RG-1981-764

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1981-02-02
Publisert:	RG-1981-764
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 2. februar 1981 i sak nr. 234/1980
Parter:	B (høyesterettsadvokat A. F. Hagemann) mot C (advokat Pål Johnsrud).
Forfatter:	Lagmann T. Brun Fretheim, lagdommerne Jørgen Wilberg, Lars L'Abée-Lund
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Ektefelleloven (1927) §25, Sameigelova (1965)

B og A var samboere fra 1959 til A døde i 1977. A eide en eiendom i - - -, X, gnr. 23 bnr. 57. Dette er en boligeiendom med tomt på ca. 1 1/2 mål. Eiendommen er belånt i Husbanken. Den er på skifte etter A overtatt av hennes sønn, C.

B hevder å ha et krav mot A's dødsbo. Kravet er begrenset oppad til kr. 55 000,- og er begrunnet i at B må ansees å ha blitt sameier i eiendommen X. Det er ikke påstått at det forelå noen avtale mellom B og A om sameie i den faste eiendom. Eiendomskravet grunnes på B's innsats av økonomisk verdi i den tid samboerforholdet varte. Innsatsen har dels bestått i forbedringer av den faste eiendom og dels i at B har ydet betydelig mer enn A til det felles underhold og betydelig mer enn han selv forbrukte. Dette har muliggjort at A kunne sitte med eiendommen. Det ville hun ikke ha klart hvis hun hadde vært alene.

C bestrider at det forelå noe sameie i eiendommen mellom hans mor og B. Derimot er det ikke reist innsigelser mot at det i saken kreves et utløsningsbeløp fastsatt etter rettens skjønn. Det er heller ikke reist innsigelser mot at ankemotparten i tilfelle er ansvarlig for et slikt utløsningsbeløp.

Sør-Hedmark herredsrett avsa dom i saken med slik domsslutning:

«1. C frifinnes.

2. B dømmes til innen 14 - dager - fra dommens forkynnelse å erstatte C kr. 6 050 - kronersekstusenogfemti - i saksomkostninger.»

Side:765

B har ved sin prosessfullmektig, h.r.advokat A. F. Hagemann, i rett tid påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

«1. C, X, - - -, dømmes til å betale B et beløp etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 55 000,-.

2. C betaler sakens omkostninger for herredsrett til det offentlige og for Lagmannsrett til B.»

C har ved sin prosessfullmektig, advokat Pål Johnsrud, tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:

«1. Sør-Hedmark herredsretts dom av 8. februar 1980 stadfestes.

2. B dømmes til å betale C's saksomkostninger for lagmannsrett.»

Ankeforhandling ble avholdt den 27. og 28. januar. Partene møtte og forklarte seg. Det ble avhørt 6 vitner som alle forklarte seg også for herredsretten. Retten foretok åstedsbefaring sammen med partene, deres prosessfullmektiger og ett vitne.

Rettsboken viser hva som ble dokumentert. Saksforholdet fremgår av herredsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Den ankende part, B, har i det vesentlige anført:

A, som var født i 1905, hadde mistet sin ektefelle D sommeren 1958. D hadde da vært syk 34 år. Selv hadde B mistet sin ektefelle E i 1954. E og A var søstre. Hverken B eller A skiftet med sine barn da de flyttet sammen. De har heller ikke gjort det senere.

Under hele sambotiden har B hatt betydelig høyere inntekt enn A. Hans samlede inntekt i perioden beløper seg til mer enn kr. 500 000,-. I tillegg har han vunnet i tipping vel kr. 15 000,-. Hennes samlede inntekt har vært betydelig under kr. 200 000,-. Tallene er ikke i enhver henseende sammenlignbare. Blant annet har B måttet betale skatt, mens A's inntekter stort sett har ligget så lavt at hun ikke har fått noen skatt. De korreksjoner som må foretas i talloppgaven forrykker imidlertid ikke hva den gir uttrykk for: At B har tilført fellesskapet betydelig mer enn A har gjort.

Sluttresultatets urimelighet viser også at herredsrettens resultat er uriktig. På tross av at B er den som langt har hatt de største inntekter og betydd mest for økonomi og formuesopplegg, vil han etter herredsrettens dom stå igjen praktisk talt uten å eie noe. Det eneste han da vil eie er en bil og noen andre løsøregjenstander av beskjeden verdi. Bilen var brukt da den ble kjøpt. Den ble kjøpt kort tid før A døde og var i det vesentlige betalt med lån. Disse lån har B overtatt og realiteten er derfor at det praktisk talt ikke var noen fri aktiva i bilen. I boet etter A er det først og fremst en boligeiendom som etter hvert har blitt verdifull.

Det er også B's innsats som har gjort det mulig for A å beholde eiendommen. Hennes inntekter var for små til at hun kunne klare renter, avdrag, andre faste utgifter og vedlikehold.

B har i tillegg til at han har holdt eiendommen vedlike, påkostet den temmelig betydelige beløp. Vann og kloakk er innlagt. Det er videre kommet dusj og W.C. i huset. Forskjellige bygningsmessige arbeider er utført, varmtvannsbereder er også installert. Alt dette er i det vesentlige bekostet av B. Han har videre malt huset flere ganger.

Side:766

Den gang da han flyttet inn var huset bare grunnet. Han har videre bygd et uthus på 8 x 5 meter. Det sto et uthus der før. Dette var falleferdig og var også delvis falt ned. Uthuset er bygd på støpt såle og ville i dag ha kostet ca. 25-30 000 kroner.

B har også opparbeidet tomten og bygd vei til huset. Den gang da han flyttet inn, var tomten praktisk talt bare brakkmark og hadde ikke vei fra offentlig vei og til huset. Han har pløyd og harvet tomten og anlagt plen. Han har videre stensatt vei og kjørt grus på den.

I hele sin samboertid hadde A og B integrert økonomi. B har aldri likt å gå med penger på seg. Han leverte derfor alt han tjente utenom sin lønn til A, som forvaltet partenes penger for så vidt. Lønnen gikk inn på en lønnskonto som B hadde enedisposisjonsretten over. Pengene ble imidlertid brukt til felles beste i det alt vesentlige.

Det er riktig at B har tatt med seg noen løsøregjenstander da han flyttet fra X. Dette var ting han hadde kjøpt og betalt i den tid han og A hadde bodd sammen. Det var derfor hans ting. Det er imidlertid uriktig, som herredsretten har gjort, å legge vekt på dette moment ved avgjørelsen av om partene hadde integrert økonomi. Dersom B ikke hadde tatt med seg disse gjenstander, ville han ikke ha hatt noe etter alle de år han hadde bodd sammen med A. Bak hans disposisjon ligger ikke noe rettslig, men et rent menneskelig, følelsesmessig resonnement. Han tok heller ikke med seg alle de ting som var hans.

Partene har bodd sammen meget lenge. Forholdet var fast og etablert. Det var først et dødsfall som bevirket oppløsning. Rettspraksis viser at det bør tillegges betydning.

En samlet vurdering av B og A's forhold må lede til at B må ansees som sameier i eiendommen X. Denne eiendom er for en vesentlig del i realiteten disse parters formuesopplegg i den tid de har bodd sammen. Et annet spørsmål er hvor stor prosent av eiendommen som bør ansees tilhøre dødsboet og hvor stor prosent B har krav på.

Sameieloven presumerer likedeling, men det vil neppe være rimelig i dette tilfelle. Man må hense til hva hver har skutt inn. Det er da på det rene at huset var bygd før B kom inn i bildet. Hvis man henser til påkostninger, vedlikehold og nedbetalinger på lån i B's tid, vil det i denne tid være tilført eiendommen mellom kr. 25 000,- til kr. 30 000,-. Som følge av at partene hadde integrert økonomi kan det være noe vanskelig å avgjøre hvor stor del av dette beløp som skal regnes for den enkeltes tilskudd, men iallfall 50% av dette må tilregnes B. Eiendommen har steget betydelig i verdi i den tid som er gått. Ved oppgjøret må investeringer og vedlikehold få sin del av prisstigningen. Når hensyn tas hertil, er B's krav, som er begrenset oppad til kr. 55 000,-, vel begrunnet.

Samboerforhold av denne karakter er relativt nytt i Norge, men man har i den senere tid fått adskillig rettspraksis omkring tilsvarende problemer og også endel litteratur. Den foreliggende rettspraksis og litteratur støtter det krav som B gjør gjeldende. Den ankende part har særlig vist til Rt-1978-1352 og til RG-1977-311 og RG-1978-85. Videre er vist til Lov og Rett 1977 291 f.f. og til Jussens Venner 1976 129. Det er også vist til Høyesteretts dom av 3.11.1980 i sak 139/79.

Ankemotparten, C, har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten. Det er særlig fremholdt:

Side:767

Det er ikke noen tvist i saken om deling av løsøret. B tok med seg det han mente var sitt, herunder bilen.

Ankemotpartens mor var eier av X den gang da hun og B flyttet sammen. B hadde da ingen medeiendomsrett til eiendommen. Det har ikke skjedd noe i den tid disse parter bodde sammen, som har medført at moren har tapt sin ene-eiendomsrett.

I det alt vesentlige er eiendommen den samme i dag som i 1959. Det alt vesentlige av verdiøkningen skyldes at faste eiendommer har steget betydelig i verdi i den tid som er gått.

Det er ikke riktig at B har investert nevneverdige beløp i huset. Moren har uttrykkelig uttalt at hun svarte husets utgifter så ingen skulle kunne kreve noe i den anledning.

Det er ikke riktig at moren og B hadde integrert økonomi. De hadde hver sine inntekter og dekket hver sine utgifter. En annen ting er at partene hadde en del felles utgifter som ble dekket felles. Det er ikke nok til å skape integrert økonomi.

Det er flere av samboernes disposisjoner som viser at de hadde adskilt økonomi. Moren tok opp en rekke mindre lån som ble nedbetalt med små beløp. Det viser at hun hadde sin økonomi. B har også forklart at A lånte penger av ham. Dette viser at partene ikke hadde integrert økonomi. Moren og B skaffet seg også forskjellige ting i den tid samlivet besto. De visste like fullt hvem som eide hva.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:

Partene har bodd sammen ca. 18 år. Samlivsforholdet har således vart lenge. Det er ingen grunn til å tvile på at både A og B begge følte det som et fast og varig forhold. Det er illustrerende at forholdet først ble oppløst ved A's død. Samlivet i seg selv finnes imidlertid ikke å kunne etablere et sameieforhold til den faste eiendom som A brakte med seg inn i samlivet. Skulle eiendommen gå over til å bli sameie, må det foreligge et særlig rettsstiftende moment, jfr. Rt-1978-1352.

Lagmannsretten kan ikke finne at B's innsats med vedlikehold og påkostninger på eiendommen etter omstendighetene er noe slikt moment. Eiendommen har vært gjenstand for en viss forbedring med innlegging av vann og kloakk og oppføring av nytt uthus. Det er også utført noe arbeid på tomten. Installasjonene i huset er enkle og beskjedne. Uthuset er meget enkelt. I det alt vesentlige fremtrer huset i dag som den gang det ble bygd.

Det er noe uklart hvor stor del av vedlikehold og påkostninger på huset som skyldes B's innsats. Opparbeidelse av tomt og vei må antas i det alt vesentlige å være utført av ham. Det er videre på det rene at han har betalt noen av de omkostninger som har påløpt ved forbedringene. Det er også uklart hva påkostningene på eiendommen alt i alt har beløpt seg til. Etter omstendighetene finnes det ikke nødvendig å ta stilling til disse spørsmål eller til om det B har ydet, overhodet overstiger en rimelig husleie. I noen vesentlig grad finnes det iallfall ikke å gjøre det.

Bevisførselen har ikke godtgjort at A og B har hatt felles økonomi utover hva felles utgifter til mat o.l. tilsa. Det er således på det rene at B's lønn den hele tid gikk inn på lønnskonto som han alene disponerte. B har forklart at han ikke ga A faste husholdningspenger.

Side:768

B's partsforklaring viste også at partene på vesentlige områder hadde delt økonomi. De betalte hver sin like del av forskjellige presanger. B betalte noe på en støvsuger og fikk til gjengjeld en gammel støvsuger til bilen. B's partsforklaring ga flere eksempler på lignende disposisjoner. B tok da også med seg i alle fall vesentlige deler av de løsøregjenstander han mente var sine i kraft av at han hadde betalt dem.

I likhet med herredsretten finner lagmannsretten derfor at det ikke foreligger noe forhold som har medført at B er blitt medeier i eiendommen X. Herredsrettens dom vil derfor bli stadfestet. Lagmannsretten er også enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse. Anken har vært forgjeves og den ankende part må etter hovedregelen i tvml. §180 første ledd betale sakens omkostninger også for lagmannsretten. Disse fastsettes til kr. 7 075,-, hvorav salær kr. 7 000,-, alt i overensstemmelse med inngitt oppgave.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom punkt 1 og 2 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B til C 7 075 - syvtusenogsyttifem-kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Av herredsrettens dom (dommer: kst. sorenskriver Gunnar K. Hagen).

Saken gjelder et pengekrav fremsatt av saksøkeren mot saksøkte som er arving etter A. Bakgrunnen for det fremsatte krav er saksøkerens påkostninger på A's faste eiendom. Påkostningene ble gjort under saksøkerens og A's samliv (papirløst ekteskap) i tidsrommet 1959-1977.

Saksøkeren har ved stevning av 5. september 1978 reist sak ved Sør-Hedmark herredsrett. Etter at den skriftlige saksforberedelsen var avsluttet, ble hovedforhandling avholdt den 22. januar 1980.

Under hovedforhandlingen avga partene forklaring. Det ble avhørt sju vitner og foretatt åstedsbefaring på eiendommen X, gnr. 23, bnr. 57, i - - - Forøvrig ble det fremlagt skriftlig dokumentasjon som rettsboken viser.

Av sakens forhistorie gjengis:

A var født xx.xx.1905. Hennes ektemann, D, døde den 16. juli 1958. Hun ble sittende i uskiftet bo med sine livsarvinger frem til sin død den 7. november 1977.

B er født xx.xx.1909. Han ble enkemann noen år tidligere enn A, og også han overtok fellesboet i uskifte ved hustruens død.

Høsten 1959 flyttet A og B sammen og levde som mann og kone frem til A's død i 1977.

De to bodde sammen på eiendommen X, gnr. 23 bnr. 57, i - - -. Dette er en boligeiendom, oppført i 1954, med tilhørende tomt på ca. 1500 m2 . Eiendommen var en del av A og D's fellesbo.

Under det ca. 18 år lange samlivet mellom A og B, var A hjemmeværende husmor. Hun utførte det arbeid som vanligvis påligger en husmor, med matlaging, stelling av klær m.v. Hun hadde dessuten spredte jobber utenfor hjemmet, uten at dette bragte inntekter av vesentlig betydning. Hun oppebar

Side:769

pensjon i hele dette tidsrommet, og denne økte jevnt fra ca. 3 000 i 1961 til ca. 23 500 i 1977.

B hadde arbeid utenfor hjemmet og oppebar jevne inntekter. I 1974 hadde han eksempelvis en brutto inntekt på kr. 34 780, i 1975 kr. 34 789, i 1976 kr. 54 806 og i 1977 ca. kr. 40 000. I tillegg tjente han noe som bygdeslakter, uten at dette ble oppgitt til beskatning.

De to la seg ikke opp penger under samlivet. Det meste av deres midler gikk med til det felles underhold. Av større investeringer kan nevnes at B under samlivet kjøpte seg en rekke brukte biler. A betalte renter og avdrag på Husbanklånet på eiendommen X. Fra B's side er det dessuten påstått at han hadde en rekke påkostninger på huset. En viser til drøftelsen av dette nedenfor.

Det var ikke avtalt eller betalt noen husleie fra B's side. Det forelå i det hele tatt ingen avtale mellom partene om deres økonomiske mellomværende. Det ble heller ikke opprettet testament.

Da A døde den 7. november 1977, overtok hennes barn det uskiftede fellesbo til privat skifte. Under skifteoppgjøret ble eiendommen X overdratt til sønnen C for kr. 210 000.

B flyttet ut fra eiendommen etter A's død, og eiendommen er i dag bebodd av C med familie.

Ved fraflytting fra eiendommen tok B med seg sine løsøregjenstander som f.eks. bilen, en fryser og en kamin m.v. Det er i denne saken ikke tvist om eierforholdet til løsøregjenstander fra det felles hushold mellom A og B.

- - -

Retten skal bemerke:

Som anført av Høyesterett i Rt-1978-357, har et papirløst ekteskap ikke noe fast og entydig innhold i relasjon til den faktiske ordning av partenes økonomi. At det gjennom 18 år besto et fast samliv mellom B og A kan således ikke i seg selv gi B en sameieandel i eiendommen eller på annen måte hjemle det fremsatte krav. Kravet må således på en eller annen måte begrunnes i den faktiske økonomiske ordning partene hadde under sitt samliv.

Det er på det rene at de to levde sammen som mann og kone i ca. 18 år. De hadde felles husholdning og felles bolig på eiendommen X i - - -. Retten legger til grunn at de bidro omtrent like mye til de felles løpende utgifter - B vesentlig gjennom pengebidrag, A dels ved penger, dels ved arbeidsinnsats i hjemmet.

Da B og A flyttet sammen, satt de begge i uskiftet bo. Til A's uskiftebo hørte eiendommen X som altså ble nyttet til bolig for de samboende. Ingen av de to foretok noe fullstendig skifte med sine arvinger i den tid de levde sammen.

De to la seg ikke opp penger under samlivet, og det er ikke opplyst at de anskaffet seg ting av større verdi i fellesskap. Det er opplyst at B anskaffet seg en rekke biler, og den bil han hadde ved A's død, tok han med seg da han fraflyttet eiendommen. Han tok også med seg en del andre gjenstander av verdi som han anså som sine. Han har forøvrig ikke fremsatt krav om utlegg av løsøregjenstander.

Det synes således klart at selv om de to hadde felles bolig og felles hushold, hadde de ikke fullstendig integrert økonomi.

Etter rettens syn må da de verdier som de samlevende hver bragte med seg inn i samlivet, forbli eneeie. At B foretok påkostninger på A's eiendom,

Side:770

kan ikke endre dette. Som nevnt var det i partenes økonomi en sondring mellom «dine» og «mine» gjenstander, og dette måtte B være klar over da han foretok påkostningene. Om B's påkostninger på eiendommen skal betraktes som gavedisposisjoner eller som rimelig vederlag for gratis husrom, finner retten det unødvendig å ta stilling til. Det er ikke dokumentert for retten hvor store beløp som er medgått for B til påkostning, men retten finner det klart at beløpene tilsammen ikke overstiger hva man kan kalle rimelig vederlag for husrom gjennom 18 år.

Retten finner ikke at ektefellelovens §25 annet ledd kan anvendes analogisk på det foreliggende tilfelle. En slik analogi krever særlig rettslig begrunnelse, og som nevnt ovenfor, er et «papirløst ekteskap» ingen begrunnelse for en bestemt ordning av det økonomiske forhold mellom partene. Retten kjenner ikke til at norske domstoler tidligere har foretatt en slik analogianvendelse som den saksøkeren her gir anvisning på. Retten kan heller ikke se andre momenter som tilsier at den nevnte bestemmelse skal gis anvendelse i dette tilfelle.

Eiendommen X må etter dette i sin helhet inngå i D og A's felles dødsbo. Saksøkte må således bli å frifinne.

Saksøkeren har tapt saken fullstendig, og i medhold av tvistemålslovens §172 første ledd pålegges han å erstatte saksøkte sakens omkostninger. Saksøktes prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave på tilsammen kr. 6 050 hvorav kr. 550 er refusjon for utlegg. Omkostningene fastsettes i samsvar med oppgaven. - - -