RG-1982-1074
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1982-06-01 |
| Publisert: | RG-1982-1074 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 1. juni 1982 i sak nr. 579/81 |
| Parter: | Mary Larsen (advokat Terje sørensen) mot A/S Oslo Sporveier (advokat Odd Harald Starbo). |
| Forfatter: | Lagmann Finn Backer, lagdommerne Bror Oskar Scherdin, Odd Friberg |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §373, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), §151, §98 |
Fru Mary Larsen fikk 6. mai 1976 en bruddskade i venstre kne da hun falt fra trikken under avstignin fra denne ved Torshov holdeplass. Bruddet har resultert i varig mén. Årsaken til fallet var at en av passasjerene, Johan Rui, ble puffet mot henne av en annen av passasjerene, Alf Nilsen. Den sistnevnte hadde kommet på trikken uten gyldig overgangsbillett, som han opplyste å ha mistet da han løp etter trikken. Det ble en diskusjon mellom ham og konduktøren om dette. Rui blandet seg i diskusjonen på en slik måte at Nilsen følte seg provosert.
Ved stevning av 5. november 1980 til Oslo byrett reiste fru Larsen søksmål mot A/S Oslo Sporveier med påstand om at saksøkte måtte dømmes til å betale kr. 75 000,- i erstatning med tillegg av renter. Til sitt forsvar påberopte Sporveiene seg bl.a. at det skulle foreligge foreldelse. I medhold av tvml. §98 bestemte byretten at det skulle forhandles særskilt om foreldelsesspørsmålet. Rettsmøte ble holdt 20. august 1981. Retten kom til at det forelå foreldelse, og avsa 24. august s.å. dom med slik domsslutning:
«A/S Oslo Sporveier frifinnes.
Side:1075
Saksomkostninger ilegges ikke.»
Mary Larsen har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsretten. Hun har for lagmannsretten hatt fri sakførsel, på samme måte som for byretten. A/S Oslo Sporveier har tatt til gjenmæle.
Ankeforhandling var første gang berammet til 16. mars 1982. I rettsmøtet kom lagmannsretten til at saken var så dårlig utredet at ankeforhandlingen burde utsettes. Dette skjedde ved kjennelse av samme dag. Samtidig ble den nye ankeforhandling med partenes samtykke overensstemmende med tvml. §151 annet ledd begrenset til å gjelde spørsmålet om det foreligger erstatningsplikt for Sporveiene. Under den videre ankeforberedelse frafalt Sporveiene foreldelsesinnsigelsen ved prosesskrift av 26. april 1982. Ny ankeforhandling ble deretter holdt 27. mai 1982.
Mary Larsen nedla under denne slik påstand:
«1. Ankemotparten dømmes til å betale skadeserstatning til den ankende part.
2. Ankemotparten dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til det offentlige.»
A/S Oslo Sporveier nedla slik påstand:
«A/S Oslo Sporveier frifinnes.»
Mary Larsen har særlig anført følgende:
Hun var på vei hjem med trikken 6. mai 1976 da ulykken skjedde ca. kl. 21.30. Alf Nilsen kom på trikken ved Hausmanns gate. Han virket beruset og krakilsk. Han og konduktøren begynte straks å krangle om den manglende overgangsbilletten, og dette varte helt til de kom til Vogts gate på Torshov, der fru Larsen skulle gå av, altså 10-15 minutter. Johan Rui blandet seg tidlig opp i diskusjonen, og irriterte tydeligvis Nilsen. Da trikken nærmet seg Vogts gate, stilte fru Larsen seg opp foran utgangsdøren. Samtidig med at døren ble åpnet, puffet Nilsen til Rui slik at han ufrivillig kom til å dytte fru Larsen bakfra, med den følge at hun falt ut av døren. Dette var den umiddelbare årsak til skaden.
Erstatningskravet bygger på arbeidsgiv eransvaret etter erstatningsloven av 30. juni 1969 §2-1. Ansvaret omfatter også arbeidstakerens passivitet i tilfelle hvor han hadde en handlingsplikt. I det foreliggende tilfellet har konduktøren opptrådt på en uheldig måte ved bare å fortsette krangelen med Nilsen. Han burde ha forsøkt å passifisere Nilsen på et tidlig tidspunkt. Dette kunne skje enten ved å få ham til å betale, ved å avstå fra å kreve betaling, eller ved å få ham bortvist. I det foreliggende tilfellet ville det kanskje vært rimeligst å ha avstått fra å kreve betaling, slik at det ikke ble bråk og kjedeligheter for de andre passasjerer. Når man i det uendelige fortsetter diskusjonen med en krakilsk person, er det fare for en viss smitteeffekt. Da Rui blandet seg inn i diskusjonen, burde konduktøren iallfall ha brakt hans deltagelse i denne til opphør. Fru Larsen gikk med stokk og var tydelig dårlig til bens. Dette skulle ha tilsagt at konduktøren hadde vist særlig hensyn til at hun kunne komme trygt av trikken.
A/S Oslo Sporveier har særlig anført følgende:
Etter de forklaringer som ble avgitt for politiet og etter konduktørens rapport om hendelsen, må man gå ut fra at diskusjonen mellom Nilsen og konduktøren fant sted på en måte som ikke var bråkete og
Side:1076
som ikke representerte noen trusel mot de andre passasjerene. De andre forklaringene enn fru Larsens går ut på at Rui først blandet seg inn i diskusjonen på et forholdsvis sent tidspunkt, og at han kom med den bemerkningen som fikk Nilsen til å reagere, idet han passerte denne for å gå ut av trikken på samme stoppested som fru Larsen. Det ville under enhver omstendighet ha vært umulig for konduktøren å foreta seg noe på det daværende tidspunkt. Konduktøren kunne ikke ha plikt til å hjelpe fru Larsen av trikken bare fordi hun gikk med stokk. Selv om han hadde prøvd å hjelpe henne av trikken, kunne uhellet lett ha inntruffet. Det ville ha vært overspill fra konduktørens side å tilkalle politiet for å få fjernet Nilsen. På den annen side kunne han ikke uten videre gi seg med hensyn til å kreve betaling. Ifølge de andre forklaringene enn fru Larsens var Nilsen ikke merkbart beruset.
Sporveiene mener således at det ikke var noe å bebreide konduktøren. Under enhver omstendighet var det ikke noen adekvat årsakssammenheng mellom eventuelle feil som han måtte ha begått, og det hendelsesforløp som førte til skade. Konduktøren har således ikke opptrådt på noen ansvarsbetingende måte, og det foreligger ikke noe arbeidsgiveransvar etter erstatningslovens §2-1.
Når det generelt gjelder spørsmålet om Sporveienes erstatningsansvar overfor sine passasjerer vises til rettsavgjørelsene i RG-1952-506, RG-1954-689 og Rt-1964-272.
Under ankeforhandlingen har Mary Larsen avgitt partsforklaring. Det har ikke vært avgitt vitneforklaringer, men det har vært dokumentert noen politiforklaringer og konduktørens tjenestlige rapport i anledning av ulykken. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Lagmannsretten er enig med Sporveiene i at det her ikke foreligger noe uaktsomt forhold fra konduktørens side, og at det følgelig heller ikke kan bli tale om noe arbeidsgiveransvar etter erstatningslovens §2-1. Det følger av politiforklaringene til Nilsen, Rui og de to vitnene Ole og Else Kampsveen samt rapporten fra konduktøren at det var på et forholdsvis sent tidspunkt at Rui blandet seg inn i diskusjonen mellom konduktøren og Nilsen. Den bemerkning fra Rui som fikk Nilsen til å reagere, falt like før trikken kom til stoppestedet ved Torshov. Selve puffingen av Rui skjedde plutselig da han og fru Larsen skulle gå av trikken. Det er vanskelig å se hvordan konduktøren skulle ha kunnet hindre puffingen, som kom helt uventet. Eventuelle bebreidelser mot konduktøren for at han lot diskusjonen med Nilsen utvikle seg og fortsette, kan heller ikke påføre ham ansvar for Nilsens fysiske handling. Det eksisterer her ikke en rimelig nærhet i årsakssammenhengen. Etter det opplyste må man legge til grunn at konduktøren ikke hadde noen grunn til å tro at det ville utvikle seg til voldsomheter.
Etter dette vil Sporveiene bli å frifinne. Man antar at dette skjer mest korrekt ved at byrettens dom stadfestes, selv om lagmannsretten bygger på et annet frifinnelsesgrunnlag enn byretten.
Sporveiene har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger. Etter sakens utfall kan det ikke bli tale om å tilkjenne den annen part saksomkostninger.
Dommen er enstemmig.
Side:1077
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsretten.
Av byrettens dom (justitiarius Conrad Clemetsen):
Saken gjelder erstatning for legemsskade ved fall fra sporvogn.
Om det faktiske forhold er det i stevning av 5.11.1980 opplyst:
«Saksøker ble 6. mai 1976 påført en legemsskade ved at hun ble dyttet ut av en sporvogn. Skaden skjedde således:
En hr. Alf Nilsen kom inn på stoppestedet i Hausmannsgate. Overfor konduktøren påsto hr. Nilsen at han hadde mistet sin overgangsbillett da han løp for å nå sporvognen. Konduktøren kunne ikke godta denne forklaring, men avkrevet hr. Nilsen betaling. Da vedvarende diskusjon fulgte mellom konduktøren og hr. Nilsen inntil sporvognen nærmet seg stoppestedet i Vogtsgt., nær Torshov. En annen passasjer, hr. Johan Rui gikk da bort til konduktøren og meddelte ham at han hadde vært vitne til diskusjonen, hvorefter han tilføyet at konduktøren hadde rett. Dette bidro til å irritere hr. Nilsen. Da midtdøren ble åpnet på stoppestedet, sto hr. Rui foran døren og saksøkeren foran ham, nærmere døren. Plutselig puffet hr. Nilsen til hr. Rui, slik at denne igjen dyttet saksøkeren ut av døren og ned i gaten.»
Saksøkeren fikk på grunn av skaden betydelige ekstrautgifter, særlig til transport, idet hun har brukt drosje til nødvendige ærend. Hun har også hatt behov for transport til regelmessig fysioterapi. I en viss utstrekning har hun også lidt tap ved ikke å kunne bruke egen bil, idet hun har vært nødt til å betale de faste utgifter for denne.
Det ble ikke fremmet straffesak mot Alf Nilsen og saksøkeren mener heller ikke at han er søkegod.
Det er opplyst at saksøkeren har fått billighetserstatning av staten med kr. 10 000 ved vedtak av erstatningsnemnda av 22.8.1977. Hun har videre fått erstatning av forsikringsselskapet Samvirke med kr. 4 642 i forbindelse med skaden.
Retten besluttet 24.6.1981 at det burde forhandles særskilt om foreldelsesspørsmålet. Forhandling om dette ble foretatt 20.8.1981. Til stede var partenes prosessfullmektiger samt saksøkeren, Mary Johanne Larsen. Hun avga partsforklaring og det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. - - -
Retten skal bemerke:
Saksøkeren ble som nevnt skadet 6.5.1976. Skadens omfang er beskrevet i legeerklæring av 12.9.1979. Det uttales her bl.a.:
«Jeg har hatt denne pasienten under behandling i en rekke år, etter at jeg i 1966 opererte henne på Hamar sykehus for et brudd i høyre kneledd. I 1967 lå hun på Hamar sykehus for et brudd av høyre lårben. Etter dette har høyre ben vært tydelig svakere og vil aldri kunne bli helt normalt, spesielt fordi kneleddsbruddet gikk inn i selve leddhulen. Hun har således måttet stole helt på sitt venstre kne, men kom så til skade primo mai 1976, da hun ble dyttet på trikken da hun skulle gå av og falt i gaten. Ble så innlagt her på Oslo Komm. Legevakt, og det viste seg at hun hadde fått et brudd i venstre kneledd nokså likt det bruddet hun hadde på høyre side 10 år tidligere. Hun ble operert av meg den 10.5.76 og bruddet har senere grodd tilfredsstillende, men også på denne side med ganske betydelig sequelae, idet benet senere har vært smertefullt og svakt.
Side:1078
Ytterligere komplisert blir saken i og med at hun har fått leddgikt, som i ytterligere grad setter hennes ben tilbake. På forespørsel fra forsikringsselskapet Samvirke skrev jeg i juni 1977 at jeg anså den varige medisinske invaliditet fra venstre kne sett helt separat til 25 %, men totalt 50 % ufør, idet man tar hensyn til hennes høyre kne og den generelle leddgikt.
Hennes tilstand må ansees som varig, og selv om hun har noe mindre smerter nå under pågående fysioterapi, så må man regne med at slitasjen i hennes kneledd vil øke på med årene, slik at hennes invaliditetsgrad i allefall ikke vil bli mindre med årene.»
Saksøkeren var etter at skaden var inntrådt nokså snart klar over at hun hadde fått en alvorlig skade og at utsiktene til å bli helt restituert var små. Hun gjorde da også forholdsvis snart pågang for å få erstatning. Hun opplyste således i sin partsforklaring at hun gjorde flere underhåndshenvendelser til politiet for å få fortgang i saken mot Alf Nilsen. Det ble ved brev av 30.12.1976 søkt Justisdepartementet om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling. Søknaden ble som nevnt foran innvilget i august 1977 med kr. 10 000.
Oslo Sporveier ble tilskrevet 31.12.1978 med krav om erstatning og ved brev av 12.4.1978 om billighetserstatning. Begge søknadene ble avslått ved Oslo kommunes brev av 7.11.1978.
De foreliggende henvendelser viser at saksøkeren var klar over den skade hun hadde fått og hvem hun eventuelt kunne saksøke forholdsvis tidlig etter at skaden hadde inntrådt. Retten kan ikke se at det foreligger særlige omstendigheter som skulle tilsi at utgangspunktet for foreldelse settes til noe annet tidspunkt enn skadedagen. Det kan heller ikke sees å være grunnlag for å regne foreldelsen til å falle suksessivt. Drosjeutgiftene var påregnelige utgifter. De påløp alt fra høsten 1976 og de ble også betalt jevnlig i 1977, 1978 og 1979. Helsetilstanden var i denne tiden noenlunde uforandret.
Erstatningskravet anses etter dette som foreldet, jfr. ikrafttredelseslovens §28. På dette grunnlag vil saksøkte bli frifunnet. Saksomkostninger er ikke påstått. - - -