RG-1986-374

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1985-09-19
Publisert:	RG-1986-374
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Overskjønn 19. september 1985 i sak nr. 55/84
Parter:	Gjøvik kommune v/ordføreren (advokat Elling Follestad) mot 1. Harald Moen m.fl. (4 parter) (advokat Karl Wahl-Larsen) og 2. Alf Åslund og Rolf Bjerkvoll (advokat Jan Albrektsen).
Forfatter:	Lagdommer Tore Schei med skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§41, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, §8, §9, Grunnloven (1814) §105, Bygningsloven (1965) §35, §41, §11, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984)

Nærværende overskjønn har sin bakgrunn i reguleringsplanen for den østre delen av «Askim-området» i Gjøvik kommune. Planen ble vedtatt i bygningsrådet 2. februar 1983 og godkjent av kommunestyret 24. mars 1983. Samme dag vedtok kommunen å begjære forsøkstakst etter bygningslovens §41 jfr. §35 nr. 1. Planen er senere formelt stadfestet og kommunen har fattet endelig vedtak om å gå til ekspropriasjon. Reguleringsplanen innebærer blant annet anlegg av sykkel- og gangvei langs riksvei (Rv.) 33, stengning av avkjørsler og tilførselsveier til riksveien samt bygging av nye tilførselsveier. - - -

Overskjønnsretten bemerker:

Erstatning for avståelse og grunn og rettigheter skal fastsettes i henhold til reglene i lov av 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom (vederlagsloven), se lovens §11, jfr. også kravet i grunnlovens §105 om full erstatning. For det tap som ikke kan føres tilbake til avståelse av grunn eller rettigheter, men til stengning og omlegging av avkjørsler, må eventuell erstatning grunnes på regelen i veglovens §41 tredje ledd, grunnlovens §105 direkte anvendt, om den avkjørsel som stenges bygger på en særrett som er erstatningsrettslig beskyttet, og analogisk om inngrepet ses på linje med en rådighetsinnskrenkning. Den nærmere utlegging av de rettsregler overskjønnsretten anvender gis under de enkelte takstnummer.

Etter avtale skal inngrepene regnes som iverksatt for h.r.advokat Wahl-Larsens parter den 1. februar 1985 og for advokat Albrektsens parter den 1. april 1985. De erstatninger som tilkjennes skal utmåles etter verdiene på de nevnte tidspunkter. 12% rente pro anno skal beregnes fra dette tidspunkt, jfr. nærmere nedenfor. - - -

Spesiell skjønnsforutsetning som i underskjønnet, se side 67. For overskjønnsretten ble tilføyet følgende skjønnsforutsetning:

«Kommunen innløser også restarealet av eiendommen syd for ekspropriasjonsgrensen.»

Arealet syd for ekspropriasjonsgrensen, som etter avtale nå også skal erverves av kommunen, utgjør ca. 2,6 dekar, slik at kommunen samlet erverver ca. 6600 m2 . Grunneieren sitter tilbake med et område,

Side:376

omkranset av nyanlagte veier på 3,5 dekar og et areal i øst på ca. 0,7 dekar.

Partene har på forespørsel fra retten erklært at erstatningene bør utmåles som en differanse mellom verdien av eiendommen før og etter inngrepet. Siden retten har nær nøyaktige mål for de arealer som tas og de arealer ekspropriaten sitter tilbake med etter ekspropriasjonen, har partene ikke hatt innvendinger mot at ekspropriasjonserstatningen gis som en rund sum og ikke utmåles pr. m2 . Derimot er det uenighet om hvilke faktorer det skal legges vekt på ved erstatningsfastsettelsen, f.eks. i hvilken grad det skal tas hensyn til verdiøkning som følge av anlagt hovedkloakk og om det skal gjøres fradrag for at det området Åslund sitter tilbake med på ca. 3,5 dekar, får veiutløsning.

At erstatningen skal utmåles som en differanse mellom verdien før og etter grunnavståelsen, gir etter rettens mening et langt på veg, men ikke helt ut, riktig utgangspunkt for verdivurderingen. Verdier av den eiendommen Åslund sitter tilbake med etter grunnavståelsen, vil være påvirket av reguleringen og ekspropriasjonen. Dels vil dette ha tilført resteiendommen fordeler som har øket dens verdi. Slik verdistigning på resteiendommen skal bare delvis komme til fradrag i erstatningsberegningen, jfr. vederlagsl. §9 og drøftelsene nedenfor. Ekspropriasjonen kan påvirke resteiendommen negativt ved uheldig arrondering. Tapet ved slik uheldig arrondering skal i dette tilfellet erstattes, jfr. vederlagsl. §8. Reelt sett er det som erstattes verdien av grunnen som avstås, med fradrag av verdiøkning på restfeltet så langt det er hjemmel for å gjøre slikt fradrag og med tillegg av erstatning for uheldig arrondering av resteiendommen. Til det siste bemerkes at det kun er arealet på 0,7 da. som reduseres i verdi p.g.a. uheldig arrondering. Den uheldige arronderingen må klart sees som en følge av ekspropriasjonen. Den ville vært unngått ved frivillig salg av deler av eiendommen.

Dersom ekspropriasjonen ikke var kommet, ville det etter rettens mening vært påregnelig at eiendommen ville ha blitt utnyttet som forretningstomt eller boligtomt. Eiendommen ligger ut mot Rv. 33. Det er bebyggelse langs riksveien både ovenfor og nedenfor eiendommen. Strøket peker seg i det hele ut som et område for fortsatt utbygging. Blant annet på grunn av arealets størrelse ville trolig den mest sannsynlige utnyttelse vært som forretningstomt, men det ville også vært mulig, om utbyggeren hadde ønsket det, å benytte arealet til boligtomter.

Veiutløsning måtte etter rettens mening området fått ved bygging av atkomstvei fra eiendommens syd/østre del og sydover mot Åslundveien. Atkomsten måtte delvis gå over grunn tilhørende annen eier. Det er ekspropriasjonen som gjør atkomsten til Rv. 33 mulig. Uten ekspropriasjonen og den samling av trafikken med tilhørende avkjørselssanering som de nye veiene muliggjør, ville det vært for uoversiktlig og for stor fare for trafikken til at eiendommen kunne få avkjørsel direkte til Rv. 33. Omkostningene ved atkomstvei til området må trekkes inn ved vurderingen av den verdi området ville hatt om ekspropriasjonen ikke var kommet.

Det går hovedvannledninger nær eiendommen, som den kan

Side:377

knyttes til. Med hensyn til kloakkutløsning bemerkes at Gjøvik kommune i forbindelse med Mjøs-aksjonen fikk pålegg om rensing av kloakk. Det ble da nødvendig, før videre utbygging kunne skje i Hunndalen m.v., a legge ny hovedkloakk til Bybrua. Inntil slik kloakk var lagt, kunne Åslunds eiendom ikke bebygges. Anlegget av hovedkloakken har klart tilført eiendommen verdi. Denne verdiøkning må retten se bort fra ved verdivurderingen. Som en integrert del av den gjennomførte investering, inngår også planleggingen og prosjekteringen forut for selve leggingen av hovedkloakken. Planleggingen og prosjekteringen er en nødvendig del av arbeidet med å få lagt kloakk. Planleggingen og prosjekteringen vil i seg selv ha medført verdistigning på de eiendommer som legging av hovedkloakken vil gjøre bebyggelig. Det må også ved verdivurderingen ses bort fra den verdiskapning området var tilført allerede ved planleggingen og prosjekteringen av hovedkloakken ellers vil det ikke være sammenheng mellom 1. og 2. punktum i vederlagslovens §5 fjerde ledd.

Det at man skal se bort fra anlegget av hovedkloakken på den måten som nevnt, vil imidlertid ikke si at man ved verdivurderingen skal se bort fra at området kunne bygges ut. Som nevnt ville påregnelig utnyttelse av området vært at det ble brukt til forretningstomt, eventuelt tomt til bolighus om utbyggeren heller ønsket det. Man må ved verdivurderingen se bort fra at hovedkloakken er lagt og tenke seg den verdi området ville ha hatt om planlegging, prosjektering og legging av hovedkloakken ikke hadde funnet sted. På grunn av beliggenheten av eiendommen, relativt sentralt til mot Hunndalen, i et strøk med betydelig bebyggelse, ville det etter overskjønnsrettens mening «ligget i kortene» at området ville få kloakkutløsning for ytterligere bebyggelse iallfall innen få år. Det er en slik situasjon med utsikt til senere utnyttelse til forretningsbebyggelse som må legges til grunn. Inn i verdivurderingen må trekkes den tilknytningsavgift til vann og kloakk som må forventes når eiendommen blir bebygget. Skjønnsretten er gjennom bevisførselen gitt opplysninger om størrelsen av slike avgifter.

Åslund har hevdet at det ikke er riktig å se bort fra verdiøkning på grunn av anlegget av hovedkloakken, idet hovedkloakken ikke har sammenheng med den konkrete ekspropriasjon. Skjønnsretten er enig i at det ikke er noen slik årsakssammenheng, men det er heller ingen betingelse for å se bort fra verdiøkningen. Det som kreves er at verdiøkningen har sin årsak i offentlig investering gjort innen den tidsfrist som er satt i loven. Det er nettopp verdistigningen på Åslunds eiendom forårsaket av at eiendommen nå kan bebygges på grunn av hovedkloakken retten har sett bort fra.

Retten har ved vurderingen av det som avstås lagt vekt på beliggenhet av eiendommen, topografi m.v. Fastleggelse av omsetningsverdien nødvendiggjør et sammenligningsgrunnlag. Etter rettens mening er det eiendomssalg i Gjøvik-distriktet som vil være av betydning ved vurderingen av hva eiendommen kunne omsettes for. En kjøper av det aktuelle område ville naturlig sett hen til alternativer i Gjøvik-området, hva som faktisk ble budt ut til salg og til hvilke priser. Overskjønnsretten har fått en del opplysninger om frivillige salg og om ekspropriasjoner hvor Gjøvik kommune har vært kjøper/selger eller ekspropriant.

Side:378

Dette har til dels vært tomtegrunn lenger ute langs Rv. 33 og til dels boligtomter og forretningstomter annet steds i Gjøvik-området. Åslund har hevdet at prisene ved disse omsetningene ikke gir uttrykk for den «reelle verdi» av tomtene. Som gjennomgående trekk kan skjønnsretten vanskelig se at det er tilfellet, men det er mulig at enkelte priser som er oppgitt kan være influert av at det har foreligget en byttesituasjon. Overskjønnsretten har også fått opplysninger om overdragelse mellom private. Også dette har retten lagt vekt på, men den bemerker at opplysningene om prisnivået ved disse salgene har vært vesentlig mer usikre enn opplysningene om de salg der kommunen har vært involvert.

Hovedområdet på 3,5 dekar av det Åslund har igjen er tilført en fordel ved at det har fått veiutløsning. Verdien av området har klart steget på grunn av dette. Spørsmålet er om det skal gjøres fradrag for denne fordelen etter vederlagslovens §9. Saksøkte hevder at det at det kommer samleveier i distriktet er en alminnelig fordel for eiendommene. Det skal derfor ikke gjøres fradrag. Kommunen mener at det foreligger en særfordel, iallfall ved at eiendommen får veiutløsning. Overskjønnsretten bemerker at ekspropriasjonen og gjennomføringen av reguleringen generelt sett hever hele veistandarden i strøket, en standardhevning som vil påvirke verdien av eiendommene. Dette er en fordel som gjelder generelt for eiendommene i distriktet, en fordel av almen karakter, som det ikke skal gjøres fradrag for ved erstatningsutmålingen. Den eiendomsdelen på 3,5 dekar som Åslund sitter tilbake med, tilføres imidlertid en fordel som ikke er av almen karakter. Som beskrevet foran hadde ikke eiendommen, slik den var før ekspropriasjonen, veiatkomst. Dette er en annen situasjon enn for iallfall de aller fleste eiendommer som sogner til det nye veinettet. Eiendommen får veiutløsning fordi det eksproprieres nettopp fra denne eiendommen. På grunn av at eiendommene både øst og vest for Åslunds eiendom allerede var bebygget, var det etter overskjønnsrettens mening ikke praktisk mulig i stedet å legge veinettet inn på disse. Situasjonen er med andre ord ikke at veinettet kunne ha vært forskjøvet inn på naboeiendommer slik at Åslund kunne ha fått veiutløsning uavhengig av ekspropriasjonen fra ham. Ut fra dette mener retten at den verdistigning restarealet (arealet på 3,5 dekar) er påført ved at det har fått veiutløsning, skal komme til fradrag ved beregningen av erstatning for grunn som avstås. Derimot skal som nevnt ikke den generelle verdi som eiendommen er påført ved at strøket har fått et tidsmessig og trafikksikkert veisystem fratrekkes.

Tapet ved den tidligere nevnte arronderingsmessige ulempe på restarealet (på 0,7 dekar) skal erstattes i tillegg til grunnavståelsen.

Det har vært noe fremme om byggegrenser og frisiktsoner reduserer verdien av restarealet og i tilfelle den rettslige betydning av en slik verdireduksjon. Overskjønnsretten bemerker til dette at det tomteareal som kan bebygges er ca. 2 dekar. Resten, 1,5 dekar, fremtrer som nødvendig uteareal til forretningsbebyggelse, som parkeringsområde, tun m.v. Noen verdireduksjon av den delen av restarealet som området på 3,5 dekar utgjør, har derfor bygge- og frisiktsonene ikke medført. Det området i øst som blir igjen på 0,7 dekar, kan ikke bebygges,

Side:379

allerede arronderingen av arealet tilsier dette. Dette arealet har sin verdi ved at det kan tillegges naboeiendommen i øst. Arronderingen og beliggenheten av arealet tilsier at det for eiendommen i øst, om det tillegges denne, vil ha sin fremtidige funksjon som uteareal til bebyggelsen. Byggegrensen m.v. har derfor heller ikke for dette arealet i seg selv medført noen verdireduksjon.

Under henvisning til redegjørelsen for hvordan ekspropriasjonserstatningen for dette takstnummer rettslig skal fastlegges, fastsetter overskjønnsretten erstatningen for avståelse av grunn fra takst nr. 40 til kr. 75 000. Fordi arealenes størrelse er klarlagt, har partene som nevnt ikke hatt noe imot at erstatningen fastsettes som en rund sum og ikke pr. m2 . Erstatningen betegnes nedenfor som erstatning for grunnavståelse. Det er da ved utmålingen også tatt hensyn til verdiendringer på restarealet slik retten har gjort rede for foran.

Retten legger til, foranlediget av saksøktes innvending på prosessuelt grunnlag om at skjønnsrettens fastsettelse på kr. 15,- pr. m2 ikke kan settes ned, at noen nedsettelse ikke har skjedd. Dette ut fra en rent materiell vurdering. Når den gjennomsnittlige m2 -pris nå er blitt lavere enn kr. 15,- pr. m2, skyldes det at det areal som avståelsen er utvidet med på 2,6 dekar, er det av den opprinnelige eiendom som, vurdert isolert, var minst verdifull, jfr. områdets topografi.

Erstatning: Grunnavståelse kr. 75 000,-.

Takst nr. 55.

Spesiell skjønnsforutsetning, se side 87 i underskjønnet. For overskjønnet er det presisert som skjønnsforutsetning: Kommunen erverver ikke grunn fra takst nr. 55.

Vikens eiendom samt inngrepet er beskrevet i underskjønnet på side 88. Overskjønnsretten er enig i beskrivelsen og viser til den.

Viken har gjort gjeldende at han lider følgende tap: Tap i næringsinntekt. Kundene fra gjennomgangstrafikken blir borte. Det samme vil gjelde mange kunder fra nærområdet. Regnskapsmessig årsoverskudd for forretningen lå i 1982 på ca. kr. 106 500,-. Næringsinntekten deles etter muntlig avtale mellom Viken og hans sønn. Reduksjonen i inntektsgrunnlaget vil gjøre det umulig fortsatt å drive forretningen. Viken har gjort gjeldende at skal vareleveranser fortsatt kunne skje til butikken, må det bygges ny lasterampe. Utgiftene til dette må erstattes, likeledes utgiftene til ny atkomst til fryseriet. Det blir ikke lenger mulig å få utnyttet garasjen i uthuset. Også tapet ved ikke å kunne bruke den må være erstatningsberettiget.

Overskjønnsretten bemerker innledningsvis at det ikke eksproprieres grunn fra Viken. Det tap som kreves erstattet påstås å stå i sammenheng med avkjørselsstengningen og reguleringen i det hele.

Vikens butikk i dag har dels et kundegrunnlag i gjennomgangstrafikk og dels i husstander i nærheten. KEFAS-Oppland har i en fremlagt utredning antatt at tilfeldig handel utgjør 20% av omsetningen, handel av faste kunder ca. 80%. Skjønnsretten antar at den prosentvise andel av tilfeldige kunder her er satt for høyt. Butikken er i størrelse og vareutvalg en typisk nærbutikk.

Ved vurderingen av om tap i næringsinntekt skal erstattes, må man etter overskjønnsrettens mening klarlegge hva som er årsak til tapet.

Side:380

Et minimumskrav for erstatning må være at tapet har sin årsak i stengningen av avkjørselen fra Rv. 33 til Vikens eiendom, ikke i den generelle veiomleggingen i distriktet. Den regulering som nå gjennomføres innebærer en total omlegging av den lokale trafikk. Det stenges en rekke avkjørsler og også flere tilkjørselsveier til Rv. 33 og det skapes et bakenforliggende veisystem hvor trafikken ledes ut på RV 33 på noen få punkter. Det medfører at trafikken fra de fleste eiendommer får lenger vei til Rv. 33 og trafikken fra en rekke eiendommer ledes ut på Rv. 33 i til dels betydelig større avstand fra Vikens butikk enn tidligere. Tilførselsveiene vil også til dels lede trafikken til eller mot andre forretninger i samme bransje, f.eks. til Samvirkelaget som ligger i krysset Askimveien/Rv. 33. Tap som følge av den generelle trafikkomlegging i distriktet, og som ville oppstått uansett om Viken hadde fått beholde sin avkjørsel til Rv. 33, kan klart ikke kreves erstattet. Her er det ikke årsakssammenheng mellom avkjørselsstengningen og tapet. Uansett om Viken skulle ha en rettsbeskyttet særrett til avkjørsel fra Rv. 33 til egen eiendom, så har han iallfall ikke noe rettsbeskyttet krav på at trafikken til og fra andre eiendommer i distriktet skal gå som før, overskjønnsretten viser her til Rt-1970-254. For ordens skyld legger retten til at den øvrige trafikkomlegging i distriktet kunne vært gjennomført uavhengig av om avkjørselen til Vikens eiendom ble stengt. En helt annen sak er at også stengningen av avkjørselen til Vikens eiendom fremtrer som helt nødvendig, slik at det vanskelig kunne forsvares ikke å stenge denne når lignende tiltak fremsettes overfor en rekke andre eiendommer.

Det tap i næringsinntekt Viken i høyden kan kreve erstattet er tapet som er en følge av at kundene ikke som før kan kjøre direkte fra Rv. 33 og inn på Vikens eiendom og som ikke ville oppstått utelukkende som en følge av den øvrige avkjørsels-/og veiomlegging i distriktet. Det kan gjelde tapt salg til «gjennomfartskunder». De kommer ikke lenger av riksveien ved Vikens eiendom og foretrekker da å handle andre steder. Eller det kan gjelde «nærkunder». Siden de fra der de nye samleveier kommer ut på Rv. 33 ikke kan kjøre denne frem til Vikens eiendom, foretrekker de i stedet å kjøre til andre butikker.

Krav om erstatning for næringstap er fremmet under henvisning til grunnlovens §105. Viken hevder å ha en særrett til avkjørsel, en subjektiv rett som er beskyttet mot inngrep uten erstatning. Saksøkte har til dels vist til de dokumenter som er sitert i underskjønnet side 89-90, men først og fremst til erklæring av 21.2.1945. Erklæringen lyder:

«Undertegnede Nils Viken eier av eiendommen Fram gnr. 69 bnr. 140 i Vardal herred har ved skrivelse fra Generaldirektøren for vegvesenet til vegsjefen i Oppland av 2. februar 1945 fått tillatelse til å føre opp nytt uthus som søkt om med en minste avstand av 5 meter fra vegkanten i riksveg nr. 189.

Jeg erklærer herved for meg selv og senere eiere av eiendommen at jeg forplikter meg til å fjerne det gamle uthus som står 3 meter fra vegkanten. Jeg vil videre fjerne den nordøstre inngang med dør og tram i forretningsgården ved siden av, samt gir jeg vegvesenet rett til å utvide vegen eller anlegge et fortau langs eiendommen. Da vegkanten

Side:381

må løftes en del, vil uthusets gulvhøyde bli lagt i høyde med den nye vegkant (fortauskant). Garasjen skal ikke forsynes med dører som slår ut mot riksvegen.

Nærværende erklæring tinglyses på min bekostning som hefte på eiendommen.»

Saksøktes standpunkt er at han gjennom denne erklæringen, som ga ham tillatelse til å føre opp nytt uthus, ga frigrunn til vegutvidelse eller anlegg av fortau. Det foreligger da et gjensidig bebyrdende forhold. Det offentlige kan ikke løpe fra sin del av avtalen ved gjennom avkjørselsstengning å frata Viken muligheten til å utnytte uthuset. Et uthus uten adkomst til Rv. 33 har liten eller ingen interesse for Viken.

Overskjønnsretten kan ikke se at noen av de dokumenter Viken har henvist til sannsynliggjør at han har noen subjektiv rett til avkjørsel. Etter overskjønnsrettens mening har eiendommen fått vanlig avkjørselstillatelse, som kan trekkes tilbake dersom det foreligger tilstrekkelig sterke og saklige behov for det. Det er på det rene at veimyndighetene fra første stund etter at bebyggelsen på eiendommen ble oppført hadde betenkeligheter med hensyn til beliggenheten av bebyggelsen, jfr. protokoll fra 10. september 1921. Trafikkforholdene på stedet har klart vært meget vanskelige fra den tid biltrafikken fikk noe omfang. De som biler opp Nyvegen og skal ut i Rv. 33 kan ikke se til høyre i riksveien før de har passert Vikens bygg, de vil da være ute i riksveien. Terrengforholdene er videre slik at det å stoppe opp i krysset vinterstid kan være ensbetydende med at man ikke kommer i gang igjen. Spesielt for trafikken som kommer opp Nyvegen og svinger til høyre i Rv. 33 vil utkjørsel fra Vikens eiendom kunne være trafikkfarlig. Denne faktiske situasjon må etter overskjønnsrettens mening tas i betraktning ved forståelsen av de erklæringer m.v. som er utferdiget. Spesielt gjelder dette erklæringen fra februar 1945 som saksøkte mener godtgjør hans rett til avkjørsel. Erklæringen sier ikke noe om avkjørsel, men det er klart at både vegvesenet og Viken har tenkt seg at han skulle kunne kjøre frem til uthuset. Men retten kan ikke se at dokumentet etter sin ordlyd eller sitt formål sikret Viken noen rett til adkomst, ut over den avkjørselstillatelse han allerede hadde til eiendommen. Han får tillatelse til å føre opp uthus 5 meter fra veikant. Det er i denne forbindelse det stilles vilkår. Disse vilkår kan ikke naturlig oppfattes som en tilsikring fra vegvesenets side mot fremtidig omlegging av atkomsten til eiendommen. Å gi Viken noen slik rett, ville, sett fra vegvesenets side, harmonere svært dårlig med den allerede vanskelige trafikksituasjonen på stedet.

Det er enighet mellom partene at veglovens §41 tredje ledd ikke gir hjemmel for å erstatte tap i næringsinntekt som Viken har krevet. Overskjønnsretten finner dette helt klart og viser til Innst. O. nr. 52 (1980-81) side 6 annen spalte.

Grunnlaget for erstatning måtte eventuelt være grunnlovens §105 analogisk anvendt, om avkjørselsstengningen medfører ulemper for Viken ut over det han «i utviklingens medfør måtte regne med og finne seg i», jfr. blant annet Rt-1982-1601, se spesielt side 1610-1611. Det fremgår av nevnte dom på side 1611 at tap av fortjeneste ved at butikken ikke lenger kan dra nytte av det kundegrunnlag trafikken i

Side:382

veien forbi eiendommen representerte, ikke er et tap som er erstatningsrettslig beskyttet. Saksøkte har hevdet at denne begrensningen i det erstatningsrettslige vern etter rettspraksis kun kan gjelde hvor butikken baserer seg på gjennomgangstrafikken, hvor virksomheten bevisst har «oppsøkt trafikken for å utnytte den», jfr. statens og kommunens anførsler i Rt-1982-1601, se side 1604. Retten er uenig i det. Det erstatningsrettslige poeng er etter overskjønnsrettens mening at det næringstap som kreves erstattet er forårsaket av at biltrafikken på offentlig vei til butikken ikke kan komme dit direkte fra Rv. 33, men er henvist til å bruke annen offentlig vei det siste stykket til butikken. Overskjønnsretten kan vanskelig se at et slikt tap erstatningsrettslig kan stå i noen annen stilling enn det næringstap som ble nektet erstattet i dommen i Rt-1982-1601.

Saksøkte har hevdet at avkjørselsstengningen hos Viken og det tap som står i forbindelse med denne stengningen, ikke var ventelig. Vanligvis vil spørsmål om ventelighet være et sentralt element ved vurderingen av om en analogi fra grunnlovens §105 gir erstatningsrettslig vern for tap som følge av avkjørselsstengning. Etter overskjønnsrettens mening er spørsmålet om ventelighet neppe av betydning ved vurderingen av om næringstapet skal erstattes. Tapets art og årsaken til det synes i seg selv avgjørende for å nekte erstatning. Retten finner likevel grunn til å vurdere venteligheten: Vikens eiendom ligger som nevnt til Rv. 33. Trafikkforholdene langs veien, og ikke minst ved Vikens eiendom, er vanskelige. Det er farlige avkjørsler. Det er vanskelig å ta seg frem til fots og med sykkel langs riksveien. At veivesenet kunne komme til å foreta en «trafikksanering» i strøket med stengning av avkjørsler og bygging av gang- og sykkelvei må i lang tid ha fremtrådt som en mulighet man måtte regne med. Retten kan ikke se at det forhold at det i generalplanen for Gjøvik er tegnet inn en ny trase for Rv. 33 endrer dette bildet. Uansett om det ble bygget en ny Rv. 33, ville den gamle riksveien likevel beholdt sitt preg av hovedvei i området med en betydelig trafikk og med et behov for å sikre trafikk og trafikanter. Saksøkte har pekt på at avkjørselsstengningen og reguleringen i det hele har sin årsak i utbygging av kommunale byggefelter lenger ute mot Bybrua. Til dette bemerker overskjønnsretten at øking av trafikk som følge av økt utbygging i et strøk som dette nettopp er en del av den utvikling som må ventes. Retten finner imidlertid grunn til å fremheve at forholdene langs veien er så vidt uholdbare at en «trafikksanering» som her før eller siden ville ha tvunget seg frem uten hensyn til om områder lenger ute var blitt bebygget eller ikke. Det er mulig at bebyggelsen lenger ute har fremskyndet gjennomføringen av reguleringen noe, men retten kan ikke se at dette har erstatningsrettslig relevans.

Subsidiært har Viken fremsatt krav om tapte investeringer. Det gjelder butikkinventar m.v. han ikke kan utnytte. Forutsetningen for slik erstatning må være at driften må nedlegges og at Viken da står igjen med et butikkutstyr han ikke lenger kan utnytte. Fordi retten ikke fant at næringstapet var erstatningsrettslig beskyttet, har retten ikke nærmere gått inn på størrelsen av det næringstap Viken lider. Retten er klar over at avkastningen av Vikens forretning er relativt beskjeden.

Side:383

Den har også regnet med at avkjørselsstengningen medfører et visst næringstap for Viken. Også trafikkendringen i området, som ikke har årsaksmessig sammenheng med stengningen av avkjørselen ved Vikens eiendom, vil medføre noe reduksjon av omsetningen. Retten er likevel kommet til at omsetningsreduksjonen for forretningen etter gjennomføringen av reguleringsplanen ikke vil være større enn at den fortsatt vil gi så stor næringsinntekt at det vil være forsvarlig med drift av butikken. Etter overskjønnsrettens mening vil derfor Viken i sin næring fortsatt kunne utnytte butikkutstyret. Retten legger forøvrig til at om driften hadde måttet nedlegges, ville det neppe vært hjemmel for å erstatte tapte investeringer i butikkutstyr m.v. Alt utstyr er nyttet av Viken gjennom lengre tid og det er i sin helhet regnskapsmessig nedskrevet.

Viken har fremsatt krav om dekning av utgifter til anlegg av ny atkomst på egen grunn, bygging av ny lasterampe og ny atkomst (dør m.v.) til fryseriet. Videre har han krevet erstatning ved ikke fortsatt å kunne utnytte garasjen. Kommunen er enig i at Viken skal ha erstattet sine utgifter til anlegg av ny atkomst inne på egen grunn. De øvrige tapsposter bestrides av kommunen som ikke erstatningsbetingende.

Retten har lagt til grunn at driften av Vikens butikk vil fortsette. En forutsetning for dette er imidlertid at lastebiler kan komme til og få levert varer på tilfredsstillende måte. Skal det skje, er det etter rettens mening helt nødvendig å anlegge ny lasterampe. Avkjørselsstengningen har medført at lastebiler ikke lenger kan komme til lasterampen som ligger ut mot Rv. 33. For fortsatt å kunne utnytte uthuset noenlunde tilfredsstillende, vil det være nødvendig med ny atkomst. Åpningen på kortsiden må utvides. Det må settes inn ny dør og foretas noen mindre arbeider innvendig. Også dette behovet er en direkte følge av avkjørselsstengningen og anlegget av ny atkomst fra Nyvegen.

Etter overskjønnsrettens mening er utgiftene ved å anlegge atkomst på egen grunn, utgifter til ny lasterampe og utgifter til ny atkomst (utvidet åpning og ny dør m.v.) i uthuset hjemlet i veglovens §41 3. ledd. Det heter i Samferdselskomiteens bemerkninger til denne bestemmelsen (Innst. O. nr. 52 1980-81 side 7) blant annet:

«Lovregelen her tek sikte på å dekka kostnader ved å rette opp att vegsambandet. Det vil forutan sjølve «byggekostnadene» og kunna oppstå andre utgifter til t.d. portar, gjerde m.m., eventuelt ombygging av garasje eller andre tiltak som er ein følgje av endra avkjørsle eller tilknytningsveg. Nemnda meiner det må verta opp til partane, eventuelt rettspraksis, å avgjera om det er rimeleg at vederlag av denne karakter har så nær og nødvendig samanheng med bygging av ny avkjørsle og tilknytningsveg at vederlag skal gjevast etter paragraf 41.»

Selv om bemerkningene viser at det man først og fremst har tenkt på er utgiftene til å bygge nytt veisamband, er det som eksempel på omkostninger som kan erstattes, nevnt utgifter til ombygging av garasje når denne ombyggingen er en følge av endret avkjørsel eller tilknytningsvei. Her gjelder utgiftene til dels bygging av ny rampe som er nødvendig for fortsatt drift av forretningen, og utgifter til å få satt inn ny dør m.v. i uthuset, som er nødvendig for fortsatt regningssvarende

Side:384

utnyttelse av dette. Disse arbeidene har sin årsak i avkjørselsomleggingen, de «har så nær og nødvendig samanheng med bygging av ny avkjørsle og tilknytningsveg» at erstatning etter overskjønnsrettens mening skal gis. Erstatningen for utgifter til bygging av avkjørsel på egen grunn, bygging av ny lasterampe og utgifter til ny dør m.v. på kortsiden i uthuset settes til kr. 40 000.

Avkjørselsstengningen er også årsak til at garasjen i enden av uthusbygningen ikke lenger kan benyttes. Det er ikke fysisk mulig å foreta ombyggingsarbeider slik at garasjen fortsatt blir brukbar. Garasjen leies bort sammen med en av leilighetene i 2. etasje i forretningsbygget. Vikens tap ligger i at han for fremtiden går glipp av den delen av leievederlaget som kan sies å gjelde garasjen.

Overskjønnsretten har vært i tvil om tapet ved ikke fortsatt å kunne bruke garasjen skal erstattes. Overskjønnsrettens flertall, skjønnsmennene, mener at når loven hjemler erstatning for utgifter til ombygging av garasje, så må den også hjemle erstatning for det tap grunneieren lider i form av tapt investering ved ikke å kunne bygge om garasjen. Gir ikke veglovens §41 tredje ledd hjemmel for et slikt investeringstap, må en analogi fra grunnlovens §105 gjøre det. Erstatningen for denne posten settes til kr. 20 000. Skjønnsretten har da tatt hensyn til at Viken har kunnet utnytte investeringen fra 1945 og til i dag.

Overskjønnsrettens mindretall, lagdommer Schei, kan ikke se at det er grunnlag for å gi erstatning fordi garasjen fortsatt ikke kan brukes som garasje. Den nøyaktige rekkevidde av veglovens §41 tredje ledd er ikke klar, men formålet med regelen synes å være å dekke utgifter «ved å rette opp att vegsambandet». Dette må, som retten tidligere har vært inne på, tas i så vid mening at også nødvendige fysiske arbeider på bygningene omfattes. For garasjen er det imidlertid ikke spørsmål om å «rette opp att vegsambandet». Oppretting lar seg i det hele tatt ikke gjøre. Det er spørsmål om å gi erstatning for tapet av den investering Viken foretok blant annet i ny garasje i 1945. Garasjen gikk inn som en del av Vikens næringseiendom. Etter mindretallets mening må erstatningshjemmelen her i tilfellet være en analogi fra grunnlovens §105. I dette tilfellet har Viken fått utnyttet sin garasje i nær 40 år. Selv om garasjen er solid og fortsatt i god stand, er dette etter mindretallets mening en såpass lang utnyttelse av garasjen, at tapet ved ikke fortsatt å kunne bruke den til sitt opprinnelige formål, ikke overstiger det Viken «i utviklingens medfør måtte regne med og finne seg i». Mindretallet tilføyer at det i helhetsvurderingen har lagt vekt på venteligheten av avkjørselsstengningen og på det at Viken i tilknytning til sin næring må kunne finne en viss fortsatt anvendelse av garasjen til lager. Mindretallet har også lagt vekt på at det forhold at Viken ikke lenger kan leie bort sin garasje er det eneste investeringstap han lider, hensett til de nødvendige bygningsmessige arbeider retten har gitt erstatning for.

Erstatning: Bygging av avkjørsel på egen grunn, ny lasterampe og andre bygningsmessige arbeider kr. 40 000,-. Tap av garasje kr. 20 000,-. - - -