RG-1989-306

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1988-09-15
Publisert:	RG-1989-306
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 15. september 1988 i sak nr. 184/1987
Parter:	Legalarvingene etter Edith Sunde Nilsen v/Johan Sunde (advokat Bjarne Rørstad) mot Legalarvingene etter Eystein Nilsen v/Olav Nilsen (advokat Hans Anton Høyer).
Forfatter:	Lagdommer Inge Kolberg, kst. lagdommer Willy Nesset, byrettsdommer Torleif Skage
Lovhenvisninger:	Arveloven (1972) §67, §86, Tvistemålsloven (1915) §180, Tvistemålsloven (1915), Arveloven (1972)

Saken gjelder tolkning av gjensidig testamente.

Eystein Nilsen og Edith Sunde Nilsen giftet seg i 1954. Den 14. august 1957 opprettet de et testamente som lød som følger:

«Undertegnede Eystein Nilsen, født xx.xx.1903, og hustru Edith Sunde Nilsen, født xx.xx.1916, bopel Borgund, som ikke har felles livsarvinger, bestemmer herved at den som lever lengst av oss skal beholde vårt fellesbo som sin eiendom med fri rådighet i levende live og ved testament.»

Vitnebekreftelsen er undertegnet av Lillian Didriksen og Arne Lynghjem. Sistnevnte var advokat i Ålesund på det tidspunkt testamentet ble opprettet, mens Lillian var hans kontordame.

Eystein Nilsen døde den 23.4.1976. Edith Sunde Nilsen overtok

Side:307

fellesboet i henhold til testamentet og satt med dette til hun døde 14.3.1987, uten å ha giftet seg på nytt eller forføyet over boet ved testamente.

Etter hennes død ble det ex officio åpnet offentlig skifte i boet, og under skiftesamling i Ålesund skifterett den 21. april 1987 ble det klarlagt at det var uenighet mellom legalarvingene på hver side om hvorvidt boet skulle deles likt, eller om legalarvingene etter lengstlevende skulle overta hele boet.

Boets verdi var etter det opplyste ca. kr. 550 000,- hvorav kr. 153 000,- utgjorde bankinnskudd.

Lengstlevendes arvinger ble av skifteretten pålagt å reise skiftetvist og Ålesund skifterett avsa den 21. september 1987 dom med slik slutning:

«1. Legalarvingene etter Eystein Nilsen og legalarvingene etter Edith Sunde Nilsen arver en halvpart hver av Edith Sunde Nilsen og Eystein Nilsens dødsbo.

2. Partene bærer selv sine omkostninger.»

Dommen er av legalarvingene etter Edith Sunde Nilsen rettidig påanket til Frostating lagmannsrett. Legalarvingene etter Eystein Nilsen har tatt til motmæle. Ankeforhandlingene ble avholdt i Ålesund den 25. august 1988.

Fra den ankende part avga Nelly Skulstad partsforklaring, for ankemotparten avga Harald Møllendal og Olav Nilsen forklaring. Det ble videre avhørt to vitner, som var de samme vitner som for skifteretten. Når det gjelder de ytterligere enkeltheter i saken, samt partenes anførsler for skifteretten vises til skifterettens dom. Saken står for lagmannsretten i det vesentlige i samme stilling som for skifteretten.

Legalarvingene etter Edith Sunde Nilsen har for lagmannsretten i hovedsak anført:

- at testamentets ordlyd gir tilstrekkelig veiledning til å avgjøre tvisten,

- at ordlyden tilsier at lengstlevendes legalarvinger skal overta som enearvinger, jfr. plenumsdommen i Rt-1968-540 som er et prejudikat for nærværende sak,

- at arvelovens §67, jfr. §86 kommer til anvendelse generelt, men at denne er subsidiær i forhold til testamentets ordlyd,

- at arvelovens §67 ikke kommer til anvendelse dersom det er klart hva ektefellene mente da testamentet ble opprettet,

- at bestemmelsen i arvelovens §67 om at «når det ikkje er grunn til å tru at ektemakane meinte noko anna då dei gjorde testamentet» stiller små beviskrav til hva testatorene mente,

- at testatorene mente at arven ved lengstlevendes død skulle tilfalle dennes legalarvinger uansett hvem av ektefellene som levde lengst,

- at skifterettens avgjørelse er i utakt med plenumsdommen,

- at forklaringene fra Nelly Skulstad og Kirsten Ruud støtter en slik oppfatning, og

- at vitnet Randi Nedregottens forklaring om hva Eystein Nilsen uttalte da Nedregotten opprettet gjensidig testamente klart viser hva som var ektefellenes vilje med hensyn til boets fordeling etter lengstlevendes død,

Side:308

- at Edith Sunde Nilsen i 1981 ga Olav Nilsens fem barnebarn kr. 10 000,- hver, etter å ha solgt boets fritidseiendom for kr. 145 000,-, idet hun uttalte at Eystein Nilsens arvinger ikke hadde noe å kreve etter ham og at hun ved senere å betale kr. 1 000,- til hver av Harald Møllendals tre barn anså seg ferdig med skifteoppgjøret etter Eystein Nilsens legalarvinger.

Legalarvingene etter Edith Sunde Nilsen har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

«1. I boet etter Edith Sunde Nilsen er hennes legalarvinger etter arveloven, hennes eneste arvinger med arverett.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger hos ankemotpartene for skifteretten og for lagmannsrett.»

Legalarvingene etter Eystein Nilsen har for lagmannsretten i hovedsak anført:

- at lagmannsretten skal finne fram til hva som var begge ektefellers mening ved opprettelsen av testamentet i 1957,

- at bevisførselen i saken dreier seg om hvorvidt ektefellene mente noe annet enn likedeling da testamentet ble opprettet,

- at man av testamentets ordlyd ikke kan slutte noe om hvordan det skal forholdes med boet etter lengstlevendes død,

- at det heller ikke utenfor testamentets ordlyd finnes holdepunkter for oppgjøret,

- at det som parten Harald Møllendal og vitnet Kirsten Ruud har forklart bare er referat av uttalelser som testatorene har avgitt etter opprettelsen av testamentet,

- at vitnet Nedregottens forklaring refererer uttalelser som falt for ca. 30 år siden, noe som derfor har liten eller ingen bevisverdi, og at hennes uttalelse også kan tyde på at det aldri ble diskutert arvefordeling etter lengstlevendes død,

- at det var Eystein Nilsen som brakte det meste av verdiene inn i boet idet han var 50 år og ungkar da han giftet seg, mens Edith Sunde Nilsen var husmor,

- at det gode forhold mellom Eystein Nilsen og hans familie tilsier at også hans familie skulle få del i arven,

- at Eystein Nilsen var 13 år eldre enn sin hustru og at han derfor regnet med å dø først slik at testamentet kun var ment som en regulering ektefellene imellom og at Eystein Nilsens primære hensikt med testamentet først og fremst var å sikre sin kone etter sin egen død,

- at plenumsdommen fra 1968 er uten interesse etter at arveloven av 1972 trådte i kraft,

- at arvelovens §67, jfr. §86 kommer til anvendelse,

- at arven etter arvelovens §67 punkt 3 skal deles likt idet testamentet ikke har «klare føresegner om arvefordelinga etter at lengstlevande er død» og

- at testatorene ikke har ment noe om fordelingen etter lengstlevendes død, noe som må være avgjørende for boets fordeling i henhold til arvelovens §67 nr. 3.

Legalarvingene etter Eystein Nilsen har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

Side:309

«1. Ålesund skifteretts dom av 21. september 1987 stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for skifterett og for lagmannsrett.»

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som skifteretten og kan for det alt vesentlige tiltre skifterettens begrunnelse som det vises til.

Eystein Nilsen døde i 1976 mens Edith Sunde Nilsen døde i 1987. Arveloven av 1972 §67 kommer dermed til anvendelse, jfr. arvelovens §86. Den av den ankende part påberopte plenumsdom fra 1968 har ikke avgjørende betydning idet arveloven fjernet den tidligere tvil på dette området og endret de presumsjonsregler som gjaldt inntil da. Den påberopte dom vil således bare ha interesse ved fortolkning av testamentator hvor den ene eller begge ektefellene døde før arveloven trådte i kraft.

I henhold til arvelovens §67 nr. 3, jfr. første ledd, skal det foretas likedeling mellom legalarvingene på begge sider dersom testamentet ikke har klare bestemmelser om arvefordeling etter lengstlevendes død, og det ikke er grunn til å tro at ektefellene mente noe annet da testamentet ble opprettet.

Testamentet må tolkes ut fra alle momenter som kan kaste lys over hva som har vært begge ektefellers mening da testamentet ble opprettet i 1957. Utgangspunktet for tolkningen må imidlertid være testamentets ordlyd.

Som anført av skifteretten fremstår testamentet som et standardtestament uten noen form for personlig utforming fra testators side. Ordlyden kan forstås på flere måter, slik skifteretten har redegjort for på side 8 og side 9 i sin dom. Det har ingen klar bestemmelse om fordelingen av lengstlevendes død i den forstand at det fremgår av testamentet hvordan det skal forholdes ved lengstlevendes død. At testamentet bruker uttrykket «som sin eiendom» er i denne forbindelse ikke tilstrekkelig til å komme unna presumsjonsregelen i arvelovens §67 nr. 3. Lagmannsretten legger således til grunn at testamentets ordlyd i relasjon til arvelovens §67 ikke i tilstrekkelig grad gir veiledning om fordelingsspørsmålet.

Spørsmålet blir så om momenter utenom testamentets ordlyd kan gi veiledning med hensyn til om det er grunn til å tro at ektefellene mente noe annet enn likedeling av boet da testamentet ble opprettet. Ved denne vurdering bør det ikke stilles store krav til beviset for testatorenes mening, jfr. Ot.prp. nr. 36 for 1967/68 183, jfr. 186.

For lagmannsretten har det heller ikke vært mulig å innhente opplysninger fra testamentvitnene, og det er heller ikke for lagmannsretten fremlagt annet materiale. Uttalelsene fra vitnet Randi Nedregotten og parten Nelly Skulstad baserer seg på en samtale med ekteparet Nilsen for ca. 30 år siden, umiddelbart etter at Nedregotten selv hadde opprettet et gjensidig testamente. Diskusjonen gikk den gang særlig på hvordan testamentet kunne utformes slik at man unngikk strid mellom legalarvingene på begge sider. Etter det opplyste finner lagmannsretten at det like gjerne kunne være en eventuell strid etter først-avdødes død som etter lengstlevendes død som ble diskutert. Vitnet Johanne Ruud ga uttrykk for at Edith Sunde Nilsen i sine siste leveår ønsket

Side:310

opprettet et testamente til fordel for sine legalarvinger. Dette skulle være unødvendig dersom hun mente at det gjensidige testamentet forutsatte at hennes legalarvinger skulle arve hele boet, med mindre hun ønsket en spesiell fordeling mellom sine arvinger. Noen opplysninger om en slik fordeling foreligger ikke. Når det for øvrig gjelder vurderingene av parts- og vitneavhørene vises til skifterettens dom 10, idet heller ikke disse etter lagmannsrettens oppfatning peker i noen bestemt retning om hva ektefellene mente om boets fordeling etter lengstlevendes død.

Edith Nilsen solgte i 1981 boets fritidseiendom for kr. 145 000,-. Hun ga da Olav Nilsens fem barnebarn kr. 10 000,- hver og senere Harald Møllendals tre barn kr. 1 000,- hver. At dette skulle være gjort for at Eystein Nilsens legalarvinger «skulle ha fått sitt» legger lagmannsretten lite vekt på, idet gavene ble gitt betingelsesløst og til slektninger av Eystein Nilsen som på det tidspunkt ikke var arveberettiget.

Partene og vitnene har alle fremhevet det gode forhold mellom legalarvingene på begge sider generelt og mellom ektefellene spesielt. Det var Eystein Nilsen som brakte det alt vesentlige av verdiene inn i boet, og dette sammen med det gode forhold han hadde til sine legalarvinger gjør det isolert sett lite sannsynlig at han ønsket å sette disse arverettslig til side. Mellom ektefellene var det en aldersforskjell på 13 år, noe som i seg selv sannsynliggjorde at Eystein Nilsen falt fra først. Han var da naturlig nok opptatt av å sikre Edith Sunde Nilsen, og slik at hun unngikk konflikt med hans legalarvinger. Det er ikke kommet frem sikre opplysninger som indikerer at ektefellene overhodet tenkte på fordeling etter lengstlevendes død. En likedeling ville imidlertid ut fra ektefellenes situasjon være naturlig og rimelig.

Situasjonen er etter dette at de tolkningsmidler som foreligger ikke gir særlig veiledning om hva ektefellene mente om arvegangen etter lengstlevendes død, hvoretter presumpsjonsregelen i arvelovens §67 nr. 3 kommer til anvendelse.

Anken har etter dette ikke ført frem. Når det gjelder saksomkostningene for skifteretten vises til skifterettens begrunnelse som lagmannsretten tiltrer. For lagmannsretten kommer hovedregelen i tvistemålslovens §180, første ledd til anvendelse hvoretter den ankende part må betale ankemotpartens saksomkostninger. Disse settes i overensstemmelse med oppgave fra advokat Hans Anton Høyer til kr. 11 600,- som i sin helhet er salær.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Ålesund skifteretts dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Edith Sunde Nilsens legalarvinger en for alle og alle for en til Eystein Nilsens legalarvinger i saksomkostninger kr. 11 600,- - ellevetusensekshundrekroner - med oppfyllelsesfrist 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Side:311

Av skifterettens dom (dommerfullmektig Morten Lund Mathisen m. spes. bem.): - - -

Sakens bakgrunn:

Saken gjelder tolkning av et gjensidig testament, opprettet av ektefellene Eystein Nilsen og Edith Sunde Nilsen, Ålesund. Eystein Nilsen døde den 23.4.76, Edith Sunde Nilsen døde 14.3.87, begge uten å etterlate seg livsarvinger og saken går mellom slektsarvingene på begge sider.

Eystein og Edith giftet seg i 1953 eller 1954. Det etterlatte testament ble opprettet den 14. august 1957 og lyder som følger:

«Undertegnede Eystein Nilsen, født xx.xx.1903, og hustru Edith Sunde Nilsen, født xx.xx.1916, bopel Borgund, som ikke har felles livsarvinger, bestemmer herved at den som lever lengst av oss skal beholde vårt fellesbo som sin eiendom med fri rådighet i levende live og ved testament.»

Testamentet har vanlig vitnepåtegning og er medunderskrevet av Lillian Didriksen og Arne Lynghjem som testamentsvitner. Arne Lynghjem var på den tid testamentet ble opprettet advokat i Ålesund. Lillian Didriksen var hans kontordame.

Etter lengstlevendes, Edith Sunde Nilsen, død ble det åpnet offentlig skifte i boet, Ålesund skifteretts jnr. 8/87. På skiftesamling i Ålesund skifterett den 21. april 1987 fremkom at det var uenighet mellom legalarvingene etter førstavdøde og legalarvingene til lengstlevende om hvorvidt boet skulle likedeles eller om legalarvingene etter lengstlevende skulle arve alt. Lengstlevendes arvinger ble av skifteretten pålagt å reise skiftetvist innen 14 dager i søksmåls former.

Advokat Bjarne Rørstad tok på vegne av legalarvingene etter Edith Sunde Nilsen, representert ved Johan N. Sunde, Gartnerivegen, 6017 Ålesund, den 4. mai 1987 ut stevning. Som prosessfullmektig for legalarvingene etter Eystein Nilsen, representert ved Olav Nilsen, Ragnvald Jarlsgt. 1, 6005 Ålesund, har advokat Hans Anton Høyer fungert. Etter utveksling av prosesskrift ble det fredag den 21. august 1987 avholdt hovedforhandling i Ålesund Tinghus. Til stede var begge parter, representert ved de personer som er nevnt foran i rettsboken, og deres prosessfullmektiger. Partene avga forklaring og det ble avhørt 2 vitner. Forøvrig forløp forhandlingene slik rettsboken viser.

Saksøkerne ved sin prosessfullmektig, har i det vesentlige anført: - - -

Saksøkerne la ned slik påstand:

«1. I boet etter Edith Sunde Nilsen er hennes legalarvinger etter arveloven, hennes eneste arvinger med arverett.

2. De saksøkte tilpliktes å betale saksomkostninger til saksøkerne etter fremlagt oppgave.»

Saksøkte, ved sin prosessfullmektig, har i det vesentlige anført: - - -

De saksøkte la ned slik påstand:

«1. Legalarvingene etter Eystein Nilsen arver en halvpart av Edith Nilsen og Eystein Nilsens døds- og felleseiebo.

2. Legalarvingene etter Eystein Nilsen tilkjennes saksomkostninger.»

Retten bemerker:

Retten legger til grunn, og partene er enige om, at arvel. §67, jfr. §86 kommer til anvendelse. Testamentet ble opprettet i 1957, men førstavdøde, Eystein Nilsen, døde i 1976, altså etter at arveloven av 1972 trådte i kraft.

Det gjensidige testament er holdt i vendinger som i stor utstrekning går igjen i slike testamenter. Det vitner ikke om noen spesiell personlig utforming fra testatorenes side. Testamentet bestemmer «at den som lever lengst av oss skal

Side:312

beholde vårt fellesbo som sin eiendom med fri rådighet i levende live og ved testament». Dette kan på den ene side fortolkes slik at lengstlevende får den fulle eiendomsrett, med den selvsagte konsekvens at vedkommendes arvinger etter loven arver alt. Dette kan man utlede av passusen «beholde»... som sin eiendom». Tillegget «fri rådighet i levende live og ved testament» fremstår da som en presisering av de praktiske konsekvenser av den fulle eiendomsrett.

På den annen side kan testamentet fortolkes slik at lengstlevende har «fri rådighet i levende live og ved testament», og at passusen «beholde vårt fellesbo som sin eiendom» blir stående uten selvstendig innhold. Det følger av dette at intet er bestemt om arvefordelingen etter lengstlevendes død.

En ren ordfortolkning av testamentet åpner derfor mulighet både for at boet i sin helhet skal tilfalle lengstlevendes arvinger og for en likedeling.

Under enhver omstendighet er en videre i de tilfeller hvor arveloven av 1972 kommer til anvendelse, nødt til å skjele hen til arvel. §67 nr. 3. Her gis en betinget legalpresumpsjon som fastslår at det blir likedeling hvis ikke testamentet har «klare føresegner om arvefordelingar etter at lengstlevande er død». Saksøkerne kan derfor ikke høres med sin prinsipale anførsel, nemlig at ordlyden i testamentet gir nok veiledning til å beslutte at den lengstlevendes arvinger skal tilgodeses med hele arven. Høyesteretts oppfatning om disse tolkningsspørsmål, inntatt i Rt-- 68/540, må vike for den betingede legalpresumpsjonsregel som er gitt i den nye arveloven av 1972, §67.

Lengstlevende har ikke forføyet over formuen ved testament. Hun giftet seg ikke på ny etter at Eystein døde og ingen av ektemakene etterlot seg livsarvinger. Likedeling må derfor bli utgangspunktet så fremt «det ikkje er grunn til å tru at ektemakane meinte noko anna då dei gjorde testament». Det er dette siste som er det avgjørende tvisteterna i nærværende sak.

Som foran nevnt, gir ikke testamentets ordlyd noe holdepunkt om testatorene har ment det ene eller det andre. En er derfor henvist til å finne omstendigheter utenfor testamentet som kan gi holdepunkter for hva testatorene har ment skal skje med arven etter lengstlevendes død.

Det har ikke fremkommet noen opplysninger om omstendighetene rundt selve opprettelsen av testamentet. Det er ikke mulig å få innhentet opplysninger fra noen av testamentsvitnene. Noe skriftlig materiale, så som utkast, kommentarer o.l. fra opprettelsen av testamentet er heller ikke blitt fremlagt.

Forklaringene fra saksøkte Møllendal og vitnet Ruud skriver seg fra uttalelser avgitt av testatorene på tidspunkter langt etter opprettelsen av testamentet. Videre finner retten at ingen av uttalelsene er relatert til selve opprettelsen av testamentet. Det som er fremkommet i disse forklaringer kan derfor ikke tillegges vekt med hensyn til vurderingen av hva ektefellene mente da de opprettet testamentet.

Forklaringen til vitnet Randi Nedregotten, og til en viss grad forklaringen til saksøker Nelly Skulstad peker i retning av at Eystein mente at lengstlevendes arvinger skulle arve alt. Ifølge Ot.prp. nr. 36 side 183, 1. spalte, 2. avsnitt nedenfra i.f.,jfr. side 186, 1. spalte i.f., bør det ikke stilles store krav til beviset for testators mening. Imidlertid må bemerkes at de uttalelser det her er gitt forklaring om, falt for anslagsvis 30 år siden. En kan derfor ikke utelukke visse feilerindringer. Eysteins subjektive oppfatning vedrørende hans uttalelser, samt samtalenes kontekst er det også umulig å ha noen formening om idag. Misforståelser kan ha forekommet. De uttalelser som retten finner i sterkest grad trekker mot at lengstlevendes arvinger skal ta den fulle arv, Eysteins

Side:313

uttalelser til Nedregotten, falt dessuten ca. 2 år etter at testamentet til Eystein og Edith ble opprettet. Det er derfor vanskelig å utlede fra disse uttalelser, hva Eystein mente på tidspunktet for testamentsopprettelsen.

Videre har det ikke fremkommet noe vedrørende hva Edith mente før, under eller i rimelig kort tid etter opprettelsen av testamentet. Dette gjør det ytterligere vanskelig å fastslå at ektefellene «meinte noko anna då dei gjorde testament».

Retten har tatt hensyn til at det ikke bør stilles store krav til beviset for testators mening, jfr. passusen i arvel. §67 «ikkje grunn til å tru» og uttalelsen i forarbeidene. Retten finner imidlertid at de forannevnte momenter ikke på avgjørende måte kan sies å peke i retning av noen bestemt oppfatning hos de to ektefeller om boets fordeling etter lengstlevendes død.

Retten kan etter dette fastslå at hverken ordlyden i testamentet som sådan eller omstendighetene utenfor testamentet gir holdepunkter for om testatorene ønsket en likedeling av arven eller ønsket at det hele skulle tilfalle lengstlevendes arvinger. Som det tidligere er redegjort for kommer derfor arvel. §67 nr. 3, 2. setning til anvendelse.

De saksøktes påstand nr. 1 blir derfor å ta til følge. En gir imidlertid påstanden en noe endret redigering.

Saksomkostninger:

Retten finner at saken, før den ble fremmet, fremsto som så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for saksøkerne å la den komme for retten. Unntaksregelen i tvml. 172 annet ledd kommer derfor til anvendelse, partene må selv bære sine omkostninger. - - -