RG-1986-1023
| Instans: | Agder lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1986-06-02 |
| Publisert: | RG-1986-1023 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Overskjønn 2. juni 1986 i sak nr. 13/1985 |
| Parter: | Vennesla kommune v/ordføreren (advokat Olav Bryge) mot 1. Kjell Eriksen m.fl. (4 parter) (advokat Ove Andersen). |
| Forfatter: | Lagdommere Steinar Thomassen med skjønnsmenn |
| Lovhenvisninger: | Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5 |
Setesdal herredsrett - sorenskriver Haakon Steen med skjønnsmenn - avsa den 14. desember 1984 skjønn til fastsettelse av erstatning for avståelse av grunn og rettigheter til veiformål. Saksøkte ved skjønnet var eiere og rettighetshavere til fem eiendommer i Vennesla. Saksøker var Vennesla kommune v/ordføreren. Fire av de saksøkte, Kjell Eriksen (takst nr. 2), Kåre Risdal (takst nr. 3), Finn Oskar Finnestad (takst nr. 4), og Svein Helge Haugland (takst nr. 5) v/advokat Ove Andersen, har begjært overskjønn. Overskjønnsbegjæringen, som er datert 18. februar 1985, er begrunnet slik: - - -
Lagmannsretten skal bemerke:
De saksøktes begjæring om overskjønn gjelder erstatningsfastsettelsene i sin helhet, og omfatter således såvel grunnerstatningene som erstatning for ulemper. Også lagmannsretten finner at grunnerstatningene må fastsettes etter det såkalte «differanseprinsipp», jfr. Rt-1976-1507 flg. Den samlede grunnerstatning vil derfor bli satt til forskjellen mellom verdien av eiendommene med det areal som er avstått og verdien uten dette areal. I disse tilfellene er det differansen i salgsverdi som gir den høyeste erstatning.
De saksøkte har anført at det ved herredsrettens anvendelse av differanseprinsippet er feil at grunnerstatningene er fastsatt til en verdi ansettelse pr. m2 etter en antatt strøkspris. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Differanseprinsippet er ikke til hinder for at erstatningene blir satt til et felles beløp pr. m2 . Forholdene vil ofte være såvidt ensartet at det faller rimelig og naturlig å sette ens kvadratmeterpris for en gruppe av eiendommer. Særlig ved ekspropriasjon av striper av villatomter til veiutvidelser vil dette være en naturlig måte å fastsette erstatningen på, jfr. Rt-1976-1511, tredje avsnitt. Lagmannsretten finner at de eiendommer som omfattes av overskjønnet er så ensartede og de tomtearealer som er avstått så sammenlignbare, at det ikke er grunnlag for å anvende forskjellige kvadratmeterpriser for grunn. For takst nr. 2, som i tilleg til et areal av boligtomten også avstår en større parsell på 191 m2 mot Ålefjærveien, finnes dog kvadratmeterprisen for denne større parsell å måtte vurderes lavere enn den strøkspris som legges til grunn for boligtomtegrunn. Som det fremgår av herredsrettens skjønnsgrunner ligger arealet ved Ålefjærveien innenfor byggeforbudsgrensen som gjelder for veien, og lagmannsretten er derfor enig med herredsretten og tiltrer dens begrunnelse for her å fastsette en lavere pris pr. m2 . Lagmannsretten har for øvrig nærmest oppfattet eieren av takst nr. 2 derhen at han under forhandlingene for lagmannsretten aksepterte herredsrettens fastsettelse av grunnerstatningen for denne parsellen.
Selv om grunnerstatningen for boligeiendomstomtene fastsettes til pris pr. m2, må man ved anvendelsen av differanseprinsippet ta hensyn til de beplantninger som er gått tapt ved inngrepet. Beplantninger og vegetasjon som er gått tapt skal også erstattes i den utstrekning dette har virket verdireduserende på de enkelte eiendommer. Resultatet vil da nettopp bli at hver enkelt grunneier blir tilkjent en erstatning som fremkommer som differansen mellom eiendommens verdi før og etter
Side:1025
ekspropriasjonsinngrepet. Det må da være i samsvar med de prinsipper som er godtatt i Sandefjorddommen at man innenfor verdidifferansen fastsetter erstatninger for tap av beplantninger og vegetasjon som egen post. Randesund planteskole har før ekspropriasjonsinngrepet foretatt befaring av de enkelte eiendommer, og har satt opp oppgaver over og beskrivelser av de beplantninger som er gått tapt. Disse oppgaver vil bli gjengitt nedenfor i forbindelse med de enkelte takster.
For samtlige takstnumre er det krevet erstatning for ulemper. Det bemerkes at ulemper av alminnelig karakter bare skal erstattes hvis de overstiger tålegrensen etter grannelovens §2. For øvrig skal enhver ha full erstatning for skade eller ulempe på den gjenværende eiendom så langt dette ikke dekkes av grunnerstatningen. De såkalte «særulemper» skal erstattes selv om de ikke overstiger grannelovens tålegrense. Lagmannsretten er i motsetning til herredsretten kommet til at det må ytes ulempeerstatninger på grunn av den særlig høye veiskjæring som er blitt et resultat av anlegget av den nye Lomtjønnveien. Ulempene er ikke like store for alle takstnumre. Særlig for takst nr. 2, 3 og 4 synes skjæringen å representere en klar ulempe, men også takst nr. 5 har etter inngrepet fått en meget høy og loddrett skjæring direkte ned mot asfaltert veigrunn. Selv med gjerde mellom eiendommene og skjæringen representerer denne etter lagmannsrettens vurdering en betydelig grad av risiko, særlig for barn. Skjæringen er på det høyeste ca. 6 m, hvor det før inngrepet var tilnærmet nivålikhet mellom den enkelte eiendom og den gamle veien. Den særlige risiko som er forbundet med skjæringen vurderes som en «særulempe» som ikke dekkes av grunnerstatningen. Den høye skjæring har etter lagmannsrettens oppfatning klart virket verdireduserende på eiendommene. Det er også for takst nr. 3, 4 og 5 krevet ulempeerstatning på grunnlag av at eiendommene har fått forlenget adkomst og samtlige takstnumre har krevet ulempeerstatning for redusert tomteareal. Takst nr. 2 har likeledes krevet ulempeerstatning for at ca. 20 m2 av grunnen er klausulert som felles snuplass, likesom takst nr. 5 har krevet ulempeerstatning for at ca. 40 m2 av tidligere hagegrunn nå må benyttes til gårdsplass/avkjørsel. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at disse påståtte ulemper, som er av generell art, ikke har ført til noen verdireduksjon av eiendommene utover det som gis i grunnerstatning, og tiltrer herredsrettens skjønnsgrunner hva disse krav angår. Det er derfor ikke grunnlag for ytterligere ulempeerstatninger.
Saksøkeren har godtatt at det var nødvendig med gjerde for samtlige takstnumre, men har kun villet bekoste flettverksgjerde for takst nr. 2, 3 og 5. Takst nr. 4 har fått et høyere tregjerde, men det er opplyst at dette skyldes helt ekstraordinære forhold av rent personlig art, og at Vennesla kommune derfor av kulansehensyn har bekostet et høyere og dyrere gjerde for dette takstnummer. De øvrige saksøkte har krevet differansen mellom flettverksgjerde og et dyrere gjerde erstattet. De har alle på eget initiativ satt opp tregjerder og selv bestridt meromkostningene. Lagmannsretten ser det slik at det av sikkerhetsmessige grunner har vært helt nødvendig med gjerde mot veiskjæringen. I likhet med herredsretten finnes imidlertid et flettverksgjerde fullt ut å tilfredsstille disse behov. Kommunen kan derfor ikke være forpliktet til
Side:1026
å bekoste et dyrere tregjerde, fordi om dette av estetiske årsaker blir foretrukket av de saksøkte. Det skal for øvrig bemerkes at de gjerder eierne av takst nr. 2, 3 og 5 har satt opp snarere er lavere enn høyere enn et flettverksgjerde, og derfor må vurderes som mindre sikre enn et flettverksgjerde av den type kommunen har tilbudt. De kan således ikke høres med at de under disse omstendigheter har krav på å få dekket meromkostninger ved å sette opp de dyrere gjerder.
Lagmannsretten er for øvrig enig med herredsretten i at det også før ekspropriasjonsinngrepet ville ha vært en fordel med gjerde mellom eiendommene og veien, og at den fordel de har fått ved at kommunen nå har bekostet gjerder oppveier de saksøktes utgifter til fremtidig vedlikehold av gjerdene. Det gis derfor ingen erstatning for utgifter til fremtidig vedlikehold. - - -