RG-1983-377

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1982-10-28
Publisert:	RG-1983-377
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 28. oktober 1982 i sak nr. 587/81
Parter:	1. Harald Løvenskiold og 2. Carl Otto Løvenskiold (høyesterettsadvokat Otto Chr. Hagemann) mot Staten v/Landbruksdepartementet (advokat Tallag Andersen).
Forfatter:	Lagdommerne Trygve Lange-Nielsen, Bror Oskar Scherdin, T. Brun Fretheim
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §10, Jordloven (1955) §20, Jordloven (1955)

Ved kgl. res. av 11. mai 1979 ble det i medhold av §20 i jordloven gjort vedtak om at eiendommen Storflåtan skal avståes til staten for å overdras til brukeren Anders Flåten og at eiendommen Heggelia skal avståes til staten for å overdras til brukeren Gunnar Flaaten. Brukene, som ikke er særskilt matrikulert, ligger innenfor grensene for henholdsvis gnr. 17 bnr. 1 og gnr. 15 bnr. 1 i Ringerike kommune og tilhører Harald og Carl Otto Løvenskiold i fellesskap.

Ekspropriasjonserstatning ble fastsatt ved Ringerike byretts skjønn av 22. oktober 1979. Under skjønnsforhandlingene var flere forhold omstridt, og de saksøkte påanket skjønnet til Eidsivating lagmannsrett. Ved lagmannsrettens dom av 16. juli 1980 ble skjønnet nektet fremmet «for så vidt angår ekspropriasjon av veirett til Stubdal og Sørkedalen». For øvrig ble skjønnet delvis opphevet. Lagmannsrettens dom ble påanket av begge parter, og Høyesterett avsa den 24. juni 1981 slik dom:

«I. I ankesak nr. 218/11/1980 - anken fra Harald og Carl Otto Løvenskiold:

Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt den går ut på fremme av skjønn over Storflåtan - domsslutningens post 1, annen setning.

II. I ankesak nr. 2181/1980 - anken fra staten v/Landbruksdepartementet:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt den går ut på opphevelse av byrettens skjønn og hjemvisning til Ringerike byrett for ny behandling når det gjelder erstatningsfastsettelsene for Storflåtan og Heggelia - domsslutningens post 2.

2. Det nye skjønn ved Ringerike byrett skal baseres på at ekspropriasjonene også omfatter veirett som hører til Storflåtan og Heggelia.

III. I begge saker:

Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.»

Ringerike byrett avhjemlet den 31. august 1981 nytt skjønn med slik slutning:

«1. Erstatningen for Storflåtan settes til kr. 300 000,- - trehundretusenkroner.

2. Erstatningen for Heggelia settes til kr. 260 000,- - tohundresekstitusenkroner.

Side:378

3. Innen 2 - to - uker fra skjønnets forkynnelse betaler Staten v/Landbruksdepartementet saksomkostninger til Harald Løvenskiold og Carl Otto Løvenskiold i fellesskap med kr. 6 521,- - sekstusenfemhundretyveenkroner.»

Ifølge skjønnsgrunnene har skjønnsretten ved fastsettingen av erstatningene lagt til grunn «gjenervervsverdien av bolighus med nødvendige uthus og salgsverdien av den øvrige del av eiendommene». Videre går det fram at skjønnsretten med henvisning til ekspropriasjonserstatningslovens §10 tredje ledd har gjort fradrag i de antatte utgifter til gjenerverv.

Harald Løvenskiold og Carl Otto Løvenskiold har påanket skjønnet til lagmannsretten. Anken gjelder det nevnte fradrag som skjønnsretten har gjort i utgiftene til gjenerverv av bolighus med nødvendige uthus.

Staten ved Landbruksdepartementet har tatt til gjenmæle og dessuten erklært motanke. Statens anke gjelder innholdet av den veiretten som ifølge Høyesteretts dom hører til brukene og derfor kan kreves avstått, nærmere bestemt hvilke veistrekninger veiretten gjelder.

Harald og Carl Otto Løvenskiold har lagt ned slik påstand:

«I hovedanken:

1. Ringerike byretts skjønn av 31.8.81 oppheves for så vidt det er påanket og hjemvises til nytt skjønn.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

I motanken:

1. Ringerike byretts skjønn av 31.8.81 stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.» Staten ved Landbruksdepartementet har lagt ned slik påstand:

«I hovedanken:

1. Skjønnet stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

I motanken:

1. Skjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling hva veirett angår.

2. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Ankeforhandlingen ble holdt i Hønefoss den 5. oktober og i Oslo den 6. oktober 1982. Lagmannsretten med partene og prosessfullmektigene kjørte strekningen Hønsefoss - Stubdal - Storflåtan - Heggelia - Sørkedalen og så på bolighusene på begge bruk. Harald Løvenskiold ga partsforklaring, og skogsjef Ragnar Andreassen, Anders Flåten og Gunnar Flaaten ga forklaring som vitner. Om dokumentasjon viser en til rettsboka.

Retten vil nedenfor først behandle Løvenskiolds anke, deretter statens.

I. Anken fra Harald og Carl Otto Løvenskiold.

De ankende parter har anført:

Skjønnsretten har lagt til grunn at Løvenskiolds mulighet for å få plassert nye skogsarbeiderfamilier på Storflåtan og Heggelia ville ha vært avhengig av at boligene var brakt opp til en tidsmessig og akseptabel standard ved rehabiliterings- og moderniseringsarbeider som

Side:379

nærmere beskrevet i skjønnsgrunnene. Ved vurderingen av fordeler ved gjenerverv som skal komme til fradrag etter ekspropriasjonserstatningslovens §10 tredje ledd, har skjønnsretten gjort fradrag i erstatningene for disse utgiftene ved heving av de nåværende boligenes standard. Skjønnsretten har altså knyttet fordelsfradraget til det det ville koste å bringe de gamle husene i stand. Dette er feil rettsanvendelse. Skjønnsretten bygger på en uriktig forståelse av §10 tredje ledd. Loven knytter fradraget til de nye bygninger som måtte bli ervervet til erstatning for de som blir av stått. Etter loven er det fordelene ved bruken av de eiendommer som måtte bli gjenervervet, så som på grunn av mer moderne utstyr, lengre levetid, mer rasjonell drift eller lavere vedlikeholdsomkostninger, som skal tas i betraktning, ikke hva det ville koste å bringe de eksproprierte hus opp i samme standard. Når det gjelder utgifter, er det løpende utgifter som skal sammenliknes, eventuelt kapitalisert.

Etter lovens §10 annet ledd er det et vilkår for gjenervervserstatning at bygning som blir avstått, ikke er kondemnabel. Skjønnsretten har ikke funnet husene kondemnable, men at de krevde en omfattende modernisering, om en skulle kunne få nye familier til å flytte inn. Som en konsekvens av dette har retten knyttet fordelsfradraget til de gamle husene. Retten synes å ha vurdert spørsmålet om gjenervervserstatning ikke bare ut fra Løvenskiolds behov for å kunne plassere skogsarbeidere på eiendommene, men også ut fra om boligene hadde høy nok standard. Skjønnsretten har her innført en mellomløsning for bygninger mellom de saneringsmodne og de som kan gjøre tjeneste som de er: Her skal det ikke gis gjenervervserstatning med mindre det gjøres fradrag for utgiftene til å gjøre bygningene tidsmessige. På dette resonnement er skjønnet påanket. Dette er ikke lovens system.

Husets tilstand kommer ikke i betraktning hvis det ikke er saneringsmodent. Dette kan føre til at ekspropriaten får en formuesforøkelse. Skjønnsretten sier at Løvenskiold uten fradrag for modernisering ville få mere enn full erstatning. Retten har her innført et eget tak for erstatningen som ikke er hjemlet i loven. Hva som er full erstatning, følger av lovens §10.

Etter høyesterettsdommen skulle det avgjørende for gjenerverv være muligheten for å kunne nytte brukene som boplasser for skogsarbeidere. Dette går ikke på boligene eller boligenes standard. Skjønnsretten har misforstått Høyesteretts anvisning. Skjønnsretten har blandet sammen vilkårene for gjenervervserstatning og utmålingen av slik erstatning.

I skjønnsgrunnene er det ikke nevnt noe beløp for brutto utgifter til gjenerverv. Dette er noe påfallende, siden det ble prosedert på at det eneste alternativ var å bygge nye, moderne boliger i bebodd strøk, altså utenfor skogsområdet, og det også var framlagt kontrakt om et slikt hus. Heller ikke kan en se at det er gjort noen sammenlikning av vedlikeholds- og andre driftsutgifter for de gamle og nye bygninger. Bare om vannklosett er det sagt at dette vil et nytt hus få, mens det ikke ville bli tillatt på brukene. Da et nytt hus ville ha kostet kr. 459 000, må det alt i alt være gjort et veritabelt fradrag. En savner imidlertid henvisning til hvordan retten har anvendt prinsippene for fordelsfradrag.

Side:380

Subsidiært ankes det over saksbehandlingen. Det hevdes at premissene er så uklare at rettsanvendelsen ikke kan vurderes.

Til belysning av rettspraksis om saneringsmodenhet og om prinsippene for fordelsfradrag er det vist til dommer i Rt-1960-568, 1962 1254, 1963 986, 1965 134, 1966 1364, 1967 78, 1969 357, 1971 117, 1972 344, 1973 576, 1052 og 1352, 1976 472 og 1980 145.

Staten har anført:

Det er riktig at loven knytter fordelene til det nye huset, men dette stenger ikke for at fradraget blir gjennomført som her gjort. Det er full dekning for å si at anskaffelsen av nye hus medfører den fordel at man slipper å ruste opp de gamle. Man sparer utgifter som man måtte ha pådratt seg for å kunne bruke de gamle husene.

Etter Høyesteretts anvisning skulle det vesentlige ved vurderingen av gjenerverv være om det forelå en realistisk mulighet for med fordel igjen å kunne nytte brukene som boplasser for skogsarbeidere når de i sin tid måtte bli ledige. Skjønnsretten har svart bekreftende på dette, men med den reservasjon at husene i tilfelle måtte bringes opp i forsvarlig boligstandard. Utgiftene til dette vil bli spart ved erverv av nye hus, og dette er en fordel som faller inn under ekspropriasjonserstatningslovens §10 tredje ledd.

Første ledd i §10 gjelder vilkårene for gjenervervserstatning, men gir også en indikasjon på utmåling av slik erstatning. Erstatningen skal etter hovedregelen være nødvendig for å holde ekspropriaten skadesløs. Det er nettotapet som skal erstattes. Anskaffes helt tilsvarende hus, trengs ikke §10 tredje ledd. Her er det klart at det ikke er tale om tilsvarende eiendom. Fradrag er derfor gjort, men bare for innsparte engangsutgifter, ikke for innsparing av senere driftsutgifter. Fradraget er derfor for lite, men staten har altså ikke anket på dette punkt.

Lovens §10 tredje ledd begrenser ikke fordelsfradraget til spesielle poster, og det stilles ikke krav til måten eller årsaken til at fordelen oppnås. Det er avgjørende at fordelen er en følge av gjenervervet. Her er det nok at det er tale om utgifter som Løvenskiold ville ha pådratt seg, men vil spare ved erverv av nye skogsarbeiderboliger. Skjønnsretten har imidlertid ikke nøyd seg med å fastslå dette, men har ansett moderniseringen som et nødvendig vilkår for gjenervervserstatning. Her er altså en klar nødvendig sammenheng mellom gjenerverv og innsparing av utgifter. Å gjøre fradrag for denne fordelen må være det eneste riktige, både økonomisk og rettslig. Innvendingen mot å gi fradrag for å slippe utgifter på de gamle husene istedenfor å knytte fradraget til fordeler ved de nye, er et spill om ord. Fordelene ved de nye er fordeler i forhold til de gamle.

Fordelsfradraget for vannklosett er ikke bygd på innsparte utgifter. Staten har ingen innvending her, da skjønnsretten ikke har ansett det som noe vilkår for gjenerverv at den eventuelle modernisering av de avståtte boliger måtte omfatte vannklosett.

Rettspraksis om saneringsmodne hus er irrelevant i saken. Skjønnsretten har ikke trukket inn lovens §10 annet ledd. Den har konsentrert seg om vilkårene etter første ledd og sett hen til påregnelige utgifter og knyttet fradraget til tredje ledd. Skulle det likevel være så at

Side:381

skjønnsretten har sett hen til §10 annet ledd ved sin vurdering, og ment at brukene, som de nå er, ikke kunne anses tjenlige til fortsatt bruk for det oppgitte formål, hevder staten subsidiært at dette vil være holdbar rettsanvendelse. Det er anført at Høyesterett ikke i noen dom har godtatt en slik mellomløsning for bygninger som ikke er saneringsmodne, men til det er å si at forhold som det her er tale om, ikke har foreligget i tidligere saker.

Lagmannsrettens syn:

Skjønnsretten har i skjønnsgrunnene gjengitt uttalelsene i lagmannsrettens dom av 16 juli 1980 og i Høyesteretts dom av 24. juni 1981 om spørsmålet om erstatning for bolighus ene på Storflåtan og Heggelia etter gjenervervsverdi. I Høyesteretts dom er det sagt at det vesentlige ved vurderingen må være om det forelå «en realistisk mulighet for med fordel igjen å kunne nytte brukene som boplasser for skogsarbeidere når de i sin tid måtte bli ledige». Skjønnsretten er kommet til at det ville ha vært en realistisk mulighet for dette, dersom brukene ikke var blitt ekspropriert. Retten har imidlertid lagt til grunn at «Løvenskiolds mulighet for å få plassert nye skogsarbeiderfamilier på Storflåtan og Heggelia ville ha vært helt avhengig av at boligene var brakt opp i en tidsmessig og akseptabel standard» som nærmere beskrevet. Denne vurderingen kan lagmannsretten ikke prøve, og saksbehandlingen er ikke angrepet på dette punkt.

Det er tale om bygninger som er i bruk som permanente boliger, og det er ikke hevdet at de generelt er utjenlige til fortsatt bruk. Men de er for tiden ikke i bruk som skogsarbeiderboliger i Løvenskiolds virksomhet. Og en forstår skjønnsretten slik at den har ment at bygningene, slik de nå er, ikke ville kunne anses tjenlige for Løvenskiolds bruk av dem til skogsarbeiderboliger når de i sin tid måtte bli ledige. Skjønnsretten har imidlertid ikke funnet at gjenervervserstatning av denne grunn var avskåret etter erstatningslovens §10 annet ledd. Retten har ment at husene ville kunne gjøres tjenlige for formålet, og har funnet at gjenerverv da kan erstattes, men med fradrag for fordelen ved å kunne slippe utgiftene til den opprustning av husene på brukene som ville ha vært nødvendig.

Lagmannsretten kan ikke se at dette er feil rettsanvendelse til skade for den ankende part. Det er på det rene at det er forutsatt gjenerverv av nye hus, slik at Løvenskiold i tilfelle vil slippe utgiftene til den rehabilitering og modernisering av bolighusene på brukene som skjønnsretten har funnet nødvendig for at disse skulle kunne bli brukbare til skogsarbeiderboliger i Løvenskiolds virksomhet. Dette er en klar fordel som gjenerverv vil medføre for Løvenskiold, og en fordel som etter lagmannsrettens mening går inn under lovens §10 tredje ledd.

Etter denne bestemmelsen skal det gjøres fradrag for «fordeler som gjenerverv av annen eiendom i tilfelle vil medføre, så som ved mer moderne utstyr, lengre levetid, mer rasjonell drift eller lavere vedlikeholdskostnader». Det går klart fram av lovteksten at fordelen kan bestå i eller skyldes sparing eller reduksjon av utgifter som ekspropriaten ville ha hatt, om hans eiendom ikke var blitt avstått. Engangsutgift i form av nødvendig påkostning på bygning som blir avstått, vil det normalt ikke bli spørsmål om, da bygning som erstattes etter §10 vanligvis vil være i

Side:382

bruk som egen bolig eller i egen virksomhet. Men når det som her må legges til grunn at påkostning ville være nødvendig for fortsatt bruk av bygningene til det forutsatte formål i ekspropriatens virksomhet når de i sin tid måtte bli ledige, må etter lagmannsrettens mening også fordelen ved å slippe en slik engangsutgift gå inn under §10 tredje ledd. Verken ordlyden eller lovgrunnen gir etter rettens syn grunnlag for å forstå bestemmelsen slik at den setter fordel ved å slippe en slik engangsutgift i en annen stilling enn f.eks. fordel ved å slippe med mindre vedlikeholdsutgifter. Noe dobbelt fradrag er det ikke tale om; det er ikke i tillegg regnet med fordel ved lengre levetid eller ved lavere vedlikeholdsomkostninger.

Av det som ovenfor er sagt går det fram at lagmannsretten har funnet at skjønnsgrunnene er klare nok og at det ikke er noen feil ved skjønnsrettens rettsanvendelse som kan gi grunn til å oppheve skjønnet på dette punkt. Harald og Carl Otto Løvenskiold vil således ikke få medhold i sin anke.

II. Anken fra staten ved Landbruksdepartementet. - - -

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I. Anken fra Harald og Carl Otto Løvenskiold:

1. Skjønnet stadfestes så langt det er påanket.

2. Harald Løvenskiold og Carl Otto Løvenskiold erstatter in solidum staten ved Landbruksdepartementet saks omkostningene for lagmannsretten med 8 000 - åttetusen - kroner. Oppfyllingsfristen er 2 - to uker fra dommen er forkynt. - - -