RG-1984-192

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1983-07-29
Publisert:	RG-1984-192
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 29. juli 1983 i sak nr. 38/1982
Parter:	Ole Jørgensen v/ Karl Jan Jørgensen (advokat Gunnar Steintveit) mot Ørskog Sparebank v/styrets formann (høyesterettsadvokat Svein Tømmerdal).
Forfatter:	Lagdommerne Inge Kolberg, Hans Flock, Johan Kr. Borten
Lovhenvisninger:	Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§54, Servituttlova (1968) §2, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§53

Saken gjelder tvist om omfanget av en veirett over naboeiendom og frem til en hytte.

Ved skylddelingsforretning avholdt 6. juni 1963 ble eiendommen

«Veslehammeren» gnr. 107 bnr. 34 i Ørskog kommune skilt ut fra hovedbruket «Hammaren» gnr. 107 bnr. 10. Den fradelte parsell ble overskjøtet til Thor Vister samme år og Vister oppførte en hytte på parsellen. Om adkomst til parsellen ble følgende bestemt i skylddelingsforretningen:

«Den fråskilde parsell får etterfølgende stedsevarende retter etter påvisning av eieren av hovedbruket:

1. Veirett fra hovedbrukets gårdsvei og til parsellen, samt rett til gangsti fra riksveg nr. 185 og i sørlig retning til parsellen. ......»

Det er på det rene at «hovedbrukets gårdsvei» den gang som i dag gikk vel 70 meter nokså bratt nedover fra riksveien og til bebyggelsen. I 1963 var veien dels å regne som kjerrevei, dels som gangvei. Det var ikke mulig å kjøre med traktor.

Hovedbruket ble ved skjøte av 4. august 1969 solgt til Ørskog Sparebank. Den tidligere eier av eiendommen, Borghild Oksvik, forbeholdt seg ved salget rett til å bo på eiendommen i sin levetid. I henhold til bestemmelse i kjøpekontrakten sørget banken for at gårdsveien ble utbedret slik at den kunne pløyes med traktor.

Ved skjøte av 22 juni 1971 solgte Thor Vister hytteeiendommen til Ole Jørgensen. Veien var på dette tidspunkt i en slik forfatning at det var mulig å komme ned med bil.

Side:193

På slutten av 1970-tallet ble gårdsveien ytterligere utbedret av banken. Jørgensen hadde frem til dette tidspunkt kjørt med bil på veien i forbindelse med besøk på hytta. Han parkerte da på hovedbruket. Banken var ikke kjent med denne bruk da bolighuset på hovedbruket i 1974, etter at Borghild Oksvik hadde flyttet på aldershjem, ble lei et ut til annen leieboer.

Det oppsto tvist mellom partene om omfanget av veiretten rundt årsskiftet 1978/1979. Banken hadde da igangsatt bygging av bolighus på hovedbruket og adkomstveien skulle gjøres enda bedre. Da banken ga uttrykk for at Jørgensen kun hadde gangadkomst langs gårdsveien og videre til sin eiendom gikk Jørgensen ved stevning av 21. mai 1981 til søksmål mot banken ved Nordre Sunnmøre herredsrett og påsto seg kjent berettiget til kjøreadkomst over hovedbruket. Nordre Sunnmøre herredsrett avsa dom i saken den 12. november 1981 med slik slutning:

«1. Ørskog Sparebank v/styrets formann frifinnes.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Denne dom er av Ole Jørgensen påanket til Frostating lagmannsrett. Banken har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble påbegynt 29. oktober 1982. Partene og 3 vitner avga forklaring. Det ble avholdt åstedsbefaring. Deretter ble inngått rettsforlik mellom partene. Rettsforliket bygget på visse forutsetninger som senere viste seg ikke å kunne oppfylles. Ankeforhandlingen fortsatte derfor den 21. juni 1983.

Tvisten gjaldt opprinnelig også krav fra Jørgensen mot banken i forbindelse med at banken hadde gjort ubrukelig den brønn på hovedvei en som Jørgensen tidligere benyttet. På dette punkt ble tvisten mellom partene løst ved rettsforlik under ankeforhandlingen.

Saken står både i faktisk og juridisk henseende i samme stilling som for herredsretten. Når det gjelder sakens faktum og anførslene for herredsretten vises til herredsrettens dom.

Ole Jørgensen gjør gjeldende at herredsretten har tatt feil når retten er kommet til at han ikke har rett til å kjøre med bil over bankens eiendom og frem til sin egen. Han påberoper som støtte for sitt syn ordlyden i skylddelingsforretningen hvor begrepet «vegrett» står i motsetning til «rett til gangsti». På den tid skylddelingen ble nedtegnet var det naturlig å ha kjøreadkomst med bil i tankene når man benyttet begrepet «vegrett»

Den omstendighet at det ikke er gitt noen rett for hytteeiendommen til å ha parkeringsplass på hovedbruket styrker det syn at det skulle være adgang til å kjøre med bil helt frem til parsellen.

Subsidiært påberopes §2 i lov um særlege råderettar over framand eigedom av 29. november 1968. Bestemmelsen medfører en rimelighetsvurdering som vil støtte Jørgensens krav. Bankens eiendom påføres svært liten ulempe ved at Jørgensen gis kjøreadkomst. Hytteeiendommen er relativt sjelden brukt. Ulempene for Jørgensen ved ikke å ha kjøreadkomst er store. Det er ingen mulighet til å parkere langs riksveien og man blir i så fall nødt til å parkere bilen flere kilometer unna hytteeiendommen. Etter §2 annet ledd skal det ved rimelighetsvurderingen legges vekt på hva som er i samsvar med «tida og tilhøva», og dette tilsier også at det må være adgang til å kjøre med bil.

Ole Jørgensen har nedlagt slik påstand:

Side:194

«Gnr. 107, bnr. 34 kjennes berettiget til å ha kjøreadkomst over gnr. 107, bnr. 10.

Ole Jørgensen tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Ørskog Sparebank gjør gjeldende at herredsrettens avgjørelse er korrekt. Fortolkningen av bestemmelsene om adkomst i skylddelingsforretningen fra 1963 må knyttes til forholdene slik de var på den tid. Det er på det rene at gårdsveien da overhodet ikke var kjørbar med motorisert kjøretøy. Senere har bankens betydelige investeringer muliggjort kjøring med bil. Dette forhold vil ikke kunne gi parselleieren noen veirett av større omfang enn i 1963. Herredsretten har korrekt slått fast at det ikke har skjedd noen teknisk utvikling av interesse for saken fra 1963 og frem til i dag og at heller ikke parselleierens behov har endret seg nevneverdig i dette tidsrom. Saken ligger på dette punkt annerledes an enn tilfeller i rettspraksis hvor en vei rett har fått et utvidet omfang som følge av utvikling og behov.

Endelig påpekes at Jørgensen om ønskelig vil kunne skaffe seg en utvidet rett til bruk av veien ved å anvende bestemmelsene i veilovens §53. I så fall må kreves skjønn.

Ørskog Sparebank har nedlagt slik påstand:

«1. Nordre Sunnmøre herredsretts dom av 12. november 1981 stadfestes.

2. Ole Jørgensen tilpliktes å betale saksomkostninger til Ørskog Sparebank, både for herreds- og lagmannsrett.»

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Den vei rett som er omskrevet i skylddelingsforretningen gjelder strekningen fra hovedbrukets gårdsvei og frem til parsellen. De stedlige forhold er slik at det med dette må menes en trasé fra det punkt gårdsveien kommer ned på den flate del av hovedbruket der bolighus et nå ligger og bort til parsellen. Partene er enige om at skylddelingsforretningen nødvendigvis må forstås dit hen at parsellen også har veirett til gårdsveien. Tvisten gjelder først og fremst spørsmålet om omfanget av denne veirett, som også må tilsvare omfanget av veiretten for den videre strekning som omhandles i skylddelingsforretningen.

Som foran nevnt var gårdsveien i en slik forfatning at kjøring med bil ikke var mulig i 1963. Veiretten er slik formulert at den hverken positivt gir adgang til eller utelukker ulike typer ferdsel. Da parsellen ble utskilt hadde kjøperen egen bil. Behovet for å kunne kjøre over hovedbruket var således til stede. Men veiens beskaffenhet gjorde det ikke mulig å oppfylle dette behov. Det er bankens senere opprusting av veien som har aktualisert Jørgensens krav om rett til adkomst med bil. Det er i denne sak således ikke tale om et behov som er skapt gjennom utvikling av nye fremkomstmidler.

En fortolkning av bestemmelsen om veirett i skylddelingsforretningen gir ikke særlige sikre holdepunkter hva angår det nærmere omfang, selv om begrepene «vegrett» og «gangsti» trekker i retning av at man har hatt i tankene noe mere enn en ren gangadkomst.

Heller ikke den bruk som har funnet sted i tiden fra 1963 og frem til tvisten oppsto i 1978/1979 gir noe vesentlig bidrag til forståelse av omfanget av veirett. Det er opplyst at Vister opprinnelig parkerte sin bil

Side:195

i den øverste del av gårdsveien, ved riksveien. Det er videre opplyst at han noen få ganger kjørte ned til husene på hovedbruket og parkerte der etter at den første utbedring fant sted i 1969. Han hadde imidlertid ingen klar oppfatning av å ha noen rett til å benytte gårdsveien på en slik måte. Lagmannsretten legger videre til grunn at Jørgensen ved overdragelsen i 1971 ikke fikk nærmere opplysningerom omfanget av veiretten, men at han tok det for gitt at han kunne kjøre med bil. Det har han gjort frem til tvisten oppsto. Han har ikke gjort noe forsøk på å opparbeide vei videre bortover til sin eiendom, men har nøyet seg med å parkere på hovedbruket, dette i forståelse med de tidligere brukere av denne eiendom. Han har også i begrenset grad tatt del i vedlikeholdet av gårdsveien. Hovedbrukets eier, banken, har ikke vært kjent med Jørgensens bruk før tvisten oppsto.

Avgjørende for resultatet må bli at bestemmelsen om veirett ikke setter noen grenser med hensyn til den nærmere bruk. I et tilfelle som dette, bør veirettens innhold svare til den standard som veien til enhver tid har, så lenge en utvidet bruk på rettighetshaverens hånd ikke fører til vesentlig større ulemper for grunneieren enn den tidligere bruk, jfr. prinsippet i §2 i lov um særlege råderettar over framand eigedom av 29. november 1968. Lagmannsretten kan ikke se at den beskjedne bruk av gårdsveien med bil som det her er tale om vil kunne føre til nevneverdig ulempe for eieren av hovedbruket. I denne forbindelse legges det også vekt på at et forbud mot å benytte gårdsveien til bilkjøring vil føre til vesentlige ulemper for Jørgensen. Han vil dermed heller ikke ha adgang til å parkere på eller ved gårdsveien, slik som det har vært gjort fra Visters tid. Parkering langs riksveien kan han neppe regne med å få tillatelse til. Han vil da være avhengig av å få parkeringstillatelse på eiendom i nærheten. Det forhold at banken har gitt uttrykk for at Jørgensen leilighetsvis må kunne få kjøre på gårdsveien i forbindelse med transport av tyngre kolli endrer ikke dette problem.

Det følger av det foregående at parselleieren har rett til adkomst med bil langs hovedbrukets gårdsvei, og at parselleieren videre har rett til å anlegge bilvei fra gårdsveien til parsellen. Om Jørgensen i dette tilfelle vil kunne nøye seg med å anlegge en parkeringsplass på bankens eiendom, vil være avhengig av nærmere avtale mellom partene.

Etter dette er det således ikke nødvendig for Jørgensen å skaffe seg veirett ved å benytte veglovens §53. Når det derimot gjelder det fremtidige vedlikehold av veien, får regelen i §54 i samme lov anvendelse.

Anken har ført frem. Saken har frembudt slik tvil at saksomkostninger ikke bør tilkjennes,jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd §172 annet ledd. Herredsrettens omkostningsavgjørelse er det ingen grunn til å endre.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Gnr. 107, bnr. 34 i Ørskog kommune kjennes berettiget til å ha kjøreadkomst over gnr. 107, bnr. 10 i Ørskog kommune.

2. Hver part bærer sine saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Side:196

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Tore Karlsson med domsmenn):

Saken gjelder fortolkning av vei- og vannrettigheter som tilkommer Ole Jørgensen som eier av en utskilt parsell i h.h.t. tinglyst skyldskiftedokument.

Det ble avholdt hovedforhandling i saken torsdag den 12. november 1981.

Partene møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 3 vitner, og retten var på befaring på eiendommene Hammaren, gnr. 107 bnr. 10 og Veslehammaren gnr. 107 bnr. 34 i Ørskog. Partenes prosessfullmektiger leste fra dokumenter fremlagt under saksforberedelsen, og h.r.adv. Rønneberg la frem reguleringsplanen over området av 19.4.

Saksøker la ned slik påstand:

«1. I fullbyrdelsessøksmålet. Prinsipalt: Ørskog Sparebank tilpliktes å bekoste gnr. 107 bnr. 34's tilknytning til offentlig vannkilde eller eventuelt tilknytning til gnr. 107 bnr. 10's egen vannkilde dersom dette faller rimeligere, subsidiært: Ørskog Sparebank dømmes til å betale erstatning til Ole Jørgensen oppad begrenset til kr. 20 000,-.

2. I fastsettelsessøksmålet: Gnr. 107 bnr. 34 kjennes berettiget til å ha kjøreadkomst over gnr. 107 bnr. 10.

3. Saksøkte tilpliktes å betale saksomkostninger til saksøker.»

Saksøkte la ned slik påstand:

«Ørskog Sparebank frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.»

Borghild Oksvik solgte i 1963 en parsell til Thor Vister som oppførte en hytte på eiendommen. I henhold til skyldskifte datert 6. juni 1963, fikk den fraskilte parsell «etterfølgende-stedsevarige retter etter påvisning av eieren av hovedbruket:

1. Vegrett fra hovedbrukets gårdsveg og til parsellen samt rett til gangsti fra riksvegen nr. 105 (nåværende E-69) og i sørlig retning til parsellen.

2. Naust og størett vestenfor de nåværande oppførta naust i fjøra samt adkomstrett til denne.

3. Rett til graving av brønn og framføring av vassledning frå denne og til parsellen».

Hovedbrukets gårdsvei var nærmest for gangvei å regne, idet den var så smal og ujevn med til dels store steiner, og bratt, at det var uråd åbenytte den til kjøring med motoriserte kjøretøy, herunder traktor. En klopp over en bekk var også til hinder for dette. Transport av varer skjedde med en håndkjerre som gårdens eier hadde stående i et skjul oppe ved riksvegen. Det siste stykket mellom riksvegen og våningshuset (gårdsvegen) ble varene båret på ryggen.

Visterparkerte sin bil pågårdsvegen øverst oppe ved riksvegen hvor det var en utvidelse som tillot hensetting av bilen. Trafikk til og fra parsellen skjedde til fots, fortrinnsvis langs gårdsvegen, men også langs den nevnte stien. Vister anså det som utelukket å kjøre ned gårdsvegen med bil skjønt vegklausulen ikke uttrykkelig forbød dette. Formålet med vegklausulen var imidlertid primært å sikre seg rett til å ta seg fram langs gårdsvegen. Materialer til bygging av hytta ble fremført på vinterføre over en naboeiendom i øst.

Vistergjorde et forsøk på ågrave ut en brønn på parsellen, men uten hell, da vannet var av tvilsom kvalitet. Han ordnet vannforsyningen ved dels etter tillatelse fra Borghild Oksvik å hente vann fra en brønn ved hovedbrukets fjøs som ikke lenge var i bruk, dels ved å frakte vann på plastkanner hjemmefra eller fra en bensinstasjon på Sjøholt. Særlig hans kone var betenkt med hensyn til å bruke brønnvannet til drikkevann. Det ble således aldri til at Vister benyttet seg av retten til å grave brønn på hovedbruket. Han håpet at det ville bli fremført

Side:197

vannledning med tiden, og han ville derfor ikke legge penger ned i en brønn.

I august 1969 solgte Borghild Oksvik hovedbruket til Ørskog Sparebank. Hun betinget seg borett for sin levetid samt rett til å bruke jorda rundt huset til hage. Sparebanken påtok seg å utbedre gårdsvegen slik at den kunne traktorpløyes samt å holde den åpen. Banken oppfylte sin plikt, slik at det fra 1969/70 var mulig å trafikkere gårdsvegen med bil. Vister benyttet likevel vegen lite. Dette skyldtes hovedsakelig at veien først ble farbar med bil på slutten av hans eierperiode. Han var derfor ikke så svært opptatt av spørsmålet. Vister ville imidlertid for sin del ikke kjørt ned og parkert på hovedbruket uten først å ha spurt om lov.

Vister solgte eiendommen til familien Jørgensen i 1971. Familien Jørgensen trodde at de hadde rett til kjøreadkomst til eiendommen. De benyttet derfor den opprustede gårdsvegen til bilkjøring. Bilen ble hensatt ved hovedbrukets løe uten at det fremkom innsigelser fra noe hold. Jørgensen tok også del i vedlikehold av vegen, kjøpte inn grus m.v.

I 1974, etter at Borghild Oksvik hadde flyttet på aldershjem, leiet banken ut hovedbruket til Oscar Hovland. Familien Jørgensen brukte fortsatt vegen og parkerte ved løa som før i full forståelse med ham.

I likhet med Vister benyttet heller ikke Jørgensen seg av sin rett til å grave brønn, idet de var vel fornøyd med den eksisterende vannkilden. De sørget selv for opprenskning og vedlikehold ellers av brønnen.

Under et besøk på hytta høsten 1978 oppdaget Jørgensen at det var satt i gang gravearbeider på hovedbruket uten at han var varslet ved nabovarsel. Han fryktet for at arbeidene ville få konsekvenser for parsellens vegrett og vannforsyning. Han tok derfor saken opp med banken gjennom sin advokat. Banken ga uttrykk for at arbeidene hadde sammenheng med at gårdsvegen nå skulle opprustes til bilveg. Jørgensen ble imidlertid beroliget med at det skulle bli sørget for tilfredsstillende adkomst til parsellen. Det ble samtidig understreket at opprustingen av gårdsvegen ikke ville medføre noen rett til utvidet bruk for parsell-eieren. Med hensyn til brønnen ble det anført at det dreiet seg om hovedbrukets egen vannkilde som parselleierens hjemmelsdokumenter ikke ga ham noen rett til. Det ble imidlertid understreket at han hadde rett til selv å grave brønn på hovedbruket og eventuelt føre frem vannledning til parsellen. Arbeidene ble gjennomført som planlagt, noe som førte til at brønnen ble fylt igjen. Banken hevdet at parsellens tinglyste vegrett kun var en gangrett som ikke uten videre kunne forlanges utvidet til kjørerett. Det ble videre anført at Jørgensen ikke hadde parkeringsrett på hovedbruket.

Jørgensen følte behov for en avklaring, og det ble gjennom familiens advokat fremmet forslag om at banken skulle bekoste parsellens tilknytning til offentlig vannkilde, eventuelt hovedbrukets egen dersom det skulle falle rimeligere. Videre ble det foreslått at brukerne skulle gis anledning til å benytte den nåværende parkeringsplass som biloppstillingsplass. Banken avviste i midlertid alle krav, og Jørgensen tok ut forliksklage som ble behandlet i møte den 7. april 1980 og henvist til behandling i herredsretten. - - -

Retten skal bemerke:

Vannrettighetene.

I henhold til skyldskiftedokumentet har parselleieren rett til å grave brønn på hovedbruket etter eierens anvisning og eventuelt føre frem vannledning fra brønnen til parsellen.

Hverken parsellens første eier eller Jørgensen har benyttet seg av denne rett

Side:198

idet de med Borghild Oksviks velsignelse benyttet en brønn på hovedbruket som ikke lenger ble benyttet til gårdens vannforsyning. Noen skriftlig avtale om dette ble ikke inngått. Retten legger således til grunn at det kun dreiet seg om en tålt bruk, som banken ikke ble bundet av. Det er ikke godtgjort at Ørskog Sparebank var kjent med at brønnen ble benyttet av parselleieren, og der var ingen innretninger eller annet som skulle tilsi at banken burde forstått sammenhengen. Da retten videre ikke kan si seg enig i at parselleierens bruk av brønnen må anses jevngodt med at han selv hadde gravet brønn, var banken i sin fulle rett med hensyn til å fylle den igjen uten derved å komme i erstatningsansvar overfor saksøkeren.

Vegretten.

Spørsmålet om vegrettens omfang må løses ved en tolkning av skyldskiftedokumentet i lys av forholdene på avtaletidspunktet gjennom anvendelse av de alminnelige avtalerettslige tolkningsprinsipper. Det må videre legges avgjørende vekt på hva partene må antas å ha ment om spørsmålet.

Etter ordlyden har parsellen vegrett fra hovedbrukets gårdsveg til parsellen. Dette betinger naturligvis at parselleieren også har rett til å benytte gårdsvegen. Parsellen har videre rett til gangsti.

Retten er ikke uten videre enig med saksøker i at det forhold at det opereres med begrepene «vegrett» og «gangsti» i samme kontekst må innebære at det med vegrett er ment rett til kjøreadkomst. Det vises i denne forbindelse til at adkomsten til hovedbruket, som på avtaletidspunktet kun var farbar til fots, ble betegnet som gårdsvegen. Videre betegnes stien ned til sjøen tradisjonelt som sjøvegen, selv om det aldri har vært på tale å trafikkere den med motoriserte kjøretøy. Man kan derfor ikke ut fra ordlyden slutte at det var rett til kjøreadkomst partene hadde i tankene.

Retten finner å måtte legge avgjørende vekt på vegforholdene da parsellen ble skilt ut i 1963. Retten finner videre grunn til å peke på at selv om Jørgensen først overtok parsellen i 1971 etter at Ørskog kommune hadde rustet opp gårdsvegen til kjøreveg, ervervet ikke han noen større rett enn sin hjemmelsmann. I 1963 var gårdsvegen som nevnt som gangveg å betrakte, og det forelå ikke noen omstendigheter som ga partene grunn til å forvente noen endring i så måte. Vister har selv i retten forklart at det aldri falt ham inn å forsøke å kjøre ned gårdsvegen med bil. Han parkerte bilen oppe ved riksvegen og fraktet det utstyret han hadde med seg på ryggen ned gangstien, eller helst langs gårdsvegen da denne var lettere farbar. Retten er på denne bakgrunn kommet til at det partene avtalte var en rett til gangadkomst.

I rettspraksis er det riktignok lagt til grunn at en servitutt har et visst tøyningsmonn hvor endrede forhold har medført at servitutthaveren får nye eller større behov. Hvor langt man skal strekke den beror dels på hvor påtrengende servitutthaverens behov er, dels på hvor store ulemper grunneieren vil bli påført. Høyesterett antok således i en dom i Rt-1924-583 at en eiendom som ble solgt i 1867, og som i henhold til skjøte hadde rett til «fri benyttelse som kjøreveg og til annen adkomst og passasje av den nuværende veg» over hovedeiendommen, hadde rett til slik kjøring som var vanlig og påregnelig til enhver tid, også bilkjøring etter at bilen begynte å bli vanlig. Tilsvarende antok herredsretten i en dom inntatt i RG-1952-519 at eierne av en del utskilte parseller, som i henhold til skjøte hadde rett til å benytte gårdsvegen over hovedbruket, hadde rett til bilkjøring selv om vegen opprinnelig var anlagt til hestekjøring. Det ble anført at hvis den kontraktmessige avtale

Side:199

ikke uttrykkelig utelukker bilkjøring, må det foreligge særlige omstendigheter for at et forbud fra grunneieren skal kunne anses som berettiget.

Når det gjelder den foreliggende sak, ligger forholdene imidlertid noe annerledes an. For det første er det ikke skjedd noen teknisk eller samfunnsmessig utvikling som gjør det naturlig å tillate bilkjøring i dag, idet bilen i 1963 allerede for lengst hadde gjort sitt inntog i Norge. Videre har ikke parselleierens behov endret seg på en slik måte at det gir grunn til å innfortolke rett til bilkjøring. Vister, som hadde bil allerede på den tid han kjøpte eiendommen, fant det i alle år tilfredsstillende å parkere bilen oppe ved riksvegen og gå til fots det siste stykket frem til parsellen. En kan ikke se at det foreligger noe avgjørende hinder for den nåværende eier til å innrette seg på samme måte, selv om det skal innrømmes at det ville være både lettvint og bekvemt å kunne kjøre helt eller nesten helt frem til hyttedøra.

Endelig, og dette er etter rettens mening helt avgjørende, var det i de siterte dommer tale om veier som fra begynnelsen av var beregnet på kjøring, riktignok med hest og vogn. At man bøyet av for utviklingen og tidens krav og senere tillot bilkjøring, er derfor naturlig. I nærværende sak var gårdsvegen som nevnt kun en gangveg, og å tillate bilkjøring på denne etter at grunneieren har opprustet den til kjøreveg med til dels store økonomiske uttellinger og uten at det ville koste parselleieren noe, ville etter rettens mening være ågåbetydelig utover de retningslinjer som til nå er trukket opp i rettspraksis. Retten antar således at det i dette tilfellet foreligger slike særlige omstendigheter at eieren av hovedbruket må anses berettiget til å utelukke bilkjøring.

Saksomkostninger.

Saksøkeren har tapt saken fullstendig. Retten finner imidlertid saken så vidt tvilsom at saksomkostninger ikke blir idømt,jfr. tvistemålslovens §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig. - - -