RG-1987-809

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1987-01-30
Publisert:	RG-1987-809
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 30. januar 1987 i sak nr. 105/1986
Parter:	A (advokat Knut Harstad) mot B (advokat Oddbjørn Skjong).
Forfatter:	Lagdommer Hans Flock, kst. lagdommer Sverre Erik Jebens, sorenskriver Øyvind Smukkestad
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §54, Ektefelleloven (1927) §11, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §85, §43, LOV-1973-05-25-26

Saken gjelder tvist om hvorvidt en ektefelles personskadeerstatning skal holdes utenfor ved delingen av felleseiet, samt om den annen ektefelles inntekter ved salg fra felleseiet etter samlivsbruddet skal medtas.

A er født xx.xx.1918 og B den xx.xx.1912. Partene ble gift den 12. oktober 1968. Samlivet ble hevet den 1. november 1981, og ektefellene ble formelt separert den 29. november 1982. Partenes fellesbo har siden 27. september 1983 vært undergitt offentlig skifte ved Nordre Sunnmøre skifterett. Det har versert flere skiftetvister mellom partene under skiftebehandlingen, og en av disse ble avgjort ved Frostating lagmannsretts dom av 28. januar 1985.

Skiftetvisten som står til prøvelse i nærværende sak ble reist av A ved stevning til skifteretten av 21. mars 1986. Hun gjorde for skifteretten gjeldende at en personskadeerstatning, som var tilkjent henne i en dom av 21. mars 1966, skulle holdes utenfor bodelingen i medhold av ektefellelovens §11 tredje ledd. Beløpet som ble påstått unntatt fra deling utgjorde kr. 190 000,- og besto av den opprinnelige erstatningssum, kr. 67 700,-, samt andel av senere verdistigning på de aktiva som erstatningssummen var plassert i. Videre hevdet hun at angivelige salgsinntekter som B hadde hatt ved salg av stauder fra felleseiet etter samlivsbruddet skulle anses å tilhøre felleseiet med kr. 25 000,-. B påstod prinsipalt avvisning for begge kravs vedkommende, idet det ble hevdet at de var rettskraftig avgjort ved Frostating lagmannsretts dom av 28. januar 1985. Subsidiært ble påstått frifinnelse for kravet etter ektefellelovens §11 tredje ledd. Når det gjaldt salgsinntekter fra plantesalg påstod B at disse kun utgjorde kr. 2 500,-. Han aksepterte at dette beløp gikk inn i felleseiet.

Skiftetvisten ble ført i søksmåls former, og Nordre Sunnmøre skifterett avsa den 11. juni 1986 dom med denne slutning:

«1. Saksøkte frifinnes for saksøkerens forloddskrav i henhold til ektefellelovens §11 tredje ledd.

2. Saksøktes salgsinntekter fra plantesalg ansees å tilhøre felleseiet med kr. 2 500,- - kronertotusenfemhundre 00/100-.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A har i rett tid påanket dommen til lagmannsretten. B har tatt til gjenmæle. Til grunn for avgjørelsen har lagmannsretten kunnet bygge på forklaringer fra begge parter samt 3 vitner, foruten dokumentene i saken. Saken står i samme stilling for lagmannsretten som for skifteretten.

A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Personskadeerstatningen skriver seg fra en ulykke i 1963, der A ble

Side:811

sterkt skadet. Ved dommen av 21. mars 1966 ble hun tilkjent kr. 67 700,- i erstatning. Det erkjennes at ca. kr. 12 000,- var erstatning for allerede lidt tap og derfor ikke kan kreves uttatt forlodds. Ca. kr. 55 000,- av erstatningen omfatter tap og utgifter i fremtiden, som nå kan kreves uttatt forlodds, jfr. ektefellelovens §11 tredje ledd. Premissene i erstatningsdommen av 1966 er rundt formulert, og beløpet må omfatte både tap i fremtidig erverv, fremtidige utgifter og kompensasjon for mén. Også tap av pensjonspoeng må antas omfattet av erstatningssummen.

Erstatningsbeløpet er i behold, idet størstedelen av beløpet ble investert i faste eiendommer, som senere ble solgt og ombyttet i ny fast eiendom. Således ble kr. 25 000,- benyttet til påkostninger vedrørende eiendommen «- - -» i X, som i 1969 ble solgt for kr. 50 000,-. Kr. 20 000,- av erstatningen ble i 1966 benyttet til kjøp av eiendommene «Y I og II». Eiendommen ble kjøpt for kr. 52 500,-, og solgt i 1970 for kr. 65 000,-.

Verdistigningen på de faste eiendommer erstatningsbeløpet ble investert i førte til at erstatningssummen som var i behold, var økt til ca. kr. 60 000,- i 1970. Beløpet ble dette år benyttet til anskaffelse av ny bolig i Z. Boligen kostet kr. 132 206,- å oppføre i 1970, men er under skiftet blitt taksert til kr. 345 000,-. Den investerte del av erstatningen, ca. kr. 45 000,-, er ved dette økt til ca. kr. 150 000,-. Hertil kommer investering av ca. kr. 15 000,- av erstatningsbeløpet tillagt renter i en hytte ved Æ. Beløpet som kreves uttatt forlodds utgjør etter dette kr. 165 000,-.

Ektefellelovens §11 tredje ledd gir ikke grunnlag for å begrense uttaksretten for erstatningsbeløp eller la den bortfalle, fordi om A har nådd pensjonsalderen. Lovteksten gir ikke holdepunkter for en slik begrensning av uttaksretten, og det er heller ikke grunnlag for å tolke ektefellelovens §11 tredje ledd innskrenkende, slik som skifteretten har gjort. Det er vist til «Innstilling fra Erstatningslovkomitéen» 1971 51 annen spalte. Lovteksten eller lovforarbeidene burde ha gitt uttrykkelig beskjed, dersom det var meningen at forloddskravet skulle være avhengig av ektefellens alder. Det er videre vist til Lødrup «Materiell skifterett» (7. utg. 1986) side 80 og 82.

Uttaksretten etter ektefellelovens §11 tredje ledd begrenses bare ved at erstatningsbeløpet må være i behold. På grunn av investering i fast eiendom har imidlertid erstatningsbeløpet vokset i nærværende sak. B har ikke ytet noe offer som har gjort det mulig å spare erstatningsbeløpet og investere det i fast eiendom, jfr. ektefellelovens §11 tredje ledd in fine. Plasseringen av erstatningsbeløpet i felles bolig har derimot vært til beste også for B. Det hevdes at dersom det skal skje reduksjon eller bortfall av uttaksretten, vil resultatet være at B går ut av ekteskapet med ervervsevnen i behold, mens A har delt erstatningen for sin tapte ervervsevne med B.

B har foretatt et betydelig staudesalg i 1982, etter at partenes samliv var opphørt. Dette skjedde den 1. november 1981, og partene er enige om å legge dette tidspunkt til grunn som skjæringstidspunkt. B's betydelige formuesøkning fra 1981 til 1982 kan ikke forklares på annen måte enn ved salg av stauder. Salget antas å ha innbragt en inntekt på

Side:812

kr. 25 000,-, som går inn i fellesboet.

A har nedlagt slik påstand:

«1. A har ved skifte av A og B's fellesbo rett til å holde utenfor bodelingen erstatningsmidler med kr. 165 000,-.

2. Inntekt av plantesalg i 1982 på kr. 25 000,- hører med til fellesboets aktiva.

3. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for skifterett og lagmannsrett.»

B har i det vesentlige anført:

Personskadeerstatningen kan ikke gjøres til gjenstand for forlodds uttak på skifte mellom ektefellene nå. Utgangspunktet er at felleseie skal likedeles, og et forloddskrav må ha sin spesielle begrunnelse. Det er vist til Lødrup «Materiell skifterett» (7. utg. 1986) side 82, hvor det fremheves at ektefellelovens §11 tredje ledd skal beskytte mot likedeling den erstatning som skal kompensere for ektefellens fremtidige inntektstap. Denne begrunnelse slår ikke til når A er blitt alderspensjonist.

Det må tas utgangspunkt i hva den tilkjente erstatning i 1966 var ment å skulle dekke, og det fremgår av dommen at det ikke ble beregnet erstatning lenger enn frem til pensjonsalder. Det er ikke vanskelig å foreta nedtrapping av det beløp som kan holdes utenfor, ettersom en del år er gått av erstatningsperioden.

A har dessuten bevisbyrden for at investerte erstatningsmidler er i behold, noe hun ikke har dokumentert. Ca. kr. 15 000,- av erstatningen gjaldt lidt tap, og hertil kommer et tilsvarende beløp som må anses forbrukt, samt en gave til misjonen på kr. 10 000,-. Det maksimale beløp som kan ansees investert i fast eiendom er således i underkant av kr. 30 000,-.

Det beløp som eventuelt kan holdes utenfor må under enhver omstendighet reduseres på grunn av verdien av B's innsats. Det er vist til ektefellelovens §11 tredje ledd in fine.

Med hensyn til hytta i Æ hevdes at partene har inngått bindende avtale om at denne skulle anses å tilhøre boet med kr. 25 000,-. A kan ikke høres med at hun ikke visste at det inngikk erstatningsbeløp i hytta da avtalen ble inngått.

Det bestrides at B har forestått staudesalg for tilnærmelsesvis det beløp som er påstått av A. B har imidlertid erkjent å ha solgt stauder for kr. 2 500,- etter samlivsbruddet, og godtar at dette beløp tilhører fellesboet.

B har nedlagt slik påstand:

«1. Nordre Sunnmøre skifteretts dom av 11. juni 1986 stadfestes.

2. B tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Staudesalget:

Etter det opplyste legger lagmannsretten til grunn at samlivet mellom ektefellene opphørte den 1. november 1981. Separasjonsbevilling ble gitt først over ett år senere, den 29. november 1982.

Etter ekteskapslovens §54 første ledd opphører formuesfellesskapet ved separasjonen, og dette tidspunkt er i utgangspunktet også avgjørende for hvilke eiendeler som utgjør delingsgrunnlaget, jfr.

Side:813

Lødrup «Materiell skifterett» (7. utg. 1986) side 77. Ektefellelovens §43 tredje ledd innebærer et unntak, for så vidt som en ektefelles erverv av aktiva etter samlivsbruddet blir vedkommendes særeie. Høyesteretts kjæremålsutvalg har imidlertid i en kjennelse i Rt-1985-836 lagt til grunn at ektefellelovens §43 tredje ledd ikke gir grunnlag for å fravike utgangspunktet i ekteskapslovens §54 ut over hva ordlyden tilsier. Dette innebærer at det er tidspunktet for formell separasjon som er avgjørende med hensyn til registrering av aktiva, og at reduksjon av aktiva i tiden mellom samlivsbruddet og separasjonen reduserer delingsgrunnlaget.

I nærværende sak er A og B enige om at tidspunktet for samlivsbruddet, 1. november 1981, helt ut skal være skjæringstidspunkt for hva som er gjenstand for deling. Partene har ved dette fraveket lovens utgangspunkt, for så vidt gjelder reduksjon av boets aktiva i tiden etter samlivsbruddet. Lagmannsretten antar imidlertid at partene har adgang til å inngå en slik avtale under et pågående skifte, og legger derfor avtalen til grunn for løsningen.

Som en konsekvens av partenes avtale om skjæringstidspunktet hevder A at stauder som forefantes på eiendommen Ø den 1. november 1981 skal inngå i delingsgrunnlaget. Siden staudene hevdes å være solgt av B etter samlivsbruddet, påstås salgssummen å tilhøre fellesboet.

Spørsmålet blir etter dette om B har solgt stauder tilhørende felleseiet i tiden mellom samlivsbruddet og separasjonen, og hva et eventuelt salg har innbragt. Lagmannsretten kan ikke finne godtgjort at B i noen særlig grad har drevet slikt salg. Vitneforklaringer fra personer som ellers har handlet planter av B eller solgt planter på torget i Å, samt fra en nabo, viser at B i det vesentlige opphørte med salg av stauder etter at samlivet med A var brutt. I den grad det ble fjernet stauder fra eiendommen Ø i dette tidsrom synes det forøvrig som A for en stor del har stått for dette. Lagmannsretten er imidlertid bundet av påstanden fra B, hvor han erkjenner å ha solgt stauder for kr. 2 500,- etter samlivsbruddet, jfr. tvistemålslovens §85. Det vil derfor bli avsagt dom overensstemmende med dette.

Personskadeerstatningen:

Ektefellelovens §11 tredje ledd gir en ektefelle adgang til å holde visse typer av personskadeerstatning utenfor bodelingen ved skifte av felleseie. Bestemmelsen omfatter «engangserstatning for tap i framtidige erverv og for utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden»,.....», samt «ménerstatning og erstatning (oppreisning) for annen skade av ikke økdnomisk art». Forøvrig vil utbetalte personskadeerstatninger inngå i delingsgrunnlaget ved skifte mellom ektefellene.

Før det kan tas standpunkt til A's krav om at personskadeerstatningen skal holdes utenfor bodelingen må det undersøkes hva slags tap eller utgifter erstatningen gjaldt. Personskadeerstatningen ble tilkjent A ved Søre Sunnmøre herredsretts dom av 21. mars 1966, og refererte seg til en trafikkulykke den 10. april 1963. Ved dommen ble A tilkjent en samlet erstatning på kr. 67 700,-. Av dette er kr. 700,- opplyst å gjelde utgifter direkte i forbindelse med ulykken. Forøvrig synes erstatningen å omfatte allerede påløpt inntektstap samt tap i fremtidig

Side:814

erverv. Det fremgår ikke direkte av dommen hvor stor del av erstatningen som refererte seg til det lidte tap på domstidspunktet, idet retten ikke foretok noen oppdeling i lidt tap og tap i fremtidig erverv. På bakgrunn av de opplysninger om gjennomsnittlig årsinntekt m.m. som herredsretten la til grunn antar imidlertid lagmannsretten at det lidte tap fra skadetidspunktet til domstidspunktet kan anslås til kr. 15 000,-. Det er ikke tvilsomt at denne del av erstatningen vil være gjenstand for skifte på ordinær måte, og dette er også partene i nærværende sak enige om.

Lagmannsretten kan ikke i dommen av 1966 finne holdepunkter for at erstatningen for noen del har referert seg til utgifter som personskaden ble antatt å påføre A i fremtiden. Heller ikke finnes det grunnlag for at erstatningen skulle være kompensasjon for mén eller annen skade av ikke økonomisk art. Særskilt ménerstatning ble forøvrig først innført ved lov av 25. mai 1973 nr. 26. Lagmannsretten finner derfor at de resterende kr. 52 000,- gjaldt tap i fremtidig erverv, regnet fra domstidspunktet.

For utmålingen av erstatning for fremtidig ervervstap la Søre Sunnmøre herredsrett til grunn at A ville ha vært arbeidsfør og fortsatt å arbeide til hun var ca. 70 år, dersom ulykken ikke hadde skjedd. Dette var pensjonsalder på domstidspunktet, og lagmannsretten kan ikke se annen grunn til at erstatningen ble beregnet til fylte 70 år enn at meningen var å dekke A's ervervstap frem til pensjonsalderen. Det er ingen holdepunkter i erstatningsdommen for at herredsretten mente å gi A økonomisk kompensasjon i tiden etter oppnådd pensjonsalder. Således kan det ikke ses å være tatt hensyn til at A ville tape pensjonspoeng, fordi hun for fremtiden ikke ville delta i ervervslivet. Det antas forøvrig ikke å ha vært adgang til å ta hensyn til dette ved beregningen av fremtidig ervervstap, jfr. «Sevaldsendommen», Rt-1981-138.

På grunn av at pensjonsalderen i mellomtiden er blitt senket er A nå blitt pensjonist, og mottar vanlig alderspensjon. Dette har hun gjort siden 1985, da hun fylte 67 år. Spørsmålet er så om det forhold at A på grunn av alder nå under enhver omstendighet ville stått utenfor ervervslivet bør medføre at hun ikke gis adgang til å utta erstatningsbeløpet forlodds.

Hensikten med regelen i ektefellelovens §11 tredje ledd - så langt man kan slutte seg til den fra motivene - kan støtte et slikt standpunkt. I «Innstilling fra Erstatningslovkomitéen» (1971) på 50 er formålet uttrykt slik:

«Bakgrunnen for at dette spørsmålet melder seg er at erstatningsbeløpet - når invaliditetserstatningen gis som et engangsbeløp - skal være erstatning for fremtidig tap som invaliditeten medfører. Dersom en ektefelle får slik erstatning og beløpet ikke blir holdt utenfor ved senere bodeling (f.eks. fordi ekteskapet blir oppløst), vil den andre ektefelle bli med på å dele den erstatning som skulle være (en del av) skadelidtes fremtidige inntekt.»

Når A er blitt alderspensjonist er hun ikke lenger i den situasjon som er forutsatt i motivene - at erstatningen skal komme i stedet for det hun ville ha ervervet uten ulykken. For så vidt kan det sies at formålet med forloddsregelen ikke realiseres ved å gi A adgang til å

Side:815

benytte den på nærværende skifte.

Ektefellelovens §11 tredje ledd inneholder imidlertid ikke selv noen begrensning for det tilfelle at den erstatningsberettigede ektefelle ikke lenger er i den normale ervervsalder. I nærværende sak er situasjonen videre at formuesfellesskapet mellom ektefellene ble opphevet allerede den 29. november 1982, da A og B ble separert. Det synes uakseptabelt at den tid skiftebehandlingen tar skal påvirke en ektefelles rett til forlodds uttak etter ektefellelovens §11 tredje ledd, og et slikt resultat ville også harmonere dårlig med de regler om skjæringstidspunkter som ellers gjelder på skifte. Tiden etter opphør av formuesfellesskapet den 29. november 1982 måtte derfor i tilfelle anses som fremtidig ervervsperiode for A.

Det er imidlertid forbundet med store beregningsmessige problemer å foreta en korrekt fordeling mellom erstatning for lidt tap og tap i fremtidig erverv på dette grunnlag. Spørsmålet ble reist under lovforberedelsen, idet Erstatningslovkomitéen pekte på de hensyn som tilsa at en erstatning for tap i fremtidig erverv ikke burde inngå i delingsgrunnlaget, og uttalte:

«Grunnen er at erstatningen skal være dekning for tapt inntekt i et fremtidig tidsrom. Inntekten for tiden etter formuesfellesskapets opphør (eller eventuelt det tidligere tidspunkt som måtte bli lagt til grunn for delingen) vil ellers ikke bli tatt med ved booppgjøret. Det bør heller ikke skje i dette tilfelle. Erstatning for tap i inntekt fram til delingstidspunktet bør derimot gå inn i boet. Det vil imidlertid kunne være meget vanskelig å foreta en deling av erstatningsbeløpet på dette grunnlag, og man vil bl.a. av den grunn foreslå begrensninger på andre grunnlag.»

Erstatningslovkomitéens syn på dette spørsmål ble fulgt opp under det senere lovarbeid, slik at forloddsregelen i ektefellelovens §11 tredje ledd ble undergitt to begrensninger: At erstatningsbeløpet må være i behold, og at dette ikke må skyldes den annen ektefelles innsats. Begge disse betingelser for å kunne anvende forloddsregelen er direkte kommet til uttrykk i ektefellelovens §11 tredje ledd. På bakgrunn av disse uttalelser i lovforarbeidene, samt på grunn av beregningsproblemene i seg selv, er lagmannsretten kommet til at en forloddsrett for A ikke bør begrenses til tiden etter formuesfellesskapets opphør. Heller ikke finner en grunnlag for at forloddsretten skulle være gått tapt fordi om A siden 1985 har mottatt alderspensjon.

Det fremgår av Søre Sunnmøre herredsretts dom av 21. mars 1966 at A fikk utbetalt kr. 16 000,- i forskudd på erstatning i forbindelse med ulykken. Dette er også bekreftet av A i hennes forklaring for lagmannsretten. Beløpet ble investert i hennes hus «- - -» i X, bl.a. til reparasjon av taket. Lagmannsretten er foran kommet til at ca. kr. 15 000,- av erstatningen som A ble tilkjent i 1966 gjaldt lidt tap på domstidspunktet. Beløpet faller omtrent sammen med à kontobeløpet som A fikk utbetalt, og lagmannsretten finner at forskuddet - eller verdien av dette i dag - ikke kan uttas forlodds i medhold av ektefellelovens §11 tredje ledd.

Retten til forloddsuttak må dermed gjøres gjeldende innenfor de kr. 51 700,-, som ble utbetalt i forbindelse med dommen av 1966. Med hensyn til benyttelsen av dette beløp har A gitt en troverdig forklaring

Side:816

som ikke er blitt motsagt av B, og som lagmannsretten derfor legger til grunn for sin avgjørelse. Hun har opplyst at kr. 10 000,- av erstatningen ble benyttet til reparasjon og innsetting av nye vinduer m.m. i huset i X. Lagmannsretten legger til grunn at dette skjedde kort tid etter at erstatningen ble utbetalt. Kr. 20 770,- av erstatningen ble i juni 1966 benyttet til kjøp av obligasjoner, idet A mottok obligasjoner pålydende kr. 10 000,- såvel i oljeselskapet Esso som i Norsk Skibs Hypotekbank. Det resterende beløp, ca. kr. 20 000,-, ble innsatt på bankkonto.

Senere i 1966 kjøpte A eiendommene «Y I og II» for kr. 52 500,-. Kjøpet ble delvis finansiert ved hjelp av erstatningssummen, idet kr. 10 000,- ble skaffet til veie ved realisasjon av obligasjoner, og kr. 10 000,- ble uttatt av det foran nevnte bankinnskudd. De resterende kr. 32 500,- ble finansiert ved låneopptak. A har videre opplyst at den andre «bank»-obligasjonen pålydende kr. 10 000,-, ble gitt i gave til misjonen. Av erstatningsmidler på ca. kr. 40 000,-, som i juni 1966 ble plassert i obligasjoner og bankinnskudd, gjensto dermed senere samme år ca. kr. 10 000,-. Lagmannsretten legger til grunn at dette beløp ble beholdt som bankinnskudd inntil det i januar 1981 ble benyttet til å finansiere kjøp av hytta i Æ. Bankinnskuddet må på denne tid ha utgjort omkring kr. 20 000,-.

Eiendommen «Y I og II» på M som ble kjøpt i 1966 for kr. 52 500,-, ble solgt i 1970 for kr. 65 000,-. En forholdsmessig andel av verdistigningen må tilfalle erstatningssummen på kr. 20 000,- som i 1966 ble skutt inn i eiendommen. Beløpet skulle dermed ha steget i verdi til ca. kr. 25 000,- i 1970. Eiendommen «- - -» i X ble i 1969 solgt for kr. 50 000,-.

Lagmannsretten antar at en mindre del av beløpet på kr. 10 000,- som i 1966 ble benyttet til reparasjon av eiendommen, må anses som forbrukt. Den største del av beløpet må imidlertid anses varig investert, og må gis et tillegg på grunn av den senere verdistigning på eiendommen. Skjønnsmessig antas beløpet å kunne settes til kr. 10 000,- i 1970. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at beløpene fra erstatningssummen som i 1966 ble investert i faste eiendommer, er steget til ca. kr. 35 000,- i 1970.

Den nye boligen i Z ble oppført i 1970 og det er opplyst at selve bolighuset kostet kr. 132 206,- å oppføre. Det må imidlertid legges til noe for tomten, og dersom denne skjønnsmessig settes til kr. 18 000,-, vil anskaffelsesverdien for boligeiendommen i Z utgjøre kr. 150 000,-. Eiendommen er under skiftet taksert til kr. 345 000,- og er deretter overtatt av A for kr. 525 000,-. I denne overtakelse er også inkludert eiendommen Ø I som ved skiftetakst var verdsatt til kr. 40 000,-. En forholdsmessig andel av verdistigningen må tilfalle det investerte erstatningsbeløp, kr. 35 000,-, som derved på skiftet utgjør ca. kr. 100 000,-.

Lagmannsretten er foran kommet til at ca. kr. 20 000,- som i 1981 ble investert i hytte ved Æ, skriver seg fra erstatningsbeløpet. Kjøpesummen for hytta var kr. 67 000,-, og differansen ble skaffet til veie ved lån m.m. Under skiftebehandlingen har imidlertid partene blitt enige om at hytta skal anses å representere en verdi på

Side:817

kr. 25 000,- for boet. Hytta skal utlegges A, som i tråd med avtalen skal utløse B med kr. 12 500,-. Situasjonen er dermed at A allerede gjennom avtalen har sikret seg verdien av hytta, mot å utbetale et beskjedent beløp til den annen ektefelle. Når situasjonen er denne, er det etter lagmannsrettens syn ikke rom for å gjøre ytterligere forloddskrav gjeldende i hytta, og verdien av denne kan derfor ikke komme i betraktning i forhold til ektefellelovens §11 tredje ledd.

Det er ikke holdepunkter for at det for noen del skyldes B's innsats at erstatningsbeløpet er i behold, og fradrag kan da ikke foretas på dette grunnlag.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at A på skifte med B kan utta et beløp på kr. 100 000,- forlodds.

A's anke har delvis ført frem for så vidt angår personskadeerstatningen, derimot ikke med hensyn til staudesalget. Forloddskravet etter ektefellelovens §11 tredje ledd har vært det klart mest omfattende, men har også gjeldt et prinsipielt og vanskelig spørsmål. Begge parter bør derfor bære sine egne saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd og §174 første ledd. En finner ikke grunn til å endre skifterettens omkostningsavgjørelse.

Av praktiske grunner utformes ny fullstendig domsslutning.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A har ved skifte av A's og B's fellesbo rett til å holde utenfor bodelingen erstatningsmidler med kr. 100 000,- - etthundretusen - kroner.

2. B's salgsinntekter fra plantesalg anses å tilhøre felleseiet med kr. 2 500,- - totusenfemhundre - kroner.

3. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger for skifterett og lagmannsrett.