RG-1983-354

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1982-10-18
Publisert:	RG-1983-354
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 18. oktober 1982 i sak nr. 542/1981
Parter:	A (advokat Fred Stokvold v/advokatfullmektig Tone Århelle) mot B (advokat Rolf Nygaard).
Forfatter:	Lagmann Bjørn Skreiberg, lagdommerne Bror Oskar Scherdin, Sverre Bjørnsen
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §377, Straffeloven (1902) §228, Rettshjelpsloven (1980) §18

A og B ble gift 2. desember 1977. De har to barn sammen: C, født xx.xx.1978 og D, født xx.xx.1980. - Hustruen hadde tidligere vært gift og var skilt fra sin første ektemann. I dette ekteskap var det ingen barn.

Side:355

I mai 1981 fremsatte hustruen begjæring om midlertidig separasjon. Ved rettsforlik av 12. juni 1981 ble det inngått avtale med bestemmelser om separasjon for tiden fram til 31. juli 1981.

Ved stevning innkommet til retten 26. juni 1981 har hustruen så reist separasjonssak mot mannen.

Oslo byrett avsa 23. juli 1981 dom med slik domsslutning:

«1. A og B separeres.

2. A gis alene boretten til fellesboligen i - - - veien 101, Y.

3. A gis alene foreldremyndigheten over døtrene C, født xx.xx.1978, og D, født xx.xx.1980.

4. B skal ha vanlig samværsrett med døtrene.

5. B tilpliktes å betale til A underholdsbidrag til henne med kr. 1000 - kronerettusen - pr. mnd. og oppfostringsbidrag for døtrene C og D med kr. 600,- - kronersekshundre - pr. mnd. til hver. Bidragene løper fra 1. aug. 1981, og betales den første i hver måned.

6. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Hustruen hadde for byretten nedlagt påstand om at mannen inntil videre ikke skulle ha samværsrett med barna. Hun anførte at mannen hadde mishandlet henne og at han også hadde vært aggressiv overfor barna, særlig den eldste datteren C, som han ofte hadde slått. Byretten tok ikke påstanden til følge,jfr. domsslutningens punkt 4. Byretten fant det ikke tilstrekkelig bevist at mannen hadde mishandlet hustruen og den eldste datteren. Retten fant det heller ikke bevist at han for øvrig hadde opptrådt på en slik måte at det var tilstrekkelig grunn til å nekte ham samværsrett.

A har ved advokat Fred Stokvold v/advokatfullmektig Tone Århelle i rett tid påanket dommen for så vidt angår avgjørelsen om samværsretten og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

«Prinsipalt:

Oslo byretts dom av 23.7.1981, pkt. 4 oppheves, og B har inntil videre ikke samværsrett til C, født xx.xx.1978 og D, født xx.xx.1980.

Subsidiært:

Oslo byretts dom av 23.7.1981, pkt. 4 endres som følger: B gis samværsrett med C, født xx.xx.1978 og D, født xx.xx.1980 med tilstedeværelse av en tredje person som godtas av A.

I begge tilfelle:

B betaler sakens omkostninger til det offentlige.»

Den ankende part er gitt fri sakførsel i ankesaken med hjemmel i rettshjelpslovens §18.

B har ved advokat Per Einar Johansen v/advokat Ingvald Smith-Kielland tatt til gjenmæle. Han har ved advokat Rolf Nygaard for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

«1. Byrettsdommen stadfestes.

2. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Under ankeforhandlingen har partene avgitt forklaringer.

Det er avhørt 7 vitner.

Det er dokumentert bevisopptak for Senja herredsrett med avhør av ytterligere 3 vitner.

Det er dokumentert tre politianmeldelser - alle til Oslo politi - fra hustruens side vedrørende mannens forhold. Den første anmeldelse

Side:356

(1127/81) som ble avgitt 8.1.81, gjelder mishandling av hustruen. Den annen anmeldelse (46318/81) som ble avgitt 10.9.81, gjelder mishandling av barna. Den tredje anmeldelse (48916/81) som ble avgitt 23.9.81, gjelder verdier som mannen har tatt med seg fra boligen. - Den første anmeldelse ble trukket tilbake ved hustruens brev av 12 januar 1981 til Oslo politi, men er senere blitt fastholdt av henne i forbindelse med den annen anmeldelse.

Oslo politikammer utferdiget 14.12.1981 - etter ordre fra Eidsivating statsadvokatembeter - forelegg mot B for overtredelse av straffelovens §228 første ledd. Forelegget lød på en bot stor kr. 1 000 (subsidiært fengsel i 10 dager). I forelegget var det straffbare forhold beskrevet slik:

«a) ved fra september måned 1979 til september måned 1981 på - - - Gård, - - - veien 101, Y, gjentagende ganger å ha slått A i nakken og hodepartiet, og å ha sparket henne i baken, hoftepartiet og mageregionen, eller å ha medvirket hertil,

b) ved fra september måned 1979 til september måned 1981 på - - - Gård, - - - veien 101, Y, gjentagende ganger å ha slått C i ansiktet og på baken med flat hånd, eller å ha medvirket hertil.»

Forelegget er ikke vedtatt og saken er sendt retten til pådømmelse i henhold til straffeprosesslovens §377 fjerde ledd.

Om dokumentasjonen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, gjør gjeldende at mannen inntil videre ikke bør få samværsrett med barna og mener at mannen mangler forståelse for hvordan små barn bør behandles. Mannen kan ikke ta seg av og stelle barna, og det er fare for at han vil slå barna eller på annen måte øve fysisk vold mot dem. Etter hustruens mening vil samvær med faren for tiden være til skade for barna.

Mannen har et voldsomt temperament som under ekteskapet ofte har gitt seg utslag i bruk av fysisk vold. Dette har særlig rammet hustruen og den eldste datteren, C.

Mannen har slått datteren C i ansiktet og på baken. Dette har skjedd i tidsrommet september 1979 -januar 1981, gjerne hver 14. dag, men i enkelte perioder oftere. Han har også tatt hardt i C, slengt henne bortover gulvet og sparket henne. En natt da C fikk mareritt, våknet opp og skrek, kastet han henne ut på den kalde gangen fra soveværelset. Han tålte lite av barnet, ble fort irritert og grep da lett til vold. Som ledd i oppdragelsen til renslighet ble C av faren kommandert til å sitte og se på bæsjebleien som ble lagt foran henne.

C ble psykisk skadet av dette. Etter en episode begynte hun å stamme, noe som imidlertid gikk over. C ble etterhvert mer og mer trassig og vanskelig å ha og gjøre med. Hun var fortsatt vanskelig den første tiden etter at moren hadde flyttet med barna til X sommeren 1981. Under de nye, mer rolige og harmoniske forhold, ble hun etterhvert bedre og virker nå helt normal. C er imidlertid fortsatt redd for sin far. Det har hun gitt uttrykk for såvel overfor moren som andre, således besteforeldrene og morens søster, jfr. vitneforklaringene fra bevisopptaket. Disse vitner mener at faren ikke bør ha samværsrett. Besteforeldrene har således ikke tro på at han kan ta seg av og stelle små barn og frykter for at han vil slå barna.

Erfaringen har vist at mannen ikke har evne til å ta seg av barna i det

Side:357

daglige. Under hustru ens fravær i forbindelse med D's fødsel i april 1980, skulle mannen ta seg av C. Da hustruen kom hjem etter fødselen, viste det seg at mannen ikke hadde stelt C. C hadde således sår og store blemmer i baken. Også ved en annen anledning da mannen skulle være barnevakt ved hustruens legebesøk, bar det galt avsted. Under matingen av den yngste datteren, D, tvang han maten i henne på en slik måte at hun holdt på å kveles. D var redd og skrek forferdelig. Det tok lang tid før moren fikk roet henne ned. Da moren kom hjem, satt dessuten C på gulvet og skrek med en bæsjebleie foran seg. Hun var blitt kommandert av faren til å sitte og se på bleien.

Videre gir forholdene ektefellene imellom tinder ekteskapet bakgrunnsmateriale til belysning av mannens personlige egenskaper og blir dermed av betydning ved vurderingen av om han bør ha samværsrett med barna. Mannen har gjennom lengre tid mishandlet hustruen. Han har gitt henne ørefiker. Han har slått henne i nakken og hodet. Han har sparket henne i baken, hoften og magen. Han har lugget henne i håret, vridd armene hennes og tatt kvelertak og klemt til rundt hennes hals. Mannen tok ikke noe hensyn til at datteren C var til stede når han mishandlet hustruen. Mannen begynte med mishandlingen høsten 1979. Mishandlingen ble verre i tiden etter at D var født i april 1980. Hustruen har søkt hjelp i krisesenteret i 1980 og 1981. Hun har anmeldt mannen til politiet flere ganger i 1981: 8. januar, 10. september og 23. september. Hun ringte politiet om hjelfødt xx.xx.1981.

Mannen flyttet hjemmefra i januar 1981, men har ofte vært innom senere, siste gang i mai/juni 1981. I tiden etter at mannen flyttet hjemmefra, har ektefellene vært til familierådgivning hos familierådgiver Sissel Eide, Mødrehygienekontoret. Videre har de vært til megling hos en pastor i Adventistsamfunnet, Henryk Jaworski. Hustruen flyttet sommeren 1981 med barna til X hvor hun den første tid bodde hos sine foreldre. Senere har hun fått egen bolig i nærheten.

Hustruen bestrider at hun bragte opp spørsmålet om skilsmisse allerede ved ekteskapets begynnelse. Første gang hun snakket om skilsmisse var vinteren 1979-80.

Hustruen bestrider videre at hun har opptrådt provoserende ved selv å slå eller på annen måte. Hun erkjenner at hun ved en eller to anledninger har gitt mannen en ørefik, men det ble det fort slutt med p.g.a. mannens voldsomme reaksjon. Hustruen bestrider at hun har vært ubalansert og oppfarende og på denne måte bidratt til konfliktsituasjonene. Heller ikke i forbindelse med mensperiodene har hun opptrådt på en slik måte.

Videre nevnes mannens - etter hustruens oppfatning - overdrevne opptatthet av kjønnslivet, jfr. vitneforklaringene om hans forsøk på tilnærmelser overfor hustruens søster og svigerinne. Dette har etter hustruens syn også gitt seg uheldige utslag i barnas nærvær.

I den foreliggende sak er det barna som er de svakere parter og som må beskyttes. Når det gjelder vurderingen av de personlige forhold ved mannen som kan tale mot samværsrett, må man ikke stille samme krav til bevis som i straffesaker. Dette er ingen straffesak mot mannen. Det sentrale i saken er vernet om barna. Faren bør ikke tilkjennes samværsrett i tilfelle det er tvil om dette vil være til skade for barnet. Tilkjennes

Side:358

samværsrett her, tar man en risiko på barnas bekostning.

Den ankende part har vist til Rt-1971-204 (særlig 207-208), Rt-1956-1255 og Rt-1968-800.

Ankemotparten, B, opplyser at han har flyverutdannelse. I den første tid etter at de var gift, holdt han på med etter- eller tilleggsutdannelse. Han oppholdt seg i U.S.A. i april-mai 1978 for tilleggsutdannelse. Han ble da av hustruen bedt å komme hjem i anledning av C's fødsel. Hustruen var ikke interessert i at han skulle begynne å fly igjen. Han ble ansatt som lufthavnsbetjent ved - - - lufthavn fra september 1978. De bodde da fortsatt i hustruens tidligere leilighet i «- - -»-veien. Fra juli 1979 drev de med oppussing av leiligheten - - - veien dit de flyttet i april 1980 - en ukes tid før hustruen ble innlagt på sykehus i anledning den yngste datter D's fødsel.

Etter D's fødsel ble forholdet mellom ektefellene dårligere. Slik mannen ser det, oppsto konfliktene gjerne som følge av at hustruen kom med provoserende beskyldninger eller anklager av ulik art. Fremsettelsen av slike provoserende beskyldninger hadde etter mannens oppfatning sammenheng med hustruens mensperioder. Det var nettopp i disse perioder at hustruen kom med de provokasjoner som foranlediget konflikter som i sin tur utløste voldsutøvelse.

Hustruen gjorde stort oppstyr fordi mannen skulle på julebord i forbindelse med jobben den 3. desember 1980. Hustruen og barna forsvant fra hjemmet dagen i forveien og mannen fikk senere vite at hustruen hadde reist til mannens foreldre i Z og kommet med beskyldninger mot ham. Etter et TV-program om kvinnemishandling i begynnelsen av januar 1981 sa hustruen på ny at hun ville ha skilsmisse. Noen dager senere ble de enige om at det var best at mannen flyttet hjemmefra. Etter hustruens ønske leverte mannen fra seg sine nøkler til leiligheten. Mannen har senere ikke bodd i leiligheten.

Mannen har nå ikke sett barna på 1 1/2 år. Hustruen har nektet ham å se barna.

Mannen bestrider at han har et voldsomt temperament eller personlige egenskaper for øvrig som skulle være til hinder for at han blir tilkjent samværsrett med barna slik som etter byrettens dom.

Han har aldri slått datteren C. Det er da heller ikke bevist at han har slått C eller på annen måte gått ut over sin rett som far. Hustruen nevnte for øvrig ikke i sin første politianmeldelse i januar 1981 noe om at han hadde slått C. Det kom først fram i politianmeldelsen i september 1981.

Det er på det rene at det har vært utøvet vold i forholdet mellom ektefellene. Voldsutøvelsen har bestått i ørefiker. Mannen har aldri slått på annen måte og han har bare slått henne etter at hun har slått ham. Det er alltid hustruen som har slått først. Etter at D var født, kan det på denne måte ha vært utvekslet ørefiker ved 4-5 anledninger i tidsrommet juli-november 1980.

Mannen har følt seg veldig provosert i ekteskapet. Hustruen ga allerede få dager etter at de var gift, uttrykk for at hun ikke skulle ha giftet seg. Hustruen har senere,gjennom hele ekteskapet med korte mellomrom - hver uke eller fjortende dag - tatt opp spørsmålet om skilsmisse. Hustruen har videre ved flere anledninger uttalt at han var hjerneskadet e.l. og oppfordret ham til å oppsøke psykiater. Når de

Side:359

kranglet, har hun regelmessig beskyldt ham for å lyve. Videre har hun hatt det med å fremheve at alt i hjemmet var hennes. Også barna var hennes alene - som kvinne og mor hadde hun her alt å si.

Det er ikke ført bevis for at mannen har gjort seg skyldig i det hustruen beskylder ham for. Det er her tale om graverende straffbare forhold og det må da kreves bevis for å legge disse forhold til grunn. Tvilen må komme mannen til gode. Man må også ta i betraktning hva det vil si for den tredje part, barna, å miste sin far.

Mannen gjør etter dette gjeldende at han må tilkjennes samværsrett med barna. På grunn av de store avstander kan det av i,raktiske og økonomiske hensyn ikke bli tale om en såkalt vanlig samværsrett med relativt hyppig kontakt. Det kan bare bli tale om å få samvær som til gjengjeld må være av en viss varighet. Samværet bør her som ellers finne sted der den samværsberettigede av foreldrene bor.

Den samværsrett som er angitt eller antydet i hustru ens subsidiære påstand, vil være helt utilfredsstillende som en varig ordning. Anderledes kan saken stille seg dersom det er tale om et innledende skritt til forberedelse av den samværsordning som her vil være den naturlige, forholdene tatt i betraktning, jfr. foran.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

I det foreliggende tilfelle vil gjennomføringen av en samværsrett for tiden by på problemer og vanskeligheter av ulike slag.

Det første problem ligger i de ytre forhold. Den store avstand mellom farens og morens (barnas) bosted vil i seg selv medføre en betydelig begrensning av samværet i forhold til det som er vanlig ellers. Det vil derfor heller ikke være de samme muligheter til å finne løsninger, tilpasset nettopp de samværsspørsmål som her melder seg. De praktiske og økonomiske vanskeligheter med gjennomføringen av en samværsrett under slike forhold forsterkes dessuten ved at barna er små, 2 1/2 og 4 1/2 år. For så vidt vil forholdene ligge vesentlig bedre til rette for en samværsordning når barna er blitt noen år eldre.

Det annet problem ligger i motsetningsforholdet mellom foreldrene, de tidligere ektefeller. På den ene side står moren som føler seg sterkt krenket som hustru i ekteskapet og som nærer dyp mistillit til sin tidligere ektefelle. På den annen side står faren som har opplevet sin tidligere hustru som vanskelig, urimelig og uberegnelig. Det er etter ankeforhandlingen åpenbart at opplevelsene av konfliktene under samlivet ennå er levende hos partene. Denne omstendighet - sammen med at moren ut fra sin mistillit til faren motsetter seg at denne får samværsrett - taler for at tiden ennå ikke er inne for å gjennomføre en samværsordning. - På bakgrunn av morens mistillit til faren vil det representere en særskilt belastning for moren dersom det etableres en samværsordning som innebærer at barna vil oppholde seg på et fjernt sted der moren ikke har mulighet til å følge med i hvordan det går med dem. En slik belastning kan føre til at moren fungerer dårligere - også i forhold til barna - og dette vil i så fall gå utover barna. På den annen side vil det fra farens synspunkt være liten verdi i en samværsrett som ikke kan utøves på farens hjemsted i Y, men eventuelt bare i X - noe som synes å være det reelle innhold i morens subsidiære påstand. - På sikt vil formentlig motsetningsforholdet mellom partene dempes ned slik at en samværsordning kan etableres uten at det vil føles urimelig belastende for

Side:360

moren. Når barna blir eldre og mer selvstendige, vil - også fra morens synspunkt - betenkelighetene ved å sende dem fra seg bli vesentlig mindre.

Det tredje problem ligger i den innstilling som den eldste datter, C, for tiden har overfor faren. Lagmannsretten legger til grunn at C ved flere anledninger har gitt uttrykk for at hun er redd for faren. Det har hun ikke bare gitt uttrykk for til moren, men også i samtaler med andre (besteforeldrene), jfr. bevisopptaket. Det er ikke mulig for lagmannsretten på det foreliggende grunnlag å danne seg en sikker oppfatning om det er tale om en reell frykt. Lagmannsretten antar imidlertid at hennes innstilling etter en tid kan bli endret slik at forholdene da vil ligge bedre til rette for å etablere et samvær med faren.

Etter dette finner lagmannsretten at forholdene for tiden ikke ligger til rette for etableringen av en samværsordning mellom far og barn.

Flere av de momenter som taler mot en samværsordning i dag, vil bli svekket med tiden. Lagmannsretten finner ikke å kunne angi noe bestemt tidspunkt for når en samværsordning bør søkes etablert, men antar at det senest bør søkes gjort når C er kommet i skolepliktig alder. Det bør i den forbindelse søkes bistand hos vedkommende barnevernsnemnd eller andre som partene måtte ha tillit til. Det avgjørende for muligheten for å etablere en tilfredsstillende samværsordning vil selvsagt være foreldrenes holdning. Det er viktig at moren allerede nå har for øye at barna med tiden får et naturlig samværsforhold med sin far.

Den ankende part, moren, vil etter dette få medhold i sin prinsipale påstand slik at faren for tiden ikke tilkjennes samværsrett.

Anken har ført fram. Etter sakens art tilkjennes ikke saksomkostninger, hverken for byretten eller lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. B har inntil videre ikke samværsrett med fellesbarna C, født xx.xx.1978 og D, født xx.xx.1980.

2. Saksomkostninger for byretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.