RG-1981-649
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1980-12-09 |
| Publisert: | RG-1981-649 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 9. desember 1980 i sak nr. 114/1980 |
| Parter: | Kvam kommune v/ordføreren (høyesterettsadvokat J. A. Kittelsen) mot Staten v/Olje og energidepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Hans Bendiksby). Hjelpeintervenient: Bergenshalvøens komm. kraftselskap. (Høyesterettsadvokat Jon R. Gundersen). |
| Forfatter: | Lagdommerne Erik Jørgensen, Finn Backer, Christian Borchsenius |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §75, Tvistemålsloven (1915) |
Ankesaken gjelder spørsmålet om gyldigheten av en avgjørelse truffet av Industridepartementet den 26. oktober 1975 om fastsetting av pris på konsesjonskraft som Bergenshalvøens kommunale kraftselskap leverer til Kvam kommune i Hordaland. Den fullmakt
Side:650
Industridepartementet bygget sin avgjørelse på, er senere overført til Olje- og energidepartementet, som står som partsrepresentant. Kvam kommune anla sak mot Staten ved stevning av 3. oktober 1977 til Oslo byrett og påsto departementets vedtak kjent ugyldig. Bergenshalvøens kommunale kraftselskap meldte seg ved prosesskrift av 1. juni 1978 som hjelpeintervenient for Staten og sluttet seg til Statens påstand om frifinnelse. Ved byrettens dom av 19. november 1979 ble Staten frifunnet; saksomkostninger ble ikke tilkjent. Om saksforholdet vises for øvrig til domsgrunnene.
Dommen er i rett tid påanket av Kvam kommune, som fastholder sin påstand om at Industridepartementets vedtak skal kjennes ugyldig. Staten v/Olje- og energidepartementet har tatt til gjenmæle og påstått byrettens dom stadfestet. Bergenshalvøens kommunale kraftselskap har opptrådt som hjelpeintervenient for Staten også under ankeforberedelsen, og har sluttet seg til Statens anførsler og påstand. Videre har Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar den 25. mars 1980 erklært hjelpeintervensjon for Kvam kommune. Om grunnlaget for dette heter det i intervensjonserklæringen:
«Den foreliggende sak gjelder forvaltningens, dvs. Industridepartementets anvendelse av rettsreglene for prisfastsetting på konsesjonskraft. Den ankende part, Kvam kommune, er medlem av Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (LVK), som har til formål å arbeide for kraftutbyggingskommunenes felles interesser i forhold til lovgiver, administrasjon og almenheten. LVK har for tiden 119 medlemskommuner, som representerer en overveiende del av kommunene i Norge med utbygde, omsøkte eller konsederte kraftverk eller overføringsanlegg innenfor sine grenser. Spørsmål om prisfastsetting på konsesjonskraft er aktuelt for en rekke av medlemskommunene og er særlig nevnt som en av landssammenslutningens arbeidsoppgaver. På den bakgrunn har LVK på landsmøtet 24. januar 1980 vedtatt å intervenere i saken til fordel for Kvam kommune.
LVK har som interesseorganisasjon rettslig interesse i hjelpeintervensjon til fordel for medlemskommuner i saker av prinsipiell betydning innenfor landssammenslutningens arbeidsområde. Under henvisning til tvistemålslovens §75 erklæres hjelpeintervensjon i ankesaken til fordel for Kvam kommune.»
I nevnte erklæring har Landssamanslutninga for Vasskraftkommunar (nedenfor kalt LVK) videre fremsatt en del anførsler vedrørende sakens realitet, og har nedlagt tilsvarende påstand som Kvam kommune.
Staten v/Regjeringsadvokaten har bestridt at LVK har adgang til å intervenere i saken, og har begrunnet det slik (prosesskrift av 24. april 1980):
«Landssamanslutninga har selv redegjort for grunnlaget for intervensjonen i intervensjonserklæringen av 25.3.1980. Det går der klart fram at grunnlaget består i «prejudikatsinteressen». Det består ikke noe rettsforhold mellom staten og Landssamanslutninga som påvirkes av dommen. En slik interesse som oppgitt kan ikke danne grunnlag for hjelpeintervensjon etter tvistemålslovens §75. Jeg viser for så vidt til kjennelse i Rt-1961-57.
Side:651
Jeg vil derfor be om at retten avsier kjennelse om avvisning av intervensjonen.
For ankemotpartens arbeid med intervensjonsspørsmålet kreves dekket kr. 500,- i saksomkostninger.
Det blir nedlagt slik påstand:
«Hjelpeintervensjon fra Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar avvises. Staten v/Olje- og energidepartementet tilkjennes saksomkostninger.»
LVK har imøtegått dette ved prosesskrift av 14. mai 1980. Her anføres bl.a. at som representant for vannkraftkommunene må LVK utvilsomt ha søksmålskompetanse i spørsmål om gyldigheten av generelle vedtak om kommunenes rettsstilling etter konsesjons- og reguleringslovene. Selv om nærværende sak gjelder et enkeltvedtak, har den prinsipiell betydning for alle vannkraftkommuner, og derfor også for LVK som representant for kommunenes og distriktenes interesser. At det ikke består et rettsforhold mellom LVK og Staten som påvirkes ved dommen, er ikke avgjørende. Det vises blant annet til Høyesteretts kjennelse av 23. april 1980 i Alta-saken, hvor Høyesterett avgjorde at Norges Naturvernforbund var kompetent til å anlegge søksmål om gyldigheten av vedtak om utbygging av Alta, og hvor Naturvernforbundets adgang til hjelpeintervensjon under skjønnet overhodet ikke var bestridt fra Statens side. Kjennelsen i Rt-1961-757 gjaldt ikke offentligrettslige forhold og ikke organisasjoners kompetanse til å intervenere; kjennelsen er dessuten blitt kritisert i senere teori og kan ikke gis anvendelse utover det området den gjaldt. Det er nedlagt slik påstand:
«1. Landssamanslutninga av vasskraftkommunar tillates å opptre som hjelpeintervenient.
2. Landssamanslutninga av vasskraftkommunar tilkjennes saksomkostninger.»
Etter anmodning av Regjeringsadvokaten har LVK i prosess-skrift av 10. juni 1980 gitt en del nærmere opplysninger om organisasjonens form, styre, formål m.v.:
«Jeg viser til prosess-skrift av 30. mai d.å. fra Regjeringsadvokaten og kan opplyse til de spørsmål som er stilt:
1. Landssamanslutninga av vasskraftkommunar ble stiftet 8. desember 1976.
2. Landssamanslutninga ledes av et landsmøte, et landsstyre og et arbeidsutvalg. Landsmøtet består av alle medlemskommuner. Landsstyret har 14 medlemmer med varamenn. Vedlagt følger liste over det nå sittende styret. I arbeidsutvalget sitter stortingsrepresentant Karl Ingebrigtsen, med personlig varamann kontorsjef Ole Einar Aashaug, ordfører Odd Bråtveit, med personlig varamann Alf Medhus og ordfører Ingvald Godal, med personlig varamann ordfører Gunnar Glesne. Ordfører Godal er formann i landsstyret og arbeidsutvalget og stortingsrepresentant Karl Ingebrigtsen varaformann begge steder. Landsstyret har også et sekretariat med h.r.advokat Ingolf Vislie som sekretær.
3. Landssamanslutninga arbeider på grunnlag av et prinsipputkast endelig vedtatt 18. april 1977 som vedlegges som bilag 2.
Side:652
Intervenientens interesse i saken fremgår uten videre av dette arbeidsprogram. Landssamanslutninga er, uavhengig av den strukturform som er valgt, det eneste representative fellesorgan for kommuner med likeartede interesser i spørsmål vedrørende utbygging av kommunenes vasskraftressurser. Landssamanslutninga uttaler seg også på kommunenes vegne når det gjelder spørsmål om lovendring, innføring av forskrifter m.v. innenfor dette rettsområde. Som tidligere anført må derfor LVK anses å ha søksmålskompetanse i spørsmål om gyldigheten av forskrifter eller andre generelle vedtak innenfor konsesjons- og reguleringsretten. Når det gjelder enkeltvedtak innenfor samme rettsområde, har LVK på samme grunnlag rettslig interesse i intervensjon til fordel for den medlemskommune som er part i saken.»
Staten v/Regjeringsadvokaten har i prosesskrift av 20. august 1980 fastholdt at LVK ikke har adgang til hjelpeintervensjon. Det er dette tvisten gjelder. Det er ikke avgjørende hva som gjelder for organisasjoners søksmålskompetanse og om LVK eventuelt hadde hatt adgang til å anlegge eget søksmål. Argumentasjonen i prosesskriftet av 14. mai 1980 om søksmålskompetanse og behovet for rettslig kontroll med den offentlige forvaltning har derfor ikke relevans. Det som ble antatt om Naturvernforbundets adgang til å intervenere i Alta-saken, er ikke avgjørende i nærværende sak, for i Alta-saken var forholdet at selv om en rekke av partene i skjønnet gjorde gjeldende de samme anførsler som Naturvernforbundet, så var det ingen av disse andre partene som pretenderte å representere naturverninteressene spesielt, slik Naturvernforbundet gjorde. Det konkluderes med at LVK ikke har kunnet vise til annet enn ren prejudikatinteresse, jfr. Rt-1961-757.
LVK har i prosesskrift av 29. august 1980 anført:
«Hvis en interesseorganisasjon har søksmålskompetanse er det uten videre klart at vilkåret for hjelpeintervensjon også er til stede. I begge tilfeller kreves rettslig interesse, men kravet til den rettslige interesse er større for den som vil anlegge søksmål. For så vidt er Altasaken helt parallell.
Imidlertid er også søksmålskompetansen om generelle forskrifter relevant for spørsmålet om hjelpeintervensjon ved enkeltvedtak. Den rettslige interesse som begrunner søksmålskompetansen er nettopp avgjørelsens viktighet - eller prejudikatvirkningen - for de medlemskommuner som berøres.
Interesseorganisasjonen som sådan blir ikke rettslig berørt, men det er prejudikatinteressen for medlemmene som er hovedinnholdet i organisasjonens rettslige interesse i søksmål. Dette må få avgjørende betydning også for en interesseorganisasjons adgang til hjelpeintervensjon til fordel for et medlem i en sak av vidtrekkende betydning for medlemskommunene. Like så lite som prejudikatinteressen avskjærer søksmålskompetanse ved generelle vedtak, kan prejudikatinteressen avskjære hjelpeintervensjonsadgang der et enkeltmedlem er part.»
Staten v/Regjeringsadvokaten har hertil bemerket, i prosesskrift av 11. september1980, at det er «en logisk glipp» når LVK, til støtte for det syn at søksmålskompetanse om generelle forskrifter er relevant for spørsmålet om hjelpeintervensjon, har anført at den rettslige interesse som begrunner søksmålskompetansen, beror på avgjørelsens
Side:653
prejudikatvirkning for de medlemskommuner som berøres (se foregående sitat, annet avsnitt). Regjeringsadvokaten mener at når organisasjonen har søksmålskompetanse vedrørende generelle forskrifter som gjelder dens medlemmer, er det fordi forskriftene har direkte virkning for medlemmene - dette er noe helt annet enn eventuell prejudikatvirkning. Videre heter det i prosesskriftet:
«Nærværende sak dreier seg om et enkeltvedtak gjort av staten v/Olje- og energidepartementet. Vedtaket berører bare ankende part, Kvam kommune og Bergenshalvøens kommunale kraftselskap, som opptrer som hjelpeintervenient på ankemotpartens side. Det som interesserer Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar, er bare den eventuelle prejudikatvirkning i form av de uttalelser om lovfortolkningsspørsmål som måtte fremkomme i domspremissene.
Jeg fastholder at dette ikke er tilstrekkelig til å begrunne hjelpeintervensjon, og jeg fastholder også at kravet om hjelpeintervensjon må vurderes på selvstendig grunnlag, uten automatiske slutninger fra andre saker som gjelder søksmålskompetanse.»
Endelig har LVK ved prosesskrift av 18. september 1980 fremlagt kopi av en stevning datert 2. september 1980 til Sør-Østerdal herredsrett, hvor Reguleringsforeningenes Lands sammenslutning har intervenert til fordel for Hedmark Kraftverk, saksøkeren, i en sak mot Åmot kommune om eiendomsbeskatning av Nye Osa Kraftverk. Det opplyses at LVK vil intervenere til fordel for Åmot kommune. Saken gjelder et prinsippspørsmål. Man har således her et eksempel på at såvel kraftverksiden som kraftverkkommunen mener at deres respektive interesseorganisasjoner, RL og LVK, kan intervenere til fordel for enkeltmedlemmene i saker av prinsipiell betydning.
Lagmannsretten skal bemerke:
Etter tvml. §75 må hjelpeintervenienten ha en rettslig interesse i at den part han vil støtte, vinner saken. Deri ligger som utgangspunkt at dommen i saken på en eller annen måte vil influere hjelpeintervenientens rettsstilling ved at den angår en rett som han mener å ha. Lagmannsretten kan ikke se at dette er tilfellet for LVK i nærværende sak. Det er medlemmene i LVK - de enkelte vannkraftkommuner - som har rettigheter (og forpliktelser), i egenskap av at de er sete for elektriske kraftverk, som i henhold til sine konsesjoner bl.a. skal levere elektrisk kraft til vedkommende kommune. LVK ivaretar medlemmenes/kommunenes fellesinteresser, men står selv utenfor disse rettsforhold. Dette er for så vidt også erkjent av LVK (se prosesskrift av 14. mai 1980).
LVK mener imidlertid at den må ha rett til å intervenere til fordel for en medlemskommune i en sak som denne, på grunn av det viktige prinsippspørsmål som saken gjelder. Saken hevdes å ha prinsipiell betydning for alle vannkraftkommuner. Til støtte for at LVK må ha intervensjonsrett, henvises særlig til at LVK som organisasjon må anses berettiget til å gå til søksmål om spørsmål som gjelder forskrifter og andre generelle vedtak som berører vannkraftkommunene. Lagmannsretten bemerker at i den senere tid har man hatt en rekke eksempler på at domstolene har strukket seg langt med hensyn til organisasjoners adgang til å reise søksmål av generell karakter; ikke minst gjelder dette søksmål om forvaltningsrettslige forhold anlagt av en
Side:654
forening eller organisasjon av håndverkere, næringsdrivende m.v.,jfr. bl.a. Bjørn Haug i Lov og Rett 1964 1 flg.
Spørsmålet om hva som kreves av rettslig interesse i forhold til tvml. §75, antas imidlertid som utgangspunkt å måtte løses uavhengig av begrepet rettslig interesse i §54 (jfr. Bratholm og Hov side 142), og man kan neppe uten videre foreta en slutning fra det ene til det annet, slik LVK er inne på. Etter lagmannsrettens mening må det dog være berettiget å ta hensyn til den praksis som har utviklet seg med hensyn til organisasjoners søksmålsrett, når det gjelder spørsmålet om en organisasjons adgang til å erklære hjelpeintervensjon i en sak som et av medlemmene har anlagt om et konkret rettsforhold, men som har prinsipiell betydning for andre medlemmer.
Uttrykket «rettslig interesse» gir ikke noen presis avgrensning i seg selv, og man henvises til en skjønnsmessig vurdering etter §75 i likhet med det som gjelder etter §54. Om forståelsen av §54 for så vidt kan bl.a. vises til førstvoterendes bemerkninger i Alta-saken ( Rt-1980-569, se særlig 575). Som ved §54 må det også ved §75 kunne tas visse rimelighetshensyn. Etter lagmannsrettens mening taler gode reelle hensyn for at en organisasjon har intervensjonsrett i tilfelle hvor som her et prinsippspørsmål - av betydning for alle organisasjonens medlemmer - foreligger til avgjørelse i en sak hvor ett av medlemmene er part.
Det har riktignok vært antatt i teorien at prejudikatinteresse ikke er tilstrekkelig til å begrunne hjelpeintervensjon,jfr. Alten, Kommentar til tvistemålsloven (3. utg., 1954) 101 og Eckhoff, Sivilprosess (2. utg., 1962) 52. Dette ble også lagt til grunn av Høyesteretts Kjæremålsutvalg i en kjennelse i Rt-1961-757, hvor en leieboer ikke ble tillatt å intervenere i et søksmål som en annen leieboer i samme gård førte, skjønt de hadde i det vesentlige enslydende leiekontrakter. Som bemerket av LVK, er imidlertid denne avgjørelse blitt kritisert i nyere teori, jfr. Bratholm og Hov 144-145, og avgjørelsen gjaldt ikke et forvaltningsrettslig spørsmål, og det var ikke en organisasjon som ønsket å intervenere. Lagmannsretten antar alt i alt at forholdene i nærværende tilfelle er så vidt forskjellige at avgjørelsen ikke behøver ansees å være til hinder for at LVK gis rett til hjelpeintervensjon.
Etter dette er lagmannsretten kommet til at LVK bør gis adgang til å opptre som hjelpeintervenient.
Spørsmålet om rett til hjelpeintervensjon har voldt betydelig tvil, og saksomkostninger i anledning av nærværende avgjørelse tilkjennes derfor ikke.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar tillates å opptre som hjelpeintervenient.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.