RG-1987-987 (1)

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1987-03-24
Publisert:	RG-1987-987
Stikkord:	Refusjonsskjønn, Foreldelse
Sammendrag:
Saksgang:	Overskjønn 24. mars 1987 i sak nr. 28/1985
Parter:	Elias Hoøen (advokat Øyvind Hoel) mot Malvik kommune (advokat John Olav Engelsen).
Forfatter:	Lagdommer Roald Engeness med skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Bygningsloven (1965) §46, §48, §51, §57, Foreldelsesloven (1979) §3, Skjønnsprosessloven (1917) §42, §43, Bygningsloven (1924) §46, §48, §51, §61, §67, Bygningsloven (1965), §2, Plan- og bygningsloven (1985) §56, Plan- og bygningsloven (1985), LOV-1986-06-20-37

På grunnlag av innstilling fra teknisk hovedutvalg og formannskapet traff Malvik kommunestyre den 4. februar 1985, kommunestyresak nr. 7/1985, vedtak om refusjon for veianlegg nord for E-6 på Vikhamar. Saken omhandlet i alt 32 takstnumre, hvorav renseanlegg og lekeplass, henholdsvis nr. 16 og nr. 32, ble belastet kommunen. Hjemmelen for refusjonskravet er bygningslovens §46, og det beløp som ble krevet som refusjon, var fastsatt i samsvar med bygningslovens §48.

Kommunestyrets vedtak innebar at den tredjedel av utgiftene som fordeles i forhold til lengden av eiendommenes grense til veien, jfr. bygningslovens §48 nr. 3, ble frafalt.

Malvik kommune har i perioden 1978-80 bygget to nye veier på Vikhamar nord for E-6. Veiene ble bygget etter reguleringsplanen «Vikhamar stasjon-Saksvik» og hadde til hensikt å avskjære meget farlige avkjørsler til E-6. Reguleringsplanen ble stadfestet av fylkesmannen i Sør-Trøndelag 4. oktober 1977. Den del som gjelder vei til renseanlegget, ble stadfestet 16. januar 1979.

Elias Hoøen som er eier av eiendommen Saksvikrydningen, gnr. 2 bnr. 2 i Malvik, ble underrettet om kommunestyrets vedtak ved rekommandert brev av 8. februar 1985. Som bilag til skrivet fulgte særutskrift av kommunestyrets møtebok.

Elias Hoøen ble pålagt slik refusjon:

«Fasade mot veg kr. 0,00

Tomteareal « 17 021,49

Tillatt utnyttelsesgrad « 17 166,99

Refusjonsbeløp kr. 34 188,48»

Som forfallsdato var oppgitt 5. mai 1985. Hoøen ble videre gjort kjent med adgangen til å kreve skjønn i medhold av bygningslovens §57.

Elias Hoøen tok ut skjønnsbegjæring den 7. mars 1985 og kommunen tok til gjenmæle. Midt-Trøndelag herredsrett avhjemlet skjønn den 30. september 1985 med slik slutning:

«Elias Hoøen frifinnes for å betale Malvik kommunes refusjonskrav for veg to og fire i Vikhamar.

Malvik kommune må med en betalingsfrist på 2 - to - uker erstatte statskassen sakens omkostninger med 20 817,60 - tjuetusenåttehundreogsytten 60/100 - kroner.»

Elias Hoøen var innvilget fri sakførsel for herredsretten.

Herredsretten la ved sin avgjørelse til grunn at refusjonskravet var

Side:989

foreldet. Fra herredsrettens begrunnes hitsettes:

«Etter foreldelseslovens §3, nummer 1 regnes foreldelsesfristen fra den dag fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse. Det avgjørende er altså når fordringshaveren kan kreve betaling - ikke når skyldneren plikter å betale. Etter bygningsloven §51, nummer 1 første ledd fremgår at kommunen kan kreve sitt refusjonskrav betalt når anlegget er fullført og klart til å tas i bruk for vedkommende eiendom. Ved en sammenholdelse av disse to bestemmelser legger skjønnsretten til grunn at det er dette tidspunkt som må være avgjørende for beregningen av den tre års foreldelsesfrist. Retten vil her bemerke at bygningslovens §51, nummer 1 annet ledd ikke kan ta sikte på å regulere forholdet til foreldelsesfristens utgangspunkt, men bare fastsetter når betalingsplikten inntrer for skyldneren. Støtte for dette syn finner skjønnsretten også i Schulze og Ditlefsen, Bygningsloven og byggeforskrifter i praksis del III, 1973 (side 205).»

Malvik kommune har i rett tid begjært overskjønn. Elias Hoøen har tatt til gjenmæle.

Overskjønnsforhandlinger ble holdt i Trondheim 26. august 1986. Malvik kommune var representert ved avdelingsingeniør Bjørn Egil Remen, og Elias Hoøen møtte personlig. Retten foretok befaring i Malvik sammen med partene og prosessfullmektigene, og partene fikk foreta de påvisninger som de fant nødvendige. Forøvrig ble det foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Retten holdt rådslagning umiddelbart etter overskjønnsforhandlingene. Etter dette har rettens formann utarbeidet utkast til avgjørelse som ble utsendt til skjønnsmennene forut for den fortsatte rådslagning som fant sted i dag i forbindelse med skjønnets avhjemling. På grunn av andre presserende gjøremål for rettens formann har avgjørelsen tatt lenger tid enn denne sak skulle tilsi.

Saken foreligger for lagmannsretten i samme skikkelse som for herredsretten.

Malvik kommune har i det vesentlige anført:

Herredsretten har grepet feil på flere punkter.

Utgangspunktet for beregning av refusjonskravet er bygningslovens §51 nr. 1 som fastsetter at refusjonsbeløpet kan kreves betalt når anlegget er fullført og klart til å tas i bruk for vedkommende eiendom. Malvik kommunestyre traff den 4. februar 1985 vedtak om refusjon. Kommunen er enig i at det løper tre års foreldelsesfrist i henhold til foreldelseslovens §2.

Veien ble ikke refusjonsklar før høsten 1984 da alle arbeider var avsluttet, inklusive asfaltering. Det følger herav at vedtaket om refusjon er truffet i tide.

Selv om man legger til grunn at veianlegget var ferdigstilt i 1980 er refusjonskravet ikke foreldet. Etter bygningslovens §51 nr. 1 annet ledd forfaller ikke refusjonsbeløpet i noe tilfelle til betaling før tre måneder etter at det er endelig fastsatt. Utgangspunktet for foreldelsesfristen blir her kommunestyrets vedtak. Etter bygningsloven foreligger det ingen bestemt frist for kommunen til å treffe vedtak om refusjon. Det må tas hensyn til at refusjonsberegninger tar tid og skal behandles av flere kommunale organer. Det erkjennes at alminnelige

Side:990

passivitetsregler kan få anvendelse, men det bestrides at dette er tilfelle i nærværende sak. Det vises forøvrig til at de andre grunneiere har betalt refusjonskravet slik det ble fastsatt uten innsigelse.

Ved den utvidelse av vei nr. 2 som kommunen har foretatt, tilføres Hoøens eiendom en betydelig verdiøkning. Eiendommen er et tidligere småbruk som ikke lenger er i drift. Ifølge reguleringsplanen fra 1977 er det areal som betinger refusjonen, regulert til boligbebyggelse. Planen åpner for utbygging, men det gjør ikke arealet byggeklart. Dette gjør derimot den omleggelse og utvidelse som kommunen har foretatt av vei nr. 2 som ledd i gjennomføring av reguleringsplanen. Veien er utvidet med fra omlag 10 cm til 1 m og er asfaltert. Det er bygget helt ny vei i en lengde av 50-60 m langs Hoøens eiendom i vest ned mot renseanlegget. Det er nedlagt overvannsledning som er meget lett tilgjengelig for bruk ved videre utbygging av Hoøens eiendom.

Kommunen har i vedtekt til bygningslovens §67 bestemmelser om at tomt i regulert strøk bare kan bebygges dersom opparbeidet og godkjent vei fører til og langs den side av tomten hvor den har sin adkomst. Videre må det foreligge hovedkloakk, herunder i tilfelle også særskilt overvannsledning, som fører til og langs eller over tomten.

De tomtearealer som kan bebygges er 6000 m2 . Utnyttingsgraden er 0,18. Dette tilsier en samlet bebyggelse på henimot 1100 m2 . Adkomst langs vei nr. 2 og ut til offentlig vei er avgjørende for at tomtene kan bebygges. Det vil kunne utskilles 6-8 tomter. Potensielle tomtekjøpere plikter bare å svare vanlige tilknytningsavgifter.

Malvik kommune har nedlagt slik påstand:

«1. Overskjønn fremmes så langt det er begjært.

2. Saksøkeren pålegges å erstatte Malvik kommune deres utgifter i anledning av underskjønn og overskjønn.»

Elias Hoøen har for lagmannsretten henholdt seg til herredsrettens begrunnelse som han tiltrer.

Arbeidet innenfor det regulerte området ble avsluttet i løpet av 1980, og det er dette tidspunkt som må være avgjørende for når foreldelsesfristen begynner å løpe, jfr. bygningslovens §51 nr. 1 første ledd. Refusjonskravet var derfor foreldet da det ble fremsatt fra kommunens side ved brev av 8. februar 1985.

I et hvert tilfelle gjøres det gjeldende at de kommunale arbeider ikke har medført noen verdiøkning for hans eiendom. Hoøen har i dag adkomst til E-6, og benytter ikke vei 2 til dette formål. I et hvert tilfelle kunne den gamle veitraséen benyttes slik den var, også til de deler av eiendommen som kan bebygges. På grunn av terrengforholdene vil den overvannsledning som er lagt, være uten betydning for utnyttelse av Hoøens eiendom.

Etter dette må underskjønnet stadfestes, men med en mindre korreksjon for så vidt gjelder herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Elias Hoøen har nedlagt slik påstand:

«1. Underskjønnet stadfestes.

2. Elias Hoøen tilkjennes saksomkostninger for overskjønnet.»

Lagmannsrettens flertall, lagdommer Engeness og skjønnsmennene Slupphaug og Kjeldsberg er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

Side:991

Utgangspunktet for foreldelse av refusjonskrav må være forfallstidspunktet som er tre måneder etter at refusjonsbeløpet er endelig fastsatt, jfr. bygningslovens §51 nr. 1 annet ledd som gjaldt på det aktuelle tidspunkt. (Bygningsloven er senere avløst av Plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 uten at det er av betydning for denne sak.)

Utgangspunktet for foreldelsesfristen er i henhold til foreldelseslovens §3 nr. 1 den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse. Dette innebærer at fra de fordringer som kan bringes til forfall etter kreditors påkrav, løper foreldelsesfristen fra det tidspunkt hvor kreditor tidligst har rett til å kreve oppfyllelse. I de tilfelle hvor det er angitt en bestemt forfallsdag, vil utgangspunktet for foreldelsesfristen falle sammen med forfallsdag. Det vises herom til Kai Krüger, Pengekrav, annen utgave 1984 423.

Etter flertallets oppfatning adskiller refusjonskravet seg i vesentlig grad fra påkravstilfellene ved at refusjonskravet ikke eksisterer og kan gjøres til gjenstand for innfordring før det er formelt fastsatt i samsvar med bestemmelsene i bygningsloven. Når man sammenholder bygningslovens §51 nr. 1 første punktum med de øvrige bestemmelser i nr. 1 første ledd, fremgår det at det tidligste tidspunkt hvor det er adgang til å foreta refusjonsberegning er «når anlegget er fullført og klart til å tas i bruk for vedkommende eiendom». Som det fremgår av §51 nr. 1 annet ledd forfaller ikke «i noe tilfelle» refusjonsbeløpet til betaling før tre måneder etter at det er endelig fastsatt.

§51 nr. 1 annet ledd har sitt forbilde i den tidligere bygningslov av 1924 §46 nr. 3 som fastsatte at grunneieren må «erlegge sin andel av erstatningssummen innen 3 måneder efterat opgave over størrelsen er meddelt, ...».

I Ot.prp. nr. 1(1964-65) om ny bygningslov uttalte Kommunaldepartementet på 73 første spalte at forfallstiden for refusjonsbeløp foreslås i prinsippet skutt fram til det tidspunkt anlegget er klart til å tas i bruk for vedkommende eiendom. Dette er nærmere utdypet av kommunalkomitée'n i Innst. O. XVI (1964-65) 14 annen spalte hvor det heter:

«Forfallstiden for krav på refusjon er i proposisjonen i prinsippet satt til det tidspunkt anlegget er klart til å tas i bruk for vedkommende eiendom. Det er foreslått en del unntak og refusjonsbeløpet forfaller ikke i noe tilfelle til betaling før 3 måneder etter at det er endelig fastsatt.»

Bestemmelsene i bygningsloven om refusjon gikk uforandret over i den nye plan- og bygningsloven da den ble vedtatt i 1985. Ved lov av 20. juni 1986 nr. 37 om endringer i plan- og bygningsloven er refusjonskapitlet endret. I fremstilling av gjeldende rett i Ot.prp. nr. 57 (1985-86) som lå til grunn for lovendringen, er de tidligere regler om forfall, se 22 spalte 2, beskrevet på samme måte som i foran nevnte innstilling til Odelstinget. Reglene for forfallstidspunktet står nå i plan og bygningslovens §56, og hovedregelen etter første ledd er at refusjonsbeløpet forfaller til betaling fem uker etter at refusjonsvedtaket er meddelt de refusjonspliktige.

Etter dette legger flertallet til grunn at etter bygningsloven av 1965

Side:992

måtte det to kumulative vilkår til for at forfall for refusjonsplikten skulle inntre, nemlig at anlegget var fullført og klart til å tas i bruk, og at det var foretatt en refusjonsberegning som var meddelt partene.

Flertallet mener å finne en viss støtte for sitt syn i Høyesteretts dom i Rt-1977-659, spesielt på 662 som riktignok gjaldt bygningsloven av 1924 §46 nr. 3, jfr. §48 nr. 3. Schulze og Ditlefsen, Bygningsloven og byggeforskriftene i praksis, Del III, 205, synes i sin kommentar til §51 nr. 1 første ledd å legge til grunn at foreldelsen løper fra det tidspunkt anlegget er fullført og klart til å tas i bruk. Flertallet kan vanskelig legge avgjørende vekt på denne uttalelse, idet forholdet til §51 nr. 1 annet ledd ikke ses å være drøftet i nevnte kommentarutgave.

Flertallet kan vanskelig se at det uten positiv bestemmelse er grunnlag for en egen foreldelsesfrist for så vidt angår adgangen til å treffe vedtak om refusjon. Det må imidlertid være på det rene at denne retten vil kunne forspilles dersom det utvises utilbørlig passivitet. Dette er ikke påstått i nærværende sak, og flertallet viser forøvrig til at de andre grunneiere som ble berørt av refusjonen, har foretatt oppgjør.

Etter flertallets oppfatning er det etter dette ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om hvorvidt vei 2 først må sies å være fullført og klar til å tas i bruk da den siste delen av veien i bakken ned mot renseanlegget ble asfaltert i 1984.

Når det gjelder spørsmålet om verdiøkning, finner flertallet det åpenbart at eiendommen til Elias Hoøen gjennom den foretatte utvidelse av vei nr. 2 i samsvar med reguleringsplanen får en betydelig verdistigning langt ut over refusjonskravet. Først ved at vei 2 er ferdig opparbeidet, gis det muligheter for utparsellering av tomter fra Hoøens eiendom. Eiendommen er et tidligere gartneribruk. Eiendommen har som sådan vært ute av drift i flere år. Den eneste påregnelige utnyttelse i fremtiden er utparsellering til boligbebyggelse. Vei nr. 2 er nødvendig for at det areal som er regulert til boligformål, kan tas i bruk.

Etter plan- og bygningslovens §56 annet ledd slik den nå lyder, forfaller ikke refusjonsbeløpet for den ubebygde del av et bebygget areal, før den ubebygde del blir utskilt ved delingsforretning eller blir bebygd. Det kan i og for seg synes urimelig at Elias Hoøen som er en eldre mann, og som selv kanskje ikke har interesse av å foreta utparsellering i sin eiertid, belastes refusjonskravet. §56 annet ledd i plan- og bygningsloven inneholder en bestemmelse som ville ha medført et gunstigere resultat for Elias Hoøens eiendom med utskutt forfallstid. Flertallet finner i denne sammenheng grunn til å påpeke at Elias Hoøen forut for behandlingen i herredsretten og også under behandlingen av overskjønnet fikk tilbud om utskutt forfallstid dersom han aksepterte refusjonskravet. Elias Hoøen avviste bestemt slike tilbud fra kommunens side.

Flertallet finner forøvrig grunn til å fremholde at kommunen både overfor Hoøen og de øvrige grunneiere frafalt den del av refusjonen som skulle beregnes på grunnlag fasade mot vei. For Hoøens eiendom utgjorde dette beløp kr. 24 000,-.

Etter dette gjøres det ingen hindring i Malvik kommunestyres vedtak av 4. februar 1985 om refusjon for så vidt angår Elias Hoøen.

Side:993

Etter flertallets oppfatning må Elias Hoøen sies å ha tapt saken. Kommunen krever erstatning for saksomkostninger både for herredsretten og for lagmannsretten. Malvik kommune har for lagmannsretten krevet saksomkostninger med kr. 16 500,-. Beløpet gjelder brutto salær til prosessfullmektigen, og inkluderer også omkostninger ved utarbeidelse av utdrag, reiseutgifter m.v. I tillegg hertil kommer kommunens ansvar overfor retten for rettsgebyr kr. 2 500,- og salær m.v. til skjønnsmennene. For herredsretten krevet kommunen saksomkostninger med kr. 11 300,-. For herredsretten hadde Elias Hoøen fri sakførsel. Ved skjønn etter bygningsloven får bygningslovens §61 om saksomkostninger anvendelse. Etter denne bestemmelse kan retten bestemme at den ene av partene helt eller delvis skal erstatte den annen de utgifter som er nevnt i skjønnsprosesslovens §42 og §43. Dette er en elastisk regel som tillater retten å fravike skjønnsprosesslovens §42 §43 i den utstrekning forholdene tilsier det.

Selv om foreldelsesspørsmålet kan by på noen tvil, kan flertallet ikke se at dette var så tvilsomt at det er grunnlag for helt å frita Hoøen å erstatte Malvik kommune saksomkostninger. Spørsmålet om verdiøkning har flertallet funnet lite tvilsomt. Flertallet finner etter dette at Elias Hoøen bør tilsvare Malvik kommune delvise saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 20 000,-. For herredsretten bærer partene hver sine omkostninger.

Mindretallet, skjønnsmennene Hårsaker og Oust, finner det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om det foreligger foreldelse, idet mindretallet ikke kan se at Elias Hoøen er tilført noen verdiøkning gjennom den foretatte opprusting av vei 2. Veitraséen er den gamle riksveien fra Trondheim til Stjørdal, og har hele tiden siden riksveien ble omlagt i 1930-årene, vært brukt som adkomstvei til bebyggelsen på nordsiden av vei 2. Det at veitraséen på enkelte steder ble utvidet med fra 10 cm til 1 m og senere asfaltert, kan ikke ses å være avgjørende for veiens framkommelighet. Mindretallet mener således at veien slik den lå før omarbeidelsen, var tilstrekkelig for en effektiv utnyttelse av Elias Hoøens eiendom. Ved en eventuell senere utparsellering vil det være flere alternative muligheter for å legge vei frem til de tomter som eventuelt måtte bli fradelt. Ved de forbedringer som er foretatt av veien, får Hoøens eiendom noen fordeler med vedlikeholdet, men til gjengjeld får de ulemper ved renseanlegget som nå er lagt like i nærheten. Fordeler og ulemper går således opp i opp. Standarden var fullt tjenlig slik den var før. Heller ikke overvannsledningen representerer noen fordel som har gitt verdiøkning.

I samsvar med flertallets votum gis det slik

Slutning:

1. Malvik kommunestyres vedtak av 4. februar 1985 om å kreve refusjon hos Elias Hoøen som eier av gnr. 2 bnr. 2 i Malvik med kr. 34 188,48 - kronertrettifiretusenetthundreogåttiåtte 48/100 - stadfestes.

2. Elias Hoøen erstatter Malvik kommune delvise saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 20 000,- - kronertjuetusen 00/100 -

Side:994

som betales innen 2 - to - uker fra overskjønnets forkynnelse. For herredsretten bærer partene hver sine omkostninger.