Rt-1985-532

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1985-05-03
Publisert:	Rt-1985-532 (165-85)
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 3. mai 1985 i l.nr. 71/1985
Parter:	Staten v/Forsvarsdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Hans Bendiksby) mot Mauken reinbeitedistrikt v/tillitsmannsutvalgets formann, Per Oskal (advokat Geir Haugen - til prøve).
Forfatter:	Backer, Skåre, Christiansen, Holmøy, Blom
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Foreldelsesloven (1979) §31, Foreldelsesloven (1896) §11, §12, Reindriftsloven (1978) §8, §15, §32, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, §28

Kst. dommer Backer: I det som i dag utgjør Mauken reinbeitedistrikt i Troms, har svenske samer fra gammel tid hatt sommerbeite for sine rein. Det dreier seg om Malangshalvøya og områdene innenfor, ned til Målselv. Som en følge av konvensjonen av 5. februar 1919 mellom Norge og Sverige angående flyttlappenes adgang til reinbeiting opphørte denne beitingen i 1923, bortsett fra i et lite område som er uten interesse for denne sak.

I 1955 begynte forsvaret å bruke Mauken skyte- og øvelsesfelt, som etter hvert er blitt utbygd med faste installasjoner som veier og standplasser. Skarpskytingsfeltet er på vel 43 km2. Øst og nord for skytefeltet ligger øvingsområder (tørrtreningsområder) på ca 9 km2, slik at skyte- og øvelsesområdene i alt utgjør ca 52 km2. Innenfor skytefeltet er det en total sikkerhetssone på knapt 32 km2, og innenfor denne igjen et nedslagsfelt på ca 5,9 km2 som er inngjerdet.

I slutten av 1957 slo samefamiliene Oskal og Sokki seg ned i distriktet med sine rein, visstnok med samtykke av lappefogden i Troms. Det er bare Oskal-gruppen som har beitet i og i nærheten av Mauken skyte- og øvelsesfelt. Det er et vinterbeite, som foregår i tiden fra januar til begynnelsen av april. Reinen til denne gruppen beiter fra våren til oktober/november i reinbeitedistriktene Tromsdalen og Andersdalen på den annen side av Balsfjorden. I 1963 ble Mauken reinbeitedistrikt opprettet. Området hadde siden 1919 ikke vært omfattet av inndelingen i reinbeitedistrikter. Bruttoarealet er oppgitt til 299 km2, og netto beiteareal til 234 km2 med fradrag for veier, dyrket mark samt det inngjerdede nedslagsfelt.

I 1974 tok Isak Oskal ved advokat kontakt med Troms landforsvar og klaget over at rein på vinterbeite i Mauken skytefelt ble mer og mer plaget av den militære aktiviteten i området. Forholdene utviklet seg senere slik at Oskal-gruppen ved stevning av 12. desember 1979 reiste søksmål mot staten v/Forsvarsdepartementet med påstand om at staten ble kjent uberettiget til å bruke Mauken-området som skytefelt. Videre ble det krevd erstatning for lidt tap begrenset oppad til 1,5 million kroner. Senere ble partsbetegnelsen på saksøkersiden endret til Mauken reinbeitedistrikt ved tillitsmannsutvalgets formann. Videre ble erstatningspåstanden utvidet til 1,7 millioner kroner, og det ble lagt ned subsidiær påstand om erstatning også for fremtidig tap for det tilfelle at staten ikke ble kjent uberettiget til fortsatt bruk av skytefeltet. Staten påstod seg frifunnet.

Malangen herredsrett - satt med en reindriftssakkyndig domsmann og en domsmann fra det alminnelige utvalg, avsa 9. september 1982 dom med slik domsslutning:

«1. Staten v/Forsvarsdepartementet kjennes uberettiget til å bruke Mauken-området som skyte- og øvingsfelt.

2. Staten v/Forsvarsdepartementet dømmes til å betale til Mauken reinbeitedistrikt, v/formann Tore Oskal, en erstatning kr. 773000,- - sjuhundreogsyttitretusen - innen 2 - to - uker.

3. Staten v/Forsvarsdepartementet dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige.»

Staten påanket dommen med samme påstand som tidligere. Mauken reinbeitedistrikt motanket med påstand om å bli tilkjent en engangserstatning begrenset oppad til 1,75 millioner kroner.

Hålogaland lagmannsrett - satt med to reindriftssakkyndige domsmenn - avsa 16. november 1984 dom med slik domsslutning:

«1. Herredesrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler til Mauken reinbeitedistrikt v/tillitsmannsutvalgets formann Per Oskal erstatning med kr. 669200,- - kronersekshundreogsekstinitusentohundre 00/100.

3. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler saksomkostninger til Mauken reinbeitedistrikt v/tillitsmannsutvalgets formann Per Oskal med kr. 5000,- - kronerfemtusen 00/100.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de tidligere retters domsgrunner.

Staten v/Forsvarsdepartementet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken retter seg mot samtlige punkter i lagmannsrettens avgjørelse. Under ankeforhandlingen har staten imidlertid frafalt angrepet på selve erstatningsutmålingen i tilfelle Høyesterett skulle komme til samme resultat som lagmannsretten med hensyn til erstatningsplikten. Mauken reinbeitedistrikt har ikke motanket.

Saken står stort sett i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten, med de endringer som følger av det som er nevnt ovenfor. Ett vitne har vært avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Videre har det for tre vitners vedkommende vært gjort bruk av bevisopptak til bruk i to andre saker som står for Høyesterett og som har visse likhetspunkter med den foreliggende sak. Det dreier seg om sakene vedkommende Blåtind og Setermoen skyte- og øvelsesfelter, begge i Troms. Ett av vitnene er nytt for Høyesterett. På samme måte som for de tidligere retter har det vært gjort bruk av en sakkyndig erklæring som ble avgitt for herredsretten av veterinær Sven Skjenneberg. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter for Høyesterett, som jeg ikke finner grunn til å gå nærmere inn på.

Den ankende part, staten v/Forsvarsdepartementet, har i det vesentlige anført:

Da Mauken skyte- og øvelsesfelt ble etablert i 1955, hadde det ikke beitet rein i området på 32 år. De svenske samene var definitivt ute av området. Dette falt utenfor inndelingen i reinbeitedistrikter. På samme måte som etter den nåværende reindriftlov av 9. juni 1978, var det etter den daværende reindriftslov av 12. mai 1933 som utgangspunkt forbudt å beite utenfor reinbeitedistrikt. På denne bakgrunn hadde staten ingen foranledning til å ta opp forholdet til reindriftsnæringen. Om man hadde ønsket det, ville man ikke hatt noen motpart å henvende seg til. Man var den gang også generelt mindre oppmerksom på reindriftsnæringens rettigheter enn i dag. Omslaget kom med Høyesteretts dom i Altevann-saken i Rt-1968-429. Det kan således ikke rettes bebreidelser mot staten for at man ved etableringen av skyte- og øvelsesfeltet nøyde seg med å ordne forholdet til grunneierne. Den største grunneier var for øvrig staten v/Direktoratet for statens skoger.

Staten hevder at samenes nåværende reindrift i området har samme beskyttelse som annen reindrift, men de må finne seg i lovlig virksomhet etablert før reinbeitedistriktet ble opprettet, og iallfall før de selv kom inn i området.

Oskal- og Sokki-familiene kom til området omkring årsskiftet 1957/58. De kom opprinnelig fra Kautokeino-området, der beitet var overbeskattet, og hadde ulovlig beitet med sine rein andre steder i Troms i et par år. Selv om det ikke er helt sikkert klarlagt, aksepterer staten at de hadde fått tillatelse av lappefogden i Troms til å slå seg ned i det nåværende Mauken reinbeitedistrikt. Men staten oppfatter dette som en midlertidig nødsforanstaltning. I forhold til rettighetshaverne i området var det en tålt bruk, som ikke kunne begrunne konkurrerende rettigheter. Lappefogden hadde for øvrig ikke adgang til å gi opp noen av forsvarets rettigheter.

I 1963 ble Mauken reinbeitedistrikt opprettet. Staten hevder at reindriftssamene uten erstatning må finne seg i skyte- og øvelsesfeltet slik det da eksisterte og ble drevet. Derimot kan de ha krav på erstatning ved senere vesentlige utvidelser. Men det bestrides at det foreligger slike utvidelser i det aktuelle tidsrom. Reindriftsloven av 1978 §15 om flerbrukskonflikter må brukes analogisk på konflikter mellom reindriften og forsvarets virksomhet. Dette tilsier at reindriften bør prøve å tilpasse seg, og at det skal ganske meget til før den kan kreve erstatning. Skulle Høyesterett komme til at staten er erstatningspliktig etter en slik vurdering, bør saken hjemvises til lagmannsretten til ny behandling. Under enhver omstendighet hevdes det at et mulig erstatningskrav er foreldet.

Foreldelsesspørsmålet blir å avgjøre etter den tidligere §28 i straffeloven ikrafttredelseslov, jfr. foreldelsesloven av 18. mai 1979 §31. Etter at ankemotparten har akseptert lagmannsrettens dom som bare gir erstatning for inntil tre år før saksanlegget, gjelder uenigheten bare ett punkt, nemlig spørsmålet om det er adgang til å regne med suksessiv foreldelse av erstatningskravet for hvert enkelt år. Staten hevder at det må regnes med et enhetlig utgangspunkt for foreldelsesfristen for hele erstatningskravet, og det ligger iallfall forut for 1976. Hele erstatningskravet er dermed foreldet. Høyesterett har i noen tilfelle godtatt suksessiv foreldelse av erstatningskrav. Forholdene i disse saker lå imidlertid annerledes an enn i den foreliggende sak. Her dreier det seg ikke om en skade under utvikling, men påståtte skader fra et varig etablert skytefelt.

Staten v/Forsvarsdepartementet har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt: Staten v/Forsvarsdepartementet frifinnes.

Subsidiært: Hålogaland lagmannsretts dom oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.

I begge tilfelle: Staten v/Forsvarsdepartementet tilkjennes saksomkostninger.»

Ankemotparten, Mauken reinbeitedistrikt v/tillitsmannsutvalgets formann, Per Oskal, har i det vesentlige anført:

Reindriftsnæringen har en grunnfestet rettsstilling i områder der det har vært drevet reindrift fra gammel tid. Samenes rettigheter med hensyn til reindrift ble stadfestet allerede ved lappekodisillen av 1751. Først ved lappeloven av 2. juni 1883 ble inndelinger i reinbeitedistrikter innført, men da stort sett ut fra praktiske hensyn. Loven av 1883 er avløst av reindriftslovene av 12. mai 1933 og 9. juni 1978. Om grunnlaget for samenes rett til reinbeite vises for øvrig til uttalelser i Høyesteretts dommer i Altevann-saken i Rt-1968-429 og Kappfjell-saken i Rt-1975-1029. Det er reindriftsnæringen som sådan som er beskyttet, uten at det er grunn til å skjelne mellom norske og svenske samer eller forskjellige grupper norske samer. I dag har reindriftsnæringen en vel så sterk beskyttelse som grunneierne eller andre rettighetshavere i de aktuelle områder.

Det nåværende Mauken reinbeitedistrikt var omfattet av den inndeling i reinbeitedistrikter som ble gjennomført i 1883, selv om distriktsinndelingen da var en annen. Det er på det rene at inndelingen ble endret i 1919 slik at området falt utenfor inndelingen, bortsett fra en liten del av dette, Markenes, der svenske samer hadde sommerbeite frem til konvensjonen av 1972. Mauken reinbeitedistrikt ble så opprettet i 1963, 6 år etter at reindriften var gjenopptatt i området, etter et avbrudd på 34 år siden 1923. Ankemotparten mener at man ikke kan legge noen vekt på dette avbruddet i reindriften, eller på det rent formelle at området i enda lengre tid falt utenfor inndelingen i reinbeitedistrikter. Det dreiet seg hele tiden om gamle beiteområder for reindriften. Staten hadde ikke anledning til å lukke dem for reindrift bare fordi de svenske samene var ute. Det ble da heller ikke gjort. Korrespondansen i Landbruksdepartementet viser at lappefogden i Troms må ha samtykket i at Oskal- og Sokkigruppene slo seg ned i området, og Mauken reinbeitedistrikt ble da også opprettet etter noen år. Under disse forhold kan man ikke kreve at reinbeitenæringen skal stå tilbake for interesser som hadde etablert seg i mellomtiden.

Ankemotparten mener at forsvaret trengte ekspropriasjonstillatelse i forhold til reindriftsnæringen da skyte- og øvelsesfeltet ble etablert i 1955. Selv om tålegrensen i forhold til denne næring ikke straks ble overskredet, måtte man regne med at det ville skje på lengre sikt. Før et eventuelt ekspropriasjonsskjønn burde forsvaret ha konferert med lappefogden om hvem som skulle gjøres til motpart. Hvis ikke det hadde vært mulig å avklare dette, kunne man ha brukt allemannsstevning. Under enhver omstendighet burde det ha vært foretatt ekspropriasjon da det senere ble klart at tålegrensen ville bli overskredet.

Etter ankemotpartens oppfatning har iallfall den del av aktiviteten på skyte- og øvelsesfeltet som har vært skadelig for reindriftsnæringen, økt kraftig gjennom årene. Det er aktiviteten i vinterbeitesesongen fra januar til begynnelsen av april som her er av interesse. Vinterbeitet er minimumsfaktoren ved reindriften i disse strøk, og vinterbeitet i Mauken-området er spesielt godt. Det er ikke bare skytingens omfang, men også trafikken ut og inn av området og byggingen av veier og andre faste installasjoner som er av interesse. Brøytingen av veiene om vinteren skaper problemer, da reinen har vanskelig for å forsere brøytekantene. For beitingen er det avgjørende at reinen kan gå i ro. Det er også av betydning at reingjeterne kan komme til når det er behov for det. Utvidelsen av skyte- og øvelsesfeltet har blant annet ført til at en slakteplass måtte nedlegges. Forsvaret har i forhold til de andre grunneiere enn staten v/Direktoratet for statens skoger basert seg på 10 års leiekontrakter. Ved fornyelsen i 1970-årene ble leien - som er indeksregulert - økt med 25% under henvisning til økt slitasje på feltet.

Herredsretten baserte seg på at tålegrensen for aktiviteten på skyte- og øvelsesfeltet i forhold til reindriftsnæringen ble overskredet fra og med 1965, og beregnet erstatningen for tiden siden da. Lagmannsretten, som fant at alle eldre erstatningskrav enn de fra 1976 var foreldet, nøyde seg med å uttale at tålegrensen iallfall måtte anses overskredet i 1976. For Høyesterett hevder ankemotparten at tålegrensen ble overskredet engang mellom 1963 og begynnelsen av 1970-årene. Korrespondansen mellom Oskal-gruppens advokat og forsvaret i 1970-årene før saksanlegget viser klart at forsvarets aktivitet på skyte- og øvelsesfeltet iallfall da var blitt et alvorlig problem for reindriftsnæringen i området.

I og med at ankemotparten ikke har påanket lagmannsrettens dom, godtar parten at alle erstatningskrav fra tiden før 1976 er foreldet. Ankemotparten mener imidlertid, som lagmannsretten, at erstatningskravet for hvert år må foreldes for seg. På noe lengre sikt dreier det seg her utvilsomt om en skade under utvikling. Skadens omfang er ikke gitt i og med at skyte- og øvelsesfeltet er etablert eller utbygd til et bestemt nivå. For det enkelte år vil omfanget av skaden avhenge ikke bare av skytingen og annen aktivitet på feltet i løpet av vintersesongen, men også av beiteforholdene. Man kan derfor ikke på forhånd regne med at skadene vil være konstante fra år til år.

Mauken reinbeitedistrikt v/tillitsmannsutvalgets formann, Per Oskal, har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger som ikke dekkes av det offentlige med kr. 5000,-.»

Jeg er kommet til at staten v/Forsvarsdepartementet må frifinnes for påstanden om at denne part kjennes uberettiget til å bruke Mauken-området som skyte- og øvingsfelt, men at lagmannsrettens dom punkt 2 om betaling av erstatning til Mauken reinbeitedistrikt må stadfestes.

Når det gjelder det første spørsmål, finner jeg innledningsvis å burde bemerke at det står for meg som uklart fra hvilket tidspunkt og på hvilket grunnlag lagmannsretten har ansett anlegget og driften av feltet ulovlig. Selv ser jeg spørsmålet slik:

Det hadde i 1955 ikke foregått reindrift i området på 32 år, og området falt utenfor inndelingen i reinbeitedistrikter. Norske samer hadde så vidt vites aldri beitet der med sine rein, og de svenske samer var utestengt for alltid fra området ved konvensjonen av 1919. Forsvaret hadde således ingen grunn til å tro at reindriften fra før 1923 ville bli gjenopptatt. Ved etableringen av skyte- og øvelsesfeltet i 1955 kunne dette derfor ikke anses som ulovlig.

Fra reineiernes side er erkjent at forsvarets anlegg i den første periode etter 1957/58 ikke innebar noen vesentlige ulemper for reindriften. Det er heller ingen opplysninger om klager fra reineierne i denne første periode. Jeg legger etter dette til grunn at skyte- og øvelsesanlegget ikke krenket reindriftsinteressene i denne periode.

Det jeg her har sagt, innebærer også at skyte- og øvingsanlegget ikke generelt er ulovlig i forhold til reindriftsnæringen uten en nærmere vurdering av ulempene.

Nå hevdes det ikke fra ankemotparten at den senere bruk av feltet har gjort feltet som sådant ulovlig. Det som anføres, er at staten ved den senere bruk har overskredet tålegrensen i forhold til den reindriftsnæring som da hadde etablert seg. Men da kan jeg ikke se at ankemotpartens anførsler gir grunnlag for å legge ned påstand om at bruken av feltet er ulovlig, og staten må frifinnes for denne påstand. Det saken reelt sett gjelder, er spørsmålet om erstatningsplikt på grunn av det omfang virksomheten på feltet har hatt.

Når det gjelder erstatningsspørsmålet, er jeg kommet til at det ikke er nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om hvilke rettigheter reindriftsnæringen har hatt i området før Mauken reinbeitedistrikt ble opprettet i 1963. Fra den tid har reindriftsnæringen iallfall hatt fullt erstatningsrettslig vern mot ytterligere inngrep i området. Jeg forstår lagmannsrettens dom slik at det er forsvarets aktivitet slik den ble bygd opp etter dette tidspunkt, som i det vesentlige kan begrunne en erstatning. Etter min mening taler de beste grunner for å anta at tålegrensen når det gjelder ulempene av bruken av Mauken skyte- og øvelsesfelt i forhold til reindriftsnæringen, først ble nådd etter 1963. Jeg anser det nokså klart at grensen var overskredet i begynnelsen av 1970-årene.

I tilknytning til spørsmålet om når tålegrensen ble nådd, vil jeg ellers bemerke:

Herredsretten kom til at dette var med virkning fra og med 1965. Staten har opplyst at det skjedde en mindre utvidelse av skyte- og øvelsesfeltet i 1965. Herredsretten nevner i sin dom at feltet i 1976 stod ferdig utbygd med faste installasjoner omtrent som i dag. For Høyesterett er det imidlertid opplyst at det nå er aktuelt å forlenge veien med et par kilometer. Lagmannsretten tar ikke uttrykkelig standpunkt til når tålegrensen ble nådd, men legger til grunn at det iallfall var før 1976. Korrespondansen mellom partene i 1970-årene synes å vise at grensen da var overskredet. Opplysningene om bruken av skyte- og øvelsesfeltet før 1973 er nokså usikre. Fra da av har man iallfall opplysninger om antall skytedager på årsbasis. Skyte- og øvelsesfeltet har gjennom årene utviklet seg fra et vanlig utmarksområde der det ble drevet øvelsesskyting med skarpt, til et fast etablert skyte- og øvelsesfelt med faste installasjoner. Ved dette har bruken også fått en mer permanent karakter, og gitt større foranledning for reindriftsnæringen til å gripe inn. Ut fra en totalvurdering synes det å ha formodningen mot seg at tålegrensen skulle ha vært nådd før 1963. Ingen av de tidligere retter, der det har vært direkte bevisførsel, har positivt lagt dette til grunn, og herredsretten har tatt standpunkt mot det.

Spørsmålet om erstatningskravet er foreldet, er for Høyesterett begrenset til spørsmålet om man kan regne med suksessiv foreldelse av erstatningskravet for hvert enkelt år. Det er i denne forbindelse blant annet vist til høyesterettsdommer i Rt-1957-362, Rt-1973-409 og Rt-1982-588. Jeg er, på samme måte som lagmannsretten, kommet til at det her må være riktig å regne med suksessiv foreldelse av erstatningskravet for hvert år, eller i virkeligheten for hver vintersesong. Det avgjørende her må være at tapet ikke behøver å være det samme i hver sesong, men det vil avhenge av bruken av skyte- og øvelsesfeltet vedkommende vinter, det antall rein som det ville ha vært aktuelt å ha på beite der om feltet ikke var brukt, og hvor gode eller dårlige beiteforholdene er. Etter dette blir lagmannsrettens erstatningsutmåling å stadfeste.

Ankemotparten, som har hatt fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt påstand om å bli tilkjent egenandelen på kr. 5000. Anken har ikke ført frem når det gjelder det spørsmål som virkelig er av betydning, nemlig erstatningsspørsmålet. Jeg finner derfor at staten bør pålegges å betale saksomkostninger. Det er ikke grunn til å gjøre noen endring i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Staten v/Forsvarsdepartementet frifinnes for påstanden om å være uberettiget til å bruke Mauken-området som skyte- og øvingsfelt.

2. For øvrig stadfestes lagmannsrettens dom.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Forsvarsdepartementet til Mauken reinbeitedistrikt v/tillitsmannsutvalgets formann, Per Oskal, 5000 - fem tusen - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Christiansen, Holmøy og Blom: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Bård Gaarder, ekstraordinær lagdommer Arne K. Meedby og sorenskriver Øyvind Smukkestad.

Forsvaret tok i 1955 et område i Mauken, sørøst og sør for Takvatnet, i bruk som skyte- og øvingsfelt. Området ligger dels på statsgrunn, dels på privat grunn. Det er inngått avtaler med de private grunneiere om forsvarets disponering av området. Den første tiden ble det foretatt skyting fra provisoriske standplasser. Men etter hvert er det bygd permanente standplasser samtidig som det er ført inn veier i området. Det er i dag 16 faste baner i skarpskytingsfeltet. Ytterligere 4 baner er planlagt.

Skarpskytingsfeltet er på vel 43 km2. Øst og nord for skytefeltet ligger øvingsområder (tørrtreningsområder) på ca 9 km2, slik at skytefeltet og øvingsområdene i alt utgjør ca 52 km2. Innenfor skytefeltet er det en total sikkerhetssone på knapt 32 km2, og innenfor denne igjen et nedslagsfelt på ca 5,9 km2 som er inngjerdet.

Fra gammelt av har områdene omkring Mauken vært nyttet av svenske samer som sommerbeite. Denne reindriften opphørte i 1923, og fra da av og fram til 1957 var det ikke organisert reindrift i området. Siden vinteren 1957 har det vært brukt av norske samer som vinterbeite. Etter inndelingen av reinbeitedistrikter i Troms i 1963 inngår skytefeltet med tilhørende tørrtreningsområder i distrikt nr. 27 Mauken. Dette reinbeitedistriktet omfatter områdene nord for Målselva fra utløpet fra Lille Rostavatn og til sjøen. Østgrensen følger riksveien etter Temokdalen fram til Nordkjosbotn. Hele Malangshalvøya hører med til distriktet. Den del av reinbeitedistriktet som ligger sør for E6 fra Heia til Olsborg og sør og sørøst for Takvatnet, kalles til vanlig Maukenområdet. Bruttoarealet er oppgitt til 299 km2, og netto beiteareal til 234 km2 med fradrag av veier, dyrket mark samt det inngjerdede nedslagsfelt. Forsvarets skyte- og øvingsfelt ligger innenfor dette området. I Maukenområdet skal det etter bestemmelsene om beitetider bare være vinterbeiting. Det regnes med en gjennomsnittlig beitetid pr. år på 100 dager med ca 1 måned før årsskiftet og resten etter nyttår.

Det oppsto etter hvert konflikter mellom forsvarets bruk av skytefeltet med omkringliggende tørrtreningsfelt og samenes bruk av Maukenområdet til reinbeite.

De reindriftssamer innenfor distrikt 27 som brukte Maukenområdet til vinterbeite, Oskal-gruppen, reiste ved stevning av 12. desember 1979 sak mot staten v/Forsvarsdepartementet med påstand om at staten ble kjent uberettiget til å bruke Maukenområdet som skytefelt. Videre ble det krevd erstatning for lidt tap begrenset oppad til 1,5 millioner kroner. Senere ble partsbetegnelsen på saksøkersiden endret til Mauken reinbeitedistrikt ved tillitsmannsutvalgets formann. Videre ble erstatningspåstanden utvidet til 1,7 millioner kroner, og det ble lagt ned subsidiær påstand om erstatning også for framtidig tap, for det tilfelle at staten v/Forsvarsdepartementet ikke ble kjent uberettiget til fortsatt bruk av skytefeltet. - - -

Lagmannsretten bemerker:

1. Rettmessigheten av skytefeltet. Foreligger erstatningsplikt?

Man anser det på det rene at dersom forsvaret vil etablere et skyte- og øvingsfelt av et slikt omfang som det man har i Mauken, og det pågår reindrift i området, vil det være nødvendig å innhente ekspropriasjonstillatelse i forhold til reindriftsnæringen. Som en konsekvens av dette vil bruken av et slikt skyte- og øvingsfelt være ulovlig i forhold til reindriftsnæringen så lenge ekspropriasjonstillatelse ikke er innhentet. Spørsmålet blir så om det på samme måte vil være nødvendig med ekspropriasjonstillatelse når skytefeltet er etablert under de faktiske omstendigheter som det er gjort rede for ovenfor.

Lagmannsretten drøfter dette spørsmål under følgende synsvinkel: Innebærer forsvarets etablering og senere bruk av Mauken skyte- og øvingsfelt et slikt inngrep i reindriftsnæringen at det er oppstått erstatningskrav for næringen, som fremdeles kan gjøres gjeldende? Er svaret på dette bekreftende, vil lagmannsretten anse forsvarets bruk av skyte- og øvingsfeltet for ulovlig i forhold til reindriftsnæringen. Men på bakgrunn av den langvarige bruk forsvaret har gjort av skyte- og øvingsfeltet, sett i sammenheng med de ekspropriasjonstillatelser som er gitt forsvaret til bruk av Blåtind og Setermoen skytefelt, regner lagmannsretten med at de nødvendige ekspropriasjonstillatelser til fortsatt bruk av Mauken skyte- og øvingsfelt vil kunne bli gitt.

Lagmannsretten anser det på det rene at det så vel i Maukenområdet som i andre deler av Mauken reinbeitedistrikt i flere hundre år har vært drevet reindrift fram til 1923. I perioden fra 1923 til 1957 var det ingen organisert reindrift i området. Det var svenske samer som fram til 1923 hadde rein på beite i Maukenområdet.

Lagmannsretten anser det på det rene at den reindrift som fram til 1923 var drevet av svenske samer har fått en slik fasthet og karakter at den ville ha vært beskyttet mot slike inngrep som ellers etter rettspraksis har medført krav på erstatning for reindriftsnæringen. Lagmannsretten mener videre at det ikke hadde til følge at retten til reindrift i området falt bort ved at det ikke var regulær reindrift her i perioden fra 1923 til 1957. At svensk reindrift i området opphørte i 1923 var i samsvar med reinbeitekonvensjonen av 5. februar 1919 mellom Norge og Sverige. Lagmannsretten går ut fra at det var på grunn av bestemmelsen i konvensjonen at de svenske samer opphørte med sin reindrift i området. Det var da intet påfallende ved at det gikk en tid før det på nytt ble etablert reindrift i området, av norske samer.

Lagmannsretten mener retten til reindrift, slik den hadde vært utøvet fra gammel tid fram til 1923 fremdeles var i behold da Oskal-gruppen flyttet inn i Maukenområdet i 1957. Det er mulig retten til reindrift kan falle bort på grunn av ikke-bruk dersom det etableres annen virksomhet som utelukker reindrift, og som har strukket seg over et betydelig antall år. Men det er ikke tilfelle i Mauken.

Lagmannsretten legger til grunn at i den første tiden etter at Mauken skyte- og øvingsfelt ble etablert i 1955, hadde forsvarets virksomhet i området et forholdsvis beskjedent omfang. Aktiviteten økte med årene, samtidig som formene for forsvarets virksomhet endret seg. Dette har blant annet sammenheng med at det ble bygd veier i området som brøytes om vinteren, og at det ble opprettet permanente standplasser. Det er mulig forsvarets virksomhet den aller første tiden ikke var av et slikt omfang at reindriftsnæringen kunne ha protestert. Videre er det mulig at virksomheten hadde en slik jevn økning at forskjellen mellom ulemper for reindriften fra et år til det neste ikke var så stor at hver enkelt årlig økning isolert sett representerte et erstatningsbetingende inngrep. Men dette er ikke avgjørende for om inngrepene er berettigede overfor reindriftsnæringen. I alle fall når forsvarets skyte- og øvingsvirksomhet hadde nådd et visst nivå, måtte virksomheten sies å være ulovlig overfor reindriftsnæringen. Det spiller i denne forbindelse ingen rolle at skyte- og øvingsfeltet var etablert da Oskal-gruppen tok til med reindrift vinteren 1957. Her legger lagmannsretten avgjørende vekt på at skyte- og øvingsfeltet ikke var opprettet før i 1955, og at virksomheten den første tiden var av mindre omfang enn senere. Etter det syn lagmannsretten har på foreldelsesspørsmålet, jfr. nedenfor, er det tilstrekkelig å fastslå at i alle fall fra 1976 hadde forsvarets virksomhet et slikt omfang at reindriftsnæringen som utgangspunkt hadde krav på erstatning for skader og ulemper.

Som grunnlag for frifinnelse for kravene fra reinbeitedistriktet har staten gjort gjeldende at det også er nødvendig å påvise en form for rettsovergang eller suksesjon fra de svenske samer som opphørte med reindriften i 1923 til dagens reindriftsutøvere. Lagmannsretten mener dette ikke er nødvendig. I Kappfjelldommen la Høyesteretts flertall ( Rt-1975-1029 på side 1033) til grunn «at det som har erstatningsrettslig vern ved ekspropriasjon, er samenes reindrift som næring. Det er selve reindriftsnæringen med dens tradisjonelle og karakteristiske trekk i samenes livsform og livsgrunnlag som er gitt rettslig anerkjennelse og beskyttelse». Høyesteretts mindretall (to dommere) mente det var flyttsamene som etnisk gruppe som var bærere av reindriftsretten, og at det ikke var tale om erverv av denne retten ved arv, avtale eller lignende, jfr. sitatet fra mindretallets votum på side 8 ovenfor. Lagmannsretten mener så vel flertallets som mindretallets uttalelser gir god støtte for den oppfatning at det ikke er nødvendig å påvise noen form for rettsovergang fra de tidligere svenske samer til dagens reindriftsutøvere i Maukenområdet. Det er den langvarige bruk gjennom flere hundre år, og ikke hvem som har utøvd bruken, som er det avgjørende.

Lagmannsretten oppfatter det slik at norske myndigheter tidligere har søkt å komme fram til beiteordninger for den norske og svenske reindrift som begrenser kryssing av statsgrensene. Man ser blant annet reinbeitekonvensjonen av 1919 som et resultat av en slik politikk fra norsk side. En rimelig konsekvens av at de svenske samer etter 1919-konvensjonen skulle forlate Mauken-området, må være at norske reindriftssamer da ville ha krav på å utnytte den rett til reindrift som eksisterte her fra gammelt av.

Oskal-gruppen flyttet inn i området i 1957 etter samtykke fra reindriftsmyndighetene i Troms. Etter det syn lagmannsretten har på retten til reindrift i området, mener man reindriftsmyndighetene hadde plikt til å samtykke i at reindrift ble gjenopptatt i området dersom ikke beiteregulerende hensyn talte mot. Slike hensyn kunne for eksempel være at vinterbeitene fremdeles burde få en del år på seg til å vokse til.

Etter det syn lagmannsretten har på reindriftsnæringens rettsbeskyttelse, var det neppe noe nødvendig vilkår for at et erstatningskrav skulle bli imøtekommet at reindriften i området var blitt gjenopptatt. Derimot vil det være enklere å fastslå omfanget av erstatningskravene om det for tiden drives med rein i området.

Spørsmålet om hvem som skal opptre som part på vegne av reindriftsnæringen under rettergang, synes ikke å ha vært noe hovedtema ved tidligere rettsavgjørelser. I Altevanns-dommen ( Rt-1968-429) var «lappbyene Talma og Saarivuoma, Sverige, og de i saken oppførte husbønder fra disse to lappbyer» behandlet som parter. I Kappfjelldommen var det «reineierne i Kappfjell, Røssåga, Brurskanken og Røyrvik og Steinfjell reinbeitedistrikt» som opptrådte. Videre nevnes at i Stifjell/Varfjell-saken ( Rt-1979-492) var det de enkelte reindriftsutøvere som var parter. Etter reindriftsloven §8 annet ledd representerer tillitsmannsutvalget v/distriktsformannen «reinbeitedistriktets interesser og kan bl.a. inngå forlik, saksøke og saksøkes på vegne av reineierne i distriktet i felles anliggender». I en rekke saker Hålogaland lagmannsrett har behandlet etter at reindriftsloven av 1978 trådte i kraft, er reinbeitetdistriktet v/formannen i tillitsmannsutvalget, eventuelt bare reinbeitedistriktet behandlet som part. Det har regelmessig vært slik at bare bestemte reindriftsutøvere til nå har vært direkte rammet av de inngrep det er krevd erstatning for. På denne måten er disse rettsavgjørelser parallelle med vår sak. Man nevner dommene av 24. mai 1983 (Blåtind og Setermoen skytefelt), dom av 25. oktober 1983 (rettskraftig) der Søndre Senja og Nordre Senja reinbeitedistrikter opptrådte som ankende parter, og dom av 19. juni 1984 (ankesak nr. 180/1982 A, anket til Høyesterett) der reinbeitedistriktet v/tillitsmannsutvalgets formann var part.

Man anser det korrekt at reinbeitedistrikt nr. 27 Mauken v/formannen i tillitsmannsutvalget opptrer som part når det gjelder kravene mot staten. Man forstår videre reindriftsloven §32 annet ledd slik at det erstatningsbeløp distriktet måtte bli tilkjent, skal gå inn i reindriftsfondet. En slik tolkning av reindriftsloven §32 annet ledd har også reinbeitedistriktet under ankeforhandlingen gitt uttrykk for. Etter dette vil det ikke være riktig å betrakte Oskal-gruppen som reell part i saken, selv om det bare er denne gruppen som har drevet reindrift i Mauken siden 1957. Disse synspunkter taler også til støtte for at det ikke kan være nødvendig å påvise noen form for rettsovergang fra de svenske samer som tidligere brukte området til dagens reindriftsutøvere.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at den bruk forsvaret i dag gjør av Maukenområdet som skyte- og øvingsfelt er uberettiget i forhold til reinbeitedistriktet, og at distriktet har krav på erstatning i den utstrekning kravene ikke måtte være foreldet.

2. Foreldelse.

Det er lovgivningen før foreldelsesloven av 1979, det vil si straffeloven ikrl. §28 og foreldelsesloven av 1896 som regulerer de spørsmål som er av interesse.

I prinsippet kan man tale om to typer skade og/eller ulempe som er voldt. For det første har man beiteland som er mer eller mindre varig ødelagt på grunn av forsvarets inngrep. Det dreier seg om arealer der vegetasjonen er borte for alltid eller ødelagt for en meget lang periode, så som veigrunn og grunn der det er bygd faste installasjoner. Her vil det være riktig å si at skaden ble voldt en gang for alle da vegetasjonen ble ødelagt.

Varig tap av beiteland av den art som er nevnt ovenfor gjelder forholdsvis små arealer. Det kan være tvilsomt om arealtapet i det hele tatt er så stort at det er gjenstand for erstatning, jfr. Kappfjelldommen ( Rt-1975-1029). Det uten sammenligning vesentligste inngrep i reindriftsretten i området skriver seg fra forsvarets stadige skyte- og øvingsvirksomhet. Dette er ikke skader og ulemper som reindriften er påført en gang for alle, etter at forsvarets virksomhet hadde kommet opp på om lag det nivå den har i dag. Det dreier seg her om stadig nye skader og ulemper på grunn av at virksomheten fortsetter. Dersom forsvaret opphørte med sin aktivitet, ville etter kort tid det alt vesentlige av virkningene av forsvarets bruk av området forsvinne. I forhold til foreldelsesreglene mener lagmannsretten da at det vil være riktig å betrakte de skader og ulemper reindriftsnæringen det enkelte år er blitt påført som en særskilt skade som vil bli foreldet særskilt. Dette innebærer at skader og ulemper voldt senere enn tre år forut for stevningen ikke vil være foreldet.

Reinbeitedistriktet hevder at man har å gjøre med en skade under utvikling, og at reindriftsnæringen først i 1978 hadde det faktiske grunnlag for å reise noe konkret erstatningskrav, slik at foreldelsesfristen først begynte å løpe fra dette tidspunkt. Det er vist til dommen i Rt-1982-588. Lagmannsretten mener de synspunkter Høyesterett la avgjørende vekt på i denne saken ikke får betydning for vår sak. Dommen fra 1982 gjaldt krav på erstatning for redusert omsetningsverdi på boligeiendommer, og hjemmelen for erstatningskravet var granneloven §2. Erstatningskravet fra Mauken reinbeitedistrikt grunner seg på at forsvaret foretar fysiske inngrep i et område der det fra gammelt av eksisterer rett til reindrift, slik at det årlige avkastningstapet kan konstateres.

Som påpekt ovenfor mener lagmannsretten at forsvaret ved sin virksomhet har påført reindriftsnæringen stadig nye skader og ulemper etter hvert som skyte- og øvingsvirksomheten holdt fram. Man anser det på det rene at reindriftssamene har blitt klar over disse skader og ulemper etter hvert som de oppstod. Men dette innebærer etter reinbeitedistriktets syn ikke at foreldelsesfristen likevel begynte å løpe. Det er således gjort gjeldende at dommene i Rt-1979-492 (Stifjell/Varfjell) og Rt-1982-588 gir støtte for at det kan legges vekt på rimelighetsbetraktninger ved avgjørelsen av når foreldelsesfristen begynte å løpe. I denne forbindelse har reinbeitedistriktet vist til de forhandlinger som ble ført mellom forsvaret og reineierne fra 1974 og utover. Staten var den gang etter reinbeitedistriktets oppfatning innstilt på å betale erstatning. Av den korrespondanse som er lagt fram fra disse forhandlinger, synes det ikke som om spørsmålet om mulig foreldelse har vært brakt på bane. Lagmannsretten peker videre på at reindriftsnæringen ved 2. Blåtindskjønn ble tilkjent erstatning for tilsvarende inngrep fra 1969. Man er da enig med reinbeitedistriktet i at det kan virke urimelig at staten gjør gjeldende foreldelsesinnsigelsen i Mauken-området, i alle fall i den utstrekning den nå blir påberopt. Men når staten først har valgt å påstå foreldelse, vil det ikke kunne tillegges avgjørende vekt at dette standpunkt kan virke urimelig. Etter §11 og §12 i foreldelsesloven av 1896 var det bare erkjennelse av kravet fra skyldnerens side eller saksanlegg fra kreditor som kunne avbryte foreldelsen. Lagmannsretten anser det på det rene at staten ikke på noe tidspunkt før stevning ble tatt ut 12. desember 1979 hadde erkjent kravet fra reindriftsnæringen på en slik måte at foreldelsen etter §11 var brutt, slik at en ny 3-årsfrist var begynt å løpe.

Etter dette anser lagmannsretten alle erstatningskrav som er oppstått mer enn 3 år før stevning ble tatt ut som foreldet. I praksis innebærer dette at man setter skjæringspunktet ved begynnelsen av vinterbeitesesongen 1976/1977. - - -