RG-1982-655

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1982-02-02
Publisert:	RG-1982-655
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 2. februar 1982 i sak nr. 226/81.
Parter:	Johannes Linn (høyesterettsadvokat Fenger Grøn) mot Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Bjørn Nicolaisen).
Forfatter:	Lagdommerne Trond Dolva, Georg Lund, John Qvale
Lovhenvisninger:	Namnelova (1964) §15, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Navneloven (1923) §17, §14, §17, §19

Saken er foranlediget av at Justisdepartementet i en pressemelding av 6. mai 1976 opplyste at departementet ville godta at «Linn» ble brukt som fornavn for piker. Johannes Linn mente at en slik bruk ville være i strid med §15 nr. 2 i lov om personnavn av 29. mai 1964, idet navnet «Linn» allerede var i bruk som slektsnavn. Da departementet fastholdt sitt standpunkt etter at Johannes Linn hadde henvendt seg dit, reiste han sak for Oslo byrett mot Staten ved Justisdepartementet for å få slått fast at departementet var uberettiget til å godta «Linn» som fornavn. Oslo byrett avsa dom i saken 2. februar 1981 med slik domsslutning:

«Staten v/Justisdepartementet frifinnes.»

Dommen er i rett tid anket av Johannes Linn. Staten har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt i Oslo 14. januar 1982. Johannes Linn avga partsforklaring. Fra Staten møtte byråsjef Knut R. Steenberg i Justisdepartementet som avga forklaring. Det ble avhørt 1 vitne, nemlig førsteamanuensis Kolbjørn Heggstad. Det ble vist til den sakkyndige erklæring av 12. mai 1980 som er utarbeidet av professor

Side:656

Eivind Fjeld Halvorsen og amanuensis Bottolv Helleland, som byretten hadde oppnevnt som sakkyndige. Rettsboken viser hva som ellers ble dokumentert.

Saken foreligger for lagmannsretten i samme skikkelse som for byretten. Om saksforholdet vises derfor til byrettens domsgrunner. Partene har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten, og det vises derfor til byrettens referat av partenes anførsler.

Den ankende part, Johannes Linn, har i det vesentlige anført:

Byretten har tatt feil når den har funnet at «Linn» etter sin opprinnelse er et fornavn. Det foreligger ingen dokumentasjon for at navnet har eksistert som fornavn før navnet ble tatt opp som slektsnavn. For den ankende parts slekt skjedde dette i 1870/80 da Ingebrigt Johannessen Linløkken begynte å bruke Linn som etternavn i stedet for Linløkken, et navn som må antas å skrive seg fra gården Linlykkja i Øyer.

Et navn kan bare ansees som et opprinnelig fornavn hvis fornavnsbruken er av eldre dato enn slektsnavnbruken. At fornavnet og slektsnavnet måtte ha forskjellig språklig opprinnelse, er uten betydning, så lenge navneformen er den samme. Bruk av «Linn» som fornavn er av nyere dato, idet det først finnes dokumentasjon for slik bruk fra begynnelsen av 1940-årene. At navnet skulle ha utviklet seg gjennom forkortelse av et lengere fornavn langt tilbake i tiden, er ren antagelse uten dekning i bevis. Bruk av slike kortnavn eller kjælenavn kan heller ikke være tilstrekkelig til å gi navnet karakter av fornavn. Byretten synes derfor å ha lagt for stor vekt på den utvikling av fornavn gjennom forkortelser som kan ha funnet sted for andre fornavn, så som «Gro» og «Gry».

Det er ikke sannsynliggjort at navnet «Linn» har vært brukt som fornavn før det ble tatt i bruk som slektsnavn. Det er ikke tilstrekkelig at en slik bruk ikke kan utelukkes, slik byretten hevder. Sakkunnskapen gir uttrykk for forskjellig syn og kan ikke si noe sikkert. Tvil om hvilken navnebruk som er eldst bør falle ut til fordel for slektsnavnet, fordi det er en større byrde for bærerne av slektsnavnet å måtte tåle et tilsvarende fornavn, enn for de som skal velge fornavn å finne frem til et annet navn.

Byretten har tatt feil når den har lagt vekt på den omstendighet at «Linn» som fornavn passer godt inn i norsk fornavntradisjon. Denne omstendighet er overhodet ikke relevant ved anvendelsen av navneloven §15 nr. 2.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«1. Staten v/Justisdepartementet er uberettiget til å godta navnet «Linn» som fornavn etter lov av 29.5.64 nr. 1 §15 første ledd nr. 2.

2. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.»

Ankemotparten, Staten ved Justisdepartementet, henholder seg til byrettens dom som hevdes å være riktig både i resultatet og i begrunnelsen og har i det vesentlige anført:

Selv om fornavnet «Linn» ikke kan dokumenteres brukt før i vårt århundre, er det grunn til å gå ut fra at det var i bruk som fornavn så tidlig som i mellomalderen. At tidligere bruk av «Linn» som kvinnenavn ikke

Side:657

kan dokumenteres, kan ikke tillegges avgjørende betydning, idet det stort sett er mannsnavn som står angitt i de skrevne kilder. Det må derfor være naturlig å bruke en filologisk analyse ved vurderingen av om «Linn» har vært i bruk i eldre tider. Etter en slik analyse er det sannsynlig at «Linn» som selvstendig fornavn har utviklet seg fra et kortnavn (kjælenavn) for et lengere norrønt kvinnenavn.

«Linn» har forskjellig språklig bakgrunn som fornavn og som slektsnavn, idet navnet brukt som fornavn knytter seg til adjektivet linn som står for mild, bløt o.l., mens navnet brukt som slektsnavn har utviklet seg fra et gårdsnavn med tilknytning til treet lind eller planten lin. På grunn av at slektsnavnet og fornavnet «Linn» språklig sett har forskjellig opprinnelse, kan fornavnet ikke sies å være det samme navnet som er brukt som slektsnavn. Det foreligger derfor ingen navnekollisjon etter navneloven §15 nr. 2. Det ble vist til at opphavet for navnene trekkes inn også ved vurderingen av om to slektsnavn er like, jfr. den dom som er referert i RG-1957-752 (Sæland - Seland). Også ellers har forskjellig språklig bakgrunn ført til at samme navn blir brukt som fornavn og slektsnavn, f.eks. Berg (som slektsnavn knyttet til en bergformasjon og som fornavn til en redningsmann (jfr. Bjørg)) og Holm (som slektsnavn knyttet til holme og som fornavn til noe som har med holmgang å gjøre).

Ved anvendelsen av navneloven §15 nr. 2, må det tas hensyn til den liberalisering som har funnet sted når det gjelder reglene om beskyttelse av slektsnavn. Som følge av samfunnsutviklingen står slektsnavnene ikke så sterkt som tidligere, og dette må få betydning når det gjelder konflikten fornavn/slektsnavn, dels ved at man stiller mindre krav til bevis for bruk av fornavn forut for slektsnavnet, og dels ved at man tillegger andre momenter enn tidsfaktoren betydning ved vurderingen av om et navn opprinnelig er et fornavn. Det må således tas hensyn til at «Linn» som fornavn passer godt inn i norsk fornavntradisjon, og at det vil være uheldig om et slektsnavn skulle sperre for bruk som fornavn av et vanlig norsk ord som er godt egnet til dette.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger.»

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

Etter navneloven §14 skal alle barn gis et fornavn. Navnet beror på et valg av den som har foreldreansvaret for barnet og tildeles ved dåp eller ved melding til folkeregisteret. Hvis det valgte fornavn er i strid med navneloven §15, skal navnet avvises av presten eller folkeregisteret. En slik avvisning kan bringes inn for Justisdepartementet etter navnelovens §19. Det samme gjelder hvis noen mener at et navn med urette er blitt godtatt. Et valgt navn kan videre endres ved navnebevilling gitt av Justisdepartementet. Nærværende sak gjelder Justisdepartementets adgang til å godta «Linn» som fornavn i den utstrekning spørsmålet er brakt inn for departementet som ovenfor angitt. Saken gjelder således ikke departementets adgang til å gjøre unntak fra forbudet i navnelovens §15 nr. 2 etter den endring som fant sted i navneloven ved lov av 8. juni 1979.

Side:658

Etter navneloven §15 nr. 2 kan et navn som er i bruk som slektsnavn bare velges som fornavn hvis navnet etter sin opprinnelse må ansees som et fornavn. Ved avgjørelsen av om et navn som ønskes valgt som fornavn er i bruk som slektsnavn, finner retten at det er selve utformingen av navnet som er avgjørende, nemlig om navnene som sådanne er identiske. At navnet kan ha forskjellig betydning, finner man i denne forbindelse ikke å kunne tillegge noen vekt.

Da navnet «Linn» som sådant er i bruk som slektsnavn, vil navneloven §15 nr. 2 være til hinder for å velge «Linn» til fornavn, hvis dette navn ikke etter sin opprinnelse må sies å være et fornavn. Ved avgjørelsen av om «Linn» har en slik opprinnelse, må det imidlertid være adgang til å legge vekt på andre momenter enn om fornavnbruken er av eldre dato enn slektsnavnbruken. Om slektsnavnet og fornavnet språklig sett må antas å ha forskjellig opprinnelse ut fra den navnetradisjon som foreligger, må navnet kunne sies opprinnelig å være et fornavn, selv om det ikke kan dokumenteres bruk av navnet som fornavn eldre enn slektsnavnet.

En slik forståelse av navneloven §15 nr. 2 er i samsvar med den lovgrunn som lå bak den tilsvarende bestemmelse i navneloven av 1923 (§17 nr. 2). Av Ot.prp. 12/1922 (s. 15) fremgår at denne bestemmelse ble inntatt for å få slutt på en uønsket praksis, hvoretter slektsnavn bevisst ble valgt som fornavn, og da ofte navn som etter sin karakter var typiske slektsnavn. Derved kunne det skapes et falsk inntrykk av vedkommendes slektsskapsforhold og åpne mulighet for senere å benytte fornavnet som slektsnavn. Hvor det dreier seg om et navn som etter navnetradisjonen kan fremtre så vel som fornavn som slektsnavn, vil en slik virkning av en navneblanding ikke oppstå. I denne forbindelse er det naturlig å legge vekt på den oppmykning av navnevernet som har funnet sted etter at vi fikk den første navneloven.

Av de sakkyndiges redegjørelse må slektsnavnet «Linn» ha utviklet seg fra et gårdsnavn som henspeiler på treet lind eller planten lin. Fornavnet «Linn» må derimot etter navnetradisjonen være utledet i gammel tid fra en kortform av et fornavn med stavelsen «lin» som trykksvak bestanddel, fra adjektivet linn (mild, svak, bløt m.v.) som karakteristikk av kvinnelig egenskap, eller fra lån av fornavnet «Lin» eller «Linn» fra utlandet. Etter de sakkyndiges oppfatning passer «Linn» godt inn i norsk fornavntradisjon og representerer derfor ingen kunstig bruk av et slektsnavn som fornavn. Det vil i praksis også være vanskelig å godta «Lin» som fornavn og nekte «Linn», idet disse navn ofte vil uttales likt.

Etter lagmannsrettens mening må fornavnet «Linn» språklig sett representere en egen navnetradisjon adskilt fra slektsnavnet «Linn», slik at dette navnet etter sin opprinnelse må ansees som et fornavn. Navneloven §15 nr. 2 er derfor ikke til hinder for å velge «Linn» som fornavn for piker. Byrettens dom blir derfor å stadfeste.

Anken har ikke ført fram. Lagmannsretten finner derfor at den ankende part må tilpliktes å erstatte ankemotpartens saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Regjeringsadvokaten har fremlagt omkostningsoppgave som viser et samlet beløp på kr. 3 500, hvorav salæret utgjør kr. 3 000, og lagmannsretten legger

Side:659

oppgaven til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Oslo byretts dom av 2. februar 1981 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Johannes Linn til Staten v/Justisdepartementet 3 500 - tretusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Av byrettens dom (byrettsdommer Reidar Fagereng):

I rundskriv av 15. oktober 1960 fra Justisdepartementet med vedlagt liste over avgjørelser i fornavnsaker fram til 1. oktober 1960, ble Lin(n) godkjent som fornavn for piker. I rundskriv av 31. august 1970, med liste over avgjørelser i fornavnsaker fram til 1. juli 1970 ble dette endret, idet navnet Linn ikke ble godkjent som fornavn for piker, jfr. navnelovens §15 nr. 2. Fornavnet Lin med en «n» ble fortsatt godkjent.

I pressemelding av 6. mai 1976 meddelte Justisdepartementet at det i framtiden kom til å godta at «Linn» brukes som fornavn for piker. I pressemeldingen opplyses at departementet i de senere år har nektet å godta dette pikenavnet brukt, med hjemmel i lov om personnavn av 29. mai 1964. Grunnen til at departementet hadde stilt seg negativt til bruken av «Linn» som fornavn, var at navnet brukes som slektsnavn, og tidligere ikke ble betraktet som et opprinnelig fornavn. Etter en fornyet vurdering, og etter at departementet hadde fått en del nye opplysninger, var det kommet til at «Linn» likevel måtte betraktes som et opprinnelig fornavn. Underretning om dette ble i brev av 12. mai 1976 sendt til folkeregistrene og prestene og alle som var påbudt om å rette navnet med tilbud om at Linn kan velges som fornavn på ny.

Johannes Linn tok saken opp med Justisdepartementet da han ble klar over at departementet hadde godkjent at Linn for framtiden kunne brukes som fornavn. I brev av 8. mars 1977 ga departementet en nærmere begrunnelse for sitt standpunkt. Senere var det en del korrespondanse mellom Johannes Linn og departementet som fastholdt sitt standpunkt.

Ved stevning av 8. november 1978 har så Johannes Linn reist sak mot staten ved Justisdepartementet for å få fastslått at departementet ikke skal tillate at Linn blir tatt i bruk som fornavn. Saksøkeren som har fått departementets bevilling til fri sakførsel har lagt ned slik påstand:

«Staten ved Justisdepartementet skal fra domstidspunktet ikke tillate at fornavnet Linn blir tatt i bruk i medhold av lov av 29. mai 1964 nr. 1 §15 nr. 2.»

Staten ved Justisdepartementet har tatt til gjenmæle og har lagt ned slik påstand:

«Staten v/Justisdepartementet frifinnes.»

Som sakkyndig er av retten oppnevnt professor Eivind Fjeld Halvorsen og amanuensis Bottolv Helleland, som har avgitt sakkyndig erklæring datert 12. mai 1980. - - -

Retten bemerker at navneloven av 29. mai 1964 har regler om fornavn i §14 og §15. Det følger av §14 at alle individer skal ha et fornavn som alltid beror på et valg. I navnelovens §15 er det regler om hvilke fornavn som kan velges for barnet. Det kan ikke velges fornavn som det erfare for kan bli til ulempe for den som har navnet, og heller ikke navn som er eller har vært i bruk som slektsnavn

Side:660

og ikke opprinnelig er et fornavn. I navnelovens §17 er det regler om endring av fornavn.

Navneloven har ingen definisjon av begrepet fornavn. Det kan derfor velges et navn som er nytt, men det må ikke føre til ulempe for den som bærer det. Det er heller ikke noe forbud mot kjælenavn eller kortnavn, men ved slike navn er det ofte fare for at det kan bli til ulempe for den som har det.

Navnelovens §15 nr. 2 setter en skranke mellom fornavn og slektsnavn. Oftest er det ikke vanskelig å bringe på det rene om navnet etter sin art er et fornavn eller slektsnavn, og det er sjelden at opprinnelige slektsnavn velges som fornavn, jfr. Nerdrum, Navneloven med kommentar (1971) side 95. Saksøkerens familie har brukt navnet Linn som slektsnavn iallefall fra 1870-1880-årene og det er fortsatt i bruk som slektsnavn, visstnok av ca. 50 personer.

De sakkyndige har fremholdt at kvinnenavnet Linn eller et norrønt navn som i moderne norsk ville hatt formen Linn ikke forekommer i kilder fra før 1500, og heller ikke i noen samlinger av navn eller oversikter over navn fra tiden etter 1500 som vi har kjennskap til. De undersøkelser som hittil er gjort i det materialet som er databehandlet, tyder på at navnet Linn som fornavn er kommet i bruk i løpet av dette hundreår. Med de hjelpemidler som foreligger er det ikke mulig å si noe bestemt om 1) når navnet Linn første gang ble tatt i bruk som døpenavn i Norge og 2) om navnet er lånt fra f.eks. Sverige. De anser det ikke som urimelig at det er lånt.

De sakkyndige peker på at det eksisterer et par navn i norrøne kilder med -linn som etterledd, slik at Linn teoretisk kunne være kortnavn (kjælenavn) laget til slike navn. De to navn det dreier seg om er Sigrlinn og Jólinn. En slik navnlagingsmåte er ikke uvanlig, det fins mange kjælenavn som egentlig er forkortelser av lengre navn. Sigrlinn er brukt i Eddadiktet og som flere andre navn i heltediktningen er det sannsynligvis av tysk opphav. Det finnes ikke tegn til at navnet har vært i bruk i Norden. Navnet Jólinn forekommer bare en eneste gang i sagaen om den islandske høvding Hrafn Sveinbarnarson. De sakkyndige mener at muligheten for andre navn på -linn kan ikke utelukkes, men særlig sannsynlig er det ikke at et navn Linn skulle ha sitt grunnlag i et så ytterlig sjeldent navneelement.

De sakkyndige fremholder at det fornavnet det her gjelder, Linn, slutter seg til en lang rekke andre kortnavn, som Gunn, Gry, Liv, Gro. Gunn er et nylaget navn, laget av eldre navn på Gunn- eller -gunn, som Gunvor, Gunhild, Torgunn osv. Navneelementet er kjent fra norrønt og betyr «strid». Gry er nytt, det betyr vel ikke annet enn det moderne ordet det er identisk med, akkurat som Linn er nytt og vel assosieres med adjektivet «linn».

Liv er gammelt og betyr visstnok «vern», Gro er det gammelnorske Gróa, med usikker betydning. Betydning er neppe noe vesentlig moment ved disse navnene, og det ser ikke ut til at man har brydd seg stort om betydningen i gammelnorsk tid heller, ellers ville vi vel ikke ha hatt navn som Gunhild («strid-strid») eller Hallstein («stein-stein»). Hovedsaken ved en filologisk og historisk vurdering av navnene må være å se om de passer inn i en navnetradisjon. Som fornavn går Linn uten videre inn ved siden av nye navn som Gry og Gunn, og gamle navn som Gro og Liv, og en må være utdannet norrønfilolog for å kunne si at Gry, Gunn og Linn er nye navn, de andre tradisjonelle.

De sakkyndiges konklusjon om navnet Linn er da at dette navnet, som sannsynligvis er nytt, og sannsynligvis også påvirket av svensk bruk, passer godt inn i norsk fornavntradisjon.

Side:661

Førsteamanuensis Kollbjørn Heggstad har som vitne forklart at det ved datamaskinell behandling av innsamlet materiale ved Universitetet i Bergen er funnet i alt ca. 300 belegg på Linn brukt som fornavn på kvinne, inklusiv de belegg der Linn er kombinasjon i kvinnenavn. I 1939 ble registrert «Lin», og i 1942 første gang med skrivemåten «Linn». Heggstad legger for øvrig ikke så stor vekt på om skrivemåten er med en eller to «n»er. Linn er den naturlige måte å skrive navnet på etter hans mening.

Som vitne har Heggstad videre forklart at det ikke er riktig å si at Linn er noe nytt navn. Det dreier seg her om siste ledd i navn som Marilin, Adilin og Ingelin med flere hvor siste ledd står i trykksvak posisjon. Etter hans mening bygger navnet Linn på en gammel navnetradisjon og har røtter dels fra hjemlig, dels fra fremmed grunn. Navnet er ikke dokumentert i kildene, men det kan skyldes at det først og fremst var mannsnavn som ble opptegnet, og at det her dreier seg om et kvinnelig kortnavn. Det kan derfor ikke utelukkes at Linn er brukt i norrøn tid selv om det ikke kan dokumenteres.

Så vidt retten forstår er det på grunnlag av de foreliggende opplysninger uklart hvorvidt Linn som fornavn er av eldre dato, eventuelt fra norrøn tid. Det er imidlertid ifølge førsteamanuensis Heggstad ikke utelukket at det har vært brukt i norrøn tid som kortnavn, selv om det ikke kan dokumenteres.

Det er på det rene at fornavnet Linn har en annen språklig opprinnelse og betydning enn slektsnavnet Linn eller Lind, som enten betegner plantenavnet lin eller treslaget lind, uten at retten finner det nødvendig å ta standpunkt til hva som er det rette. Ordet linn brukt som adjektiv eller adverbium har flere forskjellige betydninger og det vises forsåvidt til Norsk Riksmålsordbok, bind I annet halvbind (1937), side 3005, hvor det nærmere er redegjort for ordets forskjellige betydninger blant annet varsom, forsiktig, uskyldig, fredelig, i måten å opptre på.

Fornavnet og slektsnavnets forskjellige opprinnelse og betydning er et moment som må tas i betraktning ved vurderingen av om de to ord skiller seg fra hverandre, selv om de ortografisk skrives likt. Forskjellen på opprinnelse og betydning av de to navn bidrar til å skape det skille mellom ordet brukt som fornavn og brukt som etternavn som navneloven forutsetter.

Endelig nevnes som de sakkyndige har fremholdt at Linn som fornavn passer godt inn i norsk fornavntradisjon. Som fornavn går Linn uten videre ved siden av nye navn som Gry og Gunn og gamle navn som Gro og Liv.

Det som taler for å godkjenne Linn som fornavn er da at det ikke kan utelukkes at det har vært brukt i norrøn tid uten at det kan sies noe sikkert om dette. Videre er ordet brukt som fornavn og som slektsnavn av forskjellig språklig opprinnelse og betydning. Endelig passer Linn som fornavn godt inn i norsk fornavntradisjon. Det dreier seg her om et velegnet ord som fornavn, og den ytre ortografiske og fonetiske likhet med et etternavn kan ikke blokkere bruken av det som fornavn. Disse momenter taler etter rettens mening for at bruken av Linn som fornavn ikke strider mot navnelovens §15 nr. 2. Den liberalisering av navneloven som saksøkte har påberopt får neppe betydning i dette tilfelle. Reglene om forholdet mellom fornavn og etternavn i navnelovens §15 nr. 2 er ikke endret bortsett fra den dispensasjonsadgang som er innført.

Saksøktes påstand om frifinnelse tas etter dette til følge. Saksomkostninger er ikke påstått. Saksøkeren har fått bevilling til fri sakførsel. Selv om saksøkeren har tapt saken ville dog saksomkostninger ikke blitt ilagt, jfr. tvistemålslovens §172 annet ledd. Det vises forsåvidt til Rt-1953-761 og Justisdepartementets rundskriv av 15. oktober 1969 17 pkt. b. - - -