RG-1988-975
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1988-03-24 |
| Publisert: | RG-1988-975 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett - Eidsivating lagmannsrett LE-1988-00065 K. Se også LE-1988-00065 K, RG-1988-975. |
| Parter: | Europeiske Reiseforsikring A/S (advokat Bjørn Gulestøl) mot Siri Askevold (advokat Geir Knutsen). |
| Forfatter: | Lagdommerne Råmund Stuhaug, Einar M. Olsen, Ola Melheim |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §176, §179, §181 |
I tvist mellom Siri Askevold som saksøker og Europeiske Reiseforsikring A/S som saksøkt avsa Oslo byrett 25. februar 1988 dom med slik domsslutning (etter rettelse av 1. mars d.å.):
«Europeiske Reiseforsikring A/S v/styrets formann dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av dommen å betale til Siri Askevold kr. 10 000,- - kronertitusen 0/100 - med tillegg av 18 % - atten - prosent årlig rente fra 1.2.87 og til betaling skjer, samt kr. 23 595,- - kronertjuetretusenfemhundreognittifem 0/100 - i saksomkostninger.»
Sakens nærmere sammenheng fremgår av byrettens premisser.
Europeiske Reiseforsikring A/S har i rett tid påkjært byrettens saksomkostningsavgjørelse og for lagmannsretten lagt ned denne påstand:
«1. I byrettens dom gjøres den endring at
- prinsipalt: Europeiske Reiseforsikring A/S tilkjennes saksomkostninger.
- subsidiært: Hver av partene bærer sine omkostninger.
- ytterligere subsidiært: Saksomkostningsavgjørelsen oppheves.
2. I alle tilfelle: Europeiske Reiseforsikring A/S tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Side:976
Omkostningene ved kjæremålet utgjør så langt kr. 1 500 pluss rettsgebyr.»
Siri Askevold har tatt til gjenmæle og for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. Europeiske Reiseforsikring A/S v/styrets formann tilpliktes å betale saksomkostninger til advokat Geir Knutsen med kr. 1 500,-.»
Europeiske Reiseforsikring A/S har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Siri Askevold fikk av retten ikke fullt medhold når det gjaldt påstanden om renter. Etter dette skal hver av partene bære sine omkostninger, jfr. tvml. §174 første ledd. Eventuelt avvik fra denne regelen skal vurderes etter §174 annet ledd. Det må ellers legges vekt på forlikstilbudet forsikringsselskapet avga. Bortsett fra de den gang påløpte saksomkostninger tilbød forsikringsselskapet seg fullt oppgjør. At forlikstilbudet ikke er vurdert er en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse, jfr. Rt-1987-1271 (særlig 1274).
Det er også en feil at motparten er tilkjent erstatning for saksomkostninger påløpt før uttak av forliksklagen, jfr. tvml. §176 første ledd og Høyesteretts kjennelse i Rt-1987-1409.
Endelig anføres at fordi byretten uriktig har lagt til grunn at den kjærende part ikke hadde innvendinger mot størrelsen av det omkostningsbeløp som ble krevet, er det å frykte at dette har hatt betydning for byrettens avgjørelse.
Siri Askevold har for lagmannsretten blant annet anført:
«Det anføres fra denne side at det er riktig at motparten har tapt saken fullstendig. Dette må være resultatet uavhengig av rentespørsmålet. Det ble under hovedforhandlingen gitt uttrykk for at man ikke hadde bemerkninger til at retten på fritt grunnlag fastsatte fra hvilket tidspunkt renten skulle beregnes, og retten har derfor korrekt anvendt tvistemålslovens §172 første ledd, jfr. Bratholm/Hov Sivil rettergang 2. utgave 1976 s 558, 3. avsnitt.
Subsidiært, dersom lagmannsretten på grunn av avgjørelsen av rentespørsmålet mener motparten ikke har tapt saken fullstendig, skal saken avgjøres etter §174. Det er helt åpenbart at §174 annet ledd, 1. alternativ i såfall kommer til anvendelse idet renten i tidsrommet 4. desember 1986 til 1. februar 1987 utgjør kr. 280,-, og således er helt bagatellmessig og derved et tvistepunkt av liten betydning. Motpartens anførsler om at rentene går opp i opp med egenandelen etter rettshjelpforsikringen er direkte feilaktig. Det vil dessuten bli hevdet at det ikke kan tas hensyn til en mulig anvendelse av rettshjelpforsikringen når motpartens forlikstilbud skal vurderes, men alene til det totale forlikstilbudet som altså ikke medførte dekning av saksomkostningene, på det tidspunktet kr. 6 000,-. Saken er derfor ikke avgjort i samsvar med motpartens forlikstilbud og motparten må også etter §174 annet ledd, 1. alternativ, betale de totale omkostninger.
Da dette for byretten var åpenbart var det ingen grunn til i premissene å drøfte anvendelsen av §174 annet ledd, 2. alternativ.
Når det gjelder omkostningenes størrelse fastholdes det at disse
Side:977
ikke er i strid med loven, og at de således er unndratt lagmannsrettens overprøvelse. Det fremgår av byrettsdommen på side 13, at også den del av salæroppgaven som refererer seg til arbeidet foretatt forut for stevning er å anse som saksomkostninger, og denne vurdering kan ikke overprøves av lagmannsretten.
Det fastholdes for øvrig at byretten har rett når den mener at alle omkostningene var nødvendige for å få saken gjennomført jfr. de anførsler som fremkommer av dette på side 13.»
Lagmannsretten finner at byrettens omkostningsavgjørelse må oppheves og bemerker:
Ved vurderingen av saksomkostningsspørsmålet burde byretten ha vurdert betydningen av det forlikstilbud som i sin tid ble fremsatt av forsikringsselskapet. Unnlatelsen avskjærer lagmannsretten fra en tilstrekkelig prøving av rettmessigheten av byrettens omkostningsavgjørelse. Forskjellen i det byretten tilkjente og det som ble krevet med hensyn til renter, er ellers et forhold som gjør at tvml. §172 første ledd ikke uten videre kan legges til grunn for omkostningsavgjørelsen. Byretten skulle i stedet ha vurdert omkostningsspørsmålet i relasjon til §174 første eller annet ledd.
Etter det som er nevnt foran blir byrettens omkostningsavgjørelse å oppheve og hjemvise til ny behandling, tvml. §181 annet ledd og §386 og §403.
Når det gjelder byrettens tilkjennelse av saksomkostninger påløpt før det egentlige saksanlegget, bemerkes at byretten synes å ha lagt til grunn at omkostningene før saksanlegget ikke er saksomkostninger i egentlig forstand, men at det likevel etter omstendighetene var riktig å tilkjenne Askevold erstatning for disse omkostninger. Lagmannsretten kan ikke prøve byrettens vurdering av berettigelsen av dette, men peker på at siden det ikke dreier seg om saksomkostninger i egentlig forstand, skulle beløpet vært holdt utenfor det beløp som tilkjennes som saksomkostninger.
Kjæremålet har ført frem, men lagmannsretten finner at saksomkostningsspørsmålet bør utsettes til den avgjørelse som avslutter saken, jfr. tvml. §179 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling for byretten.
2. Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten utsettes til den avgjørelse som avslutter saken.