RG-1989-541
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-12-02 |
| Publisert: | RG-1989-541 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 2. desember 1988 i ankesak LE-1987-00432, hl.nr. 671/87. |
| Parter: | Ankende part: Torkel Skinnes Myhre (Prosessfullmektig: H.r.advokat Sverre Thune, Hønefoss). Motpart: Staten v/Landbruksdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/adv. A.C. Stray Ryssdal, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Råmund Stuhaug, formann. Lagdommer Johannes Smit. Lagdommer Lars-Jonas Nygard |
| Lovhenvisninger: | Jordloven (1955) §20, Tvistemålsloven (1915) §180, §1, Forpaktingslova (1965) §25, Jordloven (1928), LOV-1851-09-24 |
Peder Berntsen Dysterud som hadde drevet eget gårdsbruk i Modum, kom i 1905, etter at gården var solgt på tvangsauksjon, til daværende Hole herred. Sammen med sin hustru fikk han i 1909 tilbud om å flytte til plassen Nordhagen under Nedre Hovin. Nordhagen er bebygd med våningshus, låve og stabbur og omfatter en mindre jordvei og noe skog med havnehage. Plassen er ikke skilt ut fra hovedbruket Hovin, gnr. 246 bnr.1 i Ringerike, men innmarkene på de to brukene ligger adskilt. Peder Dysterud ble boende på Nordhagen til sin død i 1937 og siden har hans barn bodd der. I dag bor en av hans sønner, Birger Dysterud der med sin hustru. I de første årene bodde Peder Dysterud på Nordhagen etter muntlig avtale med eieren av Nedre Hovin, Truls Skinnes. I 1913 ble det satt opp et dokument, betegnet "Kontrakt mellom Truls N. Skinnes og Peder B. Dysterud". Dette er datert 8.8 - s.å. og undertegnet av Peder Dysterud.
Kontrakten lyder slik:
"Pladsen Nordhagen under Hovind bortforpaktes til Peder Berntsen Disterud paa et Aar fra 3 de Mai 1913 til 3 de Mai 1914 paa følgende Vilkaar. Afgift betales til Eieren K.150..et hundrede og femti Kroner inden 14 de Oktober førstkommende.Da selv og Sønnen Karl skal arbeide paa Hovind i Slaatten, skal alt Arbeide fratrekkes paa Afgiften. Avlingen maa ikke selges eller bortføres og den samlede Gjødsel forbliver paa Pladsen.Den Ager som bliver gjødslet skal tilsaaes med Græsfrø.Gjerderne om Pladsen holdes i forsvarlig stand. Brændeved der tiltrænges tages af Top og fortørred Skov som ei til andet Brug er tjenlig." Ved kjøpekontrakt av 12. oktober 1913 ble Nedre Hovin overdratt fra Truls Skinnes og hans hustru Othillie til sønnen Torkel. Torkel Skinnes datter Tora ble i 1946 gift med Ole Martin Myhre, og deres sønn Torkel Skinnes Myhre overtok eiendommen 1. januar 1981.
Landbruksdepartementet traff den 15. september 1986 vedtak om at plassen Nordhagen med tilhørende rettigheter i medhold av jordloven §20 annet ledd skulle avstås til staten ved Buskerud fylkeslandbruksstyre for å overdras videre til Birger Dysterud. Vedtaket ble truffet etter søknad fra Birger Dysterud idet det ble satt som vilkår at hovedbruket Hovin skulle gis rett til å nytte deler av Nordhagen som hittil, bl.a. for adkomst til hovedbrukets tilgrensende skog og for utkjøring av tømmer. Ved stevning av 18. november 1986 reiste Torkel Skinnes Myhre sak mot staten ved Landbruksdepartementet med påstand om at vedtaket om ekspropriasjon av Nordhagen skulle kjennes ugyldig. Saksøkte påstod seg frifunnet.
Ringerike herredsrett avsa den 26. mai 1987 dom med slik domsslutning:
"1. Staten v/Landbruksdepartementet frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Torkel Skinnes Myhre har ved høyesterettsadvokat Sverre Thune i rett tid påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"1. Landbruksdepartementets vedtak om ekspropriasjon av Nordhagen under Hovin, gnr. 246, bnr. 1 i Ringerike kjennes ugyldig.
2. Staten ved landbruksdepartementet dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten til Torkel Skinnes Myhre."
Staten v/Landbruksdepartementet har ved Regjeringsadvokaten v/advokat A.C. Stray Ryssdal tatt til motmæle og har nedlagt slik påstand:
"1. Pkt. 1 i herredsrettens dom stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsrettten."
Ankeforhandling ble holdt 16. november og 17. november 1988 på Hønefoss. Den ankende part møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. For ankemotparten møtte prosessfullmektigen. Videre møtte Frode Langaker, byråsjef i Landbruksdepartementet. Det ble foretatt åstedsbefaring og slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens dom og det som er sagt nedenfor.
Den ankende part hevder at herredsretten har tatt feil både i bevisbedømmelsen og i rettsanvendelsen og har for øvrig i det vesentlige anført:
Etter at Torkel Skinnes Myhre hadde overtatt Nedre Hovin - heretter kalt Hovin - i 1981 ønsket han å grøfte og planere på Nordhagen. Han ønsket å legge forholdene til rette for en landbruksmessig forsvarlig drift som han selv ville stå for. Han tok dette opp i et brev av 4. oktober s.å. til Birger Dysterud. I brev av 16. februar 1983 fra h.r.advokat Sverre Thune ble spørsmålet om den fremtidige ordning vedrørende driften og leieforholdene fulgt opp. Birger Dysterud var ikke interessert i å drøfte endringer i den bestående ordning. I brev av 13. april 1983 fra Skinnes Myhre til Birgitte og Birger Dysterud ble forpaktningsavtalen vedrørende Nordhagen sagt opp med virkning fra 14. april 1984. Samtidig tilbød Skinnes Myhre en avtale om leie av bebyggelse samt en passende tomt på ca 1,5 mål. Bakgrunnen for oppsigelsen var Myhres ønske om å dyrke jorden, - ca 17 dekar, - ikke å få familien Dysterud kastet ut fra stedet. Allerede i 1978 hadde advokat Westlye bedt Landbruksdepartementet vurdere Dysteruds muligheter etter jordloven til å kreve Nordhagen utskilt og overdratt til seg som eiendom. Saken ble den gang via fylkeslandbrukskontoret forelagt Ringerike jordstyre som etter å ha innhentet opplysninger fra Ole M. Myhre avga uttalelse om at ingen husmanns- eller bygselkontrakt, men bare en forpaktningskontrakt forelå. I brev av 1. februar 1979 ga Landbruksdepartementet deretter uttrykk for at det etter de foreliggende opplysninger neppe var grunnlag for med hjemmel i jordloven å ekspropriere plassen til fordel for Dysterud. Etter den ankende parts oppfatning hadde Landbruksdepartementet alle relevante opplysninger da uttalelsen ble avgitt, og Dysterud kom den gang ikke med innsigelser mot departementets syn. I 1983 søkte Birger Dysterud om at Nordhagen måtte bli ekspropriert. Etter å ha foretatt befaring traff Ringerike landbruksnemd den 5. juni 1984 vedtak med 3 mot 2 stemmer. I vedtaket er det uttalt at spørsmålet om Nordhagen er et husmannsbruk synes å være så avgjørende at det burde avklares først, men at ekspropriasjon anbefales forsøkt dersom slik avklaring ikke blir mulig. Nemnda har således anbefalt ekspropriasjon uten noe bestemt grunnlag.
Buskerud fylkeslandbruksstyre traff den 26. august 1985 vedtak om å anbefale ekspropriasjon i medhold av jordloven §20 annet ledd. Vedtaket som var i samsvar med fylkeslandbrukssjefens innstilling, ble truffet med 4 mot 3 stemmer.
Verken når det gjelder opprettelsen eller innholdet rammes den muntlige avtale av 1909 eller forpaktningsavtalen av 1913 av de regler som var lovfestet om inngåelse av husmannskontrakter. Disse skulle således være skriftlige, settes opp innen ett år etter at plassen ble tatt i bruk og tinglyses.
Spørsmålet er da om Peder Dysterud og hans etterkommere allikevel har vært husmenn gjennom et tidsrom av mer enn 30 år før 1975.
Når det gjelder det forhold at Nordhagen ikke var særskilt matrikulert, er dette ikke avgjørende for spørsmålet om det dreier seg om forpaktning eller en husmannskontrakt.
Av betydning er omstendighetene ved inngåelsen av avtalen, husmannsvesenets stilling på den tid generelt, ordlyden og praksis i sammenlignbare tilfelle. Det må videre tillegges vekt om det foreligger arbeidsplikt og et avhengighetsforhold av sosial karakter mellom partene.
Hva anvendelsen av jordloven §20 annet ledd angår, vil formålet med loven, slik dette kommer til uttrykk i §1, være veiledende i det enkelte tilfelle. Ekspropriasjon av Nordhagen vil ikke være mest gagnlig for driften av jorden.
Peder Dysterud kom til Hovin fra egen eiendom i Modum. Det er lite trolig at han med sin bakgrunn som selveiende bonde skulle ha vært villig til å gå inn i et husmannsforhold med den avhengighet som hører til. Han trengte et sted å bo og det var da naturlig for ham å gjøre avtale om leie av Nordhagen. Truls Skinnes og Peder Dysterud var jevnbyrdige parter, og Truls dikterte ikke vilkårene som den sterkeste i et sosialt underordningsforhold. Den skriftlige avtalen av 1913 henviser til et underliggende forhold og ble muligvis satt opp fordi Truls Skinnes skulle overdra Hovin til sønnen Torkel. Husmannsvesenet hadde da vært på retur siden tiden omkring 1870. Dette fremgår av de fremstillinger som er gitt i bygdeboken om Hole og av Skappel, en av de fremste eksperter på området. Institusjonen var under avvikling og representerte "en forgangen tid". Det har på denne bakgrunn formodningen mot seg at Truls Skinnes ville inngå en husmannskontrakt så sent som i 1909. Forpaktningsinstituttet var i bruk på den tid, og eieren av Hovin var kjent med dette. Det er sannsynlig at avtalen ble ført i pennen av Truls. Betegnelsen "forpaktning" ble da valgt fordi den var dekkende og i samsvar med begge parters intensjoner. Det vil være søkt å hevde at Truls i 1913 søkte å foregripe bestemmelsene i jordloven av 1928 og derfor brukte betegnelsen forpaktning for å tilsløre at det dreide seg om et husmannsforhold. Avtalen omfattet bare hus og jord, ikke skogen, selv om Dysterud kunne la dyrene beite der.
I avtalen av 1913 er nevnt arbeid som Peder Dysterud og sønnen Karl skulle utføre på Hovin. Dersom meningen hadde vært å instituere en arbeidsplikt som ledd i et husmannsforhold, hadde det vært naturlig å gi dette et mer presist uttrykk. Avtalen må derfor forståes som en beskrivelse av et motregningsforhold idet arbeidslønnen skulle gå til fradrag i i den årlige leie på kr. 150,-.
Arbeidet er i avtalen begrenset til slåtten, til tross for at den er inngått etter slåttonnen i 1913 og etter sin ordlyd skulle utløpe før onnearbeidet i 1914. Selv om avtalen faktisk kom til å gjelde i de etterfølgende år, viser dette at partene ikke har tatt sikte på å etablere et husmannsforhold. Det primære var å skaffe Dysterud en bolig, ikke å sikre arbeidskraft for Hovin. I 1909, det første året Dysterud bodde på Nordhagen, ble det ikke utført arbeid på Hovin. I årene 1910 - 1913 ble det utført arbeid og da mot betaling, tilsvarende den som andre gårdsarbeidere fikk.
For øvrig har arbeidet i slåtten bare utgjort en brøkdel av det arbeid som er utført i skogen og som klart faller utenfor forpaktningsavtalen.
Det er intet til hinder for at en forpaktningsavtale også omfatter arbeidsforhold, jfr. forpaktningsloven §25. Forpaktningsavtalen var fordelaktig for Peder Dysterud som fikk hus og jord til eget bruk for en rimelig leie. Eieren av Hovin besørget grøfting og utvendig vedlikehold og betalte forsikringspremie og kommunale avgifter. Fra tid til annen ble det også gitt forskudd på arbeidslønn og lån uten rentebelastning.
Partene har ikke fulgt reglene i husmannsloven ved inngåelsen av avtalen, og den praksis som utviklet seg, gir ikke grunnlag for å konstruere et husmannsforhold som basis for ekspropriasjon.
Endelig anføres at det på Nordhagen før 1909 bodde folk som ikke var husmenn.
Det er vist til Scheels Forelæsninger over Norsk Tingsret og til Brækhus og Hærem: Norsk tingsrett, videre til Rt-1932-1107, 1936 95, 1948 571, 1957 51, 1958 815, 1981 832 og RG-1964-124.
Ankemotparten hevder at herredsrettens dom er riktig og har for øvrig i det vesentlige anført:
Landbruksdepartementets ekspropriasjonsvedtak ble truffet etter en grundig saksbehandling. Departementet og fylkeslandbrukssjefen var enige. Befaring ble foretatt. Den uttalelsen som departementet avga i 1979, hadde sitt eneste grunnlag i den fremstilling som grunneierne hadde gitt og som ikke hadde vært forelagt Dysterud. Som grunnlag for avgjørelse i en ekspropriasjonssak var saksbehandlingen i 1979 ikke tilstrekkelig. Bestemmelsen i jordloven §20 tar sikte på å verne de grupper av bo- og leieformer, som alle er kjennetegnet av sosial underlegenhet for den ene part i et avtaleforhold. Tilrettelegging av rasjonelle driftsformer i jordbruket har ikke vært bestemmelsens siktemål, som dermed er et annet enn formålet etter loven §1. Hensikten med reglene har vært å endre sosiale forhold som har vært ansett uheldige.
Avgjørende for bedømmelsen av kontrakten må være de reelle forhold. At det i dag ikke er et husmannsforhold, er uten betydning. Dysterud skrev under på et dokument som ble utformet på Hovin og deretter forelagt ham. I kontrakten foretas en kobling av arbeidsplikt og jordleie, noe som er et karakteristisk trekk ved husmannsforhold. Bruken av ordet "skal" om Peder Dysterud og sønnen Karls arbeid på Hovin indikerer også en plikt. Typisk for husmannsforholdet er videre at det omfattet Peders barn. Det er også en indikasjon på et husmannsforhold at Nordhagen ikke var skilt ut som eget bruk.
Bruk av betegnelsen forpaktning i avtalen av 1913 kan ikke endre realiteten i det underliggende forhold. Peder Dysterud måtte forlate sin gård i Modum fordi han ikke maktet gjeldsforpliktelsene. Gården ble derfor solgt på tvangsauksjon. Han var således tvunget til å godta de vilkår som bød seg for å livberge seg selv og sin familie. Uansett tidsbegrensing i avtalen av 1913 var forholdet mellom eierne av Hovin og familien Dysterud bestemt av de samme vilkår frem til 1950, da jorden på Hovin ble bortforpaktet. Avgiften var den samme. Etter denne tid har Birger Dysterud betalt leien i kontanter. Både Peder Dysterud og deretter hans barn oppfattet arbeidet på Hovin som en plikt og lot denne oppfatning bestemme deres kår. Praktiseringen av arbeidsplikten er et selvstendig argument for at husmannsforhold foreligger. Dysteruds familie arbeidet som en økonomisk enhet. At noen av dem utførte betalt arbeid hos andre fratar ikke forholdet husmannspreget. Slik ble forholdet også oppfattet i nærmiljøet, likesom husmannbetegnelsen er knyttet til Nordhagen i folketellingsoppgaver både i 1875 og 1900. I 1977 betegnet Ole Martin Myhre Nordhagen som en husmannsplass.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som er gitt i dommen.
Det bemerkes at Peder Dysterud i sin tid kom fra Hole til Modum hvor han kjøpte jord. Han måtte låne penger for å bygge seg hus. Da han ikke maktet å innfri sine forpliktelser ble eiendommen solgt på tvangsauksjon. Det må etter dette legges til grunn at Dysterud hadde en ytterst begrenset handlefrihet da han etter noen år fikk mulighet til å bosette seg på Nordhagen. Nordhagen omfattet som nevnt en mindre bebyggelse og noe dyrket jordvei med tilliggende havnehage. For dette skulle det betales leie med kr. 150,- pr. år. Allerede fra 1910 arbeidet Peder på Hovin i onnene. Daglønnen lå noe over en krone. Det krevdes med andre ord over hundre arbeidsdager for å dekke den årlige leie. Avtalen av 1913, hvor forholdet betegnes forpaktning, kan ikke ses å ha innebåret noen endring av de vilkår som partene tidligere var blitt enige om. Dog gikk daglønnen opp i kr. 3,-. Selv om avtalen bare gjaldt ett år, ble den i de etterfølgende år praktisert på samme måte, men slik at ikke bare Peder og sønnen Karl, men også de øvrige sønner var med på å bære forpliktelsene. Først i 1950 opphørte arbeidsplikten, idet jordveien på Nedre Hovin da ble forpaktet bort. Leien ble samtidig øket til kr. 300,-. Omkring 1969 ble leien ytterligere forhøyet, slik at den i dag er kr. 1 200,pr. år. Lagmannsretten finner det godtgjort at den avtale som ble inngått i 1909 og fikk skriftlig uttrykk i 1913 i realiteten etablerte et husmannsforhold og legger avgjørende vekt på at det fant sted en kobling av jordleie og arbeidsplikt. Det legges videre vekt på at arbeidsplikten omfattet ikke bare Peder Dysterud selv, men også hans barn. I avtalen står det at Dysterud og hans sønn Karl "skal arbeide på Hovind i Slaaten.." noe som støtter den forståelse at det dreier seg om en plikt og ikke bare en beskrivelse av et arbeidsforhold. Slik Dysteruds livssituasjon var i 1909 hadde han ikke noe valg, men var tvunget til å akseptere en husmannskontrakt med de bånd den innebar. Både han selv og hans barn oppfattet arbeide i slåttonnen på Hovin som en plikt, som de også oppfylte i de etterfølgende år til den falt bort i 1950. Selv om bare slåtten er nevnt i avtalen, deltok Dysteruds også i skuronnen. Peder Dysteruds sønner arbeidet også for andre, men arbeidsplikten begrenset deres muligheter i yrkeslivet og bestemte dermed deres livsmønster. Mellom bonden på Hovin og folkene på Nordhagen var det hele tiden nær økonomisk forbindelse med forskudd, lån og handel på en måte som forsterket avhengighetsforholdet.
Slik lagmannsretten bedømmer realiteten, kan det ikke legges vekt på at forholdet i avtalen av 1913 er betegnet forpaktning. Så sent som i 1978 betegnet eierne av Hovin Nordhagen som en tidligere husmannsplass. Det anses ikke nødvendig å drøfte Landbruksdepartementets uttalelse i 1979 og heller ikke om Dysteruds forgjengere på Nordhagen var husmenn. Selv om husmannsvesenet generelt var under avvikling omkring århundreskiftet, gir ikke dette noe vesentlig holdepunkt for den konkrete bedømmelse av Dysteruds forhold.
Etter dette blir herredsrettens dom å stadfeste, idet lagmannsretten heller ikke har noe å bemerke til herredsrettens omkostningsavgjørelse. Anken har ikke ført frem. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør den ankende part betale ankemotpartens omkostninger for lagmannsretten. I samsvar med innlevert omkostningsoppgave fastsettes disse til kr. 18 800 - hvorav kr. 17 000,- er salær.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Torkel Skinnes Myhre 18.800 - attentusenåttehundre - kroner til staten v/Landbruksdepartementet innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.