RG-1985-1050

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1985-05-03
Publisert:	RG-1985-1050
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 3. mai 1985 i sak nr. 179/1983
Parter:	Ingvar Seim (advokat Frode S. Halvorsen) mot Gjertrud Seim Turvoll (advokat Worm D. Hirsch).
Forfatter:	Lagdommerne E. Horvei, Odd Søfteland, Arne Rørosgaard med domsmenn
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §21, §52, Odelsloven (1821), Tvistemålsloven (1915) §180, §78, Odelsloven (1974)

Under offentlig skifte i dødsboet etter Brita Seim, som døde den 5. juni 1978, oppsto det tvist mellom tre av de fire arvinger, (alle arvinger var barn til avdøde) om hvem som skulle få seg utlagt, til åsetestakst, boets faste eiendom Vange, gnr. 2 bnr. 7 og 18 i Vik. Brita Seim satt i uskiftet bo etter ektefellen Anfinn som døde i 1952. Arvingene som krevde eiendommen utlagt var Anders Seim, født xx.xx.1919, Ingvar Seim, født xx.xx.1924 og Gjertrud Seim Turvoll, født xx.xx.1922.

Tvisten ble overført i søksmåls former, og Ytre Sogn herredsrett (skifterett), satt med 2 domsmenn, avsa den 21. mars 1983 dom i saken med slik slutning:

«1. Gjertrud Seim Turvoll anses berettiget til å overta eiendommen «Vange» gnr. 2, bnr. 7 og 18 i Vik til åsetestakst på skiftet etter foreldrene Anfinn og Brita Seim.

2. Anders A. Seim betaler andel av saksomkostninger til Gjertrud Seim Turvoll med kr. 3 500,- kronertretusenfemhundre -.

3. Forøvrig tilkjennes ikke saksomkostninger.»

Dommen er avsagt under dissens.

Sakens nærmere sammenheng og det partene gjorde gjeldende for herredsretten, fremgår av herredsrettens dom.

Ingvar Seim har i rett tid påanket herredsrettens (skifterettens) dom til lagmannsretten. Den ankende part tiltrer mindretallets premisser i herredsretten, og henholder seg i det vesentligste til disse.

Det hevdes således at avvik fra den lovbestemte odelsrekkefølge i medhold av odelslovens §52 femte ledd og §21 er undergitt meget strenge krav. Det pekes også på at kravene og slikt avvik i medhold av odelslovens §52 femte ledd, hvilket er aktuelt i denne sak, etter sin ordlyd kan innebære strengere krav enn de som følger av odelslovens §21.

Den ankendes tilknytning til gårdene «Vange» og «Seim» frem til 1950 kan sies å være like stor som ankemotpartens tilknytning. Den ankendes senere tilknytning til «Vange» har riktignok vært mer beskjeden. Det har imidlertid aldri vært på tale å oppgi den odelsrett den ankende hadde, heller ikke tanken på fremtidig drift av gården. Først da moren døde, og etter det var klarlagt at den ankende sammen med sine søstre Synneva og Gjertrud ikke kunne overta gården i fellesskap, ble spørsmålet om å overta gården aktuelt.

Med sitt kjennskap til jordbruksdrift som den ankende har fått gjennom sitt arbeid på «Seim» og «Vange» innehar han de nødvendige kvalifikasjoner for å overta gården. I tillegg hertil er han lovet hjelp til driften av Anders' barn, og han kan i stor utstrekning få låne redskap og maskiner hos Anders. Det er på denne bakgrunn ikke nødvendig med noen store investeringer i forbindelse med overtagelse av driften. På sikt, derimot, vil de nødvendige investeringer bli foretatt.

At ankemotparten i sine 28 første leveår har bodd på og hjulpet til med gårdsarbeide på «Seim» kan ikke tillegges vekt av betydning i saken. Det som i denne henseende må være relevant er de årene hun bodde og drev «Vange» fra hun flyttet dit i begynnelsen av 1951 til Brita døde i 1978. Hennes innsats på gården i denne tid er i seg selv ikke avgjørende. Det var ikke av hensyn til sine foreldre hun flyttet til «Vange» og drev gården, men hun ble gjennom forpaktningsavtalen

Side:1052

gitt anledning til en gunstig start i sitt yrkesmessige liv på meget gode økonomiske vilkår. Det hvilte intet kår på bruket, festeavgiften beløp seg bare til ca. kr. 2 000 pr. år som må anses som rimelig. Pakteavgiften ble heller ikke betalt med dette beløp, men med kr. 500, og i mange år av forpaktningstiden ble den ikke betalt i det hele tatt. I alle år siden 1950 har ankemotparten hatt inntekten av gården.

Det er intet ut over de gunstige vilkårene i forpaktningskontrakten som har bundet ankemotparten til «Vange». Hun har på ingen måte, av hensyn til andre, vært tvunget til å bo på og drive gården. Det vises i denne forbindelse til at hun i 1963 tok bopel i Sogndal, hvor hennes mann hadde fått arbeid og hvor de bygget hus. Her ble hun boende til 1965. At hun i 1970 sa opp forpaktningskontrakten viser også at hun har stått helt fritt etter eget ønske i så henseende.

Det kan ikke anses godtgjort at Anfinns ønske var at ankemotparten og hennes mann skulle overta «Vange». I denne sammenheng pekes på at ankemotparten i 1979 kom til enighet med sine søsken om at gården skulle skjøtes til henne sammen med Ingvar og Synneva. At disse skulle eie gården sammen må være i samsvar med farens ønske.

Ankemotparten kan heller ikke ha hatt realistiske forventninger om å overta gården, og har av sine søsken aldri vunnet gehør for en slik overtagelse. Det vises også til at frem til den nye odelsloven trådte i kraft i 1975 var det ingen muligheter for henne til å overta gården i strid med den eller de bedre odelsberettigedes ønske.

Det bestrides at det er foretatt så store investeringer på gården som det hevdes fra ankemotpartens side. Det pekes i denne sammenheng også på at det pålå forpakterne å vedlikeholde gården i henhold til forpaktningsavtalen. Investeringene må også sees i lys av de økonomiske fordeler ankemotparten har hatt ved å bo på og drive gården gjennom alle disse år.

Det innrømmes at ankemotparten med sin bakgrunn er bedre kompetent til å drive gården enn den ankende. Det er imidlertid uten betydning for saken, idet det selvsagt ikke foreligger noe krav om at den bedre odelsberettigede skal være den mest kompetente gårdbruker.

At ankemotparten, i motsetning til Ingvar, har barn kan heller ikke tillegges vekt av betydning. Det pekes i denne forbindelse også på at ingen av ankemotpartens barn nå bor på gården.

Den ankende har i tilknytning til sin prosedyre fremlagt et juridisk utdrag, og har særlig fremhevet at sakene i Rt-1978-268 flg., Rt-1980-967 flg. og Rt-1964-1339 har stor betydning for nærværende sak.

Den ankende har nedlagt slik påstand:

«1. Ingvar Seim er berettiget til å få eiendommen «Vange» gnr. 2 bnr. 7 og 18 i Vik utlagt på skiftet etter foreldrene Anfinn og Brita Seim, til åsetestakst.

2. Gjertrud Seim Turvoll tilpliktes å erstatte Ingvar Seim saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

Ankemotparten mener at herredsrettens dom er riktig. Ankemotparten har hele sitt liv viet sin arbeidskraft til gårdene «Seim» og «Vange». Fra faren kjøpte gården «Vange» i 1934, har hun også hatt

Side:1053

tilknytning til denne, og fra 1951 til dags dato har hun bodd på gården og drevet denne, sammen med sin mann. Ekteparets fire barn er født og oppvokst på gården.

Den ankende derimot, må sies å være mer eller mindre uten tilknytning til gården fra 1945, da han reiste til Oslo for å studere. Fra 1952 har han overhodet ikke hatt noen tilknytning til «Vange». Fra han reiste til Oslo i 1945 har han heller ikke hatt noen tilknytning av betydning til jordbruk. Den ankende reiste frivillig og etter eget ønske til Oslo for å skaffe seg utdannelse som jurist.

Når ankemotparten i 1951 flyttet til «Vange» og siden da har bodd på og drevet gården, må dette sees på bakgrunn av farens uttalte ønske om at hun og hennes ektemann skulle overta «Vange». At det forholder seg slik fremgår også av at hun i motsetning til Ingvar og Synneva ikke var tilstått noen del av kjøpesummen som Anders skulle betale sin far for «Seim» da denne ble skjøtet Anders i slutten av 1950.

Festekontrakten datert 30. desember 1950, der Ingvar er en av festerne og Synneva gitt mulighet å tre inn som fester, må sees på bakgrunn av at Anfinn på dette tidspunkt ikke hadde oppnådd odel på «Vange» og ville gardere seg mot at gården gikk ut av slekten.

I tillit til å skulle overta gården, bosatte som nevnt ankemotparten seg på denne og drev gården til tross for at såvel våningshus som driftsbygninger var gamle og i dårlig stand. På grunnlag av dette ga gården såpass beskjedne inntekter at det var tvingende nødvendig at ankemotpartens mann hadde inntekter og arbeid utenfor gården.

Ankemotpartens opphold i Sogndal i 1963 til 1965 innebar intet brudd på driften av gården. Ankemotparten og hennes familie drev da gården selv såvel om sommeren som i de fleste helger. Forøvrig ble leiet hjelp benyttet til stell av husdyrene.

Ankemotpartens oppsigelse av festekontrakten i 1970, må sees på bakgrunn av den lange tid hun hadde bodd på og drevet gården, uten at hjemmelsforholdene var brakt i orden, og at det av denne grunn heller ikke var mulig å oppta nødvendige lån på gården. Det var for å fremprovosere en ordning at oppsigelsen ble skrevet. Ankemotparten hadde ingen tanke om å oppgi gården, og oppsigelsen førte da heller ikke til noen endring i situasjonen.

At hun i 1979, som et ledd i skifte etter sin mor, skrev under på skjøtet der gården blir skjøtet til Gjertrud, Ingvar og Synneva i fellesskap, må sees på bakgrunn av at Anders ved anledningen hevdet å ha best odelsrett til «Vange».

Ankemotparten har helt til hun flyttet til «Vange» hjulpet foreldrene såvel på denne gård som på «Seim». At hun fra hun flyttet til «Vange» ikke har hatt noen spesiell omsorg for sin mor, må sees på bakgrunn av at Anders som følge av at han overtok gården «Seim» hadde påtatt seg forpliktelsene overfor henne og det forhold at hun selv fikk «sin egen gård».

Etter en total vurdering av partenes bakgrunn, tilknytning til gården og deres totale livssituasjon samt hensyntagen til at ankemotparten i langt større grad enn den ankende er i stand til å fortsette driften av gården, må det anses klart urimelig at den ankende får drive ankemotparten bort fra gården.

Side:1054

Ankemotparten har i forbindelse med sitt prosedyreinnlegg vist til Ola Ryggs utredning av spørsmålet om odelslovens §21 og §52 femte ledd bør endres, og har herunder vist til en rekke dommer inntatt i utredningen.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Ytre Sogn herredsretts dom av 21/3-1983 stadfestes.

2. Den ankende part blir dømt til å betale saksomkostninger til ankemotpart for lagmannsretten.»

For lagmannsretten har partene avgitt partsforklaring. Ankemotpartens ektemann har likeledes avgitt forklaring, og det er avhørt 2 vitner.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten. Saken dreier seg om hvem av partene som skal få seg utlagt boets faste eiendom, gården «Vange», til åsetestakst. Det er i saken ubestridt at den ankende part, Ingvar Seim, er den best odelsberettigede i henhold til odelsrekkefølgen i odelsloven av 1821, jfr. odelsloven av 28. juni 1974 §78 første ledd. Etter odelslovens §52 går derfor Ingvar Seim i utgangspunktet foran Gjertrud Seim Turvoll i åsetesrekken. Saken dreier seg imidlertid om vilkårene etter odelslovens §52, siste ledd, jfr. §21, foreligger for å fravike rekkefølgen til fordel for Gjertrud.

Det legges til grunn at Gjertrud, helt til hun fylte 28 år, uten særlig godtgjørelse utover livsfornødenheter, hjalp sine foreldre med å drive gårdene «Seim» og «Vange». Det pekes imidlertid på at denne arbeidsinnsats ikke skilte seg ut fra den innsats de øvrige søsknene gjorde på gårdene så lenge de hadde tilknytning til disse. At Gjertrud en tid fullførte en 1/2-årig handelsskole og hadde tre måneders arbeid som kontorassistent, tillegges i denne sammenheng ingen betydning.

Videre finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at da ankemotparten i 1951 sammen med sin mann flyttet inn på og overtok driften av «Vange» er dette på bakgrunn av farens ønske om at hun og ektemannen skulle overta og drive denne gården. Dette er i samsvar med Gjertruds utsagn om hva faren fortalte henne i forbindelse med skjøtningen av «Seim» til Anders og ved utferdigelsen av forpaktningskontrakten på «Vange». Dette bestyrkes også av det forhold at faren, i forbindelse med de «skiftelignende» transaksjoner han foretok i slutten av 1950 hadde betenkt Ingvard og Synneva med deler av kjøpesummen Anders skulle erlegge for gården «Seim» uten at Gjertrud i det hele var inne i bildet. Det finnes heller ikke grunn til å betvile Olaf Turvolls utsagn om at han av Anfinn ble bedt om å slutte i sin daværende stilling for å overta «Vange».

I forpaktningskontrakten av 30. desember 1950 på «Vange» fremgår det imidlertid at Ingvar og etter ønske Synneva, var parter i kontrakten. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å tillegge dette vekt av betydning, idet det må legges til grunn at forpaktningskontrakten var et utslag av Anfinns ønske om å oppnå odel på gården og forhindre at gården gikk ut av slekten. Forpaktningskontrakten kan heller ikke sees å ha hatt noen realitet for Ingvar og Synneva, selv om Ingvar bodde der somrene 1951 og 1952.

Gjertrud og hennes familie har så siden 1951 bodd på og drevet gården «Vange». Hun bodde riktignok i 2 år, fra 1963 til 1965, i

Side:1055

Sogndal i Torbindelse med at mannen hadde fått arbeid og bygd hus der, men ansvaret for gården og driften av denne hadde Gjertrud og hennes familie like fullt.

At Gjertrud og hennes familie har hatt fordeler ved å kunne bo og drive «Vange» må anses på det rene. Imidlertid må det legges til grunn at såvel våningshus som driftsbygninger var meget gamle og i dårlig stand, og det var lite utstyr på gården. Bygningene på gården hadde vært utleid fra «Vange» ble kjøpt og frem til 1950/51. På denne bakgrunn var det i tiden fremover nødvendig med en rekke investeringer, som har gått langt utover det vedlikeholdsarbeid som var pålagt i henhold til forpaktningskontrakten. Den avkastning driften av gården måtte gi, må sees på denne bakgrunn, og det er ikke grunn til å betvile at det var nødvendig for familiens økonomi at Gjertruds mann hadde inntekter av arbeid utenfor gården. Investeringene viser også etter lagmannsrettens mening, at både Gjertrud og hennes mann var av den klare oppfatning at de skulle overta gården også formelt.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å tillegge oppsigelsen av festekontrakten i 1970 noen betydning. Denne oppsigelse må sees på bakgrunn av at det var 20 år siden Gjertrud og hennes mann hadde flyttet til gården, og det var enda ikke kommet til noen ordning vedrørende overdragelsen. Gjertruds underskrift på skjøte av 1. juni 1979, der «Vange» blir overdratt til Gjertrud, Ingvar og Synneva i fellesskap, finnes heller ikke å kunne tillegges vekt i saken. Underskriften må sees på bakgrunn av at Anders ved anledningen hadde tilkjennegitt at han hadde best odel på «Vange» og således kunne sette betingelser for overdragelse av gården.

Det må videre legges til grunn at Ingvar meget tidlig tok sikte på å skaffe seg en utdannelse og et yrke som ikke hadde tilknytning til jordbruk. Allerede i 1942/43 reiste han til Sogndal for å gå på skole, og tok eksamen artium i 1945. Samme år reiste han til Oslo hvor han studerte jus frem til 1952/53, da han ga opp studiene. Skolegang og studier ble bekostet av hans foreldre. At han i dette tidsrom i sommerferiene og et par vintre deltok i arbeidet på gårdene, tillegges liten vekt. Fra 1953 har han hatt arbeid i Oslo, senest som kontorbetjent, og har i årene siden da ikke hatt noen tilknytning til jordbruk eller gården «Vange». At han aldri har gjort noen rett gjeldende etter paktekontrakten, bortsett fra å ha bodd på «Vange» et par somre, må sees på bakgrunn av forholdene omkring opprettelsen av kontrakten og skjøtningen av «Seim» til Anders.

I motsetning til Gjertrud har Ingvar aldri hatt planer om eller vært interessert i å overta gården før spørsmålet oppsto i forbindelse med skiftet etter moren i 1978/79. Det må også legges til grunn at Ingvar, i forbindelse med de «skiftelignende» transaksjoner hans far foretok i slutten av året 1950 var innforstått med at Gjertrud og hennes familie skulle overta «Vange», og han har da heller ikke reist innsigelse mot dette før tvisten oppsto.

At Gjertrud er langt mer kompetent til å drive gården enn Ingvar må anses på det rene. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å legge særlig vekt på dette, men peker på at den ankende nå i 30 år har vært helt uten tilknytning til jordbruk.

Side:1056

At Gjertrud har fire barn hvorav to er landbruksutdannete mens den ankende er ugift, er et moment som også tillegges noen vekt, selv om ingen av Gjertruds barn nå bor på gården.

Det er av den ankendes prosessfullmektig fremholdt at Gjertruds flytting til «Vange» og drift av gården ikke hadde til formål eller innebar noen hjelp til foreldre. Lagmannsretten er enig i dette, men finner ikke å kunne tillegge dette moment avgjørende vekt i saken. Flyttingen og overtagelsen av driften på «Vange» må som nevnt sees på bakgrunn av de «skiftelignende» transaksjoner som ble foretatt i slutten av 1950, og at Anders i denne forbindelse overtok gården «Seim» med kårforpliktelser overfor foreldrene. Det pekes også på det spesielle forhold at faren fra 1934 hadde to «selvstendige» gårder, selv om disse til 1951 ble drevet under ett.

Rettspraksis har satt relativt strenge krav for å fravike åsetesrekkefølgen i medhold av odelslovens §52, siste ledd. Det vises m.a. i denne forbindelse til de høyesterettsdommer som er påberopt av den ankende. Imidlertid er lagmannsretten, som herredsrettens flertall, på grunnlag av en konkret vurdering av partenes bakgrunn, tilknytning til gården og jordbruk, samt livsforhold og nåværende situasjon kommet til at det vil være klart urimelig å følge den vanlige åsetesrekkefølge. De faktiske forhold i saken finnes å være av en slik karakter at tidligere høyesterettsdommer ikke kan sees å gis direkte anvendelse i saken. Med den store overvekt av omstendigheter som etter lagmannsrettens mening tilsier fravikelse fra åsetesrekkefølgen, finnes ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet hvorvidt det stilles strengere krav etter odelslovens §52, siste ledd enn til lovens §21.

Etter dette blir herredsrettens dom å stadfeste så langt den er påanket. Anken har vært forgjeves, og i medhold av hovedregelen i tvml. §180 første ledd, bør den ankende tilpliktes å betale ankemotparten saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke kan sees å foreligge omstendigheter som tilsier bruk av unntaksregelen i nevnte bestemmelse. Omkostningene settes i samsvar med innlevert oppgave fra ankemotpartens prosessfullmektig til kr. 13 900,-, hvorav kr. 1 400,- er utgifter. I tillegg hertil kommer utgifter til 2 domsmenn, dvs. godtgjørelse og reiseutgifter m.v.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ingvar Seim innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av dommen til Gjertrud Seim Turvoll kr. 13 900,- kronertrettentusennihundre - samt utgifter til 2 domsmenn.