Rt-1969-722
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1969-06-21 |
| Publisert: | Rt-1969-722 |
| Stikkord: | Ekspropriasjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 94/1969 |
| Parter: | Sira-Kvina Kraftselskap (høyesterettsadvokat Jon R. Gundersen) mot 1. Eiere av øvre Brokkehei i Valle: Gunnar T. Brokke m.fl. 2. Ingeborg Gina Elisabeth Spieler (høyesterettsadvokat Kåre Ødegaard). |
| Forfatter: | Endresen, Heiberg, Roll-Matthiesen, Mellbye, Eckhoff |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §38 |
Dommer Endresen: I henhold til tillatelse i kongelig resolusjon av 5. juli 1963 til på nærmere angitte vilkår å foreta reguleringer og overføringer i Sira-Kvinavassdragene uttok Sira-Kvina Kraftselskap (senere kalt Kraftselskapet) 26. mai 1964 skjønnsstevning til Dalane herredsrett til fastsettelse av erstatninger og/eller pålegg om tiltak til fordel for dem som blir påført skade ved de reguleringer og overføringer som konsesjonen omfatter.
De dammer som inngår i 1. byggetrinn, er oppført som fyllingsdammer som består av en tetningskjerne i midten, videre en filtersone og endelig støttefyllinger på begge sider. Til de materialer som brukes i tetningskjernen og filtersonen stilles særlige krav. Til bruk for fyllingsdammene ved Roskreppfjorden ble i rimelig nærhet funnet morene- og grusmasser med de fornødne egenskaper på eiendommene Øvre Brokkehei (takstnr. 333) og Nedre Brokke driftehei (takstnr. 334). Førstnevnte eiendom ligger i sameie mellom stiftelsen Njardarheim Veidemark som eier 32/57, og ankemotpartene Gunnar T. Brokke, Gunnar E. Brokke og Knut O. Berg som til sammen eier 25/57. Sistnevnte eiendom eies av Ingeborg Gina Elisabeth Spieler.
Ved underskjønnet, som ble avhjemlet 10. august 1967, ble vederlaget til eierne av takstnr. 333 og 334 for uttak av masser fastsatt til en engangserstatning pr. dekar med begrensninger som det her ikke er grunn til å gå nærmere inn på. Ved overskjønnet, som ble avhjemlet 10. juli 1968, fant skjønnsretten at massene hadde en omsetningsverdi som var større enn bruksverdien for grunneierne, og at erstatningen måtte fastsettes i form av pris pr. uttatt m3 etter oppmåling foretatt av Kraftselskapet. Denne pris ble for takstnr. 334 satt til kr. 0,20 pr. m3 og for takstnr. 333 - som bare omfatter de 25/57 som tre av ankemotpartene eier - til kr. 0,09 pr. m3.
Kraftselskapet har for disse to takstnummers vedkommende påanket overskjønnet til Høyesterett. Anken er angitt å gjelde rettsanvendelsen og begrunnes med at overskjønnsretten har lagt feilaktige faktiske forutsetninger til grunn når den er kommet til at ankemotpartenes morene- og grusmasser allerede før Kraftselskapets utbyggingsplaner forelå, hadde fått en særskilt
Side:723
omsetningsverdi. Selskapet mener derfor at erstatningene skulle ha vært beregnet etter en pris pr. m2 for de områder som berøres, og ikke etter en pris pr. m3 uttatt masse. Kraftselskapet har nedlagt slik påstand:
«1. Dalane herredsretts overskjønn av 10. juli 1968 oppheves for takstnr. 333 og 334 for så vidt angår den fastsatte erstatning for uttak av masser til damanleggene ved Roskreppfjorden.
2. Sira-Kvina Kraftselskap tilkjennes saksomkostninger.»
Gunnar T. Brokke, Gunnar E. Brokke og Knut O. Berg, som har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, og Ingeborg Gina Elisabeth Spieler har tatt til gjenmæle. De har i første rekke anført at Kraftselskapets anke over rettsanvendelsen gjelder overskjønnsrettens bevismessige vurdering av faktiske forhold som ankedomstolen etter skjønnslovens §38 ikke kan prøve. Grunneierne har nedlagt slik påstand:
«1. Dalane herredsretts overskjønn av 10. juli 1968 stadfestes i den utstrekning det er påanket.
2. Ankemotpartene tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett, dog slik at det offentlige tilkjennes omkostningene for Gunnar T. Brokke, Gunnar E. Brokke og Knut O. Berg.»
Om saksforholdet for øvrig vises til overskjønnsrettens skjønnsgrunner.
Til bruk for Høyesterett er det fremlagt en del nye dokumenter.
Jeg finner at anken ikke kan føre frem.
Jeg nevner først at overskjønnsretten under sine generelle bemerkninger vedrørende fastsettelsen av erstatning for damsteder nærmere har gjort rede for hvilke erstatningsrettslige prinsipper den har lagt til grunn ved erstatningsfastsettelsen, og det fremgår at de samme prinsippene er fulgt ved fastsettelsen av erstatning for massetak. Det fastslås først at den enkelte grunneier skal ha erstattet sitt individuelle tap, men som hovedregel ikke har krav på del i den fordel eksproprianten oppnår. Retten har videre lagt til grunn at den omstendighet at en grunneier - om ikke adgang til ekspropriasjon forelå - ved frivillige forhandlinger i givet fall kunne oppnå høyere pris enn verdien på grunneierens hånd skulle tilsi, i det foreliggende tilfelle ikke kan begrunne noen økt erstatning. Grunneierne har krav på erstatning etter omsetningsverdien eller bruksverdien, avhengig av hvilken verdi er størst. Ved vurderingen av dette er det i og for seg uten betydning at grunnen av Kraftselskapet skal brukes til damanlegg. Derimot må det tas i betraktning om grunnen særlig egner seg for dette formål i den utstrekning denne egenskap har betydning for eiendommens verdi på grunneierens hånd.
Kraftselskapet har ikke hatt noe å innvende mot de rettssetninger overskjønnsretten her har oppstilt som rettesnor ved erstatningsfastsettelsen. Men selskapet hevder at det foreligger uriktig subsumpsjon fordi overskjønnsretten har anvendt disse rettssetninger på et ikke foreliggende saksforhold.
I sin nærmere begrunnelse for erstatningsfastsettelsen for uttaket av morene- og grusmasser har overskjønnsretten anført:
Side:724
«De saksøkte har hevdet at de foreliggende morene- og grustak har en særlig verdi for dambyggingen og har krevet særskilt erstatning herfor, mens Kraftselskapet har bestridt at der er grunnlag herfor. Til begrunnelse for sine standpunkter har partene anført det samme som de har gjort gjeldende med hensyn til spørsmålet om erstatning for grunn til damsteder, jfr. foran under nr. 4.
Retten finner det for sin del tilstrekkelig å henvise til den begrunnelse den har gitt for at grunn til damstedet ved Roskreppfjorden har en høyere verdi enn bruksverdien for vedkommende saksøkte. Etter rettens oppfatning må det på samme måte antas at også de nevnte morene- og grustak har fått en omsetningsverdi som er høyere enn bruksverdien for de saksøkte og at fastsettelsen av erstatningen må skje under hensyntagen hertil. Etter rettens mening bør erstatningen fastsettes til en pris pr. uttatt m3 etter nøyaktig oppmåling foretatt av Kraftselskapet. - - -»
Overskjønnsretten viser således til den begrunnelse retten har gitt vedrørende erstatningen for grunn til damsted. I denne begrunnelse anfører retten bl.a. følgende:
«At grunnen i tilfelle særlig egner seg til damanlegg vil etter rettens mening ikke påvirke dens bruksverdi for de saksøkte. Avgjørende blir derfor om der foreligger slike omstendigheter at det har påvirket omsetningsverdien. For overskjønnet er spørsmålet aktuelt forsåvidt angår damstedene ved Homstølvann, Roskreppfjorden og Ognhellervann.
Med hensyn til damstedene ved Homstølvann og Roskreppfjorden bemerkes at de fra naturens hånd er særlig velegnet og derfor har vært forutsatt benyttet som ledd i også tidligere foreliggende planer for utbygging av Kvina-vassdraget. Oppkjøp av fall- og reguleringsrettigheter i Kvina begynte for nesten 60 år siden og har senere fortsatt. - - -
Under henvisning til det anførte finner retten at grunn til de nevnte to damsteder allerede før Kraftselskapets planer ble utarbeidet hadde fått en omsetningsverdi som er høyere enn bruksverdien og at fastsettelsen av erstatningen må skje under hensyntagen dertil.
Annerledes stiller forholdet seg når det gjelder grunn til dam ved Ognhellervann. Hvorvidt og på hvilken måte dette vann som har avløp til Sira, ville blitt utnyttet ved utbygging av fallet i Hønavassdraget er uklart. Under disse omstendigheter kan det etter rettens mening ikke antas at det nevnte damsted har oppnådd noen øket verdi for vedkommende saksøkte utover bruksverdien som derfor blir å legge til grunn for erstatningsfastsettelsen.»
Overskjønnsretten har etter dette bygget sin erstatningsfastsettelse på at morene- og grusforekomstene fra naturens hånd har fremtrådt som særlig velegnet for utnyttelse og har vært forutsatt benyttet som ledd også i tidligere planer for utbygging av
Side:725
Kvinavassdraget; disse forekomster hadde derfor allerede før Kraftselskapets planer ble utarbeidet, fått en omsetningsverdi som var høyere enn grunnens bruksverdi for eieren. Kraftselskapet mener å kunne fastslå at de forutsetninger overskjønnsretten således har bygget på, ikke er riktige, og at det som i realiteten er skjedd, er at retten har overført til grunneierne en del av de verdier eksproprianten ved sitt foretagende har skapt. De tidligere planer har gått ut på bygging av murdammer med bruk av annet materiale - sand og jord - i langt mer beskjedne mengder. Først da kraftutbyggere fra begynnelsen av 1950-årene gikk over til å bygge dammene som fyllingsdammer, fremstod morene og grus som et mulig tetnings- og filtermateriale, men det foreligger også andre mulige tetningsmaterialer som betong, asfalt og tre. Det var heller ikke gitt hvorledes utbyggingen av Kvinavassdraget ville skje; var andre planer blitt lagt til grunn, kunne det blitt aktuelt å hente morenegrus annetstedsfra. At de omhandlede morene- og grusforekomster forelå, ble først endelig fastslått i 1965-66 etter langvarige og omfattende undersøkelser foretatt av Kraftselskapet. Forekomstene ligger i tidligere uveisomme og avsidesliggende trakter, og det må være åpenbart at de på grunn av høye transportomkostninger ikke kunne la seg forretningsmessig utnytte til annet bruk. Alt dette fører etter Kraftselskapets mening til at grunneierne ikke kan ha hatt noen forventning om å kunne utnytte forekomstene, og disse kan ikke før selskapets planer forelå, ha fått noen særskilt omsetningsverdi.
Dette er grunnlaget for at Kraftselskapet mener at overskjønnsretten har bygget sin avgjørelse på feilaktige faktiske forutsetninger. Disse forutsetninger er etter selskapets mening ikke forankret i bevismessige vurderinger. Under henvisning til skjønnslovens forarbeider - bemerkninger i Ot.prp. nr. 19 (1916) 14 - mener selskapet som jeg allerede har nevnt, at dette må anses som en uriktig rettsanvendelse som etter skjønnslovens §38 går inn under ankedomstolens kompetanse.
Jeg kan ikke være enig i disse synsmåter. Når overskjønnsretten på grunnlag av det foreliggende materiale er kommet til at morene- og grusforekomstene har hatt omsetningsverdi høyere enn bruksverdien, er dette en avgjørelse som etter skjønnslovens §38 ikke kan angripes ved anke på det grunnlag at retten har bygget på en uriktig vurdering av de foreliggende faktiske forhold. Jeg kan således ikke finne at det er rettsanvendelsen som her angripes. Til sammenligning viser jeg til høyesterettsavgjørelser i Rt-1940-636 og 642, 1959 838, særlig 844, 1963 316, særlig 322, 1969 157, særlig 159, samt 1969 174, særlig 177. Etter dette finner jeg at anken må avvises.
Jeg tilføyer at Kraftselskapet ikke har hatt noe å bemerke til skjønnsgrunnene og derfor ikke har anket over saksbehandlingen.
Etter resultatet må Kraftselskapet betale saksomkostninger for Høyesterett.
Side:726
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken avvises.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Sira-Kvina Kraftselskap til statskassen 5.000 - fem tusen - kroner og til Ingeborg Gina Elisabeth Spieler 5.000 - fem tusen - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.
Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Roll-Matthiesen, Mellbye og Eckhoff: Likeså.