RG-1984-769

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1984-02-20
Publisert:	RG-1984-769
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 20. februar 1984 i sak nr. 79/83
Parter:	Scanflex A/S (høyesterettsadvokat M. Dahl-Hansen) mot Hamax A/S (høyesterettsadvokat Peter Stabell v/advokat Bredo Stabell).
Forfatter:	Lagdommerne N.P. Langvand, Georg Lund, Carl Hugo Endresen
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1907), Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Kommisjonsloven (1916) §24, §50, Kommisjonsloven (1916), Markedsføringsloven (1972)

Ved stevning av 13. oktober 1981 reiste Scanflex A/S søksmål mot Hamax A/S med krav om erstatning begrenset oppad til kr. 800 000 for tap påført saksøkeren ved påstått brudd fra saksøktes side på avtale om markedsføring av refleksbrikker.

Moss byrett avsa 20. oktober 1982 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Hamax A/S frifinnes.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Saksforholdet og partenes anførsler går frem av byrettens dom og fremstillingen nedenfor.

Scanflex A/S har anket til lagmannsretten med denne påstand:

«Hamax A/S dømmes til å betale til Scanflex A/S erstatning begrenset oppad til kr. 800 000.

Hamax A/S dømmes til å betale saksomkostninger til Scanflex A/S for Byrett og Lagmannsrett.»

Hamax A/S har tatt til gjenmæle med slik påstand:

«1. Byrettens dom punkt 1 stadfestes.

2. Hamax A/S tilkjennes saksomkostninger for både byrett og lagmannsrett.»

Scanflex A/S har gjort gjeldende at byretten har tatt feil både i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen og har til støtte for sitt syn i det vesentlige anført følgende:

Det er enighet mellom partene om at Scanflex hadde enerett til å markedsføre de refleksbrikker Hamax produserte. Selv om avtalen ikke var formalisert, forelå det skriftlige retningslinjer for avtaleforholdet både i brev av 29. mai 1979 fra Hamax til Scanflex og i det senere forslag fra Hamax av 26. juni 1980. Rett nok ble det sistnevnte forslag til retningslinjer ikke underskrevet av Scanflex fordi Scanflex ikke maktet å stille den bankgaranti utkastet forutsatte, men det kan ikke være tvilsomt at vesentlige bestemmelser i utkastet allikevel var gjeldende avtale mellom partene. Scanflex var således berettiget til å kjøpe inn refleksbrikker fra annen produsent dersom behovet ikke kunne dekkes ved leveranser fra Hamax. Etter bevisførselen må det legges til grunn at det stadig forekom forsinkelser og at Hamax ikke hadde kapasitet til

Side:770

å dekke etterspørselen etter hvert som denne økte. Hamax var dessuten heller ikke villig til å satse det nødvendige for å øke produksjonen tilstrekkelig. Denne negative holdning kom bl.a. til uttrykk fra lederne i Hamax under det besøk Knut Heier i Scanflex og hans britiske forbindelser avla hos Hamax i tilknytning til aviskampanjen i Storbritannia for bruk av refleksbrikker. Det er på det tene at Hamax ikke produserte nok til å dekke etterspørselen på det britiske marked, og at det som en følge herav ble nødvendig for Scanflex å kjøpe 1,5 milioner refleksbrikker av en finsk produsent.

Slik situasjonen var, kan det ikke anses som mislighold av markedsføringsavtalen med Hamax å inngå en slik produksjons- og salgsavtale som Scanflex sluttet med Maskinpakking A/S 1. august 1982. Med den etterspørsel som forelå og med mulighet for øket salg i fremtiden, ville den produksjon Scanflex og Maskinpakking planla, ikke være til fortrengsel for leveransene fra Hamax. Det er riktig nok så at avtalen mellom Scanflex og Maskinpakking inneholdt en passus om at Scanflex skulle dekke sitt behov for brikker «først hos Maskinpakking A/S», men dette er en uheldig formulering som ikke kan fortolkes slik at Scanflex derved påtok seg plikter som var i strid med markedsføringsavtalen med Hamax. Under enhver omstendighet må det ses bort fra de mulige skadevirkninger samarbeidsavtalen mellom Scanflex og Maskinpakking eventuelt kunne ha fått for Hamax når det er et faktum at det påtenkte samarbeid aldri ble realisert.

Iallfall må Hamax være avskåret fra nå å påberope seg mislighold på forannevnte grunnlag fordi det ikke i tide er sagt fra tilstrekkelig klart om at misligholdsbeføyelser ville bli gjort gjeldende. Etter bevisførselen må det legges til grunn at Hamax ble informert om samarbeidsavtalen mellom Scanflex og Maskinpakking i slutten av april 1981 ved at direktør Kjendlie i Maskinpakking ringte til markedssjef Lien i Hamax og ga opplysninger om forholdet. Dette resulterte imidlertid ikke i noen form for skriftlig reklamasjon fra Hamax til Scanflex, og det bestrides at det muntlig ble gitt noen underretning som kan oppfattes som reklamasjon. Hamax ga således etter Scanflex's mening ikke noe klart uttrykk for sin reaksjon mot samarbeidsavtalen før møtet 16. juni 1981. Det dreier seg her om et tidsrom på ca. 7 uker, og Hamax hadde all oppfordring til å reagere raskt fordi dette var i innsalgssesongen for refleksbrikkene. Hamax kan i denne forbindelse ikke fri seg fra følgene av sin forsømte reklamasjon ved å trekke analogier fra bestemmelsene for kommisjonsforhold. Ut fra avtaleforholdet mellom partene og den situasjon som forelå, er det mere nærliggende å se hen til kjøpslovens reklamasjonsbestemmelser for handelskjøp, selv om disse ikke kan gis direkte anvendelse.

Hamax kan heller ikke høres med sine innsigelser på det grunnlag at Scanflex har vært en dårlig betaler. Riktig nok lå Scanflex ved utgangen både av 1978, 1979 og 1980 etter med oppgjøret for mottatte refieksbrikker, men postene er senere gjort opp med renter, bortsett fra en gjeldspost på ca. kr. 10 000 som er oppstått på et sent tidspunkt og som ikke kan tas i betraktning ved misligholdsvurderingen. Ved bedømmelsen av Scanflex's forhold må det dessuten tas hensyn til den sterke ekspansjon i salget på det aktuelle tidspunkt. Under slike forhold er det

Side:771

ikke unormalt at det oppstår temporære likviditetsproblemer. Slike omstendigheter forklarer i særlig grad det beløp Scanflex skyldte i 1980. Denne gjeld tilsvarte ikke mer enn ca. 1/3 av Hamax's produksjon. Det ble dessuten utstedt aksepter for det skyldige beløp, og disse ble innfridd i begynnelsen av 1981. Det hører også med i vurderingen at leveringsforsinkelsene fra Hamax's side gjorde det vanskelig for Scanflex å gå på sine kunder hvis disse ikke overholdt betalingsbetingelsene.

Ut fra dedt som forelå, var det klart avtalestridig av Hamax å sende det omtvistede brevet av 16. juni 1981 til Scanflex's kunder. Dette gjelder så vel brevets form som innholdet. I brevet meddeltes kundene at Hamax hadde innledet et «produksjons- og markedsførings-samarbeid» med Maskinpakking A/S angående leveringen av «den velkjente Hamax-brikken som anbefales av Trygg Trafikk», og kundene ble oppfordret til å ta kontakt for å få «informasjon om klisjeutforming for trykking og pakningsutførelse». Uten hensyn til om Hamax benyttet seg av ordrebekreftelsene fra Scanflex eller ikke for å finne frem til kundene, er det på det rene at brevet gikk til de samme som hittil hadde betraktet Scanflex som sin forretningsforbindelse. Det dreier seg her om en handling som strider mot markedsføringsloven og som dels på dette grunnlag og dels på det grunnlag at den er kontraktsstridig, berettiger Scanflex til erstatning for påført tap. Tapet ligger i at Scanflex ikke bare ble fratatt sin eneforhandlerstatus, men endog ble nektet å kjøpe på grossistbetingelser for salg ved siden av Hamax, bortsett fra de 250 000 brikker som ble levert etter bruddet. Fordi det er tale om et rent erstatningskrav, er kravet ikke avhengig av om betingelsene for å kreve etterprovisjon etter kommisjonsloven foreligger, slik Hamax synes å mene. Scanflex gjør imidlertid i denne sammenheng gjeldende at ekspansjonen av salget på det britiske marked i høy grad var et resultat av Knut Heiers innsats. Til støtte for erstatningskravet viser Scanflex bl.a. til en lagmannsrettsdom inntatt i RG-1979-946.

Når det gjelder erstatningskravets størrelse, har Scanflex henholdt seg til sine anførsler for byretten slik disse er gjengitt i byrettens dom. Det gjøres således gjeldende at Scanflex's samlede omsetning på det britiske og det norske marked i 1981 ville ha vært henholdsvis 2,4 og 1,2 millioner brikker. Fortjenesten utgjorde 25 øre pr. brikke i Storbritannia og 20 øre pr. brikke i Norge. Fordi markedsføringsutgiftene i det alt vesentlige var dekket tidligere, er det i realiteten tale om et nettotap som skal erstattes. Til fradrag i det beløp som fremkommer ved en beregning ut fra forannevnte tall, kommer fortjenesten ved salget av de 250 000 brikker som ble levert av Hamax i 1981. Videre går til fradrag den før nevnte gjeld på kr. 10 000 som er ubestridt mellom partene.

Hamax A/S gjør gjeldende at byrettens bedømmelse av bevisene i saken er riktig. For øvrig er det fra Hamax's side i det vesentlige anført følgende:

Det er riktig å legge til grunn at det forelå en eneforhandleravtale. Hovedlinjene i denne avtale er trukket opp i brevet av 29. mai 1979 fra Hamax til Scanflex. Når det gjelder avtaleutkastet av 26. juni 1980, hvor Scanflex særlig påberoper seg at pkt. 5 ga adgang til å skaffe seg brikker fra annet hold dersom Hamax ikke kunne levere i tilstrekkelig antall, anfører Hamax at dette utkastet aldri ble gjeldende avtale.

Side:772

Scanflex maktet ikke å oppfylle kravet om bankgaranti og underskrev derfor aldri utkastet. Når dette er tilfellet, kan heller ikke et særskilt punkt i utkastet påberopes til støtte for en alminnelig rett for Scanflex til å skaffe seg brikker fra annen leverandør enn Hamax. Den omstendighet at Hamax tillot kjøp av 1,5 millioner brikker i Finland, kan ikke ses som et uttrykk for at Scanflex hadde en alminnelig adgang til suppleringskjøp og langt mindre til å inngå avtale om fortrinnsvis å kjøpe brikker fra annen leverandør eller til å produsere selv.

Ut fra en riktig forståelse av rettsforholdet mellom Hamax og Scanflex var samarbeidsavtalen av 1. august 1982 mellom Maskinpakking og Scanflex et klart kontraktsbrudd. Det forelå ikke noe som kunne berettige Scanflex til å treffe slike foranstaltninger bak Hamax's rygg. Hamax avviser bestemt at manglende leveranser gjorde det nødvendig for Scanflex å planlegge slik produksjon som samarbeidsavtalen tok sikte på. Det er på ingen måte riktig at Hamax var uten forståelse for at øket etterspørsel krevde investeringer med sikte på utvidet produksjonskapasitet. Det ble tvert imot investert med øket produksjon for øye, men det var leveringstid på nytt utstyr. Produksjonsøkningen kunne derfor ikke ventes over natten. Videre måtte Scanflex selv i atskillig utstrekning ta ansvaret for de manglende leveranser som nå bebreides Hamax. For det første lå Scanflex gjentatte ganger etter med oppgjøret i en slik utstrekning at Hamax måtte sikre seg ved å holde leveranser tilbake. Dette forhold gjentok seg så ofte at det nærmest inngikk som et fast mønster at Scanflex lå etter med betalingen. Det er riktig nok så at det regelmessig ble gjort opp, men dette skjedde først etter de ordinære frister. Dernest lovet Scanflex ofte større leveranser og satte andre frister enn Hamax hadde kapasitet til å overholde. Konklusjonen må derfor bli at Scanflex's anførsel om at avtalen med Maskinpakking var berettiget fordi Hamax ikke oppfylte sine plikter, ikke kan føre frem. Dersom Scanflex mente at Hamax ikke maktet å levere tilstrekkelig, burde Scanflex ha gått til oppsigelse av avtalen med Hamax.

Hamax gjør gjeldende at Scanflex ikke kan høres med at adgangen til å påberope kontrakten med Maskinpakking som mislighold er avskåret fordi uoverensstemmelser mellom partene førte til at kontrakten ikke ble realisert. Det må i denne sammenheng være avgjørende at Scanflex ved i dølgsmål å inngå en kontrakt som åpenbart truet Hamax's markedsandel, har brutt det tillitsforhold som er en nødvendig forutsetning for en eneforhandleravtale.

Adgangen til å gjøre misligholdet gjeldende er heller ikke gått tapt ved at det er reklamert for sent. Etter bevisførselen må det legges til grunn at markedssjef Lien i Hamax straks han fikk høre om samarbeidsavtalen mellom Maskinpakking og Scanflex, tok telefonisk kontakt med disponent Heier og bad om en forklaring. På et møte på Heiers kontor ble det sagt fra om at Hamax ville komme tilbake til saken og om at forholdet måtte få konsekvenser for det videre samarbeidet mellom Hamax og Scanflex. Scanflex måtte derfor være fullt forberedt på at eneforhandlerforholdet ikke kunne fortsette som tidligere og hadde ingen grunn til å bli overrasket over sirkulærbrevet av 16. juni 1981. I særlig grad gjaldt dette etter at Heier i møtet med Hamax samme dag hadde avslått ethvert videre samarbeid dersom Maskinpakking

Side:773

skulle være med. Det er kommisjonslovens reklamasjonsregler som må komme analogisk til anvendelse på det foreliggende tilfellet. Et slikt syn har støtte i lovens motiver og spesialitetsprinsippet tilsier at kommisjonslovens regler må gå foran i den utstrekning de medfører et annet resultat enn den alminnelige passivitetsstandard. Den relevante bestemmelsen er kommisjonslovens §24. Ifølge §24 gjelder det en lempeligere reklamasjonsplikt når det foreligger svik eller grov uaktsomhet som har medført stor skade for oppdragsgiveren. Disse betingelser er oppfylt her.

Hamax bestrider endelig at utsendelsen av sirkulærbrevet av 16. juni 1981 var en erstatningsbetingende handling. Det er ikke riktig at en benyttet de tidligere ordrebekreftelser fra Scanflex for å finne frem til norske kunder. Både på bakgrunn av sitt tidligere samarbeid med Trygg Trafikk og fordi det norske marked er relativt oversiktlig, hadde Hamax god oversikt over potensielle kjøpere av refleksbrikker her i landet. Følgelig var det unødvendig å se hen til de tidligere ordrebekreftelser, og dette ble da heller ikke gjort. Iallfall må utsendelsen av sirkulærbrevet være uten betydning for den del av Scanflex's erstatningskrav som gjelder det britiske marked i og med at brevet ikke ble sendt til britiske kunder.

Under enhver omstendighet må det erstatningskrav Scanflex har reist, være avskåret som følge av bestemmelsen i kommisjonslovens §50 annet ledd som må gjelde analogisk i dette tilfellet. Ifølge denne bestemmelse kan kommisjonæren ikke kreve erstatning av kommittenten dersom denne hadde gyldig grunn til å kalle oppdraget tilbake «fordi kommisjonæren i vesentlig grad hadde unnlatt å oppfylle sine forpliktelser, eller det for øvrig forelå forhold av en slik art at det ville være urimelig om oppdraget fortsatt skulle bestå». Scanflex's samarbeidsavtale med Maskinpakking er åpenbart et slikt forhold som nevnt.

Subsidiært anfører Hamax at Scanflex ikke har sannsynliggjort at tap er påført. Det er for det første ikke riktig at Scanflex har opparbeidet noe marked for refleksbrikker. Dette gjelder så vel i Norge som i Storbritannia. Salgstallene for Norge viser at omsetningen i Scanflex's tid ikke avvek vesentlig fra salget på den tid det var Trygg Trafikk som stod for distribusjonen. Når det gjelder Storbritannia, er det riktig at det i en periode var en sterk økning i salget. Dette skyldtes imidlertid ikke innsats fra Scanflex's side, men den spesielle kampanje som ble ført av avisen Sunday Mirror på bakgrunn av en tragisk ulykke som var trukket frem i et leserbrev fra fru Karin Harborg. Etter Hamax's oppfatning må det legges til grunn at salget på det britiske marked i vesentlig grad var avhengig av den nevnte kampanje, og denne var i det alt vesentlige avsluttet ved årsskiftet 1980/81. Scanflex har ikke sannsynliggjort at det ved egne tiltak ville ha maktet å holde etterspørselen oppe. At en slik innsats fra Scanflex's side ville ha vært mulig, har for øvrig formodningen mot seg på bakgrunn av at Heier selv har erkjent at Scanflex manglet midler. Scanflex kunne heller ikke regne med å få kreditt ved kjøp av brikker, verken hos Hamax eller hos andre leverandører. Tapsberegningen for så vidt gjelder det britiske marked må iallfall begrenses til å gjelde tapt salg av runde brikker i og med at det var på det rene at dette marked i det hele tatt ikke var avtaker av rektangulære

Side:774

brikker. Endelig bestrides det at Scanflex kan kreve bruttoinntektene ved salget lagt til grunn for erstatningsberegningen når det er åpenbart at fortsatt salg på det britiske marked ville ha krevd betydelige investeringer. Under enhver omstendighet må Scanflex ha bevisbyrden for at etterspørselen etter refleksbrikker ville ha holdt seg i Storbritannia etter at Sunday Mirror hadde avsluttet sin før nevnte kampanje.

Hamax har til støtte for sitt syn på rettsforholdet til Scanflex bl.a. vist til avgjørelser i RG-1964-203 og Rt-1981-619.

Ankeforhandling er holdt 31. januar - 2. februar 1984. For Scanflex A/S møtte styreformann Knut Heier og for Hamax A/S daglig leder og styremedlem Jan Sannem. Begge ga partsforklaring. Det ble avhørt seks vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:

Etter det opplyste legger lagmannsretten til grunn at Scanflex ifølge avtale var eneforhandler av de refleksbrikker Hamax produserte. Dette er partene enige om, og forholdet fremgår av brev av 29. mai 1979 fra Hamax til Scanflex. I brevet stadfestet Hamax at Scanflex på nærmere bestemte vilkår hadde enesalgsrettigheter for Hamax-brikken i Europa og USA. Lagmannsretten kan derimot ikke se at det forslag til retningslinjer for rettsforholdet mellom partene som ble trukket opp i brev av 26. juni 1980 fra Hamax til Scanflex ble avtalefestet. Det er på det rene at nevnte avtaleutkast aldri ble undertegnet av Scanflex, og det krav om bankgaranti som er stillet i pkt. 7 i utkastet, ble aldri oppfylt. Noe holdepunkt for at tilsvarende retningslinjer gjelder på annet grunnlag er ikke sannsynliggjort. Dette gjelder også bestemmelsen i forslagets pkt. 5 om adgang for Scanflex til på visse vilkår å dekke sitt behov for refleksbrikker ved kjøp fra annen produsent enn Hamax.

Ifølge brevet av 29. mai 1979 gjaldt enesalgsrettighetene for ett år om gangen og med automatisk fornyelse dersom oppsigelse ikke forelå. For så vidt gjaldt det norske marked, måtte oppsigelse skje innen 30. september 1980 og for det europeiske marked med tre måneders varsel. Imidlertid inneholder brevet i tillegg følgende passus:

«Felles for alle markeder det er gitt salgsrettigheter for, gjelder at Scanflex ikke må tilby refleksbrikker av konkurrerende fabrikat. Dessuten må Hamax Industri A.S' generelle betalingsbetingelser overholdes. Oppfylles ikke disse to punkter, kan Hamax si opp salgsrettighetene for samtlige markeder med øyeblikkelig virkning.»

Det er dokumentert av Hamax og også erkjent av Scanflex at det ved noen anledninger forelå betalingsforsinkelse. Samtidig er det på det rene at de nevnte forsinkelser ikke førte til oppsigelse av eneforhandlerforholdet eller til andre misligholdsbeføyelser fra Hamax's side. Når det gjelder det andre vilkår for øyeblikkelig oppsigelse - tilbud fra Scanflex's side av refleksbrikker av konkurrerende fabrikat - er dette ikke påberopt. Ut fra de foreliggende opplysninger må det legges til grunn at Scanflex heller ikke har forholdt seg i strid med dette vilkår. Derimot er det på det rene at samarbeidsavtalen mellom Maskinpakking og Scanflex, dersom den var blitt realisert, ville ha gitt Hamax grunnlag for å si opp eneforhandleravtalen med Scanflex med øyeblikkelig virkning. Lagmannsretten antar videre at selve inngåelsen av

Side:775

avtalen var en så vesentlig krenkelse av det tillitsforhold som var forutsetningen for Scanflex's eneforhandlerstatus at Hamax må være berettiget til å anse eneforhandleravtalen misligholdt, på tross av at samarbeidet mellom Maskinpakking og Scanflex ble brutt før det resulterte i noen form for produksjon. Det bemerkes i denne sammenheng at det forhold at Hamax hadde samtykket i innkjøp av 1,5 millioner finske refleksbrikker, ikke med noen rett kunne tolkes som et samtykke til andre konkurrerende innkjøp eller til produksjon i konkurranse med Hamax.

kelig klart fra om at Scanflex ikke kunne fortsette som eneforhandler. ut fra de forklaringer som er gitt under ankeforhandlingen av markedssjef Lien, salgsdisponent Andersen og direktør Sannem, alle ansatt i Hamax, må det anses sannsynliggjort at direktør Heier i Scanflex umiddelbart etter at Lien var blitt underrettet om samarbeidsavtalen mellom Maskinpakking og Scanflex, ble meddelt at Hamax ville reagere. Selv om det hadde vært ønskelig med en klarere reklamasjon før det på møtet 16. juni 1981 kom til brudd mellom partene, antar lagmannsretten at det iallfall var gitt tilstrekkelig konsist uttrykk for at Hamax ikke lenger aksepterte Scanflex som eneforhandler. Herunder var det bl.a. nevnt at Maskinpakking ville bli trukket inn i produksjon og markedsføring. På denne bakgrunn antar lagmannsretten videre at selve utsendelsen av brevet av 16. juni 1981 som meddelte gamle og nye kunder at det var inngått avtale om et nytt produksjons- og markedsføringssamarbeide, ikke var rettsstridig under de foreliggende omstendigheter. På dette grunnlag kan Scanflex derfor ikke kreve erstatning. Det bemerkes i denne forbindelse at det er uklart i hvilken utstrekning Hamax benyttet seg av Scanflex's ordrebekreftelser som grunnlag for distribusjonen av brevet. Etter sitt syn på selve utsendelsen finner lagmannsretten ikke grunn til å ta standpunkt til nevnte forhold.

Lagmannsretten finner imidlertid at det var rettsstridig av Hamax å nekte å levere refleksbrikker til Scanflex på vanlig grossistbasis med virkning fra samme tidspunkt som eneforhandlerrettighetene falt bort. Selv om Hamax ikke kunne være avskåret fra å etablere en ny salgsordning som utelukket Scanflex også fra vanlig grossistsalg av Hamax-produserte brikker, antar lagmannsretten at dette ikke kunne skje uten at Scanflex fikk en overgangsperiode. Ut fra partenes tidligere avtale finner lagmannsretten at adgangen til kjøp på grossistvilkår burde stå ved makt ut året 1981 og at Scanflex følgelig bør tilkjennes erstatning for tapt salg i nevnte tidsrom.

Selve erstatningsberegningen blir skjønnsmessig, idet flere av de omstendigheter som må tas i betraktning, vil være sterkt vurderingspreget. Dette gjelder ikke minst omsetningsmulighetene, og især på det britiske marked. Videre er det usikkert hvilke investeringer Scanflex måtte foreta bl.a. med sikte på å holde etterspørselen oppe. Endelig er det et vurderingsspørsmål hvilken betydning det ville ha fått for Scanflex's salg at selskapet nå ikke lenger hadde fordelen av å være eneforhandler av Hamax-brikken. Lagmannsretten er blitt stående ved at Scanflex måtte kunne påregne å omsette samlet ca. 750 000 refleksbrikker - det kvantum selskapet opplyser å ha bestilt hos Hamax da det var på det rene at eneforhandlerforholdet ikke lenger kunne fortsette. Av

Side:776

dette kvantum leverte Hamax 250 000 brikker. Scanflex fikk dessuten i tillegg kjøpt 300 000 av en annen bedrift (Årdal). Det manglet da 200 000 brikker av det antatte salgskvantum. Beregnet ut fra en fortjeneste på 25 øre pr. brikke på det britiske marked og 20 øre på det norske, ansetter lagmannsretten tapet skjønnsmessig til kr. 50 000 som skal erstattes. Til fradrag kommer kr. 10 000 som Scanflex erkjenner å skylde Hamax. Hamax vil følgelig bli dømt til å betale Scanflex kr. 40 000.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, har anken bare delvis ført frem, og hver av partene bør bære sine saksomkostninger både for byretten og for lagmannsretten, jfr. tvml. §180 annet ledd, jfr. §174 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Hamax A/S dømmes til å betale til Scanflex A/S 40 000 - førtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for byretten eller for lagmannsretten.

Av byrettens dom (byrettsdommer Hans Haugli):

Saken her gjelder krav om erstatning som Scanflex A/S har fremsatt mot Hamax Industri A/S for påstått brudd på avtale med Scanflex A/S om markedsføring av refleksbrikker som produseres av Hamax Industri A/S.

Partene, som heretter betegnes Scanflex og Hamax, har i en viss grad samarbeidet om salg av refleksbrikker helt siden 1975. Etter et møte som ble arrangert av Trygg Trafikk den 7.4.1978 er det enighet mellom partene at Scanflex var eneforhandler av de brikkene som ble produsert av Hamax. Avtale herom ble ikke formalisert i form av et eget avtaledokument, undertegnet av begge parter, men det er enighet om at innholdet i brev av 29. mai 1979 fra Hamax til Scanflex ble akseptert av sistnevnte og derfor blir å betrakte som en avtale mellom partene. Brevet har følgende ordlyd:

«Vi viser til vårt brev av 28.3.1977, og stadfester med dette Deres enesalgsrettigheter for våre refleksbrikker i Europa og USA, på nedennevnte vilkår.

Eksport - Europa.

Salgsrettighetene løp opprinnelig frem til 31.12.1979 for Sverige, Danmark og Finland og til 31.12.1980 for resten av Europa. Dette endres slik at rettighetene for hele Europa gjelder fram til 31.12.1980.

Aktivitetene og de oppnådde resultatene og mulighetene fremover vurderes 31.12.1979. Markeder som ikke oppviser tilfredsstillende resultater, eller som ikke aktivt bearbeides, kan pr. denne dato tas ut av salgsområdet med tre måneders varsel. Med mindre oppsigelse foreligger, fornyes salgsrettighetene automatisk for 12 måneder. Rettighetene kan sies opp med 3-tre-måneders varsel dersom de oppnådde resultater ikke er tilfredsstillende, eller dersom planer for markedsføringen på de enkelte markeder ikke foreligger.

USA.

Opprinnelig ble salgsrettighetene gitt frem til 31.12.1981, men med vurdering av situasjonen født xx.xx.1977. Det er frem til nå ikke skjedd noe som har resultert i ordres fra USA.

Side:777

Ifølge vårt brev av 28.3.1977, skulle USA egentlig kunne utelukkes fra salgsområdene. Vi vil imidlertid la avtalen fortsette å løpe, men med ny vurdering av oppnådde resultater født xx.xx.1979.

Hvis tilfredsstillende resultater ikke er oppnådd innen den dato, vil vi kunne utelukke USA fra salgsområdet.

Hvis de i 1979 oppnådde resultater gir grunnlag for det, fornyes rettighetene med 12 måneder.

Norge.

Etter at Trygg Trafikk trakk seg ut av alt salg av refleksbrikker, har Scanflex A/S enesalg av våre refleksbrikker på det norske marked. Salgsrettighetene gjelder til 31.12.1980 og fornyes automatisk for 12 måneder, med mindre oppsigelse foreligger senest 30.9.1980. Grunn til oppsigelse er f.eks. at Scanflex ikke oppviser tilstrekkelig salgsaktivitet.

Felles for alle markeder det er gitt salgsrettigheter for, gjelder at Scanflex ikke må tilby refleksbrikker av konkurrerende fabrikat. Dessuten må Hamax Industri A.S' generelle betalingsbetingelser overholdes. Oppfylles ikke disse to punkter, kan Hamax si opp salgsrettighetene for samtlige markeder med øyeblikkelig virkning.

Scanflex forestår all markedsbearbeiding og bestrider selv alle utgifter forbundet med dette. Representanter fra Hamax kan delta på kundebesøk el.l. dersom dette er et ønske fra den ene eller begge parter.

Scanflex på sin side kan tre ut av samarbeidet f.eks. dersom Hamax ikke leverer til bekreftet tid, ikke kan oppfylle kvalitetskrav eller ikke kan tilby konkurransedyktige priser.

Ved oppsigelse av avtaleforholdet er ingen av partene berettiget til erstatning for nedlagt arbeide.

Vi håper på et fortsatt godt samarbeid og vil samtidig få uttrykke vår tilfredshet med salget i Norge i år så langt.»

Omsetningen foregikk forøvrig på den måte at brikkene fra Hamax ble sendt til firmaet II i Oslo for påføring av silketrykk og deretter til Maskinpakking A/S, som forsynte brikkene med tråd og sikkerhetsnål før de ble pakket og ekspedert til kundene i henhold til bestillinger gjennom Scanflex.

Omsetningen av refleksbrikker øket fra 500 000-700 000 de foregående år til ca. 800 000 for hvert av årene 1978 og 1979, vesentlig på det innenlandske marked. I 1980 fant det sted en voldsom økning av salget på det engelske marked, hvor det dette år ble solgt ca. 2,7 mill. brikker. Årsaken til denne økning er omstridt.

I mars 1980 tiltrådte Jan Andreas Sannem som daglig leder for Hamax. Da det var på det rene at Scanflex hadde hatt og fortsatt hadde vanskeligheter med å overholde sine betalingsforpliktelser overfor Hamax, foranlediget han at det den 26. juni 1980 ble sendt et brev fra Hamax til Scanflex med forslag om retningslinjer for det fremtidige samarbeid mellom partene. Brevet er undertegnet av salgsdisponent Ivar Andersen ved Hamax og har følgende ordlyd:

«Vi kommer tilbake til besøk ved vår produktsjef Per Lien og undertegnede 5. mai 1980, og vil med dette foreslå at vårt fremtidige samarbeide skjer etter følgende retningslinjer:

01. Hamax Industri A/S eier alle rettigheter til verktøy for - og er produsent av - tre typer refleksbrikker betegnet som:

a. Runde refleksbrikker

b. Rektangulære refleksbrikker

Side:778

c. Linse refleksbrikker

02. Hamax Industri A/S overlater rettighetene til å markedsføre de nevnte typer refleksbrikker til Scanflex A/S i hele verden.

03. Scanflex A/S skal bestrebe seg på å selge de kvanta som Hamax Industri A/S har produksjonskapasitet til av hver type refleksbrikker. Om denne avtale automatisk skal forlenges med ett år av gangen, må Scanflex A/S selge minimum 75% av det antall refleksbrikker som Hamax Industri A/S har produksjonskapasitet til.

For tiden er denne kapasitet som følger:

1 600 000 stk. runde refleksbrikker pr. 12 måneder

1 600 000 stk. rektangulære refleksbrikker pr. 12 måneder.

04. Scanflex A/S må først og fremst søke å omsette refleksbrikkene i Norge. En rimelig markedsandel vil være 60%.

Forøvrig vil Scanflex gå inn for eksport av refleksbrikkene.

05. Om Scanflex A/S ikke kan dekke sitt behov av refleksbrikker fra Hamax Industri A/S, kan Scanflex A/S dekke dette behov ved kjøp fra annen produsent av refleksbrikker.

06. Priser for refleksbrikker pr. dags dato er

Runde refleksbrikker, kr. 0,46 pr. stk.

Rektangulære refleksbrikker, kr. 0,46 pr. stk.

Prisene må til enhver tid kunne reguleres i forhold til økede kostnader. Hamax Industri A/S skal hvert år ha anledning til prisjustering. Det må tas hensyn til at prisene er konkurransedyktige.

07. Betalingsbetingelser er: Fri leveringsmåned + 30 dager. Det leveres således i åpen regning inntil Hamax Industri A/S har et tilgodehavende overfor Scanflex A/S på maksimum kr. 100 000,-. Overtigende beløp forfaller til betaling omgående eller Scanflex A/S sørger for at det stilles bankgaranti for slik og belastes for kostnadene ved dette. Partene kontakter/møter hverandre hver annen måned angående kreditt-forhold.

08. Det er fra Hamax Industri A/S's side ikke regnet med andre salgskostnader enn de som er nødvendige for opprettholdelse av god kontakt med Scanflex A/S og av og til besøk av kunder av Scanflex A/S. Reklame og annet salgsmateriell tas frem og betales av Scanflex A/S.

09. Denne avtale trer i kraft 1. juli 1980 og gjelder til 1. juli 1981.

10. Avtalen løper automatisk videre med 12 måneder av gangen om den ikke sies opp med 3 - tre - måneders varsel innen utløp.

11. Om en av partene bryter denne avtale, skal den annen part være løst fra avtalens forpliktelser.

12. Om den annen part godtgjør skaden som er årsak til brudd av avtalen innen 3 - tre - måneder, løper denne videre som tidligere.»

Dette forslag til retningslinjer ble aldri undertegnet av Scanflex og det er omtvistet hvilken betydning det har for saken her.

Omsetningen i 1980 var langt større enn produksjonskapasiteten hos Hamax, som i nevnte brev av 26.6.1980 er oppgitt til å være 1,6 mill. runde og det samme antall rektangulære brikker. De rektangulære brikkene var det imidlertid liten etterspørsel etter og Scanflex fikk samtykke fra Hamax til å kjøpe 1,5 mill. brikker i Finland for å dekke etterspørselen i England. Sommeren 1980 forhandlet Scanflex også med Maskinpakking A/S og den 1. august 1982 ble det mellom disse to parter undertegnet følgende avtale:

«Samarbeidsavtale mellom Scanflex A/S og Maskinpakking A/S.

Side:779

Denne samarbeidsavtale mellom Scanflex A/S og Maskinpakking A/S gjelder kjøp, viderebehandling og salg av refleksbrikker.

Formålet med avtalen er å kunne levere refleksbrikker i store kvantiteter og med korte leveringstider. Konkurransedyktige priser må også være en forutsetning, markedet er først og femst U.K. - E.F.-land.

Maskinpakking A/S står for produksjonsutstyr som kan sprøyte-støpe, prege, svelse og pakke refleksbrikker. Utstyret skal være tilpasset Hamax's runde og rektangulære brikker samt runde Talmu brikker.

Utstyret bør være produksjonsklart i september d.å. og ha en kapasitet på minimum 100 000 brikker pr. uke.

Maskinpakking A/S forplikter seg til å levere akseptabelt produkt til enhver tid til konkurransedyktige priser.

Scanflex A/S står for markedsføring og salg, og bestreber seg på å utnytte kapasiteten til Maskinpakking A/S.

Scanflex A/S kjøper refleksbrikker i egen regning fra Hamax/Talmu.

Scanflex A/S dekker sitt behov for brikker først hos Maskinpakking A/S, men om nødvendig må det brukes alternative løsninger.

Scanflex A/S forplikter seg til å avta brikker fra Maskiupakking A/S til det nyinnkjøpte produksjonsutstyr er nedbetalt - tilsvarende 5 000 000 stk. i løpet av 3 år, til priser som ikke ligger over Hamax's priser.

Denne avtalen gjelder fra 1. august 1980.

Hvis produksjonsutstyret blir solgt til Glow-Safe Ltd. opphører denne avtale ved salgsdagen til fordel for en ny avtale.»

Denne avtale er undertegnet av direktør Jan Kjendlie på vegne av Maskinpakking A/S og av disponent og enestyre Knut Heier på vegne av Scanflex. Mellom de samme parter ble det videre den 12. august 1980 undertegnet et forslag til samarbeidsavtale, som tok sikte på å etablere et aksjeselskap i England, kalt Glow-Safe Ltd., med formål produksjon, markedsføring og salg av refleksbrikker.

Som det fremgår av avtalen av 1. august 1980 var det avtalt at det produksjonsutstyr som Maskinpakking A/S skulle anskaffe burde være produksjonsklart i september 1980. Maskinpakking foretok også bestilling av utstyr for ca. 0,5 mill. kroner, samtidig som firmaet laget prege- og sveiseutstyr selv. Utstyret ble imidlertid ikke produksjonsklart før i mars 1981. I mellomtiden var samarbeidet mellom Scanflex og Maskinpakking A/S brutt. Årsaken til bruddet er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på her. Resultatet var i alle fall at sistnevnte den 28. april henvendte seg pr. telefon til Hamax med sikte på et direkte samarbeid mellom disse to firmaer. Hamax ble da også gjort oppmerksom på avtalen av 1. august 1980 mellom Scanflex og Maskinpakking A/S. Hamax så meget alvorlig på denne avtale, som de betraktet som illojal og et klart avtalebrudd av Scanflex i forhold til Hamax. Etter at saken var drøftet i et par telefonsamtaler og på et møte hos Scanflex, ble det deretter avholdt et møte hos Hamax i Moss den 16. juni 1981. På dette møte ble det ikke oppnådd enighet om det fortsatte samarbeid og et par dager senere sendte Hamax følgende brev til de norske kjøpere av refleksbrikker, som vesentlig består av forsikringsselskaper, banker og en del større organisasjoner og institusjoner:

«Kjære kunde.

Refleksbrikker redder liv.

Interessen for refleksbrikker har øket betydelig de senere årene, både her hjemme og i utlandet.

Side:780

For å kunne yte våre kunder en enda bedre service har Hamax Industri A/S og Maskinpakking A/S innledet et produksjons- og markedsførings-samarbeid av den velkjente Hamax brikken som anbefales av Trygg Trafikk.

Med et nytt automatiseringsutstyr er vi i stand til å tilby Dem refleksbrikker med høy kvalitet til riktig pris. (Se vedl. prisliste.)

Vennligst kontakt oss og vi vil gi Dem informasjoner om klisjéutforming for trykking og pakningsutførelse.»

Brevet er datert 16. juni 1981, men ble som nevnt sendt ut et par dager senere. Scanflex ble ikke underrettet om brevet, men disponent Heier ble noe senere gjort oppmerksom på brevet fra annet hold og søkte da juridisk bistand. 1 brev av 17. juli 1981 til Hamax bebudet firmaets prosessfullmektig et erstatningskrav, som i forliksklage av 11. august 1981 ble begrenset oppad til kr. 500 000,-. Forliksmeglingen førte ikke fram, og kravet er senere utvidet idet Scanflex i stevning av 13. oktober 1981, mot Hamax har lagt ned slik påstand:

«Saksøkte dømmes til å betale til saksøkeren erstatning begrenset oppad til kr. 800 000,-. Saksøkte dømmes til å betale saksomkostninger til saksøkeren.»

Hamax har tatt til motmæle og i tilsvar av 25. november 1981 lagt ned slik påstand:

«Hamax Industri A/S frifinnes og saksøkeren dømmes til å betale saksomkostninger til saksøkte.»

Hovedforhandling ble avholdt 20.-22. oktober 1982. Partene møtte med partsrepresentanter og sine prosessfullmektiger. Disponent og enestyre Knut Heier avga partsforklaring på vegne av saksøkeren, og daglig leder Jan A. Sannem på vegne av saksøkte. Det ble avhørt 7 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Begge parter fastholdt sine påstander.

Det bemerkes i denne forbindelse at Hamax Industri A/S i henhold til generalforsamlingsvedtak den 9.12.1981 er fusjonert med Hamax A/S i Fredrikstad under navnet Hamax A/S.

Saksøkeren har i det vesentlige anført: - - -

Saksøkte har i det vesentlige anført: - - -

Rettens bemerkninger:

Foruten den nevnte dom i Norema-saken har begge parter også vist til Høyesteretts dom i den såkalte Tampax sak ( Rt-1980-243). Etter rettens mening er det vanskelig å trekke noen slutning av disse dommer som kan ha betydning for saken her. Etter den oppfatning som ble lagt til grunn av Høyesteretts flertall i sistnevnte sak, må man iallfall være forsiktig med å anvende kommisjonslovens regler analogisk på eneforhandler-tilfellene.

Retten er kommet til at erstatningskravet ikke kan føre frem. Forholdet mellom partene var regulert i det foran nevnte brev av 29. mai 1979, hvor det uttrykkelig er sagt at Scanflex ikke må tilby refleksbrikker av konkuuerende fabrikat. Dette vilkår for saksøkerens enesalgsrettigheter er senere ikke endret. Det forslag til retningslinjer for det fremtidige samarbeid som ble fremmet av saksøkte i brev av 26. juni 1980, ble ikke undertegnet av saksøkeren fordi han ikke kunne oppfylle de betalingsbetingelser som var foreslått i pkt. 7 og det må derfor være klart at han heller ikke kan påberope seg de øvrige bestemmelser i avtaleforslaget. At han ved en enkelt anledning fikk samtykke til å foreta innkjøp i Finland, endrer intet på dette forhold og han kan åpenbart ikke høres med at det nevnte vilkår skulle være falt bort av seg selv fordi Hamax ikke hadde produksjonskapasitet stor nok til å dekke etterspørselen i 1980. Riktignok kan man

Side:781

si at forutsetningene for avtalen mellom partene var blitt vesentlig endret ved den voldsomme økning av omsetningen i England og at denne omstendighet muligens berettiget saksøkeren til å kreve avtalen mellom partene revidert for så vidt angår hans rett til å omsette refleksbrikker av annet fabrikat. Men dette måtte han i tilfelle tatt opp med saksøkte, noe som ikke ble gjort. Eneforhandleravtalen ble heller ikke sagt opp og det må under disse omstendigheter betegnes som et klart rettsbrudd fra saksøkerens side når han uten noen som helst underretning til saksøkte inngikk den nevnte avtale av 1. august 1980 med Maskinpakking A/S.

Spørsmålet blir da om saksøktes reaksjoner på den situasjon som dermed var oppstått gikk ut over hva han etter omstendighetene måtte være berettiget til. Retten vil i denne forbindelse først bemerke at det ikke finnes godtgjort at saksøkeren selv løste seg fra samarbeidet med saksøkte og således ga sistnevnte «carte blanche» til å løse markedsføringen som han selv ville. Riktignok må det ansees bevist at saksøkeren på møtet den 16. juni 1981 nektet å delta i et trekantsamarbeid, Hamax - Scanflex - Maskinpakking A/S, men dette innebærer ikke uten videre at man frasa seg sine enesalgsrettigheter i forhold til saksøkte. Det må her tas i betraktning at det markedsføringsarbeid som var utført av saksøkeren hadde ført til en meget betydelig økning av omsetningen i Norge. For så vidt angår omsetningen i England i 1980 vil retten bemerke at det utvilsomt var Sunday Mirrors «crusade» som var utslagsgivende for den voldsomme økning i omsetningen. Saksøkerens innsats i så måte har neppe hatt stor betydning, men det var likevel saksøkeren som foranlediget at den store etterspørselen ble kanalisert til Norge og Hamax.

Retten er ikke i tvil om at saksøkte i den situasjon som var oppstått etter at han ble kjent med at Maskinpakking A/S etter avtale med Scanflex hadde anskaffet produksjonsutstyr med betydelig kapasitet, var berettiget til å kreve at saksøkeren gikk med på at Maskinpakking A/S deltok i det videre samarbeid. Om de henvendelser som straks ble gjort til saksøkeren kan betraktes som reklamasjoner eller ikke, kan ikke sees å ha noen betydning, idet saksøkte under enhver omstendighet måtte ha noen tid til å områ seg, og tidsrommet fra 28. april til 16. juni 1981 kan i så måte ikke sies å være uforholdsmessig lang. Det er ikke klarlagt hvilke betingelser som ble tilbudt saksøkeren i det foreslåtte trekantsamarbeid. Retten legger til grunn at saksøkeren avslo ethvert samarbeid, hvor Maskinpakking A/S skulle være med og er kommet til at saksøkte da var berettiget til å anse seg løst fra sin avtale med saksøkeren.

Retten legger videre til grunn at saksøkte benyttet seg av kopiene av saksøkerens ordrebekreftelser da det omtalte «Kjære kunde»-brevet ble sendt til kjøperne av refleksbrikker et par dager etter møtet den 16. juni 1981. Retten er i tvil om denne fremgangsmåte kan anses tilstedelig og antar at spørsmålet iallfall burde ha vært forelagt saksøkeren på forhånd. Markedet i Norge er imidlertid meget oversiktlig. At de nevnte kopier av ordrebekreftelsene ble benyttet hadde derfor ikke så stor betydning. Saksøkte var dessuten kommet i tidsnød med hensyn til salgsarbeidet for den kommende sesong. Retten er derfor under tvil kommet til at heller ikke den fremgangsmåte saksøkte benyttet ved utsendelsen av nevnte brev til kjøperne av refleksbrikker kan betinge erstatningsansvar overfor saksøkeren. Når det gjelder det engelske marked legges det til grunn at salget gjennom saksøkeren var opphørt allerde ved årsskiftet 1980/81 som følge av at han også var røket uklar med såvel Maskinpakking A/S som Scancontact Ltd.

Side:782

Retten bemerker til slutt at de friksjoner som ellers har forekommet i samarbeidsforholdet mellom partene, herunder også saksøkerens betalingsvanskeligheter og en henvendelse saksøkte i den anledning gjorde til saksøkerens bankforbindelse, ikke kan sees å ha noen betydning for avgjørelsen av saken her. Retten går derfor ikke nærmere inn på disse forhold.

Saksøkte må etter dette bli å frifinne. Saksøkeren har tapt saken fullstendig, men retten finner at partene hver bør bære sine omkostninger i henhold til tvml. §172 annet ledd, første og siste alternativ. - - -