RG-1988-339
| Instans: | Frostating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1987-08-20 |
| Publisert: | RG-1988-339 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Overskjønn 20. august 1987 i sak nr. 26/1986 |
| Parter: | Frei kommune (advokat Sverre Lied) mot 1. Aksel Arnfinn Aursøy m.fl. (3 parter) (advokat Dag Brathole). |
| Forfatter: | Lagdommer Roald Engeness med skjønnsmenn |
| Lovhenvisninger: | Bygningsloven (1965), Plan- og bygningsloven (1985) §35 |
Kristiansund byrett avhjemlet den 9. juni 1986 skjønn i sak nr. 17/1985 B. Saken gjaldt ekspropriasjon av eksisterende vei på Nygård i Rensvik i Frei kommune.
Side:340
Skjønnet som var enstemmig hadde følgende slutning:
«1. For overtagelse av eiendommene gnr. 37 bnr. 129, gnr. 38 bnr. 173 og gnr. 39 bnr. 7, alle i Frei, betaler Frei kommune erstatning som fastsatt foran.
2. Frei kommune betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen saksomkostninger til de parter som var representert ved advokat Dag Brathole med 17 000 - syttentusen - kroner.»
Den samlede erstatning som kommunen ble pålagt å betale var kr. 10 000,-, og den ble fordelt på andelseierne i «Vegfellesskapet» med kr. 2 000,- hver til:
1.) eier av gnr. 38 bnr. 58: Arthur Magnar Roksvåg.
2.) eier av gnr. 38 bnr. 64: Ditlef Faye.
3.) eier av gnr. 38 bnr. 126: Erling Peder Dragseth.
4.) eier av gnr. 38 bnr. 164: Aksel Arnfinn Aursøy.
5.) til eierne av gnr. 38 bnr. 105: Anne Grethe Olsen, Jenny Thorsen, Arvid Sannes, Eva Hansen, Karin Hansen, Leif Runar Hansen og Erling Åsbø Hansen.
Saken gjelder erverv av 190 m veilengde. Hjemmel for ekspropriasjonen var reguleringsplan for del av gnr. 37 bnr. 42 «Nygårdsmyra» stadfestet i K-sak 109/85 og bygningslovens §35 nr. 1 litra a. Grunneierne krevet ekspropriasjonen utvidet for så vidt angikk omlag 110 m veilengde utenom ekspropriasjonsarealet. Kommunen godtok dette. Saken gjelder således 300 m veilengde. Det areal som avstås, har 5 m bredde. Den vei som var opparbeidet, hadde en bredde på 3 m med tillegg av grøfter. Veien var belagt med oljegrus i 1978. - - -
Lagmannsretten skal bemerke:
Retten finner det åpenbart at Nygårdsveien ikke har verdi som salgsobjekt. Veien som sådan er ikke salgbar, og arealet er heller ikke salgbart som tomtegrunn. Man viser spesielt til at det er andre utenom de som var saksøkt for herredsretten og nå for lagmannsretten som har veirettigheter, som man i tilfelle måtte utløse mot vederlag.
Når det gjelder fordelen ved bruk av veien, blir denne den samme som før. Tidligere hadde veieierne selv vedlikeholdet. Ved avtale av 10. juli 1984 fikk 3 husbyggere veirett over Nygårdsveien mot at de påtok seg alt fremtidig vedlikehold. Dette omfatter ordinært sommer- og vintervedlikehold som grusing og snøbrøyting. De saksøkte lider intet tap ved at veien nå blir kommunal, idet kommunen overtar alt fremtidig vedlikehold.
Lagmannsretten kan heller ikke se at de saksøkte har noen rettsbeskyttet forventning om at de også for fremtiden kan kreve vederlag for tilknytning til veien av fremtidige huseiere. Grunneierne måtte uten erstatning finne seg i omregulering og bygging av vei annet sted. Det er ikke påregnelig at de i overskuelig fremtid vil kunne oppnå vederlag som følge av sin gunstige beliggenhet like inntil riksveien idet arealet innenfor i generalplanutkast etter bygningsloven av 1965, er forutsatt nyttet til friområde.
Vurderingen så langt tilsier at de saksøkte ikke skulle tilkjennes noen erstatning. Det følger av dette at lagmannsretten er uenig i det grunnlag byretten tilkjente erstatning på.
De saksøkte har med styrke fremholdt at veigrunnen og den
Side:341
opparbeidede vei representerer en innsats i form av arbeid og kapital som de kunne kreve vederlag for. Det er vist til Eikelanddommen, Rt-1976-1362.
Lagmannsretten mener at den erstatning som kan tilkjennes, i dette tilfelle bare kan bli symbolsk. Hovedarbeidet ble gjort for over 30 år siden da veifellesskapet ble opprettet. De saksøkte har alle hatt nytte av den kapital som er nedlagt. Oljegrusen er omlag 9 år gammel, og den må innen overskuelig fremtid fornyes. Kommunen har hatt en viss nytte av det arbeid som tidligere er utført, og dette må kunne kompenseres med et mindre beløp. Lagmannsretten finner ikke grunnlag til å sette dette høyere enn kr. 10 000,- vurdert ut fra forholdene på tiltredelsestidspunktet. Dette innebærer at de saksøkte oppnår samme erstatning for lagmannsretten som for byretten. - - -