RG-1986-446
| Instans: | Agder lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1985-10-11 |
| Publisert: | RG-1986-446 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Overskjønn 11. oktober 1985 i sak nr. 34/1984 |
| Parter: | Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Vest-Agder (advokat Ove Chr. Lyngholt) mot Takst 1. Gunvald Greibesland m.fl. (7 parter) (advokat Hjalmar Selmer). |
| Forfatter: | Lagdommer Torgeir Lilleland med skjønnsmenn |
| Lovhenvisninger: | Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§8, Fylkeskommuneloven (1961)5 |
Ved stevning av 10. mars 1982 og tilleggsstevning av 19. april s.å. til Kristiansand byrett begjærte Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Vest-Agder skjønn overfor Gunvald Greibesland m.fl. - i alt 17 takstnummer i Hannevig Terrasse og Hannevig Platå i Kristiansand.
Kristiansand byrett avsa den 6. juli 1984 kjennelse og skjønn med følgende slutning: - - -
Retten skal bemerke: - - -
Ulemper på gjenværende eiendom.
Som angitt ovenfor, har retten funnet at det for en av eiendommene - takst nr. 3 - foreligger en særulempe etter lovens §8, 1. punktum. En viser til merknadene under dette takstnummer.
Når det gjelder ulemper som knytter seg til vegen og vegtrafikken, så som støy, støv, eksos og estetiske ulemper, er dette etter rettens oppfatning ulemper av almen karakter for eiendommer i distriktet, slik at erstatning bare skal tilkjennes i den grad ulempene overstiger det en eier må finne seg i uten erstatning eller vederlag etter granneloven. Trafikkulempene kan ikke for noen av eiendommene sies å være så spesielle at de kan betraktes som særulemper.
Etter grannelovens §2 må ingen «ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom. Inn under ulempe går og at noko må reknast for farleg.
I avgjerda om noko er urimeleg, skal leggjast vekt på om det er venteleg etter tilhøva på staden. Er det ikkje verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader, skal det ikkje reknast for urimeleg.»
Overskjønnsretten er enig med byretten i at en omlegging som den foreliggende ikke kan sies å være upåregnelig, slik Høyesterett har tolket bestemmelsen i grannelovens §2. Det vises særlig til dommen i Rt-1968-643 (Fana 1) og Rt-1974-524 (Fornebu). E-18 danner hovedinnfartsåren til Kristiansand fra vest. De aktuelle eiendommer ligger i en avstand av omlag 5 km fra byens sentrum og nær industribedrifter som Falconbridge Nikkelverk og Hennig Olsens Iskremfabrikk. Allerede før ekspropriasjonstiltaket var Hannevik-krysset et dominerende trafikknutepunkt.
Spørsmålet er videre om ulempene likevel overstiger tålegrensen i
Side:448
grannelovens §2. Den dominerende ulempe er trafikkstøyen. For underskjønnet var sivilingeniør Edvard Falch oppnevnt som støysakkyndig. Han har forklart seg som vitne for overskjønnet. Retten legger til grunn de opplysninger som fremgår av hans rapport, og som er gjengitt i underskjønnet.
Rettens flertall, skjønnsmennene, er av den oppfatning at de beregnede støyverdier, sett i sammenheng med støyens karakter og andre ulemper, spesielt skjemmet synsinntrykk, gjør at tålegrensen må ansees overskredet for de 6 takstnummer som ble tilkjent ulempeserstatning ved underskjønnet. Flertallet slutter seg til byrettens premisser på side 31 og 32.
Rettens mindretall, skjønnsbestyreren, mener at støyverdiene ikke er så høye at det utløses erstatningsplikt for saksøkeren. Høyesteretts praksis viser at tålegrensen for trafikkstøy ligger høyt, spesielt når tiltaket må ansees ventelig. Av de dommer saksøkeren har trukket fram vises særlig til Rt-1974-524 og Rt-1983-329. I sistnevnte dom tiltres uttalelsene fra lagmannsrettens mindretall, bestående av de 3 juridiske dommere, for så vidt gjelder støyulempen. Av lagmannsrettens dom fremgår at det dreide seg om en økning i det ekvivalente støynivå fra 68 til 71 dbA. Mindretallet uttalte at «En slik økning som det her er spørsmål om må sies å være ventelig og etter mindretallets syn ikke urimelig for en eiendom med slik beliggenhet som Stangeby har. Med en vesentlig sterkere økning av støynivået enn den det konkret er tale om, ville omleggingen kunne ha medført at tålegrensen måtte ansees overskredet.»
Det vises også til den statistikk som er fremlagt i St.melding nr. 80 (1980-81) Om Norsk Vegplan 1982-85, hvor det fremgår at på landsbasis er vel 50 000 boliger utsatt for et ekvivalent støynivå på 65 dbA eller mer fra riksveger. Denne opplysning har atskillig relevans til siste punktum i grannelovens §2.
Mindretallet vil endelig bemerke at forhold som lydens karakter og estetiske ulemper må ansees som elementer av marginal karakter i den samlede ulempesvurdering. - - -
Av byrettens kjennelse og skjønn (byrettsdommer Per Kjær):
Ved stevning av 10.3.1982 - og tilleggsstevning av 19.4. samme år - har Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Vest-Agder - med h.r.advokat Helge Tofte som prosessfullmektig - begjært avholdt skjønn overfor Gunvald Greibesland m.fl. ialt 17 takstnummer i Hannevik Terrasse og Hannevik Platå i Kristiansand. - - -
Retten skal bemerke: - - -
Ulempeserstatning som følge av verdiforringelse på gjenværende eiendom: - - -
Når det gjelder Miljøverndepartementets retningslinjer av 29. august 1979 bemerkes at disse kun er rådgivende og således ikke kan ha direkte innflytelse utover det de tar sikte på. Det er å legge opp til at vegmyndighetene under planleggingsarbeidet tar standpunkt til påregnelige støyulemper og vurderer tiltak som eventuelt kan føre til at ulempene ikke overstiger visse grenser. Vegmyndighetene synes i nærværende sak å ha fulgt en slik fremgangsmåte. Ved vurderingen av om retningslinjene indirekte har betydning antas dette å
Side:449
måtte sees i sammenheng med de bestrebelser myndighetene i de senere år har gjort for å dempe støyplagen. Siden midten av 1970-årene har alle ansvarlige myndigheter erkjent at støyplagen er et alvorlig problem både trivsels- og helsemessig og at man fra samfunnets side må gjøre en innsats for å bekjempe dette. Ansvarlige myndigheters syn på hvilken støyplage folk skal kunne utsettes for vil da selvsagt være et moment som må tillegges betydning ved den rimelighetsvurdering som er det sentrale kriterium etter granneloven. Retten er enig med saksøkeren i at tålegrensen må bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle slik at det ikke nødvendigvis behøver å være noen samsvarighet med støynormene. Det vises om disse spørsmål til uttalelse i høyesterettsdom i Rt-1983-152 flg.
Retten er forøvrig enig i at samtlige ulemper må sees under ett. Det er den kumulative effekt av de samlede ulemper som må tas i betraktning når det skal vurderes om tålegrensen er overskredet. Her må selvsagt også tas i betraktning de ulemper de saksøkte måtte ha fra før på grunn av veganlegget - forut for den omlegning nærværende skjønn gjelder. Og det er likeledes klart at det bare er de ulemper som overstiger tålegrensen som skal erstattes. På dette grunnlag er retten kommet til at følgende takstnummer blir berørt av veganlegget på en slik måte at det oppstår verdiforringelse på deres gjenværende eiendommer som følge av ulemper som overstiger tålegrensen: takstnummer 2, 3, 4, 6, 7, 12 og 14. For de øvrige takstnummer kan ulempene ikke sees å være så store at tålegrensen er overskredet. - - -