Rt-1964-272

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-03-21
Publisert:	Rt-1964-272
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 36 B
Parter:	Gunnveig Anora Myhre (overrettssakfører Sverre Fjeldsaa - til prøve) mot A/S Oslo Sporveier (kommuneadvokaten v/høyesterettsadvokat Arvid Blehr).
Forfatter:	Anker, Stabel, Rode, Endresen, Berger
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §24, Luftfartsloven (1923), Motorvognloven (1926) §30

Dommer Anker: Saken gjelder krav fra Gunnveig Anora Myhre mot A/S Oslo Sporveier for erstatning for skade ved bråstopp av sporvogn hvor hun var passasjer. Oslo byrett avsa 15. april 1961 dom med domsslutning:

«1. A/S Oslo Sporveier frifinnes, og tilkjennes kr. 350 i saksomkostninger.

2. Med forbehold om departementets godkjenning tilkjennes høyesterettsadvokat T. E. Christensen kr. 900 i salær.»

Fru Myhre anket til Eidsivating lagmannsrett, som avsa dom 8. november 1962 med denne domsslutning:

«1. Byrettens dom punkt 1 stadfestes - dog således at saksomkostninger for byretten ikke tilkjennes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Gunnveig Myhre har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Det hevdes å være en feil ved rettsanvendelsen når Oslo Sporveier hverken er kjent ansvarlig på objektivt grunnlag eller på grunnlag av nødrettsregelen i straffelovens ikrafttredelseslov §24. Det er et rent objektivt ansvar som her gjøres gjeldende, det hevdes ikke at uhellet skyldtes teknisk svikt eller mangel.

Justisdepartementet har fritatt fru Myhre for rettsgebyrer, og hun har nedlagt slik påstand:

Side:273

«1. A/S Oslo Sporveier dømmes til å betale til fru Gunnveig Anora Myhre erstatning etter Høyesteretts skjønn for lidt tap og tap i fremtidig erverv, med 4 % rente fra 15. mars 1960 til betaling skjer, begrenset oppad til kr. 50 000.

2. A/S Oslo Sporveier erstatter det offentlige saksomkostninger for Byrett og Lagmannsrett og for gebyrer for Høyesterett.

3. Fru Gunnveig Anora Myhre tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Ankemotparten A/S Oslo Sporveier har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at saksomkostninger tilkjennes for alle retter.

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Oslo byrett med avhør av parten Gunnveig Myhre og 9 vitner, ingen av dem nye i saken. De nye dokumenter, en legeerklæring og en del domsutskrifter, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på.

Jeg kommer til samme resultat som byretten og lagmannsretten og tiltrer på vesentlige punkter de tidligere retters begrunnelse. Jeg er således enig i at rettspraksis har trukket snevrere grenser for objektivt ansvar ved sporveisdrift enn dem man måtte bruke i nærværende tilfelle for å komme frem til ansvar. Det hevdes som nevnt ikke at uhellet skyldes teknisk svikt eller mangel, det spørres med andre ord om et «rent» objektivt ansvar, og Høyesterett har ikke tidligere lagt et så vidtgående ansvar til grunn ved sine avgjørelser. I frifinnelsesdommer i Rt-1909-586 og 1933 817 er resultatet bl.a. bygget på at det ikke var noen mangel ved sporvognsmateriellet, og i dommer i Rt-1927-651 og 1948 1111, hvor Høyesterett kom til ansvar for sporveien, var begrunnelsen den at mangel ved materiellet (1927) eller en teknisk ufullkommenhet (1948) var årsak til uhellet. Så vidt skjønnes bygget man også i dom i Rt-1926-899 på teknisk svikt. Jeg finner det naturlig å oppholde meg noe ved dommene fra 1933 og 1948, den første fordi den er påberopt av Oslo Sporveier som prejudikat, den siste fordi forholdet der som i nærværende sak var at en passasjer ble skadet på grunn av bråstopping.

Noe rent prejudikat er kanskje ikke dommen fra 1933. Forholdet var der at et 2 1/2 år gammelt barn ble skadet ved påkjørsel av sporvogn, og det er trukket inn som et ledd i begrunnelsen at ulykken var en følge av barnets eget forhold. Men dommen, som riktignok ble avsagt under dissens, kan ikke oppfattes annerledes enn at Høyesteretts frifinnelse først og fremst var begrunnet med at det hverken kunne legges skyld på sporveiens betjening eller bygges på feil eller mangler ved sporvognens utstyr.

I den sak som er behandlet i dommen av 1948 var forholdet det at en passasjer på grunn av bråstopp falt ut av den åpne dør mot gaten. Fru Myhre hevder at det ikke er noen fornuftig grunn til å bedømme hennes tilfelle annerledes fordi hun falt innover i vognen. Jeg kan ikke være enig i dette. Når Høyesterett kom frem til ansvar i 1948, var det med den begrunnelse at den åpne

Side:274

dør betydde en teknisk ufullkommenhet, og det er nettopp der saken i et avgjørende punkt skiller seg fra vårt tilfelle. Faren ved å falle ut av en sporvogn må da også fremstille seg som langt større enn faren ved å falle inne i vognen.

Partene har vært inne på spørsmålet om man bør sondre mellom skader som påføres passasjerer og utenforstående. Jeg går ikke nærmere inn på dette, men nøyer meg med å si at det iallfall ikke er grunn til å statuere et videregående objektivt ansvar overfor sporvognspassasjerer enn overfor utenforstående.

Jeg mener at om man skulle finne det ønskelig å utvide det objektive ansvar ved sporveisdrift utover det domstolene har bygget på, bør dette bli et spørsmål som lovgivningen får ta seg av, slik det er gjort f. eks. for motorvogners vedkommende.

Jeg finner det klart at den ankende part ikke kan vinne frem med sin henvisning til straffelovens ikrafttredelseslovs §24 som ansvarsgrunnlag. Sporvognsførere må ofte bråstoppe i bytrafikken, men uhell av den grunn er forholdsvis meget sjeldne. Det vil derfor være uriktig å si at føreren i dette tilfelle bevisst eller ubevisst valgte mellom to skadetilføyelser og foretok en oppofrelse av den art som omhandles i ikrafttredelseslovens §24. Jeg behøver da ikke uttale meg noe om hvordan forholdet skulle bedømmes hvis et valg som nevnt var truffet.

Da det dreier seg om en prinsippsak, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av instansene.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Stabel og Berger: Likeså.

Av byrettens dom (dommer P. Vogt):

Etter bevisførselen legger retten følgende saksforhold til grunn for dommen: - - -

Saksøkeren er født xx.xx.1895. - - -

Tirsdag den 20. januar 1959 hadde hun vært et erend for mannen på trygdekassen, og sammen med sin venninne - 1. vitne - tok hun i Stortingsgaten sporvognen - eldre type - linje 1, Sinsen-Majorstuen over Briskeby for å reise hjem. Hun sto på motorvognens bakre platform. Det er opplyst at det var mange passasjerer, og alle sitteplasser inne i vognen var opptatt. Klokken var 14,40 da trikken hadde kjørt oppover Drammensveien mot holdeplassen som dengang var i nærheten av Arbiensgate (dok. 7).

4. vitne har forklart at han anslår sporvognens fart til ca. 25 km.

En motgående (østgående) sporvogn sto på sin holdeplass. Holdeplassen for den vestgående sporvogn var atskillig lenger fremme på Drammensveien, så vognføreren hadde ennå ikke avbremset farten for stoppestedet. Etter vognførerens forklaring kom så plutselig en 8-10

Side:275

års jentunge løpende mellom trikkene foran den stillestående sporvogn, over skinnene, for å passere over gaten foran den vestgående sporvogn som var i fart. Vognføreren fant det nødvendig å bremse for fullt, med full virkning, først med virkning for den elektriske brems, umiddelbart etter for den magnetiske, så trikken så å si stanset «momentant», etter et sig på anslagsvis 2 1/2 à 3 meter.

Da motorvognen stanset befant piken seg like ved venstre forkant av trikken.

3. vitne - direktør Ormestad - sto ved siden av vognføreren på dennes venstre side, visstnok som eneste passasjer på forreste plattform.

Både han og vognføreren mener at piken må ha kommet løpende langs siden på den stillestående sporvogn, for så plutselig å svinge løpende foran denne, idet hun ikke hadde vært å se før hun foretok denne manøvre.

3. vitnes forklaring er i full overensstemmelse med 4. vitnes. Han har tilføyet at «skolepiken» løp i full fart uten å se seg for, og at piken «selvfølgelig» ville blitt overkjørt hvis ikke vognføreren hadde bråstoppet og handlet som han gjorde.

Både han, 5. vitne som var konduktør på motorvognen, og 6. vitne som var konduktør på tilhengeren har forklart at sporvognens fart må ha vært helt vanlig og moderat.

Det er enighet mellom saksøkeren, 1. vitne og 5. vitne at saksøkeren på grunn av bråbremsen plutselig falt mot kupéinngangen, og slo seg stygt.

Saksøkeren har forklart at hun for noen år siden var utsatt for en bråbrems på trikk, og at hun derfor med hensikt hadde holdt seg fast med en hånd i en av stengene på sporvognen. Hun mener selv at hun ved fallet ble slått bevisstløs, og husker ikke bestemt hvor hun sto eller hva som skjedde, og dette har ikke kunnet bli opplyst helt klart.

Konduktøren anbrakte henne på en sitteplass inne i trikken, til hun ble kjørt på legevakten sammen med 1. vitne. Det er intet fremkommet som tyder på at andre passasjerer falt eller falt over henne ved bråbremsen. - - -

Retten skal bemerke:

Vognføreren ble, slik saken er opplyst for retten, stillet overfor en akutt, kritisk situasjon med alvorlig fare for at et barn kunne ha blitt drept hvis han ikke hadde bråbremset. Det er ikke fremkommet noe som tyder på at han har vist mangel på oppmerksomhet, kjørt for fort, eller på annen måte gjort seg skyldig i uaktsomhet som kan medføre noe ansvar for saksøkte etter N.L. 3-21-2.

Med hensyn til at saksøkte skulle ha noe ansvar på objektivt grunnlag foreligger det etter rettens oppfatning ikke noen lovhjemmel for dette. Hvor slikt ansvar er pålagt foreligger positive lovregler, således i motorvognloven §30 og i luftfartsloven av 7. desember 1923, som begge setter bestemte grenser for slikt ansvar. Den av saksøkeren anførte bestemmelse i ikrafttredelseslovens §24, og de i den anledning påberopte rettsavgjørelser, forutsetter etter rettens oppfatning at den rettmessige voldte skade er voldt med forsett «villet». Dette er ikke tilfelle med den skade saksøkeren gjennom ulykken ble tilføyet.

Retten må gi saksøkte medhold i at den foreliggende rettspraksis på

Side:276

området foreløpig ikke går lenger enn til å statuere objektivt ansvar i tilfelle hvor det foreligger funksjonelle feil ved materiellet eller arrangementer ellers, eller tekniske ufullkommenheter.

Retten kan ikke finne at det har vært tilfelle i denne sak, og det er heller ikke påstått. Saksøkte kan da heller ikke kjennes ansvarlig på objektivt grunnlag. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arne Jahren, Sigurd Fougner Hagen og tilkalt dommer, sorenskriver T. Bull Njaa):

- - -

Lagmannsretten er når det gjelder realitetsspørsmålet i saken kommet til samme resultat som byretten og er i hovedsaken enig i byrettens begrunnelse. Lagmannsretten kan således ikke være enig med den ankende part i at rettspraksis ikke har tatt standpunkt til spørsmålet om hvorvidt Sporveiene er ansvarlig på objektivt grunnlag i et tilfelle som det foreliggende. Etter lagmannsrettens mening må det ansees fastslått ved høyesterettsdom i Rt-1933-817 ff. og ved en rekke andre rettsavgjørelser, at det objektive ansvar som påligger Sporveiene er begrenset til å gjelde skader som kan føres tilbake til funksjonelle feil ved materiellet eller arrangementene ellers eller tekniske ufullkommenheter. Foruten de dommer som er nevnt i det foregående henviser lagmannsretten også til to dommer som forholdsvis nylig er avsagt av Eidsivating lagmannsrett, nemlig den 13. juni 1959 (ankesak nr. 365/ 1957) og den 10. september 1960 (ankesak nr. 62/1960) og hvor det er gitt uttrykk for det samme syn på ansvarsspørsmålet.

Det er ikke påstått av den ankende part at skaden i dette tilfelle skyldes noen feil eller teknisk ufullkommenhet ved sporvognen. Det er tvert imot medgitt at det inntrufne uhell må sees som en uunngåelig og nødvendig følge av all sporvognstrafikk.

Det er hevdet av den ankende part at det er rimelig å pålegge, ikke den skaderammede, men den bedrift som erfaringsmessig fører med seg et særeget faremoment, å bære skaden, uansett om bedriften er det man i daglig tale kaller «en farlig bedrift». Lagmannsretten kan, i likhet med hva som er uttalt i en av de foran siterte dommer av Eidsivating lagmannsrett, ikke se at en slik betraktning har funnet domstolenes sanksjon i dag. Det er nok så at utviklingen på visse områder etter hvert har gått mer og mer i retning av å anerkjenne erstatningsansvar på rent objektivt grunnlag, og det må også innrømmes at det kan synes hårdt for skadelidte ikke å kunne oppnå erstatning i et tilfelle som det foreliggende. Men lagmannsretten kan som nevnt ikke finne grunnlag for å fastslå noen erstatningsplikt for Sporveiene i dette tilfelle.

Når det gjelder det annet påberopte erstatningsgrunnlag, straffelovens ikrafttredelseslov §24, er lagmannsretten også enig i byrettens avgjørelse. Lagmannsretten kan ikke anta at sporvognsføreren foretok noen nærmere overveielse av den risiko han muligens utsatte enkelte passasjerer for ved å bråbremse for å unngå å påkjøre den lille pike. Og om sporvognsføreren har foretatt en slik vurdering, må etter lagmannsrettens mening iallfall det skadetilfelle som inntrådte som følge av bråbremsingen ha stått for vognføreren som en så fjern og usannsynlig mulighet, at man ikke kan tale om noen forsettlig skadetilføyelse. - - -