RG-1984-226
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1983-08-09 |
| Publisert: | RG-1984-226 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 9. august 1983 i sak nr. 54/1982 |
| Parter: | Drammen kommune (advokat Henning Halvorsen) mot Per Skjeldrum m.fl. (4 parter) (advokat Arne Martin Huseby). |
| Forfatter: | Lagmann Finn Backer, lagdommerne H. Byrkjeland, Alf Graven |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §384, Skjønnsprosessloven (1917) §28, §39, §5, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4, §5, §172, §180, §191, §2, Skjønnsprosessloven (1917), Ekspropriasjonslov for Pasvikelven (1958), §11 |
Drammen byrett avsa 9. oktober 1981 skjønn til fastsettelse av ekspropriasjonserstatning i forbindelse med avståelse av grunn og rettigheter for anlegg av lednings-trasé (vann og kloakk) for strekningen Dunkedalen-Svensedammen. Saksøker var Drammen kommune. Saksøkt var 11 private grunneiere. Skjønnet hadde slik slutning:
«1. Full erstatning til grunneierne fastsettes til de beløp som er nevnt foran.
Side:227
2. Drammen kommune betaler innen 13. november 1981 for juridisk og teknisk bistand til de saksøkte v/ 1. Advokat Dagfinn Huseby kr. 33 450,-. 2. Forstmester Sverre Skurdal kr. 9 126,-.»
Drammen kommune har i rett tid påanket skjønnet til lagmannsretten i forhold til de fire saksøkte hvis eiendommer berøres av den del av lednings-traséen som ligger nærmest Dunkedalen, og lengst borte fra Svensedammen. Opprinnelig var det anket over skjønnet forsåvidt angikk en rekke poster i erstatningsfastsettelsen for hver enkelt av ankemotpartene. Ved prosesskrift av 20. september 1982 ble imidlertid anken frafalt for de fleste postenes vedkommende. Under ankeforhandlingen nedla kommunen slik endelig påstand:
«1. Drammen byretts skjønn av 9. oktober 1981 oppheves og hjemvises til ny behandling med ny sammensetning av skjønnsretten forsåvidt angår
takst 1, Per Skjeldrum, erstatningspost a,
takst 3, Steinar Lunda, erstatningspost a og d,
takst 4, Harald Johansen, erstatningspost a,
takst 5, Hans Halden, erstatningspost a.
2. Drammen kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
For Skjeldrums vedkommende lyder den angrepne erstatningspost med tilhørende påstand for skjønnsretten som følger:
Påstand:
«a) Erstatning for avståelse av grunn til gangvei i 4 m's bredde.»
Erstatning:
«a) Kr. 8,- pr. m2 for avstått grunn.»
For Lundas vedkommende lyder de angrepne erstatningsposter med tilhørende påstand og spesielle skjønnsforutsetninger for skjønnsretten som følger.
Påstand:
«a) Erstatning for avståelse av grunn til adkomstvei i 7 m's bredde fra pel ca. 92 til ca. 100 og gangvei i 4 m's bredde fra pel ca. 70 til pel ca. 92.»
Spesielle forutsetninger:
«3. Skjønnet fastsetter erstatning pr. m2 for grunn som medgår til ny velteplass ved pel ca. 92, felles for 65/1 (Steinar Lunda), 63/2 (Vestfold skogselskap), 63/4 (Bjørn Fjære) og 65/3 (Bjørn Skalstad).
Nødvendig opparbeidelse foretas av saksøker.
Velteplassens omfang og nærmere plassering i marken fastsettes av grunneier i forståelse med forstmester Skurdal.
Eiendomsretten til den grunn som medgår, beholdes av grunneier, som hugger og beholder virket.
4. Det erverves rett for 63/2 (Vestfold skogselskap), 63/4 (Bjørn Fjære) og 65/3 (Bjørn Skalstad) til - felles med 65/1 (Steinar Lunda) - å benytte velteplassen til tømmerlegg.»
Erstatning:
«a) Kr. 8,- pr. m2 for avstått grunn.
d) Kr. 7,- pr. m2 for leggeplass (punkt 3 og 4 i spesielle forutsetninger).
Side:228
Retten har vurdert grunnverdien av leggeplassen etter tilsvarende retningslinjer som dem retten har fulgt for grunn av stått til eiendom. Plassen er et varig hefte på eiendommen inntil de bruksberettigede måtte bli enige om en annen løsning.»
For Johansens vedkommende lyder den angrepne erstatningspost med tilhørende påstand for skjønnsretten som følger.
Påstand:
«a) Erstatning for avståelse av grunn til gangvei i 4 m's bredde.»
Erstatning:
«a) Kr. 8,-pr. m2 for avstått grunn.»
For Haldens vedkommende lyder den angrepne erstatningspost med tilhørende påstand for skjønnsretten som følger.
Påstand:
«a) Erstatning for avståelse av grunn til adkomstvei i 7 m's bredde.»
Erstatning:
«a) Kr. 8,-pr. m2 for avstått grunn.»
Per Skjeldrum, Steinar Lunda, Harald Johansen, og Hans Halden har tatt til gjenmæle. De har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
«1. Drammen byretts skjønn av 9. oktober 1981 stadfestes i den utstrekning det er påanket.
2. Drammen kommune tilpliktes å betale saksomkostninger i lagmannsretten.»
Drammen kommune har i det vesentlige anført følgende:
Prinsipalt ankes det over saksbehandlingen, nemlig over utilstrekkelige skjønnsgrunner. Subsidiært ankes det over rettsanvendelsen, herunder at skjønnet er vilkårlig.
I skjønnet heter det på side 78:
«Advokatene var ikke uenige om at verdsettingen må skje under hensyntaking til §5 nr. 1 i ekspropriasjonsloven av 26.1.1973, men Halvorsen understreket at det skal ses bort fra verdiøkning som skyldes planer m.v. ifølge §5 nr. 2.»
Advokat Halvorsen, som også fører kommunens sak for lagmannsretten, bestrider at han for skjønnsretten har gitt uttrykk for at ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1 her må komme til anvendelse. Under enhver omstendighet pliktet skjønnsretten på selvstendig grunnlag å ta standpunkt til lovvalget, se skjønnslovens §2 samholdt med tvistemålslovens §191. Det eneste som det står i skjønnet om anvendelsen av de vanskelige bestemmelser i ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1 og 2 er følgende:
«I betraktning av de priser som er satt på områder som det er nærliggende å sammenlikne med, setter skjønnsretten prisen for grunn som avstås til eiendom til kr. 8,- pr. m2 medregnet verdien av hogget trevirke, jfr. punkt 3.2 i de alminnelige forutsetninger.
Retten har ved verdsettelsen av grunn tatt i betraktning både §5 nr. I og nr. 2 i ekspropriasjonsloven.
Blant de skjønn som retten har sammenliknet med nevnes særlig overskjønn 26.5.1978 (idrettsanlegget) og skjønn 15.10.80 (Thorsberg gnr. 80/4).»
I relasjon til ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1 har skjønnsretten ikke redegjort for hva som er «tilsvarende eiendommer», hva
Side:229
som er «i distriktet», eller «etter deres vanlige bruk». Av navngitte skjønn er det bare nevnt to til sammenligning. Hvilke andre skjønn det er sammenlignet med og på hvilken måte, er ikke nevnt. Hvis det har vært sammenlignet med skjønn for eiendommer på Konnerud Nord, må skjønnet karakteriseres som vilkårlig. Konnerud Nord er et noe eldre boligområde med kloakkavløp nordover. En mer utstrakt bebyggelse av Konnerud Syd er imidlertid først blitt mulig ved det kloakkanlegg som det i den foreliggende sak har vært ekspropriert til.
Ved ingen av de to angitte skjønn som det sammenlignes med, er det oppnådd samme grunnpris som skjønnsretten fastsatte ved vårt skjønn. Ved overskjønnet i forbindelse med idrettsanlegget ble erstatningen satt til kr. 5,- (Svarterud) og kr. 7,- (Ulverud) pr. m2 . Ved Thorsberg-skjønnet ble erstatningen satt til kr. 7,- pr. m2 . Begge områder ligger nærmere eksisterende bebyggelse og bedre til i en rekke andre henseender enn de områder som det dreier seg om i vår sak. Det er ikke redegjort nærmere for hvordan sammenligningen med verdsettelsen for de to andre skjønn har skjedd. For ankemotpartenes eiendommer skjedde tiltredelsen 1. september 1978. Det er således verdien pr. denne dato som er avgjørende, jfr. ekspropriasjonserstatningslovens §11.
Tiltredelsestidspunktet for idrettsanlegg-skjønnet var 22. september 1975, men for Thorsberg-skjønnet først 27. mai 1980. Det kan da ikke være riktig å ta hensyn til det siste skjønnet i vår sak. Det vises i denne forbindelse til RG-1979-27 og RG-1980-173.
Når det gjelder anvendelsen av ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 2, står det i skjønnet bare at det er tatt hensyn til denne bestemmelse. Hvordan det er tatt hensyn til bestemmelsen, står det intet om. Til sammenligning kan nevnes at ved idrettsanlegg-skjønnet ble det gitt et fradrag av kr. 1,50 pr. m2 etter §5 nr. 2. I Thorsberg-skjønnet var det i alle fall en lengre redegjørelse for hvordan man hadde tatt hensyn til bestemmelsen. Ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 2 viser i første punktum til samme lovs §4 nr. 3. Etter kommunens oppfatning er det i den foreliggende sak klart behov for å bruke §4 nr. 3. Om det er tatt hensyn til denne bestemmelse, fremgår imidlertid ikke av det påankede skjønn.
Fra ankemotpartenes side har det vært anført at den kortfattede uttrykksmåte i skjønnet må ses på bakgrunn av det materiale som ble forelagt skjønnsretten. Det ble imidlertid forelagt skjønnsretten et meget omfattende materiale, både i form av karter og i form av opplysninger om pristakster og andre verdsettelser av eiendommer i Konnerud-området. Etter kommunens oppfatning foreligger vilkårene for opphevelse av skjønnet etter tvml. §384 annet ledd nr. 5.
Generelt hefter det en rettsanvendelsesfeil ved skjønnet i og med at dette uten videre har lagt til grunn at det eksisterer en tomtepris for de avståtte områder av ankemotpartenes eiendommer. Det dreier seg om områder fjernt fra tettbebyggelsen. Den fremtidige utbygging er bare blitt mulig ved det kloakkanlegg som det eksproprieres til. Selv etter de eksisterende planer vil bebyggelse i nærheten til dels først skje i 1990-årene. Det er ikke godtgjort at man i 1978 ville ha kunnet få noen tomtepris ved pristakst eller at noen ville ha betalt tomtepris for eiendommene.
Side:230
Det hefter også mer spesielle rettsanvendelsesfeil ved deler av skjønnet.
Per Skjeldrum har fått full eiendomsverdi for den avståtte grunn til gangvei til tross for at ca. 200 meter av denne var beheftet med en veiservitutt til fordel for Vestfold Skogselskap, som hadde behov for å drive ut sitt tømmer den veien. I forbindelse med skjønnet ble det inngått en avtale hvoretter veiservitutten ble omlagt til eksisterende vei et annet sted på Skjeldrums eiendom. Ved skjønnet fikk Skjeldrum sammen med noen andre kr. 5 000,- i erstatning for omleggingen. Det er vanskelig å se det annerledes enn at det her har vært ydet en dobbelterstatning.
Steinar Lunda fikk ved skjønnet kr. 7,- pr. m2 for leggeplass for tømmer, som han skulle ha sammen med tre andre. I skjønnet står det at plassen er et varig hefte på eiendommen inntil de bruksberettigede måtte bli enige om en annen løsning. Det må karakteriseres som vilkårlig at erstatningen er satt så nær full verdi for eiendomsretten.
Det gjøres forøvrig også gjeldende at skjønnsgrunnene er mangelfulle i relasjon til de forhold som har tilknytning til de spesielle rettsanvendelsesfeil som er påberopt ovenfor.
Per Skjeldrum, Steinar Lunda, Harald Johansen og Hans Halden har i det vesentlige anført følgende:
Det er eiendommelig at Drammen kommune har anket skjønnet i forhold til de fire ankemotpartene, mens en ikke har anket det i forhold til de syv andre saksøkte i første instans. Grunnverdien har for alle vært satt til kr. 8,- pr. m2 . Det går ikke noe sted et markert skille mellom de fire ankemotparter og de andre syv.
Grunnen ble ekspropriert med påstående skog. Den virkelige grunnpris var således lavere enn kr. 8,- pr. m2 . Bruksverdien av de avståtte arealer for skogbruk etter ekspropriasjonserstatningslovens §4 ville i høyden være kr. 2,- - 2,50 pr. m2 . På grunn av nærheten til eksisterende bebyggelse på Konnerud sa det seg i grunnen selv at det eksisterte en grunnverdi utover verdien etter ekspropriasjonserstatningslovens §4. En slik verdi har kommet til uttrykk ved pristakster og frivillige overdragelser. For skjønnet måtte det i relasjon til ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1 være tilstrekkelig å vise til de fremlagte skjønn og øvrige opplysninger om eiendomsprisene i distriktet. I idrettsanlegg-skjønnet og i Thorsberg-skjønnet var det utførlige opplysninger om prisene ved en lang rekke overdragelser for sammenlignbare eiendommer. Det var også ellers fremlagt et omfattende materiale om prisene i distriktet for skjønnsretten. De forholdsvis kortfattede premisser i det påankede skjønnet må ses i relasjon til det materiale som ble fremlagt og som det er vist til i skjønnet. Det kunne ikke være grunn til å dublere de utførlige drøftelsene i idrettsanlegg-skjønnet og Thorsberg-skjønnet når det ble vist til disse. Det hører ikke under ankedomstolen å ta standpunkt til mindre variasjoner i de grunnpriser som ble fastsatt ved de forskjellige skjønn. Den store forskjell i grunnprisene på Konnerud Nord og de grunnpriser som det påankede skjønnet baserer seg på, viser imidlertid at det ikke har vært foretatt noen direkte sammenligning med eiendommer på Konnerud Nord. Det er riktignok så at tiltredelsestidspunktet for de eiendommer som var
Side:231
omfattet av Thorsberg-skjønnet, falt etter tiltredelsestidspunktet for de eiendommer som omfattes av det påankede skjønn. Allikevel måtte det være berettiget å ta hensyn til Thorsberg-skjønnet forsåvidt som det bar bud om den grunnverdi som det var på Thorsberg allerede i 1978.
Skjønnsrettens uttalelse om at det har vært tatt hensyn til ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 2, er riktignok helt summarisk. Det som står i skjønnet, må imidlertid ses i sin rette kontekst. Det tenkes her både på det som står i de to navngitte skjønn som det uttrykkelig ble vist til, og på det forhold at man ikke har operert med en høyere grunnpris enn kr. 8,- pr. m2 . Hvis skjønnsretten ikke hadde tatt hensyn til ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 3, ville grunnprisen ha ligget på et langt høyere nivå.
Kommunen har påberopt seg at det skal foreligge vilkårlighet. I denne forbindelse vises til Rt-1925-896. Det skal overordentlig meget til for å oppheve et skjønn på grunn av vilkårlighet.
Når det gjelder Skjeldrums eventuelle dobbelterstatning i forbindelse med omleggingen av veiretten til Vestfold Skogselskap, kan det vel reises kritikk mot skjønnsgrunnene. Men hvis det foreligger en dobbelterstatning, er denne i tilfelle rent ubetydelig. De kr. 5 000,- er tilkjent Skjeldrum sammen med en rekke andre personer.
Når det gjelder erstatningen for leggeplassen på eiendommen til Steinar Lunda, kan ankedomstolen ikke prøve spørsmålet om det er gitt et tilstrekkelig fradrag i erstatningen i forhold til det som har vært ansett som full grunnverdi.
Ankemotpartene mener således at skjønnsgrunnene etter omstendighetene må godtas som tilstrekkelige, og at det ikke foreligger noen rettsanvendelsesfeil.
I samband med ankeforhandlingen ble det foretatt åstedsbefaring av ledningstraséen fra Dunkedalen til Svensedammen og av enkelte andre områder på Konnerud, herunder idrettsanlegget og Thorsbergfeltet. Under åstedsbefaringen ble det avgitt partsforklaringer av Harald Johansen, Steinar Lunda og Per Skjeldrum. Det ble avgitt vitneforklaring av rådmannssekretær Odd Marheim. Den ganske omfattende dokumentasjon fremgår av rettsboken.
Lagmannsretten har kommet til at skjønnet bør oppheves på grunn av utilstrekkelige skjønnsgrunner etter tvml. §384 annet ledd nr. 5.
Innledningsvis bemerkes at forholdet mellom ekspropriasjonserstatningslovens §4 og samme lovs §5 reiser en rekke vanskelige spørsmål. Man kan som utgangspunkt ikke legge til grunn at disse spørsmål er løst på en riktig måte i den konkrete sak dersom skjønnsgrunnene er rent summariske. Dette gjelder særlig de vanskelige - og delvis kontroversielle - spørsmål om anvendelsen av ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1 og 2, jfr. §4 nr. 3. Hvilke krav som skal stilles for at ankedomstolen kan etterprøve rettsanvendelsen i den enkelte sak, må imidlertid sies å være nokså skjønnsmessig. Skjønnslovens §28 gir i denne forbindelse ikke særlig veiledning.
I den foreliggende sak godtar lagmannsretten skjønnsgrunnene som tilstrekkelige for at ekspropriasjonserstatningslovens §4 må suppleres med samme lovs §5. De kortfattede skjønnsgrunner på dette punkt kan skyldes at skjønnsretten har misforstått kommunens prosessfullmektig
Side:232
slik at denne var enig i at §5 nr. 1 kom til anvendelse, jfr. det som står om dette i skjønnet. Under enhver omstendighet finner man det sannsynlig at skjønnsretten har foretatt en selvstendig juridisk bedømmelse på dette punkt. Resultatet - at §5 kommer til anvendelse - gir seg setter lagmannsrettens oppfatning forøvrig av seg selv. Lagmannsretten kan naturligvis ikke prøve de skjønnsmessige avgjørelser, men peker på at områdene ligger i nærheten av de bebyggede områdene på Konnerud, og i det som vil være det naturlige fremtidige utbygningsområde for Drammen. Det ville nærmest ha vært oppsiktsvekkende om skjønnsretten her hadde kommet til at §5 ikke fikk anvendelse.
Når det gjelder den konkrete anvendelse av §5 nr. 1, kan lagmannsretten imidlertid ikke se at skjønnsgrunnene er tilstrekkelige. Av de andre skjønn som det skal være sammenlignet med, er bare to navngitt. Selv om det står meget av interesse for verdsettelsen i disse skjønn som også kan spille en rolle i den foreliggende sak, kan man ikke se at det ved henvisningen til de to skjønn er skjedd en slags utvidelse av skjønnsgrunnene i den foreliggende sak. Man savner en nærmere begrunnelse for hvordan de grunnarealer som nå eksproprieres, er sammenlignet med de arealer som ble ekspropriert ved idrettsanlegg-skjønnet og Thorsberg-skjønnet. Ved ingen av de to skjønn ble det oppnådd fullt så gode priser som ved det påankede skjønn. Dette til tross for at det denne gang ble ekspropriert fra mer fjerntliggende områder i forhold til den eksisterende bebyggelse. Lagmannsretten er enig med ankemotpartene i at man ikke kan prøve skjønnsrettens nærmere verdsettelse av forskjellige arealer i forhold til hverandre. Dess mindre selvinnlysende resultatet er, dess mer må man imidlertid kreve av en begrunnelse, og her er det ikke gitt noen begrunnelse i det hele tatt. Når det gjelder Thorsberg-skjønnet, er lagmannsretten enig med ankemotpartene i at dette skjønnet kunne bringes inn til sammenligning, men da naturligvis med det forbehold at det var de antatte priser i 1978 som man sammenlignet med, og ikke prisene i 1980. Dette burde imidlertid ha kommet til uttrykk i skjønnsgrunnene, og det burde ha vært gjort rede for hvorfor de arealer som nå ble ekspropriert kunne verdsettes til kr. 8,- pr. m2, mens de mer sentralt beliggende arealer på Thorsberg 2 år senere bare ble ansett for å være verdt kr. 7,- pr. m2 .
Når det gjelder forholdet til ekspropriasjons-erstatningslovens §5 nr. 2, står det i skjønnet bare at det er tatt hensyn til denne bestemmelse. Dette er ikke tilfredsstillende. Det må - iallefall på en kortfattet måte - gjøres rede for hvordan man har tatt hensyn til bestemmelsen. I denne forbindelse bør man også komme inn på forholdet til ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 3. Lagmannsretten er ellers enig med ankemotpartene i at det nivå som skjønnsretten har lagt seg på ved verdsettelsen av de eksproprierte grunnarealer, tyder på at det har vært tatt hensyn til §4 nr. 3.
Når skjønnet oppheves, vil det for Skjeldrums vedkommende i det nye skjønn måtte gjøres rede for forholdet mellom den grunnerstatning som fastsettes og den erstatning som han sammen med andre har fått for omlegging av retten til Vestfold Skogselskap. Skjønnet er ikke påanket for den sistnevnte erstatningsposts vedkommende. Lagmannsretten er ellers enig med Drammen kommune i at erstatningsfastsettelsene under
Side:233
de to poster i det påankede skjønn er vanskelig å forene.
Når det gjelder erstatningen for leggeplassen på Lundas eiendom, må skjønnet bli å oppheve. Dette følger uten videre av at skjønnsretten ved fastsettelsen av erstatning for leggeplass må forutsettes å ha tatt utgangspunkt i en grunnverdi på kr. 8,- pr. m2 for grunn som ble ekspropriert til eiendom. I det nye skjønnet bør skjønnsretten bedre gjøre rede for forholdet mellom grunnverdien og erstatningen for bruksretten.
Ved hjemvisningen av skjønnet til ny behandling har lagmannsretten vært i tvil om hvorvidt det bør treffes bestemmelse om at skjønnsretten skal sammensettes med en annen skjønnsstyrer og andre skjønnsmenn. Under de regler som har gjeldt hittil, har ankedomstolene stort sett vært nokså tilbakeholdne med å treffe slik bestemmelse. Under hensyntagen til den nye §39 i skjønnsloven som kom inn ved lovendringen av 17. desember 1982, og som ikke gjelder direkte i vår sak, finner lagmannsretten det imidlertid riktigst å treffe slik bestemmelse.
Ankemotpartene har tapt saken for lagmannsretten. Man finner det likevel riktigst ikke å pålegge dem å betale saksomkostninger til Drammen kommune. Det vises i denne forbindelse til at anken fra kommunen opprinnelig var langt mer omfattende, men at anken for en rekke punkters vedkommende ble frafalt. Det må således delvis legges kommunen til last at det kom til ankesak,jfr. tvml. §180 annet ledd sammenholdt med §172 annet ledd i.f.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Drammen byretts skjønn av 9. oktober 1981 oppheves og hjemvises til ny behandling med en annen skjønnsstyrer og andre skjønnsmenn forsåvidt angår
takst 1, Per Skjeldrum, erstatningspost a,
takst 3, Steinar Lunda, erstatningspost a og d,
Sakst 4, Harald Johansen, erstatningspost a,
takst 5, Hans Halden, erstatningspost a.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsretten.