RG-1988-219

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1987-03-12
Publisert:	RG-1988-219
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 12. mars 1987 i sak nr. 369/85
Parter:	Leasing Business Machines og Norway A/S (advokat Johan Hjort) mot 1. Jedematic Norge A/S og 2. Jede Automater AB (advokat Harald Bjelke v/advokat Erik Davidsen).
Forfatter:	Lagmann Agnes Nygaard Haug, lagdommer Per Holm, ekstraordinær lagdommer Rolf Solem
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §373, Markedsføringsloven (1972) §1, §2, Markedsføringsloven (1972), §174, §180, Konkurranseloven (1922)

Ved stevning datert 28. oktober 1983 reiste Jede Automater AB, Mariestad, Sverige og dets norske datterselskap Jedematic Norge A/S (senere samlet kalt Jede-selskapene) sak mot Leasing Business Machines of Norway A/S (senere kalt LBM) med krav om at enkelte deler av LBM's markedsføring skulle kjennes å være villedende og i strid med god forretningsskikk, og at saksøkerne skulle tilkjennes erstatning. Samtidig begjærte saksøkerne midlertidig forføyning gående ut på at LBM - inntil hovedsaken var rettskraftig avgjort - skulle forbys å fortsette den nevnte markedsføring.

Begjæringen om midlertidig forføyning ble avgjort ved Asker og Bærum herredsretts kjennelse av 29. september 1983 med slik slutning:

«1. Inntil hovedsaken er rettskraftig avgjort må Leasing Business

Side:220

Machines of Norway A/S (LBM), under sin markedsføring av Jede-Matic varmdrikkautomat og tilbehør, ikke gi uttrykk for at plast-kassetter for oppbevaring av råvare, med doseringsmekanisme, erstatter de såkalte patroner som Jedematic Norge A/S og Jede Automater A/B (Jede-Matic) selger, men innrette sin markedsføring slik at det fremgår at det dreier seg om konkurrerende produkter.

2. LBM forbys - under markedsføringen - å omtale den type råvarepatroner som Jede-Matic selger, på nedsettende måte, f.eks. med påstand om at de medfører klumping eller ødelagt/redusert aroma.

3. LBM forbys - under markedsføringen - å gi uttrykk for at pulverproduktene til Jede-Matic-maskinene leveres av bare LBM.»

Kjennelsen ble stadfestet ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 11. mai 1984, og videre kjæremål ble forkastet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 29. juni 1984.

Dom i hovedsaken ble avsagt av Asker og Bærum herredsrett 15. april 1985 med slik domsslutning:

«1. Leasing Business Machines of Norway A/S (LBM) hadde ikke rett til, under sin markedsføring av Jedematic varmdrikkautomater og tilbehør, i sine annonser i bladet Kontor nr. 3 og 4/1983 å gi uttrykk for at plastkassetter for oppbevaring av råvarer med doseringsmekanisme erstattet tidligere papp-patroner.

2. LBM hadde ikke rett til, i sine annonser i bladet Kontor nr. 3 og 4/1983 å omtale sin egen tidligere og Jedematic Norge A/S' (Jedes) råvarepatron (pulverpakning) som utett og gi uttrykk for at den medførte klumping og/eller ødelagt/redusert aroma.

3. LBM dømmes til å betale til Jede, innen 14 - fjorten - dager, en erstatning på kr. 400 000,- - kronerfirehundretusen - med tillegg av 15 - femten - % renter fra dommens forkynnelse til betaling skjer.

4. LBM dømmes til å betale til Jede erstatning for saksomkostninger med kr. 30 000,- - kronertrettitusen -.

5. LBM frifinnes for Jedes øvrige krav.»

Saksforholdet fremgår av kjennelsene om midlertidig forføyning, av herredsrettens dom og domsgrunner, og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

LBM har ved sin prosessfullmektig, h.r.advokat Johan Hjort, i rett tid påanket herredsrettens dom til lagmannsretten.

Jede-selskapene har tatt til gjenmæle og har dessuten erklært motanke for så vidt angår enkelte punkter der selskapene ikke fikk medhold i herredsretten. Jede-selskapene har videre krevet en høyere erstatning enn herredsretten fastsatte.

For lagmannsrett har LBM nedlagt slik påstand:

«I anken:

Den ankende part frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

I motanken:

Den ankende part frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for

Side:221

herredsretten og lagmannsretten.»

Jede-selskapene har nedlagt slik påstand:

«I ankesaken og i motanken:

1. Herredsrettens dom stadfestes forsåvidt angår domsslutningens pkt. 1 og 2.

2. LBM's utsagn i bladet «Kontor» nr. 3/1983, nr. 4/1983, nr. 1, nr. 2 og nr. 3 og nr. 4 i 1984 om at LBM gir rabatt eller avslag på egne og/eller Jede-Matic's priser er ulovlige.

3. LBM's utsagn i bladet «Kontor» nr. 4/1983 «LBM har de billigste Jede-Matic-priser» er ulovlig.

4. LBM har ikke rett til å benytte navnet Jede-Matic i forbindelse med annonser og annen markedsføring av automater og utporsjoneringsapparater for tilberedning og utskjenkning av drikke.

5. Jede tilkjennes erstatning fastsatt etter rettens skjønn.

6. Jede tilkjennes fulle saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og for Høyesteretts kjæremålsutvalg.»

For enkelhets skyld foretar lagmannsretten en oppsummering av noen faktiske hovedpunkter i saken:

LBM solgte fra ca. 1970 Jede-Matic produkter i Norge. Det dreide seg først og fremst om såkalte varmdrikk-automater, og kassetter eller patroner med pulver til forskjellige typer drikker.

Det oppsto gnisninger mellom LBM og den svenske leverandør, bl.a. som følge av at LBM førte en annen prispolitikk for de automater firmaet solgte i Norge, enn den Jede Automater AB ønsket for sine produkter. Jede Automater AB opprettet i 1980 sitt eget datterselskap i Norge (Jedematic Norge A/S), og forretningsforbindelsen mellom LBM og Jede-selskapene opphørte omtrent på samme tid. LBM har imidlertid fortsatt å selge Jede-Matic varmdrikkautomater i Norge, dels under navnet Office Coffee Machines, dels under Jede-Matic navnet. Så vidt lagmannsretten forstår satt LBM inne med et betydelig lager av varmdrikkautomater da forretningsforbindelsen opphørte. Etter at dette lageret var tomt, har LBM skaffet seg originale Jedematic-maskiner på annen måte, antagelig ved innkjøp i utlandet. Selve automatene har en enkel konstruksjon, men de er designmessig lett gjenkjennelige, bl.a. ved fargevalg og ved festeanordningene m.v. for pulverkassettene.

En vesentlig del av omsetningen såvel i Jede-selskapene som i LBM er knyttet til salget av pulverkassettene eller pulverpatronene. Jede-selskapene har i alle år produsert sine egne pulverpatroner. Også disse er designmessig lett gjenkjennelige, og de er laget av papp med en plastfilm (polyester og polyetylen) på innsiden. Det finnes pulver for en rekke ulike drikker (kaffe, te, kakao, supper o.l.) Pulverne har begrenset holdbarhet, og «Jede-patronene» er påført anmerkning om dette og om at de må lagres tørt og frostfritt.

LBM solgte også patroner av Jedes fabrikat til sine kunder en tid etter at forretningsforbindelsen med Jede-selskapene var brutt. I en annonse i bladet Kapital nr. 1/1982 er således LBM's varmdrikkautomat avbildet med patroner med Jedes merke og design. Noe senere samme år - i bladet Kontor nr. 2/1982 - annonserte LBM automaten med en annen type patroner. Det er bekreftet av LBM at de patroner

Side:222

som der er avbildet, er av typen «Perete», en papp-patron av noe mindre størrelse enn «Jede-patronene». LBM har ikke kunnet angi nærmere i hvilken periode firmaet solgte Perete-patronene, men i et reklamebrev, datert 15. oktober 1982, til en kunde, reklamerte i hvert fall LBM med «Siste nytt i forpakning og utdosering av pulverprodukter til Deres varmdrikkmaskin». Bildet og beskrivelsen i brevet tyder på at det som da ble presentert, var de såkalte plastpatroner eller plastkassetter som står sentralt i nærværende sak. Senere annonser og markedsføringstiltak fra LBM viser maskinen med plastpatroner.

Den markedsføring som Jede-selskapene har reagert på, og som nærværende sak gjelder, startet med to annonser i bladet Kontor nr. 3 og 4/1983. Annonsene - og de øvrige annonser som Jede-selskapene hevder er i strid med markedsføringsloven - følger som vedlegg til dommen. Dette er nødvendig, fordi markedsføringen ikke bare kommer til uttrykk ved annonsenes tekst, men også ved presentasjon, typestørrelse, fargevalg etc. Som det vil fremgå av Jede-selskapenes påstand, gjelder ankesaken - foruten annonsene i Kontor nr. 3 og 4/1983 - også delvis LBM's annonser i Kontor nr. 1, 2, 3 og 4/1984 og nr. 1/1985.

LBM gjør gjeldende følgende:

Det er usedvanlig - og formodentlig uriktig - når herredsretten i domsslutningen pkt. 1 og 2 har gitt fastsettelsesdom for at «LBM hadde ikke rett til» å annonsere på visse bestemte måter. Det saken gjelder, er om Jede-selskapene har krav på erstatning eller ikke. Erstatningsansvaret må i tilfelle begrunnes med at den ankende part har begått erstatningsbetingende rettsbrudd overfor ankemotpartene. Herredsretten har delvis fastslått dette. Det har imidlertid ikke vært nødvendig og er uvanlig, å gjøre dette i fastsettelsesdoms form.

Videre hevdes det av LBM at det også er en saksbehandlingsfeil fra herredsrettens side når den under sin fremstilling av sakens fakta, dommens side 4 følgende, har referert forhold som i det vesentligste er en gjengivelse av Jede-selskapenes argumentasjon. Det dreide seg således ikke om ubestridte fakta.

Viktigere enn dette er det imidlertid at herredsretten har tatt feil når den har funnet at de påklagde annonser i Kontor nr. 3 og 4/1983 rammes av markedslovens bestemmelser om villedende reklame eller av generalklausulen i markedslovens §1, og at den som følge av dette har funnet grunnlag for å tilkjenne Jede-selskapene erstatning.

Det presiseres fra LBM's side at firmaet er i sin fulle rett til å selge maskinene og til å presentere sine produkter overfor tidligere og mulige fremtidige kunder. Budskapet i annonsene har dels med maskinenes pris å gjøre, dels med pulverets og pulverpakningenes kvalitet og dels med pakningenes pris. Annonsene har to målgrupper: på den ene side kunder som ikke har maskinen fra før. Disse gjøres oppmerksom på at det finnes to leverandører på markedet og to priser, og de fristes med den lavere pris på maskin og pulverpakninger. På den annen side rettes annonsene til de som har maskinen fra før. De gjøres kjent med at det foreligger et forbedret pulverprodukt. Etter LBM's mening er alle firmaets annonser fullt ut innenfor de rammer som markedsloven setter. Det gjelder både de deler av annonsene som

Side:223

herredsretten har funnet ulovlige, og de deler som omfattes av motanken.

Sammenlignende reklame er tillatt, og det vil i enhver reklame være plass for en viss grad av overdrivelse og «rosemaling». LBM bestrider for øvrig at de omstridte annonser representerer sammenlignende reklame i egentlig forstand. Under enhver omstendighet dreier det seg om sann sammenlignende reklame.

Prissammenligningen er korrekt. Det som sies om konkurrentenes pris på maskinene («Jedematies pris») er riktig. Jedematies prisliste fra den tiden viser at den billigste varmdrikkautomaten kostet kr. 695,- + m.v.a., og at fraktomkostninger kom i tillegg. Jede-selskapene søker nå å påvise at de likevel ikke krevde dekning for fraktutgifter fra sine kunder. Selv om dette skulle være riktig, måtte LBM være i sin fulle rett når sammenligningen ble bygget på Jede-selskapenes egne prislister.

Det er likeledes en korrekt opplysning når det i annonsene sies at LBM's patroner blir «billigere i bruk» e.l. Dels har dette med holdbarheten å gjøre. Pulveret i plastpatronene klumper seg ikke, og det blir følgelig mindre svinn. Dels mener LBM at deres patroner inneholder mer pulver med sterkere konsentrat enn Jede-patronene. Også dette gjør at pulveret faller billigere i bruk.

Det som sies i annonsen om kvaliteten på pulveret og på de nye forpakningene, medfører riktighet. Det er påvist bl.a. ved Sulengs undersøkelse at LBM's produkt er bedre enn konkurrentenes. Det er mindre fare for at pulveret klumper seg, og det må dessuten regnes med at aromatapet blir mindre. Informasjonen om dette rettet seg i første rekke til de av LBM's kunder som i en mellomperiode hadde kjøpt de såkalte Perete-patronene. Det var disse - og ikke Jede-selskapenes kunder - som fikk tilbud om innbytte av sine papp-patroner.

Annonsene fortalte at det nå ble tilbudt nye og bedre patroner. Det lå ikke noe mer i ordene: «nå er det slutt med -» og kassettene «erstatter tidligere papp-patroner». Det er ikke sannsynlig at kunder oppfattet dette slik at det ikke lenger fantes pakninger av den gamle typen å få. Også her var for øvrig budskapet i første rekke rettet til LBM's tidligere kunder som i en mellomperiode hadde kjøpt Perete-patroner.

Det bestrides at bruken av Jedematic navnet i annonsene er ulovlig. LBM var i sin gode rett når firmaet solgte varmdrikk-automater av Jede-matic's fabrikat, og produsentens navn sto på alle maskinene. LBM måtte ha anledning til å kalle også sin egen kundekrets for «kunder som allerede har kjøpt en Jedematic maskin».

Det er lite rettspraksis på dette område. Ved avgjørelsen av hvorledes markedsloven er å forstå er det nødvendig også å se hen til Markedsrådets avgjørelse i lignende tilfeller. LBM har vist til bl.a. Markedsrådets sak nr. 3/1975, særlig mindretallets utsagn om «den frihet som - bør godtas i reklamespråket», Markedsrådssak nr. 1/1976 og Markedsrådssak nr. 8/1977 der det bl.a. uttales at det må «stilles krav til en mer nærliggende og til en viss grad objektivt preget fare for misforståelse». Det vises også til Bull/Løchen 138-140, og til den forklaring vitnet Kavåg har gitt om praksis på dette området. Det må

Side:224

for øvrig legges vekt på Jede-selskapenes egen opptreden i denne sammenheng. De annonserte på en slik måte at publikum måtte tro at LBM ikke lenger var på markedet. Dette er også villedende og gjør LBM's handlemåte mer akseptabel. Det var dessuten provoserende av Jede-selskapene å gå direkte til rettssak med krav om midlertidig forføyning. Man må spørre seg om hvorfor de ikke på vanlig måte tok annonsene opp med Forbrukerombudet.

Når det gjelder erstatningskravet bestrider LBM at det foreligger noen årsakssammenheng mellom annonsene og eventuelt tap i Jede-selskapene. Selv om det er påvist en viss «utflating» i salgskurven i Jedematic Norge A/S, kan dette skyldes andre forhold enn LBM's markedsføring. Dersom årsaken var at LBM uberettiget hadde trukket Jedes kunder over til seg, skulle man ha ventet en noenlunde tilsvarende økning av LBM's omsetning. Det er på det rene at LBM's omsetning ikke har øket i denne perioden. På dette punkt kan man finne vegledning i den såkalte Glamox-dommen, Rt-1964-65 flg. Selv om denne dom er avsagt etter den tidligere konkurranselov, og ikke etter markedsføringsloven, er det av betydning at Høyesterett la vekt også på den fremgang Glamox hadde hatt i perioden etter den illojale konkurranse. Også dissensen fra justitiarius Wold er viktig. Han pekte på at en reklame kan være i strid med loven, uten at dette medfører tap hos konkurrenten.

Selve tapsberegningen er iallfall ikke riktig i herredsrettens dom. De såkalte «tapte salg» er helt hypotetisk beregnet. Det er godtgjort at det norske datterselskap gikk dårlig en periode, og at det måtte støttes økonomisk fra moderselskapet i Sverige. Det er ikke opplyst noe om hvorledes salget har utviklet seg for andre som selger lignende maskiner på det norske marked. Herredsrettens dom er i det hele tatt preget av uvilje mot LBM.

Jede-selskapene har generelt henholdt seg til herredsrettens dom med de unntak som omfattes av motanken.

Etter ankemotpartenes oppfatning er det fullt korrekt når herredsretten i domsslutningens punktene 1 og 2 fastsatte hva den fant ulovlig i de påtalte annonser. I herredsrettens fremstilling av sakens fakta gis etter ankemotpartenes syn en korrekt beskrivelse av de faktiske forhold i saken. Når LBM oppfattet dette som en gjengivelse av Jede-selskapenes argumentasjon, skyldes det at LBM i liten utstrekning førte bevis for sine påstander under hovedforhandlingen, og at herredsretten for øvrig ikke var enig i endel av LBM's anførsler angående faktum.

Det rettslige poeng er om annonsenes omtale av de to typer pulverpakninger tilfredsstiller kravene i markedsføringslovens §1 og §2 sammenholdt med de særlige rettsoppfatninger som er knyttet til sammenlignende reklame. Etter Jede-selskapenes mening er det ikke tvilsomt at man her har å gjøre med sammenlignende reklame. Det er bare noen ganske få firmaer som selger slike drikkeautomater med tilbehør på det norske marked, og sammenligningen blir derfor ikke av generell karakter, men direkte sammenlignende. Dette inntrykket forsterkes ytterligere ved bruken av Jede-matic navnet i annonsene. Da begrenses sammenligningen ytterligere; de produkter som LBM selger stilles direkte opp mot Jede-selskapenes varer.

Side:225

Det pekes spesielt på at LBM opprinnelig markedsførte den automat de solgte, under navnet Office Coffee Machine. Først etter at forretningsforbindelsen med Jede-Automater AB var brutt, gikk LBM over til å bruke navnet Jede-matic i sine annonser. Jede-selskapene mener prinsipalt at navnebruken i seg selv er ulovlig. Under enhver omstendighet viser navnebruken at LBM bevisst tok sikte på å «snylte» på den good-will som Jede-matic navnet hadde, ved direkte å sammenligne LBM's produkter og priser med Jede-selskapenes.

Når man velger å gjøre bruk av en slik direkte sammenlignende reklame, stilles det store krav til sannhet og vederheftighet, og LBM vil ha både bevisføringsplikt og bevisbyrde for at de sammenlignende utsagn er sanne.

Etter Jede-selskapenes mening gir samtlige de omstridte annonser uttrykk for at LBM har et bedre og/eller billigere produkt enn konkurrentene, først og fremst enn Jede-selskapene.

Herredsretten har funnet at den sammenligning som ble gjort mellom LBM's plastpatroner og andre patroner var i strid med markedsføringslovens §1 og §2. Dette er Jede-selskapene enige i. Slik annonsene var utformet, måtte de oppfattes slik at de sammenlignet plastpatronene ikke bare med de papp-patroner som LBM en kort tid hadde solgt (de såkalte Perete-patroner), men at sammenligningen gjaldt i relasjon til alle typer papp-patroner. Det ble gitt uttrykk for at alle typer papp-patroner medførte «klumping» og at aromaen ble ødelagt, og videre at holdbarheten ble «mangedoblet» ved bruk av plastpatronene. Endelig ble det utvetydig sagt at plastpatronene til LBM ble billigere i bruk. Disse utsagn er klart negative i relasjon til Jede-patronene, og det er ikke dokumentert på noen tilfredsstillende måte at utsagnene er korrekte. Enkelte av utsagnene er direkte usanne. De undersøkelser som LBM selv har fremlagt, viser at aromaen beholdes bedre i Jede-patronene (der plastforingen inneholder polyester, som LBM-patronene ikke inneholder). Prislistene viser at Jedepatronene er billigere i innkjøp, og i LBM's annonser fremgår det at nettoinnholdet er det samme i plast- som i papp-patronene. Utsagnet om 24 måneders holdbarhet er heller ikke dokumentert.

Jede-selskapene mener også at herredsretten har foretatt en korrekt vurdering når den har funnet det villedende at det i annonsene ble gitt uttrykk for at «Nå er det slutt med utette papp-patroner med klumping og ødelagt aroma. Fra nå av leveres pulverprodukter til Deres Jede-matic maskin fra LBM i nye originale lufttette forseglede plast-kassetter», og at plastpatronene «erstatter» tidligere papp-patroner. Heller ikke på dette punkt kan LBM høres med at «erstatningen» bare gjaldt i relasjon til Perete-patronene. Tvert imot, annonsene var utformet slik at de i særlig grad rettet seg mot Jede-selskapenes kunder. Det siktes da bl.a. til overskriften: «Det er LBM som har Norges billigste Jede-matic priser» og den kraftige markeringen av at man presenterte en «Nyhet for alle Jedematic kunder». Kunder som tidligere hadde kjøpt en maskin av Jede-selskapene, ville etter dette lett kunne tro at alle patroner til slike maskiner fra nå av ble forhandlet av LBM.

Etter Jede-selskapenes mening har herredsretten tatt feil når den

Side:226

ikke også har stemplet rabattutsagnet om selve maskinen som ulovlig. Det må være helt på det rene at det er Jede-selskapenes pris det ble sammenlignet med. Det følger bl.a. av uttrykket «Jedematies pris» og av at prisen i annonsene fulgte Jedematic Norge A/S' faktiske priser. I bladet Kontor nr. 4/1984 er således «start-prisen» hevet til kr. 795,-, slik konkurrentens pris da også var. Det stilles meget strenge krav til slik direkte sammenligning mellom egen og konkurrentens pris. Når det - som her - reklameres med en bestemt rabattprosent, må alle sammenlignbare detaljer være korrekt gjengitt, slik at interesserte kunder ikke blir villedet. I dette tilfellet ble det foretatt en sammenligning mellom Jedematic's pris på kr. 695,- + m.v.a. og LBM's pris på kr. 520,- + m.v.a., frakt og ekspedisjonsgebyr. Det er på det rene at Jede-selskapene ikke tok betalt for frakt av maskinene, og på den annen side at fraktutgiftene på LBM's fakturaer kunne løpe opp i anseelige beløp. Det er således dokumentert at LBM 26. september 1983 solgte en maskin for kr. 520,- til et firma i Drammen, og at bare fraktutgiftene da beløp seg til kr. 150,-. Dessuten beregnet LBM seg alltid et utleverings- eller ekspedisjonsgebyr på kr. 50,- på alle fakturaer, uansett om varen(e) ble hentet på LBM's eget lager. Jedematic Norge A/S krevet aldri noe slikt beløp ved kjøp av maskiner. Prissammenligningen for maskinene ble på denne måten fullstendig misvisende.

Endelig hevder Jede-selskapene at LBM's bruk av Jede-matic navnet i annonsene må forbys. Jede-matic er et registrert varemerke for Jede Automater AB og for deres datterselskap i Norge. Varemerket gjelder automaten og pulverpakningene. Jede-matic navnet ble ikke benyttet av LBM før den omstridte annonsekampanjen startet, idet maskinen som tidligere nevnt ble betegnet Office Coffee Machine. De pulverpakninger som LBM markedsfører har intet med Jede-Matic å gjøre. De maskiner som LBM selger i Norge er parallellimportert uten Jede-selskapenes ønske og viten, og i strid med tidligere stilltiende aksept. LBM har da plikt til å annonsere slik at det fremgår at firmaet ikke har kontakt med hovedimportøren. Dette har LBM ikke gjort. Tvert imot, utsagnet «Det er LBM som har Norges billigste Jede-matic priser», gir inntrykk av at det er leverandøren av alle typer Jede-produkter som står bak det som tilbys i annonsene.

Når det gjelder erstatningskravet finner Jede-selskapene at det er åpenbart at det fra LBM's side er opptrådt med erstatningsbetingende uaktsomhet. Spørsmålet blir derfor om det har oppstått tap hos Jede-selskapene og om dette tap står i årsakssammenheng med LBM's ulovlige markedsføring. Dessuten kan det selvfølgelig stilles spørsmål ved erstatningsbeløpets størrelse.

Den eneste høyesterettsdom der disse spørsmålene behandles, er Glamox-dommen ( Rt-1964-65). Den gjaldt ikke direkte sammenlignende reklame, men Høyesterett tilkjente likevel konkurrentene erstatning. Det avgjørende etter Høyesteretts mening var at man anså det godtgjort at konkurrentene p.g.a. den ulovlige reklame hadde tapt omsetning som de ellers ville ha hatt. Slik er det også i nærværende sak. Omsetningstallene for Jedematic Norge A/S viser en markert «utflating» av omsetningen i tiden etter annonsene. Etter en periode

Side:227

med en markert omsetningsøkning, stoppet økningen helt opp i slutten av 1983, og kurven begynte så først å stige igjen i slutten av 1984/begynnelsen av 1985. Selv om dette også kan skyldes andre forhold enn den ulovlige reklame, har iallfall denne vært en medvirkende faktor, jfr. Rt-1964-71. Det kan i dette tilfelle ikke tillegges spesiell vekt at ikke LBM har hatt en tilsvarende omsetningsøkning i samme periode. Dette kan skyldes andre, og helt utenforliggende, forhold.

Selve erstatningens størrelse må nødvendigvis fastsettes skjønnsmessig. Jede-selskapene mener at de - bl.a. ved revisors forklaring - har dokumentert et tap, eller rettere sagt et bortfall av en naturlig omsetningsøkning, pa ca. kr. 1,5 millioner over en 15 måneders periode. De har også lagt frem tall som viser en normal nettofortjeneste på salget på vel 20 %. Dessuten ble selskapene påført utgifter til mottiltak i form av annonser i bladet Kontor. Dette var nødvendig for å vise at det norske selskap var i virksomhet og for å begrense konsekvensene av LBM's ulovlige markedsføring. Disse tapene anslås til ca. kr. 223 000,-.

Ankeforhandling i saken ble holdt i Oslo 24., 25. og 26. februar 1987. LBM møtte ved sin styreformann og daglige leder, Terje Lien. For Jedematic Norge A/S møtte adm. direktør Magne Viig, og for Jede Automater AB verkstellande direktør Dick Løvbrand. Løvbrand er også styreformann i Jedematic Norge A/S. Lien og Løvbrand avga forklaring. Det ble avhørt tre vitner. Blant disse var avdelingssjef Øivind Ursin Kavåg i Næringslivets Servicekontor for markedsrett. Han redegjorde for praksis ved dette kontoret. Jon Suleng ved Norsk institutt for næringsmiddelforskning, hadde på den ankende parts anmodning foretatt en sammenlignende undersøkelse av de to kassetttypene. Han skulle vært avhørt som vitne, men måtte frafalles på grunn av sykdom. Hans skriftlige erklæring datert 28. november 1984 ble dokumentert. Det går frem av rettsboken hva som for øvrig ble dokumentert.

Lagmannsretten skal bemerke:

Det sentrale ved bestemmelsene i markedsføringslovens første kapittel er at de fastslår at bestemte former for markedsføring «er forbudt». Det må være en naturlig forståelse av bestemmelsene at den eller de som føler seg krenket ved handlinger som nevnt i loven, og som har adgang til å reise sak, kan kreve fastslått i dommen at den handling det gjelder er ulovlig. Som påpekt bl.a. i justitiarius Wolds dissenterende votum i Glamox-saken kan utilbørlig konkurranse og usann reklame godt foreligge uten at skade, dvs. økonomisk skade, kan påvises. Det er i dissensen vist til forarbeidene til den tidligere konkurranselov, der det bl.a. heter: «Den næringsdrivende som mener at ha lidt skade ved en konkurrents ubørlige handling har selvfølgelig ret til at anlegge erstatningssøksmaal. I mange tilfelder vil han imidlertid ikke kunne paavise noget direkte økonomisk tap som følge av handlingen; tyngdepunktet vil derfor som oftest komme til at ligge i adgangen til at faa handlingens retsstridighet konstatert og dens gjentagelse forbudt.» Det er ikke noe som tyder på at ikrafttredelsen av den någjeldende markedsføringslov skulle ha medført at den næringsdrivende ikke i forbindelse med et erstatningssøksmål skulle kunne kreve

Side:228

fastsettelsesdom for at et bestemt markedsføringstiltak er ulovlig.

Lagmannsretten behandler først de deler av annonsene som herredsretten har funnet ulovlige, dvs. de som omfattes av anken. Deretter behandles motanken, dvs. rabattilsagnet og bruken av Jede-matic navnet. Til slutt tar en opp selve erstatningsspørsmålet.

Annonsene fremhever sterkt plast-patronenes fordeler fremfor «tidligere» eller «gamle» papp-patroner. LBM hevder at dette bare er en sammenligning med de såkalte Perete-patronene, som firmaet tidligere forhandlet, og at det ikke er en sammenligning med Jede-selskapenes produkter. Dette kan lagmannsretten ikke være enig i. Den er enig med herredsretten i at opplysningene om papp-patronenes kvalitet må oppfattes slik at de gjelder alle papp-patroner på markedet. LBM hadde bare markedsført de såkalte Perete-patroner en kort periode i 1982 - muligens i bare noen måneder -, og annonsene henvendte seg tydelig til et langt videre publikum enn de som hadde kjøpt Perete-patroner i denne perioden. Det vises her spesielt til overskriften: «Det er LBM som har Norges billigste Jede-matic priser» og den andre annonsens poengtering av at plast-patronene representerte en «NYHET for alle Jede-matic kunder».

Spørsmålet blir så om LBM har ført bevis for at de fordelaktige opplysninger som gis om de nye plast-patronene, er korrekte. Etter lagmannsrettens mening har LBM ikke gjort det. Det er sannsynlig at plastpatronene har en bedre beskyttelse mot fuktgjennomgang enn f.eks. Jede-patronene, men det er på den annen side ikke godtgjort at dette med fuktighet og «klumping» har vært noe problem for Jede-selskapenes kunder. Jede-patronene er blitt levert med ekstra beskyttende krympeplast utenpå og med klar angivelse av at de etter åpningen av pakken måtte oppbevares tørt og frostfritt. De øvrige opplysninger i annonsen om plast-patronenes fordeler kan det ikke sees å være ført bevis for. Jon Sulengs undersøkelse tyder på at aromaen faktisk ble bevart bedre i Jede-patronene. Det er ikke godtgjort at holdbarheten er så langvarig som 24 måneder, og de opplysninger som foreligger for lagmannsretten om prisen på de forskjellige typer patroner, tyder på at LBM's plastpatroner faller dyrere i bruk enn Jede-patronene. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at LBM's annonse på dette punkt er i strid med markedsføringslovens §1 og §2.

Det neste spørsmål er om det er illojal markedsføring eller villedende reklame når annonsene gir uttrykk for at LBM patronene «erstatter tidligere papp-patroner» og at «det (er) slutt med utette papp-patroner». Terje Lien har som partsrepresentant for LBM forklart at denne informasjon bare rettet seg til de som hadde kjøpt Perete-patroner. LBM hadde gått over til å selge plast-patroner i stedet for Perete-patroner, og annonsenes budskap var derfor korrekt. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at også kunder som tidligere hadde kjøpt Jedes papp-patroner lett kunne få inntrykk av at også disse patroner var gått ut av markedet, og at de heretter måtte henvende seg til LBM for å få patroner til sine automater. Også på dette punkt må det legges vekt på at annonsene for øvrig ga inntrykk av at de rettet seg mot et videre publikum, ved overskriften: «Det er LBM som har Norges billigste Jede-matic priser» og ved at det ble fremhevet at

Side:229

plast-patronene var en «NYHET for alle Jede-matic kunder». Såvel utsagnet om at plast-patronene «erstatter», som at «det er slutt med utette papp-patroner» er etter lagmannsrettens mening i strid med markedsføringslovens §1 og §2.

Jede-selskapenes motanke gjelder bl.a. rabatt-tilsagnet. Lagmannsretten er her enig med herredsretten i at når annonsene tar utgangspunkt i «Jedematic's pris», må dette forstås slik at det er konkurrentens, Jede-selskapenes, pris på maskinen det er tale om. Dette forsterkes ved overskriften på annonsen i Kontor nr. 4/1983, der det - som tidligere påpekt - heter at «Det er LBM som har Norges billigste Jede-matic priser». Dette siste utsagn må i særlig grad ha hatt med maskinprisen å gjøre, fordi det er prisen på maskinen og rabatten på den som ellers er gjort til det sentrale i annonsen.

En pris-sammenligning som den det her er tale om med en nøyaktig og markert angivelse av en rabattprosent relatert til konkurrentens pris, må være til det ytterste objektiv og korrekt dersom den ikke skal rammes av forbudet mot villedende reklame. Generalklausulen i markedsføringslovens §1 kan komme inn også her, dersom ellers korrekte opplysninger gjengis på en slik måte at de er egnet til å misforstås av de som leser annonsene. Lagmannsretten finner det generelt uheldig at man sammenligner en pris med tillegg av merverdiavgift med en annen lavere pris der foruten merverdiavgift også frakt og ekspedisjonsgebyr kommer i tillegg. Spesielt uheldig er det at «pluss frakt/eksp.» er skrevet med meget liten skrift, og derfor lett kan bli oversett i sammenligningen. Fra LBM's side er det påpekt at også Jede-selskapene beregnet fraktutgifter i tillegg, eller at de iallfall ga uttrykk for det i sin prisliste. Lagmannsretten er - på samme måte som herredsretten - tilbøyelig til å tro at man i LBM var klar over at det i praksis ikke ble krevet noe ekstra for frakt av maskinene fra Jede-selskapenes side. Alle forhold tatt i betraktning er en likevel blitt stående ved at det må aksepteres at det ble trukket sammenligninger mellom maskinenes pris + m.v.a., under den forutsetning at det i begge tilfelle kom fraktutgifter i tillegg. Annerledes stiller det seg med ekspedisjonsutgiftene eller utleveringsgebyrene. Det fremgår klart av Jedes prisliste at det ikke ble tale om noe ekspedisjonsgebyr e.l. ved kjøp av en maskin fra Jede-selskapene. På den annen side har LBM bekreftet at det hos dem alltid ble oppkrevet et ekspedisjonsgebyr på minst kr. 50,-, selv i de tilfeller hvor kunden hentet maskinen på LBM's lager. Merverdiavgift måtte så beregnes av maskinprisen + gebyr (+ eventuelle fraktutgifter). På dette punkt er altså sammenligningen direkte villedende, og dette må man i LBM vært fullt klar over. Motanken tas etter dette til følge for så vidt angår rabatt-tilsagnet i annonsene i bladet Kontor nr. 3 og 4/1983. Etter lagmannsrettens mening må imidlertid også annonsene i bladet Kontor 1-4/1984 og nr. 1/1985 rammes av markedslovens §1. Selv om sammenligningen der er søkt begrenset til LBM's egen førpris, er det uriktig at LBM noen gang har solgt maskinen for kr. 695,- + m.v.a., idet det alltid har vært oppkrevet minst ekspedisjonsgebyr kr. 50,- i tillegg. Dessuten er det uriktig at «frakt/eksp.» bare ble aktuelt hvis kunden «ikke henter maskinen hos oss». Som allerede påpekt ble det alltid oppkrevd ekspedisjonsgebyr e.l., selv når kunden

Side:230

hentet maskinen på LBM's lager.

Jede-selskapene har endelig i motankes form tatt opp LBM's bruk av Jede-matic navnet i annonsene. Lagmannsretten må her legge til grunn at LBM hele tiden har solgt og fortsatt selger originale Jedematic-automater, og at Jede-selskapene ikke har ment å kunne hindre dette. Jede-matic navnet står som fabrikasjonsnavn på baksiden av maskinene, og kundene har ikke noen grunn til å tvile på at det de kjøpte fra LBM var en «Jede-matic maskin» med forskjellige former for tilbehør. Etter lagmannsrettens oppfatning er LBM's bruk av Jede-matic navnet i annonsene på denne bakgrunn ikke misvisende eller villedende. LBM vil etter dette bli å frifinne for pkt. 4 i Jede-selskapenes motanke.

Når det så til sist gjelder erstatningen og erstatningssutmålingen, tar lagmannsretten utgangspunkt i at LBM på flere punkter har opptrådt klart i strid med markedsføringslovens generalklausul og med lovens §2 om villedende reklame. Det må være åpenbart at LBM ved denne ulovlige markedsføringen har hatt som siktemål å få kunder over fra Jede-selskapene til LBM, med andre ord å påføre Jede-selskapene tap, fortrinnsvis til egen gevinst. Jede-selskapene har godtgjort at de har lidt tap, og at dette tapet har oppstått i tiden etter den ulovlige markedsføringen. Dette må etter lagmannsrettens mening være tilstrekkelig til å fastslå årsakssammenheng mellom de ulovlige annonsene og tapet. Skulle det stilles strengere krav til årsakssammenheng, ville det bety at skadelidte i en sak som den foreliggende, ble pålagt en helt urimelig bevisføringsbyrde. Det må her være opp til LBM å godtgjøre at det tap som vitterlig foreligger, ikke skyldes LBM's erstatningsbetingende handlinger.

LBM har anført at det må være en ytterligere betingelse at LBM i samme periode har oppnådd en gevinst på sin konkurrents bekostning, og at dette ikke er tilfelle her. Lagmannsretten er ikke enig i denne vurdering. Selvsagt kunne det ha vært et moment som underbygget årsakssammenhengen ytterligere, dersom det kunne konstateres en tilsvarende gevinst hos LBM. Men det kan være andre grunner til at LBM ikke fikk den merfortjeneste som den ulovlige og villedende markedsføring la opp til. En mulighet i nærværende sak er at LBM bl.a. i denne perioden var utsatt for en meget negativ mediaomtale, i Forbrukerrapporten, i Verdens Gang og i Kapital. Dette kan - uavhengig av LBM's markedsføringstiltak for øvrig - ha ført til en nedgang i firmaets omsetning.

Fastsettingen av erstatningens størrelse vil under enhver omstendighet måtte bero på et skjønn basert på en rekke usikre faktorer. På samme måte som i Glamox-dommen ( Rt-1964-65) legger lagmannsretten til grunn at LBM's ulovlige reklame må ha vært en medvirkende faktor i forbindelse med den nedgang Jedematic Norge A/S hadde i sin forventede omsetning i 1983-1985 anslått til ca. kr. 1,5 mill. Videre anser man det godtgjort at Jedematic Norge A/S hadde en normal nettofortjeneste på salget på ca. 20 % og at stagnasjonen i omsetningen var overvunnet etter vel ett år.

Når det gjelder de såkalte mottiltak, legges det til grunn at Jede-selskapene ville hatt utgifter til markedsføring og annonsering i Norge i

Side:231

1984 uavhengig av LBM's villedende reklame. Noen av utgiftene til annonser i bladet Kontor i 1984 synes imidlertid å måtte aksepteres som nødvendige motaksjoner i relasjon til LBM's markedsføring. Alt tatt i betraktning er lagmannsretten blitt stående ved å følge herredsrettens erstatningsutmåling, dvs. en samlet erstatning for mottiltak og tapt fortjeneste på kr. 400 000,-.

Anken har etter dette ikke ført frem, og Jede-selskapene har dessuten fått medhold i et vesentlig punkt i sin motanke. Videre må det legges vekt på at LBM ikke fikk medhold på noen punkter i forbindelse med begjæringen om midlertidig forføyning. LBM bør derfor dekke Jede-selskapenes omkostninger vedrørende ankesaken, herunder omkostningene vedrørende behandlingen av begjæringen om midlertidig forføyning i herredsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg, jfr. tvml. §180. Når det gjelder omkostningene for herredsrett bør også disse - etter det resultat lagmannsretten er kommet til - dekkes av LBM, jfr. tvml. §174 annet ledd, annet punktum. Advokat Bjelke v/adv. Erik Davidsen har fremlagt en samlet omkostningsoppgave for saksanlegget på kr. 86 500,- hvorav kr. 86 000,- er salær. Omkostningsoppgaven legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I ankesaken:

1. Herredsrettens dom pkt. 1, 2 og 3 stadfestes.

I motanken:

1. Leasing Business Machines of Norway A/S' utsagn i bladet «Kontor» nr. 3/1983, nr. 4/1983, nr. 1, nr. 2, nr. 3 og nr. 4/1984 og nr. 1/1985 om at Leasing Business Machines of Norway A/S gir rabatt eller avslag på egne og/eller Jede-maties priser er ulovlige.

2. Leasing Business Machines of Norway A/S' utsagn i bladet «Kontor» nr. 4/1983 «Det er LBM som har de billigste Jede-matic priser» er ulovlig.

3. (Påstandens punkt 4): Leasing Business Machines of Norway A/S frifinnes.

I ankesaken og i motanken:

I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett samt i forbindelse med midlertidig forføyning for herredsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Leasing Business Machines of Norway A/S til Jedematic Norge A/S og Jede Automater AB 86 500 - seksogåttitusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.