karmen, inntil den tippet over og ut i grøftekanten. Da de mistet kontrollen over den, løp Eidem ut i veibanen, men ble skremt tilbake av en ukjent bil som kom kjørende i samme retning som lastebilen sto. Lastebilens varsellys (roterende taklys) var i funksjon. Den ukjente bilen hadde etter det opplyste stått stille en stund ca. 100 meter fra

Side:1000

ulykkesstedet, antagelig fordi føreren var oppmerksom på at det pågikk arbeid forut. Den hadde imidlertid startet opp i de kritiske sekunder, og kom med relativt stor hastighet mot Eidem idet han sprang ut i veibanen.

Eidem fremmet v/sin prosessfullmektig den 23.6. 1977 ansvar overfor Trafikkforsikringsforbundet i medhold av bilansvarslovens §10. Forbundet avviste imidlertid kravet i brev av 29. s.mnd., under henvisning til at skaden ikke skyldtes «en ukjent bil». Etter dette ble kravet fremmet overfor Arntzens trafikkforsikringsselskap, Storebrand Mellom disse parter er det enighet om erstatningsbeløpets størrelse, kr. 60 000,- med renter.

I følge Motorvognansvarkomitéens innstilling av 1951, 58, 1. spalte, bør lovens dekningsområde søkes gjort så vidt at trafikkforsikringen dekker alle praktiske skader som det ikke er naturlig å henvise til dekning på annen måte, særlig ved annen forsikring eller trygd.

Det synes etter opplysningene i saken på det rene at ansvar for skaden ikke kan påføres Vestvågøy kommune, eller at skaden dekkes som yrkesskade av Arntzens ansvarsforsikring. Eidem hadde på angjeldende tidspunkt heller ikke tegnet selvstendig ulykkesforsikring.

Spørsmålet om skadetilfellet går inn under bilansvarslovens §4 i relasjon til Arntzens lastebil, fremstiller seg etter lagmannsrettens vurdering av bevisene som tvilsomt. Det er mulig motorvognen i dette tilfelle må sies å ha vært i funksjon som «køyredoning», jfr. lovens §2a. Den hadde i hvert fall vært i slik bruk umiddelbart før ulykken, og det er etter loven - jfr. f.eks. §7 annet ledd -, lovens forarbeider og rettspraksis på det rene at motorvogn kan gjøre skade også «medan ho står still». Ansvar for skader oppstått under laste- og losseoperasjoner er således ikke utelukket, men lovkomitéen har gått ut fra at slike skader som hovedregel faller utenfor trafikkforsikringen, såfremt skaden ikke skyldes motorvognens egne innretninger (kran, bevegelig lasteplan, lastelem m.v.), eller dens plassering i trafikken (Innst. 59-60).

Lagmannsretten er kommet til at skaden i dette tilfellet verken skyldes motorvognen eller dens innretninger. Det er etter rettens oppfatning ikke naturlig i denne sammenheng å betrakte lastekarmen som en innretning som forvolder skaden eller bidrar til den. Både bilen og dens innretninger har spilt en helt passiv rolle i hendelsesforløpet.

Bilens motor var riktignok igang, men det var for å sikre strømtilførsel til varsellyset, som var i funksjon. Lyset var et varsel til veifarende om at det pågikk arbeid på veien, og hadde for så vidt den samme funksjon som trafikkskilt 109 («Vegarbeid»), varseltrekant o.l. ville ha hatt. Det kan ikke skjønnes at det forhold at motoren var igang og varsellyset i rotasjon kan sies å gjøre bilen eller dens innretninger til «virkende elementer» i årsaksrekkefølgen, jfr. Rt-1968-878. Skaden er ikke noe som denne motorvogn «gjer» i lovens forstand, jfr. §4.

Det var heller ikke bilens plassering i trafikken som voldte skaden, selv om det etter bevisførselen synes klart at trafikken har spilt aktivt inn. Det skyldes imidlertid ikke Arntzens bil eller plasseringen av den, men den fremmede bil, som skremte Eidem tilbake til lastebilen, hvor stolpen var i ferd med å rause ned.

Side:1001

På grunn av den personskade som oppsto har saken vært politietterforsket. Det er ikke kommet fram noe som tyder på at Arntzens lastebil sto ulovlig, eller at selve arbeidsoperasjonen på og ved veien ikke var godkjent eller lovlig.

Forholdet til den fremmede bil v/Trafikkforsikringsforbundet foreligger ikke til prøvelse i denne sak. Men på bakgrunn av at lastebilens varsellys var i funksjon, samt at føreren av den ukjente bil på lang avstand må ha vært oppmerksom på både Eidem og Arntzen og hva de holdt på med, synes Trafikkforsikringsforbundets avvisning av kravet i brev av 29. juli 1977 tvilsom. Den fremmede bil sto etter det opplyste til og med stille i en periode, på ca. 100 meters avstand, i samme kjøreretning som lastebilen, før den kjørte inn i arbeidsområdet mens situasjonen var på det mest kritiske.

Lagmannsretten anser det overveiende sannsynlig at Eidems skadetilfelle nok dekkes av forsikringsordningen etter bilansvarloven, men ikke for så vidt angår Arntzens lastebil. Selv om dekningsområdet etter trafikkforsikringsordningen i henhold til lovforarbeidene bør være forholdsvis rommelig, er det ingen grunn til å la den passive part bære ansvaret, når det finnes en aktiv. Uten den sistnevntes nærvær, kan det etter bevisførselen trygt sies at skaden ikke ville ha oppstått. Det synes iallfall klart at den motorvogn som i dette tilfelle «gjer» skaden, i atskillig større utstrekning gjelder den ukjente bil, som på tross av varsellyset og den åpenbare arbeidssituasjon, jager Eidem tilbake til det faremoment han prøvde å flykte fra.

Storebrand må etter dette frifinnes, og herredsrettens dom vil bli stadfestet. Det gjelder også saksomkostningsavgjørelsen. Storebrand har krevd tilkjennelse av saksomkostninger også for lagmannsretten. Saken er særegen i faktisk henseende, og rettslig av en viss prinsipiell interesse. Videre hadde Storebrand etter det opplyste en representant i Forsikringsforbundets reguleringsutvalg da forbundet avviste kravet for sitt vedkommende, uten nærmere begrunnelse enn at skaden ikke skyldtes en ukjent bil. Lagmannsretten finner etter dette at unntaksregelen i tvml. §180 første ledd bør komme til anvendelse, slik at hver av partene bærer sine omkostninger også for lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Harald Siderow Nordgaard m/spes. bem.):

Etter forutgående forgjeves forliksmegling har Arild Eidem, født xx.xx.44, fisker og fangstmann, bopel Gravdal i Lofoten ved stevning 23.05.78 v/advokat Robert Robertsen, Svolvær i rett tid anlagt sak mot Forsikringsselskapet Storebrand v/styrets formann, Oslo til inntale av krav på erstatning stor kr. 87 000,- for skade forvoldt under lossearbeid fra lastebil, reg. nr. YT-16339, som var forsikret i dette selskap.

I tilsvar 08.06.78 har saksøkte v/høyesterettsadvokat Markus Andresen, Bodø påstått seg frifunnet.

Side:1002

Etter avsluttet ytterligere skriftlig saksforberedelse er hovedforhandling avholdt i Stamsund onsdag 22.11.78. Saksøkeren møtte og forklarte seg. Forøvrig var han representert ved prosessfullmektigen advokat Robert Robertsen. For saksøkte møtte høyesterettsadvokat Andresens fullmektig advokat Børset, Bodø. 1 vitne ble avhørt, og endel dokumentasjon foretatt.

Skadeforvoldelsens alminnelige bakgrunn - slik den i det vesentligste ikke er bestridt av partene - blir etter bevisførsel av retten å legge slik til grunn:

Den 30.10.76 ble det med deltagelse av bosittere langs RV-19 mellom Leknes og Gravdal utført dugnadsarbeid i anledning av oppsettelse av gatelys på denne strekning. Saksøkeren var en av dem som deltok i arbeidet med bl.a. lossing av stolper fra lastebil, registreringsnr. som ovenfor nevnt, tilhørende entreprenør Mareno Arntzen, Gravdal som mot godtgjørelse svarende til de faktiske utgifter hadde påtatt seg transporten m.v.

En av de stolper som fra lastebilen over galvanisert karm skulle tippes ut på veisiden i kjøreretningen var endel større enn de andre. Derfor ble det ventet med den til sist, og med et annet tyngdepunkt lå den med ca. 50 cm forkant på skrå over karmen på nevnte tippeside. Karmen var fuktig, og det må ha vært hovedgrunnen til at saksøkeren som sammen med Arntzen nå tok i, mistet kontrollen over stolpen med dens forskjøvede tyngdepunkt. Uten videre styring glapp den i fallet og falt ned på veisiden.

For å unngå å bli truffet av stolpen løp saksøkeren tilside og ut i veien. Plutselig oppdaget han nå at en personbil kom kjørende mot ham bakfra med relativ stor hastighet. For å unngå å bli påkjørt løp han tilbake til utgangspunktet eller i retning dette. Deretter landet stolpen, spratt opp igjen, og slo ut til siden hvor den traff saksøkeren i hans høyre fot.

Det var ellers Arntzen som hele tiden, altså utover transporten under selve lossingen, hadde hatt ledelsen. Bilmotoren sto på, og vognens gule varsellys var tent. Det var han som (også) avgjorde at under denne lossing på off. vei var det mest betryggende med manuell tipping. Derfor ble vognens tekniske tippeinnretning ikke tatt i bruk. Trafikkforholdene var ved anledningen med god allminnelig oversikt normale. Det hører dog med i billedet at på veien og tilside/omkring lastebilen var ved anledningen 15-20 dugnadsarbeidere tilstede.

Etterat lege var tilkalt ble han bragt til Gravdal sykehus med åpent brudd av høyre skinnben av typen spiralbrudd. Etter først en tid å ha ligget i strekk ble han (så sent som) 22.11.76 operert. Tilhelingen gikk også etter utskrivingen av sykehuset sent. Friskmeldt ble han først fra 01.10.77.

- - -

Retten skal bemerke:

Saksøkte har understreket at vognen ikke var i fart, og at den på veien i stillestående stand uten hensyn til transportoppdraget har vært «nytta til anna enn kjøredoning», jfr. lovens §2a. Uklart synes det hvorvidt unntaksbestemmelsen etter §2b samtidig gjøres gjeldende. Retten kan ikke være enig i disse utgangspunkter. Lossingen foregikk på riksvei, med motor i gang, og med varsellys på. Bilen var i følge sin bestemmelse dog i bruk. Hadde etter fremkomst på veien som følge av bråstans e.l. skjedd et overtipp, ville ansvarssituasjonen etter bilansvarsloven vært relevant. Klart må det videre være at hvis vognens tekniske vippeapparat (i stedet) hadde vært benyttet, ville ansvarsrelevansen vært den samme. I denne henseende er det forøvrig

Side:1003

ikke uinteressant at det var hensynet til trafikksikkerheten under lossestansen som var avgjørende for den manuelle tipp (etter entreprenørens egen bestemmelse). Forsåvidt står en her overfor et vurderingsmoment som alt etter omstendighetene skulle kunne bidra til sådan utvidet kriterietolking som bl.a. bilansvarsloven har henvist til domstolene.

Nå er det saksøkerens oppfatning at det er vognen under dens bruk som kjøredoning som står for den utløsende og avgjørende skadeårsak. Det er den galvaniserte glatte, og for anledningen fuktige karm det nærmere gjelder. På dette punkt er retten enig med saksøkte. Det er en risiko som under manøvreringen har vært tatt i forhåndsbetraktning. Her har da rettspraksis stillet store krav til foregrepet aktsomhet ved materialsvikt også for tilfelle av at en sådan er utløst under fart, jfr. bl.a. HRD inntatt i Rt-1968-179 fg. For nærværende tilfelles vedkommende blir forøvrig å merke seg at hos karmen var ingen materialmessig svikt til stede. Teknisk var lastebilen i denne henseende lytefri og intakt.

Ved omtalen om forhåndsrisikoen er foregrepet at det her dreier seg om en arbeidsoperasjon. Det er som et sentralt ledd i denne at den manuelle tipping sviktet. Med lastebilens funksjon som transportmiddel og dens forutsetning for selve lossingen, har denne svikt intetsomhelst å gjøre. På dette punkt er retten påny på linje med saksøkte.

Wire - dommen inntatt i Rt-1965-451 fremtrer her (også) etter rettens oppfatning som en s.k. nøkkelavgjørelse. Det omhandlede kranløftingsarbeid var avsluttet da wiren løsnet og uhellet umiddelbart etter inntraff. Avgjørende var dens egenskap av fast bestanddel av den vogn som på dette tidspunkt bare var i bruk som kjøredoning.

Høyesterett reserverte seg m.h.t. hvordan det hadde stillet seg hvis uhellet hadde inntruffet mens traktoropphalingen pågikk. I dommens videregående betraktninger blir imidlertid drøftet om det ved lasting eller lossing på/fra lastebil (altså som her) skulle kunne innrømmes ansvar etter loven uten hensyn til at vognen i stansfasen (ihvertfall) ikke bare var i bruk som kjøredoning. Kriteriet vedkommende fast innredning blir herunder påny aksentuert. På linje med motorvognansvarskomitéens innstilling, 66, blir det av høyesterett med gjengivelse av komitéens egen eksemplifikasjon nettopp lagt avgjørende vekt på de egne innretninger, såsom kran, bevegelig lastelem m.v. For sådan laste- og lossesituasjon har Høyesterett således ikke, foretatt noen utvidelse av ansvarsgrensene forøvrig. Etter samme nevnte lovforarbeider, jfr. innstillingens 59, har det fremdeles sitt avgjørende forblivende med den særlige risiko som utover motorvognens fart, tyngde og lettbevegelighet knytter seg til motor, signaler og teknisk utstyr, forøvrig, - altså de samme begrensede egne innretninger som foran drøftet og eksemplifisert. Nå er det i innstillingens drøftelse om den ev. utvidede lovforståelse også bemerket at det vil kunne komme an på om den skadelidte er en «utaforstående trafikkant» eller medhjelper. I nærværende sak blir det i denne henseende bare å anføre at saksøkeren som deltager i dugnadsgjengen ikke var et så ganske sakeløst, tilfeldig trafikkoffer som her i tilfelle unntaksbestemmende forutsatt.

Motorvognens plassering i trafikken er innstillingens avsluttende sideordnede unntaksvilkår etter selve innretningseksemplifiseringen. Retten kan imidlertid ikke se at entreprisebilen i nærværende sak i denne henseende ikke har stått for kritikk. Den har ikke skiplet/forstyrret trafikken, og står her utenfor årsaksrekken i enhver forstand. Spørsmålet hvordan det måtte hatt seg med

Side:1004

den ukjente bilen har i denne sammenheng bare en rent perifer interesse. En nærmere behandling av komplekse årsakssammenhenger synes da her også ganske overflødig.

Tilbake står at tilfellet i seg selv er nokså trafikkmessig unikt, jfr. første avsnitt i.f. i rettens foranstående avsluttende bemerkninger. Her er da retten kommet til at Høyesterett i et antatt temmelig likeartet eksempeltilfelle med kravene til de egne innretninger har foretatt en avgjørende grenseoppgang som det i denne sak ikke blir å komme utenom. Anderledes har dette seg allikevel ikke at så forhåndsavgjort har spørsmålet dog ikke stillet seg, enn at det for saksøkeren har vært fyldestgjørende grunn til å søke domstolens prøvelse. Hver av partene skal etter tvistemålslovens §172 annet ledd derfor bære sine omkostninger.

- - -