RG-1988-883
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1988-02-12 |
| Publisert: | RG-1988-883 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 12. februar 1988 i sak nr. 463/87 |
| Parter: | Vigdis og Jan Møller (advokat Gunnar Arne Aas) mot Ingvar Haukeland (advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Lagdommerne H. Byrkjeland, Erik Smedsrud, ekstraordinær lagdommer Astri Rynning |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §366, §175, §93, Skadeserstatningsloven (1969) |
Ved stevning av 15.9.1986 til Kongsberg byrett anla Vigdis og Jan Møller sak mot lege Ingvar Haukeland med påstand om oppreisning for ikke-økonomisk skade. Bakgrunnen for kravet var at saksøkerne den 13.11.1984 mistet sitt barn Marita, som var født ved keisersnitt den 7.9.1983, på sentralsykehuset i Drammen. Under fødselen fikk barnet en meget alvorlig hjerneskade på grunn av surstoffmangel. Dette hevdes å skyldes at Vigdis Møller fikk mangelfull behandling på Kongsberg sykehus før hun den 7.9.1983 ble overført til Sentralsykehuset. Den ansvarlige lege var Ingvar Haukeland. Kongsberg byrett avsa den 30.4.1987 dom i saken med slik domsslutning:
«1. Ingvar Haukeland frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»
Vigdis og Jan Møller har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Av ankeerklæringen hitsettes:
«Dommen påankes i sin helhet til Eidsivating lagmannsrett, dog på et annet rettslig grunnlag og med en endret påstand i forhold til byrettens behandling.
Den ankende part gjør gjeldende at ankemotparten må bli erstatningsansvarlig på tent culpa-grunnlag for det økonomiske tap den ankende part er påført gjennom inadekvat behandling og tilsyn ved innleggelse på Kongsberg sykehus.»
Side:884
I tilsvar av 24.8.1987 har Ingvar Haukeland prinsipalt påstått anken avvist idet det hevdes at det kravet som fremsettes i ankeerklæringen, er et helt annet og nytt krav enn det krav som ble behandlet og pådømt i byretten. Det ble under henvisning til tvml. §93 bedt om at avvisningsspørsmålet ble avgjort før saksbehandlingen eventuelt går videre.
Særskilt rettsmøte til behandling av avvisningsspørsmålet ble holdt 28.1.1988. Partene og deres prosessfullmektiger var til stede.
Vigdis og Jan Møller gjør gjeldende:
Det dreier seg i dette tilfelle ikke om en utvidelse av kravet i forhold til det krav som ble pådømt av byretten, men kun om en endring. Oppreisningskrav og skadeserstatningskrav må anses som ett krav i materiell forstand. Det vises til Bratholm/Hov: Sivil Rettergang. Riktignok sies det på side 234 at de fleste vil si at det dreier seg om to krav. Dette er imidlertid så vagt uttrykt at lagmannsretten på fritt grunnlag må kunne treffe avgjørelse i spørsmålet om det foreligger ett eller to krav. Som nevnt av Bratholm/Hov 426, er det vanskelig å trekke noen klar, fast grense for når man har med det samme krav å gjøre, og når det er et nytt krav. I den foreliggende sak er det faktiske grunnlag det samme. De ankende parter har kun endret sin rettslige oppfatning. Det bemerkes at byretten inngående har drøftet aktsomhetsnormen, både den grove og simple. Det er intet i veien for at lagmannsretten som 2. instans tar standpunkt til skyldgraden.
Erstatningskravet er i anken begrenset oppad til kr. 50 000,-. Dette innebærer en reduksjon i forhold til den opprinnelige påstand.
Eventuelt nytt søksmål mot Ingvar Haukeland med krav om erstatning for økonomisk skade må forventes å bli møtt med foreldelsesinnsigelse. Det er reist slikt søksmål mot Haukelands arbeidsgiver, eieren av Kongsberg sykehus, som har påstått at kravet er foreldet.
Vigdis og Jan Møller har lagt ned denne påstand:
«1. Anken fremmes.
2. Den ankende part tilkjennes sakens omkostninger.»
Ingvar Haukeland fastholder at det i anken er fremmet et annet og nytt krav i forhold til det krav som er påkjent av Kongsberg byrett og anfører:
Da stevningen til Kongsberg byrett ble tatt ut 15.9.1986, dvs. noe over 3 år etter at fødselen fant sted, må det ha vært klart om Vigdis og Jan Møller hadde lidt noe økonomisk tap. Når de den gangen ikke reiste krav mot eieren av sykehuset, Buskerud fylkeskommune, må det ha vært fordi de mente at de ikke hadde lidt noe økonomisk tap.
Avvisningspåstanden bygger på forståelsen av tvml. §366, og spørsmålet er om krav på erstatning for økonomisk skade og krav på oppreisning er ett og samme krav. Haukeland fremhever for det første at det er forskjell med hensyn til ansvarsgrunnlag. Til oppreisning kreves grov uaktsomhet, mens for å bli tilkjent skadeserstatning, kun simpel uaktsomhet. Det er også en forskjell med hensyn til overfor hvem kravet kan gjøres gjeldende. Krav på oppreisning kan bare gjøres gjeldende overfor skadevolderen, mens krav på erstatning for økonomisk skade kan reises både mot vedkommende selv og mot arbeidsgiveren. Videre er det faktiske grunnlag forskjellig. For å tilkjennes erstatning er det et vilkår at økonomisk tap kan påvises. Det samme
Side:885
gjelder ikke for oppreisning for tort og smerte. Det ene krav oppslukes ikke av det annet - man kan få både erstatning og oppreisning. De beløpsmessige størrelser er uavhengig av hverandre. Også dette er en indikator på at det dreier seg om to krav, ikke ett og samme.
Hvis man har reist sak bare om f.eks. oppreisning, utelukker dette ikke at man også kan reise sak med krav på erstatning. Dette ville ikke kunne gjøres hvis det dreiet seg om ett og samme krav.
Det må også legges vekt på instansrekkefølgen. Det er i den foreliggende sak ikke spørsmål om nye anførsler, men om et nytt krav. Alle sider ved en sak skal være fremmet og vurdert i alle instanser.
Det vises videre til oppbygningen av skadeserstatningslovens kap. 3 hvor de enkelte erstatningsformer behandles paragrafvis. Dette tyder på at lovgiveren har sett på de enkelte former som forskjellige krav.
I teorien er det ikke meget veiledende å finne om spørsmålet. Bratholm/Hov berører spørsmålet i avsnittet om objektiv kummulasjon, 202, jfr. også 232, samt spesielt 234. Av rettspraksis vises til Rt-1976-1138 flg., spesielt 1142, og til Rt-1982-1047.
Ingvar Haukeland har lagt ned denne påstand:
«1. Anken avvises.
2. Ingvar Haukeland tilkjennes saksomkostninger.»
Lagmannsretten bemerker:
Byretten behandlet og vurderte spørsmålet om det var grunnlag for å gi saksøkerne oppreisning. Byretten kom til at det ikke forelå slikt grunnlag og frifant derfor Haukeland. Vigdis og Jan Møller har ikke i sin anke angrepet byrettens dom for så vidt, men har anket frifinnelsen på det grunnlag at «hun» har lidt et økonomisk tap som følge av den inadekvate behandling. Lagmannsretten finner å måtte gi ankemotparten medhold i at dette krav må anses som et nytt krav som ikke kan fremsettes i ankeinstansen, jfr. tvml. §366. Som nevnt av ankemotparten, er det rettslige grunnlag forskjellig. For at det skal kunne gis oppreisning, kreves at skadevolderen har utvist grov uaktsomhet, mens det for skadeserstatning kreves bare simpel uaktsomhet. Videre blir det faktiske grunnlag til dels et annet. Når det kreves skadeserstatning, må det påvises økonomisk tap, mens dette ikke er nødvendig ved krav på oppreisning. Det bemerkes at under byrettens behandling var det overhodet ikke nevnt at det var oppstått økonomisk krav.
Det kan ikke ses at det i rettspraksis tidligere er tatt standpunkt til spørsmålet om krav på oppreisning og på skadeserstatning skal anses som ett krav. Av teorien vises særlig til Bratholm/Hov 234 hvor det uttales at de fleste vil si at det oppstår to krav. Det vises også til 426 i kapitlet om dommers rettskraft. Lagmannsretten er under henvisning til foranstående kommet til at det i dette tilfelle dreier seg om to krav, og at anken må bli å avvise.
I medhold av hovedregelen i tvml. §175 første ledd, må de ankende parter ilegges saksomkostninger for lagmannsretten. Ankemotparten har levert omkostningsoppgave som beløper seg til kr. 8 024,- hvorav kr. 8 000,- til salær til prosessfullmektigen. Lagmannsretten legger salæroppgaven til grunn og fastsetter omkostningsbeløpet i samsvar med oppgaven.
Kjennelsen er enstemmig.
Side:886
Slutning:
1. Anken avvises.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Vigdis og Jan Møller til Ingvar Haukeland 8 024,- - kroneråttetusenogtyvefire 0/100 kroner - innen 2- to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.