RG-1985-539

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1984-11-19
Publisert:	RG-1985-539
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 19. november 1984 i sak nr. 70/1984
Parter:	Knuseverket A/S (advokat Hans Anton Høyer) mot Sula Anleggsmaskiner A/S (advokat Oddbjørn Skjong).
Forfatter:	Lagdommerne Nils Daae Rogstad, Mads Stensrud jr., sorenskriver Bård Olav Røsæg med domsmenn
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), Domstolloven (1915) §88, Tvistemålsloven (1915) §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, Forsinkelsesrenteloven (1976)

Sula Anleggsmaskiner A/S (heretter kalt Sula) uttok stevning 29. august 1983 mot Knuseverket A/S (heretter kalt Knuseverket) ved Ålesund byrett. Saken gjelder inkasso av Sulas tilgodehavende for sprengningsarbeider m.v. på Knuseverkets eiendom. Knuseverket påsto seg frifunnet. Det hevder å ha motkrav som overstiger Sulas krav. Motkravene refererer seg til skade på materiell og avbruddstap etter en sprengningsulykke i 1980.

Ålesund byrett avsa 28. februar 1984 dom med følgende slutning:

«1. Knuseverket A/S dømmes til å betale kr. 487 505,58 til Sula Anleggsmaskiner A/S med tillegg av 15% rente av kr. 399 748 fra 1. januar 1983 til betaling skjer.

2. Knuseverket A/S dømmes til å betale saksomkostninger til Sula Anleggsmaskiner A/S med kr. 13 000,-.

3. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.»

Denne dom ble rettidig påanket til Frostating lagmannsrett av Knuseverket. I prosesskrift av 6. juli 1984 ba Knuseverket om at retten ble satt med domsmenn med fagkyndighet i sprengningsteknikk. Frostating lagmannsrett avsa 24. oktober 1984 kjennelse om oppnevnelse av 2 fagkyndige domsmenn med særlig kyndighet i sprengningsteknikk, utenfor utvalgene etter domstollovens §88. Deretter ble oppnevnt administrerende direktør Einar Aakvik, Ålesund, og daglig leder Even Høgmo, Trondheim.

Sula innga anketilsvar.

Ankeforhandlingen ble holdt 7. og 8. november 1984 i Ålesund Tinghus. Harald Valen avga forklaring for Knuseverket og Ole Jostein Veddegjerde for Sula. To vitner ble avhørt, hvorav ett var nytt for lagmannsretten. Retten med partene og prosessfullmektigene foretok befaring til Knuseverkets anlegg i Bingsa.

I det følgende blir det redegjort nærmere for bakgrunnen for den aktuelle sak.

Knuseverket ble stiftet i begynnelsen av 1970-årene. Firmaets formål er å drive knuse- og pukkverk og å omsette bedriftens rodukter. Det ble etablert av flere entreprenører. Senere overtok Ålesund og Sula kommuner aksjemajoriteten. Virksomheten drives i Bingsa med steintak og anlegg på samme område.

Knuseverket engasjerte andre firmaer til å bore, sprenge, lesse og transportere stein fra steintaket til knuse- og pukkverket. Harald Langvatn A/S hadde dette oppdrag frem til 1977. Da overtok brødrene Gunnar og Ole Jostein Veddegjerde som drev ansvarlig firma Sula Anleggsmaskiner.

Avtalen mellom Knuseverket og Sula Anleggsmaskiner varte i 2 år. Den ble avløst av ny 2-årig avtale datert 1. april 1979. Harald Valen har forklart at avtalen ble skrevet av Knuseverket og at den var praktisk talt identisk med den tidligere avtale fra 1977. Sula Anleggsmaskiner ble omdannet til aksjeselskap i 1977. Aytalen av 1979 er underskrevet av Sula Anleggsmaskiner v/Gunnar Veddegjerde og Ole Jostein Veddegjerde, men det er ikke bestridt at hensikten var å undertegne for aksjeselskapet Sula Anleggsmaskiner A/S. Dette legger

Side:541

retten til grunn i det følgende.

Sula er et familieselskap med brødrene og deres far som eiere. Det sysselsetter 4 personer. Ole Jostein Veddegjerde er sprengningsbas med sertifikat fra 1978. I kontraktstiden utgjorde oppdraget fra Knuseverket nær 90% av Sulas samlede virksomhet.

I forbindelse med sprengning 16. oktober 1980 inntraff en ulykke. Ulykkessalven sendte steinmasse uventet langt. En person som satt vakt i en anleggsmaskin ble drept. De materielle skader var omfattende, både for Knuseverket og tredjemenn.

Flere av de skadelidte tredjemenn gikk sammen om å reise erstatningssak mot Sula og Knuseverket. Det ble påstått ansvar, både på subjektivt og objektivt grunnlag, mot begge de saksøkte. Ålesund byrett avsa 30. mai 1983 dom i den nevnte sak med slik slutning:

«1. Sula Anleggsmaskiner A/S dømmes til å betale erstatning til Trygd-Norden kr. 37 109,-, Jan Svensli kr. 500,-, Johnny Sørum kr. 500,- og Odd Larsen kr. 500,-, alt med 15% rente fra 21. mai 1982 til betaling skjer.

2. Knuseverket A/S frifinnes.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

I dommen ble det lagt til grunn at bare Sula var erstatningsansvarlig og bare på objektivt grunnlag. I premissene presiserte byretten:

«Retten har herunder ikke tatt noe standpunkt til eller hatt grunnlag for å vurdere erstatningsansvaret for de andre rettssubjekt som ved skadeuhellet ble hardt rammet, og aller minst Knuseverket og asfaltfirmaet som selv har innrettet sine anleggsmaskiner og sitt anleggsområde i fronten av fareområdet.»

Byrettens dom av 30. mai 1983 ble ikke påanket og er således rettskraftig.

Våren 1981 utløp 2-års avtalen mellom Sula og Knuseverket. Sula sendte deretter regning for resterende godtgjørelse beregnet etter avtalen fra 1979. Den ble ikke betalt, hvoretter Sula uttok stevning. I byrettens dom ble Sulas hovedkrav på kr. 487 505,58 tatt til følge. Likeledes kravet om 15% renter av kr. 399 748, fra 1. januar 1983 til betaling skjer. Knuseverket har ikke innvendinger mot beregningen av disse krav.

Knuseverket peker imidlertid på at det etter ulykken utbetalte ialt kr. 233 809,- for reparasjoner på beskadiget materiell. Dessuten mener det å ha lidt avbruddstap i 13 dager beregnet til totalt kr. 175 000,-. Når man summerer fremkommer kr. 408 809,-, og når det tillegges morarente 15% p.a. fra 1. januar 1981, medfører det at Knuseverkets motkrav overstiger Sulas krav. Knuseverket har ikke reist motsøksmål eller motanke. Påstanden innebærer derfor at man bare avgjør den delen av Knuseverkets tilgodehavender som benyttes til motregning. Sula bestrider ikke reparasjonsutgifter på kr. 233 809,-, men det hevder at det ikke er ansvarlig, hverken for utbedringene eller det påståtte avbruddstap.

Lagmannsretten vil så redegjøre for partenes påstander og anførsler.

Knuseverket mener at byretten er kommet til feil resultat og anker over bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Side:542

Det vises til Ålesund byretts dom av 30. mai 1983. Dommen konkluderte med at Sula var erstatningsansvarlig overfor flere tredjemenn, og dette må være retningsgivende også i relasjon til Knuseverket.

Knuseverket påstår ikke at Sula er ansvarlig på subjektivt grunnlag, men etter det alminnelige ulovfestede objektive bedriftsansvar. Sula er en selvstendig kontraktør. Det driver sprengningsvirksomhet hvor det er påregnelig med skader på såvel mennesker som materiell. Risikoen for skade er stadig, utpreget og ekstraordinær. Man står med andre ord overfor en risiko som går ut over dagliglivets. Sula må innrette seg etter dette og ta ansvaret når det fra tid til annen inntreffer ulykker.

Det pekes på at Sula har ekspertisen med hensyn til sprengning, både en bas som har sprengningssertifikat og forøvrig rutinerte folk. Etter kontrakten av 1979 kunne Knuseverkets ansatte bli engasjert ved sprengningsarbeider. Dette skjedde også ved ulykkessalven. De som deltok var imidlertid ikke fagkyndige, og de utførte bare enkelt forarbeide. Det var Sulas ansatte som ledet det hele, valgte boremønster, gjennomførte boringen, instruerte laderne og avfyrte salven. Knuseverkets ansatte var bare med som håndtlangere.

Etter kontrakten av 1979 punkt 1 hadde Knuseverket rett til å anvise hvor i bruddet det skulle sprenges. Denne adgangen ble så å si ikke benyttet, og den medførte i et hvert fall ikke noen detaljinstruks om hvordan det skulle sprenges.

I kontraktens punkt 6 står det at Sula skal tegne ansvarsforsikring for eventuell skade på tredjemann voldt ved arbeide i steintaket. Det kan ikke utledes av dette at Knuseverket skal erstatte sprengningsskader. Man kan ikke slutte antitetisk at Knuseverket er ansvarlig for annen skade enn på tredjemann. Punkt 6 innebærer et minimumskrav til Sula. Punkt 6 var et utslag av det naturlige i denne sak, nemlig at skadevolder tegnet de nødvendige ansvarsforsikringer. Da premiene var høye, måtte Sula vurdere om det delvis ville stå som selvassurandør.

Begge parter hadde en like stor økonomisk interesse i avtalen av 1979. Det var et forretningsmessig anbud som lå bak.

Knuseverket mener følgelig at en interesseavveining og samlet vurdering må lede til at Sula er nærmest til å bære ansvaret. Som støtte for dette vises det også til Norsk Standard 3401 pkt. 14.1 som det er naturlig å anvende analogisk.

Knuseverket har ikke medvirket uaktsomt eller forsettlig til skaden. Derfor kan ikke erstatningen nedsettes eller bortfalle i medhold av straffelovens ikrafttredelseslov §25.

Videre hevder Knuseverket at det hverken i kontrakten av 1979 eller i ord eller handling på annen måte har samtykket i risikoen for skade ved Sulas virksomhet. Det kan ikke tillegges vekt at steintaket og knuseanlegget ligger på samme område. Ulykkessalven ble avfyrt utenfor sikkerhetssonen på 300 meter.

Knuseverket kan dokumentere alle reparasjoner på anlegget ved fakturaer. For å regne ut avbruddstapet har man først funnet gjennomsnittlig omsetning for oktober måned årene 1979, 1980 og 1981. Deretter har man beregnet brutto inntektstap for de 13 dager det var

Side:543

driftsstans. Herfra er trukket variable kostnader for disse 13 dager. Avrundet resultat er netto inntektstap på kr. 175 000,-.

Knuseverket fremhever to rettsavgjørelser av interesse for saken. De er inntatt i Rt-1964-474 flg. og Rt-1983-1052 flg.

Knuseverket bestrider ikke Sulas tilgodehavende for arbeider, men mener altså at det har dekkende motkrav. Knuseverket har nedlagt påstand:

«Knuseverket A/S frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Sula gjør gjeldende at byrettens dom fra 1984 er helt ut riktig, og at den bygger på korrekt anvendelse av gjeldende rett.

Den tidligere byrettsdom av 1983 konkluderte med at Sula var ansvarlig overfor skadelidte tredjemenn på objektivt grunnlag. Retten fant ikke at Sula kunne bebreides på subjektivt grunnlag. Knuseverket kan imidlertid ikke påberope seg noe erstatningsgrunnlag, da det må anses å ha akseptert den risiko som var knyttet til Sulas sprengningsvirksomhet.

Etter avtalen av 1979 kunne Knuseverket påvirke valg av skytested, og herved begrense skaderisikoen. Knuseanlegget var lagt på samme område som steintaket. Dette skyldtes Knuseverkets interesse i lave transportkostnader.

Knuseverkets ansatte deltok som medhjelpere ved ladning av sprengningssalven.

Sula skulle bare sørge for forsikring mot skade på tredjemann. Forøvrig hadde Knuseverket bedre muligheter til å pulverisere sitt ansvar. Det kunne enten tegne de nødvendige forsikringer eller være selvassurandør. Det må ta konsekvensene av at det valgte det siste. Etter ulykken tegnet Knuseverket forsikringer mot skade på mennesker og materiell.

Knuseverket skrev avtalen mellom partene, og tolkningstvil bør gå ut over den som forfattet avtalen.

Skaden var like påregnelig for begge parter. Det er imidlertid Knuseverket som har hatt den økonomiske hovedinteresse i virksomheten. En interesseavveining tilsier at Knuseverket er nærmest til å bære tapet.

Hvis retten kommer til at Sula har objektivt erstatningsansvar overfor Knuseverket, gjøres det innvendinger mot tapsberegningen.

De påståtte tapsposter er renteberegnet fra 1. januar 1981 etter morarentelovens sats på 15% p.a. Imidlertid, etter lovens §2 første ledd løper renten først fra en måned etter at fordringshaveren har sendt skyldneren skriftlig påkrav med oppfordring om å betale, dersom det ikke er fastsatt forfallsdag i forveien. Knuseverket meddelte sitt krav for reparasjoner på kr. 217 153,32 første gang 13. juni 1983. Rente av dette beløp kan tidligst løpe fra en måned etter nevnte dato.

Avbruddstapet er ikke fundert. Etter ulykken holdt Knuseverket åpent og leverte varer som tidligere. Det er ikke dokumentert at det på noe tidspunkt gikk tomt for enkelte vareslag. I avbruddstiden var de ansatte sysselsatt med vanlige vedlikeholdsarbeider som ellers tas når det passer seg, fra 2-12 ganger pr. år og 1-7 dager ad gangen.

Sula har vist til forskjellig litteratur, blant annet Nils Nygaard

Side:544

«Skade og ansvars» (1979) side 265 flg. om rolleforventning til skadelidte og side 273 flg. om samtykke fra skadelidte. Videre er fremhevet Peter Lødrups artikkel i NFFP 1964 nr. 50 om skadelidtes stilling hvor han frivillig har utsatt seg for en risiko.

Sula har nedlagt slik påstand:

«1. Ålesund byretts dom av 28.2.1984 stadfestes.

2. Sula Anleggsmaskiner A/S tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.»

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.

Det krav Sula Anleggsmaskiner A/S har fremmet som godtgjørelse for anbudsarbeider er ikke bestridt. Spørsmålet for lagmannsretten blir om Knuseverket A/S har krav som kan brukes til motregning. Motkravene må eventuelt baseres på at Sula ansees erstatningsansvarlig etter det ulovfestede objektive bedriftsansvar for skade på materiell, og for avbruddstap som Knuseverket hevder å ha lidt etter sprengningsulykken i 1980.

Knuseverket har ikke påstått at Sula er ansvarlig på subjektivt grunnlag.

Lagmannsretten legger til grunn at vilkårene for et objektivt ansvar i utgangspunktet foreligger når det oppstår skader ved profesjonell sprengning. Sula utfører kontinuerlig sprengningsarbeider i forbindelse med oppdrag, og under ledelse av sprengningsbas med påbudt sertifikat. Det er påregnelig at det fra tid til annen oppstår utilsiktede skader på ting, og man må i denne bransjen også være forberedt på at det - om enn sjeldnere - kan inntreffe personskader. Dette gjelder selv om man tar de vanlige sikkerhetsforanstaltninger. Ved avfyring av salver i fjell vil det normalt være en risiko for at steinmassene blåses ut på annen måte enn beregnet. Dette gjelder med hensyn til både retning og nedslag. Risikoen for skade er typisk. Den er direkte knyttet til sprengningsvirksomheten og den er stadig.

Da Sula påtok seg løpende sprengningsarbeider for Knuseverket i henhold til anbud, måtte derfor Sula være forberedt på objektivt ansvar for mulige skadefølger. Når lagmannsretten i dette tilfelle er kommet til at Sula ikke er erstatningspliktig, skyldes det det særlige forhold som besto mellom Sula og Knuseverket.

Lagmannsretten legger avgjørende vekt på det engasjement som dannet rammen for Sulas virksomhet på området.

I avtalen datert 1. april 1979 gis det ikke noe direkte svar på spørsmålet om ansvar for eventuelle sprengningsskader som Knuseverket måtte bli påført. Avtalen må likevel tas i betraktning når man skal vurdere ansvarsgrunnlaget.

Det er i denne sammenheng av interesse at avtaleteksten ble forfattet av Knuseverket som hadde kvalifiserte personer i styre og daglig ledelse. - Tanken om skadeforvoldelse har åpenbart vært tilstede ved avtaleinngåelsen, idet avtalens punkt 6 pålegger Sula å tegne ansvarsforsikring for eventuell skade på tredjemann, og umiddelbart fremlegge for Knuseverket kopi av denne polise. Teksten tier om forsikring for eventuell skade på Knuseverket. Det er av begge parter fremhevet at forsikringene knyttet til sprengning er dyre. På den annen side er det ikke opplyst at det ved anbudet ble tatt hensyn til forsikring

Side:545

av Knuseverket, verken på den ene eller annen måte.

Som påpekt i Høyesteretts dom inntatt i Rt-1983-1052 flg. har det i rettspraksis vært tillagt vekt ved avveiningen av om et ansvar bør pålegges, om det foreligger forsikringsadgang. I den aktuelle sak har begge parter hatt like gode muligheter for å tegne forsikring, og etter lagmannsrettens oppfatning var det like naturlig at Knuseverket sørget for forsikring som at Sula gjorde det.

Det er vesentlig i saken at det eksisterte et løpende langvarig forhold mellom partene. I kontraktstiden utgjorde arbeidene for Knuseverket vel 90% av Sulas totale virksomhet. Så lenge Knuseverket ville basere råstofftilgangen på steintaket, kunne det vært et meget naturlig alternativ selv å ansette sprengningskyndige personer og anskaffe transportmidler istedenfor å engasjere Sula. Sula har riktignok hele tiden vært et selvstendig firma, men i det daglige arbeid ble det i høy grad integrert i Knuseverkets virksomhet.

Lagmannsretten legger i denne forbindelse likevel ikke særlig vekt på at Sula etter avtalen kunne bruke Knuseverkets ledige arbeidskapasitet i sitt arbeide. Det er på det rene at Knuseverkets medarbeidere bare opptrådte som ufaglærte håndtlangere under Sulas ledelse.

Større vekt legger lagmannsretten på avtalens punkt 1 om at Knuseverket kunne anvise hvor i bruddet det skulle sprenges. Sulas valgmuligheter var i utgangspunktet meget begrensede. Knuseverket var etablert da Sula kom til stedet, og det var likeledes gitt at verket skulle forsynes fra det nærliggende steintaket. Da sprengningene begynte, skjedde de ikke lengre unna enn ca. 15 meter. Etter hvert som man uttok masse, økte avstanden, slik at den på ulykkestidspunktet var ca. 300 meter. Selv om den nevnte adgangen til å anvise ikke alltid ble benyttet, hadde Knuseverket bestemt rammen for Sula i og med plasseringen av anlegget i forhold til steintaket. Plasseringen var gjort for å minimalisere transportomkostningene. Det var med andre ord i Knuseverkets økonomiske interesse at sprengningene skjedde så nær Knuseverket.

Lagmannsretten mener at man her er ved sakens kjerne. Gjennom denne etableringen av selve anlegget aksepterte Knuseverket en risiko. Uansett hvem som foresto sprengningsarbeidene, om det var firmaet selv eller andre, måtte det være påregnelig for Knuseverket at det kunne oppstå sprengningsskader. Risikoen var stadig; man sto overfor en generell driftsrisiko. I begynnelsen var avstanden fra verket bare ca. 15 meter, men salvene var da små. Etter hvert som avstanden ble større mellom verket og sprengningsstedet, kunne salvene så økes, med den følge at utskytningskraften ble større. I begge tilfeller var risikoen for skader der hele tiden, og det er også opplyst at høyspentledningen over anleggsområdet flere ganger ble sprengt i stykker.

Som lagmannsretten har redegjort for aksepterte Knuseverket en risiko i relasjon til sprengning, og dermed Sula. Det kunne sluppet denne risikoen ved selv å sikre seg mot eventuell skadeforvoldelse, eller kreve at Sulas forsikringsplikt overfor tredjemenn også skulle omfatte skader på Knuseverkets eiendom. Når dette ikke ble gjort, må Knuseverket selv bære sine tap.

Byrettens dom blir å stadfeste.

Side:546

Anken har ikke ført frem. Etter hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd, må Knuseverket betale saksomkostninger til Sula. Advokat Oddbjørn Skjong har fremlagt omkostningsoppgave med salærkrav på kr. 12 000,-. Kravet tas til følge, idet det ikke er fremkommet bemerkninger fra motparten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Knuseverket A/S ved styrets formann betaler til Sula Anleggsmaskiner A/S saksomkostninger for lagmannsretten kr. 12 000,- - tolvtusen - kroner med oppfyllelsesfrist 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom.

Av byrettens dom (sorenskriver Anton J. Rønneberg):

Sula Anleggsmaskiner A/S drev i en årrekke - opprinnelig i henhold til kontrakt av 1977 - sprengningsarbeider for uttak av de stenmasser som fa. Knuseverket A/S forbrukte i pukksten-, grus- og sandproduksjon på sitt anlegg i Bingsa i Ålesund. Den 16. oktober 1980 inntraff en større sprengningsulykke. Det oppsto betydelige skader: 1 person omkom. De materielle skader var omfattende, og mange forskjellige skadeinteresser berørte.

Skadetilfellet foranlediget omfattende politietterforskning og sakkyndige vurderinger. Som straffesak ble saken henlagt i juni 1981.

I tidligere sak for Ålesund byrett (sak nr. 173/82 A) avsa byretten dom den 30. mai 1983. Saken var anlagt av Trygd m.fl., som saksøkere og gjaldt inntale av erstatningskrav for skader påført en lastebil, som var kommet for å hente pukk i området, og personbiler tilhørende noen arbeidstakere som arbeidet hos noen av de firma som hadde etablert virksomhet i tilknytning til Knuseverkområdet. Saksøkte var Sula Anleggsmaskiner A/S og A/S Knuseverket, som saksøkerne holdt solidarisk ansvarlige på såvel subjektivt som objektivt grunnlag. I rettens premisser er hendingene i tilknytning til sprengningsvirksomheten og det aktuelle skadetilfelle nærmere gått gjennom, og retten i nærværende sak har ikke hatt annet materiale eller bevisførsel til supplerende vurderinger av det faktiske hendelsesforløp som byretten i 1983 la til grunn for avgjørelsen den gang. For så vidt foretar byretten nå en bred henvisning til dommen av 30. mai 1983. Dommen ble ikke av noen av partene påanket.

Retten vurderte først om uaktsomhetsgrunnlag kunne sies å foreligge. I likhet med det spesielt tilkalte vitne kom retten til at uaktsomme forhold ikke forelå.

Deretter heter det i dommen (side 15-16):

«Bevisføringen har imidlertid for retten ikke etterlatt noen tvil om at man i virkeligheten står overfor en vedvarende, omfattende og alvorlig skaderisiko, slik hele virksomheten har foregått, og sett under ett.

Den etablerte virksomhet «forbruker» betydelige kvanta av faste fjellmasser. Uttaket skjer gjennom sprengning av storsalver. Risikoen for at ulykker før eller siden skjer er åpenbar, uavhengig av om virksomheten er etablert og drives av den forbrukende pukkleverandør, eller bygges opp i samarbeide med selvstendige firmaer, i henhold til avtalegrunnlag som de til enhver tid foreliggende mellom aktuelle parter. Retten konstaterer at såvel de parter som har

Side:547

uttalt seg, som ikke minst det sakkyndige vitne, bergingeniør Anders M. Heltzen, samtlige konkluderer med at man i virkeligheten har en betydelig farlig virksomhet å gjøre med.

Vitnet Heltzen har for sin del gitt uttrykk for at han forut for sprengning av den aktuelle storsalve, ikke under noen omstendighet ville ha oppholdt seg på noen av de steder hvor de i nærværende sak aktuelle skadetilfelle fant sted. Han ville heller ikke ha våget å oppholde seg i anleggsområdet for selve knuseverkets maskiner og asfaltblanderiet, men ha søkt dekning lenger unna og evt. bak svære trestammer. Han har klart gitt uttrykk for at fri skyting som under de foreliggende omstendigheter alltid innebærer en fare. Han ville aldri våge å stå foran stuffen. Det er ikke noe ekstraordinært at det går galt, selv om det oftest går bra, hvorfor en noe ureell følelse av sikkerhet kan ha utviklet seg. Hans konklusjon er at hvor store energimengder «puttes inn» i fjellområder, hvor ett eller flere fysisk svake partier kan foreligge, og en rekke andre ukjente momenter også er involvert, må det hele fortone seg som en forhåndstent bombe. Forutsetningen for at det hele skal gå bra, er at den beregnede og skjønnsmessige vurdering hviler på riktige sikkerhetsmarginer, og hvor «forsetningen» og utsprengningen i fronten - i underkant av den aktuelle sprengningspalle - er sentral.

Retten finner etter totalvurdering klart at objektivt ansvarsgrunnlag må foreligge i den konkrete sak og i hvert fall i forhold til de skadelidte som gjør gjeldende krav i nærværende sak.»

Da det under rettsforhandlingene var advisert søksmål også fra andre skadelidte, uttales videre i premissene (dommen, nederst side 16):

«Retten har herunder ikke tatt noe standpunkt til eller hatt grunnlag for å vurdere erstatningsansvaret for de andre rettssubjekt som ved skadeuhellet ble hardt rammet, og aller minst Knuseverket og asfaltfirmaet som selv har innrettet sine anleggsmaskiner og sitt anleggsområde i fronten av fareområdet.»

Ved de fortsatte faktiske og rettslige vurderinger kom retten til at Sula Anleggsmaskiner A/S i relasjon til de skadelidte tredjemenn måtte påhvile det ulovfestede objektive ansvar, hvoretter det i premissene heter:

«Sula Anleggsmaskiner A/S, som ble etablert for og gjennom sine sakkyndige eiere og arbeidstagere har alle forutsetninger for å utføre arbeidet. Firmaet har selv knyttet sin etablering, og da på lang veg sin eksistens, til sprengningsvirksomhet i storsalver for den spesielle oppdragsgiver. Virksomheten som Sula Anleggsmaskiner A/S drev i henhold til avtale med saksøkte nr. 2 knytter seg til storsalver over en årrekke, med stadig tilbakevendende usikkerhetsmoment og risiki, ettersom man avdekket terrenget og fjellet, og også skjøt fra høyere stuffer.

Entreprenørfirmaet var selv interessert i effektiv storskyting, var klar over at man arbeidet under kontrakt på konkurrerende anbudsvilkår, at man ikke fikk mer enn begrensede ansvarspoliser tegnet - hvilket i seg selv sterkt indikerer farerisikoen sett fra forsikringssynspunkt - hvorfor firmaet gjennom pålegg av objektivt ansvar naturlig selv må være forberedt på å bære risiko om skader oppstår.»

Deretter vurderte retten forholdene vedrørende Knuseverket A/S - som oppdragsgiver for den spesielle skytevirksomhet - og konkluderte drøftelsene med at Knuseverket A/S verken på subjektivt eller objektivt grunnlag kunne påføres ansvar i forhold til skadelidende tredjemenn.

Nærværende sak gjelder om skadelidte for primærvirksomheten i tilknytning

Side:548

til stenbruddet - Knuseverket A/S - kan kreve- erstatning av den selvstendige entreprenør - Sula Anleggsmaskiner A/S, slik dette firma av Knuseverket A/S var engasjert for og i henhold til spesiell kontrakt skulle forestå utsprengningen av fjellmassene og levere stenmassene i passe sortiment til hovedknuser.

Etter sprengningsulykken i oktober 1980 oppsto produksjonsstans for Knuseverket A/S, hvis maskiner hadde fått betydelige skader, og salg til kunder fant da stort sett sted bare fra lager i en 14 dagers periode. Deretter fortsatte Sula Anleggsmaskiner sitt arbeid etter opprinnelig kontrakt frem til sommeren 1982. Senere ble erstatningskrav advisert ikke bare mot Sula Anleggsmaskiner A/S, men også med foran omtalte solidaransvar overfor Knuseverket A/S. Samlet ble kravene bebudet i størrelsesorden mellom 0,5 og 1 mill. kroner. Dette foranlediget at Knuseverket A/S gradvis begrenset sine løpende utbetalinger til entreprenørfirmaet, da man fryktet at entreprenørfirmaets virksomhet kunne påføres slike erstatningsansvar at avvikling lå foran, og da Knuseverket A/S mente å ha grunn til å reservere dekning gjennom tilbakeholdte beløp i kontomellomværendet. I 1982 utlyste Knuseverket A/S på ny skytearbeider i sprengningsområdet på anbud blant entreprenører. Sula Anleggsmaskiner A/S så det nytteløst å gi anbud, og mens man i 1981 hadde hatt 100% av sin arbeidskapasitet i bruddet for Knuseverket A/S' regning, stoppet virksomheten helt på ettersommeren 1982. Knuseverket A/S foretok nedbetalinger med i alt kr. 200 000,- i september-november 1982. Fra november 1982 har mellomværendet stått uregulert, stort kr. 399 748,88 til fordel for Sula Anleggsmaskiner A/S. Stevning i foran omtalte rettssak var uttatt den 15. oktober 1982, noe før den fulle betalingsstansen inntrådte.

Knuseverket A/S sendte i tiden etter sprengningsuhellet ingen formelle erstatningskrav til Sula Anleggsmaskiner A/S. Det foreligger ingen korrespondanse, og Sula Anleggsmaskiner A/S fotetok seg heller ikke noe for å inntale mellomværendet. Dagen før hovedforhandlingen, den 20. april 1983, sendte advokat Erik J. Fladmark på vegne av Sula Anleggsmaskiner A/S inkassokrav mot Knuseverket A/S for mellomværendet inklusive renter. Man ba samtidig om å bli orientert om bakgrunnen for at kravet ikke var blitt betalt, med eventuelt nærmere juridisk begrunnelse. Knuseverket A/S ved sin daværende advokat, Svein Tømmerdal, meddelte i svarbrev av 13. juni 1983 at Knuseverket A/S ville gjøre motkrav for påførte sprengningsskader med beløp kr. 217 153,22, idet man forøvrig ville avvente om den da nylig avsagte byrettsdom ble rettskraftig eller ikke.

Da dommen var blitt rettskraftig, ble stevning i nærværende sak tatt ut den 29. august 1983. Til saldomellomværende ble krevet 2% renter pr. påbegynt måned, samt rentesrente.

I tilsvaret krevet Knuseverket A/S motregningsvis fradrag for reparasjonskostnader med i alt ca. kr. 225 000,-, foruten et nærmere beregnet avbruddstap foranlediget av reparasjonsperioden for anlegget, stort kr. 175 000,-.

Hovedforhandling er holdt den 20. februar d.å. Sula Anleggsmaskiner møtte ved formannen og medlem av styret, Gunnar og Ole J. Veddegjerde, sistnevnte også ansvarlig anleggsbas i firmaet. Saksøker møtte ved disponent Harald Valen. Begge prosessfullmektigene var til stede. Foruten partsforklaringer ble avgitt vitneforklaring fra to av de ansatte i Knuseverket A/S. Det ble foretatt dokumentasjoner som fremgår ved overstrekning i dokumentene, og begge parter gjorde henvisninger til den foran refererte dom av 30. mai 1983. Retten har ikke foretatt ny befaring i området. Det er ellers fremlagt et

Side:549

forenklet kart, som viser det store anleggsområdet i Bingsa med angivelse av avstander og den gradvise plassering som har funnet sted av hovedanlegg og sekundærbygninger mv.

I faktisk henseende er ikke fra noen av partene søkt å føre nye bevis, som nærmere klargjør hendelsesforløpet ved sprengningsulykken i 1980. Begge prosessfullmektiger har under saken gitt uttrykk for at Sula Anleggsmaskiner A/S' mulige erstatningsansvar overfor oppdragsgiveren - Knuseverket A/S eventuelt må knytte seg til det samme ulovfestede objektive ansvar, som byrettsdommen av 1983 la til grunn i forhold til skadelidte tredjemenn.

Det er heller ikke lenger uenighet om det kontomellomværende som Sula Anleggsmaskiner A/S krever betalt, og det er enighet om rentekravet, slik at rettens avgjørelse reelt avhenger av om skadelidte kan gjøre gjeldende motkrav for påførte skader og avbruddstap.

Saksøkeren ved advokat Oddbjørn Skjong har lagt ned slik påstand:

«1. Knuseverket dømmes til å betale kr. 487 505,58 til Sula Anleggsmaskiner A/S med tillegg av 15% renter av kr. 399 748,- fra 1. januar 1983 til betaling skjer.

2. Knuseverket A/S dømmes til å betale saksomkostninger til Sula Anleggsmaskiner A/S.»

I påstanden under punkt 1 er inkludert påløpne renter i 1981 og 1982 etter samme rentesats, men ut fra de varierende mellomværender, slik kontoen utviklet seg da Sula Anleggsmaskiner ennå arbeidet i bruddet.

Saksøkte, Knuseverket A/S ved advokat Hans Anton Høyer, har lagt ned slik påstand:

«Knuseverket A/S frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.»

Da uenigheten nå knytter seg til motregningskravet, finner retten å ville gjengi partenes anførsler slik bevisføringen og prosedyren har konsentrert seg om motregningskravene:

Knuseverket A/S gjør i det vesentlige gjeldende: - - -

Sula Anleggsmaskiner A/S har i det vesentlige gjort gjeldende: - - -

Retten bemerker:

1. Knuseverket A/S ble etablert først i 1970-årene for å overta den pukkverkvirksomhet som Borgund Knuseverk A/S hadde drevet. Tidligere disponent Harald Valen ble driftsleder også for det nye verk. Virksomheten ble drevet ut fra sentralt anleggsområde. Skyting fant opprinnelig sted nær hovedanleggene. Selskapet satte skytingen bort til selvstendige entreprenører. Man har hele tiden vært klar over risikoen ved skyting med til dels betydelige salver og i dagbrudd. Skytevirksomheten har vært satt bort til selvstendige entreprenører og på anbudsvilkår. Etterhvert som utskytingen av masser har funnet sted - uten uhell av nevneverdig art - har Knuseverket A/S sett risikoen for skader for mindre. Knuseverket A/S erkjenner også at selskapet har økonomisk interesse i lavest mulige utskytingskostnader av konkurrerende hensyn til den østenforliggende pukkverkkonkurrent, UFO A/S, hvor konkurransen har vært meget hard. Retten konstaterer at kontrakten mellom partene pålegger entreprenøren å tegne ansvarsforsikring for skade i relasjon til tredjemann. Oppdragsgiveren har godkjent ansvarspoliser, og har også vært kjent med at Sula Anleggsmaskiner A/S ikke har fått høve til å tegne høyere ansvarspoliser enn kr. 100 000,- pr. år etter vanlig forsikringspraksis. Knuseverket A/S har ikke pålagt entreprenøren å tegne ansvarsforsikring for mulig skade på anleggene til Knuseverket A/S.

Side:550

Knuseverket A/S har gjennom sin disponent, som tidligere selv har drevet knuseverk i området, og gjennom sine styremedlemmer med både praksis og erfaring, aldri hatt grunn til å tro at utskyting av stenmasser for knuseverkets til dels omfattende og økende produksjon har kunnet finne sted uten betydelig risiko.

2. Når skytevirksomheten har vært satt bort til selvstendige kontraktører, har dette sin primære årsak i at virksomheten ikke har vært drevet i tilstrekkelig stort omfang til selv å kunne holde egen boremaskinpark m.v. for fremdrift av stenmassene til knuseanlegget, likesom personellkostnader har kunnet reduseres. Likevel konstateres at virksomheten er sentral for knuseverkets eksistens og økonomiske overlevingsmulighet. Man har med åpne øyne valgt å sette sprengningsvirksomheten bort til selvstendige entreprenører, og i henhold til avtaler som ikke levner medkontrahenten særlige marginer annet enn på knuseverkets vilkår til enhver tid. Oppdragsgiveren har til enhver tid kunnet bestemme omfanget av skytingen, stort eller lite. Enhetsprisen har vært den samme i perioder på 2 og 2 år ad gangen under pressede anbud. Partene har gjensidig godtatt samme enhetspris, uavhengige av om skytevirksomheten har funnet sted relativt nær hovedknuseanleggene, eller som på skadetiden i 1980, på betydelig lenger avstand, hvor entreprenøren også hadde langt større kostnader med frembringingen av utskutte masser til knuseanlegget, uten kompensasjon hos pukkverket.

3. Retten finner etter avtalen og vurdering av forholdene i sprengningsområdet slik disse utviklet seg, at skadelidte - Knuseverket A/S - selv må bære ansvaret for skaden. Det har gjennom årrekker ligget i kortene at skaderisikoen har vært stor, slik dette nærmere ble beskrevet i foregående dom av mai 1983. De vedvarende risikoforhold knytter seg kontinuerlig til knuseverkets eget behov for løpende levering av utsprengte stenmasser. Oppdragsgivers interesser i løpende levering av utskutte stenmasser tilsier at oppdragsgiver selv bør være den første til å bære risikoen ved sprengningsskader når de oppstår, som ikke kan legges noen til last. Det vil virke støtende om oppdragsgiveren kan komme unna risikoen for å bære ansvar for skader på egne anlegg, når disse anlegg er plassert sentralt, vedvarende og med betydelig skaderisiko i sentrum av fareområdet, jfr. refererte uttalelser fra bergingeniør Helzen, og hvor entreprenøren ikke har hatt noen mulighet til å påvirke knuseverkets plassering av hovedknuser med anleggsmaskiner i forhold til sprengningsområdet og risikoen forøvrig.

4. Retten konstaterer i tilknytning hertil også at Knuseverket A/S etter sprengningsulykken i 1980 har tegnet selvstendige tingskadeforsikringer i størrelsesorden kr. 500 000,- pr. år, og kr. 1 000 000,- for personskader, foranlediget av mulige sprengningsuhell som selvstendig entreprenør måtte utløse ved sin sprengningsvirksomhet etter oppdrag fra Knuseverket A/S. Retten finner etter dette at skadelidte selv må bære risiko for de skader som ble påført anleggene i oktober 1980.

5. Spørsmålet om å kunne gjennomføre motregning grunnet avbruddstap krever etter dette ikke nærmere vurdering, idet Knuseverket A/S selv må være den nærmeste til også å bære risikoen for mulig tap i avbruddsperiode. Retten bemerker likevel at det etter bevisføring synes klart at Knuseverket A/S i oktober 1980 hadde betydelige ferdiglagre, at salget synes å ha gått normalt fra lager og at produksjonskapasiteten ved anlegget og disponering av arbeidsressurser forøvrig ikke tilsier at avbruddstap reelt foreligger. Av

Side:551

bevisførselen fremgår klart at produksjonskapasiteten ved knuseanleggene var vesentlig større enn løpende avtak tilsa, og at ordinær drift i anlegget også medførte at knuseanleggene i perioder var ute av drift uten vansker for salget. Etter fullførte reparasjoner synes heller ikke å ha vært ført bevis for ekstraordinær innsetting av arbeidskraft for å gjenvinne produksjonen. Salgstap er heller ikke konstatert.

6. Retten har ved vurdering av ansvarsforholdene i saken funnet støtte for sin avgjørelse i Rt-1966-1485, Rt-1957-25, omtalt i Nygaards bok, «Skade og ansvar», side 170 og 172. De nevnte dommer refererer til forhold hvor skadelidte valgte å la arbeidet fortsette med full kjennskap til risikoen og de følger dette kunne få, når man på forhånd var klar over risikoen. Den omstendighet at skadelidte er en juridisk person tilsier ikke annen avgjørelse. Skadelidte har plassert sine anlegg sentralt i risikosonen.

Retten finner også støtte for sitt syn i «Jussens Venner», 1969, Nils Chr. Sundby, side 267 - «Kunnskap om faremomenter» -, «Skadelidtes erfaringsgrunnlag», side 268, «De ledsagende omstendigheters betydning», side 269, anførsler om «Aksept av risikoen», side 270-272, side 315, (jfr. Trolle, tfødt xx.xx.49, 266 og 269) og «Skadelidtes egen forsikringsmulighet», jfr. Sundby side 318.

Se også Ålesund byretts avgjørelse i sak nr. 119/82 A: Harald Wiig mot Ålesund kommune, avsagt dom 24. februar 1983, hvor skadelidtes erstatningskrav - også ved motregning - ikke førte frem i en noe analog sak.

7. Retten konkluderer etter dette med at saksøkerens påstand må tas til følge. Med den foreliggende dom av 1983, som partene gjensidig har godkjent - hva faktum angår -, har den rettslige avgjørelse ikke frembrakt nevneverdig tvil. Retten konstaterer at Knuseverket A/S på sviktende og mangelfullt analysert grunnlag har holdt tilbake vesentlige beløp, som må ha påført saksøkerens firma betydelige likvide belastninger over uforholdsmessig lange tidsrom. Retten finner ikke å kunne unnlate å tilkjenne saksøkerens sakskostnader.

Retten legger den meddelte saksomkostningsoppgave til grunn for avgjørelse og tilkjenner sakskostnader med kr. 13 000,-. - - -