RG-1983-489

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1982-11-29
Publisert:	RG-1983-489
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 29. november 1982 i sak nr. 436/81
Parter:	Sel kommune v/ordføreren (advokat Pål Øystein Kvarberg) mot Reidar Randen m.fl. (7 parter) (høyesterettsadvokat Trampe Kindt v/advokat Pål Christensen).
Forfatter:	Lagmann Bjørn Skreiberg, lagdommer Tore Schei, ekstraordinær lagdommer Christian Bull
Lovhenvisninger:	Oreigningsloven (1959) §2, §7, Oreigningsloven (1959), Bygningsloven (1965) §35, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skjønnsprosessloven (1917) §43, §54, Jordloven (1955), §30, §20, §22, §23, §27, Forvaltningsloven (1967) §41

Fylkesmannen i Oppland stadfestet 7.11.1974 reguleringsplan for Nordre Sel. På forhånd hadde planen vært lagt ut til offentlig ettersyn. Planen ble ikke påklaget til departementet.

Reguleringsplanen omfatter 2 områder, Nord-Sel I og Nord-Sel II, på tilsammen 105 da. hvorav en vesentlig del er regulert til boligformål. Det er opplyst at det området som omfattes av Nord-Sel I, ble ervervet av kommunen ved frivillige avtaler med grunneierne. Dette området var allerede i 1978 i det vesentlige disponert etter formålet.

For Nord-Sel II, der grunnen idag eies av ankemotpartene i uskiftet bo etter tidligere eier Petter Randen som døde 31.8.1972, lyktes det derimot ikke å oppnå noen minnelig ordning. På dette området var det innregulert 30 tomter. 22 av disse forutsatte kommunen utbygget i perioden 1979-1984. Sel kommune søkte 5.1.1979 om fylkesmannens samtykke til ekspropriasjon av det regulerte areal innenfor Nord-Sel II i medhold av bygningslovens §35 nr. 1, første ledd. Fylkesmannen ga sitt samtykke 13.6.1980. Grunneierne påklaget denne avgjørelse til Kommunaldepartementet, men departementet tok ikke klagen til følge, jfr. dets brev av 10.11.1980 til fylkesmannen i Oppland.

Sel kommune krevde deretter ekspropriasjonsskjønn avholdt. Nord-Gudbrandsdal herredsrett avsa 19.5.1981 enstemmig kjennelse i saken med slik slutning:

«1. Skjønnet avvises.

2. Sel kommune ved ordføreren dømmes til å betale de lovbestemte

Side:490

utgifter i anledning skjønnet - samt de utgifter de saksøkte har hatt i anledning juridisk bistand som settes til kr. 30 000 - trettitusen kroner.

Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av kjennelsen.»

Sel kommune har ved ankeerklæring av 15.6.1981 påanket herredsrettens kjennelse og har under ankeforhandlingen lagt ned slik endelig påstand:

«1. Nord-Gudbrandsdal herredsretts kjennelse av 19.5.1981 i sak nr. 20/1980 B oppheves. Saken fremmes til avsigelse av skjønn.

2. Prinsipalt:

Sel kommune tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Subsidiært:

Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves og Sel kommune tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.»

Ankemotpartene, Reidar Randen, Kolbjørn Randen, Oline Hosarøygard, Ester Bekkemellom, Harald Brenden, Helga Rukke og John Bekkemellom, har tatt til gjenmæle og har lagt ned slik påstand:

«1. Skjønnsrettens nektelse av å fremme skjønnet stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes fulle saksomkostninger for skjønnsrett og lagmannsrett.»

Saksforholdet vil gå frem av herredsrettens kjennelse og av lagmannsrettens merknader nedenfor.

Den ankende part, Sel kommune, hevder at herredsretten har bygget på en feil lovanvendelse både når det gjelder spørsmålet om avvisning av skjønnet og når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger.

Motparten har under ankeforhandlingen erkjent at den stadfestede reguleringsplan for Nordre Sel er kommet istand på lovlig måte. For lagmannsretten dreier tvisten seg derfor alene om det er begått avgjørende feil ved fylkes mannens behandling av kommunens søknad om samtykke til ekspropriasjon av ankemotpartenes eiendommer innenfor Nord-Sel II og i forbindelse med departementets behandling av ankemotpartenes klage over fylkesmannens avgjørelse.

Kommunen hevder at bygningslovens §35 nr. 1 gir en selvstendig hjemmel for ekspropriasjon når det foreligger en stadfestet reguleringsplan. De vurderinger som kreves etter oreigningslovens §2, er allerede foretatt ved utarbeidingen av generalplan og reguleringsplan, jfr. bygningslovens §20 nr. 3, annet ledd, og §27 nr. 1, tredje ledd. Det vises til bygningslovkomitéens innstilling 92 hvorav det går frem at fylkesmannens behandling av søknader om ekspropriasjonssamtykke normalt bare vil være av kontrollerende art. De nødvendige uttalelser fra de forskjellige organer vil regelmessig være innhentet før reguleringsplanen stadfestes, og det er da unødvendig med en ny omgang med uttalelser i forbindelse med ekspropriasjonstillatelsen (innstillingens 104, første spalte), jfr. lovens §35 nr. 2, annet ledd. Utarbeidingen og stadfestingen av reguleringsplanen blir derfor det sentrale også når det gjelder ekspropriasjonsadgangen. Ved stadfesting av reguleringsplanen må fylkesmannen og departementet (som klageinstans) derfor ha for øye de ekspropriasjonsrettslige konsekvenser. Det ville også være

Side:491

uoverkommelig for folkesmannen og eventuelt departementet å foreta befaring i alle saker etter bygningslovens §35 nr. 1, første ledd.

Når stadfestet reguleringsplan foreligger, blir det i forbindelse med behandling av søknad i henhold til §35 nr. 1 heller ikke aktuelt å foreta noen ny avveining av planen ut fra jordvernssynspunkter etter oreigningslovens §7. Da kommunen søkte fylkesmannen om samtykke til ekspropriasjon, var det i Nordre Sel vesentlig bare ankemotpartenes eiendommer som gjensto ubebygget innenfor det regulerte området. Det var ikke noen grunn for fylkes mannen til å overveie om det kunne være andre alternative boligfelter i kommunen. Det vises til bygningslovkomiteens merknader på 103 i innstillingen (under oreigningslovens §2 og §7).

Kommunen gjør videre gjeldende at fylkesmannen før han ga sitt samtykke, behandlet saken meget grundig. På grunn av henvendelser fra ankemotpartenes daværende advokat innhentet fylkes mannen nærmere opplysninger fra kommunestyret, og videre innkalte han til møte med befaring i det aktuelle område 18.9.1979, der representanter for kommunestyret, boligvesen og fylkeslandbruksselskapet var til stede, foruten grunneiere og deres advokat. Man må legge til grunn at fylkesmannen ved denne befaring fikk se det han hadde bruk for, selv om dette ikke er spesielt nevnt i hans beslutning.

I forbindelse med grunneiernes klage til departementet lot fylkesmannen også innhente ny uttalelse fra kommunen.

Kommunen fremholder videre at det i sin tid foregikk en grundig debatt i generalplanutvalg og kommunestyre for å finne brukbare byggeområder. For Nordre Sel festet man seg ved det senere regulerte område som det gunstigste, alle forhold tatt i betraktning. Det pekes på at kommunen har hatt og har fortsatt et sterkt press for å skaffe byggetomter i dette området. Ved utbygging av Nord-Sel I er anlegg av veg, vann og kloakk dimensjonert og lagt med tanke på tilknytning fra Nord-Sel II.

Det skjønn som de avgjørende forvaltningsorganer her har utøvet ved utarbeiding av generalplan og vedtak og stadfesting av reguleringsplan, kan skjønnsretten ikke overprøve.

Når det gjelder spørsmål om saksomkostninger, gjør kommunen prinsipalt gjeldende at den må tilkjennes saksomkostninger ikke bare for lagmannsretten, men også for skjønnsretten, da grunneiernes avvisningspåstand hviler på et helt uholdbart grunnlag.

Subsidiært gjøres det gjeldende at skjønnsretten har godtatt et altfor høyt timetall - 100 timer - for det arbeid som den daværende prosessfullmektig for grunneierne skal ha hatt med saken. Det er bare de nødvendige utgifter som kommunen kan pålegges å erstatte, jfr. skjønnsprosesslovens §43 og §54. Skjønnsretten har ikke i tilstrekkelig grad tatt hensyn til at det er de samme argumenter som går igjen i alle klager og prosesskrifter som vedkommende prosessfullmektig har utarbeidet.

Ankemotpartene, Reidar Randen m.fl., gjør gjeldende at skjønnsrettens nekting av å fremme skjønnet er korrekt. Det knytter seg slike feil til fylkes mannens og Kommunaldepartementets saksbehandling at de må ha eller sannsynligvis har virket bestemmende på disse

Side:492

myndigheters standpunkt til om samtykke til ekspropriasjon skulle gis i dette tilfelle, jfr. forvaltningslovens §41.

Den første feil er at fylkesmannen har truffet sine vedtak på et sviktende faktisk grunnlag. Det siktes her til at han har lagt til grunn - og dette med særlig vekt - at det regulerte området Nord-Sel II var det eneste kommunale boligfelt på Nordre Sel og således det eneste som var aktuelt i området.

Dette er uriktig. I kommunen og forholdsvis nær Nord-Sel II var det felter som var like godt egnet, særlig et utmarksområde som ligger like på den andre siden av jernbanelinjen i forhold til det regulerte felt.

Den samme feil hefter også ved klagebehandlingen i departementet, idet dette bygger på det samme faktum som fylkesmannen.

Den annen feil består i at fylkesmannen og dermed også departementet ikke har foretatt en korrekt avveining av de berørte grunneieres interesser, slik som det kreves i oreigningslovens §7. Denne bestemmelse må få anvendelse også ved ekspropriasjon etter bygningslovens §35 nr. 1, jfr. oreigningslovens §30 nr. 46 og Schulze og Ditlefsen: Kommentar til bygningsloven III (1973) 121-123.

Vurderingen etter §7 skal foretas av det organ som avgjør om ekspropriasjon skal tillates, altså her av fylkes mannen og departementet. At det foreligger en stadfestet reguleringsplan for området og at det ble foretatt en vurdering etter §7 under planarbeidet for flere år siden, fritar ikke myndighetene fra å foreta en ny slik vurdering ved senere avgjørelse av om samtykke til ekspropriasjon skal gis i henhold til bygningslovens §35 nr. 1, første ledd.

I forbindelse med sitt ekspropriasjonssamtykke av 13.6.1980 nevner fylkesmannen hverken §2 eller §7 i oreigningsloven, men han uttaler at «fordelene ved inngrepet utvilsomt er større enn ulempene». Dette er en vurdering etter oreigningslovens §2 siste ledd og ikke etter §7 som stiller strengere krav. Det er da sannsynlig at det ikke er foretatt noen vurdering etter §7. Hadde det vært gjort, ville det vært en nærliggende mulighet for at utfallet av fylkes mannens behandling hadde blitt et annet.

Normalt vil den vurderingsnorm som fylkesmannen har anvendt, være tilstrekkelig, men den er ikke det i det foreliggende tilfelle da det her gjør seg gjeldende særegne forhold. Ankemotpartene mener at deres eiendom nå fyller kravene til et bæredyktig bruk og at vilkårene for å nekte samtykke til ekspropriasjon her foreligger. Det nevnes også at det kan ha skjedd endringer i synet på jordvern. Man vet ikke hvordan de besluttende organer har sett på dette.

Om man skulle finne at de påpekte saksbehandlingsfeil - sett hver for seg - ikke er av den art og det omfang at fylkesmannens og departementets vedtak blir ugyldig, må de i ethvert fall samlet sett gi et tilstrekkelig grunnlag slik som herredsretten har sett det. Det vises til dom i Rt-1961-910.

Når det gjelder herredsrettens beskjæring av ankemotpartenes saksomkostninger, gjøres det gjeldende at avgjørelsen bygger på misforståelser av den arbeidsoppgave som deres daværende prosessfullmektig, advokat Kristoffer Almås, la frem og som er referert i herredsrettens kjennelse. Det er under ankeforhandlingen vist til advokatens

Side:493

anførsler i anketilsvaret vedrørende omkostningene.

Under ankeforhandlingen møtte ordfører Ivar Grindstuen på vegne av Sel kommune, samt samtlige ankemotparter unntatt Helga Rukke og John Bekkemellom. Partsforklaringer ble gitt av ordføreren og av Harald Randen, Kolbjørn Randen og Ester Bekkemellom. Som nytt vitne for lagmannsretten møtte fylkeslandbrukssjef Arnvid Førde som ga forklaring.

Dokumentasjonen går frem av rettsboken.

Lagmannsretten skal bemerke:

Hver kommune skal sørge for at det blir utarbeidet en generalplan for sitt område. Planen skal gi en oversikt over hovedtrekkene i utnytting av all grunn innen kommunen, jfr. bygningslovens §20. Videre skal kommunen sørge for at det blir utarbeidet reguleringsplaner for de områder i kommunen som i generalplanen ikke er forutsatt nyttet til jord- eller skogbruksområde eller naturområde, jfr. §23. En reguleringsplan er en detaljplan som regulerer utnytting av grunn og bebyggelse i bestemte områder i kommunen, jfr. §22. Både ved utarbeiding av generalplan og reguleringsplan skal kommunen (bygningsrådet) søke samarbeid med offentlige myndigheter, organisasjoner m.v. som har interesser i planarbeidet, jfr. §20 nr. 3 annet ledd og §27 nr. 1 tredje ledd. Før en plan legges frem for kommunestyret til vedtagelse, skal den legges ut til offentlig ettersyn med en angitt frist for merknader til forslaget.

Retten legger etter det som er opplyst i saken, til grunn at disse regler ble fulgt ved utarbeiding av reguleringsplanen for Nordre Sel. Det kan nevnes at det i april 1973 ble levert kommunen en protest mot reguleringsplanen fra ankemotparten Kolbjørn Randen som er eldste arving etter Petter Randen. Planen ble stadfestet 7.11.1974.

Ved fylkesmannens behandling av en kommunes søknad om samtykke til ekspropriasjon etter bygningslovens §35 nr. 1, første ledd, får også oreigningslovens §2 siste ledd og §7 anvendelse, så langt de passer, jfr. lovens §30. Fylkesmannen må derfor prøve om de materielle ekspropriasjonsvilkår i disse bestemmelser er til stede i det konkrete tilfellet. Det samme må gjelde ved departementets behandling av klage overfylkesmannens vedtak,jfr. forvaltningslovens kap. VI, samt Sandane: Oreigningsloven 89 og 118 og Schulze og Ditlefsen III 121 siste avsnitt og 123 første avsnitt.

Behandlingen av ekspropriasjons søknaden hos fylkes mannen må dog tilpasses det forhold at alle interesserte myndigheter og organisasjoner har fått anledning til å uttale seg om det aktuelle områdes utnytting i forbindelse med utarbeiding av reguleringsplanen. Nye uttalelser fra disse instanser kreves vanligvis ikke i forbindelse med fylkes mannens søknadsbehandling. Normalt blir det heller ikke aktuelt for fylkesmannen å foreta noen ny interesseavveining ut over den som allerede er foretatt i forbindelse med hans stadfesting av reguleringsplanen. Hans behandling av ekspropriasjonssøknader blir derfor bare av kontrollerende art, med mindre forholdene skulle ha endret seg vesentlig etter at reguleringsplanen ble stadfestet. - Det tilsvarende må gjelde ved departementets klagebehandling.

Det er i saken ikke kommet frem opplysninger som kan tyde på at de

Side:494

faktiske forhold som man må ta hensyn til ved interesseavveiningen angående områdets bruk, har endret seg vesentlig etter fylkesmannens stadfesting av planen.

Som det vil gå frem av det som senere blir nevnt om saksbehandlingen i det foreliggende tilfellet, har fylkesmannen undergitt søknaden en meget grundig behandling.

Hverken fylkesmannen eller departementet har uttrykkelig nevnt oreigningslovens §2 og §7. Imidlertid har fylkesmannen i sin begrunnelse for samtykket angitt at «fordelene ved inngrep et utvilsomt er større enn ulempene». Dette svarer i sitt innhold til oreigningslovens §2 siste ledd. - Videre har fylkesmannen samtidig angitt at han «har da lagt særlig vekt på behovet for boliger og på at området er det eneste kommunale boligfelt i Nord-Sel». Det er grunn til å anta at fylkes mannen her har ment å understreke nødvendigheten av at nettopp dette området måtte eksproprieres. Bakgrunnen var at en vesentlig del av ankemotpartenes eiendom utgjorde den gjenstående del (Nord-Sel II) av det regulerte boligområde på Nordre Sel, som vesentlig på grunn av ankemotpartenes motstand ennå ikke var ervervet av kommunen. Nord-Sel I var på det nærmeste utbygget. Anlegg av veg, vann, kloakk og renseanlegg i dette område var dimensjonert og var lagt med tanke på tilknytning også for det kommende boligfelt i Nord-Sel II, i samsvar med reguleringsplanen som ingen av de høringsberettigede myndigheter og organisasjoner hadde protestert mot. Det er opplyst fra kommunens side at det var og er et press fra de boligsøkendes side for å skaffe flere boligtomter på Nordre Sel, og at det tar flere år fra et nytt boligområde undergis planlegging og til boligbygging i området kan ta til. Det er ingen grunn til å anta at fylkesmannen og departementet ved sin behandling av søknad/klage ikke har overveiet ankemotpartenes argumenter for å beholde sin eiendom ubeskåret som et bærekraftig bruk, slik som oreigningslovens §7 krever. Før samtykket til ekspropriasjon ble gitt, hadde ankemotpartenes daværende advokat i brev av 6.8.1979 understreket disse argumenter meget sterkt overfor fylkesmannen. Denne ba kommunestyret om å se på saken på ny, men i vedtak av 3.9.1979 fastholdt kommunestyret sitt vedtak av 5.1.1979 om å søke ekspropriasjonssamtykke for området. Endelig ble det etter henstilling fra samme advokat foretatt befaring av området med deltakelse av fylkesmannen og representanter for kommunen, fylkeslandbruksselskapet og grunneierne.

Også i klagen til Kommunaldepartementet ble ankemotpartenes syn sterkt understreket. Bl.a. ble det anført: «Det er klart i strid med jordlovens og bygningslovens intensjoner å ødelegge et levedyktig gårdsbruk som Skårå - når det finnes andre arealer som er skikket for utbygging.»

På bakgrunn av det som er anført foran, finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at fylkesmannen og departementet også har foretatt den interesseavveining som etter forholdene med rimelighet kan kreves i henhold til oreigningslovens §7.

Det skjønn disse myndigheter har utøvet, kan retten ikke prøve. Ankemotpartene har ikke påstått at skjønnet er vilkårlig.

Om fylkesmannen ikke skulle ha foretatt, eller man ikke kan se at

Side:495

det er foretatt, en interesseavveining etter oreigningslovens §7 ved behandlingen av kommunens ekspropriasjonssøknad, vil dette være en feil som i tilfelle ikke kan føre til at fylkes mannens vedtak må anses som ugyldig. Det er all grunn til å regne med at en slik feil ikke kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold,jfr. forvaltningslovens §41. Det vises her til det som foran er anført om hvordan kommunen hadde innrettet seg etter den stadfestede reguleringsplan, og dens behov for å få disponere resten av det regulerte område til boligfelt uten ytterligere forsinkelser.

Etter dette må herredsrettens kjennelse oppheves med pålegg om at saken skal fremmes til skjønn.

Kommunen skal erstatte ankemotpartenes saksomkostninger for herredsretten, jfr. skjønnspr.l. §54. Selv om det timetall på 100 som herredsretten regnet med ved fastsettelsen av de nødvendige utgifter som grunneierne hadde hatt ved sakens behandling, synes noe høyt, er lagmannsretten under en viss tvil blitt stående ved å stadfeste omkostningsavgjørelsen.

Ankemotpartene bør etter ankesakens utfall tilpliktes å dekke kommunens saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. tvml. §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd. På grunn av at ankemotpartenes opprinnelige prosessfullmektig har vært syk og ikke vært å få tak i, har ankeforhandlingen måttet omberammes 2 ganger. Omkostningene for lagmannsretten er av den grunn blitt høyere enn vanlig. Kommunens prosessfullmektig har levert salæroppgave. Retten legger denne til grunn og fastsetter saksomkostningene for lagmannsretten til kr. 16 438,- hvorav kr. 3 018,- utgjør omkostninger og kr. 920,- gebyr og sideutgifter.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Nord-Gudbrandsdal herredsretts kjennelse av 19.5.1981 i sak nr. 20/1980 B, punkt 1, oppheves. Saken fremmes til avsigelse av skjønn.

2. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten pålegges Reidar Randen, Kolbjørn Randen, Oline Hosarøygard, Ester Bekkemellom, Harald Randen, Helga Rukke og John Bekkemellom en for alle og alle for en å betale til Sel kommune 16 438 - sekstentusenfirehundreogtrettiåtte - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.