RG-1982-88

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1981-07-07
Publisert:	RG-1982-88
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 7. juli 1981 i sak nr. 113/1980
Parter:	Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/fullmektig advokat Ole Bjørn Støle) mot Gunnar Daugstad (høyesterettsadvokat Trygve Giørtz).
Forfatter:	Lagdommerne Sverre Dragsten, Johan Kr. Borten, ekstraordinær Mats Stensrud
Lovhenvisninger:	Jordloven (1955) §54, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4, §5, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skjønnsprosessloven (1917) §38, §4, Oreigningsloven (1959) §21, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973)

Romsdal herredsrett avhjemlet den 21. april 1980 skjønn med fastsettelse av erstatning for avståelse av grunn m.v. til utbedring av riksveg E 69 - med anlegg av gang- og sykkelbane og utbedring av svinger - på strekningen Gjilselva - Sesselva i Vestnes. Skjønnet, som er begjært av Staten v/samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Møre og Romsdal og omfatter 10 saksøkte, er for 3 av dem fremmet i henhold til avtale og for de øvrige, derunder takstnr. 7 Gunnar Daugstad, eier av gnr. 5 bnr. 8, på grunnlag av vedtak om ekspropriasjon i medhold av veglovens §50.

Det fremgår av skjønnet at Gunnar Daugstad fra sin nevnte eiendom avstår grunn på begge sider av den tidligere anlagte veg og det er foruten erstatning for visse ulemper, flytting av gjerde, riving av kaihus, fastsatt erstatning som overflatepris pr. m2, for dyrket mark (begge sider veg) kr. 8,-, for lunneplass kr. 7,- og for fjæregrunn kr. 2,-. For en strekning langs østre (øvre) side veg - såvidt forstås fra profil 6400 til ca. 6540, er det imidlertid bestemt at den dyrkede mark som der avstås ikke skal erstattes etter bruksverdien av overflaten, men på grunnlag av de grusmasser som ligger i grunnen. Erstatningen for grusforekomstene er satt til kr. 2,- pr. m3 .

Staten v/samferdselsdepartementet har i rett tid erklært anke mot herredsrettens avgjørelse vedrørende takstnr. 7, Gunnar Daugstad. Anken retter seg kun mot det forhold at det på foran nevnte strekning er gitt erstatning for grusforekomster. Anken omfatter ikke de øvrige erstatningsfastsettelser for dette takstnr. Gunnar Daugstad har tatt til gjenmæle. Under ankeforhandlingen avga Gunnar Daugstad og 3 vitner forklaring. Når det gjelder saksforholdet, viser en til herredsrettens skjønnsgrunner. Det vises særlig til det som der fremgår vedrørende terrengforholdene på den strekning anken gjelder, grusforekomstene der og ekspropriasjonsinngrepets omfang.

Staten v/samferdselsdepartementet, som i anken prinsipalt angriper herredsrettens rettsanvendelse og subsidiært dens saksbehandling - mangelfulle skjønnsgrunner - har i hovedtrekk anført:

Vedrørende rettsanvendelsen.

Skjønnsretten har riktig kommet til at erstatning for grusmasser ikke kan fastsettes etter ekspropriasjonserstatningslovens §4, nr. 1, da grusuttak ikke har funnet sted før ekspropriasjonen. Erstatning for grusmasser kan imidlertid heller ikke - slik som gjort av skjønnsretten - fastsettes etter samme lovs §4, nr. 2, da det her gjelder en ren jordbrukseiendom. Prinsipalt hevdes at uttak av grus ikke er en driftsmåte som ligger «innen rammen av den næring eller det alminnelige formål som eiendommen brukes til.» Av forarbeidene - Ot. prp. nr. 56 (1970-71) 30 og 31 og Innst. O. XXI (1971-72) 10, 11 og 12-fremgår at næring og formål må forstås i relativ snever betydning. Ved reglene i ekspropriasjonserstatningslovens §4, nr. 1 og nr. 2, er det vedrørende grunnlaget for verdsetting bevisst lagt opp til et brudd med tidligere gjeldende rett, og prinsippet i disse bestemmelser er ikke underkjent av Høyesterett. Reelle hensyn tilsier også en restriktiv holdning ved

Side:90

anvendelsen av §4, nr. 2. Formålet med ekspropriasjonserstatningsloven var å avskjære erstatning for fremtidige, usikre og tilfeldige gevinster. Selv om det ved erstatningsfastsettelsen muligens kan tas hensyn til helt beskjedne uttak av grus, må i alle fall større virksomhet forsåvidt være utelukket. Rettstekniske hensyn tilsier at all omlegging til grusuttak med tanke på omsetning faller utenfor de driftsmåter det kan tas hensyn til etter §4, nr. 2.

Subsidiært hevdes at skjønnsretten ved anvendelsen av §4, nr. 2, også har gjort seg skyldig i feil rettsanvendelse når det gjelder kravet om påregnelighet. Skjønnsretten har ikke vært klar over hva det ligger i dette krav. Påregneligheten må vurderes konkret, og spørsmålet er om det fremtrer som sannsynlig at det ville ha blitt åpnet grustak på dette sted hvis ekspropriasjonen ikke hadde kommet. Situasjonen var da at Daugstad drev en ren jordbrukseiendom og at det ikke forelå noen konkrete planer om grusuttak. Det var ikke tale om å utta den «skalken» det nå er tale om.

Da det dreier seg om dyrket mark, var grusuttak også ifølge jordlovens §54 avhengig av tillatelse fra Fylkeslandbruksstyret. Det skjønnsretten uttaler vedrørende eventuelt samtykke til større grusuttak enn den massen som nå omfattes av ekspropriasjonen, tyder på at samtykke etter skjønnsrettens mening ikke ville ha blitt gitt hvis ekspropriasjonen ikke hadde kommet. Skjønnsretten har heller ikke tatt klart standpunkt til om det ville ha blitt gitt samtykke til uttak av den «skalken» som blir tatt av vegvesenet. Videre har skjønnsretten ikke tatt standpunkt til om Daugstad ville ha fått vegmyndighetenes samtykke til avkjørsel for drift av grustak. Det er derfor ved erstatningsfastsettelsen tatt hensyn til en usikker driftsendring.

Endelig påpekes når det gjelder rettsanvendelsen at det ikke skal tas hensyn til merverdien på ekspropriantens hånd. Dette er sagt i §4, nr. 2, 3. punktum, og det var forøvrig også klart etter den tidligere rettstilstand. Det kan imidlertid se ut som om skjønnsretten har funnet det rimelig at eksproprianten skal erstatte den grus som han får til disposisjon ved vegutvidelsen.

Vedrørende saksbehandlingen - mangelfulle skjønnsgrunner.

Her nevnes at det gjelder sterkt omtvistede forhold. Skjønnsgrunnene er ufullstendige og uklare på vesentlige punkter. Rettsanvendelsen kan av denne grunn være feilaktig. En savner særlig uttrykk for en konkret påregnelighetsvurdering. At det ikke er gitt bestemt uttrykk for om jordbruksmyndighetene ville ha gitt samtykke til grusuttak, er en klar saksbehandlingsfeil som alene er tilstrekkelig til at skjønnet må oppheves. Denne feil sammen med de øvrige feil som hefter ved premissene - manglende uttrykk for muligheten for avkjørselstillatelse, for regningssvarende drift m.v. - må under enhver omstendighet lede til opphevelse av skjønnet.

Forøvrig er det etter skjønnet uklart hvilke grusmasser som etter oppmåling skal erstattes etter den fastsatte pris kr. 2,- pr. m3 . Denne uklarhet må også lede til opphevelse.

Staten v/Samferdselsdepartementet har lagt ned denne påstand:

«1. Romsdal herredsretts skjønn av 21. april 1980 oppheves for takstnr. 7 Gunnar Daugstad så langt det er gitt erstatning for

Side:91

grusforekomst.

2. Skjønnet hjemvises så langt det er opphevet til ny behandling for skjønnsretten.

3. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Gunnar Daugstad har anført at det her riktig er gitt erstatning på grunnlag av de i grunnen liggende grusmasser.

Erstatning på dette grunnlag kunne her etter de opplysninger som forelå for skjønnsretten, ha vært fastsatt direkte etter ekspropriasjonserstatningslovens §4, nr. 1. På det sted det her gjelder, ble nemlig grustak åpnet allerede i 1930 og det er til tider om enn i beskjeden utstrekning, tatt ut noe grus (med åpning fra syd) til eget bruk og for levering til andre. At grusuttaket har vært beskjedent, er imidlertid ikke avgjørende, og det vises i den anledning til Ot.prp. nr. 56 (1970-71) side 31 og Innst. O. XXI (1971-72) side 12, hvor det er sagt at det med ordene «den bruk som gjøres av eiendommen» særlig siktes til brukens art (bruksformålet) og ikke så mye til brukens intensitet. Av forarbeidene går det også frem at hovedformålet med bestemmelsene i ekspropriasjonserstatningslovens §4 var å avskjære at det ved ekspropriasjon fra en jordbrukseiendom, som tidligere, ble gitt erstatning på grunnlag av fremtidig tomtesalg. Selv om skjønnsretten feilaktig ikke har funnet §4, nr. 1, anvendelig, har Gunnar Daugstad ikke funnet grunn til å erklære motanke på dette punkt, da det for ham var likegyldig om erstatning på grunnlag av grusmassene ble fastsatt etter punkt 1 eller punkt 2 i §4.

Bestemmelsen i §4, nr. 2, er i alle fall ikke uanvendelig selv om det for tiden ikke uttas og selges grus. Vi har riktignok ingen klar rettsavgjørelse som avgjør dette spørsmål, men de forfattere som har uttalt seg, er alle enige om at forholdene kan ligge slik an at erstatning for grusforekomster i en viss utstrekning kan fastsettes etter §4, nr. 2, selv om det på det aktuelle tidspunkt ikke uttas grus. Her må det så avgjort være grunnlag for slik anvendelse av §4, nr. 2, da, som allerede nevnt, grustak er åpnet på eiendommen i den umiddelbare nærhet av ekspropriasjonsområdet og det til tider er uttatt noe grus der. Det nevnes i den anledning at Gunnar Daugstads hovedbeskjeftigelse ikke er som jordbruker, men som maskinholder.

Det som er sagt i skjønnsgrunnene er tilstrekkelig til å vise at uttak av grus må ansees for å være en bruksendring som ligger innen rammen av den næring og det formål denne eiendom brukes til, og at en slik bruksendring er påregnelig. Det som er uttalt vedrørende nødvendigheten av landbruksmyndighetenes samtykke, må forstås slik at skjønnsretten har antatt at samtykke for de grusmasser det nå gjelder, ville ha blitt gitt. Skjønnsretten har videre uttalt seg om den økonomiske drivbarhet og omsetningsmulighetene. At avkjørsel til bruk under drift av grusuttak ikke er nevnt, er intet å hefte seg ved, da dette her overhodet ikke byr på noe problem, idet tidligere avkjørsel ved ca. profil 6540, som opprettholdes, skal brukes til gårdsdriften i videste forstand.

Selv om det etter uttrykksmåten i premissene kan være noen tvil om hvilke grusmasser skjønnsretten har hatt i tankene, må det ved skjønnet

Side:92

ansees som bestemt at det er de grusmasser som ligger i ekspropriasjonsområdet som skal erstattes etter den fastsatte pris pr. m3 .

Etter Gunnar Daugstads mening foreligger det overhodet ingen feil ved skjønnsgrunnene som kan lede til opphevelse av skjønnet.

Gunnar Daugstad har nedlagt denne påstand:

«Gunnar Daugstad frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsretten er kommet til at skjønnet så langt det er påanket må oppheves, da skjønnsgrunnene ikke er tilstrekkelige til å vise at skjønnsretten har anvendt loven riktig.

Gunnar Daugstad gjorde for skjønnsretten gjeldende at erstatningen for et område måtte fastsettes på grunnlag av omsetningsverdien av grusforekomstene der og ikke etter bruksverdien av overflaten, dyrket mark. Skjønnsretten har funnet at erstatning for grusforekomstene ikke kan fastsettes etter ekspropriasjonserstatningslovens §4, nr. 1. Begrunnelsen er «at grusuttak på dette stedet ikke faller sammen med aktuell drift, og det er for retten ikke lagt fram konkrete planer av teknisk eller økonomisk art om slik utnyttelse.» Da skjønnsretten ved anvendelse av §4, nr. 2, har kommet til samme resultat som ved eventuell anvendelse av §4, nr. 1, er lovvalget ikke angrepet ved anke fra Gunnar Daugstads side. Da imidlertid spørsmålet i saken er om erstatningen skal fastsettes på grunnlag av bruksverdien av overflaten eller på grunnlag av omsetningsverdien av grusmassene, bemerkes at skjønnsrettens begrunnelse - selv om den er knapp - etter forholdene er tilstrekkelig til å vise at fastsettelse av erstatning på sistnevnte grunnlag her ikke kan skje etter §4, nr. 1.

Når det gjelder anvendelsen av §4, nr. 2, bemerker skjønnsretten:

«Hvis grunneieren skulle gå til et større grusuttak enn den massen som nå omfattes av ekspropriasjonen, vil dyrket mark ovenfor bli angrepet, og retten antar at jordbruksmyndighetene neppe vil samtykke i et slikt inngrep.

Den «skalken» som nå blir tatt av vegvesenet, ligger som nevnt kloss inntil offentlig veg. Om myndighetene hadde tillatt grusuttak, er det etter rettens mening nærliggende å vente slik utnyttelse. Den ville være påregnelig, og forholdene ligger vel til rette. Retten anser det som ikke tvilsomt at slik utnyttelse er innenfor det formålet som eiendommen blir brukt til. Eieren er gardbruker og maskinkjører. Omsetningsmulighetene er til stede.

Forholdet synes å være ganske særegent sammenliknet med de grussakene som har vært forelagt domstolene. Selv om retten har vært i tvil, er den etter en samlet vurdering kommet til at det i dette tilfelle må være hjemmel i ekspropriasjonserstatningsloven for å fastsette erstatning for massene og ikke bare for overflaten.»

Som det fremgår er skjønnsgrunnene på dette punkt langt fra klare, og de er ikke tilstrekkelige til å vise at det i det foreliggende tilfelle er riktig rettsanvendelse ved fastsettelsen av erstatningen for et område av dyrket mark, som på det aktuelle tidspunkt brukes til jordbruksproduksjon etter ekspropriasjonserstatningslovens §4, nr. 2, å ta hensyn til de i grunnen liggende grusforekomster.

Skjønnsretten har overhodet ikke kommet inn på det prinsipielle og

Side:93

omstridte spørsmål om uttak av grus er en driftsmåte som kan sies å ligge «innen rammen av den næring eller det alminnelige formål» en jordbrukseiendom brukes til. Det er heller ikke - hverken på dette punkt eller andre steder i skjønnet - gitt noen beskrivelse av eiendommens arealer og den samlede eiendoms driftsmåte, og det er i det hele ikke gitt noen begrunnelse for at det grusuttak det her er tale om, må ansees for å falle innenfor rammen av den næring eller det alminnelige formål som nettopp denne eiendom brukes til.

Etter lagmannsrettens mening kan spørsmålet om endring fra jordbruksproduksjon til uttak av grus for salg er slik driftsendring som faller inn under §4, nr. 2 ikke besvares generelt for alle og enhver eiendom som det drives jordbruk på. Spørsmålet må avgjøres konkret for hver enkelt eiendom det er tale om. I denne forbindelse nevnes at det lenge på en rekke eiendommer hvor det hovedsakelig har vært drevet jord- og skogbruksproduksjon har vært uttatt noe grus for salg, og at dette har gått inn i det samlede driftsopplegg for eiendommene. Uttak av grus i et område medfører heller ikke nødvendigvis at området for alltid går ut av eiendommens produksjonsområde. Hvis matjorden før uttaket tas av og deretter bringes tilbake, er området igjen i produksjon. I mange tilfelle går uttak av grus inn som et ledd i bakkeplanering, hvorved områdets tekniske drivbarhet forbedres. Det kan derfor ikke sies at uttak av grus i alle tilfelle og uansett forholdene ligger utenfor rammen av jordbruksnæringen. Uttak av grus står for så vidt i en noe annen stilling enn for eksempel utparsellering og salg av tomter, som for øvrig etter forarbeidene klart faller utenfor driftsendring etter §4, nr. 2. Om det ved fastsettelsen av erstatning for et areal som på det aktuelle tidspunkt anvendes til jordbruksproduksjon, etter §4, nr. 2, kan tas hensyn til uttak av grus som endret driftsmåte, må derfor, som allerede sagt, avgjøres konkret for hvert enkelt tilfelle. Ved avgjørelsen må det tas utgangspunkt i arealets aktuelle bruk, og det må ses hen til det samlede driftsopplegg for vedkommende eiendom. Det må vurderes om uttak av grus på ekspropriasjonsarealet er forenlig med at eiendommen fortsatt kan drives hovedsakelig som jordbrukseiendom. Videre må det legges vekt på arealets beskaffenhet og bonitet og om det på arealet - i forringet eller forbedret stand - etter uttaket av grusen fortsatt kan drives jord- eller skogproduksjon. Avgjørelsen må begrunnes slik at rettsanvendelsen kan prøves. Skjønnsgrunnene er imidlertid her ikke tilstrekkelige til at så kan skje.

Skjønnsretten har gitt klart nok uttrykk for at det etter forholdene på stedet er naturlig grunnlag for uttak og salg av grus. Som det vil ha fremgått er det i den foran siterte del av premissene uttalt at forholdene ligger vel til rette og at omsetningsmulighetene er til stede. Forøvrig er det også på annen plass i skjønnsgrunnene sagt at grusen er av god kvalitet og at den «antas å ha en ikke ubetydelig omsetningsverdi».

Skjønnsretten har vært klar over at det - når det som her - gjelder dyrket mark kreves samtykke fra jordbruksmyndighetene til omdisponering til grusuttak og bemerkningene vedrørende anvendelse av §4, nr. 2, tar, som det fremgår, utgangspunkt i dette spørsmål. Det skjønnsretten har bemerket vedrørende dette spørsmål er imidlertid meget uklart. Etter uttrykksmåten ser det ut som om skjønnsretten ikke har

Side:94

tatt noe standpunkt når det gjelder den «skalken» som nå blir ekspropriert, og det kan videre se ut som om skjønnsretten ikke har hatt klart for øyet at spørsmålet om jordbruksmyndighetenes samtykke i et tilfelle som dette er et helt nødvendig ledd i vurderingen av påregnelig heten. For at det skal kunne legges til grunn at omdisponering av dyrket mark til grusuttak er påregnelig, må det finnes sannsynlig at Fylkeslandbruksstyret ville gi samtykke til slik omdisponering, jfr. jordlovens §54. Slik skjønnsretten har formulert seg, synes det nærmest som om den har holdt spørsmålet om myndighetenes tillatelse for åpent og ikke foretatt den vurdering som i den anledning er nødvendig. Skjønnsrettens bemerkning om at «forholdet synes å være ganske særegent» sammenholdt med at den har gitt uttrykk for at jordbruksmyndighetene neppe vil samtykke i et større grusuttak enn «den massen som nå omfattes av ekspropriasjonen», og videre uttalelsen (s. 20 i skjønnsutskriften) om at vegvesenet «ved å erverve et beskjedent antall m2 grunn... vil få til disposisjon et stort kvantum grus osv.», kan videre etterlate tvil om skjønnsretten har vurdert spørsmålet om påregneligheten uavhengig av ekspropriasjonsinngrepet. Premissene er derfor heller ikke på dette punkt tilstrekkelige til å vise at skjønnsretten har anvendt loven riktig.

Skjønnet må etter dette bli å oppheve for takstnr. 7, Gunnar Daugstad, så langt det er gitt erstatning for grusmasser og i samme utstrekning å hjemvise til herredsretten til ny behandling og avgjørelse.

Med henblikk på den nye behandling bemerkes at skjønnsretten, når den - som hevdet av saksøkte - finner at ekspropriasjonsarealet er egnet til grustak og som sådant har sin høyeste verdi, for det tilfelle at slik utnyttelse ikke finnes å kunne legges til grunn etter §4 (nr. 1 eller nr. 2), må vurdere om betingelsene etter §5 for mererstatning er til stede.

Videre bemerkes at det kan etterlates tvil om hvilke grusmasser som etter det avsagte skjønn skal erstattes etter den fastsatte pris pr. m3 . For det tilfelle at det ved den nye avgjørelse blir fastsatt erstatning for grus, må det gjøres helt klart hvilke masser dette gjelder.

Enn videre må skjønnsretten når det hevdes at Gunnar Daugstad ikke har eller kan påregne å få tillatelse til lovlig avkjørsel, ta standpunkt til dette spørsmål.

Anken har ført frem. Hensett til den tvil saken har frembudt, finner en dog ikke grunn til å pålegge motparten saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Romsdal herredsretts skjønn av 21. april 1980 oppheves for takstnr. 7, Gunnar Daugstad, så langt det er gitt erstatning for grusforekomst, og saken hjemvises for så vidt til ny behandling og avgjørelse ved herredsretten.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

Av herredsrettens skjønn (sorenskriver Jens Christophersen med skjønnsmenn):

Side:95

Saken gjelder dels avtaleskjønn (takstnr. 1, 2 og 7B) og dels ekspropriasjonsskjønn, til fastsettelse av erstatning for grunn og rettigheter som blir avstått til statens vegvesen og til Vestnes kommune. Noe av den grunnen som blir avstått, gjelder utbedring av svinger på riksveg E 69, men dette skjønnet gjelder i det vesentlige grunn som skal nyttes til gang og sykkelveg langs riksvegen på strekningen Gjilselva - Sesselva på Daugstad. Sammenhengende gang- og sykkelveg skal bygges fra boligfeltet på Daugstad og ca. 700 m fram til den nye Daugstad skole som er under bygging straks syd for Sesselva.

Vegsjefen i Møre og Romsdal har 3.7.1979 godkjent detaljplan for dette arbeidet, og 26.9.1979 har han fattet vedtak om eiendomsinngrep, i medhold av veglovens §50 og fullmakt fra Samferdselsdepartementet. Det er opplyst for retten at verken plangodkjenningen eller ekspropriasjonsvedtaket er påklaget av noen av de berørte grunneiere.

Skjønn er begjært i skriv til retten av 20.11.1979 og i prosesskrift av 18.12.1979 er skjønnsbegjæringen utvidet til å gjelde også takstnr. 7 B. - - -

Erstatninger. - - -

Takstnummer 7, gnr. 5 bnr. 8, eier Gunnar Daugstad. - - -

Retten bemerker: - - -

Når det gjelder grusforekomsten bemerker retten:

Ekspropriasjonsinngrepet er oversiktlig. Det er den rettslige vurdering som i særlig grad byr på problemer. Retten har funnet at vilkårene for utsettelse som er begjært, ikke er til stede etter oreigningslovens §21. Fra profil ca. 6400 og sydover til Sesselva er det langs nåværende riksveg en betydelig skjæring.

Vegbanen ligger på cote 5-6, høyeste punkt på skjæringen er på cote 20. Over skjæringen er det en terrasse med dyrket mark. Stigningen på skjæringen skal være ca. 1:1 1/2. Det arealet som nå blir ekspropriert, er en stripe av dyrkamarka oppå terrassen, noe varierende i bredde, maksimalt 12 m.

Anlegg av gangvegen medfører at skjæringen blir parallellforskjøvet på vegens østside. I denne bakken er det løsmasser. Retten legger til grunn at massen består i det vesentlige av grus.

Retten har ikke fått framlagt analyse av grusen på denne eiendommen. Grus fra tilsvarende skjæring på naboeiendommen (profil 6100-6200) er undersøkt av distriktslaboratoriet ved Møre og Romsdal vegkontor, og i notat av 24.9.79 har laboratoriet uttalt om denne grusen:

«Prøvetaking viser at massene består av velgradert, telefri grus av god kvalitet til overbygging. Massene bør fortrinnsvis reserveres til slik bruk og ikke til fyllmasser.»

Retten legger til grunn for sin vurdering at grusen er av samme beskaffenhet i skjæringen hos Gunnar Daugstad.

Hvis erstatningen i dette tilfelle fastsettes slik at den svarer til bruksverdien av overflaten, dyrket mark, vil den bli kr. 8,- pr. m2 . Hvis erstatningen skal svare til verdien av den grusen som tas ut av hensyn til veganlegget, vil det være omsetningsverdien som er den høyeste. Retten har noe usikkert grunnlag for å vurdere kvantum, men retten peker på at Daugstad i skriv til retten av 17.12.79 har satt fram krav om erstatning for ca. 6 000 m3 (under hovedforhandlingen nevnte han et betydelig høyere tall, uten at premissene for dette ble opplyst), og en av vegvesenets ingeniører regnet under hovedforhandlingen ut at det blir lagt beslag på 4-5 000 m3 masse. Omsetningsverdien (netto) på grunneierens hånd vil trolig være mellom kr. 1,- og kr. 2,- pr. m3 . Det er således på det rene at erstatningen vil bli vesentlig høyere om den skal svare til verdien av grusmassene,

Side:96

enn om den skal fastsettes pr. m2 for dyrkamarka oppå terrassen.

Hovedregelen i norsk rett synes grei når det gjelder eiendomsrett til det av masser som er under overflaten: «eiendomsretten nedover går så langt som mennesker kan nå» (Brækhus Norsk tingsrett (1964) side 68). Den som kjøper eller eksproprierer grunn, skulle dermed som hovedregel også bli eier av massene i grunnen under.

Denne saken er særegen for så vidt som grusmassene ligger i dagen, i skjæring langs riksveg, og det er bare en liten «skalk» av eiendommen som blir ekspropriert. Ved å erverve et beskjedent antall m2 grunn vil vegvesenet få til disposisjon et stort kvantum grus av god kvalitet, grus som etter rettens mening må antas å ha en ikke ubetydelig omsetningsverdi i distriktet.

Fra rettspraksis før ekspropriasjonserstatningsloven peker retten på kjennelse i Rt-1969-722. I overskjønn for Sira-Kvina kraftanlegg var det tilkjent erstatning pr. m3 uttatt masse, overskjønnsretten hadde funnet at morene- og grusforekomstene fra naturens hånd fremtrådte som særlig velegnet for utnyttelse. Overskjønnet ble påanket, men anken ble ikke tatt til følge. Høyesterett uttalte bl.a. at «Når overskjønnsretten på grunnlag av det foreliggende materiale er kommet til at morene- og grusforekomstene har hatt omsetningsverdi høyere enn bruksverdien, er dette en avgjørelse som etter skjønnslovens §38 ikke kan angripes på det grunnlag at retten har bygget på en uriktig vurdering av de foreliggende faktiske forhold.»

Høyesterett tok således ikke avstand fra at det var massene som ble erstattet, og det til tross for at disse lå avsides og uveisomt til.

Etter ekspropriasjonserstatningsloven har man i RG-1979-123 et eksempel på at grusmasser ble erstattet i et område som var gjenstand for fredning.

Når det gjelder forholdet til ekspropriasjonserstatningsloven, bemerker retten at grusuttak på dette stedet ikke faller sammen med aktuell drift, og det er for retten ikke lagt fram konkrete planer av teknisk eller økonomisk art om slik utnyttelse. Masseerstatning etter lovens §4 nr. 1 kan det derfor ikke bli tale om. Spørsmålet for retten blir om erstatning kan hjemles i §4 nr. 2, dvs. om grusuttak er en slik «påregnelig endring av eiendommens driftsmåte som det er naturlig grunnlag for etter forholdene på stedet innen rammen av den næring eller det alminnelige formål som eiendommen brukes til».

Hvis grunneieren skulle gå til et større grusuttak enn den massen som nå omfattes av ekspropriasjonen, vil dyrket mark ovenfor bli angrepet, og retten antar at jordbruksmyndighetene neppe vil samtykke i et slikt inngrep.

Den «skalken» som nå blir tatt av vegvesenet, ligger som nevnt kloss inntil offentlig veg. Om myndigghetene hadde tillatt grusuttak, er det etter rettens mening nærliggende å vente slik utnyttelse. Den ville være påregnelig, og forholdene ligger vel til rette. Retten anser det som ikke tvilsomt at slik utnyttelse er innenfor det formålet som eiendommen blir brukt til. Eieren er gardbruker og maskinkjører. Omsetningsmulighetene er til stede.

Forholdet synes å være ganske særegent sammenliknet med de grussakene som har vært forelagt domstolene. Selv om retten har vært i tvil, er den etter en samlet vurdering kommet til at det i dette tilfelle må være hjemmel i ekspropriasjonserstatningsloven for å fastsette erstatning for massene og ikke bare for overflaten.

Kvantumet har retten utilstrekkelig grunnlag for å vurdere. Retten har derfor kommet til at erstatningen bør fastsettes pr. m3 etter en senere oppmåling

Side:97

som grunneieren må få anledning til å delta i, på tilsvarende måte som når det gjelder grunnavståelsene for øvrig.

Erstatningen for grusforekomstene settes etter dette til kr. 2,- pr. m3 . - - -