Rt-1977-659

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1977-06-28
Publisert:	Rt-1977-659
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 110/1977
Parter:	Bergen kommune (advokat Kristian Roll - til prøve) mot Sverre J. Kalstad (høyesterettsadvokat Frithjof Eeg).
Forfatter:	Blom, Michelsen, Egil Endresen, Holmøy, Heiberg
Lovhenvisninger:	Bygningsloven (1924) §46, §48, Tvistemålsloven (1915) §176, §10, §4, Bygningsloven (1924), Tinglysingsloven (1935) §32

Dommer Blom: Fana kommune, som fra 1. januar 1972 er sammensluttet med Bergen, bygde i 1958 og 1959 en strekning på 750 meter av den såkalte Nordåsvei. Denne strekning, kalt B-C-strekningen, hadde bare forbindelse med hovedveinettet i Fana gjennom en eldre gårdsvei. Det var på det rene at ny vei senere måtte legges frem til Fanaveien, men da det var uenighet om trasévalget for videreføringen, ble denne stilt i bero og kom først til utførelse i 1972. Kommunen fremsatt i 1960 krav om refusjon for utgifter til erverv av grunn til opparbeidelse av strekningen B-C i medhold av bygningsloven av 22. februar 1924 §46 og §48 med tilhørende vedtektsbestemmelser. For Sverre Kalstad som eier av gnr. 121 bnr. 241 ble kravet beregnet til kr. 6.508,63, og kravet ble tinglyst som heftelse på eiendommen. Etter at tilknytningen til Fanaveien var ferdig, krevde kommunen i 1973 refusjonen gjennomført. Kalstad gikk så til sak med krav om at kommunen skulle dømmes til å avlyse det tinglyste refusjonskrav som foreldet.

Bergen byrett avsa 4. juli 1974 dom med slik domsslutning:

«Bergen kommune frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Kalstad påanket dommen, og Gulating lagmannsrett avsa 31. oktober 1975 dom med denne domsslutning:

Side:660

«1. Bergen kommune dømmes til å kvittere til avlysning og slettelse som foreldet påheftet gategrunns- og opparbeidelsesrefusjon stor kr. 6.508,63 på gnr. 121 bnr. 241 i Bergen (tidligere Fana) innen 2 - to - måneder fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

2. Som erstatning for saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Bergen kommune v/ordføreren kr. 7.500,- til Sverre Kalstad innen 2-to-uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Bergen kommune har påanket lagmannsrettens dom, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi.

Kommunen hevder at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at refusjonskravet er foreldet. Foreldelsesfristen er som antatt av lagmannsretten 10 år regnet fra forfall av kravet, men lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at kravet var forfalt før utgangen av 1961. Et refusjonskrav etter bygningsloven av 1924 er avhengig av at veianlegget har tilført vedkommende eiendom en tilsvarende verdiøkning. En slik verdiøkning inntrådte ikke, eller bare i begrenset grad, ved anlegget av strekningen B-C, men verdiøkningen var betydelig så snart strekningen i 1972 var tilknyttet Fanaveien. Refusjonskravet kan ikke anses forfalt før denne tilknytning var gjennomført - først da var de faktiske omstendigheter som betinget refusjonskravets eksistens og størrelse klarlagt. Formålet med å bygge ut strekningen B-C først var å imøtekomme beboernes ønske om fremtidig tilknytning til Fanaveien, og det var av hensynsfullhet overfor beboerne at kommunen utsatte byggingen av veien videre inntil traséspørsmålet var avklart. Man må i dette tilfelle se hele veien frem til Fanaveien som en enhet. Den omstendighet at kommunen beregnet det maksimale refusjonsbeløp og lot dette tinglyse, kan ikke medføre at kravet eller noen del av det er forfalt før hele veien var ferdig. Dette må gjelde overfor samtlige de eiendommer langs B-C-strekningen som har fått tinglyst refusjonskrav, og det må også gjelde for Kalstad som ervervet eiendommen etter at veien var opparbeidet.

Kommunen har i anken frafalt sin anførsel om at Kalstad som tidligere eier ikke har adgang til å gjøre foreldelsesinnsigelse gjeldende. Under ankeforhandlingen har kommunens advokat også frafalt et subsidiært krav om opphevelse av lagmannsrettens dom og hjemvisning til ny behandling i lagmannsretten.

Kommunen har nedlagt slik påstand:

«1. Bergen kommune frifinnes.

2. Bergen kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Kalstad har henholdt seg til lagmannsrettens dom. Han mener at refusjonskravet er materielt uhjemlet, men har ikke tatt dette opp for Høyesterett, hvor han utelukkende påberoper foreldelse. Han er enig i i at foreldelsesfristen er 10 år og at spørsmålet i saken utelukkende er når refusjonskravet forfalt. Dette spørsmål løses av bygningsloven, og kommunen har selv bestemt forfallstiden ved å fremsette refusjonskravet. Spørsmålet kan ikke kobles sammen med spørsmålet om verdiøkning ved en annen veiparsell som med tiden skulle avløse den eksisterende

Side:661

gamle tilknytning og som først ble bygd 13 år senere. Ved sine henvendelser til Kalstad og til andre grunneiere har kommunen opptrådt på en slik måte at det ikke kunne være tvil om at de stod overfor et aktuelt forfalt krav. Han har nedlagt slik påstand:

«Gulating lagmannsretts dom av 31. oktober 1975 stadfestes, og Bergen kommune dømmes til å betale Sverre J. Kalstad saksomkostninger for Høyesterett. Høyesterett fastsetter frist for oppfyllelsen.»

For Høyesterett er fremlagt utskrift av møteboken for Fana formannskap 13. januar 1958. Det fremgår av denne at herredsstyret 24. juni 1957 hadde vedtatt å bygge strekningen B-C «For snarest mulig å få bedret vegforholdene på Nordås», men at spørsmålet om veiens fremføring til Fanaveien ville bli tatt opp til behandling senere. Videre fremgår det at samtlige grunneiere samtykket i at veianlegget B-C ble gjennomført etter bygningslovens bestemmelser «som om der for vegen forelå stadfestet reguleringsplan».

Det er avholdt bevisopptak med avhør av kommunaldirektøren i Bergen, av Fana kommunes tidligere advokat og av en av grunneierne.

For øvrig foreligger saken - med de begrensninger som følger av at kommunen som før nevnt har frafalt noen av sine anførsler - helt i samme skikkelse som tidligere, og jeg henviser til den saksfremstilling som er gitt i de to dommer.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men med en noe annen begrunnelse.

Den tidligere bygningslov av 1924 bestemmer i §46 nr. 2 at refusjonsbeløpet for utgifter til erverv av grunn skal fordeles mellom grunneierne etter lengden av hver grunns linje til gaten. Og i annet punktum bestemmes: «Ved fordelingen blir den gatestrekning hvis regulering iverksettes på samme tid, å betrakte som en enhet.» §46 nr. 3 gir bestemmelser om forfall av refusjonsbeløpet. For bebygd tomt settes forfallstid til tre måneder etter at oppgave over refusjonsbeløpet er meddelt, og for ubebygd tomt tre måneder etter at bebyggelse er påbegynt. §48 nr. 3 gir tilsvarende regel for opparbeidelsesutgifter.

Etter dette skulle da refusjonskravet være forfalt innen utgangen av 1960 i og med at Kalstad begynte å bygge våren 1960 og oppgave ble meddelt ham i juni 1960. I så fall er tiårsfristen ute og kravet foreldet.

På grunnlag av Høyesteretts plenumsdom i Rt-1934-997 må loven imidlertid forstås slik at grunneierens refusjonsplikt ikke kan overstige den fordel veianlegget bringer ham. Dette må føre til at refusjonskravet ikke kan anses forfalt før forutsetningene for å konstatere om det foreligger en slik verdiøkning er til stede.

Nå er det imidlertid så at ikke bare bygging av den aktuelle veistrekning, men også bygging av fremtidige veier som gjør atkomsten lettere, kan føre til en verdiøkning. Spørsmålet i saken blir om man kan trekke inn i refusjonsberegningen verdiøkning ved fremtidig anlegg på en annen strekning enn den som er utbygd og som refusjonskravet er grunnet på. Jeg antar at man for å få sammenheng i lovens regler må holde fast ved at den enhet som er avgjørende for refusjonsfordelingen også må være avgjørende for spørsmål om forfall av refusjonskravet, nemlig den veistrekning hvis regulering iverksettes på samme tid.

Jeg finner støtte for mitt syn i Høyesteretts dom i Rt-1936-792. I

Side:662

denne dom fastslo Høyesteretts flertall at refusjonsplikten bare omfatter verdiøkning ved den aktuelle veiutbedring og at det var feil å ta hensyn til verdiøkning som må antas først å inntreffe når en videre utbygging skal gjennomføres. I motsetning til lagmannsretten finner jeg ikke at saksforholdet fra 1936 prinsipielt skiller seg fra saksforholdet i nærværende sak. Heller ikke i saken fra 1936 var det nemlig fattet noen beslutning om videre utbygging. Men jeg ser det slik at det må være en konsekvens av Høyesteretts syn den gang, at man i refusjonssaker må holde seg til den aktuelle veistrekning og begrense refusjonskravet til den verdiøkning som denne veistrekning har medført, herunder verdiøkning som eiendommen allerede måtte være tilført ved forventningen om en videre regulering.

I den foreliggende sak måtte det nok fortone seg som sikkert eller overveiende sannsynlig at veien i fremtiden ville bli tilknyttet Fanaveien, men det var ikke truffet noen reguleringsbestemmelse om dette. Grunneiernes tilsagn om at man skulle følge lovens regler som om det forlå stadfestet reguleringsplan var uttrykkelig angitt å gjelde veistrekningen B-C, og intet var avgjort om den fremtidige regulering og om når og hvor tilknytning til Fanaveien ville finne sted.

Refusjonskravet måtte da bygge på utgiftene med veien B-C og være begrenset til den verdiøkning utbyggingen av denne strekning har medført. Når refusjonskravets omfang er begrenset på denne måte, må kravet anses forfalt 3 måneder etter at kommunen meddeler oppgave etter lovens §46 nr. 3, jfr. §48 nr. 3, eventuelt etter at bebyggelse er påbegynt.

Jeg antar således at refusjonskrav for strekningen B-C er foreldet. Refusjonsplikten er således bortfalt og kan slettes som heftelse i grunnboken, jfr. tinglysingslovens §32 første ledd. Spørsmålet om å sette ny oppfyllelsesfrist faller da bort.

Etter resultatet finner jeg at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse bør opprettholdes og at Bergen kommune må betale saksomkostninger for Høyesterett. Det er fremlagt omkostningsoppgave etter tvistemålslovens §176. Omkostningene for Høyesterett settes til kr. 8.000,- hvorav for utlegg kr. 1.170.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Gategrunns- og opparbeidelsesrefusjon kr. 6.508,63 er falt bort og kan slettes som heftelse på gnr. 121 bnr. 241 i Bergen (tidligere Fana).

2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Bergen kommune til Sverre J. Kalstad 7.500-sju tusen fem hundre - kroner og for Høyesterett 8.000 - åtte tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Egil Endresen, Holmøy og Heiberg: Likeså.

Side:663

Av byrettens dom (dommer Einar B. Meidell): - - -

Saksøkeren kjøpte omhandlede eiendom ved skjøte datert 1/10-1959, og gikk igang medoppføring av et forretningsbygg. Den 23/6-1960 skrev daværende overrettssakfører Eivind Roll til Kalstad som følger:

«Gnr. 121 Nordås bnr. 241.

Så vidt jeg kan se har De kjøpt ovennevnte eiendom av Johannes J. Nordås. På vegne av Fana kommune skal jeg meddele at det på eiendommen hviler et refusjonskrav efter bygningslovens §46 og §48 for det nylig utførte anlegg av Nordåsveien.

Utregnet efter Deres eiendoms linje mot gaten utgjør refusjonen for grunnervervelse kr. 2.358,10, og for opparbeidelse kr. 4.150,53, tilsammen kr. 6.508,63.

Refusjonskravet er under enhver omstendighet begrenset til den verdiøkning som veianlegget betyr for Deres eiendom og hvis De mener foranstående refusjonskrav overstiger verdiøkningen, har De anledning til å forlange refusjonskravene fastsatt ved skjønn. Fana kommune er i tilfelle villig til å sørge for at et slikt skjønn blir avholdt.

Jeg tør be meddelt om De vil forlange skjønn avholdt vedkommende refusjonen.»

Brevet ble besvart av Kalstads prosessfullmektig den 5/7-1960:

«Gnr. 121 bnr. 241 av «Rotvoll» under Nordås i Fana.

Deres brev av 23. juni d.å. til herr Sverre Kalstad, er av han overlatt meg til besvarelse.

Etter foretatt undersøkelse mener jeg å kunne slå fast at herr Kalstad ikke plikter å betale noen slags refusjon. Han undersøkte refusjonsspørsmålet før han kjøpte og selgeren opplyste at det ikke var noen slike krav. Det var hverken da (oktober 1959) eller nå tinglyst noe desangående på hovedbruket.

Det kan forøvrig opplyses at Kalstad betalte over kr. 8,- pr. m2, mens ekspropriasjonstaksten er opplyst å være kr. 7,-. Dessuten har han i forbindelse med kjøpet påtatt seg å betale opparbeidelse av veg ut fra hovedveien, hvilket har kostet kr. 3.500,-.

Da vegen var ferdig før Kalstad kjøpte, antar jeg at refusjonsplikten i dette tilfelle eventuelt må påhvile eieren av hovedbruket, Johs J. Nordås, bnr. 27.»

Krav om repartisjonsskjønn ble ikke fremsatt av Kalstad.

Den 2/1-1961 sendte overrettssakfører Roll sålydende brev til Fana formannskap:

«Nordåsveien.

Jeg referer til mitt brev av 24. oktober 1960 der jeg påpekte at det vil ha liten hensikt å fremme repartisjonsskjønn vedkommende Nordåsveien før veien er ført frem til Fanaveien fordi man idag neppe kan konstatere verdiøkning.

Skjønn vedkommende Nordåsveien er avholdt i juni 1958 og overskjønn i april 1959, men oppgjør av grunnerstatningene er ikke ordnet idet jeg har holdt oppgjørene tilbake i påvente av at refusjonskravene skulle bli fastsatt.

Jeg har hatt en del pågang fra grunneierne og det er en viss misnøye med at oppgjørene ikke blir ordnet, det må derfor finnes en løsning snarest. Jeg tror det vil bli umulig å holde tilbake oppgjørene like til veien er bygget ferdig inn til Fanaveien. - - -

De refusjonspliktige faller i to grupper, nemlig de eiendommer som støter

Side:664

direkte til veien og de ikke tilstøtende (de siste kan bare pålegges refusjon for opparbeidelse).

For den første gruppe kan man la tinglyse en erklæring om at refusjon vil bli forlangt når veien er fullført og det skulle da ikke være noen fare for at kravene på refusjon forspilles. Det må tvert imot være berettiget og korrekt at kommunen lar fastsettelsen av refusjonen utstå til verdiøkningen kan konstateres som følge av at veien er fullført. - - -

Jeg tror imidlertid ikke at tinglysing vil være avgjørende for spørsmålet om kommunen når veien er fullført kan ha sitt refusjonskrav i behold, det riktige syn er antagelig at refusjonen først forfaller og først kan kreves når veien er fullført (Stang 190, R.t. 1936 792). Jeg anbefaler imidlertid at det fremtidige krav om refusjon blir tinglyst der hvor det er anledning til å foreta tinglysing fordi dette gir en øket sikkerhet mot fremtidige innsigelser mot refusjonskravet.

Jeg tillater meg efter dette å anbefale at erstatningen i sin helhet utbetales og at det så vidt mulig blir tinglyst erklæringer om at refusjon vil bli forlangt når veien fullføres.»

Etter begjæring av 21/3-1961 fra Fana kommune ble det den 23. s.m. tinglyst som hefte på eiendommen gategrunns- og opparbeidelsesrefusjon kr. 6.508,63.

Ved skjøte datert 2/3-1972 solgte Kalstad eiendommen til Kjell Simonsen. - - -

Nærværende sak ble reist ved stevning datert 4/9-1973 og forkynt for saksøkte den 7. s.m. Den 13/9-1973 sendte Bergen kommunes juridiske avdeling et brev til Simonsen med kopi til Kalstad. Brevet lyder:

«Gnr. 121 bnr. 241 - refasionskrav.

På Deres eiendom gnr.121 bnr.241 i Fana er der påheftet et refusjonskrav på kr. 6.508,63. Dette refusjonskravet gjelder refusjon av utgifter til grunnerverv i forbindelse med at Nordåsveien i 1958/59 ble opparbeidet på strekningen forbi Deres eiendom. Eiendommen var på dette tidspunkt ikke bebygget. På det tidspunkt refusjonskravet ble tinglyst var Nordåsveien ikke koblet sammen med hovedveinettet. Da det etter den tidligere bygningslov av 1924 var på det rene at refusjon først var aktuell fra det tidspunkt vedkommende eiendom fikk fordel av veianlegget, fant kommunen ikke å ville gå til innkreving av refusjonen før Nordåsveien var endelig ferdig. Dette er nå tilfelle, og jeg må be om at refusjonen blir innbetalt.

Da refusjonen er pålagt etter bygningsloven av l 924 gjelder også denne lovs innkrevingsregler, og i henhold til lovens §4 nr. 3 har De anledning til å betale refusjonen over 10 år med 10 like store årlige avdrag mot betaling av 5 % rente av det til enhver tid gjenstående beløp. Vennligst meddel om De ønsker refusjonen betalt på denne måte.»

Brevet ble besvart av Simonsen den 17/9-1973:

«Gnr. 121 bnr. 241. Refusjonskrav.

Vi har mottatt Deres brev av 13 ds. om refusjonskrav på kr. 6.508.63 og ber om å få betale refusjonen over 10 år med 10 like store årlige avdrag mot betaling av 5 % rente av det til en hver tid gjenstående beløp. Vi går ut fra at det sendes oss inkasso på beløpet etter hvert som det forfaller.»

Brevet ble etterfulgt av sålydende brev, datert 20 s.m. og undertegnet av fru Simonsen på mannens vegne:

«Gnr. 121 bnr 241 Refusjonskrav.

Side:665

Vi viser til Deres brev av 13/9 d.å. og vårt svar av 17/9 d.å. Vi har sendt kopi av Deres brev til herr Sverre Kalstad - den tidligere eier av eiendommen Nordvang - og får i dag opplyst av hans advokat Eikeland at han, på vegne av sin klient, har tatt saken opp med Dem og at vi ikke må godkjenne krav på gateopparbeidelse-refusjon på kr. 6.508,63.

Vi ber Dem ta kontakt direkte med advokat Eikeland og sende oss orientering om sakens videre utvikling.» - - -

På vegne av Simonsen ga så advokat Wilh. Haaland i brev av 21/12-1973 til kommunen uttrykk for følgende:

«Nordåsveien - refusjonskrav.

Det er helt på det rene at ingeniør Simonsen skal betale refusjonskravet.

Det er gitt fradrag i kjøpesummen for refusjonskravet. Selgeren sa imidlertid at han skulle sørge for at refusjonskravet ble slettet.

I så fall skal han ha pengene ut.

Jeg forstår at det verserer rettsak mellom selgeren og Bergen kommune.

Så snart denne sak er rettskraftig avgjort mellom partene, skal selvfølgelig refusjonskravet utbetales. Selvsagt har Kalstad rettslig interesse. Han skal jo ha pengene hvis refusjonskravet er bortfalt.

Kravet er ikke foreldet i relasjon til Kjell Simonsen.

Plikter eiendommen å svare refusjon, skal han gjøre det.

Det er Kalstad som har reist tvisten og så snart den tvisten er avgjort mellom Bergen kommune, kan De være sikker på at De får oppgjøret fra Simonsen, hvis det er Dem som skal ha det, i motsatt fall skal jo Kalstad ha det.» - - -

Retten vil bemerke:

Saksøkerens refleksjoner vedrørende legalpant og den tidligere bygningslovs §10 finnes det unødvendig å komme inn på, da det er på det rene at det her ikke er foretatt utpanting. Kommunen har fremsatt et krav mot den aktuelle eier av omhandlede eiendom om refusjon for utgifter til grunnervervelse og opparbeidelse, og det første spørsmål blir om dette krav er foreldet etter vanlige rettsregler. Blir svaret bekreftende, blir det da spørsmål om foreldelsesinnsigelsen kan fremsettes av en tidligere eier, mot hvem refusjonskravet ikke kan rettes.

Det er uomtvistet og må ansees fastslått gjennom rettspraksis at foreldelsesfristen for refusjonskrav av denne art er 10 år. Derimot er partene uenige om hvilket utgangspunkt for foreldelsesfristen som skal legges til grunn i nærværende tilfelle.

Da saksøkeren ved brevet av 23/6-1960 ble presentert for kommunens refusjonskrav, var hans tomt, såvidt skjønnes, å regne som bebygget i relasjon til dagjeldende bygningslovs §46 nr. 3, slik at kravet forsåvidt var ubetinget. Brevet inneholdt ingen betalingsoppfordring, men kravet var fiksert til et nøyaktig beløp, kr. 6.508,63, basert på beregninger foretatt etter at et midtparti på ca. 750 m av det prosjekterte veianlegget var utført. Dette beløpet ville ikke bli endret, med mindre det ved repartisjonsskjønn ble fastslått at det oversteg den verdiøkning som eiendommen ble tilført ved veianlegget. Når et slikt skjønn ikke blir forlangt av noen av partene, er det derfor i og for seg ikke noe påfallende i at beløpet ble nevnt i den tinglysing som kommunen lot foreta.

At Kalstad ikke tok opp spørsmålet om repartisjonsskjønn, må formentlig sees i sammenheng med at han allerede i brev av 5/7-1960 tok avstand fra det mot ham rettede refusjonskrav. Årsaken til kommunens passivitet i denne

Side:666

henseende kan man formodentlig slutte seg til av første avsnitt i overrettssakfører Rolls brev av 2/1-1961, der det er gitt uttrykk for at man neppe kan konstatere verdiøkning før veien er ført frem til Fanaveien. Et eventuelt repartisjonsskjønn på det daværende tidspunkt ville nemlig ikke ha kunnet ta hensyn til mulig fremtidig verdiøkning, bortsett fra en eventuell økning skapt av forventningen om veianleggets fullførelse (jfr. R.t. 1936, 792).

I nærværende sak, er det, som nevnt, tale om et bestemt refusjonsbeløp som den daværende eier ble meddelt oppgave over i brev av 23/6-1960. I medhold av dagjeldende bygningslovs §46 nr. 3 jfr. §48 nr. 3 annet ledd, kunne kommunen etter 3 måneders forløp ha tatt skritt for å få beløpet inndrevet, riktig nok med fare for at kravets størrelse ble underkjent ved et repartisjonsskjønn. Kommunen kunne også, som den gjorde,velge å se tiden an i påvente av sammenkoblingen med Fanaveien. Men spørsmålet er om denne passivitet kunne fortsette helt til 1972, uten rettslige følger for kravet. Tinglysningen medførte ikke noen øket rett i forhold til den daværende eier, den skulle bare tjene til sikkerhet overfor godtroende tredjemann.

Retten er tilbøyelig til å mene at utgangspunktet for foreldelsesfristen under de foreliggende omstendigheter må settes til 3 måneder etter brevet av 23/6 1960, slik at foreldelse må antas å ha inntrådt 10 år deretter, uten hensyn til motivene for kommunens avventende holdning.

Retten må så ta standpunkt til hvorvidt dette resultatet berettiger saksøkeren, som ikke selv er debitor, til å kreve refusjonsbeløpet avlyst og slettet som heftelse på hans tidligere eiendom, slik at han får pengene etterbetalt av Simonsen i tillegg til det han tidligere har mottatt i henhold til skjøtet av 2/3-1972. Heri ligger hans rettslige interesse i å fremme et slikt krav, som det ellers tilligger den aktuelle eier å gjøre gjeldende.

Det er alminnelig antatt at en debitor kan unnlate å påberope seg en inntrådt foreldelse overfor sin kreditor, med den følge at han påtar seg å innfri en forpliktelse som han med loven i hånd kunne ha kommet seg fri. I nærværende sak stiller forholdene seg noe anderledes. For debitor, Kjell Simonsen, er det i og for seg likegyldig om han betaler til kommunen eller til Kalstad, han skal ut med pengene under enhver omstendighet. Han har etter det opplyste ikke påtatt seg noen forpliktelse overfor Kalstad til å påberope seg foreldelse vedrørende refusjonskravet som han «overtok» ved skjøtet av 2/3-1972. Han har overfor kommunen skriftlig akseptert refusjonskravet. Etter henvendelse fra saksøkeren har han erklært seg villig til å betale beløpet til denne dersom saksøkeren vinner frem med sitt søksmål overfor kommunen. Debitor selv, Simonsen, har derimot ikke for sitt eget vedkommende påberopt seg foreldelse overfor kreditor, kommunen. Tvertom heter det i advokat Haalands brev av 23/12-1973 at kravet ikke er foreldet i relasjon til Kjell Simonsen.

Det synes grunn til å tro at det ferdige veianlegg, med tilknytning til Fanaveien, har tilført eiendommen en verdiøkning som overstiger det i 1960 fastsatte refusjonsbeløp, og at Kalstad for sitt vedkommende har nytt godt av denne verdistigning gjennom den pris han oppnådde for eiendommen i 1972. Om man trekker inn rimelighetsbetraktninger, synes derfor ikke disse å tale for ytterligere utbetaling til ham.

Ut fra en samlet vurdering av de foreliggende omstendigheter er retten blitt stående at de beste grunner taler for at saksøkerens krav ikke gis medhold.

Etter dette vil saksøkte bli frifunnet. - - -

Side:667

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Arnt Haarberg, ekstraord. dommere, byfogd T. Gjessing og sorenskriver Harald Hove): - - -

Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn byretten og finner at anken bør tas tilfølge.

Spørsmålet om kommunens krav på refusjon er foreldet er avhengig av når kravet forfalt og foreldelsestiden dermed begynte å løpe.

Etter §46 nr. 3 i bygningsloven av 1924 - som får anvendelse på refusjonskravet og §48 nr. 3 annet ledd - forfalt refusjonskravene 3 måneder etter at oppgave over størrelsen er meddelt for spesielt bebygget eiendom og for andre eiendommer 3 måneder etter at oppførelsen av sådan bygning var påbegynt.

Etter bygningslovens ordlyd forfalt således refusjonskravet for grunnervervelse og veiopparbeidelse 3 måneder etter at Kalstad våren 1960 begynte å bygge på eiendommen, hvilket skulle bli omkring midtsommer 1960.

Kommunen har imidlertid hevdet under henvisning til rettpraksis at i tillegg til bygningslovens bestemmelser gjelder som en betingelse for at forfall kan anses inntrådt, at det er skjedd en verdiforøkelse og først når dette er konstatert (eventuelt ved repartisjonsskjønn) er refusjonskravet forfalt. Det er vist spesielt til Høyesteretts dom i Rt-1936-792.

Lagmannsretten finner at det foreliggende tilfelle er vesentlig anderledes enn det som lå til grunn for Høyesteretts dom av 1936.

Fana kommune besluttet i 1957/58 å regulere den aktuelle veistrekning som det her kreves refusjon for. Strekningen er på det fremlagte kart betegnet som liggende mellom punktene B og C. Denne veistrekning ble bygget og erklært ferdig den 20.11.1959. Lenger strakk ikke reguleringen seg. Veien var da uten tilknytning til det offentlige veinett på annen måte enn ved en privat «kjerrevei». Spørsmålet om hvordan tilknytningen skulle skje - hvilken trassé tilknytningen skulle følge - var omdiskutert. Den ble først endelig regulert i 1970 da det ble besluttet å forbinde strekningen B-C med avkjørselsveien fra den påbegynte motorvei gjennom Fana ved det delvis planfrie kryss.

Veistrekningen B-C var således en fullførelse av den da foreliggende regulering. Noen videre regulering forelå ikke - i motsetning til det forhold som lå til grunn for Høyesteretts dom av 1936, hvor man vurderte verdi stigningen på grunnlag av en allerede regulert gatestrekning som dels var ferdig anlagt og dels ikke ferdig.

Det er opplyst under ankeforhandlingen at det fra 3 grunneiere var innkommet krav om repartisjonsskjønn som i allefall for den enes vedkommende var begrunnet med at det beregnete refusjonskrav langt oversteg verdistigningen. Det synes på det rene at det til dags dato ikke fra kommunens side er gjort noe med disse skjønnskrav som er utsatt i påvente av at tilknyttingen ble ferdig. Men kommunen har anført at når de blir tatt opp må det medføre at det må holdes skjønn for alle de grunneiere som støtte til vegstrekningen B-C, - ikke bare for de tre som hadde krevet skjønn, og forfallsdato for samtlige refusjonskrav vil da først inntreffe når kommunen på grunnlag av skjønnsresultatene kjenner verdi stigningen og har beregnet refusjonskravene. Av denne grunn anser kommunen seg berettiget til å utsette innkrevingen og derved også forfallsdato.

Lagmannsretten er ikke enig i dette synspunkt. Når veistrekningen B-C var ferdig og der ikke forelå videre vedtatt regulering, hadde kommunen adgang å fremme repartisjonsskjønn for denne regulerte enhet og derved bringe kravene

Side:668

til forfall. Senest på et tidspunkt da disse skjønn burde ventes avsluttet må refusjonskravene anses forfalt, idet en eventuell verdistigning ved den da vedtatte regulering da ville vært klarlagt.

Selv om det knytter seg noen usikkerhet til fiksering av dette tidspunkt, finner lagmannsretten det klart at verdistigningen ville vært klarlagt før utgangen av 1961.

Det er enighet om at foreldelsesfristens lengde er 10 år, og kommunens krav mot Kalstad var dermed foreldet før han den 2. mars 1972 overdro eiendommen til Simonsen. Det bemerkes at Kalstad ikke hadde fått melding om utsettelse av innkrevningen idet han ikke var part i ekspropriasjonsskjønnet.

Lagmannsretten finner det utvilsomt at når kravet var foreldet på et tidspunkt da den aktuelle eiendom var på Kalstads hånd, oppstår ikke kravet igjen - det vekkes ikke til live ved at en ny eier - in casu Simonsen - overtar eiendommen.

Lagmannsretten finner det også klart at kommunen ikke kan bygge noe refusjonskrav på en påstått erkjennelse som måtte ligge i Simonsens brev til kommunen av 17.9.73. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å vise til at brevet var foranlediget av kommunens brev til Simonsen av 13.9.73 hvor kommunen ikke hadde opplyst overfor Simonsen at selve refusjonskravet allerede var omprosedert ved Kalstads stevning som da var forkynt for kommunen. I tillegg hertil kommer at brevet - eller det i dette liggende erkjennelse - ble tilbakekalt allerede 3 dager etter da Simonsen var blitt kjent med at det var reist sak om kravet. Etter advokat Haalands vitneforklaring finner lagmannsretten det klart at heller ikke hans brev av 21.12.73 kan sees som erkjennelse av kommunens refusjonskrav.

Etter foranstående er det ikke nødvendig å komme inn på spørsmål om det er Kalstad eller Simonsen som er berettiget til å fremsette foreldelsesinnsigelsen.

Det gjenstår spørsmål om det tinglyste hefte kan kreves avlyst fordi det til grunn for heftelsen liggende refusjonskrav er foreldet, eller om heftelsen kan kreves opprettholdt for å sikre eventuelt refusjonskrav som måtte følge av den verdistigning tilknytningsveien medfører.

Lagmannsretten finner på samme grunnlag som anført foran at det tinglyste hefte bare kan tjene til sikring av det refusjonskrav som knyttet seg til veistrekningen B-C og det til grunn for samme liggende reguleringsvedtak. Heftet kan ikke godtas som sikkerhet for et annet refusjonskrav som måtte følge av det nye reguleringsvedtak og den i medhold herav bygde tilknyttingsvei. - - -

Side:669