Rt-1966-1485

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-12-16
Publisert:	Rt-1966-1485
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 131 B
Parter:	Jon P. Grindevoll (høyesterettsadvokat Kåre Michelsen) mot Stanghelle Fealslag, m.fl. (advokat Njaal Sæveraas - til prøve).
Forfatter:	Ryssdal, Rode, Bahr, Heiberg, Berger. 10-2
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687) 6-, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Tvistemålsloven (1915) §180, Friluftsloven (1957) §9

Dommer Ryssdal: Saken gjelder krav om erstatning for skade påført Jon P. Grindevoll ved at han 21. oktober 1959 ble stanget av en okse som tilhørte Stanghelle fealslag. I sak anlagt av Grindevoll mot fealslaget og de enkelte medlemmer av laget avsa Nordhordland herredsrett 8. november 1963 dom med denne domsslutning:

«1. Stanghelle fealslag dømmes til å betale til Jon P. Grindevoll kr. 20.000,- - kronertjuetusen - med 4 % årlig rente fra 23/3 1962 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker.

2. De øvrige saksøkte, nemlig Nils N. Helle d.e., Håkon Helle, Nils H. Stanghelle, Karsten N. Stanghelle, Arvid J. Stanghelle, Nils N. Helle, Johannes N. Helle og Kristian J. Helle frifinnes.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Jon P. Grindevoll påanket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett, idet han gjorde gjeldende at også medlemmene av fealslaget var erstatningspliktige, at tapet var større enn herredsretten hadde antatt, og at det ikke var riktig å redusere ansvaret med den begrunnelse at Grindevoll uaktsomt hadde medvirket til skaden. Stanghelle fealslag erklærte motanke, idet laget hevdet at Grindevoll hadde opptrådt på en slik måte at han selv måtte bære hele tapet. Under ankeforhandlingen ble lagmannsretten satt med to domsmenn med særlig kjennskap til okser. Lagmannsretten avsa 12. november 1965 dom med denne domsslutning:

«1. Stanghelle Feavlslag frifinnes.

2. Nils Helle d.e., Håkon Helle, Nils H. Stanghelle, Karsten N. Stanghelle, Arvid J. Stanghelle, Nils N. Helle, Johannes N. Helle og Kristian J. Helle frifinnes.

3. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke verken i hovedanken eller i motanken.»

Jon P. Grindevoll har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Om saksforholdet og partenes tidligere anførsler viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Etter at lagmannsrettens dom ble påanket, er ankemotpart

Side:1486

nr. 2 Nils N. Helle d.e. avgått ved døden, og hans enke Anna Helle, som sitter i uskiftet bo, er trådt inn som part.

Grindevoll har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når fealslaget og lagets medlemmer ble frifunnet med den begrunnelse at Grindevoll selv opptrådte grovt uaktsomt og derved foranlediget skaden ved eget mislig forhold. Etter Grindevolls oppfatning måtte det i første rekke være fealslagets medlemmer som skulle ha sin oppmerksomhet henvendt på det faremoment oksen representerte, og det er anført at særlig Håkon Helle og Nils N. Helle i så måte opptrådte uaktsomt. Dette er grunngitt med at disse to var til stede da skjønnsretten 13. oktober 1959 traff på oksen i Follalia omtrent på det sted hvor kraftledningen skulle strekkes, og at de hadde særlig foranledning til å sørge for at oksen ble tatt hjem før anleggsarbeidet i oksehavnen ble påbegynt. Også fealslaget må være erstatningspliktig på det grunnlag at Håkon Helle som formann for laget opptrådte uaktsomt. Grindevoll har videre anført at heller ikke lagets medlemmer Nils N. Helle d.e., Nils H. Stanghelle og Kristian J. Helle kan ha opptrådt med den nødvendige aktsomhet. Derimot er det ikke hevdet at Karsten N. Stanghelle, Arvid J. Stanghelle og Johannes N. Helle har opptrådt uaktsomt. De hadde sluttet med å holde kyr lenge før ulykken inntraff, men det er for Høyesterett fastholdt at disse tre i likhet med de øvrige ankemotparter har objektivt ansvar etter bestemmelsen i N.L. 6-10-2. Uansett om ansvaret for fealslaget og lagets medlemmer bygges på uaktsom opptreden eller på N.L. 6-10-2 kan det etter Grindevolls oppfatning ikke bli tale om å la ansvaret falle helt bort på grunn av Grindevolls eget forhold. For øvrig har Grindevoll i det vesentlige henholdt seg til sine anførsler for herredsrett og lagmannsrett.

Den ankende part som har hatt bevilling til fri sakførsel for herredsrett og lagmannsrett, har nedlagt denne påstand:

«1. Ankemotpartene dømmes til hver for seg eller som solidarisk ansvarlige å betale til Jon P. Grindevall kr. 50.000,- - femtitusenkroner - med 4 % rente fra forliksklagens forkynnelse til betaling skjer.

2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

3. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Ankemotpartene har for Høyesterett gjort gjeldende at betingelsene for objektivt ansvar i N.L. 6-10-2 ikke er til stede. Det er nok påregnelig at en avlsokse kan volde skade av den art det her gjelder, men i dette tilfelle var det en helt spesiell foranledning til at oksen gikk til angrep. Grunnen var ene og alene irritasjon over det anleggsarbeid som ble utført i oksehavnen og særlig den støy som oppstod ved at ledningsmastene ble trukket opp gjennom lia ved hjelp av en såkalt vossevinsj. Under disse omstendigheter kan eieren av oksen ikke være ansvarlig for skaden etter N.L. 6-10-2. Det er også anført at ansvar

Side:1487

etter bestemmelsen i Norske Lov i dette tilfelle er utelukket på grunn av bestemmelsen i §9 femte ledd i lov av 28. juni 1957 om friluftslivet. Ankemotpartene har videre anført at erstatningsansvar under enhver omstendighet er utelukket fordi Grindevoll før ulykken utsatte seg og sine arbeidsfolk for en risiko som de selv kjente til, men som fealslagets medlemmer ikke kjente til. For øvrig har ankemotpartene i det vesentlige henholdt seg til sine anførsler for herredsrett og lagmannsrett.

Ankemotpartene, hvorav to har hatt bevilling til fri sakførsel for herredsrett og lagmannsrett, har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, idet dog Stanghelle Fealslag, Håkon Helle, Nils H. Stanghelle, Karsten N. Stanghelle, Arvid J. Stanghelle, Johannes N. Helle og Kristian J. Helle tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.

2. Anna Helle og Nils N. Helle tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

For Høyesterett er partene enige om at Grindevolls tap kan settes til kr. 50.000,-.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Midhordland herredsrett og Nordhordland herredsrett med avhør av den ankende part, ankemotpartene nr. 3-9 og 6 vitner hvorav 4 er nye for Høyesterett. Av det arbeidslag på 4 mann som under Grindevolls tilsyn utførte arbeidet i Follalia, har 3 avgitt forklaring under bevisopptakene, mens bare en av dem var vitne i lagmannsretten. Den fjerde, som var formann for arbeidslaget, er avgått ved døden. Ifølge Grindevolls og vitnenes forklaringer ble en del redskaper brakt til arbeidsstedet om kvelden 18. oktober 1959, mens arbeidet ble påbegynt 19. oktober. Arbeidet hadde altså pågått i vel to dager før ulykken 21. oktober. Grindevoll har forklart at arbeiderne etter arbeidstid 19. oktober gav ham beskjed om at oksen var urolig og nærgående, og at en av arbeiderne på ny beklaget seg om kvelden 20. oktober. Vedkommende arbeider har selv forklart at oksen var sint og meget nærgående. Det ble 20. oktober overfor arbeidsformannen gitt uttrykk for at arbeiderne anså oksen for å være farlig, og at de ville nedlegge arbeidet hvis den ikke ble fjernet. For øvrig er de avgitte forklaringer i det vesentlige i samsvar med de forklaringer som er gjengitt i herredsrettens og lagmannsrettens dommer. I faktisk henseende står derfor saken i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til om Grindevoll kan sies å ha opptrådt grovt uaktsomt, men jeg er ellers i det vesentlige enig i den begrunnelse lagmannsretten har gitt.

Jeg er enig med herredsretten og lagmannsretten i at fealslaget og medlemmene av laget ikke har noe uaktsomhetsansvar

Side:1488

i dette tilfelle. Etter det som er opplyst, må jeg legge til grunn at lagets medlemmer ikke visste at anleggsarbeidet i oksehavnen var påbegynt før ulykken inntraff, og at de heller ikke burde ha vært klar over dette. Jeg er enig med lagmannsretten i at det ville ha vært naturlig å varsle grunneierne på forhånd. Iallfall burde grunneierne straks ha fått beskjed da det under arbeidet viste seg at oksen fra første stund var sint og nærgående. Etter de avgitte forklaringer finner jeg i likhet med lagmannsretten ingen grunn til å tvile på at fealslagets medlemmer ville ha hentet oksen hvis de var blitt anmodet om dette. Jeg går videre ut fra at de på eget initiativ ville ha tatt oksen hjem dersom de var blitt underrettet om hvordan den oppførte seg etter at arbeidet i oksehavnen var påbegynt.

Etter min mening kan Grindevoll heller ikke gis medhold i at fealslaget og lagets medlemmer i dette tilfelle må dekke tapet i henhold til den objektive erstatningsregel i N.L. 6-10-2. Grindevoll opptrådte selv på en måte som må lede til at han ikke kan kreve at oksens eier helt eller delvis skal betale erstatning for det tap han ble påført. Jeg anser det derfor ikke nødvendig å gå inn på ankemotpartenes anførsler om at betingelsene for ansvar etter 6-10-2 overhodet ikke er til stede.

Grindevoll hadde før ulykken fått underretning om oksens nærgående opptreden på arbeidsstedet. Han var også fullt oppmerksom på at avlsokser kan være uberegnelige og farlige. Det måtte under de foreliggende omstendigheter være klart at det var forbundet med en viss risiko å ferdes på arbeidsstedet. Det er forståelig at Grindevoll ikke ønsket å forsinke arbeidet med kraftledningen uten at han fant dette tvingende nødvendig. Men når han valgte å la arbeidet fortsette uten å sørge for at oksen ble fjernet, kan han ikke gjøre oksens eier ansvarlig for den skade han ble tilføyet. Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til om oksens eier ville være ansvarsfri selv om Grindevoll hadde opptrådt helt ut forsvarlig, idet jeg antar at han i dette tilfelle ikke viste den aktsomhet som etter forholdene var nødvendig. Det Grindevoll kom ut for under sine to befaringer i første halvdel av oktober 1959, gav så vidt jeg forstår grunnlag for å anmode grunneierne om at oksen måtte bli hentet før arbeidet i oksehavnen ble påbegynt 19. oktober 1959. Iallfall burde Grindevoll straks ha tatt skritt til å få oksen fjernet da han ble underrettet om oksens irriterte og nærgående opptreden på arbeidsstedet og om arbeidernes reaksjon på dette forhold. Under disse omstendigheter går jeg ikke inn på spørsmålet om hvorvidt Grindevoll viste den nødvendige varsomhet da han kom til arbeidsstedet om ettermiddagen 21. oktober 1959.

Etter dette er jeg kommet til at lagmannsrettens dom bør stadfestes. Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, men antar at Grindevoll i samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd må betale saksomkostninger for Høyesterett.

Side:1489

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Jon P. Grindevoll 5.000 - fem tusen - kroner til Stanghelle fealslag, Anna Helle, Håkon Helle, Nils H. Stanghelle, Karsten N. Stanghelle, Arvid J. Stanghelle, Nils N. Helle, Johannes N. Helle og Kristian J. Helle.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bahr, Heiberg og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver R. Barry-Berg):

Saksøkeren Jon P. Grindevoll ble den 21/10-1959 stanget av en okse i Follalia ved Veafjorden i Bruvik. Han var den gang arbeidsleder i A/S Betongmast, som skulle strekke en høyspentledning over Veafjorden til Folleviksåsen for Bergenshalvøens kommunale Kraftselskap (B.K.K.). Ulykken skjedde da Grindevoll førte tilsyn med linjearbeidet, som på dette stadium besto i å trekke master fra sjøen og opp gjennom lia med en Vossevinsj. - - -

Retten bemerker:

Det er bevist, at Follalia er en del av en gammel oksehavn, som for det meste er naturlig gjerdet.

Det er videre bevist, at saksøkeren foretok en inspeksjonstur alene i Follalia ca. 14 dager før ulykken inntraff. Oksen fulgte da etter ham ned til sjøen. Da saksøkeren gikk i båten sin og la ifra, fulgte oksen etter utover fjæren og «blåste». Den la også på svøm etter båten et kortere stykke. Saksøkeren, som var vant til å omgås dyr, bedømte situasjonen derhen, at oksen var «heimsjuk», men ikke farlig. Noen dager senere sa han fra til en av de saksøktes husstander, at han hadde truffet på oksen, og at den ville hjem.

Det er videre bevist, at stasjonsbetjeningen på Stanghelle jernbanestasjon omtalte oksen under samtale med et par av saksøkerens arbeidsfolk en tid før ulykken skjedde, og herunder karakteriserte oksen som farlig. Retten må imidlertid legge til grunn, at arbeidsfolkene ikke sa noe om denne samtalen til saksøkeren.

Det er videre på det rene, at Nordhordland skjønnsrett, sammen med representanter fra B.K.K. og noen av de saksøkte, støtte på oksen under en befaring i Follalia 8 dager før ulykken. Oksen - et 5 år gammelt dyr, vekt mellom 400 og 500 kg - gikk da sammen med en mindre okse («Bergsdalsoksen»). Det var da intet som tydet på, at noen av disse oksene var farligere enn okser flest.

Det er videre på det rene, at man under denne befaringen drøftet opplegg av en taubane fra sjøen til topp av Follavikåsen og at B.K.K.'s representanter og de saksøkte ble enige om å forhandle nærmere om opplegget av denne taubanen senerehen.

Side:1490

Det ble ikke aktuelt å anlegge denne taubanen. A/S Betongmast som skulle sette opp mastene for B.K.K., bestemte seg for istedet å trekke mastene opp med en Vossevinsj.

Den 20/10 gikk så noen av saksøkerens arbeidere iland ved Yste Follavika i Follalia. De hadde med seg Vossevinsjen og noen stolper. Saksøkeren var ikke selv med.

Det er på det rene etter vitneførselen, at saksøkerens folk traff på oksen straks de kom iland, og at oksen allerede på det tidspunkt var meget sint. Folkene fikk jaget oksen bort, og fikk montert vinsjen. Oksen gikk til angrep på vinsjen og på de stokkene som ble trukket opp med den.

Da folkene kom tilbake til sitt standkvarter på Stanghelle samme kveld, snakket de med saksøkeren, som også hadde sitt standkvarter der. De sa, at de ikke ville arbeide i Follalia neste dag, på grunn av oksen som holdt til der. Dette oppfattet saksøkeren slik, at oksen hindret arbeidet. Han trakk imidlertid ikke den slutningen av samtalen, at oksen var farlig. Da det dertil var blitt sent på kvelden og oksen så allikevel ikke kunne fjernes før langt ut på neste dag, besluttet han seg til først å se på forholdet i forbindelse med inspeksjonen av arbeidet neste dag.

Neste dag, den 21/10 gjenopptok så saksøkerens folk allikevel arbeidet i Follalia. Da saksøkeren kom til for å se på arbeidet, gikk oksen rundt arbeidsstedet. Saksøkeren konstaterte, at oksen var sint. Saksøkeren passet derfor på å holde seg inntil de furutrærne som sto spredt på stedet. Da han skulle gå fra et slikt tre og opp til det stedet hvor folkene arbeidet, snudde han seg et øyeblikk, for å holde øye med oksen. Herunder falt han og ble liggende på ryggen, med ansiktet vendt mot oksen. Da saksøkeren falt, gikk oksen til angrep. Saksøkeren reiste seg halvt opp og ble så stanget av oksen i brystet. Liggende på ryggen forsøkte han å holde oksen unna med benene. Oksen fikk da tak på undersiden av lårene hans og presset ham mot en forhøyning i terrenget. Arbeidsfolkene kom så til og slo oksen med et spett, slik at saksøkeren fikk rullet seg vekk. Saksøkeren måtte transporteres ned til sjøen og videre til sykehus. Han hadde fått et brudd på ryggraden i 1. lumbalhvirvel, ved at oksen presset ham mot den nevnte forhøyningen.

Retten finner, at denne skadetilføyelsen var påregnelig og typisk hensett til dyrets art og begivenhetsforløpet, og at betingelsene for erstatningsansvar etter N.L. 6-10-2 forsåvidt er tilstede ( Rt-1954-710 på side 712). Oksen var sint allerede før arbeidet i Follalia begynte og det er ikke ført noe bevis for, at saksøkeren eller hans folk ved sitt arbeid eller på annen måte foretok noe som var så usedvanlig, at det utelukker ansvar etter nevnte lovbestemmelse. Retten vil senere drøfte spørsmålet om erstatningen bør settes ned eller bortfalle i henhold til ikrafttredelseslovens §25, fordi saksøkeren burde holdt seg borte fra Follalia til oksen var fjernet derfra.

Det kan ikke fri for ansvar etter N.L. 6-10-2, at oksen befant seg i et område som hørte til en gammel oksehavn. Retten finner det forsåvidt tilstrekkelig å henvise til den fortolkning av uttrykket «går løs» som er gitt i den nevnte høyesterettsdom i Rt-1954-710. Heller

Side:1491

ikke kan det fri for det nevnte ansvar, at saksøkeren arbeidet for et ekspropriasjonstiltak. Han var i sitt vanlige arbeid, og etter prosedyren i saken er det på det rene, at de saksøkte var innforstått med, at linjen ble strukket før erstatningene var fastlagt.

Retten kan imidlertid ikke finne, at medlemmene av fealslaget eller noen enkelt av dem har vist ansvarsbetingende uaktsomhet, slik at de blir ansvarlige etter vanlige erstatningsregler. Det er ikke bevist, at de saksøkte - eller noen enkelt av dem kjente til, at det var påbegynt arbeid i Follalia. Spørsmålet er så, om de burde kjent til dette. Her har retten vært i tvil. Før ulykken skjedde, var linjearbeidet nådd frem til sjøen på den andre siden av Osterfjorden, og det pågikk for fullt mot Follavikåsen fra øst. Det lå nær å regne med, at arbeidet med å strekke linjen over Follalia og sjøen kunne bli påbegynt når som helst. På den annen side hadde de saksøkte ikke hørt noe mer om den taubanen som skulle settes opp til bruk for arbeidet i Follalia, og som det skulle forhandles nærmere med de saksøkte om. Videre hadde de sett, at all transport av materiell til linjen foregikk opp fra Dalevågen og fra Inste Follavika, øst for Follavikåsen. Under disse omstendigheter finner retten ikke å kunne bebreide de saksøkte som ansvarsbetingende uaktsomhet, at de ikke hadde tatt oksen hjem før ulykken skjedde. Et annet spørsmål er det, om oksen, på grunn av kulde om nettene og mulig minkende beite, burde gått ute så lenge som tilfelle var. Retten kan imidlertid ikke finne, at dette forhold har noen betydning i relasjon til ansvaret for ulykken.

Ansvaret etter N.L. 6-10-2 hviler på dyrets eier. - - -

Retten er derfor kommet til, at medlemmene av «Stanghelle Fealslag» ikke hefter for lagets forpliktelser utover sine innskudd.

De saksøkte nr. 2-9 blir følgelig å frifinne.

Derimot må Stanghelle Fealslag erstatte Grindevoll tapt arbeidsfortjeneste og tap i fremtidig erverv, jfr. den før nevnte HRD i Rt-1954-710 på side 713.

Om erstatningens størrelse bemerkes: - - -

Det samlede erstatningskrav blir således kr. 40.000,-.

Spørsmålet blir så, om Grindevoll kan sies å ha medvirket til skaden, således at erstatningen bør settes ned eller falle bort, jfr. strl. ikrl. §25.

Det som kan lede til en slik nedsettelse eller sløyfing av erstatningen, kan etter rettens mening alene være, at Grindevoll ga seg til å arbeide med sine folk i Follalia ulykkesdagen, skjønt han visste, at oksen gikk der og skjønt hans arbeidsfolk kvelden forut hadde nektet å gjenoppta arbeidet på grunn av oksen.

Grindevoll er vant til å omgås dyr, også okser. Da han påtraff oksen i Follalia 14 dager tidligere bedømte han den ikke som farlig. Retten vil ikke si, at dette var en feilvurdering. Retten må videre legge til grunn, at Grindevoll ikke regnet med, at oksen var farlig, da hans folk dagen før ulykken nektet å gjenoppta sitt arbeid på grunn av oksen. Retten må gå ut fra som riktig, at Grindevoll oppfattet det slik, at oksen sjenerte selve arbeidet, ikke slik, at den var farlig for arbeiderne eller for folk som var vant med dyr. Det var også sent på kvelden da hans folk snakket med ham om oksen, slik at den ikke

Side:1492

ville kunne fjernes fra Follalia før langt ut på neste dag. På den annen side ville det ha vært en enkel sak å melde fra til en eller flere av fealslagets medlemmer. Man må gå ut fra, at disse da ville ha tatt hjem oksen i løpet av neste dag. Grindevolls arbeidsfolk ville isåfall bare ha tapt en dags arbeid.

Retten finner etter dette til en viss grad å måtte bebreide Grindevoll, at han ikke for sikkerhets skyld tok skritt til å få oksen fjernet før han påny ga seg til å arbeide i Follalia, og at han derfor selv bør bære halvparten av skaden. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jac. Wesenberg og Odd Schei og byrettsdommer Kåre Lassen med domsmenn):

- - -

Lagmannsretten legger etter prosedyren til grunn at den skade som er påført Grindevoll er påregnelig og typisk hensett til dyrets art og begivenhetsforløpet, og at betingelsene for erstatningsansvar etter N.L. 6-10-2 forsåvidt er til stede. Retten legger videre til grunn at strl.ikrl. §25 analogisk får anvendelse også når det gjelder et objektivt ansvar slik at erstatningen kan nedsettes eller helt bortfalle på grunn av skadelidtes opptreden. Dette må gjelde hva enten det objektive ansvar bare kan gjøres gjeldende mot laget eller også mot medlemmene av laget.

Grindevoll har forklart at han er vant til å omgås dyr, også okser. Han har videre opplyst at han var på inspeksjonstur to ganger før ulykken inntraff. Begge ganger traff han på oksen, og den ene gangen fulgte oksen ham ned til sjøen. Han var glad da han kom seg ombord i motorbåten. Oksen la også på svøm etter båten et kortere stykke. Han har også forklart at arbeidsfolkene dagen før ulykken inntraff, meldte fra til ham at de ikke ville arbeide mer i Follalia hvis ikke oksen ble fjernet. Det fremgikk av de i saken avgitte forklaringer at arbeidsfolkene hadde kastet bort 2 timer på grunn av oksen som viste alle tegn på raseri på grunn av det arbeid som pågikk. Det lyktes imidlertid Grindevoll å overtale folkene til å begynne igjen på arbeidet den 21. oktober 1959 idet han lovet å komme til stede for å ta oksen nærmere i øyensyn. Da han skulle et ærend på Osterøya, kom han imidlertid ikke til Follalia før i 16 tiden. Han har forklart at han hørte brølene av oksen helt over til Osterøya. Retten må karakterisere Grindevolls opptreden som grovt uaktsom når han lot folkene begynne på arbeid den 21. oktober 1959 uten å ha sørget for at oksen på forhånd var fjernet. Etter de forklaringer som er fremkommet fra ankemotpartene, har retten ingen grunn til å tvile på at de ville ha hentet oksen hjem hvis de hadde fått en anmodning om det. Grindevoll måtte forstå, etter det han selv hadde iakttatt, at oksen kunne betegne en fare for arbeidsfolkene og at den bare ville bli mere opphisset jo lenger arbeidet varte. Grindevoll må derfor sies ved eget mislig forhold å ha foranlediget skaden derved at han har unnlatt å fjerne en usedvanlig fare for skade, jfr. strl.ikrl. §25. I betraktning av at Grindevoll på en enkel måte kunne ha unngått en hver skade, finner lagmannsretten det rimelig at han selv får bære skadens følger og at han ikke kan velte disse følger over på andre. Retten finner ikke at teori og

Side:1493

rettspraksis taler mot at erstatningen helt kan bortfalle hvor dette etter en samlet rimelighetsvurdering fremtrer som det rimeligste resultat.

Retten finner ikke at lagets medlemmer kan bebreides at de ikke på egen hånd sørget for at oksen ble fjernet fra oksehavnen, idet retten ikke finner det godtgjort at de hadde kjennskap til eller burde forstått at arbeidet var påbegynt den 21. oktober 1959. Det ville forøvrig vært naturlig å varsle grunneierne før arbeidet ble påbegynt, jfr. siste setning i grunneiernes erklæring av 18. juni 1959 hvor de tar forbehold om varsel hvis det utlegges kabler der hester og kyr beiter. Retten finner det ikke godtgjort at slikt varsel var gitt.

Etter dette kommer retten til at et objektivt ansvar etter N.L. 6-10-2 i et hvert fall helt må bortfalle på grunn av Grindevolls uaktsomhet hva enten dette ansvar bare kunne gjøres gjeldende mot laget eller også mot dets medlemmer. Det blir da ikke nødvendig for retten å ta standpunkt til det sistnevnte spørsmål eller størrelsen av det lidte tap. Resultatet blir da at både laget og dets medlemmer må frifinnes. - - -