RG-1984-338
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1983-09-23 |
| Publisert: | RG-1984-338 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 23. september 1983 i sak nr. 631/82 |
| Parter: | Birgit Harnoll (advokat Kaare Gorgas) mot Roy Lien (høyesterettsadvokat Jonas W. Myhre). |
| Forfatter: | Lagdommerne Jørgen Wilberg, Erik Smedsrud, Råmund Stuhaug |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Birgit Harnoll ble i slutten av desember måned 1980 frastjålet verdier for ca. kr. 150 000,-. Tyveriet skjedde ved at tyven, eller tyvene, fikk tak i hennes nøkler og låste seg inn i hennes leilighet mens hun var bortreist. Birgit Harnoll mener at Roy Lien er medansvarlig og bærer hovedansvaret for at tyven, eller tyvene, fikk tak i nøklene og at han derfor er ansvarlig for tapet.
Oslo byrett avsa dom i saken den 8. september 1982 med slik domsslutning:
«1. Roy Lien frifinnes.
Side:339
2. I saksomkostninger betaler Birgit Harnoll kr. 5 608,- - kronerfemtusensekshundreogåtte - til Roy Lien innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.»
Birgit Harnoll har ved sin prosessfullmektig, advokat Kaare Gorgas i rett tid påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
«1. Roy Lien dømmes til å betale til Birgit Harnoll erstatning for tap etter tyveri oppdaget den 31/12-1980 etter rettens nærmere fastsettelse begrenset oppad til kr. 100 000,-.
2. Birgit Harnoll tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»
Roy Lien har ved sin prosessfullmektig, h.r.advokat Jonas W. Myhre tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:
«1. Byrettens dom stadfestes.
2. Roy Lien tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
Ankeforhandling i saken ble avholdt den 8/9-83. Partene møtte og avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne, som også forklarte seg for byretten. Saken foreligger for lagmannsretten i samme skikkelse som for byretten. Byretten har redegjort for sakens nærmere sammenheng. Lagmannsretten viser til denne redegjørelse.
Den ankende part Birgit Harnoll har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten. Det er særlig fremholdt:
Ankemotparten har opptrådt uaktsomt. Hans uaktsomhet må sies å bestå både i en unnlatelse og i en positiv handling, en unnlatelse av å ta vare på nøklene og en positiv handling ved å sette dem tilbake i postkassen.
Ankemotparten var vel kjent med forholdene i gården og visste at nøklene der de stod i postkasselåsen, måtte representere en betydelig fristelse for en uærlig sjel. Selv om utgangsdøren i prinsippet er låst, er det ingen vanskelighet for uvedkommende å komme inn, og det har ofte skjedd.
I en slik situasjon tok Lien så først nøklene ut for å levere dem til fru Harnoll. Da hun så ikke var hjemme, gikk han ned igjen og satte nøklene tilbake i postkasselåsen. Ankemotparten har således hatt meget god tid til å vurdere hva han burde gjøre. Det er åpenbart at vurderingen var i øynefallende uriktig.
Ankemotpartens samlede handling bestående både i en unnlatelse og en positiv handling er årsak til tyveriet. Det ligger klart innenfor adekvansens grenser at Liens handling resulterte i et tyveri.
For lagmannsretten aksepteres det at fru Harnoll's egen uaktsomhet ved gjenglemmelsen av nøkkelknippet er medvirkende årsak til tyveriet, slik at fru Harnoll må bære en del av tapet selv. En helhetsvurdering av situasjonen tilsier imidlertid at ankemotparten må bære den vesentligste del av skaden. Fru Harnoll's uaktsomhet bestod i et øyeblikks tankeløshet, mens ankemotparten både har hatt tid og foranledning til å gjennomtenke situasjonen, hva han også gjorde. Selve nøkkelknippet med ialt 14 nøkler hvoriblant gårdens nøkler og nøkkel til en bankboks skulle tilsi at man tok vare på det.
Det er riktig nok at husreglementets §4 pålegger leieboerne å gi beskjed til portner eller styret ved lengre reisefravær. Vaktmesteren var fullt bekjent med at fru Harnoll reiste hjem til Kråkerøy.
Side:340
Varslingsplikten har dernest et annet formål og er uten betydning i saken.
Fru Harnoll ble først oppmerksom på at hun savnet nøklene på et tidspunkt da tyveriet må antas å være begått. Fru Harnoll hadde derfor ingen mulighet for å avverge tyveriet.
Ankemotparten Roy Lien har i det vesentlige henholdt seg til byrettens dom og det som er anført for byretten og har gjennom sin prosessfullmektig særlig fremholdt:
Det må skyldes et motsetningsforhold mellom fru Harnoll og Lien at fru Harnoll fremmer erstatningskrav mot ankemotparten i anledning det tyveriet hun har vært utsatt for.
Under enhver omstendighet må tyveriet helt og fullt tilskrives fru Harnoll's egen uaktsomhet. Det var hun som glemte igjen nøklene i postboksen, og det er årsak til tyveriet. Lien så riktignok disse nøkler og tok dem ut for å levere dem til fru Harnoll i hennes leilighet. Hun var da ikke tilstede, og Lien traff en annen leieboer som mente at fru Harnoll bare var en tur bortom hos kjøpmannen. Lien satte derfor nøklene tilbake samme sted som han fant dem, bak en låst hovedinngangsdør. Dette var ikke uaktsomt. Av betydning for vurderingen er det også at fru Harnoll i strid med husreglementet ikke hadde varslet om at hun var bortreist. Under enhver omstendighet kan man ikke ifalle erstatningsansvar for denne type unnlatelse, eller handling i rent private dagliglivets forhold.
Fru Harnoll kunne dernest ha avverget tyveriet hvis hun, så snart hun oppdaget, eller burde ha oppdaget at hun ikke hadde nøklene, hadde varslet vaktmesteren i gården.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
Det er ikke fremkommet noe som viser at det var noe motsetningsforhold mellom fru Harnoll og Lien. Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at fru Harnoll har fremmet sitt erstatningskrav fordi hun mener å ha et slikt krav. Det er dernest uten betydning for bedømmelsen av kravet om fremsettelsen også skulle skyldes andre forhold enn ønsket om å få dekket sitt tap.
Retten finner ikke grunn til å ta standpunkt til om vaktmesteren i gården hadde fått beskjed om at fru Harnoll var bortreist, eller om han visste det på annen måte. En mulig tilsidesettelse av plikten etter husreglementets §4 finnes uten betydning i saken utover at Lien, som var styrets formann, ikke gjennom noe varsel fra fru Harnoll visste at hun var bortreist. Det er forøvrig heller ikke anført fra fru Harnoll's side.
Lagmannsretten finner det tvilsomt om man overhodet kan instituere en plikt til å ta vare på medleieboeres gjenglemte nøkler i den forstand at det oppstår erstatningsansvar hvis man ikke gjør det. Den omstendighet at Lien var styreformann i bygget finnes ikke å pålegge ham en særlig handleplikt. I dette tilfelle var nøkkelen gjenglemt i en postkasselås, og postkassen stod bak en låst hovedinngangsdør. Postkassen var ikke synlig når man stod på utsiden av inngangsdøren. Lien hadde dernest av en annen leieboer hørt at fru Harnoll var ute og handlet. Selv om det var, iallefall viste seg å være, uheldig at Lien ikke tok vare på nøklene, finner retten at det særlig under de konkrete
Side:341
omstendigheter iallefall ikke kan påføre ham noe erstatningsansvar. Det vil være å strekke erstatningsansvaret for langt dersom Liens unnlatelse av å ta vare på nøklene skulle påføre ham erstatningsansvar. Den omstendighet at han først tok nøklene ut av låsen for å levere dem tilbake, men satte dem inn igjen fordi han ikke fant fru Harnoll, finnes ikke å stille saken i noen annen stilling.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste. Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse. Etter resultatet må den ankende part også betale sakens omkostninger for lagmannsretten, jfr. tvml. §180 første ledd. Omkostningene fastsettes til kr. 4 500,- i overensstemmelse med inngitt oppgave.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten dømmes Birgit Harnoll til å betale Roy Lien kr. 4 500,- - firetusenfemhundrekroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.
Av byrettens dom (byrettsdommer Tor Holmøy):
Saken gjelder krav om erstatning.
Saksøkeren har en aksjeleilighet i Bjørn Farmannsgt. 14, Oslo. Mandag 29/12-80 ca. kl. 14.30 reiste hun en tur til Fredrikstad, hvor hun eier eiendommen Aasgaarden på Kråkerøy. Hun kom da ved en forglemmelse til å sette igjen sitt nøkkelknippe, med bl.a. nøkler til leiligheten, i postkassen. Det var i alt 14 nøkler på dette nøkkelknippet, herav tre nøkler til leiligheten som hadde tredobbelt lås. Postkassene er plassert i boligblokkens inngangsparti i 1. etasje, innenfor inngangsdøren som holdes låst.
Saksøkte, som dengang var og fortsatt er formann i boligaksjeselskapet, fikk se nøkkelknippet i postkassen samme dag, kort tid etterat saksøkeren hadde gått. Han tok knippet ut og gikk opp til saksøkerens leilighet for å levere det. Ettersom saksøkeren ikke var hjemme, antok han at hun var gått ut for å handle. Han valgte da å sette nøkkelknippet tilbake i postkassen.
Uvedkommende fikk deretter tak i nøkkelknippet og låste seg inn i leiligheten. Det ble stjålet verdier som saksøker har angitt til ca. kr. 155 000,-. Saksøkeren oppdaget tyveriet da hun kom tilbake til leiligheten den 31/12-80 ca. kl. 18.30. Hun hadde da vært innom en bekjent i nærheten, Kari Mohr, og fått et sett entrénøkler til leiligheten som Kari Mohr oppbevarer for henne.
Saksøkeren anfører at hennes forsikring bare dekker kr. 3 000,- ved et innlåsningstyveri som dette. Hun mener at saksøkte er erstatningsansvarlig for tapet, som hun avrundet setter til kr. 150 000,-.
Saksøkte har tatt til motmæle, dog uten å bestride tapets størrelse.
Hovedforhandling ble holdt 26/8-82. Partene var tilstede og avga forklaring. Det ble avhørt to vitner, og ført dokumentbevis som angitt i rettsboken.
Saksøkeren har nedlagt slik påstand:
«1. Roy Lien dømmes til å erstatte Birgit Harnoll verdien av de stjålne gjenstander oppad begrenset til kr. 150 000,-.
2. Roy Lien dømmes til å erstatte Birhit Harnoll samtlige sakens omkostninger.»
Side:342
Saksøkte har nedlagt slik påstand:
«Roy Lien frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.» - - -
Rettens bemerkninger:
Retten kan ikke dele det syn saksøkeren gjør gjeldende, at saksøkerens gjenglemming av nøkkelknippet i postkassen bare var en foranledning, og ingen relevant årsak, til tyveriet. Retten ser det tvertimot slik at gjenglemmingen av nøkkelknippet var selve den initierende årsak til at tyveriet ble begått. I den situasjon som dermed forelå, hadde saksøktes adferd - samlet sett - nærmest karakteren av en unnlatelse, nemlig en unnlatelse av å gripe inn overfor en tyveririsiko som allerede forelå og som var skapt av saksøkeren. Retten finner det lite naturlig å foreta en slik oppdeling av hendelsesforløpet som saksøkeren gjør, hvoretter saksøkte først skulle ha avverget den tyverifare som saksøkeren hadde skapt og deretter selv aktivt ha skapt en ny tyverifare ved å sette nøkkelknippet tilbake i postkassen. Det naturlige må være å si at saksøkte først tok et skritt i retning av å ta vare på nøkkelknippet, men så likevel lot være å gjennomføre dette. Det er ingen reell grunn til at saksøkerens erstatningsansvar skal stille seg anderledes enn om han helt hadde unnlatt å røre nøkkelknippet.
Den unnlatelsespregede adferd som saksøkte har utvist, kan etter rettens oppfatning åpenbart ikke være tilstrekkelig til å begrunne noe erstatningsansvar for saksøkerens tap ved tyveriet. Erstatningsansvar for unnlatelse av å avverge skade på annenmanns eiendom er nok mulig etter norsk rett, men det må da iallfall foreligge en langt mere markert klanderverdig opptreden enn tiffellet er her. Det kan her i høyden være tale om en viss feilvurdering i en skjønnsmessig valgsituasjon. På forhånd måtte risikoen for et tyveri fremstille seg som nokså liten selv om nøklene ble stående i postkassen, særlig fordi utgangsdøren var låst og omstendighetene ikke tilsa at saksøkeren ville bli lenge borte.
Ettersom saksøktes forhold i seg selv anses utilstrekkelig til å utgjøre noe erstatningsbetingende rettsbrudd, er det unødvendig for retten å gå nærmere inn på betydningen av saksøkerens egne forsømmelser. Løsningen i saksøkerens favør blir imidlertid desto klarere når man også ser hen til de feil saksøkeren selv har begått, først og fremst gjenglemmingen av nøkkelknippoet som satte hele begivenhetsrekken i gang.
Retten kan ikke se at den påberopte høyesterettsdom i Rt-1891-814 flg. gir noen støtte for saksøkerens krav. En argumentasjon som frikjenner en påstått skadevolder for erstatningsansvar, kan ikke uten videre overføres til å gjelde tilsvarende for den skadelidende eiers eget ansvar. De to saker synes i det hele tatt lite sammenlignbare.
Rettens resultat blir at saksøkte frifinnes.
Saksøkeren har tapt saken fullstendig, og må erstatte motpartens saksomkostninger, jfr. tvml. §172, første ledd. Ifølge omkostningsoppgave utgjør utgiftene til prosessfullmektig kr.5 500,- i salær og kr. 108,- i andre utgifter, til sammen kr. 5 608,-. Saksomkostningene fastsettes til dette beløp. - - -