RG-1987-523

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1986-10-20
Publisert:	RG-1987-523
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 20. oktober 1986 i sak nr. 52/86
Parter:	I. Staten v/Miljøverndepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Helge Morten Svarva) mot Slidrevassdragets grunneierlag (advokat Ketil Lund). II. Slidrevassdragets grunneierlag (advokat Ketil Lund) mot 1. Foreningen til Bægnavassdragets regulering (advokat Jan Dahl) og 2. Staten v/Miljøverndepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Helge Morten Svarva).
Forfatter:	lagdommerne Råmund Stuhaug, Georg Lund, ekstraordinær lagdommer Eiving Hanssen
Lovhenvisninger:	Vassdragsreguleringsloven (1917) §19, Vassdragsloven (1940) §136, Tvistemålsloven (1915) §156, §174, §180, Skjønnsprosessloven (1917) §4, §12, Forvaltningsloven (1967) §17, §2, §41, Foreldelsesloven (1979) §31, §9, Foreldelsesloven (1979)

Ved stevning av 10.9.1984 til Ringerike byrett har Slidrevassdragets grunneierlag (nedenfor benevnt grunneierlaget) fremmet sak mot Foreningen til Bægnavassdragets Regulering (nedenfor benevnt reguleringsforeningen) og Staten v/Miljøverndepartementet med krav om erstatning for redusert fiske i Slidrefjorden som følge av utilstrekkelig utsetting av settefisk.

Slidrefjorden ble regulert i 1963. I konsesjonsvilkårene for denne regulering ble det i punkt 14 bestemt:

«Konsesjonæren plikter i de områder som berøres av reguleringen

Side:524

å sette ut settefisk og/eller yngel etter nærmere bestemmelse av vedkommende departement. Alle omkostninger som er forbundet med dette bæres av konsesjonæren.»

Den 31.8.1964 ga Landbruksdepartementet pålegg om årlig utsetting av 50 000 ørret-yngel eller 5 000 settefisk i Slidrefjorden. Den 2.7.1974 ble pålegget endret til 1 000 tosomrige settefisk av fjordens egen stamme ved vedtak av Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske. Etter at det ble foretatt fiskeribiologiske undersøkelser i 1979, ble pålegget endret til 6 600 tosomrige settefisk årlig fra og med 1981 ved vedtak av Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk den 22.6.1981. Etter klager fra såvel grunneierlaget som reguleringsforeningen ble dette pålegg opprettholdt ved Miljøverndepartementets vedtak 13.1.1982. Grunneierlaget mener at det antall settefisk som reguleringsforeningen er blitt pålagt å sette ut i Slidrefjorden, ikke kompenserer den reduksjon i naturlig rekruttering som reguleringen har medført, og at dette har ført til avkastningstap for de fiskeberettigede grunneiere i Slidrefjorden. Krav om erstatning for dette tap har grunneierne overdratt til grunneierlaget.

Skjønn til fastsettelse av erstatning for skade og ulempe som følge av reguleringen ble avhjemlet 25.1.1963 og overskjønn 28.11.1964. I saken mot reguleringsforeningen gjorde grunneierlaget gjeldende at skjønnene ikke har medtatt skade på rekrutteringen eller at skjønnene har forutsatt en utsetting av settefisk som fullt ut kompenserer den reduserte rekruttering. Skjønnene utelukker derfor ikke krav på erstatning når tap i rekruttering kan fastslås. Subsidiært fremmet grunneierlaget krav om at reguleringsforeningen skal tilpliktes å påstevne skjønn til fastsettelse av erstatningen.

I saken mot Staten fremmet grunneierlaget krav om at Miljøverndepartementets utsettingspålegg av 13.1.1982 skal kjennes ugyldig. Videre ble det krevet erstatning for redusert avkastning som følge av at påleggene har resultert i for lite utsetting av settefisk.

Ringerike byrett med to fagkyndige domsmenn avsa dom i saken 15.11.1985 med slik domsslutning:

«1. Foreningen til Bægnavassdragets regulering frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke reguleringsforeningen.

3. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Staten v/Miljøverndepartementet erstatning til Slidrevassdragets Grunneierlag med kr. 500 000,- - femhundretusenkroner - samt saksomkostninger kr. 104 855,- - etthundreogfiretusenåttehundreogfemtifemkroner -.»

I medhold av tvml. §156 ble domsslutningen den 5.12.1985 gitt følgende tilføyelse:

«4. Miljøverndepartementets vedtak av 13. januar 1982 kjennes ikke ugyldig.»

Dommen ble avsagt under dissens idet rettens formann stemte for frifinnelse når det gjaldt erstatningskravet mot Staten. Domsslutningen innebærer at byretten fant at skaden på rekrutteringen ikke er holdt utenfor skjønnene og at det derfor ikke kan kreves nytt skjønn til fastsettelse av erstatning for denne skade. Videre har retten funnet at reguleringsforeningen har oppfylt sine plikter etter konsesjonsbetingelsene

Side:525

og skjønnsforutsetningene ved at den har oppfylt alle de utsettingspålegg som myndighetene har fastsatt, og at det derfor ikke er grunnlag for å kreve erstatning ut over det som ble fastsatt i skjønnene. I saken mot Staten fant byretten at pålegget i 1982 var et forsvarlig begrunnet svar på de fiskeribiologiske undersøkelser som var foretatt. Selv om det kunne reises kritikk mot beregningen av antallet settefisk, var det foretatte skjønn ikke dermed vilkårlig. Erstatningsavgjørelsen ble begrunnet i at det gikk uforsvarlig lang tid før det ble satt i verk relevante tiltak for å få Slidrefjorden opp i det avkastningsnivå som næringsforholdene tilsa med bakgrunn i de undersøkelser som ble foretatt i 1970-72.

Staten v/Miljøverndepartementet har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsretten for så vidt angår byrettens avgjørelse i domsslutningens punkt 3. Grunneierlaget har i rett tid påanket byrettens dom i sin helhet, for domsslutningens punkt 3's vedkommende når det gjelder byrettens erstatningsutmåling. Begge anker gjelder byrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Reguleringsforeningen har tatt til gjenmæle mot grunneierlagets anke og har henholdt seg til byrettens dom som, bortsett fra omkostningsavgjørelsen, finnes riktig i såvel resultat som begrunnelse.

Saken står etter dette for lagmannsretten i det vesentlige i samme stilling som for byretten når det gjelder de krav grunneierlaget har fremsatt i saken. Når det gjelder sakens nærmere omstendigheter vises det til byrettens domsgrunner og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Ankeforhandling ble holdt på Fagernes i tiden 15.-19.9.1986. Grunneierlagets styreformann, Knut Hove, avga partsforklaring. Det ble avhørt 12 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Rettens medlemmer, prosessfullmektigene og representanter for partene foretok befaring rundt Slidrefjorden hvorunder partene ble gitt anledning til å påvise det de mente var av betydning for saken.

Staten v/Miljøverndepartementet gjør gjeldende at konsesjonsvilkårenes punkt 14 ikke er satt for å beskytte grunneiernes interesser, men for å ivareta samfunnsmessige interesser i å bibeholde tilfredsstillende fiskeproduksjon i våre regulerte vassdrag. Vilkåret er satt for å gi myndighetene kompetanse til etter en fri skjønnsmessig vurdering å pålegge konsesjonæren en plikt til å sette ut settefisk. Dette punkt i reguleringstillatelsen er hjemlet i vassdragsreguleringslovens §12 som i sine punkter klart viser at de forskjellige vilkår for konsesjonen bare er ment å ivareta allmenne interesser knyttet til en vassdragsregulering.

Staten har ved nevnte punkt i konsesjonsvilkårene ikke påtatt seg en plikt overfor grunneierne til å sørge for utsettingspålegg som sikrer en optimal utnyttelse av næringsforholdene i vassdraget, eller som fullt ut kompenserer for det tap i naturlig rekruttering som reguleringen har medført. Staten kan fritt bestemme om pålegg skal besluttes og i tilfelle hvilket innhold dette skal ha, uten å komme i erstatningsansvar overfor grunneierne for redusert avkastning i vassdraget. Dette er en sak mellom regulanten og grunneierne. Staten er ikke part i reguleringsskjønnet og er ikke bundet av dette, selv om skjønnet skulle ha forutsatt at utsettingspåleggene fullt ut skulle kompensere for

Side:526

reguleringens innvirkning på den naturlige rekruttering i vassdraget.

Et eventuelt ansvar for Staten må bygge på subjektiv skyld fra de som har handlet på Statens vegne. Selv om dette kan stille seg forskjellig avhengig av hvilke ugyldighetsgrunner som måtte ansees å foreligge for de enkelte vedtak som måtte være fattet, bestrider Staten at det foreligger slik erstatningsbetingende skyld.

Det bestrides også at de grunneiere som har transportert sitt krav til grunneierlaget har lidd noe tap som følge av utsettingspåleggene som overstiger det tap på 40 % som ble erstattet ved reguleringsskjønnet. Under enhver omstendighet foreligger ingen tilstrekkelig sannsynliggjørelse av at Slidrefjordens avkastning i dag ligger så lavt som i kg pr. ha/år, som byrettens flertall er kommet til. Selv om det faktisk oppfiskede kvantum skulle tilsvare dette anslag, foreligger ingen opplysning om at dette tilsvarer fjordens optimale avkastning. Forøvrig synes fjorden å ha hatt for liten rekruttering i forhold til næringsgrunnlaget også før reguleringen idet det også da ble satt ut settefisk.

Staten bestrider at noen av utsettingsvedtakene kan ansees som ugyldige eller at det har tatt urimelig lang tid før det ble satt i verk relevante tiltak. Å komme frem til et riktig utsettingspålegg er en kontinuerlig prosess basert på et fagkyndig skjønn og nødvendig oppfølging gjennom fiskeribiologiske undersøkelser. I 1964 visste en lite om virkningene og det var naturlig å opprettholde det tidligere midlertidige pålegg og se tiden an. I 1970/72 ble det foretatt fiskeribiologiske undersøkelser i Slidrefjorden. På grunnlag av disse undersøkelser ble utsettingspålegget endret i 1974 til 1 000 tosomrige settefisk av egen stamme for å redusere skadevirkningene fra abborbestanden, samt pekt på visse tiltak for å bedre den naturlige rekrutteringen. I 1979 ble det foretatt nye fiskeribiologiske undersøkelser i fjorden. Disse viste at bestanden av ørret av grunneierne ble oppfattet å være blitt betydelig mindre etter at reguleringen fant sted. Etter innstilling fra fiskerikonsulenten for Øst-Norge ble pålegget om utsetting derfor forhøyet til 6 600 tosomrige settefisk av ørret av Slidrefjordstamme fra og med 1981. Avgjørelsen bygger på et forsvarlig faglig skjønn, men i mangel av sikre opplysninger hva angår avkastning og tilslag av utsettingen i Slidrefjorden, fant en det riktig å gå forsiktig til verks for å unngå en skadelig overbefolkning i fjorden. For å legge forholdene til rette for senere undersøkelser la en opp til at utsettingsmaterialet skulle finneklippes for ved senere kontrollfiske å kunne få opplysninger både om tilslaget av utsettingene og omfanget av det naturlige tilskudd til fiskebestanden i fjorden.

Det bestrides at den framgangsmåte som ble valgt, eller de enkeltvedtak som er blitt truffet, kan gi grunnlag for noe erstatningskrav mot Staten. En må legge til grunn at det er foretatt et forsvarlig faglig skjønn på grunnlag av de opplysninger som til enhver tid forelå. Da det fortsatt mangler sikre opplysninger, må det være forsvarlig å basere seg på en faglig totalvurdering.

Ved vurdering av fremdriften må det tas hensyn til at det må gå noen år før effekten av et utsettingspålegg kan måles gjennom fiskeribiologiske undersøkelser og at kapasiteten for å utføre slike undersøkelser har vært meget begrenset. Totalt sett har undersøkelsene av

Side:527

Slidrefjorden vært mer omfattende enn hva som har vært vanlig i andre regulerte vassdrag med utsettingspålegg.

Når det gjelder vedtaket av 13.1.1982 isolert, bestrider Staten at dette kan kjennes ugyldig. Det bestrides ikke at grunneierlaget har rettslig interesse i å få prøvet vedtakets gyldighet, men det foreligger ingen slik feil ved forvaltningens frie skjønnsutøvelse at vedtaket kan settes til side. Det var således ingen saksbehandlingsfeil at det før vedtaket ikke ble nærmere undersøkt hvilken beregningsfeil fiskerikonsulenten hadde gjort seg skyldig i ved utarbeidelsen av forslaget til utsettingspålegg. Det har i ettertid vist seg at det ikke forelå noen beregningsfeil, idet en hadde basert seg på en utsettingstabell for ensomrig settefisk utarbeidet av Kjell W. Jensen i hans hefte om drift av fiskevann. Manglende undersøkelse av dette forhold kan derfor ikke ha virket bestemmende for vedtakets innhold, jfr. forvaltningslovens §41. Den foretatte bruk av Jensens tabell representerer heller ikke noen feil i bedømmelse av fakta eller en vilkårlig eller uforsvarlig skjønnsvurdering med de usikre opplysninger som fortsatt forelå når det gjaldt Slidrefjordens forhold. Tabellen tar hensyn til erfaringstall for naturlig dødelighet og gir en god rettesnor for skjønnsmessig fastsettelse av antallet sommergamle settefisk for å oppnå avkastning ved middels hardt fiske på 1 kg pr. ha. Det fremgår av beregningen at hovedformålet var å erstatte det reproduksjonstap som reguleringen var antatt å føre til.

Endelig gjør Staten gjeldende at grunneierlagets erstatningskrav er foreldet fordi grunneierne på et tidlig tidspunkt fikk eller burde skaffet seg kunnskap om det reduserte fisket og at dette skyldtes det for lave antall settefisk som regulanten var pålagt å sette ut. Eventuelt vil foreldelsesfristen på 10 år måtte regnes i forhold til de vedtak som er påstått å være ugyldige. Det bestrides at en i dette tilfellet kan regne med suksessiv foreldelse av erstatningskravet for hvert enkelt år idet tapet det enkelte år er av vesentlig mer konstant karakter enn tilfellet var i Rt-1985-532.

Byrettens omkostningsavgjørelse er uriktig idet det ikke er foretatt en fordeling av grunneierlagets totale kostnader.

Staten har lagt ned slik påstand:

«Anke I.

Prinsipalt: Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Subsidiært: Lagmannsretten fordeler saksomkostningene for byretten etter skjønn.

Atter subsidiært:

Ringerike byretts dom av 15. november 1985 oppheves og hjemvises til ny behandling i byretten når det gjelder saksomkostningsavgjørelsen i domsslutningens pkt. 3.

Anke II.

1. Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes.

2. Staten v/Miljøverndepartementet tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Slidrevassdragets grunneierlag har i saken mot reguleringsforeningen gjort gjeldende at spørsmålet om grunneierne rundt Slidrefjorden

Side:528

har krav på erstatning for tapt fiske som følge av svikt i rekrutteringen, kan prøves ved de alminnelige domstoler selv om selve erstatningsutmålingen måtte bli å fastsette ved skjønn, jfr. Rt-1963-115. Dette gjelder også om denne skade ikke er behandlet av de tidligere skjønn, slik at grunneierne etter skjønnslovens §4 annet ledd sammenholdt med vassdragslovens §136 nr. 1 selv kunne ha begjært tilleggsskjønn. Grunneierlaget har ingen innvending mot at de alminnelige domstoler avgjør ansvarsgrunnlag, erstatningsutmåling og foreldelse i den forbindelse.

For reguleringsforeningens plikt til å begjære skjønn, er det tilstrekkelig at grunneierne pretenderer å ha lidt et tap som ikke er behandlet i de tidligere reguleringsskjønn. Men selv om dette ikke er tilstrekkelig, mener grunneierlaget at skadene på rekrutteringen ikke er behandlet av skjønnet og at den erstatning som ble tilkjent, bare gjelder skade på fiskens ernæringsgrunnlag. Forøvrig er det reguleringsforeningen som har tvilsrisikoen når det gjelder dette spørsmål, jfr. vassdragslovens §136 nr. 1 i.f.

At skaden på rekrutteringen ikke er medtatt i skjønnene følger av den omstendighet at konsesjonsbetingelsene, herunder plikten til å sette ut settefisk, er gjort til del av skjønnsforutsetningene. Derved har regulanten ikke bare plikt til utsetting i forhold til konsesjonsmyndighetene, men også i forhold til ekspropriatene. At skaden på rekrutteringen ikke er medtatt i skjønnene følger også av skjønnspremissene, som ikke søker å vurdere og fastslå rekrutteringstapet, men bare en bloc viser til de sakkyndiges uttalelser. Heller ikke disse gjør forsøk på å kvantifisere tapet idet de bare forutsetter at skadene vil kunne avbøtes gjennom utsettingspåleggene. Skadene på rekrutteringen er heller ikke gjort til tvistegjenstand med nærmere drøftelse av tapte gyteplasser, tapets størrelse og det sannsynlige omfang av utsettingspåleggene. Skulle grunneierne være avskåret fra å få erstattet rekrutteringstapet, vil dette være et svært urimelig resultat med det betydelige tap som er oppstått ved de helt utilstrekkelige utsettinger av settefisk som myndighetene har pålagt. Da utsettingspålegget vil bero på myndighetenes skjønn, vil grunneierne kunne bli rettsløse om de ikke skal kunne kreve sitt konstaterte tap erstattet av regulanten, som på sin side vil få en helt ubegrunnet berikelse.

Selv om rekrutteringsskaden skulle anses medtatt i reguleringsskjønnet, må grunneierne kunne kreve erstatning av regulanten fordi forutsetningen om naturaloppfyllelse ved utsetting av settefisk har vist seg å svikte. På denne bakgrunn må grunneierne kunne kreve erstatning av reguleringsforeningen for det erstatningstap som er oppstått ved at antallet settefisk ikke kompenserer for den reduksjon i rekrutteringen som skyldes reguleringen.

Grunneierlaget bestrider at den såkalte Lomenavtalen fra 1982/1983 omfatter uoppgjort erstatning for rekrutteringsskaden. For det første gjelder avtalen etter sin ordlyd bare reguleringsinngrep som ikke tidligere er bedømt og ikke konsekvensen av tidligere bedømte reguleringer, og for det andre tok grunneierlaget uttrykkelig forbehold om at avtalen ikke skulle omfatte spørsmålet om for lite utsatt settefisk i Slidrefjorden i brev av 8.12.1982, flere måneder før reguleringsforeningen

Side:529

underskrev avtalen.

Grunneierlaget bestrider at grunneiernes krav mot reguleringsforeningen er foreldet. Det eksisterer en gjensidig ordning hvor regulanten er pliktig til å yte penger eller naturalia (settefisk) for en rådighet over ekspropriatenes eiendom som er tiltrådt. Eierne må da kunne sette som betingelse at hele vederlaget blir erlagt mot fortsatt rådighet selv om det dreier seg om tap som er oppstått tidligere enn 3 år forut for stevningstidspunktet, jfr. Kjønstad/Tjomsland: Foreldelsesloven 126. Under enhver omstendighet må kravet mot reguleringsforeningen være gjenstand for suksessiv foreldelse.

I saken mot Staten bygger grunneierlaget sitt ugyldighetskrav vedrørende vedtaket av 1982 på at fiskerikonsulenten har lagt en feil bedømmelse av faktum til grunn for sin beregning av det antall tosomrige settefisk som skulle erstatte rekrutteringstapet ved reguleringen. Dette henger sammen med den bruk av Jensens tabell som er foretatt, en bruk som forutsetter tilnærmet full gjenfangst av settefisken. Direktoratet gjorde departementet kjent med at feil forelå, men anbefalte allikevel det beregnede antall lagt til grunn for pålegget på grunn av de mange usikkerhetsmomenter ellers ved beregningen. Under enhver omstendighet må det foreligge feil ved saksbehandlingen når grunnlaget for fiskerikonsulentens beregninger ikke ble nærmere undersøkt. Det forelå også opplysninger om stillevannsgyting i fjorden uten at dette ble nærmere undersøkt som grunnlag for vedtaket. Endelig gjør grunneierlaget gjeldende at det ikke er foretatt et forsvarlig skjønn fra forvaltningsorganenes side.

Hensynet til full kompensasjon for tapet i naturlig formering med sikte på å gi grunneierne full erstatning for reguleringsinngrepet er ikke tillagt avgjørende vekt. I stedet har en foretatt en mer slumppreget vurdering basert på konkret rimelighet.

Det har i alle år vært pålagt utsetting av for lite settefisk. Dette har resultert i en lavere produksjon i Slidrefjorden enn hva næringsforholdene tilsier med et derav følgende avkastningstap for grunneierne. Da samtlige vedtak om utsetting har oversett at det avgjørende hensyn med påleggene er å kompensere for reguleringens innvirkning på rekrutteringen og således bidra til å gi grunneierne full erstatning innenfor en fiskeribiologisk forsvarlig ramme, må vedtakene anses som ugyldige. Med den usikkerhet som forelå når det gjaldt disse rammer må det kunne aksepteres at en gikk noe forsiktig frem, men det måtte da følges opp med mer relevante undersøkelser enn tilfellet har vært, bl.a. når det gjelder opplysningen om stillevannsgyting. Det forhold at det foreligger ugyldige vedtak må være tilstrekkelig til å pålegge Staten erstatningsansvar for det tap grunneierne har lidt.

Grunneierne har en erstatningsvernet interesse knyttet til de utsettingspålegg som måtte bli fattet. Punkt 14 i konsesjonsbetingelsene om plikt for regulanten til å sette ut settefisk etter pålegg av vedkommende departement, er satt for å beskytte grunneiernes interesse. Et slikt pålegg griper direkte inn i grunneiernes fiskerettigheter i fjorden og vil være avgjørende for om det blir ytet full erstatning for reguleringen. Myndighetene kjenner utmerket godt til at reguleringsskjønn blir avsagt under forutsetning av utsettingspålegg, og at de tilkjente

Side:530

erstatningsbeløp tar hensyn til dette. Grunneierlaget vil forøvrig måtte anses som part etter forvaltningslovens §2 første ledd punkt e. Skulle grunneierne ikke kunne kreve erstatning, vil det mangle reaksjon mot uforsvarlige forvaltningsvedtak av denne karakter.

Ved tapsberegningen er det naturlig å gå ut fra en beregnet svikt i årsavkastningen på 1520 kg som følge av nedsatt naturlig rekruttering etter reguleringen. Denne reduksjonen er i helt ubetydelig grad kompensert ved utsettingspåleggene frem til 1981. Med det større utsettingstall fra dette år vil forholdene imidlertid bedre seg i noen grad. I stedet for å beregne avkastningstapet, kan en se hen til kroneverdien av det antall settefisk som skulle vært utsatt.

Det bestrides at kravet mot Staten er foreldet. Det dreier seg om erstatning for årlig avkastningstap som er gjenstand for suksessiv foreldelse.

Grunneierlaget har lagt ned slik påstand:

«Saken mot Reguleringsforeningen.

Prinsipalt:

Erstatning fra Foreningen til Bægnavassdragets Regulering til Slidrevassdragets Grunneierlag for skader på fiskens formering ved regulering i henhold til kongelig res. av 16.6.1961 fastsettes ved skjønn som påstevnes av Foreningen til Bægnavassdragets Regulering.

Subsidiært:

Foreningen til Bægnavassdragets Regulering betaler til Slidrevassdragets Grunneierlag erstatning for lidt tap etter rettens skjønn og begrenset til kr. 1 500 000,- - enmillionfemhundretusenkroner. Erstatning for framtidig tap begrenset oppad til kr. 3 500 000,- - tremillionerfemhundretusenkroner.

Saken mot Staten.

1. Miljøverndepartementets vedtak av 13.1.1982 kjennes ugyldig.

2. Staten v/Miljøverndepartementet betaler Slidrevassdragets Grunneierlag erstatning fastsatt etter rettens skjønn og begrenset oppad til kr. 1 500 000,- - enmillionfemhundretusenkroner.

I begge saker:

Slidrevassdragets Grunneierlag tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten, i forhold til Reguleringsforeningen også for byretten.»

Foreningen til Bægnavassdragets Regulering gjør gjeldende at det tap som nå kreves erstattet direkte eller ved fastsettelse gjennom nytt skjønn, er blitt behandlet med endelig virkning av de reguleringsskjønn som har vært holdt. Det fremgår av skjønnsforutsetningene at skjønnet skulle fastsette erstatning for all skade og ulempe av enhver art. Det fremgår videre av skjønnet at grunneierne er gitt erstatning for skade på fiske, uten at elementer ved denne erstatningsberegning er utsatt til senere behandling eller forbeholdt grunneierne for senere prøvelse etter vassdragsreguleringslovens §19 nr. 4. Det fremgår av premissene at omstendighetene knyttet til rekrutteringen ble vurdert, så som gyteforhold, fisketrapp m.v. Når skjønnene synes å konkludere med at rekrutteringstapet antas å ville bli kompensert gjennom utsettingspåleggene, representerer dette en skjønnsmessig vurdering av skjønnet i likhet med anslaget over næringstapet. Om disse antagelser i ettertid ikke viser seg å slå til, vil ikke saken kunne tas opp på ny under

Side:531

henvisning til vassdragslovens §136 nr. 1.

Det foreligger heller intet grunnlag for å kunne kreve erstatning fordi skjønnsforutsetningene ikke er oppfylt fra regulantens side. Gjennom skjønnsforutsetningenes henvisning til konsesjonsbetingelsene har regulanten også overfor grunneierne påtatt seg å sette ut settefisk etter myndighetenes pålegg. Slik utsetting har imidlertid hele tiden vært foretatt. Noe mer kan ikke legges i skjønnsforutsetningene og det bestrides derfor at reguleringsforeningen gjennom disse har påtatt seg en generell plikt til å avbøte rekrutteringsskaden ved utsetting av settefisk.

Forøvrig gjør reguleringsforeningen gjeldende at grunneierlaget ikke har ført bevis for noe tap ut over det avkastningstap som det er gitt erstatning for gjennom skjønnene. Slidrefjorden var heller ikke i rekrutteringsmessig balanse før reguleringen, idet det også da ble foretatt utsetting av settefisk.

Det erstatningsbeløp som ble utbetalt grunneierlaget etter Lomenavtalen inngått i 1982/1983 var etter ordlyden ment å dekke alle uoppgjorte krav som skyldtes reguleringene i vassdraget. Avtalens formål var å unngå et kostnadskrevende skjønn og dette vil ikke oppnås om fiskeerstatningene skal tas opp på ny. Det forbehold som ble tatt, gjaldt bare adgangen til å arbeide for et større utsettingspålegg overfor myndighetene med den kostnadsvirkning dette ville få for regulanten. Noe forbehold om å kreve erstatning av reguleringsforeningen i denne forbindelse, ble ikke tatt.

Subsidiært gjør reguleringsforeningen gjeldende at grunneiernes erstatningskrav er foreldet etter foreldelseslovens §9 jfr. §31. Foreldelsesfristen på 10 og 20 år må regnes fra reguleringens gjennomførelse. Det er heller ikke rom for suksessiv foreldelse, idet grunneierne for å unngå foreldelse måtte ha fremmet erstatningskrav 3 år etter at de fikk eller burde ha fått kunnskaper om redusert fiske.

Reguleringsforeningen har lagt ned slik påstand:

«I. 1. Prinsipalt:

Byrettens dom for så vidt gjelder Foreningen til Bægnavassdragets regulering stadfestes med unntak av omkostningsavgjørelsen.

2. Subsidiært:

Saken avvises.

II. Den ankende part/de ankende parter tilpliktes en for alle og alle for en å erstatte Foreningen til Bægnavassdragets Regulering sakens omkostninger for lagmannsretten og byretten.»

Lagmannsretten skal bemerke:

De enkelte grunneiere i Slidrefjorden har avgitt erklæring om at de til grunneierlaget overdrar sine erstatningskrav mot reguleringsforeningen og/eller Staten for tap i forbindelse med de manglende utsettinger av settefisk i Slidrefjorden og at de samtykker i at grunneierlaget reiser sak mot reguleringsforeningen og/eller Staten slik at grunneiernes erstatningskrav kan inndrives samlet. De har også samtykket i at grunneierlaget anlegger sak om at Miljøverndepartementets utsettingsvedtak av 13.1.1982 kjennes ugyldig og at utsettingene økes til det nivå fjordens produksjonsevne tåler.

Side:532

Lagmannsretten forutsetter at samtlige grunneiere har avgitt nevnte erklæring. Lagmannsretten finner etter dette at grunneierlaget har søksmålskompetanse og at resultatet av saken vil bero på de rettigheter de enkelte grunneiere har som skadelidende ved den regulering som er gjennomført for Slidrefjorden.

I den sak som grunneierlaget har anlagt mot reguleringsforeningen er lagmannsretten kommet til samme resultat som byretten og kan slutte seg til dennes begrunnelse. En er således enig i at grunneierlaget gjennom sitt saksanlegg har pretendert å ha et krav mot reguleringsforeningen. Dette krav må prøves i realiteten hvorfor saken ikke kan avvises fra domstolene.

Ved endring av 26.1.1973 i skjønnslovens §4 er ekspropriaten gitt adgang til å begjære skjønn hvis eksproprianten har tiltrådt et eiendomsinngrep uten at erstatningsspørsmålet i sin helhet er avgjort. Lagmannsretten antar at denne bestemmelse ikke er til hinder for at grunneierne kan reise sak ved de alminnelige domstoler med påstand om at skadevolderen skal tilpliktes å påstevne tilleggsskjønn når et tiltak volder skade som ikke er medtatt i tidligere skjønn, jfr. vassdragslovens §136 nr. 1. Mens behandlingen av en skjønnsbegjæring fra grunneiernes side vil være avhengig av de pretensjoner grunneierne gjør gjeldende, vil dette ikke være tilfellet når retten skal avgjøre om eksproprianten har en plikt til å begjære skjønn. I sistnevnte tilfelle må det tas stilling til om grunneierne faktisk har et krav på erstatning som kan gjøres gjeldende mot eksproprianten.

Tillatelse til regulering av Slidrefjorden ble gitt ved kgl. res. 16.6.1961. Underskjønn til fastsettelse av erstatning til grunneiere, rettighetshavere og andre interesserte ble avhjemlet 15.12.1962 og 25.1.1963 og overskjønn 28.11.1964. I henhold til samtykke fra Departementet for Industri og Håndverk ble innkalling til skjønnet foretatt på den måte som er foreskrevet for visse almenningssaker.

I de generelle skjønnsforutsetninger er det i punkt 8 bestemt:

«Ved skjønnet fastsettes erstatning for all skade og ulempe av enhver art som følge av reguleringene, herunder også skader som anleggsarbeider må antas å forvolde...»

Eventuelle erosjonsskader langs strandkanten på grunn av bølgeslag skulle etter uttrykkelig bestemmelse medtas i takstene, mens «egentlige rasskader» skulle holdes utenfor. Det samme gjaldt mulige skader ved sandflukt.

For bedømmelse av reguleringens innvirkning på fisket ble det for begge skjønn oppnevnt to fiskerisakkyndige, nemlig de daværende konsulenter Kjell W. Jensen og Trygve Løkensgard. Disse har bedømt gjennomsnittlig årsavkastning før reguleringen og reguleringens innvirkning på rekruttering og næringsforhold. De har begge gått ut fra at «skader på formering av fisken vil kunne avbøtes ved pålegg om utsetting av settefisk», jfr. overskjønnet 19.

Skjønnsretten har uttalt at de i alt vesentlig legger de fiskerisakkyndiges vurdering til grunn. Lagmannsretten antar at dette også gjelder de sakkyndiges antagelse om at utsettingspåleggene vil kunne avbøte reguleringens skade på rekrutteringen. På denne bakgrunn er grunneierne under de enkelte takstnumre gitt erstatning for skade på fiske

Side:533

med et årlig beløp med tillegg av 25 % (evt. med engangsbeløp for mindre erstatninger).

Lagmannsretten finner at reguleringsforeningens henvisning til de fremlagte skjønnsutskrifter sannsynliggjør at skaden på fisket ble medtatt i sin helhet, uavhengig av om denne skyldes redusert næringstilgang eller nedgang i fiskens naturlige rekruttering. Det som ble bedømt, var reguleringens innvirkning på årsavkastningen av fisk og her inngår rekrutteringen som ledd i en kompleks vurdering. At skjønnsrettene har antatt at reguleringens skade på rekrutteringen vil kunne avbøtes med pålegg om utsetting av settefisk, innebærer ikke at denne del av beregningen av avkastningstapet er forbeholdt senere skjønn etter vassdragsreguleringslovens §19 nr. 4 eller at denne virkning av reguleringen ikke er medtatt i skjønnet, jfr. vassdragslovens §136 nr. 1. Skulle det vise seg senere at utsettingspåleggene ikke blir tilstrekkelige, er dette et forhold som ikke kan prøves på nytt, verken ved skjønn eller av de alminnelige domstoler i form av erstatningskrav.

De alminnelige skjønnsforutsetninger viser til konsesjonsbetingelsene, herunder også til regulantens plikt til utsetting av settefisk etter nærmere bestemmelse av vedkommende departement. Dette innebærer ikke at regulanten i forhold til de saksøkte ved skjønnene har påtatt seg en plikt til å kompensere enhver konstatert rekrutteringssvikt ved utsetting av settefisk. Reguleringsforeningen har foretatt utsetting i henhold til myndighetenes pålegg til enhver tid, og dette må være tilstrekkelig for oppfyllelse av reguleringsforeningens plikt etter skjønnsforutsetningene. Saken står i denne forbindelse i en annen stilling enn hvor et forutsatt tiltak ikke er gjennomført eller ikke lar seg gjennomføre, slik tilfellet var i Rt-1963-115.

Byrettens dom punkt 1 blir etter dette å stadfeste. Da lagmannsretten ikke finner resultatet så tvilsomt at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part til å la saken komme for retten, blir grunneierlaget å pålegge å erstatte reguleringsforeningens saksomkostninger for begge retter. Lagmannsretten finner i den forbindelse ikke grunn til å drøfte om grunneiernes krav måtte være bortfalt ved den senere inngåtte Lomenavtale eller som følge av foreldelse.

Reguleringsforeningens prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave som viser et samlet tilgodehavende på kr. 51 380,- hvorav kr. 48 000,- i salær for byretten og kr. 53 050,- hvorav kr. 47 000,- i salær for lagmannsretten. Retten legger omkostningsoppgavene til grunn for erstatningsberegningen og fastsetter det samlede beløp for de to rettsbehandlinger til kr. 104 430,-. I tillegg kommer reguleringsforeningens andel (1/3-del) av de fagkyndige meddommernes tilgodehavende.

I den sak som grunneierlaget har reist mot Staten v/Miljøverndepartementet er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn byretten idet vedtaket av 13.1.1982 kjennes ugyldig, men uten å pålegge Staten noe erstatningsansvar overfor grunneierlaget.

Utsettingsvedtakene i 1981/1982 bygger på de fiskeribiologiske undersøkelser som ble foretatt i Slidrefjorden i 1979, og som fremgår av den rapport som fiskerikonsulenten i Øst-Norge avga 10.3.1980. I rapporten opplyses at prøvefisket viser en altfor svak rekruttering i

Side:534

fjorden. Videre uttales det på 23:

«Hvis en regner med at avkastningen i dag bør ligge på 3,5 kg/ha/år, vil det tilsi at det årlig kan taes opp 3 800 kg. For å oppnå denne avkastningen må det settes ut 6 600 tosomrige settefisk av aure hvert år, resten rundt 60 % regner vi med at rekrutteres naturlig.»

I konklusjonen på 26 sies det videre:

«Vi mener at produksjonsgrunnlaget i fjorden gir realistiske forhåpninger om en avkastning rundt 3,5 kg/ha/år. For å nå denne avkastningen må utsettingstallet forhøyes fra 1 000 to-somrige settefisk til 6 600 to-somrige settefisk årlig, (ingen under 13 cm).»

Slik disse uttalelser fremkommer i rapporten fremtrer de som om de er basert på en fiskeribiologisk beregning av det settefiskkvantum som er nødvendig for å få balanse i fjordens produksjon av fisk.

I fiskerikonsulentens brev av 2.12.1980 til Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk forsterkes dette inntrykk ved at det anføres:

«Reguleringa har ifølge Fiskerikonsulenten redusert de naturlige rekrutteringsmuligheter med 40 %. Vi har i vårt regnestykke kommet frem til at for å kompensere dette tapet må det settes ut 6 600 to-somrige årlig.»

Til tross for at direktoratet gir uttrykk for at de var klar over en regnefeil i rapporten fra fiskerikonsulenten, ble utsettingspålegg gitt i overensstemmelse med konsulentens forslag. En fant i mangel av sikre opplysninger om avkastning og tilslag av utsetting i Slidrefjorden å kunne basere seg på en totalvurdering og gå forsiktig til verks. En la imidlertid opp til mer sikre undersøkelser i fremtiden ved at settefisken skulle finneklippes.

Etter at direktoratets vedtak ble påklaget av såvel grunneierlaget som reguleringsforeningen, ble direktoratets pålegg stadfestet av departementet 13.1.1982. Også nå baseres vedtaket på en totalvurdering på bakgrunn av de usikkerhetsmomenter som foreligger når det gjelder produksjonsmulighetene i fjorden og fordi den spesielle rekrutteringsform med gyting på stille vann gjør Slidrefjorden mindre sammenlignbar med andre reguleringsmagasin. Pålegget ble videre ansett ikke å være urimelig for noen av de impliserte parter.

Lagmannsretten er enig med Staten i at utsettingspålegg kan baseres på en totalvurdering hvor også andre hensyn enn en gjenopprettelse av rekrutteringen kan tillegges i vekt. Det må således kunne legges en mer samfunnsmessig målestokk til grunn ved vurderingen og stille kostnadene med utsettingen opp mot den nytte utsettingen må antas å få for grunneiernes næringsforhold og allmennhetens interesser. Dette følger av de hensyn som ligger bak vassdragsreguleringslovens §12 og den fakultative adgang myndighetene er gitt til å gi utsettingspålegg etter punkt 14 i konsesjonsvilkårene.

Selv om myndighetene således kan ta andre hensyn, må imidlertid gjenopprettelseshensynet gis en vesentlig vekt ved vedtak om utsettingspålegg. Det er reguleringen som er årsaken til at pålegg blir gitt, og det er grunneierne som er de direkte skadelidende ved redusert rekruttering på grunn av denne. Skjønnsrettene vil også basere sine erstatningsfastsettelser på i hvilken grad rekrutteringssvikten blir kompensert ved utsetting.

Side:535

I denne forbindelse vil en fiskeribiologisk vurdering av reguleringsvirkningen og av utsettingens virkning for produksjon av fisk være av avgjørende betydning. Det var derfor uforsvarlig og i strid med saksbehandlingsregelen i forvaltningslovens §17 bare å konstatere en regnefeil og ikke nærmere undersøke hva denne bestod i og i tilfelle få foretatt en ny beregning. Det har i ettertid vist seg at fiskerikonsulenten hadde basert sin beregning på en tabell utarbeidet av Kjell W. Jensen i Direktoratets småskrift nr. 5-1972 (drift av fiskevann). Denne tabell er benyttet for ensomrig settefisk i tyntbefolket ørretvann hvoretter det er foretatt omregning til tosomrig settefisk som tok hensyn til den reduserte fare for predasjon fra abbor. Skal det imidlertid foretas en slik omregning fra ensomrig til tosomrig settefisk, som en i dette tilfellet har foretatt for å redusere effekten av predasjon fra abbor, må tabellen også brukes for vann med abborbestand. En grov vurdering av de naturlige gyteområder i innløpselven, som i liten grad påvirkes av reguleringen, ville vist at bortfall av gyteplasser i stille vann og i utløpselven ville krevet et vesentlig større antall settefisk enn det som ble foreslått. Det samme ville en komme til dersom en skulle beregne antallet rekrutter som måtte til for å kompensere en avkastningssvikt på 1 520 kg pr. år der en baserer seg på direktoratets egne erfaringstall for naturlig dødelighet.

Om de nevnte forhold var blitt opplyst før vedtaket om utsettingspålegg ble truffet, er det sannsynlig at vedtaket ville fått et annet innhold med større antall settefisk.

For grunneierne har settefiskutsettingen slik betydning at de gjennom grunneierlaget må ha anledning til å få prøvet påleggets gyldighet. Staten har heller ikke bestridt at grunneierlaget har tilstrekkelig rettslig interesse i saken.

Miljøverndepartementets vedtak av 13.1.1982 blir etter dette å kjenne ugyldig. Virkningen av ugyldigheten vil være at myndighetene må ta pålegget opp til ny behandling uten påvente av nye fiskeribiologiske undersøkelser. Av naturlige grunner kan ikke vedtaket gis tilbakevirkende kraft, men må begrense seg til det antall settefisk som reguleringsforeningen skal pålegges å sette ut fremover. Ved dette vedtak må det imidlertid tas hensyn til utsettingskvantumet i tiden fra 1981 i kraft av det ugyldige vedtak.

Grunneierlaget har krevet erstatning som følge av det ugyldige vedtak og på grunn av myndighetenes tidligere behandling av utsettingsspørsmålet. Lagmannsretten finner ikke at myndighetenes behandling av utsettingspåleggene frem til vedtaket av 1982 kan føre til noen erstatningsplikt for det offentlige. Den tillempning av settefiskkvantumet som er foretatt med bakgrunn i de fiskeribiologiske undersøkelser, kan ikke representere noe erstatningsbetingende forhold med den usikkerhet som forelå med hensyn til den naturlige rekruttering og den begrensede kapasitet en hadde til å foreta fiskeribiologiske undersøkelser. Lagmannsretten er således ikke enig med byrettens flertall i at det er gått uforsvarlig lang tid før det ble satt i verk relevante tiltak.

Lagmannsretten finner heller ikke at grunneierne kan kreve erstatning som følge av det ugyldige vedtak i 1982. Selv om reguleringens

Side:536

innvirkning på den naturlige rekruttering er et vesentlig moment ved fastsettelsen av påleggets størrelse, kan som nevnt også andre hensyn tillegges betydning. Det må også være berettiget å legge til grunn et mer langsiktig perspektiv basert på en tilpasning av utsettingsantallet med bakgrunn i periodiske undersøkelser av de fiskeribiologiske forhold. Det er etter dette uklart hvilket innhold pålegget av 1982 ville ha fått om en hadde foretatt en korrekt beregning av behovet for utsetting for å kompensere redusert rekruttering. Retten finner det derfor ikke tilstrekkelig godtgjort at det foreligger et avkastningstap forårsaket av det ugyldige vedtak. Dette gjelder selv om det kan foretas teoretiske beregninger av det produksjonstap og det derav følgende avkastningstap som et redusert antall settefisk vil kunne medføre. Det nye vedtaket vil også kunne reflektere en gjenopprettelse av den ubalanse som er skapt gjennom de tidligere utsettinger.

Med dette resultat finner lagmannsretten ikke grunn til å drøfte om erstatningskravet helt eller delvis er foreldet.

Med det resultat lagmannsretten er kommet frem til er grunneierlagets sak mot Staten dels vunnet dels tapt. Begge anker har for så vidt vunnet frem, men da det ikke er mulig å fordele omkostningene på de enkelte anker, finner lagmannsretten å måtte se disse under ett, og da er situasjonen at også ankesaken i forhold til byrettens dom dels er vunnet dels tapt. Lagmannsretten finner etter dette å måtte avgjøre omkostningsspørsmålet etter hovedregelen i tvml. §174 sammenholdt med §180 annet ledd, hvilket fører til at hver av partene må bære sine omkostninger for begge retter.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I. I saken mellom Slidrefjordens grunneierlag og Foreningen til Bægnavassdragets Regulering.

1. Punkt 1 i Ringerike byretts dom av 15. november 1985 stadfestes.

2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten dømmes Slidrefjordens grunneierlag til å betale til Foreningen til Bægnavassdragets Regulering 104 430,- - etthundreogfiretusenfirehundreogtretti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom samt dekke foreningens andel av utgiftene til de fagkyndige domsmenn.

II. I saken mellom Slidrefjordens grunneierlag og Staten v/Miljøverndepartementet.

1. Miljøverndepartementets vedtak av 13. januar 1982 med pålegg om utsetting av 6 600 tosomrige settefisk i Slidrefjorden kjennes ugyldig.

2. Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes for kravet om erstatning.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett.