Rt-1987-1409
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-11-05 |
| Publisert: | Rt-1987-1409 (384-87) |
| Stikkord: | Saksomkostninger i inkassosaker |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 443 K/1987, jnr 199/1987 |
| Parter: | Ric. Bjørn A/S (advokat Rolf Pedersen) mot Pål Simensen. |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Holmøy, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915), Tvistemålsloven (1915) §176, §179, §356, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §60, Inkasso-, auksjons- og rettshjelpsloven (1936) |
Ved stevning 25. juni 1986 til Tromsø byrett reiste Ric. Bjørn A/S ved sin prosessfullmektig advokat Rolf Pedersen søksmål mot Pål Simensen med slik påstand:
"1. Pål Simensen dømmes til innen 14 dager å betale Ric. Bjørn A/S kr 83.776,22 med tillegg av 12 % renter av kr 74.423,52 fra 20. januar 1986 frem til 1. februar 1986 og 15 % renter fra 1. februar 1986 og frem til betaling skjer.
2. Pål Simensen dømmes til å betale inkassosalær med kr 4.800,-.
3. Ric. Bjørn A/S tilkjennes saksomkostninger."
I stevningen het det blant annet:
"Ric. Bjørn A/S har levert varer til Pål Simensen uten at denne har gjort opp fullt for seg. Saken ble derfor sendt til inkasso 9/4 f.å. Hovedstol utgjorde da kr 84.423,52. Senere er påløpt renter, inkassosalær samt omkostninger ved forliksklage i henhold til brev av 2. juni 86 fra Nord-Inkasso A/S til undertegnede. Saksøkte har også innbetalt avdrag 19. juni 1985, 24. juli 1985 og 20. september 1985 med tilsammen kr. 10.000,-."
Som bilag til stevningen fulgte kontoutskrift for saksøkte, kopi av brev 2. juni 1986 fra Nord-Inkasso A/S til advokat Pedersen, kopi av forliksklage 20. januar 1986 utarbeidet av Nord-Inkasso A/S og utskrift av forliksrådsbehandlingen 2. mai 1986. I brevet fra Nord-Inkasso til advokat Pedersen ble advokaten bedt om å sørge for at det blir avsagt dom i saken. Brevet inneholdt en oppstilling over kravet, inkludert postene renter med kr 9.352,-, inkassosalær kr 4.800 og omkostninger ved forliksklage kr 395.
Videre het det i stevningen fra advokat Pedersen:
"Uteblivelsesdom begjæres avsagt dersom vilkårene for dette er til stede. Saksomkostningene bes i så fall satt til kr 2.000,- inklusiv rettens gebyr og gebyr til forliksrådet."
Saksøkte gav ikke tilsvar, og Tromsø byrett avsa 17. september 1986 uteblivelsesdom med slik slutning:
"1. Pål Simensen dømmes innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale Ric. Bjørn A/S kr 83.776,22 - kroneråttitretusensyvhundreogsyttiseks 22/100 - med tillegg av 12 - tolv prosent renter av kr 74.423,52 - kronersyttifiretusenfirehundreogtjuetre 52/100 - fra 20. januar 1986 frem til 1. februar 1986 og 15 - femten prosent renter fra 1. februar 1986 og frem til betaling skjer.
2. Pål Simensen frifinnes for å betale inkassosalær med kr 4.800,-.
3. Pål Simensen dømmes til å erstatte Ric. Bjørn A/S sakens omkostninger med kr 2.000,- - kronertotusen 00/100."
Om slutningens punkt 2 og 3 het det i domspremissene:
"Når det gjelder inkassosalæret på kr 4.800,- fremgår det hverken av stevningen eller bilagene til denne hva som er grunnlag for dette kravet. Fordi det hverken er fremlagt dokumentasjon for eller på annen måte påberopt at det har foregått et inkassoarbeid som tilsier inkassosalær kan retten ikke legge til grunn at saksøkeren har krav på dette. Saksøkte må således frifinnes for å betale inkassosalær med kr 4.800,-.
Saksomkostningene fastsettes i samsvar med saksøkerens oppgave til kr 2.000,- som inkluderer rettens gebyr og gebyr til forliksrådet."
Ric. Bjørn A/S påkjærte ved sin prosessfullmektig domsslutningens punkt 2 til Hålogaland lagmannsrett og gjorde gjeldende at den var i strid med loven. Lagmannsretten avsa 11. april 1987 under dissens kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet avvises."
Flertallet fant at riktig rettsmiddel mot byrettens dom på dette punkt var anke, ettersom saksøkerens utgifter til inkasso ikke kom inn under tvistemålsloven kapittel 13 om saksomkostninger, men måtte sees som et erstatningsansvar som måtte hjemles i alminnelige regler om ansvar for mislighold av pengeforpliktelser. Mindretallet la til grunn at inkassoutgifter forut for stevningen er saksomkostninger, og mente at byrettens avgjørelse på dette punkt var i strid med loven.
Saksforholdet og lagmannsrettens begrunnelse for øvrig går frem av lagmannsrettens kjennelse.
Ric. Bjørn A/S har ved sin prosessfullmektig i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Selskapet slutter seg til det som er anført av lagmannsrettens mindretall. Inkassosalæret er en del av saksomkostningene, og kjæremål er da riktig rettsmiddel. Lagmannsrettens flertall har misforstått kjæremålserklæringen til lagmannsretten når den har avvist kjæremålet på det grunnlag at det ikke pretenderes at avgjørelsen om inkassosalæret er i strid med loven. Anførslene i kjæremålet gjaldt først og fremst realiteten, at betingelsene for å tilkjenne inkassosalæret var til stede. Denne misforståelsen kunne vært avklart ved en henvendelse til prosessfullmektigen før kjennelse ble avsagt.
Den kjærende parts prosessfullmektig anfører videre:
"Så langt jeg kjenner til er det vanlig at underrettene godkjenner saksomkostninger og inkassosalær under ett. Vanligvis utformes påstanden som et krav om tilkjennelse av saksomkostninger - "heri inkludert inkassosalær", og denne påstandsutforming går igjen i domsslutningene. Til dags dato har jeg ikke opplevet å få en slik påstandsutforming endret av domstolene.
I enkelte saker - hvor jeg har fått prosessoppdraget fra inkassobyrå - har jeg spesifisert inkassosalæret som eget punkt. Begrunnelsen for dette har alene vært hensynet til oppgjøret mellom meg og inkassobyrået. I tilfelle retten fastsetter lavere samlede saksomkostninger (heri inkludert inkassosalær) enn det er fremsatt krav om, uten å redegjøre for om det er inkassosalæret som er satt ned eller andre deler av saksomkostningene som er redusert, er felles påstandsutforming uhensiktsmessig i slike situasjoner. Hvorvidt man velger å spesifisere inkassosalær som eget punkt eller ikke, kan imidlertid ikke være avgjørende for hvilket rettsmiddel som skal brukes, da det rettslige grunnlag for inkassosalær selvsagt må være det samme i begge tilfellene.
Med hensyn til rettspraksis, viser jeg til at justitiarius i Oslo byrett gjennom år har operert med egen veiledende norm for "fastsettelse av saksomkostninger i veksel- og inkassosaker." Det følger av normen at inkassosalæret er en del av saksomkostningene. I oversendelsesbrev av 28. september til Advokatforeningen henvises direkte til Tvistemålsloven §176, jfr. §179. Det påpekes at normen kun er av veiledende karakter, da det er vedkommende dommer "som i den enkelte sak selv avgjør om og i tilfelle med hvilket beløp saksomkostninger skal tilkjennes," jfr. Den Norske Advokatforeningen Håndbok del IV - 4. utgave fra 1974.
Jeg antar at samtlige eller i det minste de fleste av landets underretter har fulgt samme praksis som Oslo byrett og lagt til grunn normens oppfatning om at inkassosalær er en del av saksomkostningene og utformet domsslutningen i overensstemmelse med dette.
Med hensyn til rettspraksis og teori, er jeg oppmerksom på at det er omtvistet hvorvidt inkassosalær inngår som en del av saksomkostningene. Jeg er kjent med de to dommer fra RG-1958-31 og RG-1986-790 som lagmannsrettens flertall henviser til. Jeg vil imidlertid vise til RG-1973-707 - kjennelse avsagt av Eidsivating lagmannsrett 26. mars 1973, hvor tariffmessig inkassosalær ble ansett som en del av saksomkostningene. Også i Rt-1984-749 - kjennelse avsagt 5. april 1984 av Høyesteretts kjæremålsutvalg, inngår at inkassosalæret er blitt ansett som en del av saksomkostningene.
I motsatt fall skulle kjæremålserklæringene vært avvist.
I RG-1958-33 uttaler Hålogaland lagmannsrett "at det neppe i og for seg kan være noe i veien for å fastsette saksomkostninger som også omfatter inkassosalær, jfr. Rt-1952-1274, særlig de dissenterende dommers uttalelser om praksis ved Oslo byrett."
I Rt-1986-978 har Høyesteretts kjæremålsutvalg videre anført at inkassosalær kan bli dekket under tvangsfullbyrdelse i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §60. Det er ingen grunn til å gi Tvistemålsloven §176 noen mindre rekkevidde enn tvangsfullbyrdelsesloven §60. Uttalelsen viser at Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke kan ha oppfattet at hjemmelen for tilkjennelse av inkassosalær er de alminnelige erstatnings- og kontraktsrettslige regler om ansvar for mislighold av pengeforpliktelser.
Dertil vil hevdes at det er lite hensiktmessig at fastsettelse av inkassosalæret ikke skal kunne påkjæres, men i stedet kun skal kunne angripes gjennom anke. Oftest er det snakk om nedsettelse av inkassosalæret fra rettens side, og tvistemålsloven §356 vil i slike tilfelle kunne forhindre overprøvelse. Å gjennomføre ankebehandling med hovedforhandling for å få prøvet inkassosalærets størrelse, er uhensiktsmessig både ut fra økonomiske hensyn og ut fra domstolenes arbeidsbyrde. I praksis vil en slik ordning innebære at underrettens standpunkt til krav om inkassosalær vil være unndratt overprøvelse.
Forøvrig viser jeg til midretallets premisser i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse gjengitt i Rt-1952-1274."
Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
"1. Hålogaland lagmannsretts avgjørelse i sak 68/86 B oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Ric. Bjørn A/S tilkjennes saksomkostninger for så vel lagmannsretten som for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Motparten har ikke gitt tilsvar.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det lovtolkingsspørsmål som kjæremålet gjelder, må ansees tvilsomt. Utvalget slutter seg for sitt vedkommende til det standpunkt som er lagt til grunn av lagmannsrettens flertall, hvoretter utgifter til inkasso forut for saksanlegget ikke er saksomkostninger i relasjon til tvistemålsloven 13de kapitel. Dette standpunkt er i samsvar med den løsning som er foreslått i Ot.prp nr. 2 (1987-88) om lov om inkassovirksomhet m.v, se lovutkastets §17 og motivene 120.
Lagmannsrettens saksbehandling er ikke angrepet i kjæremålet.
Kjæremålet har ikke ført frem. Det er ikke inngitt tilsvar i kjæremålssaken, og saksomkostninger for kjæremålsutvalget blir derfor ikke å tilkjenne.
Kjennelsen er enstemmig.
SLUTNING:
Kjæremålet forkastes.
Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.
Riktig utskrift: