RG-1985-591

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1984-09-17
Publisert:	RG-1985-591
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Overskjønn B 17. september 1984 i sak nr. 13/1984 og sak nr. 14/1984
Parter:	Sogn og Fjordane fylkeskommune v/vegsjefen (jur. kons. Hans Chr. Østrem) mot Erik Slåtten m.fl. (14 parter) (advokat Ingrid Schei Nyheim).
Forfatter:	Lagdommer E. Melander med skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §373, Skjønnsprosessloven (1917) §54, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §4, §6, Veiloven (1912), §48, Skjønnsprosessloven (1917), §10, §5

I. Herredsrettens skjønn.

Sogn og Fjordane fylkeskommune v/vegsjefen i Sogn og Fjordane fremsatte ved skjønnsbegjæring av 26/10-1982 og ved prosesskriv (udatert, men poststemplet 29/4-1983) krav om skjønn i forbindelse med utvidelse/omlegging av fylkesveg 481 i Angedalen i Sunnfjord. Skjønnskravet gjaldt 14 grunneiere, fordelt med 8 grunneiere på strekningen (parsellen) Slåtten-Ryggja bru og 6 grunneiere på strekningen (parsellen) Ramstad-Furebø bru.

Saken fikk nr. 18/1982 B ved Sunnfjord herredsrett. Ved en annen skjønnsbegjæring av 26/10 1982 ble det av Førde kommune krevd skjønn for samme fylkesveg for så vidt angår parsellen Ryggja bru - Ramstad, som altså ligger mellom de 2 parseller som fylkeskommunens skjønnsbegjæring gjaldt. Kommunens skjønnsbegjæring omfattet 7 grunneiere. 3 av disse grunneiere var også parter i fylkesskjønnet, nemlig Kjell Halbrend (gnr. 24 bnr. 1), Bjørg og Alf Søviknes (gnr. 25, bnr. 6) og Norodd Ramstad (gnr. 25, bnr. 8). Kommunens skjønnskrav fikk saksnummer 19/1982 B ved herredsretten. - - -

Side:592

II. Gjenstanden for overskjønn. - - -

Tilbake til behandling i overskjønnssakene står følgende spørsmål som gjelder samtlige saksøkte:

1. Bredden av den gamle veg.

2. Grunnerstatninger.

3. De saksøktes utgifter til juridisk bistand. - - -

IV. Bredden av gammel veg.

1. Bredden av den veggrunn som eies av det offentlige før den nåværende utvidelse/omlegging av Angedalsvegen vil være av betydning for størrelsen av grunnerstatningene. I den utstrekning den gamle veg går inn i den nye veg vil den gamle vegbredden få betydning for beregningen av størrelsen av det areal som avstås til den nye veg. Og i den utstrekning den gamle veg blir liggende utenfor den nye veg vil den gamle veggrunn bli overtatt av vedkommende grunneier. For denne overtagelse har herredsretten fastsatt en pris på kr. 1,- pr. m2, og denne prisfastsetting er ikke gjenstand for overprøvelse av lagmannsretten.

Herredsretten har lagt til grunn en vegbredde på 3 alen (1,89 m) i den utstrekning det er tale om tilbakeføring av gammel veg til grunneiere, og en bredde på 3 meter for så vidt den gamle veg går inn i den nye veg. Saksøkerne har begjært overskjønn m.h.t. denne avgjørelse av vegbreddespørsmålet. I overskjønnsbegjæringene ble det prinsipalt påstått at spørsmålet om gammel vegbredde skulle avvises fra skjønnsretten. Denne påstand er frafalt for lagmannsretten og saksøkerne har gjort gjeldende at lagmannsretten bør treffe en realitetsavgjørelse av vegbreddespørsmålet. De saksøkte har ved sin prosessfullmektig erklært seg enig heri.

Lagmannsretten bemerker at med den betydning spørsmålet om gammel vegbredde har for erstatningsoppgjøret, er det naturlig at lagmannsretten treffer en realitetsavgjørelse, som da vil ha prejudisiell karakter, jfr. bl.a. Altens kommentar til skjønnsloven (utg. 1960) 69 (note 1 til §48). Det vises også til Dragsten og Vislie: Skjønnsloven 284 flg. Under saksforberedelsen for lagmannsretten har partene forberedt den bevisførsel om vegbreddespørsmålet som har vært mulig, og både saksøkerne og de saksøkte ønsker at lagmannsretten tar standpunkt til vegbreddespørsmålet. Lagmannsretten vil etter dette avgjøre spørsmålet om bredden på gammel veggrunn. Til støtte for dette standpunkt vises til Rt-1975-428 flg., særlig 431.

For lagmannsretten er saksøkerne og de saksøkte enige om at bredden på den gamle veg må være den samme i begge de relasjoner hvor vegbredden har betydning, altså både for så vidt den gamle veg går inn i den nye veg og for så vidt den gamle veggrunn overtas av grunneierne. Lagmannsretten er enig heri og vil - i motsetning til herredsretten - fastsette en vegbredde som da blir å legge til grunn for erstatningsoppgjøret i begge de nevnte relasjoner.

2. Saksøkerne har for lagmannsretten fremlagt eller forevist et ganske omfattende nytt dokumentmateriale. Det nevnes bl.a. «Nivellement av tvende Veilinier mellom Præstefosbro og Ramstad bro» fra 1873 med profiler til en omlegning av Angedalsvegen og profiler utarbeidet 1943 til eventuell ny veg i Angedalen. Videre nevnes skriv

Side:593

av 26/1-1872 fra oppsittere i Angedalen til «Førde kommunebestyrelse» med søknad om å få beholde vegen på nordre side av Angedalselva, skriv av 31/3-1874 fra veiinspektør M. Christensen til «Førde Communebestyrelse», «Contract» av 8/4-1874 der oppsitterne i en viss utstrekning påtar seg plikt til å opparbeide den veg som er prosjektert av «Vegbestyrelsen», og erklæringer fra 1870-årene om avståelse av veggrunn. Det er videre bl.a. gitt opplysninger om vegbredde, tidligere veglovgivning og om innstilling av 1920 fra trafikkplankomiteen i Sogn og Fjordane.

Saksøkerne gjør - under påberopelse av det nye dokumentmateriale - gjeldende at vegen gjennom Angedalen - som opprinnelig ble bygd omkring 1820 - ble omlagt og/eller utvidet i 1870-årene, en omlegging/utvidelse som iallfall var helt gjennomført i 1884. Ved ombyggingen/utvidelsen i 1870-årene fikk selve kjørebanen en bredde på 5 alen, dvs. 3,15 m. I tillegg til kjørebredden kommer grøfter der hvor vegen gikk i flatt terreng og skråninger/skjæringer i skrånende terreng. Den gjennomsnittlige vegbredde må iallfall ha vært 5 m, når tillegg gjøres for grøfter eller skråninger/skjæringer. Det anføres at vegprofilene fra 1870-årene viser en slik samlet bredde av vegen, profiler som også ble lagt til grunn ved utarbeidelsen av profiler i 1943. Mens planene i 1943 ikke ble realisert, er det på det rene anføres det, at utvidelsen/omleggingen av vegen i 1870-årene fant sted, og den må ha foregått i samsvar med de da foreliggende profiler. Når grunneiere avsto «fornøden» grunn til veganlegget må avståelsen ha omfattet både grunn til kjørebane og grunn til grøfter, skråninger/skjæringer.

3. De saksøkte anfører at det ikke er tilstrekkelige holdepunkter for at det i 1870-årene ble utført et vegarbeid som medførte at kjørebanen fikk slik bredde - 5 alen - som det synes å fremgå av profilene. Ved byggingen av vegen har man ikke holdt seg til profilene. Iallfall er det ikke holdepunkter for at det offentlige i tillegg til grunn til kjørebanen også fikk grunn til grøfter, skråninger/skjæringer. De saksøkte viser til uttalelser fra parter og vitner om at vegen i 1930-40 årene var så smal at hestekjøretøyer vanskelig kunne passere hverandre. Det som er skjedd er at den smale veg etter hvert er blitt «utkjørt» i forbindelse med grusing, snøbrøyting og annet vedlikeholdsarbeid. De saksøkte konkluderer med at det offentlige iallfall ikke kan ha ervervet veggrunn utover 3 meters bredde.

4. Lagmannsretten er kommet til at det dokument-materiale som nå foreligger gjør det overveiende sannsynlig at det offentlige hadde ervervet veggrunn i gjennomsnittlig 5 meters bredde, som anført av saksøkerne. Lagmannsretten kan i det vesentlige tiltre saksøkernes anførsler.

Lagmannsretten legger således til grunn at det i 1870-årene og eventuelt frem til 1884, ble foretatt omlegging/utvidelse av Angedalsvegen. Bl.a. kan vises til skriv av 4/8-1876 fra Nordre Bergenhus Amt til Amtsingeniøren der det gis underretning om at det er bevilget 144 Spd. 48/1, fordelt på 3 år til ombygging av vegen mellom Præstefossbroen og Ramstadbroen over Jelle i Førde. Det er sagt at bevilgningen gis på betingelse av bl.a. at «Oparbeidelsen foregaar efter Veibestyrelsens Anvisning og under dens Kontrold». Det synes liten grunn til å

Side:594

tvile på at vegen da ble bygd i samsvar med profilene fra 1873. Grunneierne har da også i «contract» av 8/4-1874 påtatt seg å opparbeide en 5 alen bred kjøreveg. I og med at «Vegbestyrelsen» forestod veganlegget i 1870- årene synes det videre all grunn til å regne med at vegen ble bygd i samsvar med kravene i dagjeldende veglov, vegloven av 1851. Etter denne lov skulle en bygdeveg aldri ha mindre bredde enn 4 alen og alle veger skulle være forsynt med grøfter. Det synes åpenbart at man måtte ha plass til fyllinger og skjæringer der hvor terrenget gjorde det nødvendig. Vegplanene fra 1943, planer som ganske visst ikke ble realisert, inneholdt profiler som for den da eksisterende veg stemmer med profilene fra 1873. - Lagmannsretten finner å kunne godta at det offentlige må ha ervervet veggrunn i 1870-årene på tilsammen gjennomsnittlig 5 meters bredde. Hvorvidt denne veggrunn helt eller delvis er gitt vederlagsfritt fra grunneierne, eller om det er betalt for grunnen, kan ikke ses å ha noen betydning, og er for øvrig heller ikke tillagt vekt av de saksøkte.

Etter det resultat som lagmannsretten er kommet til skal det legges til grunn ved erstatningsoppgjøret at bredden på veggrunnen før ekspropriasjonen var 5 meter.

V. Grunnerstatningene generelt.

1. Det avstås deler av eiendommer til det nye veganlegget. Bortsett fra 4 takstnumre avstås det arealer fra jordbrukseiendommer. Det er enighet mellom partene om at disse arealer skal erstattes etter bruksverdiprinsippet, jfr. lov av 6/4-1984 nr. 17 §6, jfr. §4. Arealene blir således vurdert etter den bruk av eiendommen som eieren gjør, idet det også tas hensyn til mulige påregnelige endringer av driften som det etter forholdene på stedet er reelt grunnlag for.

I atskillig utstrekning er de avståtte arealer tiltrådt av saksøkerne, og i disse tilfeller legges til grunn tidspunktet for tiltredelsen ved fastsettingen av erstatningene, jfr. lovens §10. Hvor arealene ikke er tiltrådt, legges til grunn verdien da overskjønnet ble avhjemlet. Det bemerkes at spørsmålet om avsavnstap for allerede tiltrådte arealer ikke er bragt inn for lagmannsretten til overprøvelse.

De 4 takstnumre hvor det ikke er aktuelt å anvende bruksverdiprinsippet, er takst nr. 3, Leif Slåtten, nr. 7, Nikolai Eikås og nr. 12 Magnar Ramstad i fylkesskjønnet, samt takst nr. 3 Alfred O. Botnen i kommuneskjønnet. Disse saksøkte avstår mindre arealer av boligeiendom, og de avståtte arealer vurderes som hagegrunn. Erstatning fastsettes etter salgsverdien (tomteverdi), jfr. erstatningsloven §4, jfr. §5, og det legges til grunn samme tidspunkt som for bruksverdien, jfr. lovens §10.

2. I de tilfeller hvor bruksverdiprinsippet legges til grunn bygger lagmannsretten på foreløbige arealoppgaver som er utarbeidet av saksøkerne. Disse arealoppgaver deler de avståtte områder inn etter bonitet. Arealene går greit fram av fremlagt kartmateriale og er påvist for lagmannsretten under befaringen. Det er fra de saksøktes side ikke kommet innvending mot arealoppgavene.

Lagmannsretten legger til grunn at det er 3 hovedkategorier av jordbruksjord som avstås, nemlig:

1) Dyrket mark til gras for melk/kjøttproduksjon.

2) Dyrket mark til grønnsak/bærproduksjon (gjelder bare takst nr. 1

Side:595

og 2 i fylkesskjønnet).

3) Beitemark.

I noen tilfeller vil man ha å gjøre med boniteter som ligger mellom nevnte bonitet nr. 1 og 3, og det vil også være tilfeller hvor boniteten er dårligere enn bonitet nr. 3. Dette vil bli særskilt bemerket under vedkommende takstnummer.

Lagmannsretten finner at erstatningene bør fastsettes særskilt for de boniteter som avstås, jfr. også de alminnelige forutsetninger pkt. 3 B. Dette finnes særlig hensiktsmessig fordi lagmannsretten - som det nærmere vil bli redegjort for nedenfor - vil fastsette erstatningene etter «flat» grunnverdi med tillegg av tilpasningstap. Tilpasningstapet vil bli det samme om vedkommende areal ved den endelige oppmåling skulle vise seg å være noe større eller mindre enn angitt i de foreløbige oppgaver. En justering av erstatningen for «flat» grunnverdi ved den endelige oppmåling antas ikke å by på noen problemer.

3. Lagmannsretten vil fastsette jordbrukserstatningene ut fra en vurdering av den «flate» verdi av avstått areal og ut fra en vurdering av hvorvidt, eventuelt i hvilken utstrekning det skal gis tillegg for tilpasningstap. Selv om det til dels er forholdsvis små arealer som avstås finner lagmannsretten at prinsippet «fl at» jordbruksverdi og tilpasningstap bør anvendes. I den forbindelse bemerkes at lagmannsretten finner at den har tilstrekkelige faktiske opplysninger om de enkelte eiendommer og eiere til å kunne foreta en skjønnsmessig vurdering av tilpasningstapet for de saksøkte. Bl.a. har de enkelte saksøkte under befaringen fått anledning til å uttale seg om saksøkernes anførsler om tilpasningstap for vedkommende takstnummer. I slike tilfeller antas det nå også best i samsvar med skjønnspraksis å bruke metoden med «flat» grunnverdi og tilpasningstap. Det vises bl.a. til Rt-1975-580, 1979 168 og - særlig - til Rt-1982-1800. Det vises også til Gulating lagmannsretts dom av 6/10-1983 (A. sak nr. 61/82) og til Ryfylke herredsretts skjønn av 24/10-1983 (nytt skjønn i Randabergsaken).

4. I samsvar med Høyesteretts kjennelse i Rt-1982-1800 flg. tas utgangspunkt i bruttoavkastningen av det avståtte areal. Denne avkastning vil kunne variere med jordens bonitet og den aktuelle eller påregnelige driftsform. Fra bruttoavkastningen er trukket de variable kostnader, f.eks. til såfrø og gjødsel, og den del av brukets faste kostnader som faller forholdsvis på arealet, f.eks. utgifter til driftsbygninger, driftsmidler (kapitalkostnader) og til arbeid (f.eks. eieren og hans families arbeidsinnsats). Herved fremkommer grunnrenten, dvs. jordas egenverdi som produksjonsfaktor, den såkalte «flate» jordbruksverdi.

Denne grunnrente er kapitalisert og lagmannsretten har funnet at dette bør skje med 5% rente.

De enkelte eiendommer og eiere er så vurdert med henblikk på spørsmålet om hvilke utgifter den saksøkte vil ha ved å tilpasse driften på bruket slik at han kan få den samme inntekt av bruket som før ekspropriasjonen. De momenter som særlig danner grunnlag for denne vurdering er eiendommens størrelse og beskaffenheten av de arealer eiendommen har, faste anlegg (f.eks. driftsbygning) og driftsmidler

Side:596

(f.eks. traktor) på bruket, i denne forbindelse mulighetene f.eks. for nydyrkning, mer intensiv utnyttelse av brukets arealer og muligheten for å anvende arbeidskraft som er frigjort ved ekspropriasjonen til annet formål. Det er tatt hensyn til om bruket leies bort. Som en del av tilpasningsspørsmålet er det vurdert hvilken tid som ville medgå før tilpasningen var gjennomført.

Vurderingen av tilpasningstapet bygger på at ekspropriaten har plikt til på mest hensiktsmessig måte å redusere det inntektstap som avståelsen av grunnarealet medfører. Spørsmålet blir m.a.o. hvorledes en fornuftig eier av vedkommende bruk bør innrette seg for at bruket skal kunne gi en like stor samlet inntekt som før ekspropriasjonen; og hvor lang tid dette vil ta.

5. Grunnrenten - den «flate» jordbruksverdi - har lagmannsretten fastsatt særskilt for de under pkt. 2 nevnte 3 hovedkategorier av grunnarealer,

(1) Dyrket mark til grasproduksjon

(2) Dyrket mark til grønnsaker/bærproduksjon

(3) Beite.

Når det gjelder dyrket mark til grasproduksjon legger lagmannsretten - i samsvar med uttalelse fra jordbrukssakkyndige - til grunn som det gjennomsnittlige avlingsnivå for vedkommende saksøkte 400 fôrenheter pr. dekar. Dette vil gi en grunnrente på ca. kr. 114 pr. dekar. Kapitalisert med 5% blir grunnverdien kr. 2 280 pr. dekar, et beløp som avrundes til kr. 2 300 pr. dekar, dvs. kr. 2,30 pr. m2 .

For dyrket mark til grønnsak/bærproduksjon (takst nr. 1 og 2 i fylkesskjønnet) er det etter lagmannsrettens vurdering grunn til å regne med dobbelt så høy grunnrente i gjennomsnitt som for mark til grasproduksjon, dvs. kr. 4,60 pr. m2 .

For beitemark finner lagmannsretten at det bør regnes med en grunnrente på kr. 50,- pr. dekar, dvs. kr. 1,- pr. m2 .

Under de enkelte takstnumre vil man komme inn på enkelte avvik fra de nevnte beløp når det dreier seg om boniteter som ikke helt kan henføres under de 3 hovedkategorier. - - -

VII. Saksomkostninger.

1. Saksomkostninger for herredsretten.

I sin saksomkostningsoppgave for herredsretten oppga de saksøktes prosessfullmektig, advokat Ingrid Schei Nyheim, å ha hatt 8 timers forberedende arbeid i forbindelse med befaring og konferanse med vegsjefen. Saksøkte hevdet at disse utgifter ikke kunne erstattes av herredsretten da de ikke var foranlediget av skjønnssaken. Herredsretten tilkjente erstatning for de 8 timer, og bemerket bl.a. at vedkommende saksøkte nr. 6 og 8 i fylkesskjønnet - ellers neppe ville få full erstatning for sine nødvendige utgifter til juridisk bistand.

Saksøkerne har for så vidt begjært overskjønn og gjort gjeldende at arbeid vedrørende vegplanen ikke kan dekkes i skjønnssaken. Det er vist til Justisdepartementets rundskriv av 27.12.1982 (G. 296/82).

Advokat Ingrid Nyheim Schei har under forberedelsen for lagmannsretten anført herom:

«Utgifter til jur. bistand.

Dei 8 timane i førebuande arbeid som saksøkjar protesterar mot

Side:597

var brukte i høve plan Aasen fekk tilsendt frå Vegstellet. Han fekk ihende to kart som ikkje samstava og ba om bistand. Etter mitt besøk og brev vart ting retta på planen og tilhøva avklåra.

Det er kome til nytte i skjønet, ved innsparing i førebuande arbeid på Aasens eigedom, ved forenkla sak for skjønsretten. Derfor syntes det rett å ta det med under førebuande arbeid i skjønssaka, og eg meiner framleies at det er rett.»

Lagmannsretten finner at de omhandlede utgifter må kunne kreves erstattet i skjønnssaken idet utgiftene må kunne anses pådratt med sikte på behandlingen av den da forestående skjønnssak jfr. Dragsten og Vislie: Skjønnsloven 326. - Herredsrettens skjønn blir således på dette punkt stadfestet.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten.

Det er bare saksøkerne som har begjært overskjønn.

Etter regelen i skjønnsloven §54 første ledd skal saksøkerne erstatte de saksøkte nødvendige utgifter i anledning skjønnssaken.

Saksøkerne må betale de lovbestemte utgifter ved overskjønnssaken (så som utgifter til rettsgebyr, forkynnelser, vitner, medlemmene av overskjønnsretten og rettslokale).

De saksøkte har hatt utgifter til juridisk bistand. På samme måte som for herredsretten har advokat Ingrid Schei Nyheim møtt for samtlige saksøkte i lagmannsretten. Advokat Schei Nyheim har fremlagt arbeidsoppgave til lagmannsretten. Av denne fremgår det at advokaten har regnet med 98 timer til forberedende arbeid for lagmannsretten. Etter lagmannsrettens mening er dette for høyt timetall for det arbeid som måtte kunne anses for nødvendig, særlig når det tas hensyn til at advokaten representerte samtlige saksøkte ved sakens behandling for herredsretten og i tillegg dertil også hadde 8 timers forberedende arbeid i forbindelse med vegplanen, jfr. pkt. 1. I betraktning av at lagmannsretten gjennomførte befaringen på 2 dager, skulle det ikke være nødvendig for advokaten med 24 timers forhåndsbefaring for lagmannsretten. Det er videre regnet med 28 timer til partskonferanser m.v. og 25 timer til opplegg av overskjønnet, og lagmannsretten kan ikke se at det - særlig på bakgrunn av advokatens kjennskap til saken fra herredsrettsbehandlingen - kan ha vært nødvendig med så mange timer til forberedende arbeid av nevnte art.

Lagmannsretten finner at det forberedende arbeid som er oppgitt, kan reduseres med 27 timer, idet forberedende arbeid utover 71 timer ikke finnes nødvendig. Etter dette vil advokat Schei Nyheim bli tilkjent erstatning for tilsammen 100 timers arbeid. Advokaten har regnet med en timesats på kr. 350,-. For herredsretten var det regnet med en timesats på kr. 275,-. Lagmannsretten finner at det vil være gitt dekning for alle nødvendige utgifter ved at det regnes med en timesats på kr. 300,-, - som også er den sats som idag gjelder for saker som det er gitt fri sakførsel for.

Salær for nødvendige arbeidsutgifter settes således til kr. 30 000,-. I tillegg dertil erstattes utlegg som advokaten ifølge oppgaven har hatt, tilsammen kr. 926,-.

Som herredsretten, har lagmannsretten ikke noe å bemerke til at erstatningen for juridisk bistand fordeles med 2/3 på Statens vegvesen

Side:598

og 1/3 på Førde kommune. Som herredsretten antar lagmannsretten imidlertid at saksøkerne må være solidarisk ansvarlige for erstatningen.

Overskjønnet er på alle punkter enstemmig. - - -