RG-1988-949
| Instans: | Agder lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1988-03-07 |
| Publisert: | RG-1988-949 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 7. mars 1988 i sak nr. 103/1987 |
| Parter: | 1. Halvor O. Simones m.fl. (7 parter) (advokat Thorstein Vale) mot Notodden kommune v/ ordføreren (advokat Eilef Koslung). |
| Forfatter: | Lagdommerne John Årseth, Gunnar Hanssen, ekstraordinær lagdommer Odd Birketvedt |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §11, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, §5, Tvistemålsloven (1915) §146, §172, §180, Skjønnsprosessloven (1917) §41, §57, Oreigningsloven (1959) §25, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10, §11 |
Notodden byrett avsa den 30.6.83 skjønn til fastsettelse av erstatning for grunn m.v. i forbindelse med utvidelser og utbedringer av en del parseller av fylkesveger i Notodden. Ved erstatningsoppgjøret oppsto det tvist mellom Halvor O. Simones m.fl. berørte grunneiere og Notodden kommune om be regningen av renter i henhold til skjønnsavgjørelsen. Tinn og Heddal herredsrett - sorenskriver Rolf Lien, Kviteseid, som oppnevnt settedommer - avsa dom i tvisten den 5.1.87 med slik domsslutning:
Side:950
«1. Notodden kommune frifinnes.
2. De saksøkte parter dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen - en for alle og alle for en - å betale til Notodden kommune kr. 12 130,- - tolvtusenetthundreogtretti.»
Om saksforholdet vises for øvrig til herredsrettens dom.
Halvor O. Simones, Hans Audun Simones, Olav S. Simones, Per H. Strands bo v/Signy Strand, Torgrim O. Strand, Sveinung Simones og Liv Strand Hegna, alle med h.r. advokat Thorstein Vale som prosessfullmektig, har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Notodden kommune med h.r.advokat Eilef Koslung som prosessfullmektig har imøtegått anken.
Ankeforhandling ble holdt den 14.1.88. Av de ankende parter møtte nr. 1, 3, 4 og 5 personlig, og for nr. 7 møtte ektefellen Ingebret Hegna. For ankemotparten møtte avdelingsingeniør Harald Jøsendal. Dessuten møtte begge prosessfullmektigene. Halvor O. Simones og Harald Jøsendal avga partsforklaring. For øvrig ble partsforklaringer frafalt. Det ble ikke avhørt vitner. En del skriftlig bevismateriale ble fremlagt og dokumentert, og vil bli nevnt nedenfor i den utstrekning det har hatt betydning for avgjørelsen.
Partenes anførsler og påstander for lagmannsretten er i hovedsak de samme som for herredsretten, og det vises for så vidt til herredsrettens premisser.
De ankende parter har i det vesentlige anført:
Skjønnet var fremmet som et avtaleskjønn etter avtale om at grunnen kunne tas i besittelse på forhånd og at vederlaget skulle fastsettes etter vanlige ekspropriasjonsrettslige prinsipper, jfr. arbeidstillatelsene og de oppstilte skjønnsforutsetningene. Det gjaldt således ingen særordning hva renteberegning etter forfall angår. Det følger av lov og sikker rettspraksis at de saksøkte i forbindelse med ekspropriasjon - der eiendommene er tiltrådt - har et ubetinget krav på å få utbetalt den tilkjente erstatning når skjønnet er rettskraftig. Det foreligger da et forfalt krav og etter forfall påløer morarenter. Denne forståelse følger av Høyesteretts avgjørelser i Rt-1984-476 (491) og i Rt-1986-1422 (1425). Samme forståelse er kommet til uttrykk i en rekke skjønnsavgjørelser, og er lagt til grunn i tilsvarende saker av bl.a. Agder lagmannsrett. Jfr. også Skien og Porsgrunn byretts skjønn i sak 8/1986 B, jfr. også Justisdepartementets skriv av 15. og 26. mars 1979 til Regjeringsadvokaten. Et rettskraftig skjønn har umiddelbar tvangskraft, jfr. skjønnsl. §41. Dette må innebære at også betalingsplikten foreligger, idet det ikke er naturlig at skjønnet har fått tvangskraft og kan fullbyrdes, men at betaling skal kunne skje senere uten at det betraktes som mislighold. Det vises også til oreigningsl. §25 siste ledd, hvoretter en ekspropriant er bundet av inngrepet og skjønnet når han har tatt grunnen i besittelse på forhånd.
Når herredsretten argumenterer og trekker slutninger ut fra de regler om avsavnsrenter som gjelder for tiden før forfall, er dette irrelevant for rentespørsmålet etter forfall, jfr. de nevnte avgjørelser av Høyesterett.
Skjønnsrettens formulering om at avsavnsrenter skal løpe «til
Side:951
betaling skjer» kan ikke oppfattes bokstavelig, slik herredsretten har gjort, og slik at den fastsatte avsavnsrenten - uten hensyn til de gjeldende regler om rettskraft og forfall - løper inntil kommunen finner det for godt å utbetale erstatningsbeløpet. En slik ordfortolkning er i strid med de prinsipper som er påpekt foran. Formuleringen må leses med kyndighet og innsikt i gjeldende lov og rettsprinsipper. All vanlig rentebetaling beregnes til forfall, deretter morarentene. Når skjønnsretten har brukt formuleringen «til betaling skjer», må dette selvsagt være ment lovlig betaling, dvs. ved forfall. Det er lovens forutsetning at oppfyllelse skjer til riktig tid. Unnlatelse av å betale ved forfall er mislighold. Det ville være utillatelig av skjønnsretten å forutsette at kommunen ville misligholde sine betalingsforpliktelser.
I de tilfeller hvor grunnen på forhånd ikke var tatt i besittelse, har skjønnsretten fastsatt forfallstidspunktet til 4 uker regnet fra skjønnet var rettskraftig, og at event. morarente løper fra dette tidspunkt. Det må formodes at skjønnsretten har lagt til grunn de samme rettslige prinsipper for alle saksøkte i skjønnssaken, slik at skjønnet ikke er tuftet på vilkårlighet. Når skjønnsretten ikke har fastsatt noe særskilt forfallstidspunkt i de tilfeller hvor grunnen var tiltrådt på forhånd, i motsetning til hva den har gjort der hvor grunnen ikke var tiltrådt, må det bety at retten har lagt til grunn lovens regler om forfall ved rettskraftig skjønn. I alle fall er det ikke grunnlag for å anta at de grunneiere som frivillig hadde gitt arbeidstillatelse før skjønn er holdt, har fått dårligere behandling av skjønnsretten enn der hvor arbeidene ikke var kommet i gang og hvor morarenter løper fra forfall.
Det vises også til at det ikke er grunnlag for å fortolke skjønnets formulering i strid med det skjønnsrettens administrator har gitt direkte uttrykk for som sin oppfatning ved tilsvarende formulering i en senere skjønnssak, jfr. Tinn og Heddal herredsretts skjønn av 17.9.84 i sak 2/82 B og 10/83 B 16.
Det foreligger ingen feil fra skjønnsrettens side vedr. rentefastsettelsen, når den leses ut fra de vanlige og gjeldende rettsprinsipper. Det er derfor ikke riktig å anta, slik herredsretten har gjort, at tvisten om renteberegningen burde vært innbrakt for overskjønn. Feilen refererer seg kun til kommunens fortolkning av skjønnsavgjørelsen, en fortolkning som grunneierne ikke hadde muligheter for å forutse før de ble presentert sterkt forsinkede og uriktige avregninger fra kommunen.
De ankende parter har under ankeforhandlingen nedlagt slik påstand:
«1. Notodden kommune dømmes til å betale de ankende parter, som saksøkte i skjønnssak nr. 4/82 B og 18/82 B for Tinn og Heddal herredsrett, den til enhver tid lovlige morarente av de samlede forfalte erstatningsbeløp, inklusive erstatningsbeløp/renter etter vederlagslovens §10, regnet fra forfall den 29. sept. 1983 og frem til utbetaling faktisk ble foretatt for hver enkelt. Videre dømmes kommunen til å betale morarente av det ved utbetalingen forfalte og ikke utbetalte morarentebeløp, regnet fra nevnte tidspunkt og frem til utbetaling skjer.
2. Notodden kommune dømmes til å betale de ankende parter saksomkostninger for herredsretten og for lagmannsretten.»
Side:952
Ankemotparten har i hovedsak anført:
Saken gjelder forståelsen av et rettskraftig skjønn og det er derfor avgjørelsens egen tekst som bestemmer innholdet. Det er ikke relevant å vise til, slik de ankende parter har gjort, hva en mener «- - - følger av lov og sikker rettspraksis» og tolke inn i avgjørelsen et innhold den klarligvis ikke har. Hvis partene ikke er fornøyd med innholdet av en rettsavgjørelse, får de forsøke å få dette endret ved bruk av rettsmidler mot den. Eget søksmål om dette kan ikke fremmes, slik det er gjort i denne sak. Det er innholdet i skjønnsslutningen som er rettskraftig avgjort. Kommunen har forholdt seg i samsvar med skjønnsslutningen, og herredsretten har erklært seg enig i kommunens oppfatning av forholdet.
Det rettskraftige skjønnet har en klar anvisning på hvordan forrentningen av erstatningsbeløpene skal være. I henhold til arbeidstillatelsen og de alminnelige skjønnsforutsetningene som ble lagt til grunn ble det i skjønnet, i forhold til arealer som på forhånd var tatt i besittelse, fastsatt en gjennomsnittsrente som erstatning for avsavnstap frem til betaling skjer. For arealer som ikke var tiltrådt fastsatte skjønnet en oppfyllingsfrist og 15 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer. For allerede tiltrådte arealer forfalt de tilkjente erstatningene riktignok når skjønnet var rettskraftig, men renter av beløpene skal i henhold til skjønnets avgjørelse beregnes etter den fastsatte avsavnsrente frem «til betaling skjer». Det foreligger ingen lovbestemmelse som regulerer fastsettelsen av avsavnstapet etter ekspropriasjonserstatningsl. §11, verken for tiden før eller etter rettskraftig skjønn. Det er opp til skjønnsretten å bestemme størrelsen av tapet som vanligvis fastsettes som en rente. De saksøkte i skjønnet nedla påstand om erstatning for rentetap med bestemte satser for forskjellige tidsrom, og herunder om morarente fra forfall, men fikk ikke medhold. Rettsmidlet mot skjønnet var da overskjønn, som ikke ble begjært. Skjønnets avgjørelse er klar. Det foreliggende søksmålet er et forsøk på en overprøving av skjønnet og ikke en inntale av de krav grunneierne mente å ha mot kommunen.
Det forelå en avtale mellom partene om grunnerverv mot erstatning fastsatt ved skjønn. Det var uten videre forutsatt at kommunen foretok oppgjør innen rimelig tid, og dette har også skjønnet lagt til grunn. Den tid dette tok før utbetalingene i henhold til skjønnet ble foretatt, ligger innenfor det som var rimelig og innenfor den tid skjønnsretten har forutsatt. De langt fleste grunneiere har mottatt oppgjør uten å ta noe forbehold, og det er bare et fåtall av de som var berørt som har protestert mot kommunens oppgjør. De ankende parters påstand innebærer i realiteten en utfylling og komplettering av skjønnet, som bare kunne angripes ved begjæring om overskjønn. Det foreligger en riktig avgjørelse og det er ikke adgang til å kreve noen fastsettelsesdom, slik de ankende parter gjør.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
«Herredsrettens dom stadfestes, og Notodden kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:
Side:953
Saken gjelder spørsmålet om hvilken rente som skal betales fra tiden etter at Notodden byretts skjønn av 30.6.83 ble rettskraftig og til betaling skjer, i forhold til parter i skjønnet som etter forutgående avtale med kommunen hadde avstått grunn før skjønnet ble holdt. Det vises til herredsrettens redegjørelse for bestemmelsene i de arbeidsstillatelsene som var inngått og til de alminnelige skjønnsforutsetningene, jfr. herredsrettens dom 8 og 9. Som det fremgår av nevnte dom hadde skjønnet 92 takstnr. og for de flestes vedkommende var grunnarealene tatt i besittelse av kommunen på forhånd. For enkelte grunneiere var veiarbeidene ikke påbegynt da skjønnet ble holdt, men det var på det rene at grunnen også for disse ville bli tiltrådt. I forhold til disse fastsatte skjønnsretten en oppfyllingsfrist på 4 uker etter rettskraftig skjønn, og at eventuell morarente løper fra og med dette tidspunkt. For de takstnr. hvor arealene på forhånd var tiltrådt uttalte skjønnsretten for så vidt gjelder avsavnstap:
«Retten finner det riktig å ta hensyn til rentenivået i tidsrommet fra tiltreding til betaling skjer, og den fastsetter renten til 9 % p.a. De saksøkte antas dermed å ha fått full erstatning for kapitalavsavnet i den tid som er gått siden grunnen ble overlatt saksøkeren. I tillegg til erstatningene kommer således 9 % rente fra arbeidet ble påbegynt (angitt under de enkelte takstnummer) til betaling skjer.»
Selve ordlyden i det siterte gir liten veiledning i spørsmålet om hvordan skjønnsavgjørelsen skal forstås. Det vises dog til at skjønnsretten antar at de saksøkte ved den fastsatte renten har fått full erstatning for kapitalavsavnet «i den tid som er gått» siden grunnen ble overlatt saksøkeren. Det nevnes ikke noe om et ubestemt fremtidig tidsrom som må være tatt med ved beregningen av den gjennomsnittlige rentesatsen hvis skjønnsretten ikke har forutsatt utbetaling ved forfall. I uttrykket «i den tid som er gått» kan således rent bokstavelig forstått ligge en begrensning av avsavnstapet frem til forfall, uten at lagmannsretten tillegger en slik forståelse noen avgjørende vekt. Det må under enhver omstendighet antas at skjønnsretten har forutsatt at betaling ville skje ved forfall, og for lagmannsretten er partene enige om at erstatningen for de på forhånd tiltrådte arealer forfalt til betaling når skjønnet ble rettskraftig.
I en dom som går ut på betaling av penger skal det alltid fastsettes en oppfyllingsfrist, som normalt er 2 uker, jfr. tvml. §146 annet ledd. Når et slikt pengekrav ikke innfris ved forfall, kan fordringshaveren kreve morarenter, jfr. morarentel. §2. Ved ekspropriasjonsskjønn fastsettes i alminnelighet ingen forfallsdag for betaling av erstatning, fordi eksproprianten har en frist på 1 år på seg til å ta standpunkt til om han vil kreve ekspropriasjonen gjennomført på de betingelser som er fastsatt ved skjønnet, jfr. skjønnsl. §57. Når eksproprianten på forhånd har truffet sitt valg ved å ha tiltrådt arealene, må den tilkjente erstatning anses som forfalt til utbetaling senest når skjønnet er blitt rettskraftig. I mange skjønn kommer dette direkte til uttrykk ved at det fastsettes at avsavnsrenten skal løpe frem til rettskraftig skjønn, og at det deretter skal betales vanlig morarente til betaling skjer.
Det vises også til at etter skjønnsl. §41 har et rettskraftig skjønn umiddelbar tvangskraft. Det må innebære ikke bare at eksproprianten
Side:954
når skjønnet er rettskraftig kan kreve de eksproprierte arealene avstått, men også at ekspropriaten på sin side kan kreve oppfyllelse, dvs. utbetaling av den tilkjente erstatning for tiltrådte arealer.
Som nevnt har skjønnsretten fastsatt en spesiell oppfyllingsfrist for de takstnr. hvor grunnen foreløpig ikke var tiltrådt, og at det eventuelt skulle betales vanlig morarente fra dette tidspunkt og frem til betaling skjer. Lagmannsretten finner det ulogisk og inkonsekvent om skjønnsretten skulle ha ment at noe annet skulle gjelde for takstnr. hvor grunnen på forhånd var tiltrådt, og det er intet i skjønnsgrunnene som gir grunnlag for å anta at skjønnsretten har vært av slik oppfatning. Det nevnes i denne forbindelse - uten at det tillegges noen avgjørende betydning - at i et senere skjønn ved Tinn og Heddal herredsrett, med samme skjønnsstyrer og etter en uttrykkelig anmodning fra de samme prosessfullmektigene om en presisering, er uttalt, jfr. skjønn 2/82 B og 10/83 B, 16:
«Når tiltredelsen er skjedd og skjønnet er rettskraftig, må kravet på erstatning anses forfalt. Når skjønnet er rettskraftig løper morarente på vanlig måte etter morarentelovens §5. For så vidt burde det være overflødig å si at morarente pliktes å betale når skjønnet er rettskraftig, erstatningen forfalt og forsinkelsen skyldes eksproprianten.»
Ankemotpartens forståelse av skjønnsgrunnene stiller i realiteten kommunen fritt når den vil foreta utbetaling uten å komme i mora. En slik forståelse av skjønnsgrunnene ville nærmest måtte karakteriseres som vilkårlig, og det er etter lagmannsrettens oppfatning ikke holdepunkter for en slik karakteristikk av skjønnet.
Ankemotparten har anført at hvis de ankende parter hadde ment at skjønnsretten hadde gjort en feil ved ikke å tilkjenne morarente fra rettskraftig skjønn, eller at skjønnsretten var uklar på dette punktet, ville rettsmidlet vært overskjønn. Lagmannsretten vil til dette bemerke at etter de ankende parters oppfatning var det ingen feil eller uklarhet ved skjønnet, og de fant derfor ikke grunnlag for begjæring om overskjønn. Feilen ligger etter deres oppfatning ved ankemotpartens fortolkning av skjønnet, og den riktige forståelsen søker de fastslått ved en fastsettelsesdom.
På denne bakgrunn må den naturlige og riktige forståelsen av skjønnsrettens uttrykk «til betaling skjer» være at avsavnsrenten på 9 % p.a. skal regnes frem til forfallstidspunktet, og deretter vanlige morarenter på samme måte som det i skjønnet uttrykkelig er sagt for de tilfellene hvor grunnen ikke var tiltrådt.
De ankende parter gis etter dette medhold i realiteten. Da dommen er en fastsettelsesdom, må resultatet komme til uttrykk i domsslutningen på en noe annen måte enn slik den nedlagte påstand lyder.
Saksomkostninger.
Anken har ført frem og ankemotparten må i samsvar med hovedregelen i tvml. §172 første ledd, jfr. §180 annet ledd, erstatte de ankende parter deres saksomkostninger for begge retter, idet det ikke er grunnlag for å anvende noen av unntaksreglene i §172 annet ledd. De ankende parters prosessfullmektig beregnet seg for herredsretten et salær på kr. 14 700,-, og hadde dessuten diverse spesifiserte utgifter på kr. 4 423,-, samt reiseutgifter og diett til partene kr. 500,-,
Side:955
tilsammen kr. 19 623,-. For lagmannsretten har han ifølge fremlagt oppgave beregnet seg et salær på kr. 17 000,- og har dessuten hatt diverse utgifter på kr. 4 330,- samt reiseutgifter og diett til partene på kr. 520,-. I tillegg kommer rettsgebyr på kr. 6 200,-, slik at de samlede omkostninger for lagmannsretten er på kr. 28 050,-. Omkostningsoppgavene er forelagt ankemotpartens prosessfullmektig som ikke har gitt bemerkninger til dem. Oppgavene legges til grunn og saksomkostningene fastsettes til de nevnte beløp, tils. kr. 47 673,-.
Ankeforhandling ble som nevnt foran holdt 14.1.88. På grunn av reisefravær og deretter sykefravær er dommen avsagt først idag.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Ved erstatningsoppgjøret etter Tinn og Heddal herredsretts skjønn nr. 4/82 B og 18/82 B, avhjemlet 30.6.83, har de ankende parter som saksøkte i nevnte skjønn krav på den til enhver tid gjeldende morarente av de samlede erstatningsbeløp, inklusive erstatningsbeløp/renter etter den dagjeldende vederlagslovens §11, regnet fra forfall den 29.9.83 og frem til utbetaling faktisk ble foretatt for hver enkelt, samt til å få utbetalt morarente av det ved utbetalingen forfalte, men ikke utbetalte morarentebeløp, regnet fra nevnte tidspunkt og frem til utbetaling skjer.
2. Notodden kommune dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynning av lagmannsrettens dom å betale de ankende parter v/h.r.advokat Thorstein Vale kr. 47 673,- - førtisjutusensekshundreogsyttitrekroner - som erstatning for saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.