RG-1985-631

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1984-11-30
Publisert:	RG-1985-631
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Overskjønn 30. november 1984 i sak nr. 46/83
Parter:	Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (advokat Tallag Andersen) mot Hans Olav Røsland med flere (4 parter) (advokat Oddvar Fosaas) mot Hans J. Weel med flere (8 parter) (advokat Jostein Lensebråten).
Forfatter:	Lagdommerne Jørgen Wilberg, Liv Gjølstad, Arne Hageler
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §54, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Tvistemålsloven (1915) §176, §2, Oreigningsloven (1959) §2

Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) vedtok 7. juli 1978 å kreve avstått nødvendig grunn og rettigheter i Sem og Borre kommuner i Vestfold og i Rygge, Råde, Tune og Varteig kommuner i Østfold til bygging og drift av kraftledningen Tveiten-Hasle. Vedtaket ble truffet i medhold av oreigningsloven av 23. oktober 1959 nr. 3 §2 nr. 19, kgl. resolusjon av 2. juni 1960 og Industridepartementets bemyndigelse av 20. januar 1971.

Det ble bestemt at skjønnet uten hensyn til jurisdiksjonsgrensene, skulle behandles av Moss herredsrett. Herredsretten avsa 10. juni 1980 skjønn omfattende 143 takstnumre. Etter anke fra NVE og en del grunneiere avsa Eidsivating lagmannsrett 17. september 1982 dom og kjennelse i saken. Skjønnet ble opphevd og hjemvist til ny behandling for herredsretten for så vidt gjaldt erstatninger for skjemmet utsikt og for bruk av private veier. Nytt skjønn for 26 takstnumre ble deretter avsagt 28. juni 1983. Det nærmere saksforhold fremgår av de tidligere skjønn, lagmannsrettens dom og kjennelse og rettens bemerkninger nedenfor.

NVE har i rett tid begjært overskjønn for 14 takstnumre. De saksøkte har gitt tilsvar til overskjønnsbegjæringen. For 2 av takstnumrene er saken senere hevet som forlikt. Av de gjenstående 12 takstnumre gjelder 7 takstnumre NVE's bruk av private veier; takstnummer 8, 29, 72, 77 a, 118 a, 129 b og 132 b, og 5 takstnumre nærføringsulemper; takstnummer 11, 12, 108, 133 og 134. (De samme takstnumre som ved de tidligere skjønn er beholdt.)

Det er ikke reist innsigelser mot fremme av skjønnet i den utstrekning det er begjært overskjønn. Retten kan heller ikke se at det foreligger hindringer mot fremme av skjønnet som retten ex officio skal ta i betraktning.

NVE har begjært skjønnet fremmet etter de samme alminnelige skjønnsforutsetninger som for underskjønnet, dog slik at det er foretatt endring og tilføyelse i pkt. 8 tredje avsnitt, godtatt av de saksøkte. Pkt. 8 i de alminnelige skjønnsforutsetninger lyder etter dette:

«Eksproprianten skal ha rett til uhindret adkomst til overføringsanlegget for all nødvendig ferdsel i anleggsperioden og under senere drift og vedlikehold, herunder rett til å bruke bestående veier, transportog ferdselsinnretninger, samt rett til i anleggsperioden å utbedre slike anlegg eller bygge nye.

Hvor eksproprianten gjør bruk av bestående veier og påfører disse skade, blir skaden å utbedre av eksproprianten innen 12 mndr. etter at anlegget er ferdig.

Skjønnet fastsetter erstatning for bruk av bestående veier i anleggstiden. Skjønnet tar også i betraktning senere bruk av vei i forbindelse

Side:633

med vanlig ettersyn og vedlikehold, herunder vanlig slitasje og ulempe ved slik bruk. Skulle veien som følge av slik bruk bli skadet utover det som følger av vanlig slitasje, skal skaden utbedres av eksproprianten innen 12 mndr. etter at den oppsto.

Det forutsettes at vedlikeholdsarbeider i dyrket mark, skjer i tiden utenom vekstsesongen. Skader skal erstattes og fastsettes ved overenskomst eller ved senere skjønn, som blir å påstevne av eksproprianten etter begjæring fra vedkommende grunneier.»

I tilknytning til pkt. 8 i de alminnelige skjønnsforutsetninger hitsettes også pkt. 4 første ledd som lyder (uendret):

«Skader og ulemper som følge av ekspropriantens transporter og anleggsarbeider under byggingen av overføringsanlegget, holdes utenom nærværende skjønn og forutsettes ordnet etter anleggsarbeidets avslutning i minnelighet, eventuelt ved skjønn som blir å påstevne av eksproprianten etter begjæring av vedkommende grunneier.»

For overskjønnet foreligger to spørsmål. Det gjelder:

1. Vederlag/erstatning for bruk av private veier.

2. Erstatning for nærføringsulemper, særlig skjemmet utsikt.

NVE har vedrørende disse spørsmål generelt anført: - - -

Ekspropriatene har generelt særlig fremholdt: - - -

Lagmannsretten skal generelt bemerke:

Ad 1: Utgangspunktet her er det alminnelige prinsipp om at det ved tvangsavståelse av rett til å bruke anlegg og innretninger skapt ved kapital- og arbeidsinnsats, skal betales erstatning for selve bruken, jfr. Eikelanddommen, Rt-1976-1362. Det dreier seg således ikke om noen tapsutmåling slik vanlig er i skjønn, men om vederlag for bruk av det økonomiske gode omhandlede gårds- og skogsveier representerer. Fastsettingen av vederlaget må skje i forhold til de alminnelige skjønnsforutsetninger. Det skal etter dette ses bort fra enhver form for skader og ulemper under anleggstiden.

Ved fastsettingen av vederlaget skal det som anvist i Eikelanddommen, på den ene side tas hensyn til veienes standard og lengde og kostnadene ved bygging av veiene - veienes rent tekniske verdi - og på den annen side brukens omfang og arten av den transport det er tale om.

Befaringen har vist at de veier som omfattes av overskjønnet er av noenlunde lik standard, bortsett fra en strekning under takstnummer 29, som retten kommer tilbake til under den nærmere behandling av dette takstnummer. Standarden kan karakteriseres som alminnelig bra bruksveier. Det dreier seg om gamle gårds- og skogsveier, som delvis kan ha vært opparbeidet over noen tid. Det er ikke fremlagt og heller ikke opplyst å foreligge regnskapstall eller annet materiale om kostnadene. Grunnforholdene kan enkelte steder, som f.eks. et stykke av veien under takstnummer 29, ha krevd ekstra forsterkning ved fundamenteringen. På den annen side har det vært relativt begrenset behov for sprengning. Retten finner ikke at det er spesielle forhold ved veianleggene som konkret eller generelt kan gi grunnlag for et høyere vederlag enn det en normalvurdering tilsier.

Kostnadene ved bygging av slike gårds- og skogsveier idag kan anslås til 100-150 kr. pr. løpemeter. Veiene, som er gamle, kan

Side:634

imidlertid ikke fullt ut regnes som noen kapital tilsvarende hva det nå ville ha kostet å bygge dem. Vederlaget må for øvrig iallfall sikre en rimelig forrentning idet det må tas i betraktning at også andre har brukt veiene. I den grad NVE har fortrengt andre, er det en ulempe som skal erstattes særskilt.

For så vidt gjelder brukens omfang, bemerkes for ordens skyld at den ikke har vært så kortvarig eller beskjeden at spørsmålet om en minimumsgodtgjørelse eller annen særlig godtgjørelse oppstår.

Sammenligningsgrunnlag fra «utleie» av lignende gårds- og skogsveier mangler. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke foreligger noe etablert prisnivå i markedet. Skjønnspraksis varierer sterkt. Heller ikke i skjønnspraksis finnes det å være etablert noe prisnivå. Det av NVE fremlagte bompengemateriale og oppgaven over avgifter ved tømmerkjøring gjelder ikke direkte sammenlignbare forhold. Disse avgifter tar bl.a. sikte på å dekke utgifter til vedlikehold av veiene. For så vidt spesielt gjelder bompengeavgiftene og betydningen av veienes lengde, bemerkes at slike avgifter forutsetter et kontrollapparat med særlige kostnader uavhengig av veilengden. De tallene som fremgår av Transportøkonomisk institutts utredning, jfr. særlig sammendraget, kan slik det fremgår av sluttmerknadene på 34 ikke uten videre brukes i det enkelte tilfelle. Det fremlagte materiale, særlig utredningen, indikerer imidlertid et nivå som ligger markert under det nivå ekspropriatene hevder skal legges til grunn.

I samsvar med skjønnspraksis fra lignende forhold antar lagmannsretten at vederlaget bør fastsettes etter en sats pr. tonn km. Ut fra det som er sagt ovenfor, bør det være ens sats for alle veiene og slik at det ved fastsettingen tas i betraktning at bilenes vekt ikke er regnet med. Lagmannsrettens flertall - Wilberg, Gjølstad, Hageler og Hvidsten - finner at vederlaget passende kan settes til 6 kr./tonnkm. Røed og Christiansen stemte for 8 kr./tonnkm, mens Brække stemte for 12 kr./tonnkm. Erstatningsbeløpene under de enkelte takstnumre bygger på flertallets fastsetting.

Beregningen av vederlaget for de enkelte takstnumre bygger i utgangspunktet på de av NVE fremlagte oppgaver som er basert på en gjennomsnittsberegning av transportmengde pr. mast. For enkelte takstnumre ble under befaringen fremlagt detaljerte oppgaver og opplysninger som avviker fra NVE's tall. Det vises til den nærmere behandling under takstnummer 77 a, 118 a og 132 b.

For så vidt gjelder vederlaget for den fremtidige bruksrett til veiene i forbindelse med vanlig ettersyn og vedlikehold, finner lagmannsretten det av underskjønnet fastsatte engangsbeløp kr. 250 pr. km passende. Omfanget av bruken antas å bli noe mindre enn det underskjønnet regnet med. Den begrensede og beskjedne bruk tilsier imidlertid en minimumsbetraktning ved fastsettingen.

Ad 2. Lagmannsretten finner at de påberopte ulemper ved skjemmet utsikt, støy fra ledninger og faremomenter ved mastene må bli å behandle som alminnelige ulemper. Spørsmålet om det skal gis erstatning vil bero på en tålegrensevurdering etter nabolovens §2, og slik at det som eventuelt skal erstattes, er den del av ulempene som overstiger tålegrensen. For takstnummer 11 og 108 er det imidlertid særlige

Side:635

erstatningsposter. Det vises om dette til behandlingen nedenfor av de nevnte takstnumre.

Det sentrale i vurderingen etter nabolovens §2 er ulempene ved skjemmet utsikt. De påberopte ulemper ved støy fra ledningene og faremoment ved mastene, er etter lagmannsrettens vurdering av mindre betydning. For bolighusene som ligger ved trafikkerte veier vil støyen for øvrig delvis ikke bli merkbar på grunn av veistøyen. De nevnte ulemper tillegges således bare en viss beskjeden betydning ved anvendelse av kumulasjonsprinsippet.

Utgangspunktet ved vurderingen etter nabolovens §2 tas i Vågådommen, Rt-1969-389, hvorav fremgår at fjernledninger for elektrisk kraftoverføring kan bli aktuelle nær sagt hvor som helst i landet, herunder også i ellers uberørte naturområder. Lagmannsretten legger i tråd med dette til grunn at omhandlede kraftledning er ventelig etter forholdene på de steder den er fremført. Ventelighetsgraden, som igjen må få betydning for rimelighetsvurderingen, må imidlertid ses i forhold til at det dreier seg om et kraftledningsanlegg av de største som bygges i Norge i dag. Ventelighetsgraden med hensyn til tekniske anlegg i nabolaget vil for øvrig generelt kunne variere ettersom det dreier seg om tettbygde områder eller naturområder.

Lagmannsretten peker på at den enkelte i utviklingens medfør vil måtte tilpasse seg nye tekniske tiltak eller nye rettslige reguleringer av mer eller mindre inngripende karakter. Den vurderingsnorm som ligger i nabolovens krav om rimelighet, må ses i lys av den praksis som har utviklet seg ved ulemper fra forskjellige tiltak. Ved siden av praksis i tilknytning til fremføring av kraftledninger, vises til praksis vedrørende støy fra flyplasser og veier. Den enkelte grunneier må finne seg i atskillig ulempe uten erstatning. Det forhold at grunneierne i dette tilfellet ikke vil ha noen nytte av ledningsanlegget utover hva alle andre i landet vil kunne ha, kan ikke tillegges noen vekt ved rimelighetsvurderingen.

Ved den nærmere konkrete vurdering av de enkelte takstnumre peker takstnummer 134 seg ut som sterkest berørt av kraftledningsanlegget. Rettens medlemmer er alle av den oppfatning at tålegrensen er overskredet for denne eiendom.

Når det gjelder de øvrige takstnumre hvor det er krevd erstatning for skjemmet utsikt m.v., har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet - Wilberg, Gjølstad, Hageler, Røed og Hvidsten - finner at ulempene for disse takstnumre ligger innenfor det som må tåles i disse naboforhold. Mindretallet - Christensen og Brække - mener at tålegrensen er overskredet for alle eiendommer.

Det vises for øvrig til behandlingen av de enkelte takstnumre som følger nedenfor. - - -

Takstnummer 11, gnr. 102 bnr. 4 i Sem.

Eier: Finn Bøe.

Eiendommen er en boligeiendom med hage beliggende ved riksvei 310 Borre-Tønsberg i et område med spredt bebyggelse. Det er anlagt gang- og sykkelsti mellom riksveien og bebyggelsen. Eieren med ektefelle bor i første etasje, mens sønnen med familie har leilighet i annen etasje i huset. Ekspropriaten krever erstatning for inngrep i allé

Side:636

og for ulemper særlig ved skjemmet utsikt og støy fra ledningene.

Alléen består av 10 gamle trær (lønn, ask og lindetrær) og går fra riksveien opp til huset. 7 av trærne er sterkt beskåret av hensyn til ledningsstrekket. Et av trærne er opplyst å være dødt etter beskjæringen. NVE har opplyst at trærne ikke vil bli krevd fjernet. Inngrepet betraktes som en særulempe som blir å erstatte fullt ut. Lagmannsretten fastsetter det økonomiske tap for eiendommen ved at alléen fremstår som delvis amputert til kr. 10 000.

Kraftledningen går på skrå foran huset i hovedutsiktsretningen. Senterlinjen går ca. 30 m fra nærmeste hushjørne. Sett fra huset i utsiktsretningen er imidlertid avstanden betydelig lengre. Når det gjelder forholdene for leiligheten i annen etasje, som ble spesielt påvist under befaringen, anser lagmannsrettens flertall kraftledningen for å være til beskjeden sjenanse. Heller ikke ellers, herunder i hagen, finner flertallet at kraftledningen dominerer slik at ulempene ved synet av ledningsstrekket i hovedutsiktsretningen mot riksveien går utover det som må tåles. Mindretallet anser tålegrensen overskredet ved ledningsspennet. - NVE blir etter dette å frifinne for kravet om ulempeserstatning for skjemmet utsikt m.v.

Takstnummer 12, gnr. 102 bnr. 25 og 26 i Sem.

Eier: Arne Jørgensen.

Eiendommen er en boligeiendom med et en-etasjes hus som ligger ved siden av takstnr. 11, noe nærmere riksvei 310 enn takstnr. 11, med tilsvarende belastning av trafikkstøy.

Ekspropriaten krever erstatning som følge av at master og linjespenn vil virke skjemmende for hans villa.

Nærmeste ledningsmast står bak huset i en avstand av ca. 80 meter. Ledningens senterlinje kommer ca. 35 meter fra huset i utsiktsretningen fra husets terrasse. Selv om ledningsstrekket og masten bak huset er til en viss sjenanse, særlig ved opphold på terrassen, anser lagmannsrettens flertall ulempene på samme måte som vedrørende foregående takstnummer for ikke å gå utover det eieren må finne seg i uten erstatning. Mindretallet anser tålegrensen for overskredet på grunn av masten bak huset og ledningsstrekket.

NVE blir etter dette å frifinne for kravet om ulempeserstatning.

Takstnummer 29, gnr. 38 bnr. 1 i Rygge.

Eier: Edvard B. Aaby.

Gårdsvei gjennom Evje er benyttet i 1100 meters lengde til fremkjøring av 1 mast. Samme vei er benyttet i 1850 meters lengde til fremkjøring av 2 master samt 460 tonn annet materiell (til muffehuset) med tillegg av at 3 personbiler har kjørt tur/retur en gang hver dag i 400 dager.

For fremkjøringen av de nevnte 2 master og 460 tonn materiell til muffehuset er videre nyttet en stikkvei i skogen av 650 meters lengde. NVE gjør gjeldende at nevnte skogsvei i hovedsak bare har vært et naturlig spor i terrenget. Det kan ifølge NVE ikke være foretatt investeringer i veien som har verdi utover det som er skapt ved ekspropriasjonstiltaket. Ekspropriaten hevder at det gjennom årene er foretatt arbeider med veien ved rydding, stubbebryting og tilkjøring. Veien har vært i bruk som skogsvei i forbindelse med tømmerdrift.

Side:637

Ekspropriaten peker for øvrig på at NVE har hatt betydelig nytte av veien, idet de ellers måtte bygd ny vei. Lagmannsretten finner at veien må anses å ha en viss verdi, selv om den er enkelt opparbeidet. Den ellers anvendte tonnkm-pris kan imidlertid ikke anvendes her på grunn av veiens begrensede tekniske verdi. Fastsettingen av vederlaget for bruken av denne veistrekningen må skje ved at det gjøres et visst tillegg i det øvrige vederlag.

Endelig er Gml. Larkollvei nyttet i 250 meters lengde til fremkjøring av 1 mast.

Inklusive erstatning for fremtidig veibruk settes erstatningen til kr. 7 000. - - -

Takstnummer 77 a, Strømnesveien.

Eiere: Aimar Selenius, Reidar Strømnes, Jon Berg, Ragnar Berg, Isak Selenius og Kåre Strømnes.

Veien er brukt til fremkjøring av 6 master, dels 1100 meter, dels 1350 meter, dvs. gjennomsnittlig 1225 meter.

Aimar Selenius redegjorde under befaringen for transportens omfang med detaljerte angivelser, totalt transportert 542 tonn (inklusive bilenes vekt). NVE gjorde gjeldende at beregningen måtte bygge på NVE's oppgave, som tidligere ikke var bestridt. Bl.a. på bakgrunn av Selenius' redegjørelse og de stedlige forhold med særlig fundamentering av en av mastene, finner lagmannsretten det overveiende sannsynlig at NVE's gjennomsnittsberegning her gir vesentlig for lavt tall. Grunneiernes oppgave blir å legge til grunn, dog således at det i samsvar med det som er gjort ellers ses bort fra bilenes vekt. I beregningen av 542 tonn er medtatt 200 tonn for vekten av to lastebiler som skal ha gått i skytteltrafikk i anleggsperioden. Det gjøres et visst tillegg for atskillig trafikk med personbil i perioden.

Inklusive erstatning for fremtidig veibruk settes erstatningen til kr. 3 100. - - -

Takstnummer 133, gnr. 44 bnr. 4 i Tune.

Eier: Kari Sæbøc Gjøs.

Eiendommen består av hytte ca. 30 m2 som er bygd før krigen. Den ligger til Vestvannet (ferskvann).

Ekspropriaten krever erstatning for nærføringsulemper, særlig skjemmet utsikt på grunn av mast og linjetrasé.

Linjespennet går på skrå ved siden av hytta. Senterlinje går ca. 30 meter fra hytta, men avstanden i hovedutsiktsretningen er lengre. Det er plassert en mast ca. 40 meter fra hytta, men den ligger bak, og det er skog mellom masten og hytta.

Lagmannsrettens flertall peker på at masten bak hytta er til liten sjenanse sett i forhold til hyttas vinduer, terrasse og naturlige uteplass. Ledningsstrekket, som går på skrå over Vestvannet i utsiktsstrekningen, vil nok oppleves som en viss sjenanse i de naturlige omgivelser. Flertallet finner imidlertid ikke at ulempen går utover det man i utviklingens medfør må finne seg i. Mindretallet finner at masten og ledningsstrekket berører eiendommen på en slik måte at tålegrensen er overskredet.

NVE blir etter dette å frifinne for så vidt gjelder dette takstnummer.

Takstnummer 134, hytte under gnr. 144 bnr. 4.

Side:638

Eier: Hans D. Carlson.

Eiendommen består av hytte ca. 40 m2, som ifølge det opplyste er bygget i 1958. Den ligger, som takstnr. 133 ved Vestvannet, men på motsatt side av en tange i vannet.

Ekspropriaten krever erstatning for nærføringsulemper, særlig skjemmet utsikt på grunn av mast og linjetrasé.

Linjespennet går delvis på skrå ved siden av hytta med senterlinje ca. 35 meter fra hytta og i utsiktsretning fra hyttas uteplass. Det er plassert en mast ca. 50 meter fra hytta i utsiktsretning fra naturlig uteplass.

Lagmannsretten peker på at særlig masten har medført at ledningsanlegget hviler over hytta på en knugende måte. Ut fra mastens og ledningsstrekkets plassering og særlig den dominerende virkning i forhold til hytta og dens naturlige utsiktsretning, finner lagmannsretten at ledningsanlegget er urimelig til ulempe for hytteeiendommen. Salgsverdien finnes å være redusert ved kraftledningsanlegget. Det økonomiske tap utover tålegrensen settes til kr. 12 000, som erstatningen fastsettes til.

Advokat Oddvar Fosaas, som har representert takstnr. 8, 11, 12 og 29 har lagt frem oppgave over omkostninger for lagmannsretten, stor kr. 24 725, herav utlegg kr. 2 550.

Advokat Jostein Lensebråten, som har representert takstnr. 72, 77 a, 108, 118 a, 129 b, 132 b, 133 og 134, har lagt frem omkostningsoppgave stor kr. 17 400 inklusive utlegg.

NVE er innforstått med å dekke de saksøktes nødvendige utgifter etter skjønnslovens §54, men har anført at omkostningene må reduseres vesentlig i forhold til de inngitte oppgaver. Prinsipalt gjøres gjeldende at det ikke kunne være nødvendig med mer enn en prosessfullmektig for overskjønnet, jfr. at de saksøkte ikke har motstridende interesser. Subsidiært må iallfall advokat Fosaas' salærkrav reduseres vesentlig. Det er ikke grunnlag for salærsatser på 475-500 kroner i skjønnssaker, og det oppgitte forberedende arbeid på 24 timer er for meget.

De saksøktes prosessfullmektiger gjør gjeldende at omkostningsoppgavene må bli å legge til grunn ubeskåret. Bl.a. på grunn av eiendommens spredte geografiske beliggenhet og behandlingen av saken for tidligere retter, kan det ikke være grunnlag for å kreve at de saksøkte skulle samle seg om en prosessfullmektig. Mens grunneierne opprinnelig engasjerte ialt 4 advokater, har de nå for å imøtekomme NVE samlet seg om 2. Advokat Fosaas' oppgave er spesifisert i henhold til medgått tid og vanlig omkostningsnivå.

Lagmannsretten finner å burde godta det som nødvendig med to prosessfullmektiger for overskjønnet, idet det legges vekt på de særlige forhold som gjør seg gjeldende i foreliggende sak. Lagmannsretten viser her til at advokat Fosaas og advokat Lensebråten ved tidligere behandling av saken gjennom flere instanser har delt arbeidet mellom seg slik at advokat Fosaas særlig har behandlet spørsmålet om vederlag for bruk av private veier og advokat Lensebråten spørsmålet om ulempeserstatning for nærføringsulemper. NVE har begjært overskjønn for å få prøvd de prinsipielle spørsmål om vederlag for bruk av

Side:639

private veier og erstatning for nærføringsulemper. Lagmannsretten finner det i denne situasjon rimelig at den tidligere arbeidsdeling opprettholdes for lagmannsretten.

Den etablerte arbeidsdeling sammenholdt med det arbeid som må forutsettes å ligge til grunn for den oppgitte timesats, må imidlertid få betydning for vurderingen av salærkravene. Lagmannsretten finner at det forberedende arbeid som advokat Fosaas har oppgitt, ligger vesentlig for høyt i forhold til det som har vært nødvendig, jfr. skjønnslovens §54 og tvml. §176 jfr. skjønnslovens §2. Det nevnes for øvrig i denne forbindelse at det ikke foreligger noe nytt ved overskjønnet med hensyn til de spesielle takstnumre advokat Fosaas har representert, og at saken også med hensyn til de generelle spørsmål i det alt vesentlige har stått i samme stilling for lagmannsretten som ved underskjønnet. Utgiftene til advokatbistand for de parter som har vært representert ved advokat Fosaas finnes etter dette å burde reduseres til kr. 16 000. - Lagmannsretten finner å kunne legge til grunn advokat Lensebråtens omkostningsoppgave.

Etter dette tilkjennes de parter som har vært representert ved advokat Fosaas, erstatning for saksomkostninger med kr. 18 550, hvorav omkostninger kr. 2 550. De parter som har vært representert ved advokat Lensebråten tilkjennes i saksomkostninger kr. 17 400, inklusive omkostninger.

Overskjønnet er avsagt under slik dissens som det er redegjort for ovenfor.

Slutning:

1. Erstatning til de saksøkte fastsettes til de beløp som for den enkelte er fastsatt foran.

2. Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen betaler de lovbestemte utgifter forbundet med overskjønnet.

3. I saksomkostninger til de parter som har vært representert ved advokat Oddvar Fosaas betaler Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen 18 550 - attentusenfemhundreogfemti - kroner og til de parter som har vært representert ved advokat Jostein Lensebråten 17 400 - syttentusenfirehundre - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet.