Rt-1985-836
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1985-07-26 |
| Publisert: | Rt-1985-836 (286-85) |
| Stikkord: | Skifterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 26. juli 1985 i l.nr. 269 K/1985 |
| Parter: | A (advokat Sverre Caspersen jr.) mot B (advokat Jens Otto Haugland). |
| Forfatter: | Røstad, Skåre, Philipson |
| Lovhenvisninger: | Ektefelleloven (1927), Ektefelleloven (1927) §43, Ekteskapsloven (1918), Ekteskapsloven (1918) §54 |
I skiftetvist mellom A og B avsa Karmsund skifterett den 2. november 1982 kjennelse med slik slutning:
«1. Tidspunktet bestemmende for hvilke aktiva som er relevante ved fastleggelsen av delingsgrunnlaget i felleseieskifte mellom B og A settes til 6. august 1981. - - -» - - -
- - -
A påkjærte skifterettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som 6. mai 1985 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Skifterettens kjennelse stadfestes. - - -»
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er angitt å gjelde rettsanvendelsen og saksbehandlingen. Det påpekes at saken gjelder to tvister. Den første tvisten, B - A, gjelder spørsmålet om hvilket tidspunkt som er bestemmende for hvilke aktiva som skal inngå i delingsgrunnlaget i felleseieskiftet. Den kjærende part hevder at skifte ikke kunne kreves før separasjonsbevillingsdato 2. oktober 1981 og at skjæringstidspunktet skal være denne dato og ikke 6. august 1981 som var tidspunktet for det faktiske samlivsbrudd. A gjør gjeldende at hun inntil separasjonsbevillingen kunne råde over sin arv. Herunder måtte hun kunne disponere slik at arvebeløpet omgjøres til gjenstander. Hun måtte også kunne forbruke endel av beløpet. Yttergrensen for hennes handlefrihet for så vidt antas å fremgå av ektefelleloven §18. Det anføres at det må være de aktiva som fantes på ektefellenes hånd 6. august 1981 og som fortsatt fantes på ektefellenes hånd i en eller annen form 2. oktober 1981 som skal inngå ved fastsettelsen av delingsgrunnlaget. Den kjærende part gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at ektefelleloven §43 tredje ledd gir skjæringstidspunktet for hvilke aktiva som skal skiftes og at dette skjæringspunktet etter loven av hensiktsmessighetsgrunner kan settes til samlivsbruddet. Lagmannsretten tar også feil når den legger til grunn at den endring i økonomisk samhørighet som et samlivsbrudd fører med seg, har betydning for en parts rådighet over sin rådighetsdel med den følge at fare for misbruk av aktiva gir anledning til å sette et annet «skjæringstidspunkt» for aktiva enn formuesfellesskapets opphør. Endelig er den kjærende part uenig med lagmannsretten i at det i denne saken vil virke urimelig overfor mannen å måtte skifte annet enn kontanter fordi hustruen har brukt sin arv slik hun har lov til. - - -
A har nedlagt slik endelig påstand:
«1. Tidspunktet bestemmende for hvilke aktiva som er relevante ved fastleggelsen av delingsgrunnlaget i felleseieskifte mellom B og A settes til 2. oktober 1981. - - -»
I tilsvar har B anført at den kjærende part ikke nærmere har definert hva saksbehandlingsfeilen menes å bestå i og at han antar at kjæremålet kun gjelder rettsanvendelsen, jfr. tvistemålsloven §404 nr. 3. Den kjærende part viser for øvrig i hovedsak til de samme anførsler som for skifteretten og lagmannsretten samt til disse retters begrunnelser. Når det gjelder tvisten om skjæringstidspunktet hevdes det at skifteloven §44 første ledd nr. 3 ikke vedrører spørsmålet om hvilke aktiva som inngår i boet. Det anføres at de eneste bestemmelser som regulerer skjæringstidspunktet henholdsvis ved stiftelse av gjeld og erverv av aktiva er ektefelleloven §43 annet og tredje ledd. Allerede ved det faktiske samlivsbrudd må partenes interesse på det økonomiske område sies å være bortfalt. Det vises til at dette kommer klart til uttrykk i forbindelse med erverv av aktiva, hvor regelen er at det som erverves etter dette tidspunkt er vedkommendes særeie. Av hensyn til eventuelle kreditorer er tilsvarende tidspunkt ved stiftelse av gjeld forskjøvet til f.eks. formell søknad om separasjon.
B anfører videre at i tillegg til at ektefelleloven §43 tredje ledd må sies å gi grunnlag for at skjæringstidspunktet skal settes til det faktiske samlivsbrudd tilsier også reelle hensyn at så skjer. Det hevdes at problemstillingen er meget praktisk og at en annen løsning vil gi rom for misbruk av den som hadde hånd om midlene. Det anføres at ingen av partene heller har noe reelt behov for fritt å kunne disponere over fellesboets midler fra faktisk samlivsbrudd til skiftet kommer opp. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
I begge skiftetvister foreligger det videre kjæremål og kjæremålsutvalgets kompetanse er derfor begrenset, jfr. tvistemålsloven §404.
Skiftetvisten: B - A.
Slik saken ligger an kan Høyesteretts kjæremålsutvalg bare prøve om lagmannsretten til grunn for sin avgjørelse har lagt uriktig tolking av en lovforskrift.
Lagmannsretten har uttalt at den finner det naturlig å oppfatte regelen i ektefelleloven §43 tredje ledd slik at den gir skjæringstidspunktet for hvilke aktiva som skal tas i betraktning. På dette grunnlag er lagmannsretten kommet til at aktiva som forefantes på tidspunktet for samlivsbruddet skal legges til grunn ved fastsettelsen av delingsgrunnlaget. Videre er uttalt at det i den foreliggende sak vil virke urimelig om det ved skifteoppgjøret skal tas hensyn til endringene i aktiva etter det faktiske samlivsbrudd.
Etter ekteskapsloven §54 opphører formuesfellesskapet ved separasjonen, og i utgangspunktet er det de aktiva ektefellene har på det tidspunkt da formuesfellesskapet blir oppløst, som er grunnlag for deling, jfr. Lødrup: Materiell Skifterett (5. utgave) side 89 pkt. 1. Dette tidspunkt må legges til grunn også for registrering av aktiva. Utvalget kan ikke se at ektefelleloven §43 tredje ledd gir grunnlag for å fravike dette utgangspunkt ut over hva ordlyden tilsier. For så vidt ektefellene etter samlivsbruddet har ervervet gjenstander ved bruk av felleseiemidler vil disse for øvrig inngå i delingsgrunnlaget, se Rt-1966-1059.
Utvalget finner etter dette at skifterettens og lagmannsrettens avgjørelser er basert på en uriktig tolking av lovforskrift. Etter dette må skifterettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves og saken hjemvises til skifteretten til ny behandling.
Den kjærende part har krevet saksomkostninger for skifterett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kravet tas til følge. Beløpet settes til 4000 kroner. - - -