RG-1981-1004
| Instans: | Agder lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1981-05-18 |
| Publisert: | RG-1981-1004 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 18. mai 1981 i sak nr. 151/1980 |
| Parter: | Tor Olav Odden advokat Sven Harald Nordhus) mot Notodden kommune (juridisk konsulent Jan Toftøy-Andersen). |
| Forfatter: | Lagdommerne Ola Rygg, Guri Sunde, Knut Brinchmann-Hansen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §373, Skjønnsprosessloven (1917) §54, Bygningsloven (1965) §32, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4, Grunnloven (1814) §105, §172, §180, §86, §2, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3, §5 |
Notodden byrett avsa 30. april 1980 ekspropriasjonsskjønn i forbindelse med omlegging av fylkesveg H-152 ved Strupa i Notodden. Det var 4 saksøkte grunneiere i skjønnssaken, hvorav Tor Olav Odden som eier av gnr. 38 bnr. 58 var den ene (takst nr. 4). Oddens eiendom, et ubebygd areal på ca. 750 m2, ble ekspropriert i sin helhet, og erstatningen for denne grunn ble satt til kr. 12,- pr. m2 . Oddens krav om erstatning for utgifter til juridisk bistand ble ikke tatt til følge. Det bemerkes at Odden også eier en annen eiendom, gnr. 38 bnr. 13, som er bebygd som forretningstomt og som støter til bnr. 58. Bnr. 13 var ikke berørt av den ekspropriasjon som skjønnet av 30.4.1980 gjaldt.
Tor Olav Odden v/advokat Sven-Harald Nordhus har påanket skjønnet til Agder lagmannsrett. Eksproprianten, Notodden kommune, har tatt til motmæle mot anken og påstått skjønnet stadfestet.
Ankeforhandling i saken ble holdt i Notodden 28. april 1981. Tor Olav Odden møtte og forklarte seg. For Notodden kommune møtte juridisk konsulent Jan Toftøy-Andersen som prosessfullmektig. Lagmannsretten var sammen med Tor Olav Odden og begge prosessfullmektigene på befaring til Strupa og fikk påvist den tomt ankesaken gjelder.
Tor Olav Odden v/advokat Nordhus har for lagmannsretten i det vesentlige anført:
Anken gjelder både grunnerstatningen og omkostningsavgjørelsen.
Anken vedrørende grunnerstatningen retter seg særlig mot følgende avsnitt i skjønnsgrunnene:
«Når det gjelder takst nr. 4 bemerkes særskilt at den ikke kan verdsettes som en fullverdig forretningstomt. Grunnen til dette er at den ligger mellom en riksveg og en fylkesveg, og p.g.a. de gjeldende byggegrenser vil den ikke kunne bebygges. Imidlertid vil den kunne brukes til uteareal til den tomt saksøkte allerede har og til opplag av forskjellig art såsom til parkering og hensetting av campingvogner m.v.»
Mot dette gjøres gjeldende at eiendommen skulle ha vært verdsatt som en fullverdig forretningstomt. Den ble bygslet av Oddens far i 1950-årene som byggetomt og innløst til eiendom av Odden omkring
Side:1006
1972-73 - fortsatt med sikte på benyttelse som byggetomt. Det er riktig at tomten nå bare vil kunne bebygges i henhold til dispensasjon fra byggelinjene etter vegloven. Men dette skyldes fremføringen av E 76 i begynnelsen av 1970-årene. Eiendommen ble delt ved denne fremføring, og ble derved gjort ubebyggelig med mindre det blir gitt dispensasjon fra byggelinjene. Både bnr. 13 og bnr. 58 ble i forbindelse med fremføringen av E 76 regulert til veiformål. Reguleringsplanen, datert 27.10.1969 med endring av 5.6.1970, ble ikke fremlagt under skjønnssaken, men er fremlagt i ankesaken. Før fremføringen av E 76 over eiendommen var den en i alle henseender fullverdig forretningstomt. Foranledningen til ekspropriasjonen nå er at det skal anlegges en gang- og sykkelbro over E 76 som beslaglegger det gjenværende areal av eiendommen. En slik gang- og sykkelbro var forutsatt allerede ved fremføringen av E 76 for ca. 10 år siden. Det er i realiteten tale om ett og samme tiltak, gjennomført ved to ekspropriasjoner. Det er da uriktig rettsanvendelse å legge til grunn de bruksmuligheter eiendommen har etter at den ved den første ekspropriasjon var gjort ubebyggelig. Det riktige må være å legge til grunn bruksmulighetene før fremføringen av E 76, jfr. Rt-1976-18 og 464 flg.
Bygningslovens §32 nr. 1 gjelder rådighetsinnskrenkning og ikke grunnerstatning. Kravet er derfor ikke foreldet etter nevnte bestemmelses annet ledd, jfr. Rt-1977-35-36.
Det anføres videre som en feil ved saksbehandlingen at mulighetene for dispensasjon ikke er vurdert. Byretten har bare konstatert at eiendommen, på grunn av sin beliggenhet i forhold til E 76 og den gamle riksveg 10 som nå er fylkesveg, ikke vil kunne bebygges. Men dette beror på om dispensasjon fra byggelinjene ville bli gitt. Når Odden ikke ble tilkjent erstatning for ulempe ved ekspropriasjonen til fremføring av E 76, er den sannsynlige forklaring at man regnet med slik dispensasjon. Også omreguleringen i 1978, da området ble utlagt til forretnings- og serviceareal, må antas bygd på en forutsetning om dispensasjon fra byggelinjene, jfr. Rt-1975-1041. Spørsmålet om mulighetene for dispensasjon ble ikke reist under det nå påankede skjønn, men det ble gjort gjeldende fra Oddens side at det ved erstatningsutmålingen.måtte ses bort fra byggelinjene etter vegloven.
Til anken over omkostningsavgjørelsen er anført at skjønnslovens §54 bruker uttrykket «bør nytte samme juridiske og tekniske bistand». Det er dessuten ikke her tale om likeartede interesser i lovens forstand, idet Odden - i motsetning til de 3 øvrige ekspropriatene - avsto hele sin eiendom ved ekspropriasjonen. Odden engasjerte den advokat som tidligere hadde bistått ham under makeskifteforhandlinger med kommunen, og som således kjente saksforholdet. Dette gjorde han før de øvrige ekspropriatene hadde engasjert advokat. Det bør ikke belastes Odden at den advokat han engasjerte av spesielle grunner måtte fratre.
Tor Olav Odden har nedlagt slik påstand:
«1. Skjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling ved byretten.
2. Ankemotparten dømmes til å betale til den ankende part sakens omkostninger for lagmannsrett.»
Ankemotparten Notodden kommune v/konsulent Toftøy-Andersen har i det vesentlige anført:
Side:1007
Det er ingen uenighet av betydning med hensyn til fakta i saken. Kommunen bestrider imidlertid at dispensasjon fra byggelinjene har vært noen forutsetning for avgjørelser som tidligere er truffet. Eiendommen var berørt av byggelinje etter vegloven også før fremføringen av E 76. Når Odden krevde, men ikke fikk, ulempeerstatning ved den første ekspropriasjon, er det nærliggende å anta at det har sammenheng med de byggelinjer som allerede på forhånd gjaldt for eiendommen.
Erstatningen på kr. 12,- pr. m2 svarer til den pris kommunen har betalt for andre industritomter i området. Det ble under skjønnssaken ikke fremsatt krav på mererstatning etter ekspropriasjonserstatningslovens §5.
Det er ikke noen feil når byretten har lagt til grunn bruksmulighetene på det tidspunkt da ekspropriasjon ble krevd, jfr. ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 1. Det er riktig at eiendommen ble sterkt beskåret ved fremføringen av E 76 for ca. 10 år siden. Men virkningen av dette inngrepet ble vurdert ved den ekspropriasjon som da ble avholdt ved skjønn som forlengst er rettskraftig. Det er ikke noen slik sammenheng mellom inngrepet dengang og ekspropriasjonen av hele eiendommen nå at det kan begrunne erstatning basert på de opprinnelige bruksmuligheter eiendommen hadde. Det er tale om to ekspropriasjoner, og det er bare erstatningen for erverv av restarealet som foreligger til fastsettelse nå. Oddens krav på erstatning basert på verdien som fullverdig byggetomt er forøvrig foreldet etter bestemmelsen i bygningslovens §32 nr. 1 annet ledd.
Spørsmålet om mulighetene for dispensasjon fra byggelinjen ble ikke reist under skjønnssaken, og det er da ikke noen feil at herredsretten har unnlatt å foreta noen nærmere vurdering av dette. Det er nok så at dispensasjon fra tid til annen har vært gitt, men da på bestemte vilkår. Praksis har vært strengere ved oppføring av nybygg enn ved tilbygg. I dette tilfelle er det eventuelt tale om dispensasjon for oppføring av nybygg. Det er meget lite sannsynlig at herredsretten under noen omstendighet ville ha funnet grunnlag for å basere verdsettelsen på at dispensasjon ville ha blitt gitt.
Til anken over omkostningsavgjørelsen er anført at kommunen allerede i prosesskrift av 22. august 1979 sa fra om at meromkostninger som følge av flere prosessfullmektiger ikke kunne påregnes dekket av kommunen. Det var i saken tale om likeartede og ikke motstridende interesser, jfr. skjønnslovens §54 annet ledds første punktum. Advokat Holland representerte flertallet av ekspropriatene, og Odden kan heller ikke sies å ha vært den dominerende ekspropriat, jfr. h.r.advokat Kolruds artikkel i Lov og Rett 1976 på 219.
Notodden kommune har nedlagt slik påstand:
«1. Skjønnet stadfestes.
2. Den ankende part dømmes til å betale til ankemotparten sakens omkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsretten er kommet til at anken over omkostningsavgjørelsen må bli å ta til følge. Når det gjelder anken over erstatningsfastsettelsen, har lagmannsretten funnet avgjørelsen noe tvilsom, men er blitt stående ved at skjønnet også på dette punkt må oppheves, fordi det er tvilsomt om det bygger på riktig rettsanvendelse.
Side:1008
Lagmannsretten skal bemerke:
I. Til anken over erstatningsfastsettelsen.
Odden har opplyst, og det har også all formodning for seg, at eiendommen i sin tid ble ervervet for benyttelse som byggetomt. Den må følgelig forutsettes å ha vært bebyggelig på dette tidspunkt. Det er omtvistet hvor velegnet eiendommen var som byggetomt før fremføringen av E 76, på grunn av byggelinjen mot daværende riksveg 10 (nåværende fylkesveg H- 152) som eiendommen grenset og fortsatt grenser til. Det er imidlertid på det rene at den var bebyggelig uavhengig av dispensasjon fra byggelinjen, og at det var fremføringen av E 76 - hvorved eiendommen fikk byggelinje også på den annen kant - som gjorde bebyggeligheten avhengig av dispensasjon. Den verdireduksjon for eiendommen som var en følge av dette, ble ikke erstattet. Odden ble etter det som uimotsagt er opplyst nektet erstatning for ulempe på gjenværende eiendom ved E 76-skjønnet. Årsaken til dette er ikke nærmere klarlagt, idet dokumentene fra dette skjønn ikke har vært fremlagt for lagmannsretten i ankesaken. Det er imidlertid nærliggende å anta at man allerede dengang forutså at restarealet på Oddens eiendom ville bli tatt til anlegg av den gang- og sykkelbro over E 76 som nå er aktuell, slik at Odden ikke under noen omstendighet ville kunne bebygge eiendommen. Det er mindre sannsynlig at ulempeerstatning ble nektet på grunn av den allerede eksisterende byggelinje, idet det under enhver omstendighet må ha medført en vesentlig reduksjon for eiendommens bruksmuligheter at den nå fikk ytterligere en byggelinje på den annen kant.
Hvis det er så at ulempeerstatning ved det første skjønn ble nektet fordi man forutså at også restarealet ville bli ekspropriert, er det etter lagmannsrettens mening uriktig - slik byretten har gjort - å ta utgangspunkt i de nå foreliggende begrensede bruksmuligheter. Det ligger etter lagmannsrettens mening nær å se ekspropriasjonen nå som en videreføring av den første ekspropriasjon og det er under enhver omstendighet tale om ekspropriasjon til samme formål - trafikkregulering. Det kan ut fra dette reises spørsmål om det ikke følger av ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 3 at det var eiendommens opprinnelige bruksmuligheter som skulle vært lagt til grunn. Det må bero på om uttrykket «ekspropriasjonstiltaket» i §4 nr. 3 i det foreliggende tilfelle går på trafikkreguleringen som helhet eller bare på det deltiltak som det påankede skjønn gjaldt - anlegget av gang- og sykkelbro. Det vises i denne forbindelse til uttalelser i Rt-1976-midt på 18. Lagmannsretten har ikke tilstrekkelige opplysninger til å avgjøre dette spørsmål. Men når resultatet som i Oddens tilfelle er blitt at hele eiendommen er av stått til ett og samme formål, må han kunne kreve å få erstatningsspørsmålet vurdert ut fra synspunktet om den samlede erstatning tilsvarer eiendommens verdi forut for den første ekspropriasjon. Slik det her er skjedd, kan Odden med en viss rett si at en båndlegging som var en følge av den første ekspropriasjon og som dengang ikke ble erstattet, er brukt som begrunnelse for å utmåle redusert erstatning ved ekspropriasjon av restarealet, uten at sammenhengen mellom inngrepene og forholdet til lovgivningen i denne forbindelse er nærmere vurdert.
På dette grunnlag er lagmannsretten kommet til at
Side:1009
erstatningsfastsettelsen må oppheves og hjemvises til ny behandling. Når lagmannsretten har vært i tvil om dette ankepunkt, skyldes det at forholdet mellom de to avholdte skjønn er lite klarlagt fra Oddens side, og at det helhetssynspunkt som er lagmannsrettens grunnlag for å ta anken til følge ikke synes å ha vært gjort gjeldende av Odden før under selve ankeforhandlingen. Det kan reises spørsmål om det da foreligger en feil ved skjønnet, eventuelt om ikke feilen er forårsaket av Odden selv. Det er imidlertid her tale om rettsanvendelse, nærmere bestemt om anvendelsen av ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 3 og forholdet til grunnlovens §105, og ikke om slike faktiske forhold som nevnt i tvml. §86 første ledd, jfr. skjønnslovens §2. Det antas derfor at skjønnet må oppheves når en slik feil kan ha medført et uriktig resultat.
Når det gjelder forholdet til bygningslovens §32 nr. 1, er lagmannsretten enig med Odden i at denne bestemmelse ikke kommer til anvendelse i det foreliggende tilfelle, jfr. Rt-1977-på 35-36.
Oddens påstand tas etter dette til følge forsåvidt gjelder erstatningsfastsettelsen, uten at lagmannsretten finner grunn til å gå inn på det annet grunnlag som har vært anført i denne forbindelse - spørsmålet om utsiktene til dispensasjon fra byggelinjene.
II. Til anken over omkostningsavgjørelsen.
Lagmannsretten finner at anken over omkostningsavgjørelsen må tas til følge. Avgjørende for dette er at Odden overhodet ikke er tilkjent omkostninger, uten noen vurdering av om det ville fått noen betydning for advokat Hollands honorar om denne også skulle ha ivaretatt Oddens interesser i saken.
Dette må under enhver omstendighet være uriktig, jfr. h.r.advokat Kolruds artikkel i Lov og Rett 1976 på 220, jfr. også Notodden kommunes prosesskrift i saken av 22. august 1979 hvor kommunen tar forbehold om at «utgiftene utover de som ville påløpt dersom de saksøkte hadde nyttet samme juridiske bistand» ikke ville bli godtatt dekket av kommunen. Herredsretten har som nevnt, uten nærmere vurdering, satt likhetstegn mellom de merutgifter som er ansett påført og det omkostningsbeløp Odden krevde dekket. Dette er bare riktig dersom hans partsinteresser i saken var slik at de kunne vært ivaretatt på betryggende måte uten at det kostet noe. Det er på det rene at det ikke lå slik an. Omkostningsavgjørelsen må følgelig oppheves og hjemvises til ny behandling. Ved den nye behandling, hvor spørsmålet vil bli om Odden skal tilkjennes fulle eller bare delvise omkostninger, må betydningen av at Odden var den første av ekspropriatene som engasjerte prosessfullmektig, samt at vedkommende advokat allerede før skjønnet hadde representert ham i saken, vurderes. Grunnlaget for å nekte ham fulle saksomkostninger må etter lagmannsrettens mening i tilfelle være at han, da den nevnte advokat måtte frasi seg saken, ikke tiltrådte de 3 øvrige parters valg av prosessfullmektig. Odden har om dette for lagmannsretten opplyst at han kontaktet advokat Holland om dette, men av ham ble anbefalt å ha sin egen prosessfullmektig på grunn av sakens art. Opplysningen er ikke dokumentert eller bekreftet på annen måte. Det er i tilfelle bare meromkostninger som kunne og burde ha vært unngått Odden kan nektes å få godtgjort.
Anken har etter dette ført frem for begge ankepunkters
Side:1010
vedkommende. Selv om det for det ene ankepunkt kan sies å foreligge grunnlag for å anvende unntaksregelen i tvml. §172 annet ledd - forsåvidt samtlige 3 alternativer - er lagmannsretten kommet til at Odden bør få erstattet sine saksomkostninger i ankesaken overensstemmende med hovedregelen i tvml. §172 første ledd sammenholdt med samme lovs §180 annet ledd. Advokat Nordhus har inngitt foreskrevet omkostningsoppgave lydende på kr. 5 200,- hvorav kr. 4 500,- er advokatsalær og kr. 700,- utlegg. Lagmannsretten har intet å bemerke til oppgaven, som legges til grunn. I tillegg kommer ankegebyr med kr. 360,-.
Domsavsigelsen er blitt forsinket, fordi en av dommerne har vært bortreist.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Skjønnet oppheves i forhold til Tor Olav Odden og hjemvises til ny behandling ved byretten.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Notodden kommune v/ordføreren til Tor Olav Odden kr. 5 560,- - femtusenfemhundreogseksti - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.