RG-1983-803

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1983-02-18
Publisert:	RG-1983-803
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 18. februar 1983 i sak nr. 119/82
Parter:	Øystein Erland mot 1. Jan Erlan Olsen (advokat Dag Solem) og 2. Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/fullmektig advokat Steinar Tjomsland).
Forfatter:	Lagdommerne Tollef Landsverk, Kåre Berg, W. Wahr Fareth
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1907) §42, §52, Kjøpsloven (1907), Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Forsinkelsesrenteloven (1976) §1, §2, §3

I sak om krav på prisavslag/erstatning avsa Nedenes herredsrett, sorenskriver Sverre A. Innjord med domsmenn den 16. mars 1982 dom med slik domsslutning:

«1. Jan Erlan Olsen skal betale kr. 1 500,- - eittusenfemhundrekroner - til Øystein Erland med tillegg av 10 % årleg rente frå 1. juni 1978 til 30. november 1980 og 15 % årleg rente frå 1. desember 1980 til betaling skjer.

2. Staten ved Samferdselsdepartementet blir frifunnen.

3. I sakskostnad skal Øystein Erland betale kr. 6 300,- sekstusentrehundre kroner - til Jan Erlan Olsen og kr.7 000,- - sjutusen kroner - til staten ved Samferdselsdepartementet.

4. Oppfyllingsfristen er 2 - to - veker etter at dommen er forkynt.»

De nærmere omstendigheter i saken, partenes anførsler, påstander og rettens vurdering fremgår av dommens premisser.

Øystein Erland, Asker, har påanket dommen til Agder lagmannsrett. Ankeerklæringen er satt opp på sorenskriverkontoret i Arendal av dfm. Anne Gjellum.

Jan Erlan Olsen, Arendal, ved advokat Dag Solem, Arendal, og Staten v /Samferdselsdepartementet v/Regjeringsadvokaten har imøtegått anken.

Side:804

Ankeforhandlingen ble holdt i Arendal den 10. og 11. februar 1983.

Den ankende part, som møtte uten prosessfullmektig, avga partsforklaring. Det ble avhørt 6 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboka viser. Lagmannsretten foretok befaring og herunder beså man Biltilsynets lokaler i Arendal, og bilen som saken gjelder.

Saken står i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Den ankende part har for lagmannsretten i det vesentlige anført følgende:

Han viser til de anførsler som fremgår av ankeerklæringen og bemerker videre: Prisen på bilen, kr. 11 000,- var for høy. I 1978 var bilen 22 år gammel og denne biltype, Willys stasjonsvogn 1956 var heller ikke populær.

Bilen var i en dårlig forfatning og en riktig pris ville vært ca. kr. 5 000,-. De reparasjoner som den ankende part har latt utføre i henhold til de mangler som ble påvist av Biltilsynet i Sandvika beløper seg til ca. kr. 6 000,-. Disse beløp utgjør tilsammen kr. 11 000,-. Det måtte forventes at reparasjonene allerede var utført av ankemotpart nr. 1. Bilen var således i dårligere forfatning enn kjøperen hadde grunn til å regne med.

Ankemotparten må være ansvarlig for reparasjonsomkostningene.

Uttrykket i kjøpekontrakten «... ellers som forevist og prøvet ...» gjelder forhold som ikke inngår i de kontroller som er foretatt.

Når det gjelder Biltilsynets kontroll hevder den ankende part at denne kjente til hvor gammel bilen var og hvor lenge den hadde vært ute av bruk. Den lekkasje som ble funnet i bremsesystemets hovedsylinder burde ha ført til skjerpet kontroll. Det forelå her en potensiell fare som kunne ha medført ulykke.

Det er ufattelig at ikke lekkasjen i hjulsylinderen og rustskaden i høyre bakhjul ble oppdaget av Biltilsynet i Arendal. Det må videre bero på uaktsomhet av Nils Marcussen når han ikke oppdaget det mangelfulle opplegget av bremserørene. Bremserørene er på denne biltype meget iøynefallende og lett å oppdage.

Det er sannsynlig at de feilene og manglene som ble oppdaget og påpekt av Biltilsynet i Sandvika også var til stede da bilen ble kontrollert i Arendal.

Han har nedlagt slik påstand:

«1. Prinsipalt:

Jan Erlan Olsen og Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til in solidum å betale Øystein Erland kr. 7 219,60 med tillegg av 10 % årlig rente fra 1.6.1978 til 30.11.1980 og 15 % årlig rente fra 1.12.1980 til betaling skjer, samt saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

2. Subsidiært:

Jan Erlan Olsen dømmes til å betale til Øystein Erland det beløp som er nevnt under punkt 1, samt saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

3. Atter Subsidiært:

Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Øystein Erland beløp som nevnt under punkt 1, samt saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

Side:805

Ankemotpart nr. 1 har for lagmannsretten i det vesentlige anført følgende:

Herredsrettens dom er riktig både forsåvidt angår lovanvendelsen som bevisvurderingen. Bilen som saken gjelder er en slags veteranbil, og den ankende part kjente til bilens forhistorie.

Bilen ble forevist og godkjent av Biltilsynet i Arendal. Den ble prøvekjørt i Arendal før overtakelsen.

Noen garanti utover at den skulle være godkjent av Biltilsynet har ankemotparten ikke gitt. Kjøpekontraktens bestemmelse «... og leveres ellers som forevist ...» må forståes som i den stand bilen var i. Bilen ble prøvekjørt og kjørt hjem av den ankende part uten at det ble tatt noe forbehold.

Risikoen gikk over på kjøper ved leveringen. Den ankende part har ikke krav på ytterligere prisavslag eller erstatning. Det forelå ingen mangel i lovens forstand utover de 3 forhold som den ankende part har fått prisavslag for.

Subsidiært hevder ankemotparten at den ankende part ikke kan gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende ved kjøp av en så gammel bil. Atter subsidiært hevdes at hvis selgeren har ansvaret for skjulte feil og mangler så forelå ikke mangler på leveringstidspunktet. Det er den ankende part som må ha bevisbyrden. En eventuell tvil må komme selgeren tilgode.

Han har nedlagt slik påstand:

«1. Nedenes herredsretts dom av 16. mars 1982 i sak nr. 75/1980 A stadfestes.

2. Jan Erlan Olsen tilkjennes saksomkostninger.»

Ankemotpart nr. 2 har for lagmannsretten i det vesentlige anført følgende:

Det foreligger ikke grunnlag for erstatning fra Statens side.

Spørsmålet må vurderes på bakgrunn av følgende forhold:

1. De viktigste feil ved bilen, bl.a. bremsehavariet, har oppstått etter at bilen ble kontrollert i Arendal.

2. Biltilsynets kontroll beror ofte på skjønn.

3. Selv om det forelå feil ved bilen i Arendal er det ikke noe ubetinget ansvar for Biltilsynet.

4. Biltilsynets oppgave faller inn under den offentlige kontroll- og servicevirksomhet. Etter gjeldende rett er det et mildt ansvar forbundet med denne virksomheten. Bilen ble fremstilt 3 ganger for Biltilsynet i Arendal, men det er den første kontrollen som er avgjørende. Kontrollen ble utført på vanlig måte. Bremsekontrollen ga ikke utslag som tydet på feil ved bremsene. Feilen, lekkasjen, ble først konstatert etter demonteringen av hjulene.

Den dårlige klamring av bremserørene ble ikke oppdaget i Arendal. Dette forhold hadde ingen betydning for det bremsehavariet som senere fant sted.

Den svake håndbremsen hadde sammenheng med lekkasjen av bremsevæsken. Den feilen som ble oppdaget med hensyn til monteringen av reflektorene ligger i grenseland og spørsmålet om godkjennelse beror på et skjønn. Lekkasjen i eksosanlegget har skjedd etter kontrollen i Arendal.

Side:806

Den kontroll som skjer hos Biltilsynet gir ingen garanti og medfører ikke noe objektivt ansvar. Det er bilføreren som har det primære ansvar.

Biltilsynets kontroll er en funksjonskontroll som særlig skal påse at sentrale deler av bilen virker som de skal.

Sluttelig hevdes at minimumskrav etter skadeserstatningsl. §2, 1. ledd er at noen kan bebreides.

I henhold til lovforarbeider, rettspraksis og teori er det en mild aktsomhetsnorm som legges til grunn. Det vises til Ot.prp. nr. 48 - 1965 - 66 og til Rt-1970-1154 flg.

Det er ikke utvist noen uaktsomhet i forhold til den ankende part. Staten har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Dog skal lagmannsretten bemerke:

Lagmannsretten behandler først forholdet mellom den ankende part og ankemotpart nr. 1. Bilen ble godkjent av Biltilsynet i Arendal før leveringen og det må klart konstateres at selgeren har oppfylt avtalen om at bilen skulle være godkjent av Biltilsynet.

Det andre punkt i avtalen som har vært viet stor oppmerksomhet under ankeforhandlingen er hva det ligger i uttrykket «...og leveres ellers som forevist og prøvet...». Dette uttrykket må på grunnlag av en alminnelig og naturlig forståelse bety at bilen foruten at den er godkjent av Biltilsynet leveres i den stand og stilling den forøvrig befinner seg i.

Selv om bilen godkjennes av Biltilsynet innebærer ikke dette forøvrig noen vurdering av bilens alminnelige forfatning.

I denne forbindelse er det grunn til å bemerke at kjøperen kjente bilens historie, han hadde anledning til å besiktige bilen og han prøvekjørte den i Arendal før overtagelsen. Den ankende part ga under ankeforhandlingen inntrykk av stor teknisk kyndighet.

Bilen var i 1978 22 år gammel og det må være nærliggende for nær sagt enhver bilkjøper at en slik bil til tross for godkjennelse av Biltilsynet når som helst kan bryte sammen på vesentlige punkter.

De reparasjoner som selgeren utførte på bilen med hensyn til opplegg av bremserør og hovedlys står i en særstilling. Reparasjonene var ikke fagmessig utført og lagmannsretten er enig med herredsretten i at disse sammen med manglende friskluftslange representerer mangler som gir grunnlag for prisavslag. Lagmannsretten slutter seg også til herredsrettens vurdering når det gjelder prisavslagets størrelse. De øvrige feil og mangler må kjøperen bære risikoen og ansvaret for.

Med unntak av de mangler som er nevnt foran har selgeren oppfylt kontrakten og det foreligger ikke grunnlag for ytterligere prisavslag eller erstatning.

Herredsrettens dom blir å stadfeste så langt. Når det gjelder forholdet mellom den ankende part og ankemotpart nr. 2 bemerker lagmannsretten:

Side:807

Det foreligger heller ikke i forhold til Staten noe grunnlag for erstatning til den ankende part.

Det er en avveining av ressursforbruk og trafikksikkerhet som har bestemt omfanget og karakteren av den bilkontroll vi har i vårt land.

Biltilsynets kontroll er lagt opp som en periodisk funksjonskontroll. Interessen i denne kontroll er konsentrert om bilens vitale deler og funksjoner som særlig har betydning for trafikksikkerheten.

Etter den bevisførsel som har funnet sted legger lagmannsretten til grunn at kontrollen av selgerens bil fant sted på vanlig måte og i overensstemmelse med de fastlagte rutiner. Det må også fastslås at bilen under kontrollen i Arendal oppfylte de krav som er satt for godkjennelse av biler.

Det har under ankeforhandlingen vært lagt særlig vekt på at Biltilsynet burde ha oppdaget den mangelfulle klamringen av bremserørene og monteringen av den ene reflektoren i hovedlyset.

Hvorvidt en kontrollør skal godkjenne eller anmerke til retting et forhold må ofte bero på et skjønn. Det kan også herske tvil om et forholds betydning for trafikksikkerheten. Hverken opplegget av bremserørene eller måten reflektorene i hovedlyset var montert på synes å ha hatt noen betydning for det havariet som fant sted under kjøring fra Asker til Sandvika.

Selv om det her kan konstateres manglende oppmerksomhet kan forholdet ikke alene gi grunn til å bebreide kontrolløren og derved danne grunnlag for erstatning. Det foreligger ikke andre forhold som skulle være egnet til å trekke i tvil at kontrollen har vært utført i det omfang og på den måte som er bestemt.

Også for denne del av saken blir herredsrettens dom å stadfeste.

Anken har ikke ført frem og den ankende part må betale saksomkostningene for lagmannsretten etter hovedregelen i tvml. §180, 1. ledd.

Prosessfullmektigene for ankemotparten har fremlagt omkostningsoppgave. Advokat Dag Solem har oppgitt sitt salær til kr. 8 000,-. Regjeringsadvokaten har oppgitt sitt salær med omkostninger til kr. 9 000,-, herav salær kr. 7 300,-.

Oppgavene finnes rimelige og legges til grunn. Herredsrettens omkostningsavgjørelse er det ikke grunn til å endre.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Nedenes herredsretts dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Øystein Erland kr. 8 000,- - åttetusen 00/100 - til Jan Erlan Olsen og kr. 9 000,- - nitusen 00/100 - til Staten ved Samferdselsdepartementet.

3. Oppfyllelsesfristen settes til 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Sverre A. Innjord):

Jan Erlan Olsen er maskinentreprenør og bur i Arendal. Han hadde ei Willys stasjonsvogn 1956 modell som tidlegare hadde vore brukt i Forsvaret,

Side:808

men som hadde vore ute av bruk i om lag 15 år. Hausten 1977 fekk Olsen besøk av ingeniør Øystein Erland frå Asker, som var interessert i å kjøpe bilen. Olsen ville ha kr. 9 000 for den, det same som ein annan hadde bydd før, i den tilstand bilen var. Nå måtte det gjerast ein del med bilen før den kunne bli godkjend av biltilsynet. Og for å gjere dette måtte Olsen ha eit par tusen kroner, slik at han kravde kr. 11 000 for bilen i godkjend stand.

Bilen blei kontrollert av Statens biltilsyn i Arendal ved stasjonen på His den 5. januar 1978, men ikkje godkjend, fordi det var manglar med lys, karosseri, fotbrems og motor.

Den 17. januar blei bilen framstilt for biltilsynet på nytt. Framleis var det manglar ved lyset. Dessutan fekk Olsen pålegg om å montere sete eller skillevegg i bilen. Endeleg den 19. januar blei bilen godkjend, berre med merknad om sete eller skillevegg.

Dagen etter - den 20. januar 1978 - kom Øystein Erland og gjorde endeleg avtale med Jan Erlan Olsen om kjøp av bilen. I samband med kjøpet skreiv Olsen ut slik

«kontrakt.

Willys stasjonsvogn solgt av Jan Erlan Olsen til Øystein Erland. Bilen er uten heftelser og godkjent av Biltilsynet og leveres ellers som forevist og prøvet for en pris kr. 11 000,- ellevetusen betalt med sjekk.»

Erland overtok så bilen og kjørte den heim til Asker same kvelden med utlånt prøveskilt.

Bilen blei registrert hos Statens biltilsyn i Sandvika den 27. januar 1978, framleis utan at sete eller skillevegg var sett opp. Deretter drog Erland først ein tur til Austerrike og så repetisjonsøving i Forsvaret fram til den 13. februar. Bilen blei ståande ubrukt ein månads tid.

Etter at Erland så hadde fått montert det setet som mangla, og sett på to nye dekk, skulle han framstille vogna på nytt for biltilsynet den 27. februar. Men på vegen dit svikta bremsene, og bilen måtte slepast fram til stasjonen.

Då Erland kom fram dit, bad han om at bilen måtte bli kontrollert. Den tenestemannen som tok imot han, nekta først å sjå på anna enn det som merknadene frå biltilsynet i Arendal galdt, nemleg sete/skillevegg. Men då Erland fortalde at bremsene fullstendig svikta og at han ville klage over avvisinga, blei det til at tenestemannen - etter samråding med Vegdirektoratet - tok full kontroll av bilen. Det blei då funne fleire manglar, nemleg:

1. Reflektor på nær- og fjernlys var feilmontert.

2. Det mangla dørstoppar.

3. Fotbremsa var defekt. Det mangla klemmer på bremserøyr.

4. Handbremsa var svak.

5. Drivstoffanlegget og eksosanlegget lak og var laust.

6. Det mangla friskluftslange.

Bilen ble nå avskilta.

Den 1. mars fekk Erland bilen undersøkt på Norges Automobil-Forbunds testestasjon i Oslo, og her blei det funne endå fleire manglar.

Etter dette skreiv Øystein Erland til Jan Erlan Olsen såleis:

«Jeg viser til kjøp av Deres Willys Overland stasjonsvogn, 1956 modell.

Vedlagt følger kopi av den mangellappen jeg fikk da jeg viste bilen til biltilsynet i Sandvika for å få godkjent setemontasje.

I tillegg til dette er startemotoren ikke i orden slik som avtalt. Dessuten var det en fem cm lang flenge i siden på høyre forhjul slik at slangen tøt ut. Jeg måtte

Side:809

følgelig skifte dekk. Dette ble gjort før bilen ble vist biltilsynet. Avtalen var at bilen skulle leveres med brukbare dekk.

Det vil bli reist krav om reduksjon i prisen på bilen. Jeg kommer tilbake til størrelsen på avslaget når det er blitt klart hvor mye ekstrautgifter som påløper. Utgangspunktet er at prisen på bilen i kjørbar og godkjent stand er kr. 11 000,-.»

Brevet er dagsett den 28. februar 1978, men blei ikkje sendt før Erland hadde fått bruktbilprøverapporten frå NAF. Han la ved ein kopi av denne rapporten.

Bilen ble så levert til verkstad for reparasjon. I første omgang blei berre bremseanlegget gjort i stand, og bilen blei levert til ein annan verkstad, som gjorde resten av vølingsarbeidet. Men framleis var ikkje eksosanlegget i orden, og Erland fekk ein tredje verkstad til å gjere dette i stand.

Bilen ble så framstilt på nytt den 16. mars 1978, men framleis ikkje godkjend. Atter blei bilen levert til verkstad nr. 2, som gjorde ei rekke arbeid med bilen, og nå blei den endeleg godkjend av biltilsynet.

Den 26. april 1978 skreiv Øystein Erland på nytt til Jan Erlan Olsen. Brevet blei sendt rekommandert dagen etter og lyder slik:

«Jeg viser til kjøp av Deres Willys Overland stasjonsvogn 1956 modell samt til mitt brev av 28. februar 1978.

Bilen er nå endelig godkjent av biltilsynet etter mange og meget kostbare reparasjoner.

Kontrakten sier at bilen skulle være i godkjent stand. Den ble imidlertid levert med mangellapp og den er ikke godkjent før nå. For at bilen skulle bli i den stand som kontrakten sier har det påløpt utgifter på kr. 8 179,60 som kreves tilbakebetalt.

Påløpte utgifter:

Kjøp av dekk Bilag 1 kr. 480,-

Transport Sandvika - Ulven Bilag 2 kr. 300,-

Reparasjon bremser Bilag 3 kr. 2 169,60,-

Reparasjon lys etc. Bilag 4 kr. 1 971,-

Ny mangellapp

Reparasjon eksosanlegg Bilag 5 kr. 540,-

Ny mangellapp

Reparasjon eksosanlegg Bilag 6 kr. 1 164,-

Tapt arbeidsfortjeneste Bilag 7 kr. 1 555,-

kr. 8 179,60

Det var bare et dekk som var ubrukelig, men det var ikke mulig å få tak i dekk med samme mønster slik at jeg ble nødt til å kjøpe minst to dekk.

Jeg vil understreke at det kun er utført reparasjoner som var nødvendig for at bilen skulle bli godkjent av biltilsynet.

Deres snarlige utbetaling imøteses.»

Jan Erlan Olsen svarte verken på det første eller det andre brevet. Først etter at Norges Automobil-Forbund hadde engasjert seg i saka, svarte Olsen med å avvise kravet.

Etter fåfengd mekling i Arendal forliksråd den 6. september 1979 har Øystein Erland med advokat Kaare Gorgas som sakførar reist sak mot Jan Erlan Olsen og staten ved Samferdsledepartementet med stemnemål til Nedenes heradsrett, dagsett den 29. august og innkomme til retten den 3. september 1980. I stemnemålet er det sett fram krav om at Olsen og/eller staten skal

Side:810

refundere Erland den kostnaden han har hatt for å få bilen sett i stand.

Jan Erlan Olsen og staten ved Samferdsledepartementet har tatt til motmæle, den første med advokat Dag Solem og den andre med Regjeringsadvokaten som sakførar. Seinare har advokat Andreas Iversen overtatt saka for saksøkaren.

Hovudforhandlinga blei halden i Arendal den 9. mars 1982. Øystein Erland og Jan Erlan Olsen møtte saman med sakførarane sine og gav forklaring. Stasjonssjef ved Statens biltilsyn i Arendal Kåre Møller-Hanssen, var og til stades og forklarte seg som partsrepresentant for staten, som elles møtte ved advokat Steinar Tjomsland hos Regjeringsadvokaten. Det blei ført fem vitne og lagt fram ei rekke dokument, slik som rettsboka ovanfor viser. - - -

Heradsretten ser saka slik:

Kjøpslova §42 andre stykket lyder såleis:

«Savnede gjenstanden ved kjøbets afslutning egenskaber, som må ansees tilsikrede, eller er manglen efter kjøbets afslutning foraarsaget ved sælgerens forsømmelse, eller har sælgeren handlet svigaktig, kan kjøberen kræve skadeserstatning.»

Det er første alternativet saksøkaren gjer gjeldande prinsipalt overfor seljaren, nemleg at bilen ikkje var i den stand den skulle vere etter avtalen. Spørsmålet er då kva det ligg i fråsegna frå Jan Erlan Olsen om at «Bilen er ... godkjent av Biltilsynet». I seg sjølv er det ikkje anna enn ei opplysning om den kjensgjerning at biltilsynet hadde godkjent vogna, og den opplysninga var rett. Om biltilsynet skulle ha tatt feil og burde ha nekta godkjenning, er det ikkje utan vidare sagt at seljaren må svare for det.

Nå treng ikkje heradsretten ta endeleg stilling til dette spørsmålet. For etter det som har komme fram, held retten det for prova at iallfall storparten av dei manglane som saksøkaren gjer gjeldande, først viste seg etter at bilen var levert og kjørt til Asker.

Dette gjeld i første rekke bremsesvikten, som var det mest alvorlege. Bremsene verka som dei skulle, då bilen blei kontrollert på His, og under kjøringa frå Arendal til Asker. Kontrollen ved biltilsynet er ein såkalla funksjonskontroll. Om resultatet av denne er tilfredsstillende, er det ikkje til hinder for at en latent mangel kan gi seg utslag like etterpå. Det er såleis ikkje noe merkeleg i at bremsene verka som dei skulle, då bilen blei kontrollert på His, men svikta då Erland skulle kjøre til biltilsynet i Sandvika. Som nemnt hadde bilen stått still i 15 år, og då kan det lett hende at bremsene ryk etter at bilen har kjørt ei stund.

Om bremsene heiter det i rapporten frå NAFs testestasjon:

«45. Dårlig opplagt bremserør. Forskjellige dimensjoner på rør og nipler. For langt mellom ... Lekkasje i kobl. på rør bak, samt lekkasje (synlig) fra bremsesyl. bakhjul høyre side.»

Også biltilsynet i Sandvika peika på at det mangla klemmer på bremserøyra.

Jan Erlan Olsen fortel at han hadde sett inn nye bremserøyr etter at biltilsynet hadde påvist manglar i bremsesystemet. Men han hevdar at det ikkje kunne vere ulike dimensjonar på røyr og niplar. NAF's kontrollør E. Arntzen møtte i retten som vitne og heldt fast ved at det var slik som det står i rapporten.

Heradsretten held det for truleg at rapporten er rett, og legg til grunn at den reparasjonen som Olsen hadde gjort, ikkje var fullt forsvarleg. Dette var då ei medverkande årsak til at bremsevæska lak ut og bremsene svikta.

Når det gjeld flenga i dekket på høgre framhjul, er det lite truleg at den var der på salstida. Den blei oppdaga om lag ein månad etter leveringa då Erland var kommen heim att frå repetisjonsøvinga.

Side:811

Når det gjeld lyset, fann både biltilsynet i Sandvika og NAFs testestasjon feil i ein reflektor. Retten heldt det for prova at reflektoren var feilmontert, vidare at det mangla friskluftslange.

Dei andre manglane er mindre viktige.

Dei skavankane bilen hadde då den blei framstilt til kontroll på His, var ikkje slik at ein kan laste kontrolløren at han ikkje hefta seg ved dei og nekta godkjenning, noe som retten kjem tilbake til under drøfting av spørsmålet om ansvar for staten.

Dette inneber at kjøparen ikkje i noe tilfelle kan bygge ansvar for seljaren på fråsegna om at bilen er godkjend av biltilsynet.

I kontrakten står det vidare at bilen «leveres ellers som forevist og prøvet».

Den som kjøper ein gammal bil, må rekne med at den har mange lyte i høve til ein ny bil. Han må også til vanleg vere budd på at det etter leveringa kan syne seg manglar som han må få retta for å kunne kjøre bilen. Dette gjeld dei fleste manglane som er nemnde i vår sak.

Noe anna gjeld dei reparasjonane som Jan Erlan Olsen gjorde før han leverte bilen. Her må det vere føresetnaden at reparasjonane er forsvarlege. Men det var ikkje tilfelle når det gjeld utskifting av bremserøyr.

Vidare må ein krevje at dei ulike delane på bilen er rett montert. Det var gjort gale med ein reflektor på hovudlys.

Endeleg må friskluftslange seiast å høre med til nødvendig utstyr. At den mangla, var såleis eit salslyte ved bilen.

Desse tre skavankane må seiast å vere manglar i høve til kjøpslova, som gir grunnlag for prisavslag etter kjøpslova §42 første stykket. Retten meiner at brevet frå Erland 28. februar 1978 må reknast for fullgod reklamasjon etter kjøpslova §52.

Reparasjonen av bremsesystemet kosta kr. 2 169,60, medrekna meirverdiavgift. Men berre ein del av denne kostnaden kan førast tilbake på det mangelfulle reparasjonsarbeidet Olsen gjorde.

Lys og frisktluftslange blei ordna på den første verkstaden, der rekninga kom på kr. 1 971,00. Men her er med andre reparasjonsarbeid og montering av halogenlys, noe som ikkje var på bilen frå før.

Som særskild post har Erland ført opp tapt arbeidsforteneste med kr. 1 055,- fordi han måtte skofte 21 arbeidstimar som han tok att på overtid. Den saksøkte avviser kravet, og retten meiner det fell utanfor ved fastsetting av prisavslag.

Retten kjem til at rimeleg prisavslag bør vere kr. 1 500,-.

Den saksøkte nr. 1 har ingen særleg merknad å gjere til rentekravet, jfr. morarentelova frå 17. desember 1976 §1, §2, §3 og kgl. resolusjonar 21. oktober 1977 og 21. november 1980. Retten legg då påstanden frå saksøkaren til grunn.

Dei manglane som seljaren såleis må svare for, ville nok kontrolløren ved biltilsynet i Arendal ha sett om han hadde gått grundigare til verks. Men kontrollen er ikkje lagd opp på den måten at alle skavankar blir oppdaga. Det seier seg sjølv når kontrollen blir gjennomført på kring 15 minutt, noe som vegstyremaktene har lagt opp til for å rekke flest mogleg kontrollar, medan ei prøving ved NAFs testestasjonar tar 1-1 1/2 time. Dette er noe som bilkjøparane veit eller bør vite. Dei kan derfor ikkje gå ut frå at ein kontroll ved biltilsynet er vasstett.

Retten viser her til St.meld. nr. 79 (1974-75) om bilsakkyndigetatens virksomhet m.m. side 9-10, der det heiter:

«Departementet legger til grunn at den periodiske kontroll i hovedsak skal

Side:812

omfatte forhold som angår trafikksikkerheten. Det anses ikke realistisk i dag å makte å bygge ut et kontrollapparat med så stor kapasitet at man får dekket miljøvern og forbrukerinteressene i nevneverdig grad.

Departementet mener videre at spørsmålet om hvilke komponenter ved kjøretøyet som bør kontrolleres ved periodisk kontroll er helt sentralt for bilsakkyndigetatens fremtidige arbeid. Tilgjengelig ulykkesstatistikk og erfaringer fra andre land, synes å bekrefte at den del av ulykkene som skyldes teknisk svikt ved bilene, først og fremst skyldes svikt i et fåtall komponenter. Departementet vil derfor foreslå at man legger til grunn korte, hyppige kontroller ved periodisk kontroll av biler. Kontrollene bør omfatte følgende punkter:

1. bremser

2. lys og refleks

3. styring

4. støtdempere

5. dekk og hjul

6. generelt (spesielle punkter som vindusviskere, speil, lydsignal, bilbelter m.v.)

Periodisk kontroll av personbiler bør som en retningsgivende norm kunne gjennomføres på 15 minutter pr. kjøretøy. Kontrolltiden for det enkelte kjøretøy vil avhenge av biltypen, alder, teknisk stand m.v.

Dersom kjøretøykontrollen også skal omfatte miljøvern må motorens tilstand undersøkes nærmere. Dette krever kostbart utstyr og måleapparatur. Kontrollen med kjøretøyets miljøkvaliteter foreslås derfor å innskrenke seg til enkle avgasskontroller ved ubelastet motor og enkle støymålinger. Disse bør kun gjennomføres i den grad etaten har ledig kapasitet. Skal kjøretøykontrollen i tillegg ha forbrukerveiledning som målsetting, må kontrollen gjøres langt mer omfattende. Kjøretøyet må da undersøkes for slitasje i diverse komponenter, f.eks. motor- og drivverk, rustangrep på karosseriet m.v. Av hensyn til etatens kapasitet og ønsket om en moderat vekst, har det ikke vært mulig å prioritere denne kontroll i forhold til trafikksikkerhetskontrollen. Departementet foreslår derfor at slik mer omfattende kontroll som hovedregel ikke foretas.»

Ut frå dette meiner retten at det ikkje er grunnlag for å seie at biltilsynet har sett til side dei krav som Erland med rimeleg grunn kan sette til ein slik kontroll.

Staten ved Samferdsledepartementet blir dermed frifunnen.

Saksøkaren har såleis tapt saka heilt i høve til staten, og bør svare fulle sakskostnader i samsvar med tvistemålslova §172 første stykket. Noen grunn til å nytte unntaksregelen i andre stykket er det ikkje. I høve til Jan Erlan Olsen har saksøkaren vunne noe, men ikkje meir enn han ville ha oppnådd om han hadde tatt imot eit forlikstilbod på kr. 2 000 som Olsen sette fram under sakførebuinga. I samsvar med tvistemålslova §174 andre stykket bør saksøkaren svare full sakskostnad også til den saksøkte nr. 1.

Advokat Dag Solem har gitt opp salæret sitt til kr. 6 300. Regjeringsadvokaten har gitt opp sitt salær til kr. 6 100 og utgiftene til kr. 900, til sammen kr. 7 000. Saksøkaren har ikkje gjort noen merknader til oppgåvene, og retten legg dei til grunn.

Dommen er samrøystes. - - -