RG-1988-1045 (1)
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1988-04-15 |
| Publisert: | RG-1988-1045 |
| Stikkord: | Motregning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 15. april 1988 i sak nr. LE-1987-00028. |
| Parter: | Den norske Creditbank (advokat Ole-Johnny Yggeseth) mot Computer Machinery Company A/S, dets konkursbo (advokat Ståle Sommernes). |
| Forfatter: | Førstelagmann Bjørn Skreiberg, lagdommer Rakel Surlien, ekstraordinær lagdommer Haakon Faanes |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1863) §119, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Selskapet Computer Machinery Company A/S, heretter kalt CMC, inngikk 2. desember 1981 avtale med Den norske Creditbank A/S, heretter kalt DnC, om en kassakreditt på kr. 200 000,-. Etter at det svenske morselskapet gikk konkurs i oktober 1982, underrettet styreformann i CMC, advokat Odd Syse, DnC's advokat Ole-Johnny Yggeseth den 29. s.m. om at CMC, som også gikk dårlig, ville bli avviklet. DnC sa opp kassakreditten med øyeblikkelig virkning i brev av 3. november 1982 til advokat Syse. Kassakreditten var pr. denne dato trukket fullt ut.
I forbindelse med underhåndsavviklingen av CMC ble det inngått en avtale om salg av datautstyr til Telub-Stathmos A/S, Oslo. Ved en glipp ble påtegning om at oppgjøret, kr. 95 000,- + moms kr. 19 000,-, skulle sendes advokat Syses bankkonto, ikke påført fakturaer av 17. august 1983, slik det var gjort på tidligere, men feilsendte fakturaer. Telub-Stathmos A/S betalte således i henhold til den trykte
Side:1046
tekst beløpet inn på den oppsagte kassakredittkonto i DnC. Girering fant sted 23. mars 1983. Da advokat Syse oppdaget forholdet, henvendte han seg til banken for å få beløpet utbetalt, men kravet ble avvist. CMC gikk senere konkurs 28. juni 1983. DnC avviste deretter også konkursboets krav om tilbakebetaling under henvisning til at beløpet skulle gå til dekning i bankens utestående.
Oslo byrett avsa 17. oktober 1986 dom med slik domsslutning:
«1. Den norske Creditbank A/S dømmes til å betale til Computer Machinery Company A/S - dets konkursbo v/bobestyreren kr. 114 000,-, etthundreogfjortentusen - med tillegg av 15 - femten % rente p.a. fra 23.3.1983 til 31.1.1986, og deretter 18 - atten - % rente p.a. fra 1.2.1986 og inntil betaling skjer.
2. Den norske Creditbank A/S dømmes til å betale saksomkostninger til Computer Machinery Company A/S - dets konkursbo - med kr. 17 675,- - syttentusensekshundreogsyttifem -.
3. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom.»
DnC har v/advokat Ole-Johnny Yggeseth i rett tid påanket dommen. CMC's konkursbo v/advokat Ståle Sommernes har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt 23. mars 1988. Som partsrepresentant for DnC møtte kontorsjef Leif Thori-Aamot. Det ble avhørt 2 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
DnC nedla slik påstand:
«1. Den norske Creditbank frifinnes.
2. Den norske Creditbank tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»
CMC's konkursbo nedla slik påstand:
«1. Byrettens dom stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
Saksforholdet forøvrig fremgår av byrettens dom og fremstillingen nedenfor.
Den ankende part, DnC, har i det vesentlige anført:
Byretten har tatt feil både med hensyn til bevisbedømmelse og rettsanvendelse.
CMC har vært kunde i DnC siden oppstart i 1981 og har ved siden av kassakreditten hatt gjeldsbrevlån på kr. 100 000,- og en husleiegaranti.
DnC er holdt orientert om selskapets regnskapstall, som på bakgrunn av at det dreide seg om en oppstartingsfase ikke var urovekkende, jfr. bl.a. møtereferat av 3. september 1982. Da advokat Syse i telefon 29. oktober 1982 meddelte DnC at selskapet skulle avvikles, ble han oppfattet slik at dette ikke skulle medføre tap for banken. Kassakreditten ble rutinemessig sagt opp med øyeblikkelig virkning, men ble holdt åpen for mulige innbetalinger, noe som er vanlig.
DnC fikk ikke nærmere informasjon om avviklingen utover en tilfeldig samtale mellom advokat Syse og kontorsjef Thori-Aamot på Tyin i januar/februar 1983. Da den bebudede melding til kreditorene fra avviklingsstyret uteble, ble ytterligere informasjon om saken etterlyst i brev av 20. april 1983 til advokat Syse.
Side:1047
DnC vil anføre at banken hadde rett til å motregne det beløp som kom inn på kassakredittkontoen 23. mars 1983. Det vises til at styreformannen, advokat Syse, som også sto for avviklingen av CMC, hadde stilt i utsikt nærmere 100 % dekning. På bakgrunn av det tallmaterialet DnC hadde mottatt før CMC ble besluttet avviklet, var det også all grunn til å tro at man ville oppnå dekning. Dessuten hadde banken fått et «letter of comfort» fra morselskapet som sikret denne mulighet ytterligere. DnC hadde ikke bundet seg opp til noen avtale om underhåndsakkord og mottok heller ikke den melding av 4. januar 1983 som ble sendt de øvrige kreditorer. Ved det tilfeldige møtet på Tyin fikk forøvrig kontorsjef Thori-Aamot det inntrykk at tilnærmet full inndekning kunne ventes. Avviklingsstyret fikk på denne bakgrunn arbeidsro, og det ble ikke tatt aktive skritt for å sikre inndekning. Dette bekrefter at banken var i subjektiv god tro da de kr. 114 000,- innløp på kassakredittkontoen 23. mars 1983. DnC oppfattet uten videre innbetalingen som et deloppgjør som skulle komme til fradrag i gjelden, og avregning fant sted internt bokføringsmessig.
Den ankende part mener at byretten tar feil når den forutsetter det som rettslig nødvendig at banken på innbetalingstidspunktet måtte ha meddelt den avviklende styreformann at innbetalingen ville gå til nedbetaling av kassakredittgjelden. Byretten har i denne forbindelse ikke lagt vekt på at banken var lovet nærmere 100 % dekning, samt at det dreier seg om et kontokurantforhold, hvor poenget nettopp er at inngående beløp skal nyttes til kassakreditten og ikke til andre formål. Det vises også til pkt. 8 i kassakredittavtalen, hvoretter kunden ikke kan pantsette eller overdra utestående fordringer uten bankens samtykke. Den ankende part vil hevde at en tradisjonell motregningserklæring i en slik situasjon både er unødvendig og unaturlig. Hensynet til isolert oppgjør kan heller ikke tillegges vekt. Det samme gjelder om innbetalingen skjedde tilfeldig. DnC har følgelig nyttet motregningsretten i samsvar med konkursloven 1853 §119. Dommen i Rt-1984-191 er forøvrig grunnleggende og gir bankene en utstrakt rett til motregning, jfr. også omtalen i Kai Krüger: Pengekrav 1984 356 og 357. Oslo byretts dom i RG-1951-599 er ikke aktuell. Endelig vises til Eidsivating lagmannsretts dom av 7. april 1986 (Geilodommen) som er best i samsvar med forholdene i nærværende sak. På den annen side gjelder Eidsivating lagmannsretts dom av 31. august 1987 (orgeldommen) et helt annet forhold.
Når DnC således helt passivt har mottatt en inndekning på en kassakredittkonto, kan man etter den ankende parts mening ikke være forpliktet til å tilbakebetale beløpet. Dessuten ble tilbakebetalingskravet først fremsatt 1. juni 1983. Bortsett fra at dette var for sent, ga denne passivitet fra advokat Syses side dessuten DnC rimelig forventning om at de kr. 114 000,- skulle gå til nedbetaling.
Ankende part anfører videre at det ikke er grunnlag for omstøtelse på subjektivt grunnlag. Hovedvilkåret om at det må foreligge en rettslig disposisjon fra debitors side, er ikke oppfylt, jfr. Sjur Brækhus: Konkursrett 1969 139 og 140. Heller ikke foreligger noen form for illojalitet fra DnC's side, som som nevnt rent passivt mottok beløpet på den relevante konto og brukte det til nedbetaling på et tidspunkt da
Side:1048
det ikke forelå opplysninger om at det ville bli problemer med inndekningen. Det ble ikke øvet noe påtrykk. Saken er derfor forskjellig fra Ringen- og Vestadommene i Rt-1933-1265 og 1966 636, omtalt hos Brækhus l.c. side 152 og 136.
Ankemotparten har i det vesentlige anført:
Byrettens dom er riktig og må stadfestes, idet vilkårene for motregning ikke er til stede.
CMC's regnskapstall, som DnC hele tiden fikk, viser at selskapet gikk med underskudd og hadde økende tapstakt. De siste regnskapstall som foreligger, viser riktignok at selskapet hadde forholdsvis store aktiva, men dette gjelder et selskap i drift. DnC ble dessuten allerede i slutten av september 1982 orientert av direktør Willy A. Johansen om CMC's vanskelige situasjon på grunn av omorganiseringen internasjonalt og det svenske morselskaps problemer. CMC's styre reagerte på dette ved å beslutte avvikling. Det vises til referat fra generalforsamling 19. oktober 1982, styreprotokoll 3. november 1982 og et møte 24. november 1982, som bekrefter dette. Det er således ikke grunn til å tro at advokat Syse i sin telefonsamtale med banken 29. oktober 1982 kan ha gitt uttrykk for eller på annen måte ha bundet seg opp til å love DnC full dekning av gjelden. Videre viser den redegjørelse som ble sendt til samtlige kreditorer 4. januar 1983 at det bare kunne bli spørsmål om 50 % dividende, og at det forelå en akkordsituasjon. Ankemotparten vil hevde at redegjørelsen ble sendt til banken, som må ha risikoen for at denne ikke har nådd rette vedkommende. Det er heller ingen grunn til å tro at advokat Syse i månedskiftet januar/februar kan ha gitt noen forsikring om full dekning til kontorsjef Thori-Aamot. DnC må ha vært oppmerksom på at banken var i en dividendeposisjon. Den øyeblikkelige oppsigelse av kassakreditten understøtter dette.
Ankemotparten anfører at DnC ikke hadde noen som helst grunn til å tro at avviklingsstyret i CMC ønsket at innbetalingen fra Telub-Stathmos A/S skulle gå til avregning i sin helhet i DnC's krav på CMC. Det ville tvert imot være oppsiktsvekkende om det skulle ha vært meningen. Banken var således ikke i god tro da beløpet ble girert.
Advokat Syse, som ikke hadde mottatt noen kontoutskrift fra DnC, varslet med en gang DnC i april da han ble oppmerksom på at pengene ikke var kommet inn på hans klientkonto. At han må ha gjort dette, er overveiende sannsynlig på bakgrunn av at han på de første fakturaer som ble feilsendt, uttrykkelig hadde anvist at innbetalingen skulle skje til hans konto. Vurderer man de aktuelle fakturaer, er det åpenbart at det var en ren glipp at denne anvisningen ikke ble gjentatt på den siste fakturaen. Under enhver omstendighet er det ikke mulig å tolke fakturaene slik at advokat Syse ønsket at angjeldende beløp skulle betales til DnC, for at dette skulle gå til avdrag i gjeld. Beløpet ble girert inn et halvt år etter at DnC selv hadde sperret kontoen og ca. 3 måneder før konkursen. Kontorsjef Thori-Aamots anmerkning 1. juni 1983 er intet motbevis på at Syse ikke tidligere hadde kontaktet banken.
Ankemotparten vil også fremheve at Telub-Stathmos benyttet seg av en ordinær betalingskanal. DnC's rett til å nedregulere kreditten
Side:1049
gjelder bare så lenge kontoen er i full drift. Når denne var oppsagt på grunn av insolvens, kan det ikke foretas motregning, selv om det dreier seg om en kassakredittkonto. Man sto overfor en ren gjeldssituasjon. Det foreligger heller ikke annet kontraktsrettslig grunnlag for et slikt beslag. Når innbetalingen dessuten skyldes en ren glipp og dernest kom fra tredjemann, er det nærmest en form for selvtekt at beløpet beslaglegges. Dette betyr i realiteten at en uprioritert kreditor får en rent tilfeldig særfordel fremfor de øvrige kreditorer. DnC kan ikke komme i en slik begunstiget stilling bare fordi banken er betalingsformidler. Anmeldte fordringer beløper seg til kr. 725 000,-, mens aktiva utgjør ca. kr. 100 000,-, slik at en tilbakeføring på kr. 114 000,- fra DnC vil høyne dividenden vesentlig.
Ankemotparten vil til støtte for sitt syn vise til dommen i RG-1951-599 som angir det som er hovedpoenget også i nærværende sak, selv om det der dreier seg om kommisjonsforhold. Det vises også til Brækhus l.c. side 210 og Krüger l.c. side 359 som begge har klare uttalelser som utelukker at rene betalingsformidlere skal kunne motregne. Dommen i Rt-1984-191 har et annet saksforhold og kan følgelig ikke påberopes.
Ankemotparten vil subsidiært anføre at de ulovfestede regler om subjektiv omstøtelse, Actio Pauliana, kommer til anvendelse. Både de subjektive og objektive vilkår for omstøtelse foreligger. Banken som burde ha forstått at selskapet var insolvent, har opptrådt illojalt og rettsstridig når den valgte å beholde beløpet. Dette har klart vært til vesentlig skade for de øvrige kreditorer.
Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
Partenes prinsipale anførsler dreier seg om vilkårene for motregning er til stede. Lagmannsretten er enig med byretten i at det er de alminnelige regler om retten til å motregne utenfor konkurs, som må komme til anvendelse. At det dreier seg om privat avvikling av et selskap i økonomiske vanskeligheter, vil imidlertid være et moment ved vurderingen av om motregning er rettmessig.
Lagmannsretten legger til grunn at DnC var kjent med at selskapet var under avvikling og derved var klar over at dette kunne føre til tap. Dette ledet da også til at kassakredittkontoen ble sperret. At partene er uenige om hvor stort tapet for kreditorene kunne bli, anses i denne forbindelse av mindre betydning. Lagmannsretten finner det ikke godtgjort at det fra advokat Syses side ble avgitt noe bindende løfte om tilnærmet full dekning for DnC, som gir selvstendig grunnlag for motregning.
Når det gjelder DnC's anførsel om kontokurrantsystemet, vil lagmannsretten bemerke at det er riktig nok at en kassakredittkonto er den naturlige og vanlige betalingskanal i forholdet mellom bankens kunde og hans debitorer. En slik konto vil kunne bidra til å bringe banken i en gunstigere posisjon enn andre kreditorer, fordi motregningssynspunktet er innebygget i kassakredittsystemet. Fra det øyeblikk kontoen blir sperret, er imidlertid kassakredittavtalen å anse som oppsagt. Det oppstår da en annen situasjon, idet gjelden er forfalt. Når banken deretter passivt mottar en innbetaling, vil det derfor måtte
Side:1050
bero på en konkret vurdering om motregning kan finne sted. I denne forbindelse kan det ikke tillegges vekt at DnC rent umiddelbart godskrev beløpet på kassakredittkontoen, da dette så vidt skjønnes skjer automatisk på en slik konto som ikke er oppgjort.
Lagmannsretten er enig i byrettens bevisbedømmelse for så vidt gjelder fakturaene som advokat Syse sendte til Telub-Stathmos A/S og legger til grunn at det berodde på en ren feiltagelse at betalingen på kr. 114 000,- innløp på den oppsagte kassakredittkonto. Når kassakredittavtalen ble oppsagt, finner lagmannsretten det klart at advokat Syse som formann for avviklingsstyret hadde rett til å kanalisere utestående fordringer til egen konto. Dette er heller ikke bestridt av DnC. På denne bakgrunn kan det spørres om det er oppstått et hovedkrav som DnC kan nytte til motregning i den forfalte gjeld. Lagmannsretten finner det unødvendig å ta standpunkt til dette, og legger avgjørende vekt på at det berodde på en feil at beløpet i det hele tatt kom inn på kontoen. Det er da uten betydning om DnC subjektivt sett oppfattet innbetalingen som en nedbetaling av gjelden. Kontorsjef Thori-Aamot har forøvrig for lagmannsretten erkjent at han var oppmerksom på at innbetalingen kom fra en tredjemann og ikke avviklingsstyret. Det er dertil på det rene at DnC ble varslet om feilen. Uavhengig av når dette skjedde, i april eller juni 1983, mener lagmannsretten at DnC i alle fall da må ha skjønt at motregning i en slik situasjon ville være i strid med avviklingsstyrets forutsetninger om lik behandling av kreditorene. På dette grunnlag var det etter lagmannsrettens oppfatning urettmessig av DnC å beholde beløpet. Grunnlaget for å motregne anses således ikke å være til stede. Det vises forsåvidt til Sjur Brækhus: Konkursrett 1969 212, jfr. side 213, med fotnote nr. 36. De synspunkter som her gjøres gjeldende antas også å komme til anvendelse utenfor konkurs. Relevant rettspraksis synes ikke å foreligge. Både Geilo- og orgeldommene gjelder omstøtelse på subjektivt grunnlag. Saksforholdet i Rt-1984-191 avviker på vesentlige punkter fra nærværende sak.
Lagmannsretten går etter dette ikke inn på partenes anførsler vedrørende subjektiv omstøtelse.
Byrettens dom blir å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i saksomkostningsavgjørelsen.
Den ankende part har tapt saken og blir etter hovedregelen i tvml. §180 første ledd å ilegge saksomkostninger. Ankemotparten har innlevert omkostningsoppgave på kr. 14 000,-, som i sin helhet utgjør salær. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til oppgaven og fastsetter saksomkostningene til kr. 14 000,-.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Oslo byretts dom av 17. oktober 1986 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Den norske Creditbank til Computer Machinery Company A/S v/dets konkursbo 14 000 - fjortentusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.