Rt-1970-254
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1970-03-04 |
| Publisert: | Rt-1970-254 |
| Stikkord: | Ekspropriasjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 23/1970 |
| Parter: | Sverre Seiersten (høyesterettsadvokat Kjell Sollie) mot Staten ved Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokat Hans M. Michelsen). |
| Forfatter: | Mellbye, Endresen, Nygaard, Bendiksby, Gaarder |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Mellbye: Sverre Seiersten eier gnr. 109 bnr. 13 i Ås herred. Eiendommen grenser til den gamle riksvei E 6/E 18, Mosseveien, ved sydvestre del av Gjersjøen. På dette sted har Seiersten oppført en kiosk og en friluftspaviljong for salg og servering til de veifarende. Det er plass for parkering av biler.
Den nye riksvei E 6/E 18 går i bro over den del av Seierstens eiendom hvor kiosken og paviljongen er oppført. Staten har derfor krevd ekspropriert av Seierstens eiendom blant annet det vesentlige av den grunn Seierstens salgs- og serveringsvirksomhet er knyttet til.
Ved Indre Follo herredsretts underskjønn av 3. januar 1968 og Ytre Follo herredsretts overskjønn 1. august 1968 er erstatning for grunnen gitt etter enhetspriser, erstatning for ulempe ved byggeforbudsbeltet gitt med en sum for hele ekspropriasjonsarealet samt erstatning for flytning av kiosken og rivning av paviljongen gitt med kr. 40.000. Denne siste sum, som etter skjønnsgrunnene også omfatter næringstap, er i begge skjønn basert på at Seiersten ikke har krav på erstatning for det tap han vil lide ved at trafikken på den gamle Mossevei reduseres ved åpningen av den nye vei, som Seierstens eiendom ikke vil få noen direkte forbindelse til. Erstatningen omfatter det tap Seiersten vil bli påført ved at han i vesentlig grad blir hindret i å dra nytte av den gjenværende trafikk på den gamle Mosseveien, idet han på grunn av ekspropriasjonen må legge kiosken sterkt tilbaketrukket fra veien. Jeg viser om detaljene til overskjønnets begrunnelse.
Sverre Seiersten har påanket overskjønnet til Høyesterett.
Side:255
Han anfører at erstatningsfastsettelsen for tap av fremtidig inntekt av kiosksalg og servering hviler på en feilaktig rettsanvendelse. Selv om det skulle være så at Seierstens økonomiske interesse i at trafikken på den gamle Mosseveien opprettholdes, isolert sett ikke er rettslig beskyttet, er dette irrelevant i et tilfelle som det foreliggende, hvor grunneierens økonomiske tap er forårsaket ved selve ekspropriasjonsinngrepet. Det er det grunnareal hans næringsdrift er knyttet til som blir ekspropriert, og dette skjer til fordel for den nye vei, som reduserer trafikken på den gamle og dermed også hans inntektsmuligheter. Han hevder derfor at skjønnet skal bygge på verdien av hans forretning før ekspropriasjonen, ikke verdien etter ekspropriasjonens gjennomføring. Det kan ikke være avgjørende at Vegvesenet ved å velge en annen trasé kunne ha spart hans kioskanlegg og derved muligens kunne ha unngått å erstatte inntektstapet ved trafikkreduksjonen. Staten har ikke valgt en slik løsning, antagelig fordi den ikke fantes å være fordelaktigere trafikkmessig eller økonomisk, og må da betale hva dette koster blant annet Seiersten. Seiersten har nedlagt slik påstand:
«Ytre Follo herredsretts overskjønn av 1. august 1968 opp- heves forsåvidt gjelder erstatning for næringstap tilkjent Sverre Seiersten og hjemvises til ny behandling av herredsretten.
Sverre Seiersten tilkjennes saksomkostninger.»
Staten har henholdt seg til det påankede overskjønn og har nedlagt slik påstand:
«1. Overskjønnet stadfestes.
2. Staten v/Det kgl. samferdselsdepartement tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Jeg finner at anken ikke kan føre frem.
Overskjønnet har gitt Seiersten full erstatning for det tap som det nye veianlegget påfører hans fremtidige næringsinntekt av kiosk- og serveringsvirksomheten når denne vurderes ut fra den sannsynlige trafikk i fremtiden på den gamle vei. Disse hans inntektsmuligheter blir direkte begrenset, kanskje endog avskåret ved at veianlegget krever avstått nettopp det grunnareal hans virksomhet er knyttet til. Så langt hindres han i å utnytte de faktiske inntektsmuligheter som i fremtiden ville være en følge av hans eiendoms beliggenhet ved den gamle Mossevei.
Anken er basert på at Seiersten skal ha erstattet også det inntektstap som følger av at trafikken på den gamle vei i fremtiden blir redusert ved at en del av trafikken flyttes til den nye vei. Forventningen om hvorledes trafikken vil utvikle seg og om muligheten for å gjøre seg en inntekt av å tilby trafikantene sine tjenester, er imidlertid ingen rettslig beskyttet forventning. Ingen kan uten videre kreve at en offentlig vei opprettholdes eller at en bestemt trafikkmengde skal ledes inn på denne. Ganske særlig må dette gjelde når endringene skyldes at trafikken - altså grunnlaget for næringsinteressen - utvikler seg slik at det gamle veianlegg blir utidsmessig og må avlastes eller helt erstattes av et nytt anlegg. De endringer i inntektsmulighetene
Side:256
dette fører med seg, må den som har utnyttet mulighetene ha risikoen for selv. Det kan ikke endre noe i dette at det nye veianlegg i tilfelle blir fremmet ved ekspropriasjon. At denne ekspropriasjon også rammer eiendommer som ligger til den gamle vei, vil i denne forbindelse oftest være en tilfeldighet. I alle fall er dette så i nærværende sak. Jeg kan ikke se annet enn at det ville være i strid med den likhetsgrunnsetning som ekspropriasjonsrettens erstatningsprinsipper bygger på, om denne tilfeldighet skulle være avgjørende for om noen enkelt kunne kreve erstattet et inntektstap som er en følge av en slik generell endring av ervervsmulighetene.
Angående tidligere praksis viser jeg til høyesterettsdommer i Rt-1966-275, spesielt 279, Rt-1967-1365, spesielt 1368, Rt-1967-1466, spesielt 1470, siste avsnitt, Rt-1969-12, spesielt 17, og særlig Rt-1969-893, spesielt 898.
Anken har ikke ført frem. Saken angår imidlertid et prinsipielt spørsmål av en slik betydning at det var naturlig å se Høyesteretts avgjørelse i saken. Saksomkostninger for Høyesterett bør derfor ikke tilkjennes.
Jeg stemmer for denne
dom:
Overskjønnet stadfestes for så vidt det er påanket.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Nygaard, Bendiksby og Gaarder: Likeså.
Av overskjønnet (sorenskriver D. Dekke):
Takst nr. 1. Gnr. 109, bnr. 13 i Ås. Eier: Sverre Seiersten, Ringnes p.a. Ski. Ekspropriasjonsareal ca. 7640 m2. Spesielle skjønnsforutsetninger. - - -
5. Kiosken som nå står ved avkjørslen (punkt 3) kan ikke bli stående sålenge anleggsarbeidet med brokonstruksjonene pågår. Erstatning for tap under anleggstiden, herunder også for flytning, holdes utenfor skjønnnet, jfr. de alminnelige skjønnsforutsetningers p. 13, 3. ledd.
Kiosken må når den nye Mosseveg tas i bruk plasseres utenfor byggeforbudsbeltet på vegens vestside, d.v.s. min. 30, resp. 50 m fra vegens midtlinje.
Det er under forhandlingene erklært at Vegvesenet er villig til å la saksøkte sette opp skilt med henvisning til kiosk, men forbeholder seg at det skal godkjennes.
Saksøkte hevder at flytting av kiosken som forutsatt under p. 5 er ensbetydende med at den må nedlegges. Det vil ikke være mulig å
Side:257
betjene eller nyttiggjøre trafikken på den nye veg, og plasseringen blir også slik at det - selv med oppsatt skilt - ikke kan regnes med at den trafikk som blir på den gamle veg kan nyttiggjøres. - - -
Saksøkte har sin vesentlige inntekt ved salg fra den nevnte kiosk og friluftservering i et område som i stor utstrekning blir liggende under den ene bro.
Ved ekspropriasjonen eksproprieres foruten den grunn som kiosken står på også en vesentlig del av det området som virksomheten ellers er knyttet til ved at det nyttes delvis til parkering for biler, delvis for friluftservering, bl.a. i en paviljong som må rives.
Saksøktes påstand forståes slik at når det som her eksproprieres det vesentlige av den grunn som er grunnlaget for næringsdrift, må alt det tap som voldes erstattes og da også tapet som følge av at den vesentlige del av trafikken må regnes å ville gå over den nye vei. Forholdet er forskjellig fra det som forelå i HRd. i Rt-1958-646, fordi det her til veianlegget eksproprieres den grnnn som saksøktes næringsdrift er knyttet til.
Det er trafikken på nåværende Mossevei som er grunnlaget for saksøktes næringsdrift og dermed for den verdi kiosken og denne del av eiendommen har for ham. Hans økonomiske interesse i at denne trafikk opprettholdes er ikke rettslig beskyttet, han må finne seg i virkningene av den nedgang i trafikken som følger av veiomlegging. Omleggingen av veien ville i alle tilfeller redusere inntektsmulighetene ved kiosken selv om omleggingen skulle fulgt en helt annen trasé enten over annen del av saksøktes eiendom eller utenom denne. En slik omlegging ville ikke gitt noe grunnlag for erstatning. Det er da ikke grunnavståelsen som reduserer inntektsmulighetene men flytningen av trafikken. Derimot må saksøkte ha krav på erstatning fordi hans muligheter for å dra nytte av den gjenværende trafikk på den gamle Mossevei blir vesentlig redusert som følge av at kiosken må flyttes, slik at den blir liggende sterkt tilbaketrukket fra veien. Hvor stor trafikk som vil bli igjen på den gamle vei kan det være vanskelig å ha noen mening om, men overskjønnsretten regner med at den vil bli vesentlig redusert. Det må på den annen side også regnes med at det «i skyggen» av broen på dette sted, vil være reduserte muligheter for å legge om driften f.eks. til serveringssted beregnet ikke på den flytende trafikk men på den mer stedsbestemte utfart.
Retten finner å kunne opprettholde underskjønnets ansettelse av erstatningen til kr. 40.000.- inklusive erstatning for den paviljong som det er nødvendig å rive. - - -