RG-1986-797

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1986-03-21
Publisert:	RG-1986-797
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 21. mars 1986 i sak nr. 114/1985
Parter:	B (advokat Olav Markhus v/advokatfullmektig Hans Flø) mot A (advokat Worm D. Hirsch).
Forfatter:	Lagdommerne Lars Sollesnes, Alf Bruland, Chr. Wyller
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180

A og B ble kjent 15.1.77, og våren 1977 tok B, som var maskinist i Fylkesbaatane i X, opphold hos henne i fritiden. A bodde på dette tidspunktet hos sine foreldre, der hun hadde en hybel på ca. 9 kvm. Begge spiste hos hennes foreldre, uten at det ble betalt noe for kost eller opphold.

I 1978 fikk partene et barn, C, født xx.xx.78. A hadde et barn, D, født xx.xx.71, fra et tidligere ekteskap. Også B, som ble skilt fra sin tidligere hustru ved årsskiftet 1977/78, hadde barn i tidligere ekteskap. Dette barnet var hos moren.

I siste halvdel av 1977 ble det arbeidet med husplaner, og etter kontakt med - - - Bygg A/S, fikk A 9.12.77 tilbud på Sognehus nr. 18. 25.4.78 fikk hun skjøte på en boligtomt, gnr. 9 bnr. 81 i Z. Det ble 25.5.78 sendt søknad om lån til Husbanken. Søknaden gjaldt enebolig i tre på gnr. 9 bnr. 81, og det ble opplyst at huset skulle bebos av to personer, av disse en uforsørget. Det ble gitt lånetilsagn 18.10.78. Både søknad og tilsagn er i A's navn.

Partene flyttet inn i huset 19.11.79.

B begynte i august 1980 på sjømannsskole i Æ, og han avsluttet utdannelsen sommeren 1982. Han oppholdt seg da på hybel i Æ, men var på besøk i Z iblant. Etter uoverensstemmelser mellom partene flyttet han ut av huset i Z 14.2.82.

Etter bruddet kom det til tvist om det økonomiske oppgjøret, og etter forutgående behandling i forliksrådet tok B 10.1.84 ut stevning for Indre Sogn herredsrett. I stevningen ble det lagt ned påstand om at B var eier av en ideell halvdel av den faste eiendommen og det innboet som var innkjøpt i fellesskap. Det ble videre lagt ned påstand om at A skulle dømmes til å betale B en halvpart av overskudd ved utleie. Det er på det rene at huset har vært leiet ut siden 10.6.82.

Det ble holdt hovedforhandling 29. og 30.11.84. Under hovedforhandlingen la B ned slik påstand:

«Prinsipalt:

1. Saksøker er eier av ideell halvpart av gnr. 9 bnr. 81 i Z, med påstående bygning.

2. Saksøker er eier av en ideell halvdel av innbo kjøpt i perioden 77

Side:799

til og med 14.2.82.

Subsidiært:

1. Saksøkte tilkjennes et vederlagskrav etter rettens skjønnsmessige vurdering begrenset oppad til kr. 200 000,-.

2. Saksøker er eier av følgende løsøre som er i saksøkers besiddelse:

Ett sveiseapparat, kjøleskap, komfyr, robåt, håndverktøy, oppvaskmaskin, en hjørnesofa, salongbord, spisebord med 6 stoler, 3 underskap, 3 overskap samt arvet glasstøy, tekanne, to skipslanterner og en skinnsofa.

I alle tilfeller:

Saksøker tilkjennes saksomkostninger etter nærmere oppgave.»

A's påstand var:

«1. Saksøkte frifinnes.

2. Subsidiært: Sammenblandingssameiet omfatter også de av saksøker innkjøpte maskiner, verktøy, bil og annet løsøre foruten refusjon av de av saksøker erlagte bidrag til barn i første ekteskap.

3. Saksøker tilpliktes å betale det offentlige alle saksomkostninger.»

Indre Sogn herredsrett avsa 19.12.84 dom med slik slutning:

«1. B er eier av følgende som er i A's besiddelse:

Et sveiseapparat, kjøleskap, komfyr, robåt, håndverktøy, oppvaskmaskin, hjørnesofa, salongbord, spisebord med 6 stoler, 3 underskap, 3 overskap samt det arvede glasstøy, tekanne, to skipslanterner og en skinnsalong.

2. Forøvrig frifinnes A.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten fremgår av dommen.

B har påanket dommen og anført at det er uriktig når herredsretten er kommet til at han ikke er medeier i den faste eiendommen. Under enhver omstendighet er det uriktig når herredsretten ikke har tatt det subsidiære vederlagskravet til følge.

For øvrig har B i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for herredsretten. Det er således pekt på at partene var samboere fra 1977, at de fikk et barn sammen, og at boligen ble ervervet med sikte på å tjene som felles hjem. At B ikke brakte inn møbler og innbo i den første fasen, kan ikke tillegges vekt. Det er også uten betydning at A allerede i 1974 søkte om å få tildelt kommunal byggetomt. Tomten ble ervervet uavhengig av denne søknaden. - Når kontrakter og lånesøknader var i A's navn, hadde det sammenheng med at partene mente det ville være lettere å få lån dersom A sto som enslig forsørger. Det er reelle, ikke formelle, forhold som må være avgjørende for om eiendommen er sameie.

Det var B's klare forståelse at eiendommen ble ervervet i fellesskap, og selv om det ikke skulle foreligge noen uttrykkelig avtale, var forholdene slik at eiendommen bare kunne erverves gjennom felles økonomisk innsats. A kunne ikke makte utgiftene alene. Det er i tilknytning til dette gitt en oppstilling over utgifter og inntekter i de aktuelle årene, og etter B's mening viser denne at han har satt inn betydelige midler i boligen. Fra hans side har det også vært ytet en omfattende egeninnsats, og det er redegjort nærmere for dette.

Side:800

Når det gjelder kontante utlegg, har B reelt sett betalt en stor del av utgiftene til arbeid og materialer. Dette skjedde ved at han stilte penger til disposisjon for A, som så betalte regningene. Det var bl.a. han som betalte for tomten, og han mener kjøpesummen var kr. 12 000,-, ikke 7 000,-, slik det er angitt i skjøtet.

Økonomien har vært sterkt sammenblandet, og dette er i seg selv et moment som taler for at eiendommen er sameie. Subsidiært er gjort gjeldende at han i hvert fall må ha et betydelig vederlagskrav.

B har lagt ned slik påstand:

«Prinsipalt: Den ankende part er eier av ideell halvpart av gnr. 9 bnr. 81 i Z, med påstående bygning.

Subsidiært: Den ankende part tilkjennes et vederlagskrav etter rettens skjønnsmessige vurdering begrenset oppad til kr. 200 000,-.

I begge tilfeller: Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

A har gjort gjeldende at herredsrettens dom er riktig, og hun har i det vesentlige vist til herredsrettens begrunnelse og sine tidligere anførsler. Det er således vist til at B fra 1977 til høsten 1979 bare hadde tilfeldige opphold på hennes hybel, og de kan ikke karakteriseres som samboere i dette tidsrommet. Partene bodde i realiteten bare sammen i ca. 9 måneder, fra november 1979 til august 1980. Samboerforholdet har således ikke hatt noen varig og stabil karakter. At partene har vært samboere, er for øvrig under ingen omstendighet tilstrekkelig til at det oppstår sameie. Det må foreligge avtale eller annet rettsstiftende moment, noe som ikke er tilfelle her. Alle dokumentene er i A's navn, og det er hun som - ved hjelp av moren - har betalt alle regningene. Hun hadde ikke til hensikt å etablere et varig forhold til B, og det var vesentlig for henne å stå som eier av boligen.

A har erkjent at hun har mottatt penger av B, men aldri større beløp, og heller ikke noe ut over det som har gått med til daglig underhold. Det er således ikke riktig at hun mottok penger for bl.a. å betale tomten. Denne ble betalt ved at moren tok ut penger fra sin konto i S-laget, noe også utskriftene viser. - B har på sin side brukt betydelige midler til inventar og utstyr, og han har hatt utgifter til opphold i Æ. Han har videre hatt underholdsplikt til barn i tidligere ekteskap. I realiteten har han ikke hatt vesentlige midler som kunne skytes inn i boligprosjektet.

Etter A's mening har B ikke pekt på omstendigheter som kan indikere at eiendommen er sameie. Anførslene må i realiteten oppfattes slik at det settes fram et vederlagskrav. Kravet er udokumentert og uten grunnlag. B har ikke ytet større innsats enn det som var naturlig på bakgrunn av at partene var samboere og hadde et barn sammen.

A har lagt ned slik påstand:

«1. Indre Sogn herredsretts dom stadfestes så langt den er påanket.

2. Den ankende part tilpliktes å betale henne og det offentlige saksomkostninger for lagmannsretten.»

Under ankeforhandlingen har partene gitt forklaring, og det er avhørt 3 vitner. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter, slik rettsboken viser.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten

Side:801

og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

Partenes forklaringer er, slik herredsretten har pekt på, sterkt motstridende på sentrale punkt, og for retten har det vært vanskelig å få et klart bilde av hvordan det økonomiske forholdet mellom partene har vært ordnet.

Det er på det rene at B tok opphold hos A våren 1977, og at partene flyttet inn i huset i slutten av november 1979. Høsten 1980 begynte B på skole i Æ, men han fortsatte å komme på besøk i Z, helt til det 14.2.82 kom til endelig brudd mellom partene. Etter lagmannsrettens mening må det legges til grunn at det fra våren 1977 til bruddet i 1982 eksisterte et samboerforhold. Når det gjelder stabiliteten i forholdet, er imidlertid partenes forklaringer sterkt motstridende. A har således gitt uttrykk for at det stadig kom til brudd, og dette støttes for så vidt av forklaringen til vitnet E, ankemotpartens mor. A har videre gitt uttrykk for at hun så det som vesentlig å skaffe seg egen bolig, bl.a. ut fra erfaringene fra tidligere ekteskap, og at hun ikke baserte seg på et varig samliv med B. - B har på sin side gitt uttrykk for at boligen ble anskaffet for å tjene som framtidig, felles hjem.

Lagmannsretten finner etter omstendighetene ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. At det eksisterte et samboerforhold, er under ingen omstendighet tilstrekkelig til at det oppstår sameie. Utgangspunktet er at hver samboer blir eiere av det vedkommende anskaffer, og det må foreligge avtale eller annet rettsstiftende moment dersom bestemte gjenstander skal anses å være sameie. Det vises i denne forbindelse til dom i Rt-1984-497 flg.

I dette tilfellet er skjøtet, kjøpekontrakten og de enkelte fakturaene i A's navn, og det må etter bevisførselen legges til grunn at det bl.a. overfor byggefirmaet ble presisert at hun var kjøper. Det vesentlige av boligen er for øvrig finansiert ved lån. A er låntaker og står ansvarlig for gjelden. Utad fremtrer således A som eier.

Lagmannsretten er enig med B i at det ikke utelukkende kan legges vekt på formelle forhold. Dersom det var partenes forutsetning at eiendommen skulle være sameie, kan det ikke være avgjørende hvem som står som hjemmelshaver og er ansvarlig for lånene. I tilknytning til dette har B gitt uttrykk for at han så det som underforstått at eiendommen skulle erverves i fellesskap. Det kan likevel heller ikke ut fra hans forklaring legges til grunn at det var avtale om dette, eller at det var en klar forutsetning mellom partene. Lagmannsretten kan ikke, i strid med A's forklaring, finne det godtgjort at boligen blir stående i hennes navn utelukkende fordi partene mente det på denne måten ville være lettere å få lån i Husbanken. Dokumentene peker - slik lagmannsretten ser det - klart i retning av at det er A som har ervervet eiendommen, og lagmannsretten har ikke funnet holdepunkt for at det formelle eierforholdet ikke er ment å være i samsvar med det reelle. I tilknytning til dette bemerkes at lagmannsretten ikke kan se at partenes økonomi har vært blandet sammen på en måte som i seg selv indikerer at eiendommen er ervervet i fellesskap. Det pekes for så vidt på at det ikke synes å ha vært særlig tvil om hvilke gjenstander hver av partene for øvrig har ervervet. Det vises i så måte til herredsrettens dom. - Som det vil fremgå av merknadene nedenfor, kan

Side:802

lagmannsretten heller ikke se at B har bidratt økonomisk på en måte som gjør det naturlig å oppfatte ham som sameier.

Etter dette blir spørsmålet om B ut fra alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper, og ut fra rimelighetsbetraktninger, kan antas å ha et vederlagskrav, jfr. Rt-1984-497 flg., særlig side 504.

Som tidligere nevnt, er eiendommen for en vesentlig del finansiert ved låneopptak. Byggelånene utgjør - etter de opplysningene som er gitt - i alt kr. 297 970,-. Noen fullstendig oversikt over hvilke midler som for øvrig har vært tilgjengelige, og hvordan de har vært benyttet, finnes etter lagmannsrettens mening ikke. Det pekes i denne forbindelse på at den oversikten som B selv har utarbeidet, synes å være beheftet med en del svakheter. Oversikten er dels basert på innkomne fakturaer, dels på utbetalinger, og det kan synes som om enkelte utgiftsposter av denne grunn er kommet med flere ganger. Rene konto-overføringer er dessuten tatt med som utgiftsposter, uten at det er godtgjort at overføringene har gått til dekning av utgifter som ikke allerede på forhånd inngår i oppstillingen. Etter lagmannsrettens mening gir revisors byggeregnskap av 15.3.83 best veiledning. Denne viser totale omkostninger på kr. 452 022,90, såvidt forståes født xx.xx.81. Som nevnt utgjør samlet lånegjeld kr. 292 970,-. Lagmannsretten finner, på samme måte som herredsretten, at A har hatt - ihvertfall teoretiske - muligheter til å dekke det alt vesentlige av det som overstiger lånebeløpet. For øvrig har B heller ikke for lagmannsretten godtgjort at han har betalt noen av de regningene som gjelder boligen. Han har selv anført at han har stilt penger til disposisjon for A, og at de enkelte fakturaene så er betalt av henne. Som nevnt er partenes forklaringer sterkt motstridende, og etter bevisførselen finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at det alt vesentlige er betalt av A, tildels ved at moren har ytet tilskudd. Når det gjelder betalingen for tomten, finner lagmannsretten, etter en vurdering av parts- og vitneforklaringer, sammenholdt med bevisene for øvrig, å måtte feste tillit til forklaringene om at denne ble betalt av E ved uttak fra konto i S-laget. Også andre utbetalinger synes å samsvare med uttak fra sparekonti, særlig konti i barnas navn.

Lagmannsretten finner for så vidt ikke grunn til å tvile på at B har foretatt kontante utbetalinger til A, og det er bl.a. også dokumentert overføringer på kr. 9 400,- i tidsrommet 30.9.80-4.11.81, da B oppholdt seg i Æ. Lagmannsretten peker imidlertid på at B hadde forsørgelsesplikt overfor fellesbarnet, og at det også var naturlig at han gav tilskudd til husholdningen. Selv om B hadde ikke ubetydelige midler til disposisjon i det tidsrommet samboerforholdet varte, er det ikke sannsynliggjort at noen vesentlig del av disse har gått til boligen. Han foretok således større innkjøp som ikke hadde med den faste eiendommen å gjøre. Etter herredsrettens dom - som på dette punktet er rettskraftig - har han således eiendomsretten til en stor del av innboet m.v. Atskillige midler har gått med til disse innkjøpene. Det er videre kommet fram at det ble kjøpt en bil i A's navn, men slik at han skjøt inn kr. 30 000,-, hun kr. 5 000,-. Bilen ble senere overtatt av B, mens hun overtok en eldre folkevogn til dekning av andelen på kr. 5 000,-. Etter at han begynte på skole, gikk inntektene ned, samtidig som han

Side:803

fikk utgifter til opphold i Æ. Etter en samlet vurdering finner således lagmannsretten at B ikke kan ha skutt inn slike midler i boligen at det er grunnlag for vederlagskrav.

Det er lite tvilsomt at B har utført en del arbeid på huset. Lagmannsretten finner imidlertid at heller ikke dette kan begrunne et vederlagskrav. Det vises for så vidt til herredsrettens begrunnelse.

Anken har ikke ført fram, og lagmannsretten finner at det ikke foreligger særlige omstendigheter som gir grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. B vil således bli pålagt å betale saksomkostninger for lagmannsretten. A har hatt fri sakførsel. Advokat Hirsch har levert salæroppgave, men ikke arbeidsoppgave for fri sakførsel. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å tilkjenne saksomkostninger ut over det som følger av reglene om fri sakførsel. På denne bakgrunn blir det tilkjent saksomkostninger med det beløp som blir endelig fastsatt som salær m.v. til advokat Hirsch, også slik at eventuell egenandel dekkes. - Herredsrettens omkostningsavgjørelse er det ikke grunn til å endre.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket.

2. B betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen saksomkostninger til det offentlige med det beløp som blir endelig fastsatt som salær m.v. til advokat Hirsch, og til A med det beløp som tilsvarer eventuell egen andel.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Arne Langeland):

Saksøkte, A, var fram til årsskiftet 1972/73 gift med F. Disse fikk et barn sammen i ekteskapet, D, født xx.xx.71. Den 15.1.77 ble saksøkte kjent med saksøker, B. På dette tidspunkt var saksøker gift med G. Han ble skilt fra henne ved årsskiftet 1977/78.

Saksøker var ansatt som maskinist i Fylkesbaatane i X. Våren 1977 flyttet saksøker inn hos saksøkte, slik at han tilbragte sin fritid hos henne. Saksøkte bodde på det tidspunkt hjemme hos sine foreldre hvor hun disponerte en hybel på ca. 9 m2 . Saksøker bragte ikke med seg inventar til hybelen. Partene betalte ikke noe til saksøktes foreldre for kost eller opphold.

I siste halvdel av 1977 ble et husprosjekt påbegynt. Det er uenighet mellom partene om hvilken deltagelse hver av dem hadde i dette prosjektet.

Den 24.7.78 fikk partene et barn sammen, C, som fikk navnet B som slektsnavn.

Den 19.11.79 flyttet partene inn i det nye huset.

I løpet av august 1980 flyttet saksøker til Æ for å gå på sjømannsskole. Under oppholdet i Æ bodde han på hybel. Skolegangen ble avsluttet ved årsskiftet 1981/82.

Den 14.2.82 flyttet saksøker ut av det nye huset etter at det hadde oppstått uoverensstemmelser mellom partene.

Det har siden oppstått uenighet mellom partene med hensyn til det økonomiske oppgjøret etter samlivsbruddet. Saksøker mener at partene har etablert et sameie, omfattende hus og innbo. Saksøkte mener at et sameie ikke er

Side:804

etablert, og har tilbudt saksøker å hente det innbo som han har betalt og som befinner seg i det nye huset.

Saken har vært behandlet av Z forliksråd den 14.9.1983 og henvist til retten etter forlangende fra saksøker. Det er uttatt stevning til Indre Sogn herredsrett den 10.1.84.

Hovedforhandling ved Indre Sogn herredsrett ble avholdt den 29. og 30.11.84. Til hovedforhandlingen møtte saksøker sammen med adv.fullm. Terje Sjursen på vegne av adv. Olav Markhus. Saksøkte møtte med sin prosessfullmektig, adv. Worm D. Hirsch. Det ble avhørt 5 vitner og ellers foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken foran.

Saksøker har særlig fremholdt følgende: - - -

Saksøkte har særlig fremholdt: - - -

Retten skal bemerke:

Saksøker påstår at han har betalt regninger i forbindelse med oppføring av huset på til sammen kr. 91 700,- (bil. 1 til dok. nr. 12). I tillegg har han sendt penger over bankgiro som skal være brukt til å betale regninger i forbindelse med husbyggingen.

Saksøkte påstår at saksøker overhode ikke har betalt en eneste regning i forbindelse med husbyggingen.

Partenes beskrivelser av sakens faktum er således oppsiktsvekkende forskjellige.

Saksøker synes ikke å være uenig i at saksøkte har sørget for å betale regningene, men han hevder å ha gitt henne penger til dette formål. Bl.a. skal han ha lagt kr. 20 000 i kontanter på kjøkkenbordet til saksøktes mor mens saksøkte og hennes mor var til stede. Pengene skulle brukes til utgraving og sprenging av tomt. Både saksøkte og hennes mor (vitnet E) har i retten på det mest bestemte nektet å ha mottatt beløpet.

På bakgrunn av partenes fremtreden under hovedforhandlingen, finner retten det vanskelig å fastslå hvem som har gitt uriktige opplysninger. Spørsmålet om hvilket faktum som skal legges til grunn for avgjørelsen blir derfor å avgjøre etter en nærmere vurdering.

For det første antar retten at det teoretisk har vært mulig for saksøkte å betale de utgifter hun påstår å ha betalt under byggeperioden og tiden etter. Det er uklart om et lån på kr. 50 000,- som saksøkte har fått gjennom Z sparebank er konvertert gjennom faste pantelån - dette har partene ikke kunnet gjøre rede for. Opplysningene som foreligger om finansieringen av huset og om saksøktes økonomi tilsier likevel ikke at retten kan fastslå at saksøkte må ha mottatt tilskudd fra saksøker. Det skal for øvrig bemerkes at det neppe foreligger fullstendig oversikt eller bilag for den samlede kapital saksøkte har hatt til disposisjon - og selvsagt heller ikke for hennes samlede utgifter.

Retten legger videre til grunn at saksøker i tidsrommet 1977-1982 har hatt mer kapital til rådighet enn saksøkte. Tatt i betraktning de forholdsvis store utgifter saksøkte hadde i forbindelse med husbyggingen, finner retten det naturlig om saksøker hadde tatt del i finansieringen. Dette ville være naturlig også når man tar i betraktning partenes innbyrdes personlige forhold. Retten legger til grunn at utsiktene for et varig samliv/samboerforhold i denne perioden ikke kan ha vært så vage som saksøkte har gitt uttrykk for.

På den annen side fremgår det at samtlige dokumenter i forbindelse med husbyggingen er opprettet i saksøktes navn. Hun står som eneansvarlig låntager

Side:805

for lånene. Samtlige regninger er betalt i hennes navn. Vitnet H gav under hovedforhandlingen uttrykk for at det var gjort tydelig klart overfor ham at saksøkte skulle stå som byggherre i samtlige dokumenter.

Saksøker kan ikke legitimere at han har betalt en eneste utgiftspost i byggeregnskapet. Under betydelig tvil har retten funnet å måtte tillegge dette moment utslagsgivende vekt. Etter dette vil det bli lagt til grunn at saksøker ikke har skutt inn finansiell egenkapital i det nyoppførte huset.

Partene er enige om at saksøker har deltatt i arbeidet på huset. Retten legger til grunn at saksøker har utført utvendig beising og innvendig beising og maling. Han har videre utført en del grunnarbeider. Han støpte platen over garasjen (dette tok ca. 1/2 dag), og han har oppført noen mindre murarbeider utenfor. Partene har ikke kunnet anslå hvor lang tid saksøker har brukt på arbeidet. Retten antar at omfanget av saksøkers arbeidsinnsats ikke kan begrunne kravet om å være sameier i huset. Arbeidsinnsatsen kan heller ikke begrunne saksøkers refusjonskrav. Retten legger til grunn at innsatsen skjedde i felles interesse. Det er i den forbindelse også av betydning at saksøker har bodd i boligen og således hatt nytte av innsatsen.

Retten finner ikke at det kan være etablert sameie i innbo og løsøre. Partene har klart for seg hvem som har kjøpt og betalt de enkelte gjenstander. Partene er enige om at saksøker har kjøpt og betalt de gjenstander som er nevnt i saksøkers subsidiære påstand. Det vil bli sagt dom overensstemmende med pkt. 2 i saksøkers subsidiære påstand.

Saksøker har tapt saken fullstendig, med unntak av ovennevnte del av den subsidiære påstanden. Her har motparten dog ikke tatt til motmæle. Retten har imidlertid funnet saken svært tvilsom, jfr. den motstrid om sakens faktiske side som det er redegjort for ovenfor. Retten er på denne bakgrunn kommet til at hver av partene bør bære sine egne omkostninger, jfr. tvml. §172 annet ledd. - - -