RG-1982-910

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1982-04-29
Publisert:	RG-1982-910
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 29. april 1982 i sak nr. 216/1981
Parter:	B (advokat Gunnar Hallenstvedt) mot A (advokat Anders E. Heimdal).
Forfatter:	Lagdommerne Ola Rygg, Hans Kristian Bjerke, Rolv Hovden
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, Sameigelova (1965) §2

Ved stevning av 5. januar 1981 reiste A sak mot B for Sandefjord byrett. Saken gjaldt økonomisk oppgjør etter samboenhet.

Sandefjord byrett avsa 14. september 1981 dom i saken med slik domsslutning:

«1. - - -veien 4 anses som sameie mellom B og A.

2. B og A eier hver en ideell halvpart av det nevnte sameie.

3. B dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra denne doms forkynnelse å betale kr. 7 590,- - syvtusenfemhundreognitti 00/100 - i saksomkostninger til det offentlige.

4. B dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra denne doms forkynnelse å betale kr. 500,- - kronerfemhundre 00/100- i saksomkostninger til A.»

Det nærmere saksforhold og partenes påstander og anførsler for byretten fremgår av byrettens dom.

B v/adv. Gunnar Hallenstvedt har i rett tid påanket byrettens dom og hevdet at det forelå feil ved bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Det forelå ikke en stabil samboenhet mellom partene, de hadde separat økonomi ved at lån dem imellom ble betalt tilbake og byretten har tatt feil ved at det ikke foreligger rettslig grunnlag for sameie i den faste eiendommen - - -veien 4 i X. Den ankende part gjør ellers gjeldende de samme anførsler og bevis som for byretten og nedla slik påstand:

«Prinsipalt:

B frifinnes.

Subsidiært:

Eventuelt sameie i - - -veien 4 mellom B og A blir å dele etter rettens skjønn.

I begge tilfelle:

B tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.»

Ankemotparten som har hatt prosessfullmektig på det offentliges bekostning for byrett og lagmannsrett v/adv. Anders Heimdal mener at byrettens dom er riktig og henholder seg til sine anførsler for byretten og dennes domsgrunner.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

Side:911

«1. Sandefjord byretts dom av 14.09.1981 i sak nr. 3/1981 A stadfestes.

2. B dømmes til å erstatte sakens omkostninger for lagmannsretten overfor A eller det offentlige.»

Ankeforhandling fant sted i Tønsberg den 14. april 1982. Partene møtte og ga forklaring. Det ble avhørt tre vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Lagmannsretten skal bemerke:

A og B ble kjent med hverandre engang i løpet av vinteren 1957/58. Begge var på denne tiden gift, men ekteskapet til B ble snart oppløst, og han ble etter hvert en hyppig gjest hos A mens hennes mann var på hvalfangst på Syd-Georgia. A's ekteskap ble ikke oppløst på denne tiden, men først etter at det minste av barna hennes var blitt konfirmert.

A og B fikk etter hvert et fast forhold, og i midten av 1964 leide de for tre år en leilighet ved Y, hvor de flyttet inn og bodde sammen. De kjøpte sammen, på avbetaling, en del husholdningsartikler, bl.a. en vaskemaskin. Dessuten bragte hver av dem med seg endel inventar.

I den tiden de hadde denne leiligheten, var A i arbeid, og B hadde forskjellige oppdrag, var delvis pendler og var av og til også uten arbeid.

I 1965/66 var de begge til sjøs på samme båt, og i Savona i Italia forlovet de seg. De begynte begge å bruke ring som det ytre tegn på at de nå var forlovet. B hevdet under ankeforhandlingen at forlovelsen bare var ment som et «skinn» overfor omverdenen, da A ønsket dette, og at hun, i motsetning til ham, var interessert i ekteskap.

De giftet seg ikke. I 1967 opprettet imidlertid B et testament, hvor han bestemte at alt som han etterlot seg ved sin død skulle tilfalle «min forlovede A». Tilsvarende gjorde så A, hvor også B ble betegnet som «forlovede».

Året etter at de kom tilbake fra sjøen, gikk leiekontrakten vedr. leiligheten ved Y ut. De fikk skaffet seg et nytt sted å bo ved at det i mai 1967, dvs. ca. 3 år etter at samlivet tok til, ble kjøpt et hus i - - -veien 4 i X, hvor de bodde til A flyttet ut for godt i mars 1979.

Huset i - - -veien 4, som denne saken gjelder, ble kjøpt for 50 000,- kr. Huset ble finansiert ved at B betalte kontantbeløpet på 15 000,- med penger han kort tid før hadde arvet etter sin mor. Resten, 35 000,- ble lånt i bank. Lånet ble tatt opp i B sitt navn, og det er enighet mellom partene om at det alt vesentlige av renter og avdrag på denne bankforpliktelsen ble betalt av B. Huset ble da også stående i hans navn. Imidlertid var det A som la ut omkostningene ved kjøpet, for senere å få pengene igjen. Hun ordnet med alt det praktiske i forbindelse med ervervet og innflyttingen. På dette tidspunkt var nemlig B igjen reist til sjøs. Hun reiste etter ham da etableringen i - - -veien 4 var ordnet. De arbeidet på samme båt, hvor de også delte lugar.

Etter en tid å ha vært på land, hvor begge var i arbeid, dro de på nytt til sjøs sammen i 1971 og avmønstret samtidig den 26. november dette året. Etter denne dato har ingen av dem vært til sjøs. De hadde i de årene som fulgte arbeid begge to. Retten legger til grunn at deres inntekter i årene fra 1964, da de flyttet sammen, og fram til og med 1976, i gjennomsnitt har vært omtrent like store, dog slik at B sin nettoinntekt var noe lavere i 1971 og 1972 p.g.a. gjeld han pådro seg i forbindelse med moderniseringen av huset. I årene 1977-79 synes så B å ha tjent noe mer enn A, men ikke vesentlig mer.

Side:912

Retten legger til grunn at det er A som har dekket det alt vesentlige av deres utgifter til mat, sengetøy m.v. Selv om B av og til laget middag, var det hun som også sto for så å si alt husarbeid i den tiden de bodde sammen fra 1964 til 1979, dvs. mellom 15 og 16 år, med unntak for den tiden de var til sjøs. Riktignok er det slik at A de siste årene av og til flyttet fra - - -veien for noen dager blant annet fordi B, som etter hvert hadde fått betydelige alkoholproblemer, holdt fester hjemme slik at det var vanskelig for henne å få tilstrekkelig søvn der. Hun skaffet seg i begynnelsen av -70-årene en liten hybelleilighet i - - -gaten, uten innskudd og med en månedsleie på ca. kr. 100,-, som et «krypinn» for slike anledninger. Denne boligen hadde hun til 1977, da hun gjennom kommunen fikk den leiligheten hun nå bebor i Z-veien. Hun ble sjelden boende utenfor huset i - - -veien mer enn noen dager ad gangen før B ba henne flytte tilbake, noe hun gjorde. I de periodene hun bodde utenfor hjemmet var hun imidlertid oppe og så til huset i - - -veien og til B og stelte for ham. Disse intermessoene medførte etter rettens mening ikke noe nevneverdig skår i den ordning at det var A som sto for husholdningen og dekket de fleste utgiftene til denne i de 15-16 årene samlivet varte.

De aller fleste regningene på lys, brensel, telefon, vann- og kloakkavgift m.v. lød på B sitt navn. A hevdet i retten at hun av og til betalte en del av disse regningene med sine egne midler, noe B har bestridt. Det er på det rene at A ofte var i banken og ordnet med gjeldsforpliktelsene der og med regninger m.v., også i perioder hvor B var hjemme, men hun har ikke godtgjort at hun brukte egne midler til å betale disse utgiftene. I denne forbindelse vil retten nevne at de hadde leieboere i 2. etasje i huset, og at innbetaling av leie skjedde på en konto som lød på A's navn.

Som nevnt hadde B etter hvert fått alkoholproblemer, og han var i midten av -70-årene tre ganger på - - -kursted. Endel av hans inntekter gikk med til øl og brennevin. I 1975 skjedde det at B underskrev kontrakt om salg av huset i - - -veien. Salgssummen var kr. 170 000,-, som tilsvarte markedsprisen den gangen. A ble umiddelbart etter kjent med salget. Hun kontaktet en advokat, som sammen med henne fikk annullert kjøpet. B innrømmet i retten at han undertegnet kontrakten i beruset tilstand, men hevdet at selve salgsoppdraget ble gitt eiendomsmegleren i edru tilstand. Det er ikke kommet fram opplysninger i retten som tyder på at A grep inn i dette salget fordi hun mente at hennes eierinteresser var krenket, men nun grep inn fordi hun fant det meningsløst å selge deres felles hjem. B innrømmet at salget var overilet, men han følte seg den gang i en presset økonomisk situasjon.

Senvinteren 1979 ba A B om å slutte å drikke og å gifte seg med henne, noe han ikke var villig til, og hun flyttet så for godt fra huset i - - -veien i mars måned.

Spørsmålet i saken er hvorvidt huset i - - -veien 4, som formelt eies av B og som ble kjøpt for hans arvemidler og banklån han heftet for, nå blir å anse som et sameie mellom ham og A p.g.a. samboerforholdet.

Lagmannsretten har funnet avgjørelsen tvilsom, men er som byretten kommet til at eiendommen må anses som et sameie mellom partene.

Saken gjelder en boligeiendom ervervet mens partene levde sammen, og med det klare formål å tjene som deres felles bolig. Den del av

Side:913

kjøpesummen som er betalt, er - i hvert fall i det alt vesentlige - betalt av B, som også formelt var kjøper og står som eier.

Lagmannsretten legger, i tilslutning til advokat Jon Lyngs artikkel i Lov og Rett 1980 389 flg. på 397, til grunn at en bolig som er ervervet under samlivet som felles bolig naturlig må ses som et sameie når samlivet oppfyller visse vilkår med hensyn til varighet, formål, fasthet og økonomisk fellesskap, og intet annet er avtalt eller klart forutsatt av begge parter. I hvert fall er det etter lagmannsrettens mening naturlig å se det slik dersom det kan sies at begge parters innsats har vært nødvendig for å muliggjøre ervervet eller nødvendig for å beholde boligen i samlivsperioden. Det kan etter lagmannsrettens mening ikke oppstilles som noe vilkår i så henseende at begge parter har bidratt med kontantmidler til selve ervervet - også annen innsats for å muliggjøre ervervet eller for å kunne beholde boligen må kunne tas i betraktning.

Lagmannsretten ser det som byretten slik at de krav som kan stilles med hensyn til samlivets varighet, formål og fasthet er oppfylt i det foreliggende tilfelle. Samlivet tok åpenbart fra begge parters side sikte på å bli varig, og det varte da også i ca. 16 år, og det er etter lagmannsrettens mening av mindre betydning hvorvidt B helt fra først av har hatt som forutsetning at det ikke skulle gå over i noe formelt ekteskap. Samlivets fasthet må også ut fra en samlet vurdering av samlivsperioden som helhet anses som klart tilstrekkelig.

Når det gjelder graden av økonomisk fellesskap, er å bemerke at ingen av partene hadde eller har nevneverdig formue ut over verdien av boligen. Det er bragt inn en del nødvendig inventar og utstyr i boligen, dels ting som hver av dem hadde før etableringen av samlivet og dels ting som begge sammen og hver for seg har anskaffet i samlivsperioden. Dette er senere delt på omforenet måte, og omfattes ikke av tvisten i ankesaken. Partenes inntekter i samlivsperioden er ellers gått til den felles husholdning, foruten at hver av dem naturligvis har brukt en del til personlige formål - B blant annet til alkohol og A blant annet til leie og andre utgifter vedrørende sine boliger i - - -gaten og Z-veien. Det legges etter bevisførselen til grunn at det er A som i hovedsak har betalt de felles husholdningsutgifter av sin lønn. Noen fast ordning med husholdningspenger fra B har det ikke vært. En omstendighet som også kan nevnes er at leieinntektene av rommene i husets 2. etasje ble overført til en bankkonto på A's navn. Lagmannsretten kan ikke se det annerledes enn at også vilkåret med hensyn til økonomisk fellesskap i samlivsperioden må anses oppfylt. Partenes ordning av økonomien avviker ikke vesentlig fra det som er vanlig i et ekteskapelig samliv under tilsvarende forutsetninger.

Det er etter lagmannsrettens mening tvilsomt om B alene ville ha vært i stand til å kjøpe eiendommen og bli sittende med den. Det synes etter omstendighetene nærliggende å se det slik at dette har vært mulig bare ved at A i kritiske perioder har trådt inn og sørget for at forpliktelsene ble ordnet. Hun har også ved å unnlate å belaste B for andel i de felles husholdningsutgifter gjort det mulig å foreta de betalinger på banklånet som er foretatt (etter det opplyste vesentlig bare betaling av renter).

Side:914

Lagmannsretten ser det etter dette slik at det er i best overensstemmelse med de rettsavgjørelser som ellers foreligger på området å anse eiendommen som sameie mellom partene. Det vises i denne forbindelse til de dommer som er gjengitt i forannevnte artikkel av advokat Lyng.

Neste spørsmål blir så hvor stor part A har i huset. Det må her foretas en totalvurdering etter de samme prinsipper som er kommet til uttrykk i Rt-1978-1352.

Da lagmannsretten ser det slik at de arvemidler B bragte med seg oppveies av A's innsats i hjemmet og utgifter til mat m.v., blir resultatet at det ikke foreligger omstendigheter som gir grunnlag for å foreta en annen fordeling enn den som følger av hovedregelen i lov om sameige av 1965 §2 første ledd, som sier at sameierne har like stor part hver.

Byrettens dom blir således å stadfeste med hensyn til realiteten.

I motsetning til byretten mener lagmannsretten at avgjørelsen er tvilsom. Lagmannsretten er derfor blitt stående ved at saksomkostninger ikke bør ilegges hverken for byrett eller lagmannsrett etter unntaksregelen i tvistemålslovens §180 første ledd i.f.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Sandefjord byretts dom av 14.9.1981, domsslutningens pkt. 1 og 2 i sak 3/1981 A, stadfestes.

2. Saksomkostninger for byrett og lagmannsrett idømmes ikke.