Rt-1978-1352

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-11-17
Publisert:	Rt-1978-1352
Stikkord:	(Samboerdommen I), Arverett, Skifte etter samboerforhold
Sammendrag:	Saken gjaldt dødsboskifte etter samboerforhold. Spørsmålet var om formuemidler avdøde [A-mann] hadde tatt med seg inn i samboerforholdet skulle være en del av sameiet.
Saksgang:	Høyesterett HR-1978-00169, L.nr. 169/1978
Parter:	[A-mann]s dødsbo (høyesterettsadvokat Else Bugge Fougner) mot [B-kvinne] (advokat Jon Lyng - til prøve)
Forfatter:	Christiansen, Egil Endresen, Løchen, Lorentzen, Stabel
Lovhenvisninger:	Skifteloven (1930) §61, §63, Forsikringsavtaleloven (1930) §104, §102, §19, Sameigelova (1965) §15, §1, §2, Lov om ikrafttredelsen av lov om ektefellers formuesforhold (1927), Arveloven (1972)

Dommer Christiansen: A døde 8. april 1974, og hans dødsbo ble tatt under offentlig skiftebehandling ved Indre Follo skifterett. Arvinger i boet er A's søsken. Det er oppstått tvist mellom dødsboet og B om eiendomsretten til og fordelingen av de registrerte midler i boet.

B ble forlovet med A i 1967 etter at de i noen år hadde hatt fast følge. De bodde begge den gang i X. I august 1968 flyttet de sammen til Oslo og senere til Y. Fra innflyttingen i Oslo og inntil A's død hadde han og B samliv uten vigsel.

Ved etableringen av samlivet hadde A en del økonomiske midler, blant annet i form av bankbøker og livspoliser. Under samlivet ble det i A's navn anskaffet en obligasjonsleilighet og en fritidseiendom, foruten at partene hver for seg eller sammen anskaffet en del innbo og løsøre. B hadde under hele samlivet lønnet arbeid ved siden av sitt virke i hjemmet. A var i lønnet arbeid inntil han ble syk i

Side:1353

september 1970, og oppebar deretter trygder frem til sin død. Partene hadde ingen avtale om sine formuesforhold, og A etterlot seg ikke testament.

I skiftetvist reist av B og overført til søksmåls former, avsa Indre Follo skifterett 18. desember 1975 dom med slik domsslutning:

«1. De registrerte midler i A's dødsbo er - med unntak av verdier for kr. 36 800,- - seksogtredvetusenåttehundre 00/100 - å anse som del av et sameie der B er sameier for en ideell andel på 60 - seksti - prosent.

2. B kan, foruten bankbøker i eget navn, utta av sameiet innbo og løsøre i henhold til registrering, andelsobligasjon i Landerudsenteret og hytte gnr. 7, bnr. 32 i Y mot å betale til A's dødsbo kr. 21 775,- - tjueentusensyvhundreogsyttifem 00/100.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A's dødsbo påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som den 4. juli 1977 avsa dom med slik domsslutning:

«I. Av de registrerte midler i A's dødsbo er kr. 35 000,- å anse som A's eneeiendom.

De registrerte verdier med fradrag for dette beløp er et sameie for like deler mellom B og A eller nå hans arvinger.

II. B gis rett til av sameieboet å utta innbo og løsøre etter registreringstakst og leilighet med andel og pantobligasjon etter takst kr. 25 000,- og hytta etter takst kr. 45 000,-.

III. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår ellers av skifterettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Skifteretten fant at samtlige midler som var ervervet av A og B mens samlivet bestod, var sameie mellom dem med en ideell andel på hver. For lagmannsretten var dette spørsmål ikke omtvistet. Skifteretten la ellers til grunn at det ikke hadde oppstått noe sameie med hensyn til de midler A hadde forut for etableringen av samlivet med B. Lagmannsretten holdt også hovedsakelig disse midler utenfor fordelingen mellom partene. For øvrig så skifteretten og lagmannsretten noe forskjellig på spørsmålet om hvor stor hver parts sameieandel var. Skifteretten fant at B hadde uttaksrett med hensyn til innbo og løsøre, andelsobligasjonen for leiligheten og fritidseiendommen. For lagmannsretten var det alene tvist om fritidseiendommen, og lagmannsretten kom her til samme resultat som skifteretten.

A's dødsbo har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, idet det gjøres gjeldende at lagmannsrettens bevisvurdering og rettsanvendelse er uriktig. Anken gjelder avgjørelsen av hvilke midler som tilhører sameiet, hvilken brøk som skal legges til grunn ved fordeling og avgjørelsen med hensyn til uttaksretten. B har motanket for så vidt lagmannsretten ikke har funnet at samtlige registrerte aktiva i dødsboet skal inngå i sameiet, og med hensyn til fordelingsbrøken.

Dødsboet har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det aksepteres at det ved dødsfallet eksisterte et sameie mellom

Side:1354

B og A med hensyn til alle de midler som var ervervet av partene etter etableringen av samlivet. Derimot bestrides det at noen av de midler som partene - det vil her si A - brakte med seg ved denne etablering, går inn i sameiet, slik som delvis antatt av lagmannsretten. Grunnlaget for et sameie mellom partene er nemlig alene selve samlivet og den sammenblanding som da fant sted i partenes økonomiske forhold. Subsidiært er anført at de utbetalinger etter A's livspoliser som refererer seg til premiebetalinger før samlivet under enhver omstendighet må holdes utenfor sameiet.

Det bestrides at B - som antatt av lagmannsretten under samlivet fikk pengegaver på til sammen kr. 15 000 av sin bror. Hvis slike gaver er mottatt, må de i alle fall anses forbrukt. Dersom Høyesterett skulle komme til at det er ytet slike gaver og noe av dette er i behold, aksepteres imidlertid at det beholdne beløp holdes utenfor oppgjøret av sameiet.

Dødsboet hevder videre at det alene er sameigelovens regler som regulerer sameiet, siden det her verken foreligger avtale eller «særlege rettshøve», jfr. sameigelovens §1 annet ledd. Det er ikke adgang til å gå utenom sameigeloven ved analogislutninger fra skifteloven eller ektefelleloven, som alene regulerer formelle ekteskap.

Når det gjelder fordelingen av sameiet mellom dødsboet og B, aksepteres det at man må foreta en totalvurdering, hvor det tas hensyn både til partenes økonomiske og ikke-økonomiske innsats. Det skal således blant annet tas hensyn både til de rabatter B fikk ved innkjøp hos sin arbeidsgiver og til det arbeid hun utførte i hjemmet og på hytta, som medførte besparelser for A. Det antas her ikke å være noen forskjell mellom vanlig ekteskap og samliv uten vigsel. Det bestrides imidlertid at rabattene til sammen kan ha utgjort mer enn ca. kr. 8 000, og husmorinnsatsen har også vært beskjeden hensett til at partene var barnløse og leiligheten var på ett rom og tekjøkken. A's sykdom hevdes ikke å ha medført noe pleiebehov av betydning. For fritidseiendommens vedkommende anføres at ombyggingen i det alt vesentlige ble utført av A, og at B's bidrag var meget beskjedent.

Dødsboet har for så vidt angår fordelingen av sameiet konkludert med at dersom dette alene omfatter de midler som partene ervervet under samlivet, aksepteres at delingen skjer med en halvpart på hver. Skulle Høyesterett komme til at sameiet også omfatter de midler A brakte med seg ved etableringen av samlivet, hevdes fordelingen å måtte bli 3/4 til dødsboet og 1/4 til B.

Hva endelig angår uttaksretten, gjelder tvisten for Høyesterett som før nevnt alene hytta på gnr. 7 bnr. 32 i Skiptvedt. Dødsboet hevder at denne tvisten må løses ved tvangsauksjon etter sameigelovens §15 annet ledd. Det bestrides at man eventuelt kan analogisere ut fra prinsippene i skiftelovens §61 annet ledd. Det hevdes endelig at slik som forholdene her faktisk ligger an, ville det ikke vært adgang til å utlegge eiendommen til B selv om hun hadde vært A's ektefelle. Blant annet er det understreket at hennes arbeidsinnsats på hytta er beskjeden, at hennes tilknytning til den ikke er særlig stor og at hyttas verdi solgt på det åpne marked må antas å være meget

Side:1355

større en lensmannstaksten på kr. 45 000. Partene har vært enige om at denne taksten skal nyttes dersom uttaksrett blir innrømmet.

A's dødsbo har nedlagt slik påstand:

«1. De registrerte midler i A's dødsbo som er skaffet til veie etter etableringen av samlivet mellom A og B samt innskudd på bankbøker i B's navn født xx.xx.1974 er sameie mellom dødsboet og B.

De midler som A rådet over og eiet på tidspunktet for etableringen av samlivet holdes utenfor sameiet, herunder utbetalt forsikringssum på trygdebrev K 140751, stor kr. 12 600 og kr. 3 214 av utbetalt forsikringsbeløp på trygdebrev 149525.

Sameiet blir å dele etter rettens skjønn mellom B og A's dødsbo.

2. Oppløsningen av sameiet skjer med hjemmel i sameielovens §15.

3. A's dødsbo tilkjennes saksomkostninger for skifterett, lagmannsrett og Høyesterett.»

[B-kvinne] - som er gitt fri sakførsel for Høyesterett - har med de reservasjoner som fremgår av motanken, i det alt vesentlige sluttet seg til lagmannsrettens bevisvurdering og rettsanvendelse.

Når det gjelder tvisten om omfanget av sameiet, må imidlertid de premisser lagmannsretten korrekt bygger på, etter ankemotpartens mening lede til at alle de midler A hadde ved sin død går inn i sameiet. Hvorvidt de midler som partene bringer inn i et samliv uten vigsel for en del eller i sin helhet uten uttrykkelig avtale går over til å bli et sameie, må løses konkret. Stiftelsesgrunnlaget er den sammenblanding av partenes midler som skjer ved etableringen av et økonomisk og faktisk fellesskap. De vesentlige momenter vil være samlivets fasthet, varighet og graden av økonomisk fellesskap. Når samlivspartene som her reelt har innrettet seg som i et normalekteskap, er det bærende element fellesskapstanken, som også er grunnlaget for reglene om felleseie. Det hevdes derfor at prinsippene for felleseie, og ikke særeiereglene, må være utgangspunktet for løsningen av formuesforholdet mellom samlivspartnere uten vigsel. Den nødvendige fleksibilitet gir i tilfelle analogien fra prinsippene om skjevdeling. Med dette utgangspunkt hevdes løsningen i nærværende tilfelle å måtte bli at også de aktiva A brakte med seg inn i samlivet, og som er nyttet til felles beste, i sin helhet er gått over i sameiet.

For så vidt angår pengegavene på til sammen kr. 15 000 som lagmannsretten fant at B hadde fått av sin bror, er anført at det ikke for Høyesterett er fremkommet noe som gir grunnlag for å sette de tidligere retters bevisbedømmelse til side. Får dødsboet medhold i sin påstand om at midler skal holdes utenfor sameiet, krever B subsidiært at det samme gjøres med disse pengegavene.

Hva ytterligere angår livspolisene, hevdes det at også i relasjon til forsikringsavtalelovens §104 må samlivet i dette tilfelle likestilles med et formelt ekteskap med felleseie. Ut fra de reelle hensyn som ligger bak paragrafen, nemlig først og fremst å tilgodese ektefellen, antas det da å være plass for en analogisk anvendelse, slik at halvparten av den utbetaling som går til dødsboet tilfaller B.

Når det gjelder partenes andeler i sameiet, har B understreket at

Side:1356

utgangspunktet er likedelingsregelen i sameigelovens §2. Det beror på en misforståelse når lagmannsretten i denne sammenheng har trukket inn prinsippene om skjevdeling. Hun hevder at det skal relativt lite til for å fravike likedelingsregelen ved den totalvurdering som må foretas av partenes økonomiske og ikke-økonomiske ytelser. Etter B, s mening var de økonomiske bidrag partene ytet under samlivet relativt likeverdige, mens hennes innsats som husmor og pleier av mannen i disse år økonomisk vurdert oversteg verdien av mannens arbeid på hytta. Holdes A's medbrakte midler utenfor sameiet, hevdes det at 60% av dette bør gå til henne. Dersom sameiet skulle omfatte samtlige aktiva, antas det å burde foretas en likedeling.

For så vidt gjelder fritidseiendommen, hevder B at sameigelovens oppløsningsregler for et sameie av nærværende art må kunne suppleres med de generelle og fundamentale rettsprinsipper som bærer en ektefelles uttaksrett etter skiftelovens §61, jfr. uttrykket «særlege rettshøve» i sameigelovens §1 annet ledd. Dette hevdes å måtte lede til at hytteeiendommen blir utlagt B etter tilsvarende rimelighetsvurderinger som bestemt i nevnte paragrafs annet ledds annet punktum. Det er i denne sammenheng blant annet understreket at A og B anskaffet hytta til felles formål, at hun utførte arbeid på denne og ytet et mindre tilskudd til materialene, at forholdet mellom A og hans søsken stort sett var dårlig og at han ikke hadde noe ønske om å tilgodese disse.

B har sterkt understreket den store prinsipielle og praktiske betydning Høyesteretts avgjørelse må forventes å få i nærværende sak, og nødvendigheten av at domstolene her - i påvente av en særlig lovgivning om rettsforholdene ved samliv uten vigsel - utøver en rettsskapende virksomhet for å nå frem til rimelige resultater. Det er pekt på at samliv uten vigsel i løpet av det siste tiår også i vårt land har fått en meget betydelig utbredelse, og at utviklingen i retning av flere slike samlivsforhold neppe vil stanse opp. Det er videre de færreste av slike samboende som har ordnet sine rettsforhold ved uttrykkelig avtale eller testament. Muligheten for tvister mellom samboende og i forhold til deres arvinger er derfor meget stor. Det foreligger verken i Norge eller i våre granneland noen høyesterettsdom som tar stilling til disse tvistespørsmål, og det har heller ikke i de øvrige retters praksis utkrystallisert seg fast linjer ved løsning av problemene.

B har nedlagt slik påstand:

«1. Prinsipalt: De registrerte midler i A's dødsbo, samt innskudd på bankbøker i B's navn født xx.xx.1974, er et sameie mellom dødsboet og B.

Sameiet blir å dele mellom B og A's dødsbo etter rettens skjønn.

Subsidiært: De registrerte midler i A's dødsbo som er skaffet til veie etter etableringen av samlivet mellom A og B, samt innskudd på bankbøker i B's navn født xx.xx.1974, er sameie mellom dødsboet og B.

De midler som A rådet over og eiet på tidspunktet for etableringen av samlivet, herunder utbetalt forsikringssum og trygdebrev K 140751, stor kr. 12 600,-, og kr. 3 214,- av utbetalt forsikringsbeløp på trygdebrev 149525, samt verdien av gaver ytet fra B's bror med kr. 15 000,-, holdes

Side:1357

utenfor sameiet.

Sameiet blir å dele mellom B og A's dødsbo etter rettens skjønn.

2. B kan utta av sameiet hytte etter takst kr. 45 000,-.

3. B og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for skifteretten. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. B og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Partene har i felles prosesskrift av 30. oktober 1978 opplyst at de nå er enige om blant annet hvilke midler A hadde da han og B etablerte samlivet, hvilket beløp som i tilfelle skal holdes utenfor sameiet om dødsboet får medhold i sin påstand, hvilke nettoinntekter partene hadde under samlivet m.v. De tall som her er nevnt, avviker til dels fra de tall som er lagt til grunn i skifterettens og lagmannsrettens dommer. Jeg kommer tilbake til tallene i den utstrekning de har interesse for mitt standpunkt. Foruten B og parten C, er det ved bevisopptak til bruk for Høyesterett avhørt fire vitner. Bortsett fra de nevnte talloppgaver m.v., står saken i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter.

Innledningsvis finner jeg grunn til å understreke at betegnelsen samliv uten vigsel, eventuelt papirløst ekteskap, avtalt samliv m.v. ikke har noe fast og entydig innhold i relasjon til den faktiske ordning av partenes formuesforhold. Når betegnelsen samliv uten vigsel nyttes i denne sak, står det imidlertid for et samlivsforhold som i ett og alt svarte til et vanlig ekteskap bortsett fra det formelle at partene ikke var viet. Dette er det for øvrig ingen uenighet om. Samlivspartene hadde felles bolig og felles husholdning med en integrert økonomi, idet B av sine inntekter dekket husholdningsutgiftene og klær til begge, mens A av sine inntekter blant annet dekket utgiftene til bilhold og investeringer i fritidseiendommen. Utgifter som husleie, elektrisitet m.v. skal være blitt dekket med en halvpart på hver. De investeringer som ble gjort i bolig, bil og fritidseiendom tok sikte på felles bruk, og partene innrettet seg det hele med sikte på et fast og varig samlivsforhold. Hva grunnen var til at de ikke inngikk formelt ekteskap, er ikke opplyst, den behøver neppe heller å ha stått klar for partene. Også utad opptrådte de i ett og alt som et par.

Jeg nevner videre at de samlede verdier som er registrert i dødsboet utgjør kr. 140 113,20 med renter, og at B's egne aktiva ved dødsfallet var bankbøker pålydende kr. 18 135. Den samlede formue ved dødsfallet utgjør derfor kr. 158 248,20 med renter.

Til de enkelte tvistepunkter skal jeg bemerke:

Omfanget av partenes sameie

Som tidligere nevnt har dødsboet akseptert skifterettens avgjørelse om at samtlige aktiva som partene ervervet under samlivet, er sameie mellom dem. For Høyesterett som for lagmannsretten gjelder tvisten derfor alene om de aktiva A brakte med seg ved etableringen av samlivet, helt eller delvis skal medtas i sameiet (B var ved etableringen av samlivet ubemidlet). Dersom boet får medhold i sin påstand, har B subsidiært krevd at også pengegavene fra hennes bror under samlivet på til sammen kr. 15 000 skal holdes utenfor sameiet.

Side:1358

Det er nå enighet om at A da han og B flyttet sammen i 1968 hadde diverse bankinnskudd m.v. på til sammen vel kr. 40 000, en bil samt to livspoliser. Hele sparekapitalen i form av innskudd ble imidlertid nyttet da man i 1969 kjøpte den obligasjonsleilighet og fritidseiendom som nå tilhører sameiet, og en campingvogn som senere ble solgt under samlivet. Salgssummen gikk da uspesifisert inn blant de aktiva som partene er enige om omfattes av sameiet. Bilen ble videre i 1973 innbyttet i en ny bil som det også er enighet om skal inngå i sameiet. Jeg kan under disse omstendigheter ikke se at det er plass for en forlodds uttaking av motverdier for disse innbrakte midler. Midlene må i sin helhet anses som tilskudd til sameiet fra A's side, og det må i stedet tas hensyn til dem ved fastsettelsen av partenes andeler i dette sameie.

Når det gjelder de to livspoliser, var den ene livspolise med utbetalingssum kr. 12 600 fullt innbetalt da samlivet ble etablert. På den annen polise ble premiene delvis betalt under samlivet. Partene er her blitt enige om en oppsplitting av utbetalingssummen slik at kr. 9 652 i alle tilfelle inngår i sameiet, mens tvisten gjelder de resterende kr. 3 214 som refererer seg til premiebetalinger før samlivet. Til sammen gjelder tvisten altså eiendomsforholdet til kr. 15 814.

Jeg finner at dødsboet må ha krav på å holde dette beløpet utenfor sameiet. Utgangspunktet må nemlig være at de verdier de samlevende brakte med seg inn i samlivet forble eneeie, idet selve samlivet i seg selv ikke medførte noe sameie mellom partene. Skulle verdiene gå over til å bli sameie, må det således foreligge et særlig rettsstiftende moment. Rettsstillingen er her den samme mellom samboende uten vigsel som mellom ektefeller, hvor lovens ordning er at hver av ektefellene selv hvor formuesforholdet er ordnet som felleseie, fortsatt eier sine gjenstander alene. I nærværende sak kan jeg ikke se at det foreligger omstendigheter som har endret eierforholdene vedrørende livspolisene under samlivet.

B har imidlertid også gjort gjeldende at halvparten av nevnte kr. 15 814 må tilfalle henne ut fra en analogisk anvendelse av forsikringsavtalelovens §104 annet ledd. Tankegangen er så vidt skjønnes at da lovgrunnen for denne bestemmelse er å sikre de nærmeste en økonomisk støtte når forsikringstakeren dør, må disse beskyttelseshensyn også få anvendelse i en situasjon som i nærværende sak, hvor en samboendes kapitalforsikringer ellers ville gå til hans dødsbo uten rettigheter for den gjenlevende. Det er til støtte for dette syn blant annet anført at man i rettspraksis har lagt til grunn at uttrykket ektefelle etter forsikringsavtalelovens §19 tredje ledd også kan omfatte en samlevende, jfr. Rt-1975-50.

Jeg finner det klart at det ikke av den positive bestemmelse i forsikringsavtalelovens §104 kan utledes en slik fordelingsregel som B gjør gjeldende, og at en sammenligning med rettspraksis etter lovens §19 tredje ledd er uten interesse for nærværende spørsmål. A kunne tillagt henne retten til å oppebære forsikringssummene ved å oppnevne henne som begunstiget, jfr. nevnte lovs §102. Når så ikke er gjort, vil forsikringssummene måtte tilfalle dødsboet, jfr. §104 første ledd.

Side:1359

Etter det resultat jeg er kommet til, må jeg også ta stilling til B's subsidiære krav om forlodds uttaking av kr. 15 000 av sameiet. Dette beløp skal tilsvare kontante gaver fra hennes bror under samlivet.

Jeg bemerker at skifteretten under vurderingen av sameieandelenes størrelse alene nevnte at B under samlivet hadde mottatt en del penger som gave av sin bror, uten at beløpet ble tallfestet. Lagmannsretten fastslo uten nærmere begrunnelse at det forelå gaver på til sammen kr. 15 000. Når det gjelder opplysningene om disse gavene, har vi alene forklaringene fra B og hennes bror D å holde oss til. Av disse fremgår at D ved jevnlige besøk hos de samlevende fra 1968 av gav sin søster noen hundrekroner nå og da, som hun betraktet som gaver og ikke som vederlag for mat og husly. Uten at det har kunnet dokumenteres nærmere, har bror og søster antatt at det totalt dreier seg om ca. 15 000 kroner. Beløpene er således ikke holdt atskilt fra B,5 øvrige inntekter og lar seg ikke identifisere ved hennes bankinnskudd. Under disse omstendigheter antar jeg at tilskuddene fra broren er gått med til den daglige livsførsel i likhet med hennes øvrige inntekter. Jeg finner da at det ikke blir spørsmål om noen forlodds uttaking av gavebeløpet, men at dette som antatt av de tidligere retter kommer i betraktning ved fastsettelsen av partenes sameieandeler. Når det gjelder størrelsen av beløpet, finner jeg etter omstendighetene ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse.

Partenes andeler i sameiet.

Når det gjelder partenes prosentvise andeler i sameiet, vil spørsmålet være om det ut fra en vurdering av deres respektive bidrag av økonomisk og ikke-økonomisk art er tilstrekkelig grunn til å gjøre unntak fra likedelingsregelen i sameigelovens §2 første ledd.

A innbrakte, slik jeg ser saken, til sammen ca. kr. 49 000 da samlivet ble etablert, idet verdien av hans livspoliser holdes utenfor. Under samlivet har A's nettoytelser i form av lønn og trygdeytelser til sammen utgjort vel kr. 128 000, dvs. at hans direkte økonomiske tilskudd utgjør vel kr. 177 000. Hertil kommer verdien av hans arbeid på hytta. Investeringene i form av kjøp og materialer skal være ca. kr. 25 000, mens lensmannstaksten for eiendommen i 1975 var kr. 45 000.

For B's vedkommende har hennes nettoinntekter under samlivet utgjort vel 91000 kroner. Hertil kommer så gavene fra hennes bror på kr. 15 000. Videre har B ved rabatter hos sin arbeidsgiver ved kjøp av matvarer og klær tec. ytet et ikke ubetydelig bidrag til det felles hushold, som jeg skjønnsmessig anslår til ca. kr. 10 000. Til sammen blir dette et direkte økonomisk tilskudd på kr. 116 000. Hun har videre i noen grad direkte deltatt i byggingen av hytta, om enn beskjedent i forhold til det arbeid A ytet. Vesentlig er imidlertid at hun i alle år utførte alt husarbeid i hjemmet. Også denne innsats må klarligvis tillegges betydning ved vurderingen av partenes andeler, sammenlign tilsvarende synspunkter blant annet i dommen i Rt-1975-220. Boligen var riktignok av beskjeden størrelse - bare ett rom og kjøkken - og partene var som nevnt barnløse. Men foruten at hun derved muliggjorde A's arbeidsinnsats på hytta i det omfang den

Side:1360

fikk, førte hennes hjemmearbeid til vesentlige besparelser for A i alle år. Hennes innsats har derfor ikke bare medvirket til anskaffelse av hytta, men også til å opprettholde og forøke sameiet for øvrig. Det samme er tilfellet for B's stell og pleie av mannen i hans sykdomsperioder, selv om det må antas at dette arbeid ikke har vært særlig omfattende.

Når man så ved totalvurderingen skal sammenligne hva hver av de samlevende har satset i forholdet, synes den samlede innsats å ha vært noe større fra A's side enn fra B's. Forskjellen er imidlertid neppe særlig stor. Skjønnet er videre beheftet med mange usikkerhetsmomenter, blant annet om partenes forbruk i disse år har vært av omtrent samme omfang. Etter dette finner jeg ikke tilstrekkelig grunn til å fravike lovens presumpsjon for en likedeling.

Uttaksretten.

Tvisten gjelder som nevnt her alene hytta, og B hevder at prinsippene i skiftelovens §61 annet ledds annet punktum kan nyttes av henne til fortrengsel for bestemmelsen om tvangsauksjon i sameigelovens §15 annet ledd.

Jeg kan ikke se at hun kan gis medhold i sitt krav. Riktignok byr sameigeloven neppe på avgjørende hinder for at sameiets særlige karakter i gitte tilfelle kan medføre at reglene om tvangssalg ikke får umiddelbar anvendelse ved oppløsning, jfr. reservasjonen for «særlege rettshøve» i sameigelovens §1 annet ledd. Jeg stiller således åpent spørsmålet om ikke prinsippene i skiftelovens §63 om en gjenlevende ektefelles rett til naturalutlegg etter omstendighetene må kunne få anvendelse for en gjenlevende samboer ved oppløsning av sameiet, fordi man ellers ville kunne komme til åpenbart urimelige resultater. Når det derimot gjelder bestemmelsen i skiftelovens §61, kan jeg ikke se at denne hviler på slike fundamentale rimelighetshensyn at dens prinsipper må få anvendelse utenfor det angitte område. Jeg finner for øvrig grunn til å tilføye at fritidseiendommen fremdeles ikke er ferdigbygd innvendig og at B så vidt skjønnes verken under samlivet eller senere har nyttet denne.

Jeg skal endelig bemerke at lagmannsretten i premissene uttaler at retten fant det nødvendig å formulere en helt ny domsslutning «som bygger på at skifteomkostningene belastes sameieboet». Det kan imidlertid ikke ses at denne tanke er kommet til uttrykk i den domsslutning lagmannsretten gav. Partene har for Høyesterett begge pekt på at lagmannsrettens uttalelse beror på en misforståelse, siden det alene er A's dødsbo som er gjenstand for skifte og som da skal belastes skifteomkostninger.

Ingen av partene har fått fullt medhold i sine påstander, og saken har til dels gjeldt uklare rettsspørsmål av stor prinsipiell betydning. Jeg antar derfor at hver av partene bør bære sine saksomkostninger for samtlige retter.

Jeg stemmer etter dette for denne

D O M :

1. De registrerte midler i A's dødsbo samt innskudd på bankbøker i

Side:1361

B's navn pr. 8. april 1974, er et sameie mellom dødsboet og B.

Unntatt er dog utbetalt forsikringssum på trygdebrev K 140751 stor 12 600 - tolvtusensekshundre - kroner og 3214 - tretusentohundreogfjorten - kroner av utbetalt forsikringssum på polise nr. 149525. Disse summer tilhører dødsboet alene.

2. A's dødsbo og B eier hver en ideell halvpart av det nevnte sameie.

3. B gis ikke rett til å utta av sameiet hytte gnr. 7 bnr. 32 i Z mot takst 45 000 kroner.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Egil Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Løchen, Lorentzen og Stabel: Likeså.

Av skifterettens dom (dommerfullmektig Vidar Hauge Halvorsen):

A, født xx.xx.1929, døde den 8.4.1974, og hans dødsbo ble tatt under offentlig skiftebehandling ved Indre Follo skifterett.

A og saksøkeren, B, født xx.xx.1945, ble forlovet i 1967 etter i noen år å ha hatt «fast følge». De bodde begge på dette tidspunkt i X. I august 1968 flyttet de sammen til Oslo - - -.

Både B og A var fra de flyttet til Oslo i fullt arbeide, han som snekker og hun som kontordame hos - - -. A hadde tidligere i ca. 20 år arbeidet på bygg og anlegg, mens stillingen i Oslo var B's første arbeidsforhold etter endt utdannelse.

A hadde således i 1969 en skattbar inntekt på kr. 35200, mens B i samme år betalte skatt av en inntekt på kr. 16 100.

I september 1970 ble imidlertid A syk og han kom senere ikke i lønnet arbeide. Etter å ha oppebåret sykepenger og attføringspenger, ble han i april 1973 tilstått uførepensjon etter en uføregrad på 100% fra 1.9.1970. Frem til sin død hadde A mottatt trygdeytelser som brutto utgjorde kr. 77 844. I samme periode hadde B en inntekt på ca. kr. 120 000 brutto.

Mens samlivet mellom dem besto, ordnet partene sin økonomi og husholdning på den måte at B av sin inntekt betalte all mat og husholdningsartikler for øvrig. Dette kjøpte hun på sitt arbeidssted idet hun der fikk en viss rabatt som ansatt. Hun kunne således skaffe disse varer billigere enn det ellers ville vært mulig ved ordinære innkjøp. Tilsvarende gjaldt også for klær til dem begge. Utgiftene til husleie, elektrisitet m.v. ble dekket med en halvpart av hver. Begge satte av visse midler til sparing, B for en vesentlig del penger som hun fikk av sin bror i gave. Av sine midler alene dekket A utgiftene til bilhold, livsforsikringspremie, og han betalte også det vesentligste av materialer m.v. til byggearbeider på hytta i Z. Det ble fra 1970/71 foretatt en total ombygging av denne, og til tross for sin sykdom utførte A det meste av dette arbeide alene eller med noe hjelp fra venner og kjente. I helger o.l. arbeidet også B noe på hytta. Arbeidet i hjemmet på Y ble hele samlivet igjennom utført av B alene.

Ved A's død forelå det i boet følgende aktiva:

Innbo og løsøre kr. 3180

Bankinnskudd m.v » 11822

Livspoliser » 20000

Andelsobligasjon » 25000

Side:1362

Hytte » 45000

Bil, salgsverdi » 24000

Diverse kontanter » 5563

B hadde på sin side ved dødsfallet bankinnskudd med tilsammen kr. 18 135. Partenes samlede midler utgjorde således ved A's død kr. 152 700. - -

Retten skal bemerke:

Retten finner det riktig innledningsvis å presisere at B's eventuelle rettigheter i A's dødsbo ikke reguleres av reglene om skifte av fellesbo eller arvelovens øvrige regler. B og A hadde ikke inngått ekteskap, og det forelå ved dødsfallet intet testamente. Heller ikke var det mellom partene inngått noen form for avtale om formuesfordelingen mellom dem. Det man således her står overfor er hva som i dag populært og upresist benevnes som et «papirløst ekteskap» eller «ugift samboenhet». Til tross for de siste års debatt om - og interesse for - disse forhold, er det ennå ikke gitt lovbestemmelser som direkte gjelder denne form for samliv.

Etter rettens oppfatning er likevel ikke de forhold som er nevnt ovenfor endelig avgjørende for B's rettsstilling vis a vis boet. I den utstrekning det virkelig kan sies å være etablert et fast økonomisk fellesskap mellom henne og A, et fellesskap som har medført erverv av formuesgoder, synes det naturlig å anse dette som et vanlig tingsrettslig sameie. At de to sameiepartnere her har levet som «ugifte samboende» i et fellesskap som har meget sterk likhet med et ekteskap, kan etter rettens mening ikke medføre noen annen bedømmelse av forholdet. «Ugift samboenhet» må på samme måte som andre tilfelle av felleserverv, f.eks. i et ekteskap, kunne medføre at sameie etableres.

Man må likevel ha klart for øyet den helt spesielle type av sameie man her står overfor, og sameielovens bestemmelse kan bare benyttes sålangt disse passer. Det vises forsåvidt til lovens §1 som klart fastslår at dens regler bare gjelder sålangt annet ikke fremgår av avtale eller «serlege rettshøve».

I det foreliggende tilfelle levde B og A sammen i nærmere 6 år i et fast etablert forhold med felles husholdning og en delvis sammenblandet økonomi. Spørsmålet blir hvilken betydning dette skal tillegges ved vurderingen av det formuesrettslige forhold mellom dem, og igjen for rettsstillingen mellom B og A's arvinger. Det kan umiddelbart fremstå som om A alene innbragte det alt vesentlige av de formuesgjenstander han og B hadde mens de levet sammen, og som nå er registrert i hans dødsbo. De gjenstander som ble anskaffet etter etableringen av samlivet synes, med unntak av innboet, tilsynelatende å være innkjøpt for midler som A har tjent, og det er omtvistet om B har ydet noe direkte tilskudd til dette. Dette forhold kan etter rettens mening likevel ikke medføre at de ervervede gjenstander sies å være innbragt av A alene, slik at de i sin helhet nå må anses å tilhøre hans dødsbo.

Begge parter var da samlivet mellom dem ble etablert ved flyttingen til Oslo i fast arbeide, og burde forsåvidt i fellesskap hatt muligheter til å kjøpe inn formuesgjenstander. Imidlertid ordnet partene sin økonomi ved å la B's inntekt medgå til innkjøp av mat og hva som ellers medgikk i husholdningen, samt klær. Dette synes forsåvidt forklarlig fordi hun p.g.a. sitt arbeide kunne gjøre slike innkjøp med rabatt. Ikke desto mindre medførte dette at B gjennom hele samlivet har ydet et betydelig tilskudd til partenes økonomi

Side:1363

som ikke har gitt seg utslag i etablering av varige verdier. Det kan etter rettens mening likevel ikke være riktig å se bort fra dette ved vurderingen av hvem av de to som har anskaffet de formuesgjenstander de har disponert sammen, og som vesentlig har vært anskaffet til dekning av felles behov. Partene synes i fellesskap å ha gått inn for denne form for økonomisk samvirke allerede fra etableringen av samlivet. Med en slik ordning av sin økonomi var det mulig for A å spare betydelige midler som ellers måtte ha medgått til forbruk. At dette dermed også bidro til å gjøre det mulig for ham å erverve de gjenstander som står i hans navn, kan etter rettens mening ikke være tvilsomt. A måtte ikke redusere sin formue for å skaffe disse gjenstander og hans inntekt alene ville ikke vært tilstrekkelig for slikt erverv, eller til at han kunne beholde disse gjenstander når han ble syk.

At anskaffelsen av gjenstander og opparbeidelse av annen formue mens samlivet besto skyldes en felles økonomisk innsats fra begge parter, trer desto klarere frem når man også ser hen til at B utførte alt arbeide i det felles hjem. Arbeidet i hjemmet har riktignok vært av et noe begrenset omfang p.g.a. boligens størrelse og det faktum at husholdningen kun besto av 2 voksne personer. Etter rettens oppfatning må likevel denne innsats også telle med ved bedømmelsen av hvem som har ervervet - og er eier av - de aktiva som er anskaffet under samlivet. Retten legger her vekt på den utvikling som etterhvert har skjedd i synet på verdien av arbeide i hjemmet ved spørsmålet om hvem som har innbragt gjenstander i et ekteskap. Det pekes her særlig på Høyesteretts dom i Rt-1975-220. Etter rettens mening må tilsvarende betraktninger få anvendelse i et tilfelle av «ugift samboenhet», idet det avgjørende må være en vurdering av hvilken faktisk innsats som er ydet av partene.

På denne bakgrunn må etter rettens mening det som er ervervet mens samlivet besto, være skaffet av partene i fellesskap og ved felles innsats. Det må da anses å være etablert et sameie hvor B og A hver eiet en ideell andel. 1 dette sameie inngår de gjenstander som er anskaffet etter august 1968 og den formue partene gjensidig opparbeidet gjennom sparing m.v. fra dette tidspunkt.

Når det gjelder de verdier A hadde forut for etableringen av samlivet med B, finner retten ikke at tilsvarende forhold gjør seg gjeldende. Det må anses som et naturlig utgangspunkt at det hver av partene bringer med seg inn ved etableringen av et «papirløst ekteskap», ikke omfattes av det sameieforhold som eventuelt etableres. Unntak må klart nok kunne gjøres i ekstreme tilfelle der f.eks. opprettholdelse og styrking av disse verdier kun er mulig p.g.a. den annen parts innsats. Slike forhold kan imidlertid ikke sies å foreligge i nærværende sak. A hadde også etter at han ble arbeidsufør en ikke - ubetydelig trygdeinntekt. Denne ville med all sannsynlighet vært tilstrekkelig til at han kunne ha klart seg, uten å måtte angripe den formue han hadde før august 1968, selv om han ikke hadde levet sammen med B. Det synes forsåvidt klart at partenes felles innsats har muliggjort byttet av bilen som A tidligere hadde. En slik verdiøkning må godskrives sameiet, idet A's «særformue» kun omfatter verdien av den opprinnelige gjenstand.

Utenfor det sameiet retten anser etablert må således holdes verdier av bankinnskudd, livspolise, bil og campingvogn. Dette utgjør samlet kr. 36 800, idet bilens verdi settes til innbytteprisen på kr. 8 800 og campingvognens salgsverdi skjønnsmessig anses å være kr. 5 500. Sameiet mellom partene

Side:1364

anses etter dette å utgjøre verdier for tilsammen kr. 115 900.

Spørsmålet blir da videre hvor store rettigheter partene hadde i de aktiva som sameiet omfatter, m.a.o. hvor stor hver parts sameieandel var. Sameielovens §2 første ledd, gir en presumpsjon for likedeling ved oppløsning av sameie. Det synes imidlertid etter rettens mening klart at bestemmelsen ikke er direkte avgjørende ved den helt spesielle type av sameie man her har å gjøre med, jfr. det som er nevnt tidligere.

Fastsettelse av sameieandelene må derfor etter rettens mening i utgangspunktet skje ved en konkret vurdering av partenes tilskudd under samlivet der såvel direkte økonomiske bidrag som innsats av ikke økonomisk karakter må telle med. En slik vurdering vil nødvendigvis måtte inneholde momenter av sterkt skjønnsmessig art.

Mens partene begge var i arbeide, hadde som tidligere nevnt A en inntekt som lå betydelig over B's. Etter hans arbeidsuførhet ble imidlertid dette forhold endret. A mottok frem til sin død trygdeytelser med brutto kr. 77 844. Retten har her inkludert attføringspengene idet det ikke foreligger noen opplysninger om at disse er brukt til annet enn felles underhold på vanlig måte. B har likevel hatt en inntekt i denne periode som klart overstiger dette, og hun har dessuten mottatt endel penger som gave fra sin bror. Ut fra dette synes således partenes økonomiske bidrag, samlivet sett under ett, å være relativt likeverdige.

Når det gjelder ikke-økonomisk innsats utgjør denne for A's vedkommende arbeide med ombyggingen m.v. av hytta i Z. Dette arbeide pågikk etter at han var blitt arbeidsufør, men har likevel vært av et ikke uvesentlig omfang og vært med på å øke hyttas verdi sammen med de rene investeringer som ble foretatt. B har på sin side i de 51/2 år samlivet besto utført alt arbeide i hjemmet. Selv om omfanget av arbeidet som nevnt kan ha vært noe begrenset, synes det etter rettens mening utvilsomt at dette arbeidet representerer en betydelig verdi dersom man skulle kapitalisere dette. Dessuten har denne arbeidsinnsats faktisk gjort det mulig for A å arbeide mere på hytta enn ellers ville vært mulig. I tillegg kommer så at B også har ydet et indirekte tilskudd til husholdningen ved å kunne anskaffe mat m.v. til rabattpriser. Dette må også åpenbart gjennom årene ha medført en betydelig besparelse for partene.

Retten anser på bakgrunn av dette at B's ikke-økonomiske innsats må anses å overstige A's både i verdi og varighet.

Ut fra en samlet, skjønnsmessig vurdering finner retten at sameieandelene passende kan fastsettes med 60% på B og 40% på A. Verdien av B's andel i sameiet utgjør etter dette kr. 69 540.

Det gjenstår da spørsmål om B kan gjøre sine rettigheter i sameiet gjeldende ved å utta de aktiva hun måtte ønske, og eventuelt erstatte verdien av disse i den utstrekning de overstiger hennes sameieandel.

Spørsmålet om uttaksrett er etter rettens oppfatning tvilsomt, og det synes ikke å foreligge veiledning for løsning av dette i hverken lovbestemmelser eller rettspraksis. Sameieloven inneholder ikke bestemmelser som kan anvendes på dette spørsmål, og det synes klart at de skifterettslige bestemmelser man har om uttaksrett for gjenlevende ektefelle ikke kan anvendes analogisk. Disse bestemmelser er rent positivrettslige, og knytter sin virkning til det formelle kriterium, ekteskap.

Retten finner på denne bakgrunn å måtte la spørsmålet om uttaksrett

Side:1365

bero på en interesseavveining mellom B og A's arvinger. Man må således vurdere hvilken tilknytning partene i saken har til de gjenstander det er spørsmål om å la B utta, og om en uttaksrett for henne vil krenke noen beskyttelsesverdig interesse for arvingene.

Etter rettens mening må det legges avgjørende vekt på at det her er B som har en sterk personlig tilknytning til de gjenstander det er spørsmål om å utta utover rene pengemidler.

Når det gjelder leiligheten ble denne åpenbart anskaffet for å tjene som hjem og bolig for henne og A. De to bodde der sammen i ca. 4 1/2 år til A's død. B har bodd i leiligheten og brukt og stelt denne som deres felles hjem sålenge samlivet besto. Hytta i Z synes på tilsvarende måte å ha vært et prosjekt de to gikk sammen om, der formålet var å få en fritidsbolig relativt nær bostedet. Selv om A utførte det meste av arbeidet, rokker ikke dette ved B's interesse for og tilknytning til stedet. For løsørets vedkommende er dette vesentlig anskaffet av B alene.

Arvingene har på sin side ingen slik tilknytning til gjenstandene, som må sies å være anskaffet eksklusivt til bruk for B og A. På denne bakgrunn finner retten at B må ha rett til å utta de gjenstander hun ønsker til takst- og registreringsverdi. Ut fra de synspunkter retten har lagt til grunn må hun også ha uttaksrett til disse gjenstander selv om den samlede verdi overstiger hennes sameieandel. Den overskytende verdi må tilbakeføres i kontanter.

Med de verdier retten har lagt til grunn har B således rett til å utta av sameiet bankbøker i eget navn, innbo og løsøre i henhold til registrering i A's dødsbo, andelsobligasjon i - - -sentret og hytte gnr. 7 bnr. 32 i Z mot å betale til boet kr. 21 775. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Lars L'Abée-Lund, Erik Jørgensen og Knut Løken):

Lagmannsretten er i det vesentlige enig med skifteretten og viser til dens domsgrunner for så vidt angår gjengivelsen og vurderingen av de faktiske og økonomiske forhold som gjaldt mellom B og A, men er kommet til et noe annet resultat enn den, såvel når det gjelder avgjørelsen av hva samboet skal omfatte som i hvilket forhold dette skal deles mellom partene.

Når det gjelder uttaksretten er lagmannsretten kommet til det samme resultat som skifteretten og tiltrer dens begrunnelse.

Den omstendighet at det ennå ikke er gitt lovbestemmelser som regulerer de mange spørsmål, ikke minst av økonomisk art, ved de såkalte papirløse ekteskap, medfører at det oppstår mange problemer når slike forhold oppløses eller når den ene part dør. Ved slike formløse forhold er det dessuten sjelden at det mellom de to parter er inngått avtale som man i tilfelle kunne bruke. Ofte har nok partene ikke engang tenkt på hvilke økonomiske konsekvenser samlivet har eller hvordan en oppløsning av det skal ordnes. Uansett dette vil et lengre samliv medføre et fellesskap mellom partene, også av økonomisk art, med konsekvenser for dem når samlivet opphører. Det enkelte tilfelle må da bedømmes på grunnlag av hvorledes partene rent faktisk har innrettet seg.

I denne sak har partene, etter å ha hatt «fast følge» siden 1964, vært ringforlovet siden 1967 og levet sammen siden august 1968 som om de var ektefolk. De har ikke inngått noen avtale om fordeling av de daglige utgifter,

Side:1366

men har i praksis ordnet seg slik at B's inntekter har vært brukt til innkjøp av forbruksartikler, mens A's inntekter har gått til investeringer.

Jo lenger 2 parter har levet sammen i et fullt fellesskap, desto sterkere vil de økonomiske forhold være filtret i hverandre og tilslutt omfatte partenes forskjelligste økonomiske anliggender i en grad og på felter som går langt videre enn et vanlig tingssameie, og i sin virkning ligge nær opp til de økonomiske forhold i et ekteskap med felleseie. Selvom utgangspunktet for oppgjøret av et sameiebo vil være rent sameierettslige, vil også synspunkter bygget på andre rettsregler måtte komme inn i bildet. Dette medfører etter lagmannsrettens mening at man ikke kan holde utenfor booppgjøret alle midler A hadde før partene flyttet sammen. Ved et såvidt langt samliv som partene hadde, er deres økonomi smeltet sammen. Det er ikke mulig å øremerke alle formuesgjenstander slik at de igjen kan trekkes ut av den felles formuesmasse som etter en årrekke skal gjøres opp. Blant de opprinnelige gjenstander vil noen være erstattet av nye gjennom felles økonomisk bidrag. Det vil videre kunne være tilfeldig hva som ved oppløsningen av boet står på hver enkelts bankkonto, idet boets tilstand er et resultat av en kontinuerlig virksomhet. Økonomiske tilskudd som ikke kommer til uttrykk i noen inntektsoppgave eller på noen konto, er også momenter som taler for ikke å holde isolert boets formue ved oppgjøret og den ene parts formue ved innledningen av fellesskapet. I dette tilfelle må således blant annet regnes med det økonomiske tilskudd som besto i den varerabatt B fikk i alle år, samt gaven fra hennes bror på kr. 15 000.

Lagmannsretten legger, etter det som nå er dokumentert, til grunn at A's formue i august 1968 utgjorde ialt kr. 67 687 og besto av norske bankinnskudd kr. 19286, 2 livspoliser, 1 fullt innbetalt pålydende kr. 10 000 og en med gjenkjøpsverdi kr. 2 000, innskudd samvirkelag kr. 601, bil kr. 8 800, Campingvogn kr. 5 000 og motverdien av konto i USA kr. 22 000.

Videre legges til grunn at A fra 1. september 1968 til sin død 30.4.74, innbragte i boet ialt brutto kr. 153 176 og at B ialt innbragte brutto kr. 122 968. Av A's innbragte beløp var kr. 77 884 trygdeytelser. Da A hadde særfradrag i skatten på grunn av sin uførhet, vil nettodelen av det hans trygd utbringer, forholdsvis bli noe større enn nettodelen av B's lønn. På den annen side har B gjennom den rabatt hun i alle år har hatt i - - -, ydet et meget betydelig tilskudd uten at størrelsen av den kan angis.

Ved avgjørelsen av hvilket beløp på grunnlag av A's formue, som skal holdes utenfor ved oppgjøret av samboet, bemerkes. Den fullt innbetalte livspolise pålydende kr. 10 000 bør ikke tas med. Av de øvrige midler antar retten at det må være grunnlag for å la en viss sum inngå i dødsboet. I mangel av eksakte opplysninger må dette beløp fastsettes skjønnsmessig. Etter det som er opplyst om hvorledes partene innrettet sin økonomi, fastsetter retten det beløp som på skiftet skal holdes utenfor sameiet og bli A's beholdne eneformue fra før samlivet oppstod, til kr. 35 000. Dette beløp blir således å fratrekke den registrerte nettoformue før fordeling av sameiet mellom B og boet.

Når det gjelder spørsmålet om i hvilket forhold samboet skal deles mellom partene, er lagmannsretten enig med den ankende part. Den spesialregel som er gitt i ekteskapsloven om adgang til skjevdeling hører til det system av bestemmelser som er knyttet til ekteskapet som institusjon. Regelen har tildels sin bakgrunn i ekteskapelige forhold av ikke økonomisk

Side:1367

natur og er satt for å beskytte den presumptivt svakere part. Noen tungtveiende grunn til å gi denne regel analogisk anvendelse for forholdet mellom parter som har valgt å leve sammen uten ekteskap, synes det ikke å være. For øvrig bemerkes at den ankende part for lagmannsretten har samtykket i at B gis adgang til uttak etter takst av leiligheten med obligasjon og innbo etter registreringstakst. På grunn av dette og ytterligere ved at lagmannsretten gir adgang til uttak av også hytta etter takst, antas B, s interesser å være tilgodesett. Retten mener at man derved, ved siden av fastsettelsen av samboets omfang, har gitt B en rimelig kompensasjon for merinnsats av ikkeøkonomisk art hun har ydet i samlivet med A og at det derfor heller ikke etter de faktiske omstendigheter er plass for en skjevdeling.

Når det gjelder uttaksretten har den ankende part, som foran nevnt, samtykket i at B får utta leiligheten og innbo, alt etter takst, men har motsatt seg uttak av hytta. Som skifteretten mener lagmannsretten at hytta var en felles oppgave for de 2 parter. De delte arbeidet mellom seg på den måte som var naturlig, idet A utførte snekkerarbeid på selve hytta og B sto for de daglige innkjøp, matlagning, renhold osv. og måtte i nødvendig utstrekning stelle for A når hans sykdom krevde det. Også når det gjelder hytta, må den derfor sees som resultatet av en felles innsats når det gjelder spørsmålet om hvem som har innbragt hytta i boet. Som ytterligere grunnlag for B's uttaksrett, nevnes at hun har en naturlig tilknytning til hytta og det som er anskaffet til den, mens noen slik tilknytning ikke foreligger for noen av A's arvinger. B bør derfor få utta hytta til takstverdien.

Lagmannsretten finner det for sin avgjørelse nødvendig å formulere en helt ny domsslutning som bygger på at skifteomkostningene belastes sameieboet. - - -