RG-1984-851

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1984-03-19
Publisert:	RG-1984-851
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 19. mars 1984 i sak nr. 260/83
Parter:	Rolf Loe (advokat Nils Dagfinn Lier) mot Forsikringsselskapet Storebrand-Norden v/styrets formann (advokat Ivar Leren v/advokat Jens B. Heggemsnes).
Forfatter:	Lagdommerne Erik Jørgensen, Jørgen Wilberg, Carl Hugo Endresen
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §4, Tvistemålsloven (1915) §172, Motorvognloven (1926), §1, §7, Bilansvarslova (1961)

Saken gjelder spørsmål om den skade som ble påført Rolf Loe ved bruk av lastestropp (blekksprut) under plassering av en gjenstand på takgrind av personbil, dekkes etter bestemmelsen i bilansvarslovens §4.

Asker og Bærum herredsrett avsa 11.3.1983 dom med slik domsslutning:

«1. Norden Skadeforsikring A/S frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om det nærmere saksforhold vises til herredsrettens domsgrunner og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

Rolf Loe har påanket dommen til lagmannsretten og lagt ned slik påstand:

«1. Ankemotparten kjennes erstatningsansvarlig for det tap den ankende part er påført ved ulykken 9.8.80.

2. Ankemotparten dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Norden Skadeforsikring A/S er etter dommen fusjonert med Forsikringsaktieselskapet Storebrand, og ankemotparten benevnes derfor Storebrand-Norden.

Side:852

Storebrand-Norden har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:

«1. Asker og Bærum herredsretts dom av 11. mars 1983 stadfestes.

2. Forsikringsselskapet Storebrand-Norden tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Rolf Loe har for lagmannsretten i det vesentlige anført det samme som for herredsretten, nemlig blant annet følgende:

Man må trekke meget vide grenser ved avgjørelsen av om en skade er voldt av bilen eller ikke. I dette tilfelle skyldes skaden bilens tilbehør, men man kan ikke skille mellom bilen og dens normale tilbehør når det gjelder resultatet av bilens skadevoldende egenskaper. Det er ikke et vilkår for ansvar etter bilansvarslovens §4 at bilen er i fart eller at motoren er igang. Den såkalte «blekksprut»-stroppen er et meget farlig tilbehør, og forholdet bør derfor lettere kunne subsummeres under ansvarsregelen i bilansvarsloven.

Ansvar etter loven er ikke begrenset til skader voldt under egentlig trafikk, idet man f.eks. kan få erstatning hvis man blir klemt i en bildør under av- eller påstigning, eller om man skader seg om man snubler inn i bilen - eller ut av bilen.

Ansvaret etter bilansvarsloven går lenger enn etter motorvognloven, jfr. lovkomitéens innstilling 59, spalte 2. Utviklingen er ikke stanset, og loven må tolkes ut fra forholdene i dag. Det vises videre til komitéens uttalelse 59, 1. spalte om at trafikkforsikringen burde dekke skader som det ikke er naturlig å henvise til dekning på annen måte. Man burde i dag ikke bli stående uten erstatning når skaden har tilknytning til bil.

Når det gjelder unntaksbestemmelsen i lovens §2, blir etter rettspraksis skader i forbindelse med lasting og lossing som skyldes motorvognens egne innretninger dekket av ansvarsforsikringen. En takgrind med festeanordning er et naturlig tilbehør til en personbil. I dette tilfelle skulle bilen benyttes til en naturlig transport, en treplate på 1,5 m x 0,6 m, og det er vanlig at slike festes med «blekksprut». Blekksprut er spesiallaget for bilenes takgrinder, og det er ikke funnet feil ved krokene på den stropp som ble brukt. Årsaken må derfor være at kroken har glippet idet den skulle strammes. Hvis stroppen hadde truffet noen annen enn Loe, hadde nok vedkommende fått full erstatning. Det samme gjelder om en fotgjenger var blitt truffet av en slik stropp som løsnet mens bilen var i fart - og også om bilen i det øyeblikk dette skjedde, hadde stått i ro. Loe bør ikke som passasjer i bilen bedømmes annerledes enn en fotgjenger.

Loe kan ikke sies å ha medvirket til skaden som rammet ham. Han er ikke å bebreide, og det hele må sees som et hendelig uhell, et resultat som også herredsretten kom til. Det kan være flere årsaker til at stroppen løsnet, og det må være motparten som har bevisbyrden for at Loe ved uaktsomhet har medvirket til uhellet.

Om retten kommer til at Loe har medvirket til uhellet, kan den nedsette erstatningen, men behøver ikke å gjøre det. I praksis skal det meget til for at det foretas avkortning i erstatningen, og det må i ethvert fall kreves mer enn det at man bruker et farlig produkt som for øvrig som i dette tilfelle er meget vanlig å benytte.

Side:853

Den ankende part har vist til - og trukket sammenligninger med - en rekke tilfelle fra rettspraksis og har således bl.a. vist til Rt-1980-1061, Rt-1968-878, RG-1980-994 og en dom av Trondheim byrett 30.9.1983.

Storebrand-Norden har også i hovedtrekkene anført det samme som for herredsretten, nemlig bl.a. følgende:

For at ansvar etter bilansvarsloven skal komme på tale, må det foreligge en viss aktivitet fra motorvognens side, og dette har vært tilfellet i alle de saker som er referert fra rettspraksis. Ansvar kan også pålegges når motorvogner står stille, men også da må det være en viss aktivitet. I alle de refererte rettsavgjørelser dreier det seg om skader forvoldt ved bruk av bilens faste innretninger, og det har i alle tilfeller gjeldt yrkesbiler. De innretninger som har vært involvert, har alle vært en integrert del av bilen, noe en såkalt «blekksprut» ikke er. Herredsretten har lagt avgjørende vekt nettopp på dette.

Den stropp («blekksprut») som har vært brukt, har ikke noe med trafikkforsikring å gjøre, og en slik stropp kan brukes overalt.

Loe har selv utløst handlingen, ikke bilen eller dens fører, og skaden burde dekkes av egen ulykkesforsikring. Særlig påkrevet hadde det vært for Loe, som med bare ett friskt øye var særlig utsatt, å være dekket ved en alminnelig ulykkesforsikring. Han har tatt en betydelig risiko ved å bruke stroppen som er en farlig innretning, men ikke er noen del av bilen. Det var ingen feil ved bilen, og den var ikke i bevegelse.

For at en skade skal kunne dekkes av forsikringen, må det være en skade som følger av motorvognens skadevoldende egenskaper.

Den ankende part har anført at lovkomitéen har forutsatt at trafikkforsikringen skal dekke alle praktiske skader som det ikke er naturlig å henvise til dekning på annen måte. Det bemerkes at dette ikke betyr at hvis det ikke foreligger en annen forsikring i det enkelte tilfelle, så skal bilens forsikring dekke skaden, jfr. også herredsrettens domsgrunner for så vidt angår dette punkt.

Subsidiært, for det tilfelle at retten finner at skaden skal erstattes etter bilansvarsloven, må det finne sted en avkortning i ansvaret etter lovens §7 annet ledd.

Loe har ved utførelsen av handlingen som voldte skaden, opptrådt uaktsomt. Det er farlig å benytte stroppen, og det var Loes eget valg å benytte denne fremfor et annet hjelpemiddel. Det var ikke noen feil ved stroppen eller takgrinden, og årsaken til uhellet må ha vært at Loe ikke festet kroken skikkelig, slik at den har glippet. Etter lovens §7 annet ledd er det derfor grunnlag for å foreta en avkortning i et erstatningskrav.

Ankemotparten har, i tillegg til de rettsavgjørelser som den ankende part har vist til, også vist til RG-1969-540, RG-1979-509 ff. og en rekke tilfelle fra svensk rettspraksis.

Under ankeforhandlingen har den ankende part avgitt forklaring. Det er ikke avhørt vitner. Dokumentasjon er foretatt slik det fremgår av rettsboken.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan tiltre dens begrunnelse.

Side:854

For øvrig bemerkes:

Omstendighetene i forbindelse med uhellet synes relativt klare. Det var ingen feil ved bilen, takgrinden eller stroppen, og årsaken til uhellet må ha vært at Loe ikke har festet kroken ordentlig til takgrinden.

Den rettspraksis som det er vist til, gjelder, som påpekt av ankemotparten, bare tilfeller med yrkesbiler og hvor skaden er voldt i forbindelse med bilens faste innretninger. Når det gjelder lastestroppen «blekkspruten» er denne meget brukt som festemiddel for gjenstander på takgrinder, men brukes også i andre forbindelser. Stroppen er en helt «løs» ting og kan således ikke direkte sammenlignes med lastekraner eller kjettinger som tilbehør til lasteutstyr.

I dette tilfelle kunne Loe ha valgt andre hjelpemidler til å feste bygningsplaten med, f.eks. et vanlig tau, som ikke er farlig, slik som «blekkspruten» er.

Enn videre gjelder de dommer det er vist til, avgjørelser i saker hvor skaden er skjedd under utøvelsen av vedkommende motorvogns typiske funksjon, og hvor utstyret nettopp er spesiallaget for å tjene denne funksjon.

Den ankende part har fremholdt at ansvar for bilen ville ha blitt resultatet hvis stroppen hadde rammet en forbipasserende fotgjenger såvel når bilen er i fart som når den står stille. Retten har ikke foranledning til å ta standpunkt til dette, men er oppmerksom på at rettstilstanden, ikke minst på grunn av utviklingen av bruken av forskjellige tekniske hjelpemidler i forbindelse med motorvogner, kan endres i retning av et utvidet ansvar i forhold til dagens situasjon. Retten finner imidlertid i denne sak på bakgrunn av den foreliggende rettspraksis ikke å kunne fravike herredsrettens dom, som således blir å stadfeste.

Anken har ikke ført frem, men sakens karakter og den tvil som er til stede, gjør at lagmannsretten finner at det foreligger slike særlige omstendigheter at saksomkostninger ikke idømmes.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Tone Arak):

Rolf Loe (saksøkeren) ble 9.8.80 skadet i øyet mens han holdt på å feste en bygningsplate på 150 cm x 60 cm på taket av en personbil DB 88642. Bilen tilhører hans kone, og saksøkeren var ved anledningen passasjer. Bilen var ansvarsforsikret i Norden Skadeforsikring A/S (saksøkte). Da ulykken skjedde sto bilen parkert på området til Stormbull-Asplin i Oslo.

Skaden skjedde ved at en krok av den såkalte «blekksprut» saksøkeren holdt på å feste platen med glapp og traff ham i venstre øye. En «blekksprut» er en løs festeanordning som består av flere kraftige strikker med et felles sentrum. Hver strikk ender i en krok. Disse krokene settes fast på bagasjegrinden.

Resultatet av ulykken var at saksøkeren som fra før av var nesten blind på høyre øye, fikk en meget redusert synsstyrke på venstre øye. Hans medisinske invaliditetsgrad er ansatt til 70 %.

Side:855

Etter at det ble klart at skaden var varig, tok saksøkeren 25.3.81 kontakt med saksøkte, idet han antok at skaden gikk inn under bilens ansvarsforsikring.

I sitt svar bestred saksøkte at en slik skade omfattes av bilens ansvarsforsikring.

Sak ble reist ved Asker og Bærum herredsrett ved stevning av 11.1.82. Her ble nedlagt følgende påstand:

«Saksøkte kjennes erstatningsansvar for det tap saksøkeren er påført ved ulykken 9.8.80.

Saksøkte dømmes til å betale sakens omkostninger.»

Saksøkte tok til gjenmæle i tilsvar av 26.2.82, hvor følgende påstand ble nedlagt:

«Saksøkte frifinnes og tilkjennes sakens omkostninger.»

Hovedforhandling ble holdt 18.1.83. Saksøkeren møtte med sin prosessfullmektig. Saksøkeren avga forklaring. Saksøkte møtte ved sin prosessfullmektig. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. - - -

Retten skal bemerke:

Det saken dreier seg om er hvorvidt den oppståtte skade er av en art som faller inn under bilansvarslovens dekningsområde, jfr. lovens §1.

Den grunnleggende forutsetningen for at en skade dekkes av trafikkforsikringen er at denne er gjort av motorvognen. Ordlyden impliserer en viss aktivitet fra motorvognens side, motorvognen må «på en eller annen måte utgjøre et virkende moment» ( Rt-1968-878). Det vil si at ikke enhver skade som motorvognen er med på omfattes, motorvognen må være et nødvendig ledd i årsaksrekken.

I Motorvognkomitéens innstilling heter det om avgrensingen av dekningsområdet (s. 58, 2. spalte): «Bestemmelsen er imidlertid ikke uten videre begrenset til egentlige trafikkskader. Den omfatter i prinsippet også bl.a. skade noen lir ved å bli klemt i en vogndør, slått av en vogndør som åpnes, opprevet eller oppskåret av utstyr i vognen, ved å snuble inne i vognen eller i stigbrett og annen skade under av- og påstigning.»

Det heter også (s. 58, 1. spalte): «Stort sett bør dekningsområdet gjøres så vidt at trafikkforsikringen dekker alle praktiske skader som det ikke er naturlig å henvise til dekning på annen måte, særlig ved annen forsikring eller trygd.»

Videre heter det (s. 59, 2. spalte) om skader oppstått som følge av lasting av eller lossing fra en stillestående lastebil: «... komitéen har gått ut fra at slike skader som hovedregel faller utenfor trafikkforsikringen såfremt skaden ikke skyldes motorvognens egne innretninger (kran, bevegelig lasteplan, lastelem m.v.)...»

I Ot.prp. nr. 24 (1959-60) sluttet departementet seg til innstillingen forsåvidt angår uttalelsene om lovens dekningsområde (s. 39 spalte 1).

Når det gjelder innstillingens bemerkning om at trafikkforsikring bør dekke alle praktiske skader som det ikke er naturlig å henvise til dekning på annen måte, antar retten at man her har ment type skader, og ikke om det i det enkelte skadetilfelle foreligger tilfredsstillende forsikrings- eller trygdeordning.

Retten har under tvil kommet til at skaden ikke omfattes av trafikkforsikringen, idet den ikke kan sees å være en skade som motorvognen har gjort.

Bilansvarslovens ansvarsbestemmelser gjelder naturlig først og fremst trafikkskader. Imidlertid omfattes også andre skader som har en noenlunde sammenheng med motorvogn. Man må imidlertid kunne kreve at skaden har oppstått som en følge av en realisering av motorvognens skadevoldende egenskaper.

Side:856

Skade som motorvogn gjør omfatter også skader som forårsakes av bilens innretninger. Man kan imidlertid ikke anta at ethvert tilbehør til bil, er en så integrert del av bilen at bilen og tilbehøret utgjør en helhet. Dette må gjelde selv om det er tilbehør som er i alminnelig bruk. Det må kunne kreves at bilen og innretningen sammen utgjør en funksjonell enhet som kjøretøy, og at det er realiseringen av denne enhets farevoldende egenskaper som forårsaker skader, jfr. RG-1979-510.

Retten finner det ikke naturlig å se en «blekksprut» som en slik integrert del av bilen. En «blekksprut» er en løs festeanordning, som kan brukes sammen med eller i stedet for tau. At en bil brukes til transport av gjenstander må sies å være normal bruk av bilen som kjøretøy, men med hensyn til hvilke innretninger som i forbindelse med laste- og losseoperasjoner skal betraktes som en del av bilen må man vel kreve at de fysisk sett er en relativt fast del av bilen, som f.eks. lastekran og lastelem, jfr. den rettspraksis partene har vist til. Det vises i denne forbindelse også til forarbeidene, jfr. ovenfor, hvor det fremgår at man som hovedregel har tenkt seg at skader oppstått ved lasting og lossing skal falle utenfor bilansvarets dekningsområde. Saksøkerens anførsel om at Storebrand har betalt ut forsikring for skader påført av et skistativ, kan ikke ansees dokumentert, og retten har derfor ikke lagt vekt på denne.

Skaden fremstår som et resultat av et hendelig uhell av en type som det antas å være naturlig å beskytte seg mot gjennom vanlig ulykkesforsikring, og ikke som en skade som med rimelighet kan antas å omfattes av trafikkforsikringen.

Retten finner på bakgrunn av det ovenstående ikke grunn til å ta stilling til partenes øvrige anførsler.

Saksøkte gis etter dette medhold i sitt krav. Saksøkeren har således tapt saken. Retten har imidlertid funnet saken tvilsom og saksomkostninger tilkjennes ikke, jfr. tvml. §172 annet ledd. - - -